Det aller viktigste å be om: den første kjærligheten til Jesus

 Jeg har noen dager nå fulgt en serie med filmer om valdenserne. Nye funn bekrefter at vi kan føre deres trosrøtter helt tilbake til den første kristne tiden, og ikke til Peter Valdes, som man tidligere antok. Fra Italia spredte denne kristne bevegelsen, som hadde Guds ord som sin høyeste - og eneste - autoritet til Frankrike, Sveits og Sør-Tyskland. Valdenserne var på mange måter forløperne til Reformasjonen, og sluttet seg også til den.

Så ble de da også kraftig forfulgt. Særlig av den offisielle kirken, Den romersk-katolske. Valdenserne hørte med blant de mange kristne grupperingene som levde på utsiden av statsreligionen.

Hva var det som gjorde valdenserne til en så livskraftig bevegelse, og hva kan vi lære av dem i dag? Jeg vil trekke fram to ting: troskapen mot Bibelen, og kjærligheten til Kristus!

Det Bibelen omtaler som "den første kjærligheten", var helt avgjørende for at valdenserne holdt ut de grusomme forfølgelsene de ble utsatt for. De ble blant annet kastet utfor høye fjell, og stupte rett i døden.

Hvordan skal vi kunne holde ut i den mørke tiden vi har gått inn i? På samme måte: gjennom troskapen mot Bibelen og gjennom å leve ut den første kjærligheten til Jesus!

"Men dette har jeg imot deg," sier Jesus til de kristne som utgjør menighetsfellesskapet i Efesos, og så forklarer han hva han sikter til: "Du har forlatt din første kjærlighet. Tenk på hvor du sto før du falt. Vend om og gjør de gjerningene du gjorde før! Ellers kommer jeg over deg og tar lysestaken din bort - hvis du ikke vender om." (Åp 2, 4-5)

Det er bare en ting som er sterkere enn lidelsen, og det er kjærligheten.

Mor Basilea Schlink (1904-2001), grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre, skriver i boken 'Jesus den eneste' (Nomi forlag 1970): "Alle utsagn i Den hellige skrift viser at kjærligheten mellom brudgom og brud her på jorden var en skygge av den kjærlighet som Jesus, den sanne brudgom, møter et menneske med, som også elsker Ham igjen. Stilt overfor denne første sterke, grenseløse kjærligheten til Jesus, blekner all kjærlighet mennesker imellom. Denne første kjærligheten kalles vel også derfor brudekjærlighet fordi den er en udelt kjærlighet, likesom en brud møter sin brudgom med et udelt hjerte, som bare er rettet mot ham. Han er den ene som hun har gitt sitt hjerte til. Den samme udelte kjærlighet gjelder også i forholdet til Jesus. Fordi Jesu gjenkomst er nær forestående, er den første kjærligheten, brudekjærligheten, i dag så viktig. For Jesus som den kommende konge og brudgom, forener seg bare med brudesjeler." (side 12)

Vardetenning og forfølgelse i de nordlige italienske alper

Natten til 16.februar hvert år tennes det bål på fjellene i det nordlige Italia. Dagen derpå holdes det gudstjenester og gledesfylte festivaler. Det er valdenserne som feirer og de har all grunn for å feire 17.februar 1858. Denne dagen fikk de endelig garanti for sine sivile og religiøse rettigheter, etter århundres forfølgelse fra Den romersk-katolske kirke.

Valdenserne, som går under forskjellige navn, er en kristen frimenighetsbevegelse som man antar startet i Lyon i Frankrike og som spredte seg til de franske og italienske alpene på slutten av 1170-årene. I dag finner vi valdensere i det sørlige Frankrike og i regionen Piedmont i det nordlige Italia, men du vil også finne små fellesskap av valdensere i det sørlige Italia, Argentina, Tyskland, Uruguay og USA.

Bevegelsen hadde sin opprinnelse på slutten av det 12 århundre, som 'De fattige av Lyon', en gruppe som ble organisert av en mann ved navn Peter Waldo. Han var en rik handelsmann som i 1173 ga vekk hele sin formue, og som grepet av Bergprekenen og Jesu liv, forkynte apostolisk fattigdom og radikal etterfølgelse av Jesus. Ettersom de stadig vokste og ble flere kom valdenserne ganske raskt i konflikt med Den romersk-katolske kirke. I 1215 ble de erklært som kjettere. og ble gjenstand for en intens forfølgelse. På 1700-tallet var valdenserne i ferd med å bli helt utryddet. I årene som fulgte ble den siste resten som var igjen utsatt for organisert og generell diskriminering.

På 1600-tallet omfavnet valdenserne den protestantiske Reformasjonen og slo seg sammen med ulike lokale og regionale protestantiske grupper. Så tidlig som i 1631 begynte protestantiske forskere - og valdensiske teologer - å se på valdenserne som tidlige forløpere til Reformasjonen og bærere av den apostoliske troen. Dagens valdensere deler tro med refomerte protestanter i synet på det alminnelige presteskap, og i synet på dåp og nattverd.

Valdenserne er kjent for å ha forkynt:

* Kristi stedfortredende død og rettferdiggjørelse gjennom tro på Kristus
* En treenig Gud
* Menneskets fall
* Inkarnasjonen

De fornektet:

* Læren om skjærsilden og kalte den 'Antikrists oppfinnelse'
* Det romersk-katolske synet på nattverden.

De mente også at forkynnere av evangeliet ikke samtidig skulle ha offentlige og statlige oppgaver, at relikvier ikke var noe annet en beinrester i forråtnelse, og som man ikke visste hvem de hadde tilhørt, at såkalt 'hellig vann' ikke hadde noen større betydning enn regnvann, og at bønn likesåvel kunne bes på låven som i kirken. De anså også Den romersk-katolske kirken å være 'Den store horen' som omtales i Åpenbaringsboken.

Et karakteristisk trekk ved valdenserne var deres legpredikanter, deres frivillige fattigdom og deres tro på Bibelen som Guds ord. Mellom 1175 og 1185 tok Peter Waldo initiativet til å få oversatt Det nye testamente til en lokal fransk diaalekt.

Martyrer på grunn av nattverdsynet

Peter Hoover har skrevet denne aktuelle artikkelen om en side av kirke-og martyrhistorien vi ikke må glemme. Mange har ofret livet for sannheten. Artikkelen er så interessant, at jeg har valgt å oversette deler av den til norsk:

Stephen Taylor fotografert utenfor monumentet til Jan Hus i Konstanz i Tyskland, hvor romersk-katolske myndigheter offentlig henrettet Jan Hus (1372-1415) og Hieronymus von Prag (ca 1379-1416), ved å brenne dem på bålet, for deres tro og overbevisning.

Steinen har en innskrift, sett fra denne siden hvor det står: 'Hieronymus von Prag +30 mai (7.juni) 1416.'

Susan Hoover, Tanya, Dean and Stephen Taylor, sammen med Stanley Hoover ved samme minnesteinen i 2013. Hvorfor måtte disse troende brødrene dø?

Lutterworth i Leicestershire, England, hvor John Wycliffe (c1 1328-1384), døde av slag mens han feiret Herrens måltid sammen med forsamlingen sin den siste dagen i året 1384. De kirkelige myndighetene, så uenige i hans tro, gravde opp igjen liket og brente restene av den i 1428.

Jan Hus, Hieronymus von Prag og John Wycliffe - alle tre i store vanskeligheter med kirken fordi de trodde og praktiserte nattverden eller eukaristien annerledes.

Hva var problemet?

Remanens.

Hva er det for noe?

Blant kristne refererer dette til selve substansen - brødet og vinen - i nattverden. Selv om brødet fortsetter å være brød og vinen fortsetter å være vin, entrer den virkelige kroppen og Kristi nærvær elementene - i den grad at vi snakker om noe mer enn bare et symbol. Ikke bare noe man tenker på og minnes.

Med Kristi personlige involvering og hans levende nærvær i brødet og vinen blir remanensen noe virkelig mektig og et attraktivt element for alle troende som anerkjenner det for hva det er. John Wycliffe, de troende i Böhmen og Moravia, valdenserne i Frankrike og det nordlige Italia, de frie kristne i Belgia, og i fjellene i Sveits og Bourgogne, og endelig hele rekken av ikke-katolikker delte dette synet på nattverden. Dette skulle bli kjent som konsubstansiasjon - den åndelige Kristuslike tilnærmingen.

På den andre siden, ble lærde kirkeledere og øvrighet innen Den romersk-katolske kirke mer og mer kravfulle med hensyn til deres lære om nattverden til det ble livsfarlig selv å stille spørsmålstegn ved deres konklusjon.

Heldigvis begynte troende både på De britiske øyer og i det sentrale Europa å gjenoppdage deres vei med Kristus, mange århundrer før den protestantiske reformasjonen.Husker du, for eksempel, Utraquistene i Böhmen og Moravia? De brøt ut av Den romersk-katolske kirke, og vendte tilbake til å feire nattverden ofte - hver uke eller oftere - både med brød og med vin, og de sørget for at alle troende - også kvinner - ble involvert. Ut fra dem kommer den forunderlige historien om  Moravianerne, som ga verden evangeliet på 1700-tallet.

Kristi enkle etterfølgere, del 1

Det er seierherrene som skriver historien, sies det. Så også kirkehistorien. I tiden etter keiser Konstantin og senere keiser Justinian oppsto det en rekke kristne grupper, utenfor det som var blitt en institusjonell kirke. De ble av Storkirken betraktet som 'heretikere' - vranglærere. En del av det vi vet om dem, har vi nettopp fra historiens seierherrer - og de hadde ingen grunn til å skrive pent og sannferdig om disse gruppene, som de betraktet som fiender.

De ble forfulgt, fengslet, torturert og drept.

Men noe vet vi. En alternativ kirkehistorie finner vi blant annet i 'Martyrspeilet', ført i pennen av hollenderen Thielman J.van Braght (1625-1664), som har skrevet om 17 århundrer med kristen martyrhistorie, fra Kristi tid og frem til 1660. Thielman dokumenterer med navns nevnelse disse forfulgte kristnes historie på drøye 1100 sider i stort format.

Hvem var så disse gruppene? Finner vi spor av dem i dag?

I tiden hvor den hellige Patrick av Irland levde (ca 387-493), oppsto det ulike kristne grupper i Sveits, Frankrike og den nordlige delen av Italia, hvor Herren gjorde et forunderlig verk, en vekkelse preget av Ånds gaver,, med tegn og undergjerninger. Noen av dem skulle århundrer senere, bli en del av 'De fattige' - også kjent som Valdenserne. De reiste rundt, fra by til by, og forkynte evangeliet. Fokus var ikke tegn og under, selv om det ledsaget deres forkynnelse, men en radikal etterfølgelse av Kristus.

I Armenia, hvor dette bildet er hentet fra, fantes det på 600-tallet en ivrig gruppe med disipler av Kristus, de såkalte 'paulikanerne'. Også deres Kristus-sentrerte forkynnelse ble ledsaget av tegn og under. De ble drevet ut av Armenia, og spredt til Bulgaria, Serbia og det som nå er det vestlige Romania. Her finnes det fremdeles troende som har ivaretatt arven etter 'paulikanerne'. De går under navnet 'Nasareerne'.

Reiser vi østover, fra Mosul i Irak, vil vi støte på nestorianske troende, som beveget seg østover, gjennom ørkenområdene av Sentral-Asia, helt til Kina, hvor de grunnla kristne fellesskap. Dette skjedde på 500-tallet og fremover.

I Aserbajdsjan vil du kunne støte på Molokanerne, eller 'melkedrikkerne'. Denne særegne bevegelsen finner du også i Kaukasus-området, i det som nå er Ukraina og Russland. Jeg har skrevet flere artikler om dem på bloggen min.

Peter Hoover, som jeg har oversatt en rekke artikler av, forteller at han ganske nylig snakket med russiske troende på telefon fra Tasmania i Australia. Den aldrende kvinnen fortalte med stor glede hvordan de hadde kommet seg dit, hvordan de på mirakuløs måte hadde fått pengene de trengte for å flytte. Herren hadde ledet en stor gruppe troende fra Russlan inn i Kina, uten at noen hadde lagt merke til dem. Hun kunne fortelle hvordan Herren hadde ledet dem, skritt for skritt, til å finne mat og rent vann. Iløpet av en natt fikk de brød til hele gruppen på totalt uventet vis. De hadde flyktet fra Ukraina, tvers gjennom Russland til Kina.

(fortsettes)

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 1

Her kommer en helt ny artikkel av Peter Hoover, denne gang med ukjent og spennende vekkelseshistorie fra Sveits, blant annet med det vi må kalle et sensasjonelt funn av en ukjent anabaptistisk trosbekjennelse. For ordens skyld: den forrige artikkelen til Peter Hoover som jeg begynte å oversette og publisere, måtte jeg avslutte. Den ble for intern og ble bare gjenkjennbar for de som kjenner familieforholdene til Peter Hoover. Jeg så det for sent:

BERN, hovedstad i Confæderatio Helvetica - et land vi i dag kjenner som Sveits. Tenk på alt som har skjedd med våre folk i denne byen. Og hva vil ikke Herren ønske skje her i dag.

DEN TIDLIGSTE ANABAPTISTISKE TROSBEKJENNELSEN - Christlicher Ordnung - vedtatt av de troende i Bern, Sveits, i 1526. Har den noe å si oss i dag? Jeg mener det.

I 1955 gjorde Samuel Geiser (1884-1973), en anabaptistisk pastor og gårdbruker i den fransk-talende Jura-regionen i Sveits, et utrolig funn. Noen hadde informert ham at oppe på loftet i det offentlige biblioteket i byen Bern (alle bildene i denne artikkelen er hentet derfra), hadde de funnet en eske som var full av gamle anabaptistiske skrifter, Noen hadde trodd at esken bare inneholdt skrot og hadde ønsket å brenne innholdet, men like før dette skulle skje hadde Samuel og noen av hans venner fått sikret seg innholdet.

Ikke bare klarte de å sikre denne samlingen med skrifter, men de gjorde også litt av en oppdagelse: de fant en stor mengde tidlige dokumenter som beskriver hva de tidlige anabaptistene trodde, hvilke avgjørelser som ble fattet og i hvilken retning den tidlige anabaptistiske bevegelsen tok i kantonen Bern. Blant annet fant de en innbundet bokutgave med håndskrevne brev fra 1561, ialt 740 sider, som var samlet av en broder med navn Jörg Maler. Esken inneholdt også en kopi av en trosbekjennelse, som er gjengitt ovenfor.

BERN, SVEITS. Keltiske familier hadde levd her allerede 300 år før Kristi fødsel. Romerne kom senere. Valdensiske pilegrimer, som arbeidet som omreisende håndverkere, to og to, tilbrakte mye tid i dette området lenge før Reformasjonen.

HVORFOR MISTET VI SÅ MANGE av våre tidlige skrifter, og verre enn det, hvorfor har vi glemt så mye av hva vi pleide å tro og hva vi gjorde disse tidlige årene av vår anabaptistiske bevegelse?

Vår bevegelse spirte og virkelig blomstret i Bern i Sveits, så tidlig, ja, tidligere enn i Zürich. Men det var store forskjeller. Våre folk i Bern var gårdbrukere, fjellfolk, og ganske sikkert påvirket av valdensisk tro og praksis. En sterk valdensisk forsamling blomstret i mange år i Schwarzenburg, som ligger like i nærheten hvor familiene Hochstetler, Stoeckli, Beyeler og mange andre anabaptistiske familier levde,

Ulikt de lærde i Zürich - Conrad Grebel, Felix Manz, Simon Stumpf, og andre lik dem - som hadde forlatt Den romersk-katolske kirke og først ble protestanter, totalt oppslukt av Zwingli, hentet de troende i Bern inspirasjon fra langt eldre kilder. Mens Zwingli og hans venner ekseperimenterte med edele ideer og en ny måte å 'gjøre kirke' på, ville ikke de troende i Bern noe annet enn å holde seg til den apostoliske veien og den tidlige kirken.

Slik det alltid er blitt gjort - bare på en enkel og gudfryktig måte.

(fortsettes)

Han ga bort alt han eide til de fattige - i år er det 800 år siden han døde

Han er blitt kalt den første reformator. I dag feirer vi minnedagen hans i den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby. I år er det 800 år siden han døde. Dessverre er det ingen større oppmerksomhet rundt Peter Valdes eller Waldo som han også kalles.

Flere har sammenlignet han med Frans av Assisi, og det er ikke så dumt. Begge to kom fra svært velstående familier og begge to overga seg til Jesus i en radikal etterfølgelse. Peter Valdes ble født Lyon i Frankrike i 1140. Det var en venns plutselige død som førte til at han begynte å lese Evangeliene. Han solgte alt han eide og ga pengene til de fattige. Som samtidens vandremunker ga han seg veiene i vold for å forkynne evangeliet til alle han møtte. Snart fikk han flere tilhengere og de fikk etterhvert et kallenavn: "Lyons fattige eller Kristi Fattige." Snart skulle problemene melde seg. Biskopene i Den romersk-katolske kirken fant seg ikke i at Peter Valdes og hans tilhengere forkynte evangeliet uten deres godkjennelse. De første valdenserne bredte seg ut over Frankrike, Italia, Sveits og Sør-Tyskland. Overalt ble de utsatt for voldsomme forfølgelser. Valdes sørget for at Evangeliene og Salmene ble oversatt til folkets språk, provencalsk.

Peter Valdes forfattet flere skrifter, men flere av disse ble brent under forfølgelsen. Derfor er kunnskapen om deres tro lite kjent. Valdenserne møttes ofte i låver, huler og i skogene. De deltok ikke i krigføring, men la vekt på bibellesning og bibelkunnskap, på forkynnelsen om Den Hellige Ånd, Jesu gjenkomst og Guds rene Ord. De praktiserte bønn for syke og troende dåp. Peter Valdes ble ekskommunisert fra Den romersk-katolske kirken i 1184. En av årsakene var at Peter Valdes mente at Guds Ord sto over kirken.

Forfølgelsen av valdenserne vedble. Presset mot dem ble forsterket i og med opprettelsen av inkvisisjonen i 1231. Likevel fortsatte de å eksistere opp gjennom tiden fram til reformasjonen. Mange valdensere bosatte seg i Provence. En grusom massakre av valdensere fant sted i flere landsbyer i 1548. I dag finnes det flere gjenlevende valdensiske forsamlinger i Nord-Italia og i fjellpassene mellom Piemonte og den franske grensen.

Pave Frans ba Valdenserne om tilgivelse for Romerkirkens grusomme forfølgelser mot dem

Jeg slutter ikke med å forundre meg over pave Frans I. Neida, jeg er ikke i ferd med å bli katolikk, men det er ganske oppsiktsvekkende det som fant sted i går. Da ba nemlig pave Frans om tilgivelse for Romerkirkens grusomme forfølgelser mot valdenserne.

Det er National Catholic Reporter som melder dette.

Paven var beveget da han ba om tilgivelse for forfølgelsene og drapene begått av av Den romersk katolske kirke, mot den evangeliske bevegelsen som ble kalt valdensere. Bevegelsen ble ekskommunisert av en av forgjengerne til pave Frans for 830 år siden, mens en annen av pavene - for 430 år siden - befalte at valdenserne skulle utryddes.

Pave Frans er den aller første paven som besøker et av fellesskapene tilhørende valdenserne. I Turin mandag, sa han:

'I det jeg tenker på historien om våre relasjoner kan jeg ikke annet enn å sørge når jeg står foran dere ... vold forårsaket i navnet til vår tro ... jeg ber Herren om å gi oss nåde til å erkjenne alle synder og til å vite hvordan vi skal be om tilgivelse'.

Så, direkte henvendt til representanter for valdenserne: 'På vegne av Den katolske kirke, ber jeg om tilgivelse for alle ukristelige, umenneskelige, holdninger og oppførsel vi har påført dere gjennom historien. I navnet til Herren Jesus Kristus, vær så snill å tilgi oss!'

I syv århundrer ble valdenserne utsatt for en brual forfølgelse av Romerkirken. Valdenserne ble mishandlet på det mest grusomme, lemlestet og hengt, brent eller halshugget. Romerkirkens mål var at valdenserne skulle knuses og utryddes. Men de lykkes ikke. Valdenserne lever i beste velgående den dag i dag, og teller titusener verden over. Hovedkvarteret ligger i Turin, en historisk by i Italias nordvestlige deler, som grenser til Frankrike og Sveits.

'Hva galt hadde valdenserne gjort?', spurte pastor Eugenio Bernardini, og la til: 'Dette var lekfolk som drev med evangelisering', som på vegne av valdenser-kirken tok imot pavens bønn om tilgivelse. Nå håper han det er mulig å akseptere hverandre som likeverdige kirker, med hver sin egenart.

Nå gjenstår det å se om pave Frans også vil be anabaptistene om de forferdelige forfølgelsene de ble utsatt for av Romerkirken. De sto ikke noe tilbake fra forfølgelsene valdenserne ble utsatt for av katolikkene, med paven i spissen. Men ikke Romerkirken alene. Anabaptistene ble også forfulgt av lutheranerne og den reformerte kirken.

Han talte Roma midt imot og mente at Bibelen sto over kirken

I dag minnes vi en av de virkelig betydningsfulle Guds menn gjennom tidene: Peter Valdes (1140-1218). Peter Valdes var en av de profetiske skikkelsene som Gud har reist opp, for å gjenopprette menigheten slik den fremsto i all sin apostoliske kraft i urkirken.

Peter Valdes mente at Guds ord sto over kirken, og at alle kristne var forpliktet på å forkynne Guds ord for hele skapningen.

Det som særpreget valdenserne var bibellesningen og bibelstudiet. Dette var noe uvant og spesielt for Storkirken, som reagerte på at lekfolk leste Den Hellige Skrift, uten en prests fortolkning. På mange måter er den måten valdenserne forholdt seg til Bibelen på det som skulle bli veiledende for den moderne frikirkebevegelsen.

Du kan lese mer om Peter Valdes og det valdenserne sto for, blant annet et utdrag fra boken min: En tro verd å dø for, her: http://www.monastisk.blogspot.com