Min båt er så liten - om Jean Vaniers svik

Her er noen uferdige tanker og refleksjoner i kjølvannet av avsløringen av Jean Vanier som overgriper. Jeg har fått mange henvendelser etter at jeg valgte å skrive om saken. Det har fått meg til å tenke. Fortsatt er jeg forferdet og nummen.

MEN - jeg har ingenting å skryte av; jeg er en synder. Jeg har syndet i tanker, ord og handlinger. Farkosten min er skrøpelig. Og jeg er hele tiden avhengig av Guds nåde. Også Jean Vanier var et skrøpelig menneske og en synder. Dette er på ingen måte skrevet for å rettferdiggjøre hans handlinger, men kanskje vi kan skimte noe av det forunderlige at Gud kan bruke oss ufullkomne mennesker? Jeg tenkte med det samme at nå er alt det Vanier har skrevet og gjort ødelagt. Det er ubrukelig som åndelig veiledning. Men da er vel alt det vi andre har skrevet og gjort også ubrukelig? For også vi er syndere, vi har urene motiver, også vi svikter. Som apostelen Peter. Også vi er i stand til å fornekte Kristus. Også vi er i stand til å forføre og bli forført.

Den endelige dommen hører Herren til.

Både når det gjelder Jean Vanier og oss.

Jeg tror ikke på tesen om 'en gang frelst alltid frelst'. Jeg tenker at vi er ikke hjemme før vi er hjemme i himmelen, berget i havn. Av Ham. Av bare nåde. Frafall fra troen er alltid en mulighet, for alle. Selv for den som er skråsikker på det motsatte, ja, kanskje mest for ham eller henne.

Derfor ber jeg: 'bevar meg i en sann tro til det evige liv.'

Vi setter ikke vår lit til mennesker, men til Kristus, Han som er den eneste som ikke svikter.

Derfor vil jeg ta vare på det beste hos Jean Vanier. Tross alt har mye av det han har skrevet vært til stor hjelp for meg. Så får jeg tenke på at han slett ikke var en helgen. Det er ikke jeg heller.

Overgriperen Jean Vanier

Det er med djup sorg og fortvilelse disse linjene skrivers. Jeg skulle så gjerne ha vært dem foruten, og jeg har kviet meg for å skrive dem. Etter at jeg fikk vite lørdag kveld at Jean Vanier (bildet), grunnleggeren av L'Arche kommuniteten, er anklaget for en hel rekke seksuelle overgrep mor seks kvinner i en årrekke, ble jeg helt satt ut. Først reagerte jeg med vantro. Dette kunne umulig være sant. Så seg det sakre inn over meg, og jeg reagerte med forferdelse.

Få har betydd så mye for meg i avgjørende år av mitt liv som Jean Vanier. Jeg har også oversatt en rekke artikler og sitater av Vanier til norsk. Nå er dette ubrukelig som åndelig veiledning. Vi kan ikke sitere Jean Vanier lenger.

Overgrepene har skjedd mot kvinneligge medarbeidere og nonner.

Men Jean Vanier var ikke alene om dette. Også hans åndelige far og inspirator, Thomas Philipe, er anklaget for det samme. De to skal visstnok ha kjent til hverandres overgrep. Pater Philipe skal ha utført sine overgrep etter Maria-åpenbaringer. Allerede i 1956 fordømt av Den romersk katolske kirke for sin seksuelle aktiviteter som han altså rettferdiggjorde med Maria-mystisisme. I en periode på 1950-tallet skal Vanier og Phillipe ha vært medlemmer av en gruppe som praktiserte seksuelle aktiviteter basert på denne Maria-mystisismen.

I dag er jeg veldig lei meg for å ha videreformidlet tekster av Jean Vanier. Dette kom som et sjokk på meg og veldig mange andre. Midt oppe i sorgen er jeg glad for at arbeidet i L'Arche kommunitetene går videre.

Takk for det sårbare, ærlige livet

Kreftene er små om dagen. Nettene urolige. Mye smerter. Kraftig tinnitus. Samtidig kjenner jeg på takknemlighet for de små tingene. For hvilestolen. For at fuglene er kommet tilbake til fuglebrettet. De var borte hele forrige vinter. De gir meg slik glede. For tiden sammen med May Sissel, barna, svigersønn, familien, venner. For fysioterapeuten, ergoterapeuten, for taleoppdrag, for gudtjenestelivet. For hunden vår.

Men mest av alt for Gudsnærværet midt i stor kroppslig svakhet.

Jeg har så mye å takke Jean Vanier (bildet) for. Han har hjulpet meg til å være ærlig med livet. Være ærlig med Gud. Våge å være sårbar. Våge å innrømme at sykdommen gjør meg redd av og til. Føle meg maktesløs. Jeg har ingen forakt for svakhet lenger. Intet behov for å være noen jeg ikke er. Det er så mye jeg ikke har svar på, og det er så befriende. Jeg må ikke mene noe om alt. Gud får ta meg som jeg er. Det må mennesker også.

Jean Vanier lærte meg til å undres igjen. At Gud er et mysterium. At det er helt ok å være liten. Være et forsvarsløst barn i Guds evige armer.

Jean Vanier har hjulpet meg til å se at det er gjennom andres sår at jeg selv blir helbredet - og hel.

Det er et yrende liv utenfor kjøkkenvinduet om dagen. Det gir så mye glede.

Min livsregel, del 5: Elsket

Selve utgangspunktet for den livsregel jeg har valgt, er en bevissthet om at jeg er elsket av Gud. Ikke som noe teoretisk, men som en djup erfaring. Ikke som en engangs opplevelse, men som en sannhet jeg stadig vender tilbake til. Jeg har kommet til en djup erkjennelse av at Gud elsker meg, og Han elsker meg djupt i min sønderbrutthet.

Nylig leste jeg om John O'Connor, til høyre på bildet, en av assistentene ved L'Arche kommuniten i Highland i Washington, USA. For de som ikke vet det er L'Arche en internasjonal bevegelse bestående av bofellesskap for psykisk utviklingshemmede, startet av Jean Vanier. John O'Connor har gjort seg samme erfaring.

Hans historie er både gripende og ganske så illustrerende for hva dette handler om:

'Jeg kom til L'Arche med en visjon om at Gud trengte min godhet,' begynner han sin refleksjon etter å ha arbeidet i denne kommuniteten en tid. Han var ferdig med college og hadde modnet både med hensyn til lederskapsferdigheter, tro og i forhold til utdannelse. Han hadde lært å se verden med nye øyne, ikke minst hadde han funnet en måte å tolke livet på gjennom den ignatianske veiledningstradisjonen, og han kjente trygghet i denne.

Møtet med livet i en L'Arche kommunitetet snudde det meste på hodet. En krevende arbeidsituasjon, hvor ikke minst tålmodigheten ble satt på prøve.

John O'Connor følte at Gud hadde kalt ham til å engasjere seg i livene til de marginaliserte gruppene. Hvor Gud er. Men det skulle bli lettere sagt enn gjort. John måtte lære den vanskelige leksen at de marginalisete hadde like mye å lære ham, som han hadde å lære dem.

John O'Connor flyttet inn i et bofellesskap bestående av fire psykisk utviklingshemmede, tre assistenter og to frivillige som skulle arbeide i fellesskapet om sommeren. Aktivitetsnivået var stort frem til klokken 22.00. Til å begynne med opplevde han stor ensomhet. Hans tålmodighet ble satt på prøve. Noen ganger ville han bare vekk fra det hele.

En dag sprakk det. John var så sliten og overveldet at han ville gi opp. Han ble sint på en av beboerne som ikke ville være med på et avtalt opplegg med de andre beboerne.

Skyldfølelsen satte inn. John ba om tilgivelse for at han hadde sprukket og blitt sint. Beboeren svarte 'Det er i orden. Jeg tilgir deg og jeg elsker deg fremdeles!'

Men det skulle ikke gå så lenge før John ble overveldet av alt ansvaret, alle gjøremålene. Han ringte sine foreldre for å fortelle at nok var nok. Når samtalen var over brast han i hulkegråt. En av beboerne, Fritz, den andre mannen på bildet, var vitne til det hele. Den psykisk utviklede mannen er kjent for sin helbredende bønner. Fritz, som han heter, sa ikke noe. Han la bare hånden sin på skuldëren til John.

Det snudde det hele. Det siste året har John fått en ny forståelse av hvem Gud er. John har fått en ny relasjon til Herren. Han har, sakte men sikkert, gitt opp sine ambisjoner, sitt ønske om makt og posisjon, anerkjennelse, sitt behov for å være god - og latt seg elske av Gud. Sluppet taket i eget levd liv, og gitt seg hen i Treenighetens dans. I dette ligger det så mye helbredelse.

fortsettes

Det eukaristiske fellesskap

"Når vi feirer eukaristien samles alle medlemmer i fellesskap med hverandre, de overgir til Faderen sammen med Sønnen, for at kommuniteten skal bli en plass for himmelrikets nærvær på jorden og kilden til liv ...

Det er bare når man har spist Kristi kropp at man selv kan gi seg for andre og bli brød for andre. Kristi brutte kropp i eukaristien kan bare tas i mot om man ser den i relasjon til de fattiges brutte kropper og hjerter. Og deres brutte kropper og hjerter finner sin betydning i Kristi brutte kropp. Mange personer med handikap kan ikke tale, men alle uttrykker sin kjærlighet eller frykt gjennom kroppen...Mange personer med handikap har heller ingen mulighet til å forstå ordet, men de kan spise hans kropp.

Ekte økunemikk består ikke å ta bort alle forskjeller, men tvert i mot å respektere og elske dem. Hver og en mp kjenne og elske sin egen tradisjon. Om vi ikke kan spise ved samme eukaristiske bord, så kan vi spise sammen ved den fattiges bord. Om vi ikke kan drikke av den samme eukaristiske kalk, så kan vi drikke av lidelsens kalk. Det er vår særskilte gave,"

- Jean Vanier sitert i Syster Sofie O.P.: Vilket himla liv. Om gemenskap, kloster och nya kommuniteter. Artos 2015, side 215-217

Minnegudstjeneste i Oslo

Gudstjeneste i takknemlighet for Jean Vaniers 
liv og virke

onsdag 5 juni kl 1700 i Oslo domkirke

Jean Vanier var teolog, filosof og humanist. 
Han var grunnlegger av L' Arche (Arken), en internasjonal sammenslutning av bofellesskap hvor mennesker med utviklingshemning og andre lever og arbeider sammen.

L'Arche inspirerte blant annet opprettelsen av Mariahuset i Oslo, som Wera Sæther og Bodil Sødal tok initiativ til i 1975.
Vanier var medgrunnlegger av Tro og Lys - bevegelsen (Faith and Light), en bevegelse som arbeider for at mennesker med utviklingshemning og deres familier skal finne sin plass i kirke og samfunn.

Tro og Lys finnes siden begynnelsen av 90-tallet også i Norge, grunnlagt på Jean Vaniers invitasjon av Aslaug Espe og en gruppe foreldre med utviklingshemmede barn.
Jean Vanier ble født i 1928 og døde 7 mai 2019 og ble 90 år gammel.

Vi ønsker å komme sammen og minnes dette flotte mennesket.

Velkommen til Oslo domkirke! Del gjerne dette med andre!
Hilsen Tro og Lys v/ Aslaug Espe og Birgitt Aarrestad

Jean Vaniers begravelse

Med tårer - både i vemod og sorg - men oftest i glede har jeg fulgt den vakre begravelsen av Jean Vanier i en direktesending via Internet i går.

Jean Vaniers venner fra de mange L'Arche kommunitetene, Tro og Lys, Jesu lillesøstre, biskoper, prester, pastorer, legfolk fylte kirken og teltet utenfor. Det ble en feiring av Jeans liv i enhetens tegn.

Stillferdige lovsanger til gitar, fele og fløyte, mennesker som løfter hendene i lovprisning og tilbedelse. Av og til klappes det. Det er taler, og det bes bønner. Så annerledes enn noen annen begravelse jeg har vært i.

En etter en kom en gruppe frem og setter lys på Jean Vaniers enkle kiste, en kiste laget i en av L'Arche kommunitetene. Skriftstedene som leses - blant annet fra Jes 58 om den faste som behager Gud, og fra 1.Kor 1, om dårene og de svake, som Gud har utvalgt, var plukket ut for anledningen av Jean Vanier selv. De ble lest av representanter for mange forskjellige kirkesamfunn. Dette var bibelord Jean Vanier stadig vendte tilbake til gjennom sitt lange liv og som han bygget hele sin visjon på for L'Arche.

Det var også sterkt å høre bror Alois, som er prior for kommuniteten i Taize, i en kort hilsen minne oss om at Jesus ba om at vi skulle være ett:

'Send Din Hellige Ånd så Din ømhets vind må blåse bort skillelinjene. Gi at kristne i dag må våge å leve i enhet.'

Gripende var da også da 'vennskapsikonet' ble båret inn. Det viser Kristus som omfavner biskop Mena, og så en sprukken krukke med lys inni. Og et fat med appelsiner - bare for moroskyld, Appelsinene ble så delt ut til de som satt nærmest.

Til begravelsen hørte også fotvask og feiringen av Herrens måltid.

Dette var noe av det mest gripende jeg har vært vitne til.

Om noen vil se begravelsen i opptak finnes den her:

https://www.youtube.com/watch?v=hUM3P61neXU

Et strålende og skinnende lys i Europa har sluknet

Med Jean Vaniers død er et brennende og strålende lys blitt slukket i Europa. Den kristne filosofen, forfatteren og humanisten døde 7.mai 90 år gammel ved Jeanne Garnier sykehuset i Paris, hvor han den siste tiden har fått lindrende behandling for kreft.

Det siste han sa noen dager før Herren Jesus, som han elsket mer enn noen annen, hentet Jean hjem til seg, var i følge hans egen organisasjon, her i min oversettelse:

'Jeg har djup fred og tillitsfull. Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe, men Gud er god og. uansett hva som skjer så vil det bli det beste. Jeg er lykkelig og jeg takker for alt. Min djupeste kjærlighet til dere alle.'

Som jeg skrev i går har få, om noen, formet mitt åndelige liv og min teologi som ham. Jean Vanier var kanskje den fremste talsmannen for en ærlighetsteologi som vår tid trenger. Han ga meg mot til åå være svak, og stole på at 'Guds kraft fullendes i svakhet'.

Jean Vanier var grunnleggeren av L'Arche, som på norsk betyr: Arken. Det er en bevegelse av små bofellesskap hvor såkalt funksjonsfriske og funksjonshemmede bor sammen. Fra sin ringe begynnelse i den lille franske landsbyen Trosly i 1964 har denne bevegelsen vokst til 154 fellesskap, eller kommniteter, i 38 land med 10.000 medlemmer. Vi har også en avlegger i Norge. I Oslo etablerte forfatteren Wera Sæther og Bodil Sødal 'Mariahuset' i 1975, et bofellesskap inspirert av nettopp L'Arche.

Sammen med Marie-Helene Mathieu grunnla Jean Vanier 'tro og lys bevegelsen' som arbeider for at funksjonshemmede skal finne sin plass i samfunn og menighet. Tro og lys grupper er etablert i 86 land med til sammen 1420 grupper. I Norge finnes det faktisk hele 12 slike grupper.

Det som kjennetegner Jean Vaniers lange tjeneste i troskap mot Herren Jesus er først og fremst hans djupe kjærlighet til mennesket, alle mennesker, kampen for menneskeverdet, for fred og forsoning. Han bar med seg en egen atmosfære av fred og ro. Det forteller alle som møtte ham. Hans forfatterskap har betydd svært mye for meg. På en enkel og lettfattelig måte våget han å snakke om ting få andre satte ord på og ga verdighet til mennesker i svært vanskelige og utfordrende livssituasjoner. Jean Vanier så på mennesker med funksjonshemminger som hjelpere, sårbare mennesker som har noe vesentlig å lære oss om hva livet egentlig handler om. Det var Jean Vanier som lærte meg at Lasarus, han som var Jesu beste venn kunne ha vært en funksjonshemmet mann. Det er flere ting som tyder på dette, og Jean Vanier grunngir et svar til sin kommentar til Johannesevangeluet. Denne kommentaren er på en fremragende måte oversatt av Aslaug Espe, og har fått tittelen: 'Inn i Jesu mysterium'. Den ble utgitt på St.Olavs forlag i fjor høst, og anbefales på det aller varmeste. En stor takk til Aslaug Espe som fikk boken oversatt. Den er en skatt for alle som er glad i Bibelen og for alle som trenger hjelp til å lese den.

Det blir tomt etter Jean Vanier. Han var en stor mann, både bokstavelig og i overført betydning. Han var preget av raushet og ømhet. Og som en moderne Frans av Assisi elsket han skaperverket, ikke minst småfuglene og blomstene. Jeg lyser fred over Jean Vaniers gode og vakre minne.

Jean Vanier er hentet hjem av Herren

Det er med sorg og djupt vemod jeg i dag mottar meldingen om at Jean Vanier (bildet) er død. Få, om noen, har formet mitt åndelige liv og min teologi som ham.

Jean Vanier var kanskje den fremste talsmannen for en ærlighetsteolgi vår tids kristenhet trenger. Han gav meg mot til å være svak, og stole på at 'Guds kraft fullendes i svakhet'.

Jeg kommer tilbake med mer om Vaniers død senere.

Nå er tiden for å takke Gud for hans vakre, rene liv. Grunnleggeren av L'Arche ble 90 år.

Jean Vanier får nå lindrende behandling

Jean Vanier (bildet) mottar nå lindrende behandling ved et Hospice i Frankrike. Det går ugjenkallelig mot slutten for levd liv her på jorda.

Vanier, som nylig fylte 90, har betydd uendelig mye for mitt eget åndelige liv. Ikke minst har han lært meg mye om å leve gjennomsiktig og ærlig med eget liv, og om betydningen av sårbarhet og overgivelse.

Jean Vanier fikk et hjerteinfarkt i oktober i 2017, og trakk seg da tilbake fra sitt offentlige virke, for å hvile. Han har inntil nyllig levd i den lille franske landsbyen Trosly-Breuil, hvor hans verdensomsprennende arbeid for psykisk utviklingshemmede startet.  I 2018 hadde L'Arche i Frankrike alene 4000 medllemmer, inkludert 1800 funksjonshemmede og 1150 frivillige. L'Arche finnes i mer enn 100 land. Arbeidet begynte med tre mennesker, hvorav Jean Vanier var en av dem.

En skadet Gud

Da er May Sissel og jeg kommet fram til Bergen, hvor vi skal være i påsken. Takk til dere som ba om at reisen skulle gå bra. Det ble bil og ikke tog. En strabasiøs tur for meg over fjellet. Fantastisk vær, men syv timer i bil er utfordrende for en parkinsonpasient som attpåtil er svimmel. Men vi klarte det! Nå gleder vi oss til gudstjeneste i Bergen baptistkirke.

I dag har jeg fått anledning til å lese kommentaren til Erling Rimehaug i gårsdagens Vårt Land: "En skadet Gud." Så utrolig befriende lesning. I ingressen heter det: "Vi tror på en Gud som er skadet. Det skulle endre vårt syn på hva som er en normal eller perfekt kropp."

Den tidligere redaktøren i Vårt Land summerer opp mange av de tankene jeg selv har båret på i de siste årene, som handler om at man ikke på død og liv må bli helbredet for å ha det godt, selv om man bærer på alvorlig sykdom.

Rimehaug tar utgangspunkt i doktoravhandlingen til teologiprofessoren Nancy L. Eiesland, som døde i 2009. Eiesland hadde en medfødt skade i ryggraden som gjorde henne avhengig av krykker og rullestol. Jesu lidelse er som oftest tema i forkynnelsen om korsfestelsen. Eiesland snakker derimot om skadene Jesus ble påført. Hendene og føttene hans ble ødelagt da de ble spikret til korset, og hans indre organer ble skadet da spydet ble stukket inn i hans side. Han ble en funksjonshemmet kropp. Denne skadede kroppen har han med seg også etter oppstandelsen. "Dermed åpenbares den oppstandne Jesus som den funksjonshemmede Gud. Ved å gjøre dette, åpenbarer Gud også en ny menneskehet. Han er ikke bare den Ene fra himmelen, men åpenbareren av sann personlighet, av at det å være en fullverdig person godt kan holdes sammen med erfaringen av å være funksjonshemmet,"skriver Eiesland.

Eiesland skriver også: "Våre kropper har del i Guds bilde, ikke på tross av våre skader og svakheter, men gjennom dem."

Mot slutten av den velskrevne kommentaren skriver Erling Rimehaug: "At Gud er skadet, har betydning for menneskesynet. Men også for gudsbildet. Det viser også en Gud som kjenner på kroppen urettferdigheten og sårbarheten menneskelivet innebærer."

Kommentaren er illustrert med en sterk tegning av Sunniva Krogseth og viser Jesus sittende i en rullestol.

Dette er et godt eksempel på det vi kaller svakhetens teologi, som provoserer mange kristne som er opptatt av at alt er så sterkt og går til seier.

Jeg har ikke lest noe så befriende siden jeg leste Jean Vanier's kommentar til Evangeliet etter Johannes hvor Vanier fremmer tesen om at Lasarus mest sannsynlig var en funksjonshemmet mann. I dag er det en voldsom streben etter den perfekte kroppen og det perfekte livet, noe som påfører mange mennesker store plager og kvaler.

Mine katolske venner

Jeg vet at jeg kaster meg foran noen glupske ulver, som bare venter på å angripe meg, når de får høre at jeg har katolske venner. Men la meg likevel få presentere noen av dem. Å være venn med noen betyr ikke nødvendigvis at man er enig med vedkommende i ett og alt. Det er jeg ikke med verken mine katolske, koptiske, ortodokse eller for den saks skyld protestantiske venner. Men de beriker meg, velsigner meg, utfordrer meg. Og jeg takker Gud for hver eneste en av dem.

I denne serien skal du få møte noen av mine katolske, koptiske, ortodokse og protestantiske venner. De er så mange at jeg må la noen representere hele den kirkefamilien de tilhører.

Leste du Dagen på lørdag? Kari Fure leverte en av sine gripende og alltid velskrevne reportasjer fra Syra. Denne gangen handlet den om byen Homs og den nederlandske jesuittpresten, fader Frans van der Lugt. Mens alle andre som hadde mulighet til det flyktet fra krigshelvetet og beleiringen av Homs i årene 2011 til 2014, ble fader Frans værende. Fader Frans gjemte på det det lille  melet som var igjen slik at han kunne bake brød til nattverden til de 23 kristne som var igjen i byen. Da jeg leste dette gråt jeg. Lenge. Gråt gjorde jeg også når jeg leste om denne katolske prestens uegennyttige gjerning i mer enn 50 år i Syria, blant funksjonshemmede og vanskeligstilte. Her holdt han retreater, drev traumebehandling, drev økologisk landbruk og her holdt han en dialog gående mellom muslimer og kristne. Og her endte han sitt liv som martyr. En bror i troen. Noe annet kan jeg ikke si. Selv om det finnes mennesker som mener at fader Frans ikke er kristen, fordi han er katolikk.

Jeg er så takknemlig for at jeg ganske tidlig i mitt kristenliv ble kjent med den katolske filosofen Jean Vanier, og den katolske presten Henri Nouwen. Jeg har gjennom mange år skrevet mye om den, og oversatt mange tekster av dem til norsk. Få har preget meg så mye og vært til større åndelig hjelp for meg enn dem. De har hjulpet meg til større ærlighet med eget levd liv, til et større fokus på Jesus, til å våge å være svak og sårbar.

Møtet med broder Charles av Jesus og hans radikale etterfølgelse av Jesus ble helt avgjørende i en viktig fase av livet mitt. Også han endte sitt liv som martyr.

Filmen "Blant guder og mennesker,"om Trappistmunkene fra Algerie, som endte sine liv som martyrer i 1996, er den filmen som har gjort størst inntrykk på meg av alle filmer jeg har sett. Deres stillferdige liv i et lite kloster ved foten av Atlas-fjellene har nok vært med på å forme mitt eget liv mer enn jeg aner.

Jeg kunne ha nevnt mange flere katolikker som har betydd mye for meg gjennom årenes løp. Som den irske presten som skulle få så stor betydning for mitt eget bønneliv. Han ble som en åndelig far for meg for en periode. Nevnes bør også Dunato Ruffo, et medlem av Focolare, som jeg har hatt kontakt med i mange år, og som har vært til stor velsignelse i mitt liv.

Jeg nevner også Ragnhild Helena Aadland Høen, som en representant for de norske katolikkene som har betydd mye for meg. Hennes brennende iver etter å se et bønnens hus på Selja har inspirert meg, det og hennes mange gode kronikker og blogginnlegg. Men den norske katolikken som har hatt størst betydning i mitt liv er den nå avdøde dominikanermunken Arnfinn Haram. Jeg kan ikke skrive om ham uten å få tårer i øynene. Takknemlighetens tårer. Vi skrev med hverandre i en svært sårbar fase i mitt liv hvor han fikk være til stor hjelp. Han hjalp meg til å se Jesus midt i harde prøvelser.

Dette er noen av mine katolske venner. Betyr det at jeg omfavner alt hva de står for? Nei, vi er uenige i flere teologiske spørsmål, men dette er Kristus-hengivne mennesker, bønnens mennesker som har valgt å følge Jesus på en radikal måte, og som hver på sin måte har velsignet meg. Jeg er glad for den plassen de har fått i mitt liv. Om jeg kunne ha blitt katolikk? Nei, dertil er de teologiske forskjellene for store, og jeg har ingen forbindelse verken offisielt eller uoffisielt med Den romersk-katolske kirke. Men jeg er glad i mange katolikker.

Så er det mange flere som kunne vært nevnt, både munker, nonner og lekfolk i inn og utland, men plassen tillater ikke det. De har alle det samme til felles som de jeg allerede har nevnt.

Billedtekst: Ragnhild Helena Aadland Høen, fotografert av en annen norsk katolikk, og venn av meg: Henriette Teige. Bildet er tatt av Henriette og brukt med hennes velvillige tillatelse.

En drøm

I dag tenker jeg bare høyt med dere mine lesere, men la meg først dele noen ord av Jean Vanier, som jeg nettopp har oversatt:

"Vi vet ikke hva vi skal gjøre med vår egen svakhet uten å skjule den eller late som den ikke eksisterer. Så hvordan kan vi helt og fullt ønske velkommen andres svakhet hvis vi ikke har ønsket velkommen vår egens?"

Jeg drømmer om et fellesskap, en kommunitet, i mitt eget nærmiljø, i min egen by, hvor det er plass for alle mennesker, mennesker med sår og skrøpeligheter, som våger å leve uten masker og overåndelighet, som er underveis, som vil leve med tidebønnes gode rytme og samles i et måltidsfellesskap, og som feirer Herrens måltid.

En raus, livsbejaende kommunitet med Herren Jesus i sentrum, Hans kors og seierrike oppstandelse.

Foreløpig er det en drøm, men det er lov å drømme. Men jeg ber om at det er mer enn en drøm. Jeg har drømt denne drømmen lenge.

I mellomtiden lever jeg med min egen hverdagslige rytme, med bønn, tidebønn, lesning av Bibelen som følger kirkeåret, det hellige året.

Billedtekst: Rommet til bror Roger, grunnleggeren av Taize kommuniteten i Frankrike.

En virkelig skattekiste

St.Olav forlag har gitt hele det norske kristenfolk en storstilt gave. en gave til alle som er glad i Bibelen, og alle som gjerne vil bli det men som synes den er vanskelig å lese. Jeg tenker på Jean Vanier: Inn i Jesu mysterium. Med undertittelen: Betraktninger over Johannesevangeliet.

Jeg har hatt gleden av å lese den engelske oversettelsen og gleder meg stort over at den endelig er kommet på norsk. Det er ingen hvemsomhelst som har skrevet disse betraktningene over evangeliet etter Johannes. Den nå 96 år gamle Jean Vanier har ikke bare et langt liv bak seg med alle de livserfaringene man da har gjort seg, men han er også en mann som lodder djupt i Kristus-mysteriet. Det merkes. Det lange livet han har levd sammen med mennesker med psykisk utviklingshemming gjør at han har de beste forusetninger for å kunne sette seg inn i evangelium skrevet av ham som definerte seg selv som 'den disippelen Jesus elsket'.

Jeg kommer aldri til å glemme den dagen da jeg leste Jean Vaniers betraktning om Lasarus. Jean Vanier mener å kunne påvise utfra den greske teksten at Lasarus mest sannsynlig var funksjonshemmet. Jeg skal ikke komme inn på forklaringen her, men det skjedde noe med meg da jeg leste dette. Selvsagt! tenkte jeg. Bestevennen til Jesus måtte være en av de minste. Det rimes også ved det faktum at Lasarus nevnes alltid til slutt. Hans søstre alltid først. Det er ganske spesielt i et mannsdominert samfunn som den gang.

Dette er ikke 'komplisert' bibelkommentar spesielt beregnet på fagteologer, men en enkel og lettlest kommentar for alle og enhver. Det betyr ikke at den er overfladisk, nei, denne boken med sine 425 sider i stort format lodder djupt. Jean Vanier har et poetisk språk og det er lett å leve seg inn i fortellingene og betraktningene hans. Noen av dem skrevet med et godt glimt i øyet! Jean Vanier er en mann med djup selvinnsikt, som våger å snakke om sin egen sårbarhet og med en djup forståelse av Kristi forsoningsverk.

Det er kanskje unødvendig å si det, men jeg anbefaler denne boken til alle mine venner. Den norske utgaven, glimrende oversatt av Aslaug Espe, kommer til å være min følgesvenn ved siden av Bibelen min livet ut.

Jean Vanier:
Inn i Jesu mysterium
St.Olav forlag 2018
329 kr

Når det kreves at vi skal fornekte det gode for å følge andres rettroenhet

Vi påvirkes alle av mennesker vi møter, av bøker vi leser, av filmer vi ser. Noen i større grad enn andre. På godt og på vondt. I ulike faser av våre liv. Noe av det vi lærer av disse menneskene beholder vi og tar med oss livet ut. Andre ting forkaster vi, de holder ikke livstesten.         

Betyr det at vi må innestå for alt hva disse menneskene står for og representerer? Selvsagt ikke. Vi står ansvarlig for våre egne liv alene.

To mennesker har betydd mye for meg i mange år nå, og vil nok fortsatt gjøre det livet ut. Begge har det tilfelles at de er katolikker. Gjør det meg til katolikk. Selvsagt ikke. Betyr det at jeg favner alt hva disse to har skrevet og sagt? Selvsagt ikke.

Fra et visst miljø har jeg fått mye pepper og ukvemsord fordi jeg har gjengitt tekster av Henri Nouwen (bildet) og Jean Vanier (bildet) og skrevet hva disse to har betydd for meg. Skal jeg forkaste alt det gode de har gitt meg, for å tilfredstille andres fordommer og overbevisning om at de - og bare de - representerer sannheten? Selvsagt ikke.

Jeg følger det gode apostoliske råd: 'prøv alt, hold fast på det gode'. (1.Tess 5,21)

Henri Nouwen og Jean Vanier har hver på sin måte hjulpet meg til å bli et sant menneske. Et menneske som våger å være ærlig og sårbar og snakke sant om livet, troen. De har vist meg at alle mennesker er høyt elsket av Gud og like verdifulle. Begge forlot høyt betalte og prestisjefulle stillinger, for å tjene de minste i samfunnet, de marginaliserte. Begge har hjulpet meg til å overgi mitt liv i Guds hender - i sykdom og harde prøvelser - og til å finne Jesus på en djupere måte i mine hverdager. Begge har hjulpet meg til å bli mer menneske, og se farene i overåndeligheten.

Skulle jeg forkaste alt dette, bare fordi noen krever det av meg? Mennesker som selv bruker noen av de styggeste ordene som finnes for å stemple deres kristne medsøsken. Mennesker som ikke tar hensyn til andres sykdomssituasjon, men valser over dem og deres familier og henger dem ut i sosiale medier og sier: Såpass må du tåle! Hvor er Kristi sinnelag og Åndens frukter?

Skal vi bøye oss for menneskenes krav eller skal vi følge Gud, og den unike vei Han har for den enkelte av oss?

Jeg tenker mye på ordene fra selve frihetsbrevet:

'Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener.' (Gal 1,10)

Sorry - men jeg kommer ikke til å fornekte det gode som Henri Nouwen og Jean Vanier har gitt meg - for å tilfredstille kravet fra mennesker som er så høye på seg selv, at de tror de hører med til den siste resten av de siste dagers hellige. Et tips: Det er flere som  tror enn de tror, og det er flere som følger Kristus enn de.

Latter

'Latter er er den største avslapningsfaktoren. Og det er noe morsomt med menneskeheten. Så små som vi er, så fattige som vi er, er vi kalt til å bli Guds søstre og brødre.

Det synes så latterlig og samtidig vidunderlig, som galskap og ekstatisk. Alt synes å stå på hodet.'

- Jean Vanier (bildet) i Community and  Growth. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Om å akseptere Guds nærvær i oss selv og andre

"Freden kommmer når vi ikke lenger behøver å bevise at vi har rett, idet vi lever ut sannheten om tilgivelse og forsoning og aksepterer lyset og nærværet til Gud i oss selv og i andre."

- Jean Vanier (bildet) i boken: Drawn to the Mystery of Jesus, side 300. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Å elske mennesker

"Å elske mennesker som Jesus elsker dem er å vaske deres føtter, å tjene dem i ydmykhet, er å hjelpe dem til å reise seg i sannhet og kjærlighet.

Å elske er å leve i fellesskap med andre."

- Jean Vanier (bildet) i Drown into the Mystery of Jesus, side 274. Norsk oversettelse Bjørn Olav Hansen.

Gud åpner dørene når vi lever evangeliet

Jeg fikk siste nr av det amerikanske magasinet 'Sojourners' i går. Det er alltid spennende å lese det. I november nummeret er det et intervju med Jean Vanier. Jean Vanier, som nettopp fylte 90, forteller blant annet om en film som lages om ham og bofellesskapene for funksjonshemmede og funksjonsfriske, som han har grunnlagt.

Men det var noe annet som fanget min interesse denne gangen, noe Jean Vanier forteller om en av Jesu lillesøstre. Hun nevnes ikke med navn. Hør bare, her i min oversettelse:

"Vanier fortalte meg om en av Jesu lillesøstre som hadde sin tjeneste i et tøft nabolag i Frankrike hvor mange muslimske kvinner bærer burka. Denne ordensøsteren hadde et sterkt ønske å møte noen av disse kvinnene og bli venner med dem, men hun visste bare ikke hvordan det ville kunne la seg gjøres. 

En dag hun ruslet rundt i nabolaget og støtte på en gutt som kastet stein og ropte ut skjellsord mot en kvinne i burka. Hun knelte ned foran gutten og sa: 'Du burde ikke gjøre slikt, det er ikke pent, og  du burde be om unnskyldning!' Kvinnen i burka hadde stanser opp og var vitne til det som skjedde. Gutten spurte ordensøsteren: 'Vil jeg bli tilgitt?' Hun svarte: 'Ja!' Og gutten gikk bort til den muslimske kvinnen og sa at han var lei seg.

Ordensøsteren bøyde seg nok en gang ned til gutten og sa: 'Du er vakker fordi du kan si unnskyld.  Det viser hvor vakker du er!'

Etter denne hendelsen har ordensøsteren fått mange venner blant de muslimske kvinnene."

Tenk hva våre handlinger i Jesu ånd og kjærlighet kan utrette! Tenk hvor mange vi kunne nå med evangeliet om vi levde evangeliet!

Hudløs og ærlig

Ikledd hudløs ærlighet og sårbarhet. Omtrent slik vil jeg beskrive en som, ved siden av Jean Vanier, har vært min medvandrer, støtte og inspirator i mange år nå og som har hatt avgjørende betydning for mitt eget åndelige liv. Jeg snakker selvsagt om hollendern Henri Nouwen (bildet), som døde brått 21. september 1996, bare 64 år gammel.

Henri Nouwen lærte meg betydningen av å se min egen svakhet og sårbarhet, og den totale avhengigheten av Jesus. På mange måter kroppsliggjorde Nouwen det som går under navnet 'svakhetens teologi'. Han våget å være bånn ærlig med sin angst, sin redsel for avvisning, sin tvil. Samtidig pekte han på den alttilstrekkelige Jesus, som elsker oss som vi er. Jeg husker jeg leste hans bok: Life of the Beloved, mens tårene rant. Først fordi det gikk hull på en verkebyll i eget liv. Dernest fordi jeg fikk gjøre meg en erfaring av å 'være den elskede'.

"Selvforakten," skriver Henri Nouwen i denne boken, "er det åndelige livets verste fiende, for den taler mot den røst som sier at vi er den elskede. Å være Den elskede er å ha funnet den djupeste sannheten om tilværelsen."

Med 'den elskede' sikter Nouwen til Faderens ord til Sønnen ved to helt avgjørende faser av Jesu liv: ved Hans dåp, altså ved begynnelsen til Jesu gjerning på jord, og når Han er oppe på Forklarelsens berg, ved begynnelsen til den veien som skulle føre til så mye lidelse og til Hans død. I den sammenhengen sier Faderen til Sønnen:

"Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede."

Det er ikke bare Sønnen som trenger å høre disse ordene, skriver Nouwen, men også vi - og flere ganger i livet, særlig ved avgjørende veikryss.

Den andre boken som fikk avgjørende betydning for mitt åndelige liv var: "Den bortkomne sønnen vender hjem", om Jesu lignelse i Luk 15. Verbum forlag har utgitt den i flere opplag. Det er i denne boken Nouwen lanserer en ny overskrift på denne lignelsen: Den handler ikke om den bortkomne sønnen, heller ikke om den hjemmeværende sønnen, men om den ventende faren! Med ett får vi et helt annet perspektiv på lignelsen.

Henri Nouwen er historien om den lærde teologiske professoren og psykologen, som brøt med det akadmiske miljøet, og ble prest for psykisk utviklingshemmede i Canada. Å komme til dem var som å komme hjem, forteller han. Her ble han elsket for hvem han var, ikke for hva han gjorde. Nouwen fikk spesielt ansvar for en multihandikapet ung mann ved navn Adam, som han gav mat, vasket og delte hverdagen med. Senere skrev han bok om Adam, med den karakteristiske tittelen: Adam, God's beloved. Det skulle komme mange bøker fra Nouwen, noen av dem oversatt til norsk. Her finnes det åndelig mat for noen og enhver, og jeg skulle ønske at mange av bloggens lesere fant skattene som Nouwen gravde fram. Selv var han dypt påvirket av ørkenfedrene og den ortodokse kirke.

Fremfor alt er Henri Nouwen en medvandrer i troen. En som gjennom sin egen sårbarhet er med på å lege andre. Så heter da også en av hans bøker: A wounded healer. Det er sant dette at det er bare gjennom vår egen sårbarhet at vi kan bringe legedom til andre.

Betyr dette at jeg går god for alt det Henri Nouwen har skrevet eller sagt? Slett ikke. Men han har mye å lære meg, selv om jeg ikke er katolikk, som Nouwen.