Se Guds usynlighet

 Jesus lover disiplene at han skal komme tilbake til dem (Joh 14,18). Men med dette mener han ikke bare de korte stundene de får være sammen med ham etter oppstandelsen. I nattverden kommer han tilbake på en mer varig måte, allerede her i tiden. 

Nattverden er noe uhørt hemmelighetsfullt. Han blir påtagelig og konkret nærværende. Samtidig er det ikke noe som er så ufattelig som nettopp dette konkrete nærværet.

Gud åpenbarer seg i nattverden, men han åpenbarer at han er skjult.

Du har kanskje av og til vært misunnelig på disiplene som levde sammen med Jesus og fikk se ansiktet hans. Men når du møter ham skjult, kan du bli bedre kjent med ham enn de ble. 

Når disiplene så Jesus, trodde de at de så alt han var. De trodde ikke at det fantes flere hemmeligheter om ham. Men Jesus er mye mer enn de kunne se. Han er Ordet som er i evighet hos Faderen. Han er et stort mysterium.

I nattverden avsløres Guds ubegripelighet. Du får se Gud, men det du ser, er hans usynlighet.

I nattverden er alt så enkelt og hverdagslig at selv et barn kan forstå det. Men nettopp fordi det er så enkelt, stopper vi ikke ved det ytre. Vi ledes dypere inn i Guds ubegripelighet.

Gud har visst en forkjærlighet for å snu våre vanlige oppfatninger på hodet. Det som er lite, det gjør han stort, og det som er stort, det gjør han lite. Han bruker små, begrensede midler som brød og vin til å vise sin uendelige storhet.

-Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 115

Hvert øyeblikk kan bli en påske, del 1

 "Jeg har inderlig lengtet etter å spise dette påskelam med dere..."

For oss dreier det seg ikke bare om den gamle pakts påske forut for den første langfredag, heller ikke om den påsken vi feirer hvert år. Hvert øyeblikk kan bli en påske, det vil si det fortrolige måltid sammen med Jesus hvor vi forener oss med det guddommelige liv som i hengivelse ofret seg for verdens frelse. Forener oss med den sønderbrutte kropp og det utøste blod.

Denne spesielle sammenknytningen adskiller påskemåltidet fra forbindelsen med Kristus mer i sin alminnelighet. Hele påskens mysterium - korset og oppstandelsen - er til stede i Herrens måltid. Nattverdmysteriet begrenser seg ikke til den synlige deltagelse i eukaristiens gaver i de troendes forsamling. En indre, usynlig, rent åndelig nattverd kan til enhver tid og på ethvert sted fullbyrdes i min sjel. "Om noen åpner døren for meg, vil jeg trede inn og holde måltid med ham..."

Den usynlige nattverd er ikke mindre virkelig enn den synlige, men den er av en annen art, og denne forskjellen må vi vise den dypeste respekt.

"Jeg har lengtet etter å spise dette måltidet med dere..." Dette måltidet: hvilket? Det siste Jesus ville holde før sin død. Måltidet hvor Han avslørte hemmeligheten med det sanne påskelam for sine disipler. Den påske Han ønsker å holde med meg, er det måltid hvor jeg endelig kan oppdage lammet.

Jesus spør husets herre: "Hvor er stedet der jeg kan spise påskelammet?" Ordene får en langt dypere betydning hvis man holder seg til den greske teksten 'to katalyma mou' hos Markus, som kan oversettes med: min bolig, min festsal. Det ligger både befaling og ydmykhet i dette spørsmålet. Jesus spør etter sitt rom, og Han gjør det på en gang dristig og myndig som den som har eiendomsretten. Denne salen er Hans. Han har forbeholdt den for seg selv. Og dog ber Han en mann om å få låne den. Fordi min sjel tilhører Jesus, gjør Han fordring på den for å feire påske. Men Han avfinner seg med å komme som gjest. Han ber om min gjestfrihet. 

Mesteren sier: "Min tid er nær. Jeg vil feire påske hos deg sammen med mine disipler".

Sammen med mine disipler... Herrens påske er alltid personlig. Aldri er den bare for enkeltpersoner. Selv om det dreier seg om den usynlige nattverd som Jesus til enhver tid kan feire i min sjels viktigste rom, skal det der alltid være rom for alle Hans disipler. Er jeg sammen med Jesus, må jeg også være sammen med Peter, Andreas, Jakob, Johannes, Paulus og alle de andre apostlene. Likeledes med dem som i de svundne århundrene var Hans disipler og med dem som er det i dag. Jesus taler om disiplene med uttrykk som: "Gå og si til mine brødre..."

Jeg kan ikke isolere meg fra mine brødre uten å skille meg fra Jesus. Jeg må være forenet med dem i en og samme tro, i en og samme kjærlighet.

fortsettes

- En munk fra Østkirken: Jesus - enkle betraktninger om Frelseren. Athemeum forlag 1994, side 82. En munk fra Østkirken er pseudonym for Lev Gillet (Foto)

Nytt liv

Det skjedde noe så flott i forbindelse med nattverdfeiringen i Kristi himmelfartskapellet torsdag som jeg ikke har opplevd før. Etter at en av gjestene - Kjell Arne - hadde tatt del i nattverdelementene, sa han gledesstrålende: 'Nytt liv!' 

'Ja', tenkte jeg jublende, 'det er jo det vi inviteres til i nattverden'. 

Syndenes forlatelse.

Legedom.

De helliges samfunn.

Ja, kort sagt: nytt liv.

Takk, Kjell Arne, du gjorde nattverdfeiringen ny for meg. 

Nattverden er jeg helt avhengig av. Jeg feirer den minst en gang i uken, gjerne oftere.

Justin martyr og nattverdfeiringen i den tidlige kirken

Idet morgengryet tar til og natten må gi slipp og junidagen bryter fram, minnes vi Justin med tilnavnet 'martyr'. Vi skriver tidlig 100-tall. Justin ble født år 100, omtrent på den tiden apostelen Johannes sovnet inn, og han ble 65 år gammel. Det er fra Justin vi har den eldste bevarte beskrivelsen av hvordan søndagens gudstjeneste ble feiret i den tidlige kirken. Av skildringen hans fremgår det hvordan Herrens måltid ble feiret hver søndag.

Nattverdliturgi som Justin Martyr beskriver er interessant av flere årsaker: Først og fremst selvsagt fordi den er en så tidlig beskrivelse av hvordan de første kristne feiret nattverden. For det andre fordi vi finner igjen en del av de samme elementene i ulike nattverdliturgier i dag, også i dem som brukes i frikirkelige sammenhenger. Justin Martyr fremsetter en betingelse for å ta del i nattverden, og det er at man er døpt. Dåpen er inngangsporten til menigheten, og det er de døpte som tar del i det hellige måltidet: ""Etter at vi (i dåpen) har renset den som er kommet til troen, og som har sluttet seg til oss, fører vi ham til dem som kalles 'brødre', til det sted hvor de er forsamlet".

1. Forbønn:

Det første vi legger merke til i denne liturgien er at det er avsatt tid for å be. Hva bes det for? Justin Martyr nevner tre ting: 1) For oss selv, det vil si de som er kommet sammen for å feire gudstjeneste. 2) For de som nettopp er blitt døpt. 3) For alle andre. Så viser Justin Martyr til noe interessant. Han skriver dette i forbindelse med forbønnshandlingen: "slik at vi, som har lært sannheten å kjenne, også i gjerning må være gode og lovlydige borgere og dermed få del i den evige frelse".

Dette er jo helt i tråd med det apostelen Paulus skriver om menighetens forbønnsoppdrag, slik det er gjengitt i 1.Tim 2,1-4: "Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne".

2. Hilsen

Etter forbønnshandlingen hilser så de forsamlede hverandre med et kyss.

Apostelen Paulus skriver en rekke steder om det han kaller "et hellig kyss" (1.Kor 16,20;2.Kor 13,12;1.Tess 5,26 og apostelen Peter gjør det samme i 1.Pet 5,14. Dette kysset var en hilsningsform som symboliserte kjærlighet, tilgivelse og enhet, og er tydelig brukt under nattverdfeiringen.

3. Brød, vin og vann bæres fram

Det neste som skjer er at brød, vin og vann bæres frem til menighetens forstander. Det er med andre ord forstanderen (tilsynsmannen, biskopen) som deler ut nattverden. Og det er ikke ham selv som bærer dette frem, men det gjøres av andre. Hvem som gjør dette sier ikke Justin Martyr noe om. Det er likevel naturlig å tro at dette er en oppgave som menighetens diakoner gjør, siden de nevnes senere i forbindelse med nattverden. Vi merker oss også at det er et brød som bæres frem. Ikke en spesiell oblat. Det kom senere.

Det menighetens forstander så gjør er at han frembærer "en lang takksigelse". Det er jo en av årsakene til at nattverden nettopp kaller "eukaristi", det er en takksigelse. Menigheten gir så sitt gjensvar på denne takksigelsen med "amen".

Sammen med seks andre troende, som var hans mest trofaste disipler, ble Justin henrettet i Roma ved halshugging i år 165 e.Kr. Han er mest kjent som trosforsvarer eller apologet.

Det brød som brytes - Skjærtorsdag 2023

Ordene fra 1.Korinterbrev: ""Velsignelsens beger som vi velsigner, gir den oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi kropp?" (1.Kor 10,16), lyder som en avsluttende del i den nattverdliturgien vi feirer i Kristi himmelfartskapellet. Hvilken gave Herrens måltid er! 

"For hver gang dere spiser dette brødet og drikker av begeret, forkynner dere Herrens død helt til han kommer." (1.Kor 11,26)

Feiringen er den sterkeste forkynnelsen av alle om Jesu lidelse og død for vår skyld. Hans sårmerkte kropp som brytes i stykker, blodet som rant, og sonet all vår synd.

Denne Skjærtorsdagen ble ordene fra 1.Joh 2,2 så levende for meg:

"Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens."

På denne Skjærtorsdag vil jeg gjerne dele med bloggens lesere noe fader Lev Gillet har skrevet om brødsbrytelsen. Fader Lev, som nå er hjemme hos Herren var en ortodoks prest, som har fått bety mye for mange. Det han skriver her om brødsbrytelsen kan leses av alle, uansett syn på nattverden. Han har også en meget spennende og utfordrende tanke om brødet og Kristi legeme, som han uttrykker som en bønn til Faderen. Den i seg selv er verd å leses alene og bes:

"Brødsbrytelsen er kristenhetens sentrale handling. I nattverden bryter Jesus brødet og deler det ut. Han skjenker i vinen og rekker den til oss. Det er ikke tilstrekkelig å si at Jesus ofrer seg. Han ofrer seg som brødet som er brutt i stykker og som vinen som utgytes. Han gir sitt sønderbrutte legeme og sitt utgydte blod. Guds Lam er slakteoffer for verdens liv og frelse.

Herre Jesus, foren meg med deg i ditt offer. Skap av mitt liv et drikkoffer i dine hender, båret frem for Gud og frem for menneskene. Utgyt meg i din kalk som utgydt vind. Gjør meg til det istykkerbrutte brødet i dine hender, brutt i stykker av dine hender, delt ut av dem. Jeg godtar å være brutt i stukker av deg. Utslett min synder, hele mitt jeg, i ditt blod, så jeg kan dø for å fødes i deg, i dine brødre. Siden jeg også er et lem på ditt legeme, Herre, så bring meg som et offer til Gud - gi meg til de andre sammen med ditt eget legeme og ditt eget blod.

Det var først da Mesteren bryter brødet i Emmaus at disiplenes øyne åpnes, så de kjenner Ham igjen. Jesu nærvær og brødsbrytelsen kan ikke atskilles. Jesus er der brødet brytes. Evangeliet gjør ikke rede for hva handlingen i Emmaus betydde. Var det en fornyelse av nattverdens mysterium eller bare en kjærlig handling fra Jesu side? Men hva det istykkerbrutte brød enn måtte bety - om det dreier seg om Kristi legemes og blods mysterium, meddelt menneskene, om det gjelder hjelp som ytes sultende mennesker eller bare det livsfellesskap som måltidet i seg selv symboliserer - det er dog tegnet som gjør at disiplene gjenkjenner Jesus. Et tegn som selv i sin ubestemmelighet, dog er et dypt betydningsfullt tegn. For der brødet brytes i Jesu Ånd, gir Han seg selv og sitt nærvær til kjenne.

Jesus er 'det levende brød som er kommet ned fra himmelen'. Evangeliet kaller Ham også 'Livets brød'. Det ligger mer i det siste uttrykket enn i det første. At et brød er 'levende', betyr at det har en spesiell egenskap, knyttet til dette brødet. 'Levende brød' uttrykker derimot at denne egenskapen lar seg meddele. Livets Brød er et næringsmiddel som skjenker og frembringer liv." 

Om å lese noe inn i teksten som ikke står der

Det oppstår av og til debatter om nattverden, og det er ulike nattverdsyn blant kristne. Slik er det. Jeg har djup respekt for andres syn. Selv har jeg kommet frem til at jeg ikke deler den ensidige understrekning av nattverden som minnemåltid, som den kirkelige tradisjonen jeg står i representerer. Det er det også, men det er noe mye mer! 

I en kommentar på Facebook i dag skriver en person følgende svar til en som spør om vi ikke skal prøve os selv, før vi går til nattverdbordet, at poenget med denne selvprøven er at vi skal skille mellom dette måltidet og andre måltider ved 'å minnes Jesus,' 'minnes hva han har gjort.'

Men er det ikke mye mer radikalt enn som så? Apostelen Paulus skriver: "For den som spiser og drikker uten å tenke på at det ER Herrens kropp, spiser og drikker seg selv til doms. Derfor er det mange syke og skrøpelige blant dere, og noen er sovnet inn." (1.Kor 11,29-30) Fremheving av ordet 'er' er min.

Vi må være forsiktige så vi ikke leser noe inn i Skriften som ikke står der. 

Det brød som brytes

På denne Skjærtorsdagen vil jeg gjerne dele med bloggens lesere noe fader Lev Gillet har skrevet om brødsbrytelsen. Fader Lev, som nå er hjemme hos Herren var en ortodoks prest, som har fått bety mye for mange. Det han skriver her om brødsbrytelsen kan leses av alle, uansett syn på nattverden. Han har også en meget spennende og utfordrende tanke om brødet og Kristi legeme, som han uttrykker som en bønn til Faderen. Den i seg selv er verd å leses alene og bes:

Brødsbrytelsen er kristenhetens sentrale handling. I nattverden bryter Jesus brødet og deler det ut. Han skjenker i vinen og rekker den til oss. Det er ikke tilstrekkelig å si at Jesus ofrer seg. Han ofrer seg som brødet som er brutt i stykker og som vinen som utgytes. Han gir sitt sønderbrutte kropp og sitt utgydte blod. Guds Lam er slakteoffer for verdens liv og frelse.

Herre Jesus, foren meg med deg i ditt offer. Skap av mitt liv et drikkoffer i dine hender, båret frem for Gud og frem for menneskene. Utgyt meg i din kalk som utgydt vind. Gjør meg til det istykkerbrutte brødet i dine hender, brutt i stykker av dine hender, delt ut av dem. Jeg godtar å være brutt i stukker av deg. Utslett min synder, hele mitt jeg, i ditt blod, så jeg kan dø for å fødes i deg, i dine brødre. Siden jeg også er et lem på ditt legeme, Herre, så bring meg som et offer til Gud - gi meg til de andre sammen med ditt eget legeme og ditt eget blod.

Det var først da Mesteren bryter brødet i Emmaus at disiplenes øyne åpnes, så de kjenner Ham igjen. Jesu nærvær og brødsbrytelsen kan ikke atskilles. Jesus er der brødet brytes. Evangeliet gjør ikke rede for hva handlingen i Emmaus betydde. Var det en fornyelse av nattverdens mysterium eller bare en kjærlig handling fra Jesu side? Men hva det istykkerbrutte brød enn måtte bety - om det dreier seg om Kristi legemes og blods mysterium, meddelt menneskene, om det gjelder hjelp som ytes sultende mennesker eller bare det livsfellesskap som måltidet i seg selv symboliserer - det er dog tegnet som gjør at disiplene gjenkjenner Jesus. Et tegn som selv i sin ubestemmelighet, dog er et dypt betydningsfullt tegn. For der brødet brytes i Jesu Ånd, gir Han seg selv og sitt nærvær til kjenne.

Jesus er 'det levende brød som er kommet ned fra himmelen'. Evangeliet kaller Ham også 'Livets brød'. Det ligger mer i det siste uttrykket enn i det første. At et brød er 'levende', betyr at det har en spesiell egenskap, knyttet til dette brødet. 'Levende brød' uttrykker derimot at denne egenskapen lar seg meddele. Livets Brød er et næringsmiddel som skjenker og frembringer liv.

Hvem kan ta del i Herrens måltid?

En artikkel i avisen Vårt Land aktualiserer spørsmålet om hvem som kan ta del i nattverden eller Herrens måltid. Artikkelen handler om Razwan Afser som har skrevet masteroppgave ved Det teologiske fakultet i Oslo hvor han utfordrer oppfatningen av nattverden som et rituale eksklusivt for kristne. I oppgaven drøfter han om det er mulig at han som muslim kan delta i nattverdfellesskapet. Jeg har ikke lest oppgaven, så jeg skal ikke kommentere den.

Selv mener jeg at nattverden kun er for de som bekjenner seg til den treenige Guds navn, og at det å ta del i nattverden forusetter at man er døpt. Jeg skal forsøke å begrunne dette ut fra Guds ord. Spørsmålet om hvem som kan gå til bords og ta del i nattverden handler først og fremst om hva nattverden er.

Vi leser om nattverden eller Herrens måltid flere steder i Det nye testamente. Et av stedene er 1.Korinterbrev. Les gjerne teksten sammenhengende, fra 1.Kor 11,17-34. Ut fra disse verdene vil jeg bemerke følgende:

Rammen for nattverden er et måltid. Det heter om selve innstiftelsen av nattverden: 'Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det...' (Matt 26,26) Det vi feirer som Herrens måltid, er altså ikke selve måltidet, i dette tilfellet påskemåltidet, men den handlingen Jesus innstifter, mens de holder måltidet. De første kristne feiret det vi kaller Agapemåltidet, som var et fellesskapsmåltid, og som en del av dette feiret de Herrens måltid, som er selve symbolet på den nye pakt. Vi ser omrisset av dette Agapemåltidet her i 1.Korinterbrev, hvor Paulus tydelig understreker forskjellen på måltidet de spiser og nattverden. Vi ser dette to steder: Først i versene 20-21:  'Når dere da kommer sammen, er det ikke Herrens måltid dere holder. For når dere spiser, holder hver og en av dere måltid for seg selv...' Og klarest i vers 29: 'For den som spiser og drikker uten å tenke på at DET ER HERRENS KROPP ...' (Uthevingen er min)

Den som tar del i nattverden må altså være klar over at dette er noe mer enn brød og vin. Det er Herrens kropp og blod vi får del i. Dette kommer veldig klart frem i kapittel 10 i det samme brevet:

'Velsignelsens beger som vi velsigner som vi velsigner, GIR DET IKKE DEL I KRISTI BLOD? Brødet som vi bryter, GIR DET IKKE DEL I KRISTI KROPP?' (10,16)

Med andre ord: Når vi tar del i nattverden får vi del i både Kristi blod og Kristi kropp. Det er det Skriften selv sier. Dette ser vi tydelig også i det ellevte kapitlet hvor Paulus skriver om menigheten i Korint at det er 'så mange svake og skrøpelige hos dere, og noen er sovnet inn,' og han begrunner dette med at de ikke skiller mellom vanlig mat og det faktum at de spiser og drikker Herrens kropp og blod. Se selv versene 29-30!

Så et menneske som tar del i nattverden uten å 'tenke på at det er Herrens kropp, spiser og drikker seg selv til doms.' (v.29) Kan det bli tydeligere?

Det kirkesamfunn jeg tilhører har det som kalles et reformert nattverdsyn. I korte trekk går det ut på at nattverden er å forstå som et symbolsk minnemåltid. Selv om jeg har djup respekt for dette synet, deler jeg det ikke. Jeg mener at nattverden er noe mye mer enn et symbolsk minnemåltid, og deler mine lutherske venners syn på nattverden.

De 12 som fikk del i Herrens måøtid første gangen var alle disipler av Jesus. Ingen utenfra. De første kristne var en trofast del av samfunnet med de hellige, hvor de feiret Herrens måltid hver gang de kom sammen. For dem, som det har vært det for hele den kristne kirke opp gjennom historien, har nattverdfeiringen hvert forbeholdt dem som anerkjenner Jesus som deres Frelser og Herre.

'Jeg visste jeg var hjemme'

Jeg ligger på sofaen denne sommerkvelden. Hviler. Ute regner det. Jeg leser boken: 'Lengsel er mitt vesen', med undertittel: 'Om ensomhet og kristen erindring.' Boken er skrevet av Erik Varden, snart innsatt som katolsk biskop av Trondheim. Boken berører meg som få andre. Jeg kommer tilbake med en anmeldelse av den på et senere tidspunkt.

Nå vil jeg bare nevne noe annet som berører meg, og som Varden beskriver så vakkert, slik:

'Jeg visste jeg var hjemme da rekkevidden av den sakramentale handlingen gikk opp for meg, handlingen hvor alt som er til i himmel og på jord, blir sammenfattet i et øyeblikk, hvor alle tings Mening holdes fast i hendene til et brutt menneske for å brytes, og likevel helbreder og opprettholder alt.'

Brødsbrytelsen

Brødsbrytelsen er kristenhetens sentrale handling.

I nattverden bryter Jesus brødet og deler det ut. Han skjenker i vinen og rekker den til oss. Det er ikke tilstrekkelig å si at Jesus ofrer seg. Han ofrer seg som brødet som er brutt i stykker og som vinen som øses ut. Han gir sin sønderbrutte kropp og sitt utøste blod. Guds lam er slaktoffer for verdens liv og frelse.

Herre Jesus, foren meg med deg i ditt offer. Skap av mitt liv et drikkoffer i dine hender, båret frem for Gud og frem for menneskene. Utøs meg i din kalk som vin som øses ut. Gjør meg til det istykkerbrutte brødet i dine hender, brutt i stykker av dine hender, delt ut av dem. Jeg godtar å være brutt i stykker av deg. Utslett mine synder, hele mitt jeg, i ditt blod. Siden jeg er et lem på din kropp, Herre, så bring meg som et offer til Gud. - Gi meg til de andre sammen med din egen kropp og ditt eget blod.

Det er først da Mesteren bryter brødet i Emmaus at disiplenes øyne åpnes, så de kjenner Ham igjen. Jesu nærvær og brødsbrytelsen kan ikke adskilles. Jesus er der brødet brytes. Evangeliet gjør ikke rede for hva denne handlingen i Emmaus betydde. Var det bare en fornyelse av nattverdens mysterium eller bare en kjærlig handling fra Jesu side? Men hva det istykkerbrutte brødet enn måtte bety - om det dreier seg om Kristi kropps og blods mysterium, meddelt menneskene, om det gjelder hjelp som ytes sultende mennesker eller bare det livsfellesskap som måltidet i seg selv symboliserer - det er dog tegnet som gjør at disiplene gjenkjenner Jesus. Et tegn som selv i sin ubestemmelighet, dog er et betydningsfullt tegn. For der brødet brytes i Jesu Ånd, gir Han seg selv og sitt nærvær til kjenne.

Jesus er 'det levende brød som er kommet ned fra himmelen.' Evangeliet kaller Ham også 'Livets brød.' Det ligger mer i det siste uttrykket enn i det første. At et brød er 'levende', betyr at det har en spesiell egenskap, knyttet til dette brødet. 'Livets brød' uttrykker derimot at denne egenskapen lar seg meddele. Livets brød er et næringsmiddel som skjenker og frembringer liv.

- Lev Gillet, også kjent som 'En munk fra Østkirken.'

Martyrer på grunn av nattverdsynet

Peter Hoover har skrevet denne aktuelle artikkelen om en side av kirke-og martyrhistorien vi ikke må glemme. Mange har ofret livet for sannheten. Artikkelen er så interessant, at jeg har valgt å oversette deler av den til norsk:

Stephen Taylor fotografert utenfor monumentet til Jan Hus i Konstanz i Tyskland, hvor romersk-katolske myndigheter offentlig henrettet Jan Hus (1372-1415) og Hieronymus von Prag (ca 1379-1416), ved å brenne dem på bålet, for deres tro og overbevisning.

Steinen har en innskrift, sett fra denne siden hvor det står: 'Hieronymus von Prag +30 mai (7.juni) 1416.'

Susan Hoover, Tanya, Dean and Stephen Taylor, sammen med Stanley Hoover ved samme minnesteinen i 2013. Hvorfor måtte disse troende brødrene dø?

Lutterworth i Leicestershire, England, hvor John Wycliffe (c1 1328-1384), døde av slag mens han feiret Herrens måltid sammen med forsamlingen sin den siste dagen i året 1384. De kirkelige myndighetene, så uenige i hans tro, gravde opp igjen liket og brente restene av den i 1428.

Jan Hus, Hieronymus von Prag og John Wycliffe - alle tre i store vanskeligheter med kirken fordi de trodde og praktiserte nattverden eller eukaristien annerledes.

Hva var problemet?

Remanens.

Hva er det for noe?

Blant kristne refererer dette til selve substansen - brødet og vinen - i nattverden. Selv om brødet fortsetter å være brød og vinen fortsetter å være vin, entrer den virkelige kroppen og Kristi nærvær elementene - i den grad at vi snakker om noe mer enn bare et symbol. Ikke bare noe man tenker på og minnes.

Med Kristi personlige involvering og hans levende nærvær i brødet og vinen blir remanensen noe virkelig mektig og et attraktivt element for alle troende som anerkjenner det for hva det er. John Wycliffe, de troende i Böhmen og Moravia, valdenserne i Frankrike og det nordlige Italia, de frie kristne i Belgia, og i fjellene i Sveits og Bourgogne, og endelig hele rekken av ikke-katolikker delte dette synet på nattverden. Dette skulle bli kjent som konsubstansiasjon - den åndelige Kristuslike tilnærmingen.

På den andre siden, ble lærde kirkeledere og øvrighet innen Den romersk-katolske kirke mer og mer kravfulle med hensyn til deres lære om nattverden til det ble livsfarlig selv å stille spørsmålstegn ved deres konklusjon.

Heldigvis begynte troende både på De britiske øyer og i det sentrale Europa å gjenoppdage deres vei med Kristus, mange århundrer før den protestantiske reformasjonen.Husker du, for eksempel, Utraquistene i Böhmen og Moravia? De brøt ut av Den romersk-katolske kirke, og vendte tilbake til å feire nattverden ofte - hver uke eller oftere - både med brød og med vin, og de sørget for at alle troende - også kvinner - ble involvert. Ut fra dem kommer den forunderlige historien om  Moravianerne, som ga verden evangeliet på 1700-tallet.

'Jeg har aldri forventet mye fra biskoper'

"Som en som er kommet til tro, har jeg aldri forventet mye fra biskopene. Gjennom hele historien synes paver og biskoper og abbeder å være blinde og maktsyke og grådige. Jeg har aldri forventet lederskap fra dem.

Det er de hellige som fremstår gjennom historien som får ting til å skje. Hva jeg forventer meg er Livets brød (nattverden) og gjennom hele historien er det der vi finner kontinuiteten,'

- Dorothy Day, grunnlegger av Catholic Worker, i et brev til Gordon Zahn. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Det eukaristiske fellesskap

"Når vi feirer eukaristien samles alle medlemmer i fellesskap med hverandre, de overgir til Faderen sammen med Sønnen, for at kommuniteten skal bli en plass for himmelrikets nærvær på jorden og kilden til liv ...

Det er bare når man har spist Kristi kropp at man selv kan gi seg for andre og bli brød for andre. Kristi brutte kropp i eukaristien kan bare tas i mot om man ser den i relasjon til de fattiges brutte kropper og hjerter. Og deres brutte kropper og hjerter finner sin betydning i Kristi brutte kropp. Mange personer med handikap kan ikke tale, men alle uttrykker sin kjærlighet eller frykt gjennom kroppen...Mange personer med handikap har heller ingen mulighet til å forstå ordet, men de kan spise hans kropp.

Ekte økunemikk består ikke å ta bort alle forskjeller, men tvert i mot å respektere og elske dem. Hver og en mp kjenne og elske sin egen tradisjon. Om vi ikke kan spise ved samme eukaristiske bord, så kan vi spise sammen ved den fattiges bord. Om vi ikke kan drikke av den samme eukaristiske kalk, så kan vi drikke av lidelsens kalk. Det er vår særskilte gave,"

- Jean Vanier sitert i Syster Sofie O.P.: Vilket himla liv. Om gemenskap, kloster och nya kommuniteter. Artos 2015, side 215-217

Ta imot og spis!

Når man er sliten, og man går i motbakke, kan man lett gå lei av ord. Særlig de store ordene. De høye bekjennelsene. Det man ikke får til å gå opp. Ord som blir krevende.

Da er det gått å bli møtt med dette:

"Ta imot og spis!"

Det er Jesus som sier det i forbindelse med innstiftelsen av nattverden, og så legger han til: "Dette er min kropp."  (Matt 26,26)

Så godt det er å ta imor.
Noe konkret.
Noe håndfast.

"Jeg er livets brød," sier Jesus.

Så det vi tar imot er Jesus.

For meg betyr dette mer og mer. Nattverden er avhengighetsskapende. Jeg tar imot, jeg spiser og får del i en gave, noe evig.

På slitsomme dager, da ordene blir for mange, for store, for krevende, tar jeg bare imot. Jeg trenger ikke gjøre noe annet enn å holde ut hånden, lukke opp munnen og spise.

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 4

Her fortsetter artikkelen til Peter Hoover:

HVORDAN GIKK DET med alt dette for oss? I Tyskland holdt Martin Luther seg til den opprinnelige læren til de første kristne, og feiret Kristi verk gjennom brød og vin, uke etter uke. Jesu nærvær, "realpresensen" til Kristus, som kristne har kalt den i århundrer, var rett og sann, mente han, så lenge folkets hjerter var fylt med Hans Ånd. Nei, brødet og vinen kunne ikke forandres til en annen substans (slik romerske katolikker trodde), men det kunne absolutt bli en frelsende, styrkende, velsignet realitet med åndelig forbindelse, langt mer enn et symbol eller et minnesmerke.

Martin Luther, og opplagt de første anabaptistene i Bern, delte denne overbevisningen - konsubstansiasjon - med de første kristne, inkludert apostlene, bortsett fra en gruppe som kalles gnostikere.

Zwingli, og sørgelig, de første anabaptistene i Zürich, forlot denne apostoliske overleveringen og fanget opp den gnostiske ideen om at brødet og vinen i eukaristien er ikke noe annet enn et symbolsk minnemåltid.

HVORDAN GIKK DET SÅ VIDERE? Slik det alltid gjør når oppriktige troende kommer sammen for å arbeide, og leve med Kristus på en levende måte, vil den onde gjøre sitt beste for skille og ødelegge det som er til det gode. 170 år etter dens begynnelse, ble den anabaptistiske bevegelsen i Bern splittet på en tragisk måte - en ung, nidkjær biskop, Jakob Amman, på den ene siden, og Hans Reist, en eldre biskop havnet på motsatt side i konflikten. Kirken ble delt (Amish mot sveitsiske brødre) og mens dette fant sted, brøt det løs en bølge av forfølgelse som tvang først og fremst de troende fra Bern til å forlate kantonen under svære prøvelser og stor fattigdom.

Mange av de som hadde sittet fengslet i lange perioder ad gangen, fant seg selv og sine familier ombord på skip som tok dem ned elven Aare og nedover Rhinen på vei til deres nye hjem i Nord-Amerika. Dette fant sted tidlig på 1700-tallet.

Foreløpig slutt på oversettelsen. Muligens kommer jeg tilbake til mer senere, om det er ønskelig.

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 3

Bokstavelig talt alle moderne anabaptister avviser denne bekjennelsen, og anser den å
være en form for ubalanserte ideer, som ganske snart ble forlatt når den 'virkelige tingen' tok over. Hvis det er det de tenker, så tar de fullstendig feil, mens de første troende i vår nye bevegelse, gårdbrukerne og handelsmennene i Bern, holdt seg til den rette apostoliske regel (2.Tess 2,15). Våre mye mer kjente ledere fra Zürich derimot hadde fjernet seg, på enkelte områder, langt bort fra Kristi vei og de første lederne for Hans levende menighet.

Hva med å ha alt felles? Hvordan holdt de troende fra Bern seg til dette viktige emnet?

De troende i Bern levde ikke på samme sted eller delte samme eiendom, eller hadde samme yrke eller jordiske eiendeler. Men de delte bokstavelig, og villig, alt det Herren hadde gitt dem. De tilbrakte også så mye tid sammen som mulig, både når de arbeidet sammen og i forbindelse med deres gudstjenester og bibelstudier. Med andre ord, de var ikke i nærheten av vår 'søndags-morgen kirke', men de ble aldri en organisert Hutterite-stil fellesskap. De levde og fungerte godt halvveis mellom de to ytterpunktene.

Hva med eukaristien, dere konstante feiring av brød og vin?

For de troende i Bern, var denne måten å møtes rundt eukaristien, dag for dag, uke for uke, ikke bare noe særegent - alle kristne overalt, både i statskirkene og blant valdensere, albingensere, de böhmiske brødrene, moravianerne, etterfølgerne av Henri de Lausanne, petrobrusianerne, bogomilerne, donastene, montanistene og alle andre seriøse troende har alltid feiret nattverd hver uke eller oftere. Slik gjorde også apostlene og alle andre kristne fra det første århundre.

Det som var noe nytt og merkelig var Zwingli's ide om at nattverden ikke var noe annet enn symbolsk, og at det ikke var nødvendig å feire den oftere enn en gang i måneden eller sjeldnere. Plutselig, på grunn av Zwingli reformerte teologi, ble eukaristien nærmest et sidespor; en liten ting vi kan gjøre, nå og da, idet fokus for både protestanter og de fleste anabaptister skiftet til forkynnelse og undervisning.

Forkynnelse og undervisning tok over, helt og holdent, mens vår fokus på Jesus, Hans blod og Hans frelsende gjerning, mer og mer ble en detalj langs veien.

(fortsettes)

Vi feirer Herrens måltid hver dag

I vår felles bønnestund har May Sissel og jeg begynt å bryte brødet hver dag. Vi begynner bønnestunden vår med å lese Salme 91 vekselsvis og ender opp med å lese det siste verset i denne fantastiske salmen samstemmig:

"Med et langt liv vil Jeg mette ham og la ham se Min frelse." (v.16)

Dermed proklamerer vi Guds ords løfter over våre liv.

Så leser jeg innstiftelsesordene slik apostelen Paulus gjengir dem i 1.Kor 11,23-26: "For jeg har mottatt fra Herren det som jeg også har overgitt dere: At Herren Jesus i den natt han ble forrådt, tok et brød, og da Han hadde takket, brøt Han det og sa: Ta, et! Dette er Min kropp som er brutt for dere. Gjør dette til minne om Meg! På samme måte tok Han også begeret etter måltidet og sa: Dette beger er den nye pakt i Mitt blod. Gjør dette så ofte som dere drikker det, til minne om Meg. For så ofte som dere eter dette brødet og drikker av dette beger, forkynner dere Herrens død. inntil Han kommer."

Så i vårt eget hjem forkynnes Herrens død og innholdet av den hver eneste dag. Det er en proklamasjon over Herrens død og Hans seierrike oppstandelse!

Når vi har tatt del i brødet og vinen, fremsier vi verset fra 1.Kor 10,16:

"Velsignelsens beger som vi velsigner er ikke det samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er ikke det samfunn med Kristi kropp? For vi er ett brød og en kropp, selv om vi er mange. For vi har alle del i dette ene brødet."

Vi har begynt å gjøre dette fordi Herrens måltid er en sterk proklamasjon av hva vi eier i Kristus: frelse og legedom!

Frem til urkristendommen? På ramme alvor?

I dag har jeg bare en undring. Hva mener man egentlig når man bruker ordene til Thomas Ball Barratt: "Frem til urkristendommen!"

Betyr det en menighetsform lik den pinsebevegelsen hadde på begynnelsen av 1900-tallet?

Jeg spør fordi det sies sjeldent noe mer enn at vi må vende tilbake til urkristendommen, slik vi finner den praktisert i menigheten i Jerusalem.

Men er det dette man egentlig mener? For gjør man det på ramme alvor så må man samtidig revidere synet på den gudstjenesteformen man har.

Urkirkens gudstjenesteform lignet ganske mye på synegogegudstjenesten. Den hadde en liturgisk form. Urkirken praktiserte eiendomsfellesskap. De første kristne ba tidebønn. De feiret Herrens måltid hver gang de kom sammen.

Er det urkristendommen uten det liturgiske og jødiske man vil vende tilbake til? Hva er urkristendommen uten disse tingene?

Hvis det er urkristendommen man vil tilbake til, hvorfor feirer man da Herrens måltid bare en gang i måneden?

Hvis det er urkristendommen man vil tilbake til, hvorfor lever man da ikke i eiendomsfelleskap?
Hvis det er urkristendommen man vil tilbake til, hvorfor er man da så negativ til å be Salmenes bok?

Tror man at urkristendommen 'bare' handler om nådegaver, tegn og under? Vil man ha det, men ikke innpakningen? Tror man at urkirken lignet 1900-tallets vekkelsesmøter?

Hva mener man egentlig - på ramme alvor - når man snakker om modellen i Apg 2 og 4?

Er det bare ord? En romantisk ide? Hva om vi tok Apg 2 og 4 på ramme alvor? Hvordan ville  menighetens gudstjenester se om den ble satt inn i jødisk kontekst?

Takk for Livets brød

Herre, Du er Livets brød, som metter. Den hunger etter Deg som finnes i mitt liv har Din gode hellige Ånd skapt i meg. Du etterjager meg med Din godhet. Evig takk.

'Ta imot og spis! Dette er min kropp."

Ordene Dine høres ennå på Øvresalen, og på alle Øvresaler, der Du lå benket rundt bordet sammen med Dine disipler.

Og vi spiser og Du møter vår djupe lengsel. Etter Deg.

Tilgi meg når jeg fyller meg med ting som bare gir en kortvarig glede. Som ikke metter. Tilgi meg når jeg tar til meg av de billige etterligningene.

Det er bare Du, Du alene som kan mette, tilfredsstille, fylle meg med fred.

Herre, la freden Din bli boende i meg. La meg ikke gi den bort for en billig linsesuppe.

- Skrevet siste dagen i juli 2018.
Bjørn Olav

Å bli brød for verden

Når Jesus tok brødet, velsignet det, brøt det og gav det til sine disipler, sammenfattet han i de gestene sitt eget liv. Jesus er utvalgt siden begynnelsen, velsignet ved dåpen i Jordan, sønderknust på korset og delt ut som brød til verden. Å bli utvalgt, velsignet, sønderknust og delt ut er Jesu Kristi, Guds Sønns hellige oppgave på jorden.

Når vi tar brødet, velsigner det, bryter det og deler det med ordene: 'Dette er Kristi kropp', gir vi uttrykk for vår overgivelse, vårt ønske om å leve et Kristus-liv. Vi vil også leve som utvalgte, velsignede og sønderknust, og dermed bli brød for verden.

- Henri Nouwen i boken Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.