Hva betyr egentlig begrepet 'Kristus alene?'

 "Når dere kristne sier: 'Kristus alene', si meg: hva mener dere da?  Hvordan viser dere det i praksis? Hvis dette utsagnet: 'Kristus alene' er så viktig, hvorfor er det da så vanskelig å praktisere evangeliet som kaster Mammon overbord? Ønsker dere fremdeles å ta deres tilflukt i at dette var ment i en indre overført betydning? Har ikke de første kristne vist at de har del i Åndens frukt ved at de hadde alt felles?"

- Hermann Kutter (bildet), 1883-1931, protestantisk teolog fra Bern i Sveits, som sammen med Leonhard Ragaz, startet Kristne Sosialister i Sveits. Han hentet mye av sin inspirasjon fra Christoph Blumhardt. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Led martyrdøden fordi han brøt fastereglene

Navnet Klaus Hottinger sier neppe noe til noen i dag. Men en gang i tiden var han en viktig skikkelse i den sveitsiske reformasjonen. På denne dagen - 26.mars i 1524 - led Klaus martyrdøden i Lucerne i Sveits.  Han ble brent levende bundet til en stake.

Hva var hans store forbrytelse? To år tidligere hadde Klaus Hottinger deltatt i en sammenkomst sammen med flere andre som har fått navnet: 'pølseaffæren'! Den handlet om at flere kristne i Zurich trosset de kirkelige autoriteter og spiste pølser i fastetiden. Denne hendelsen, som fant sted i hjemmet til trykkeren Christoph Froschauer, markerer begynnelsen til den sveitsiske reformasjonen.

Klaus Hottinger var også nært knyttet til mange av medlemmene av De sveitsiske brødre, en gren av den anabaptistiske bevegelsen, men rakk selv aldri å knytte seg til dem. Klaus Hottinger ble nemlig henrettet 10 måneder før den første troende dåpen fant sted i Zurich i januar 1525. Hottinger var skomaker av yrke.

Billedtekst: Domkirken i Lucerne. Foto: Anabaptist Executions Guide.                         

Tragedie rammer europeisk bønnebevegelse

Grunnleggeren og koordinatoren av Bønnehuset i byen Thun (Sveits) og mannen hennes, døde 2. mars i en ulykke mens de vandret i Alpene. Ifølge det sveitsiske nyhetsnettstedet Livenet hadde Michèle Käch og ektemannen Christoph (de giftet seg i juni 2020) nettopp startet en ukes ferie i fjellregionen Bern. Etter et vanskelig søk fant politiet og Alpine beredskapsgrupper begge omkommet.

De hadde sendt en video til slektninger av den vakre utsikten øyeblikket før ulykken.

Susanna Rychiger, tidligere leder for bønnebevegelsen 24-7 i Sveits og venn av Michèle, hadde "møtt paret til kaffe med tidligere samme morgen", fortalte hun Livenet. “Skuldrene mine gjorde vondt, og de ba spontant og naturlig for meg. Slik var de ”.

Rychiger, som var involvert i ulike bønneprosjekter med Michèle i årevis, legger til: "Hun hadde en lidenskap for å vandre med Jesus (...) Siden hun var liten, tok moren hennes med til til bønnerommet, hvor hun lærte om tilbedelse".

Bønnehuset i Thun ble åpnet i 2018 av Michèle og venninnen Maria Fechter. Målet deres var å bringe kristne fra forskjellige kirker sammen for å be og prise Gud. Flere evangeliske bevegelser støttet det lokale initiativet.

Maria Fechter sa: “Bønnehuset forblir åpent, vi vil fortsette å tilbe Gud (...) Vårt fokus er Jesus. Jeg har mistet min beste venn, og det gjør vondt, men dette handler ikke om å ha det bra, men om å fokusere på Jesus. Selv i smertene vil vi fortsette å tilbe, og vi vil sannsynligvis være enda mer klar over virkeligheten i det vi synger ”.

Familien til 'Mischi', som de kalte Michèle, skrev: «Hun lyttet til musikk hele dagen, og prøvde ofte å forestille seg hvordan himmelen er. Hun ønsket alltid å være nær Guds hjerte. Og nå er hun veldig nær ”.

Ifølge venner hadde Michèle også et hjerte for de som var utsatt for menneskehandel og hadde reist til andre steder for å bli involvert i kristne initiativer mot seksuell slaveri.

Oversatt fra Evangelical Focus av Bjørn Olav Hansen (c)

Tilgi, men ikke glemme

Det tok omtrent 400 år før sveitsiske myndigheter i Bern ba anabaptistene om tilgivelse for den forfølgelsen de ble utsatt for.

Delegater fra hver eneste mennonite-forsamling tilhørende Swiss Mennonite Conference kom sammen Tavernas Evangelical Mennonite Church 20.april, for å ta imot et utstrakt hånd fra de sveitsiske myndighetene.

Forsoningsmøtet mellom de sveitsiske myndighetene og landets anabaptister, har sin bakgrunn i at sveistiske myndigheter offentlig henrettet 40 anabaptister i perioden 16. til det 18.århundre. Ene og alene på grunn av deres tro. Deres gripende vitnesbyrd finnes beskrevet i Martyr's Mirror.

Det overraskende forsoningsinitiativet fikk sin spede begynnelse i november i 2017. Da leste Christoph Neuhaus, som er direktør for det departement i Bern som arbeider med kirkelige anliggender, et offisielt brev hvor myndighetene ba om tilgivelse overfor landets anabaptister. Det skjedde i Rådhuset i Bern. Dette møtet var kommet i stand etter initiativ fra mennoniter og representanter for Den reformerte kirke. Det har vært tette og sterke bånd mellom de sveitiske mndighetene og Den reformerte kirke. Anabaptistene ble i sin tid forfulgt, arrestert, mishandlet og ofte brent eller druknet av både Den romersk-katolske kirke, Den lutherske- og Den reformerte. Flere  tusener ble forfulgt og led martyrdøden.

Anabaptistene i Sveits tok med glede imot den utstrakte hånden, og ønsket samtidig at denne forsoningshandlingen skulle være et sterkt symbol på fred.

- Vi er selvsagt klar over at vi ikke kan tale på vegne av de som led og ble forfulgt, men vi vet at de fulgte Kristus, og derfor stoler vi på at de ville ha svart: Ja, vi tilgir!

Anabaptistene i Sveits er likevel tydelig på at når de tilgir, så er ikke det samme som å glemme. Martyrene må huskes, og man må ta vare på deres vitnesbyrd og minnes dem.

Billedtekst: Christoph Neuhaus, til venstre og Lukas Amstutz, som er president for Swiss Mennonite Conference plantet et lindetre som et symbol på forsoningen.

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 1

Her kommer en helt ny artikkel av Peter Hoover, denne gang med ukjent og spennende vekkelseshistorie fra Sveits, blant annet med det vi må kalle et sensasjonelt funn av en ukjent anabaptistisk trosbekjennelse. For ordens skyld: den forrige artikkelen til Peter Hoover som jeg begynte å oversette og publisere, måtte jeg avslutte. Den ble for intern og ble bare gjenkjennbar for de som kjenner familieforholdene til Peter Hoover. Jeg så det for sent:

BERN, hovedstad i Confæderatio Helvetica - et land vi i dag kjenner som Sveits. Tenk på alt som har skjedd med våre folk i denne byen. Og hva vil ikke Herren ønske skje her i dag.

DEN TIDLIGSTE ANABAPTISTISKE TROSBEKJENNELSEN - Christlicher Ordnung - vedtatt av de troende i Bern, Sveits, i 1526. Har den noe å si oss i dag? Jeg mener det.

I 1955 gjorde Samuel Geiser (1884-1973), en anabaptistisk pastor og gårdbruker i den fransk-talende Jura-regionen i Sveits, et utrolig funn. Noen hadde informert ham at oppe på loftet i det offentlige biblioteket i byen Bern (alle bildene i denne artikkelen er hentet derfra), hadde de funnet en eske som var full av gamle anabaptistiske skrifter, Noen hadde trodd at esken bare inneholdt skrot og hadde ønsket å brenne innholdet, men like før dette skulle skje hadde Samuel og noen av hans venner fått sikret seg innholdet.

Ikke bare klarte de å sikre denne samlingen med skrifter, men de gjorde også litt av en oppdagelse: de fant en stor mengde tidlige dokumenter som beskriver hva de tidlige anabaptistene trodde, hvilke avgjørelser som ble fattet og i hvilken retning den tidlige anabaptistiske bevegelsen tok i kantonen Bern. Blant annet fant de en innbundet bokutgave med håndskrevne brev fra 1561, ialt 740 sider, som var samlet av en broder med navn Jörg Maler. Esken inneholdt også en kopi av en trosbekjennelse, som er gjengitt ovenfor.

BERN, SVEITS. Keltiske familier hadde levd her allerede 300 år før Kristi fødsel. Romerne kom senere. Valdensiske pilegrimer, som arbeidet som omreisende håndverkere, to og to, tilbrakte mye tid i dette området lenge før Reformasjonen.

HVORFOR MISTET VI SÅ MANGE av våre tidlige skrifter, og verre enn det, hvorfor har vi glemt så mye av hva vi pleide å tro og hva vi gjorde disse tidlige årene av vår anabaptistiske bevegelse?

Vår bevegelse spirte og virkelig blomstret i Bern i Sveits, så tidlig, ja, tidligere enn i Zürich. Men det var store forskjeller. Våre folk i Bern var gårdbrukere, fjellfolk, og ganske sikkert påvirket av valdensisk tro og praksis. En sterk valdensisk forsamling blomstret i mange år i Schwarzenburg, som ligger like i nærheten hvor familiene Hochstetler, Stoeckli, Beyeler og mange andre anabaptistiske familier levde,

Ulikt de lærde i Zürich - Conrad Grebel, Felix Manz, Simon Stumpf, og andre lik dem - som hadde forlatt Den romersk-katolske kirke og først ble protestanter, totalt oppslukt av Zwingli, hentet de troende i Bern inspirasjon fra langt eldre kilder. Mens Zwingli og hans venner ekseperimenterte med edele ideer og en ny måte å 'gjøre kirke' på, ville ikke de troende i Bern noe annet enn å holde seg til den apostoliske veien og den tidlige kirken.

Slik det alltid er blitt gjort - bare på en enkel og gudfryktig måte.

(fortsettes)

Tusenvis av ungdommer samlet i Basel, Sveits i stillferdig bønn og lovsang

Flere tusen ungdommer fra ulike kristne sammenhenger er samlet i Basel i Sveits denne nyttårshelgen for å be, få undervisning fra Guds ord og lytte til stillheten og tilbe Herren. Det som samler dem er Jesus!

May Sissel og jeg lyttet til deler av kveldsmessen på direkte overføring i går kveld. Det er fantastisk å se alle disse ungdommene som sitter stille, synger disse meditative Taize-lovsangene, går frem for å bli velsignet av bror Alois eller en av de andre Taize-brødrene eller de kneler ned ved det store korset som legges flatt ned på gulvet for at ungdommene kan bøye sine panner mot det i stille bønn og tilbedelse. Det vitner om at unge mennesker slett ikke trenger høy, støyende musikk, røykkanoner eller kule lovsangere eller talere - er Guds nærværet der, så holder det!

Det er 40'de gang dette europeiske møtet holdes. Møtet i Riga i Latvia i fjor samlet 15.000 ungdommer, til et like enkelt opplegg. Selv var jeg tilstede i Linköping i Sverige i 1990 da dette europeiske stormøtet, som i sin tid ble startet av grunnleggeren av Taize, bror Roger, ble holdt der. Da kom 247 ungdommer fra Baltikum. Det var i seg selv en sensasjon. Ungdommer fra Estland, Latvia og Litauen kunne for første gang reise fritt ut av Jerntepppet, som hadde holdt dem innesperret og frarøvet dem friheten i så mange år. Det var mange av oss som gråt den gangen når vi fikk møte dem. Det var også her jeg fikk et lengre møte med bror Roger alene. Et møte jeg aldri glemmer og som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Den lille, milde og ømme mannen som hadde en slik sterk Kristus-utstråling.

Her ble deres trosfeller mishandlet og drept - nå er det deres bolig

En sveitsisk festning hvor mennoniter i Emmental-regionen satt fengslet fra 1600-tallet og opp til begynnelsen av 1800-tallet er blitt hjemmet til en tidligere pastor for mennonite-forsamlingen i Langnau.

Martin Hunziker og kona Eveline, lever nå i det som var det tidligere kornlageret til slottet Trachselwald. Inngangsdøra til hjemmet deres vender ut mot slottets gårdsrom.

Det sies at den lokale predikanten, Hans Haslebacher, ble holdt fanget et en celle i tårnet som vi ser på dette bildet. Herfra ble han ført til Bern hvor han ble halshugget 20.oktober 1571. En av lederne for bondeopprøret, Niklaus Leuenberger, ble holdt fanget i dette tårnet i 1653 før han ble overført til et fengsel i Bern. Slottets kornlager ble bygget 30 år senere.

Mennonitisches Lexikon nevner forkynneren Hans Bürby, en mennonite-predikant fra Giebel området som ble tatt til fange i juli 1708 etter at han og familien var blitt forrådt. Han ble tatt fra kone og 12 barn og ført til slottet Trachenwald. Hans forbrytelse? Han hadde et annet dåpssyn enn det gjeldende. Her ble han syk, men plassert i en isolat-celle i 17 uker i tårnets kjeller.

"Det er vår djupe overbevisning at det er Gud som førte oss hit," forteller Martin Hunziker til Mennonite World Review. "Vi tror det er tid for en ny æra som skal ha sin begynnelse her og for at dette stedet skal bli et sted som fremmer liv."

Han legger til:

"Alle bønnene som er blitt bedt av anabaptister som ble holdt fanget her er bønner Gud har hørt. Vi ber om at et paradigmeskifte må finne sted, og at dette terrorens, voldens undertrykkelsens sted må bli en kilde hvor levende vann kan flyte frem."

Hunziker ledet mennonite-forsamlingen i Langnau i åtte år frem til 2013. Nå kjører han buss for et reiseselskap.

Ekteparet har ikke noe problemer med å bo i slottet selv om en del turister som kommer på besøk spør om de ikke er redd for spøkelser!

"Vi takker Gud hver eneste dag for at vi har muligheten til å bo og leve her. Omgivelsene her er veldig vakre, og det betyr så mye for oss å kunne leve på et slikt helt spesielt sted."

Lokalt byråkrati trenerer

I mange ti-år har turister med mennonite-bakgrunn fra hele verden besøkt dette tårnet for å se stedet hvor deres forgjengere ble pint og plaget. Døperbevegelsen ble jo sett på som en vranglærende gruppe. Stedet var en tid lagt ut for salg, men salget ble stanset av lokale myndigheter da en internasjonal gruppe hadde skaffet tilveie midler for å kjøpe det og omgjøre det til et anabaptistisk museum. Så fremdeles behandles etterkommerne av de forfulgte anabaptistene dårlig av de lokale myndighetene. Deler av slottet er leid ut til et lokalt anabaptistisk museum, mens resten leies ut til andre formål. Nå skylder plutselig myndighetene på at fengselscellene er i dårlig stand, mens de som er interessert i å etablere et museum her mener de er helt i orden.

Forhandlingene med myndighetene pågår fremdeles.

Eveline og Martin Hunziker.

Sveitsiske myndigheter ber om tilgivelse

Kantonen Bern i Sveits motarbeidet og forfulgte anabaptister i århundrer. Nå - 500 år etter reformasjonen - har myndighetene i denne administrative enheten i Sveits endelig bedt om unnskyldning for forfølgelsene.

Unnskyldningen kan ikke endre fortiden, men kan ha betydning for fremtiden.

I en overraskende uttalelse fremmet myndighetene i Bern en bønn om tilgivelse for den forfølgelse som de utsatte døperbevegelsen for. Forfølgelsen var iscenesatt av både de statlige myndighetene og av den reformerte kirken i et nært samarbeide. Anmodningen om å tilgi var forfattet av myndighetene i Bern og direktøren for Den reformerte kirke, Christoph Neuhaus, og ble overrakt ved en høytidelig tilstelning i Byhallen i Bern 11. november. Bak tilstelningen sto både Mennonitekirken i Bern og Den reformerte kirke i Bern.

Mange av medlemmene i Mennonitekirken i Bern var tilstede. Konferenz der Mennoniten der Schweiz, som er øverste organ for mennonitene i Sveits, har ennå ikke tatt stilling til hva som skal gjøres med anmodningen. Men det er mye som taler for at den blir positivt mottatt. Den må først behandles i de respektive organer, og man regner så med en uttalelse til våren.

Det har vært et kontinuerlig nærvær av anabaptister siden 1525. Fra første stund ble de forfulgt fra myndighetene i Bern. Myndighetene blandet seg inn i og kontrollerte gudstjenester og nattverdfeiring, dåp, begravelse husmøter. Anabaptistene ble utsatt for direkte forfølgelse, arrestasjoner og henrettelser. Enten ved kvelning, henging eller de ble brent på bålet eller druknet. Mange ble satt i fengsel fordi de ikke ville avtjene verneplikten og ble ilagt militærskatt.

Billedtekst: Det ble vist film på tilstelningen i Byhallen i Bern 11. november.Filmskaperen Peter von Gunten sees her sammen med Marlise Hubschmied fra Münster sogn og pastor Dorothea Loosli fra Mennonitekirken i Bern.  De samtaler om filmen til von Gunten. Foto: Mennonite World Review.

Menighetsvekst i Sveits

En livskraftig mennonite-forsamling i Tavannes i Sveits, tar nå i bruk en nedlagt bygning brukt til militære formål, for å huse et stadig voksende antall mennesker som søker til deres gudstjenester.

Bygningen er fra 1895 (bildet) og ble lagt ut til salg i 2006. Tavannes Evangeliske mennonite-menighet ble grunnlagt i 1989 med 40 voksne medlemmer og deres barn. På fire år vokste den til mer enn 200 medlemmer. De har vokst ut av alle bygningene de har leid. Den nye bygningen vil gi plass til 400 mennesker, og det trengs. Over 100 barn deltar på deres søndagsskole hver søndag.

Nå skal den gamle militærbygningen renoveres. For tiden opplever menigheten en vekkelse blant innvandrere og gudstjenesten blir nå tolket til arabisk.

SISTE: Kidnappet sveitsisk misjonær løslatt

Den sveitsiske misjonæren Beatrice Stockly (bildet), som for andre gang ble kidnappet av militante islamister, har i følge Open Doors USA, fått vende hjem til Mali.

Det skjedde for 10 dager siden, men er først blitt kjent nå.

Hun ble kidnappet i januar i år, fra det samme huset hvor hun også ble kidnappet i 2012. 8. januar dukket plutselig fire små lastebiler opp. I dem var en gruppe bevæpnede og maskerte menn. Disse tok Beatrice Stockly med seg. Beatrice Stockly befinner seg i et svært urolig område. Hun bor i Abaradjou, som er et populært distrikt i Timbuktu-regionen.

Beatrice Stockly slo seg ned her i år 2000. Hun er i 40 årene, har arbeidet for en sveitsisk kirke, men skal nå drive misjonsarbeidet alene. Beatrice Stockly livnærer seg på å selge blomster, og dele ut kristen litteratur.

Hva som har skjedd med Beatrice Stockly og hvor kidnapperne har holdt henne er ennå ikke kjent. La oss fortsette å be for henne.

Sveitsisk nonne kidnappet i Mali for tredje gang

Den sveitsiske nonnen, Beatrice Stockly (bildet) er nok en gang kidnappet i Mali. Hun skal fremdeles være i live i følge en video som nylig er blitt vist.

Hun ble kidnappet av Al Qaeda både i 2012 og i januar i år. Man antar at også denne gangen står denne islamistiske terrorgruppen bak kidnappingen. Kravet for å slippe henne fri er at myndighetene slipper fri Al Qaeda fanger som sitter fengslet i Mali.

Den sveitsiske nonnen skal være ved god helse, og skal i følge videoen bli behandlet godt. Sveitsiske myndigheter har på sin side krevd at Beatrice Stockly løslates umiddelbart. La oss huske henne i våre bønner.

Et klenodium av en Bibel og den spennende historien bak den, del 3

Her er tredje og siste del av historien om 'Bernese-Bibelen':

Victor Sasso var så heldig at han fikk tak i et eksemplar av den sjeldne 'Bernese-Bibelen'. Nå er den gitt i gave til Rocky Cape Christian Fellowship i Australia. Victor Sasso ønsket at Bibelen skulle brukes i en kristen kommunitet til Herren Jesus kommer igjen. Selv hadde han håpet at Bibelen kunne brukes i en kommunitet i hjemlandet Sveits, men når det ikke lot seg realisere, var kommuniten i Australia nest beste løsning.

Men om Herren skulle la det skje at en anabaptistisk kommunitet kunne vokse frem i Sveits igjen, vil 'Bernese-Bibelen' legge ut på reise igjen. Tilbake til Sveits.

Det er ikke mange i kommuniteten i Australia som kan gammel-tysk, men for dem er det en stor ære å kunne ha den sjeldne Bibelen i sitt eie. Den oppbevares på et sikkert og tørt sted, som det klenodiet den er.

Peter Hoover skriver at 'denne Bibelen er et synlig tegn på den visjonen Victor Sasso bar på, hans sterke lengsel etter at det ennå en gang skulle vokse fram en anabaptistisk kommunitet i Sveits som kunne blomstre og vokse'.

Og det var litt av en reise 'Bernese-Bibelen' la ut på for å komme til Australia. Peter Hoover fikk den med seg på sin Europa-reise i fjor. 'Bernese-Bibelen' kalte de 'babyen sin' der de bar den med seg gjennom Italia, Østerrike, Slovenia, Kroatia, Serbia, Ungarn, Romania, Slovenia, Den tsjekkiske republikk, Polen, Tyskland og Nederland. På jakt etter sine anabaptistiske røtter. Fra Nederland bar det videre med fly Dubai, Kuala Lumpur og Melbourne.

På bildet ser vi Peter Hoover, lederen for Rocky Cape Christian Fellowship, sammen med den sjeldne Bibelen.

Et klenodium av en Bibel og den spennende historien bak den, del 2

Her fortsetter Peter Hoover sin historie om 'Bernese-Bibelen':

'I august møttes Susan og jeg, sammen med sønnene våre, Justin og Stanley, samt noen andre troende i hjemmet til Roland og Marianne Zuberbühler, som lever i Thürgau, øst for Zürich. Noen år tidligere hadde Roland og jeg dratt for å besøke en eldre troende i Sankt Gallen, litt lenger øst i Sveits, langs elva Sitter hvor hundrevis av troende ble døpt i store møter påsken 1525. Mannen jeg møtte i Sankt Gallen var Victor Sasso, en ydmyk mann som hadde søkt etter sannheten hele sitt liv.

På bildet ser du Victor Sasso (venstre) sammen med Roland Zuberbühler. Bildet er tatt for noen år siden i Sveits.

Mens Tyskland vokste seg sterkt, forkynte Adolf Hitler 'et annet evangelium', og de kulturelle endringene som kom i kjølvannet av dette fulgte tett på hverandre. Victor Sasso følte seg desorientert og redd - inntil han gjorde en stor oppdagelse.

Mens han fremdeles gikk på skolen ble Victor Sasso kjent med noen 'bibelstudenter', en bemerkelsesverdig gruppe unge mennesker som møtte hverandre om kveldene. De studerte Skriften og snakket mye om profetier, hele tiden mens de mottok undervisning fra Amerika. Victor møtte Herren i forbindelse med disse møtene, og spurte om å bli døpt. Flere og flere sluttet seg til, og amerikanerne de mottok undervisningen fra ba dem om å kalle seg: 'Zeugen Jehovas', eller Jehovas vitner.

Etter en virkelig omvendelse blant Jehovas vitner, fortsatte Victor å studere Skriften med et åpent sinn. Alt han fikk fra Vakttårnet sjekket han ut med Skriften når han kom hjem, under bønn og meditasjon. I mange år tjente Victor Sasso sine brødre og søstre som et levende vitnesbyrd om Kristus. Men en gang hans kone var syk, og hans barn var blitt voksne, knelte han ned for Herren. Han hadde oppdaget at den gruppen han hadde tilhørt i så mange år var på feil vei. En blindgate. En forførelse.

Nå, utstøtt av Vakttårnet og alle sine medarbeidere, hvor skulle han gå?

I lang tid ba og leste Victor Sasso Skriften hjemme. Fra Jesu egne ord og fra vitnesbyrdet til de tidlige kristne lærte han hvordan ærlige kristne skulle leve i fred og enhet, hver dag. Han lærte også å kjenne historien til de tidlige anabaptistene i Sveits og en ny dør åpnet seg for ham. Gjennom Roland Zuberbühler, som hadde mange gode kontakter, kom han i kontakt med Elemdorf kommuniteten i Amerika og med mange andre søkere i Europa.

I mange år, gjennom sitt eksemplariske liv, gjennom sin gavmildhet og gjennom sin tid, gjorde Vicor Sasso alt som sto i hans makt for å rekonstruere kristne kommuniteter i Europa. Han ledet ukentlige bibelstudier, rettet mot unge søkere, og det var på grunn av dette jeg kom til Sankt Gallen.

Vicor Sasso og hans kone er forlengst borte - det har de vært i mange år nå. De har flyttet til det perfekte fellesskapet de har lengtet etter. Men før han døde gav han Roland Zuberbühler en ekstraordinær bibelgave.

(fortsettes)

7 nye medlemmer av Den sveitsiske baptistunionen - men to menigheter opplever vekkelse

Presidenten for Den europeiske baptistføderasjonen, Hans Guderian (bildet), oppmuntret delegatene til årskongressen for baptistene i Sveits, da han talte om 'gledens arbeidere' ut fra 2.Korinterbrev. Og den oppmuntringen trengs! For den sveitsiske baptistunionens medlemsmenigheter vokste med syv - 7 - medlemmer i fjor og har nå tilsammen 1.091 medlemmer i et land med 7,6 millioner innbyggere.

De 100 delegatene valgte ny president for Den sveitsiske baptistunionen. Legpredikanten Franz Brandner fra Zürich tar over etter Peter Deutsch, en advokat fra Bern. Brandner har som mål å styrke relasjonene baptistene imellom. Deltidsstillingen som generalsekrtær forblir ubesatt, etter at Stefan Gisiger plutselig sa opp sin stilling i fjor.

12 menigheter tilhører baptistunionen i Sveits, og da har vi tatt med to engelsktalende, en italiensktalende og en brasiliansk menighet. Alle disse menighetene var representert i Bülach hvor årskongressen ble holdt.

Vekkelse
I to av menighetene - i St.Gallen og i Wettingen - har man opplevd vekkelse, og den har ført til økt oppslutning om søndagens gudstjenester. Men i de to største menighetene er det problemer. I Bülach har man ennå ikke klart å bli enige om prosedyrene for kall av ny pastor, og i Zürich blir medlemmene stadig eldre. Over 20 prosent av dem er over 70 år.

Men det er en god nyhet: Baptistunionen i Sveits har ingen økonomiske problemer, og for å styrke den nasjonale satsningen på ungdomsarbeidet har man nå ansatt en ungdomspastor som skal hjelpe alle landets baptistmenigheter.

Mennoniter rekker hendene til hverandre over landegrensene

I morgen avsluttes en fire dagers europeisk mennonite-konferanse. "Hender som strekker seg over grensene" har vært motto for samlingen, som har ført anabaptister fra en reke europeiske land sammen i sports- og fritidssenteret "Forum Sumiswald" i Sumiswald i Sveits.

Konferansen "MERK 2012" har i løpet av de fire dagene tatt et håpefullt standpunkt mot all segerering og eksklusjon, i tråd med Jesu lære og eksempel. Konferansen utfordrer kristne til å være et annerledes eksempel som teller i våre destruktive samfunn, og vil oppmuntre til å leve som tjenere og forsonere overfor ulike grupper av mennesker, fordi:

* Gud har rakt ut hånden i Jesus Kristus
* Den Hellige Ånd frigjør oss og gjør det mulig for oss å rekke ut hånden til de som samfunnet ellers avviser
* Jesus, som Guds representant, inviterte menneskene til sitt bord som var avvist fra samfunnet og trosfellesskapet, til sterke reaksjoner fra samtidens religiøse samfunn.

Konferansens deltagere ønsker også å rekke hender over landegrensene i Europa, for å hjelpe hverandre med å være Kristi disipler og skape forsoning og håp.

Bildet viser programkomiteen i arbeid i forkant av konferansen.

300 års minnemarkering for anabaptister som ble fordrevet fra Sveits

Mer enn 400 mennoniter og Amish kom sammen i Ephrata i Pennsylvannia 7 februar for å minnes at det i år er 300 år siden anabaptister ble deportert fra Bern i Sveits.

Historikeren James Lowry, som sees som taleren på bildet, kunne fortelle de mange fremmøtte at deportasjonene av anabaptistene fra Bern skulle bli begynnelsen på den senere utvandringen av anabaptister til Amerika. Ny forskning viser at anabaptistene ble fordrevet fra Bern på grunn av fire forhold:

1. Anabaptistene trodde at kirken også må disiplineres.
2. De nektet å avlegge lojalitetsed.
3. De trodde ikke at kristne kunne være soldater.
4. De nektet å ha stillinger knyttet til myndighetene

Kantonen Bern klarte ikke å stanse den radikale kristne bevegelsen som spredte seg med ildens hastighet i det sveitsiske landskapet. Før anabaptistene ble fordrevet fra Bern hadde kantonen Zürich utvist alle anabaptister i hele 70 mils omkrets fra sitt territorium.

Mange av anabaptistene dro fra Sveits til Nederland. Kvinner og barn som tilhørte Den reformerte kirke fikk emigrere med sine familier. De som dro måtte betale en emigrasjonsskatt og selve reisen, og de mistet samtidig sitt sveitsiske statsborgerskap.

Flere anabaptister førsøkte å reise tilbake til Sveiets for å fortsette arbeidet med å evangelisere. Disse ble så arrestert og satt i fengsel.

Historisk tursti som viser anabaptistenes historie åpnet

Den såkalte "anabaptist-broen" er et av stoppestedene for den som vil legge ut på "anabaptist-stien", som ble åpnet for publikum 18. september. Som jeg har skrevet om ved en tidligere anledning her på bloggen, har ivrige sjeler arbeidet for å lage en historisk tursti, for å vise gjemmestedene til sveitsiske anabaptister på 1700-1800 tallet. Mer enn 80 personer hadde funnet veien til åpningen.

Det var i Jura-fjellene at anabaptistene søkte ly for de harde forfølgelsene de ble utsatt for. Flere av dem fant et skjulested på et gård i nærheten. Etterkommerne av en av de som bodde på denne gården, ble for ikke lenge siden døpt. Jeg har skrevet om det i en tidligere bloggartikkel.

Den historiske turstien er nå åpen for allmenheten. Under broen som vi skimter på bildet, holdt anabaptistene sine forbudte gudstjenester. I forbindelse med åpningen av turstien, som er støttet av sveitsiske myndigheter, spilte et hornorkester og det var hilsener både fra myndighetene og fra sveitsiske kirkehistorikere.

Sjelden dåpshandling i Sveits

8. august ble ringen sluttet for 300 års anabaptistisk historie da Simon og Regula Fankhauser fra Trub i Sveits ble døpt.

I 1710 ble en slektning av Simon, Christian Fankhauser, en av lederne for den anabaptistiske bevegelsen, bannlyst fra Bern og ble skipet nedover Rhinen i retning Holland. Med trusler om den visse død ble han advart om ikke å vende tilbake. Men Christian Fankhauser klarte ikke å være borte fra familien sin, og vendte tilbake til Sveits i dypeste hemmelighet senere dette året.

Simon og Regula Fankhauser bor i huset til Christian Fankhauser (bildet). Det er mange som har besøkt dem her på gården Hinter Huetten, som ligger i enden av Trub dalen. På gården her finnes det nemlig et skjulested under gulvet, hvor Christian gjemte seg. Dette skjulestedet hører nå med blant de nasjonale historiske severdighetene i Sveits. Kommer man hit får man virkelig følelsen av å være tilbake i den tiden da Christian og vennene hans ble forfulgt på grunn av sin tro.

Det er i de siste årene at Simon og Regula Fankhauser er kommet til tro på Jesus. De ble aktive i den reformerte kirken i landsbyen Trub. Regula fikk snart ansvaret for søndagsskolen, men det utløste spenninger, og presten kritiserte henne for å være for livfull når hun fortalte historier for barna og for å konsentrere seg for mye om Jesus!!

Ekteparet Fankhauser følte seg ikke lenger velkommen, og ble medlem av en husmenighet i Langnau, hvor de nå blomstrer i troen. I forbindelse med at Simon viste en turistgruppe rundt i hjemmet sitt, og fortalte så levende om anabaptistene og sin nyfunne tro, spurte guiden han om han nå var blitt anabaptist. Simon bekreftet dette. Guiden spurte da om han var troende døpt?

"Ikke ennå," svarte Simon. Guiden fulgte så opp med spørsmålet: "Når du tenkt på når dette skal skje," og Simon svarte: "8. august."

Spørsmålet fra guiden var det som skulle til for at Simon tok sin avgjørelse. Da han senere fortalte kona si dette, spurte hun når han hadde tatt avgjørelsen, og Simon svarte: "For ikke så lenge siden." Det skulle vise seg at også Regina hadde gått med samme tanker, men at hun ville vente til at Simon fikk samme tankene!

Slik skulle det gå at ennå en gang - etter 12 generasjoner - skinner vitnesbyrdet til en anabaptistisk kirke av troende mennesker i Trub dalen i huset til Fankhauser i Emmental regionen i Sveits. Det er det gode grunner til å takke Gud for.

Historisk tursti åpner i Sveits - du kan følge i sporene etter anabaptistene

18. september åpner en ny tursti - Chemin des Anabaptistes - i Jurafjellene i Sveits. Det var i disse fjellene at de foraktede "gjendøperne" fant et tilfluktsted på midten av 1600-tallet, etter at de var blitt fordrevet fra sine hjem. Jurafjellene danner grensen mellom Sveits og Frankrike.

Det var de katolske biskopene Basel som styrte disse fjellområdene på 17. og 18 hundretallet. Disse biskopene tillot at anabaptistene fikk bo her, fordi de var så produktive og kunne dermed gi biskopene økonomiske fordeler. Men de måtte bosette seg i områder som lå svært høyt oppe. Men friheten varte ikke lenge. Fornyet intolleranse og forfølgelse skulle drive de anabaptistiske kommunitetene over på fransk side av fjellene.

Historien om disse anabaptistene blir nå fortalt gjennom en tursti som deler seg i to grener. Begge har start i Sonceboz og vil lede deltagerne til små avsidesliggende plasser og gårder hvor de så vidt var mulig å dyrke noe. Men det er vakkert her med fjellene som omkranser det hele, og med vakre sletter inneklemt mellom disse fjellene.

I Sonnenberg finnes det et historisk arkiv drevet av mennoniter. I Creux de Glace, en ishule, kan man se initialer fra anabaptister som har skjult seg for sine forfølgere.

Høydepunktet på turen er det som er igjen av den såkalte Anabaptist-broen. Denne broen krysset et juv som heter Combe du Bez. Anabaptister holdt forbudte gudstjenester under denne broen. Her finnes mange navn og datoer inngravert i steinene. De tidligeste er fra 1633. I 2007 under Täuferjahre (Gjendøperåret) i Sveits søkte mennoniter støtte fra ViaStoria, en organisasjon som arbeider med å ta vare på gamle historiske stier. Det er ut av dette samarbeidet at den historske anabaptist-stien nå er blitt en realitet.

Jeg vet i hvert fall hvor jeg skal reise neste gang jeg skal til Sveits!

På bildet ser vi et "melkehus", som ligger halvveis fra stedet hvor de tidlige anabaptistene bodde og drev sine gårder. Du passerer dette om du legger ut på turstien.

Et skjulested for anabaptister i Sveits

I landsbyen Hinter Huetten i Sveits, finner vi hjemmet til Christen Fankhouster (det store bildet). Han var en av de mange anabaptistene som var bosatt i Emmental elvedalen. Mange av disse ble utsatt for grusomme forfølgelser. En av oppgavene til den lokale presten var å finne de foraktede "gjendøperne" og sørge for å få dem arrestert. Christen Fankhouster bygget derfor et skjulested i sitt hjem. Hjemmet er nå blitt et slags museum, da dette skjulestedet er det eneste som er intakt fra denne tiden i hele Sveits. Det var i sin tid mange av dem.

Christen Fankhouster ble til slutt arrestert. Han ble fengslet i det beryktede tårnet i slottet Trachselwald, før han ble sendt til Bern og led forferdelig under de særdeles dårlige fengselskårene der. I 1710, etter 16 måneders fengsel, ble han deportert sammen med en gruppe på 50 andre anabaptister og et tilsvarende antall svært fattige sveitsere. De ble ført ombord i en båt som skulle via Holland og med Pennsylvannia som bestemmelsessted. Men hollandske myndigheter grep inn, og satte fangene ombord fri.

Etter å ha bodd i Palatinate i Tyskland en tid og Alsace i Strasbourg regionen, tok Christen og hans svoger seg hemmelig tilbake til Sveits. Dette var svært farlig. Svogeren ble arrestert. Christen klarte å holde seg i skjul i Jura-fjellene i det vestlige Sveits. Her ble han boende frem til sin død. Han tilbrakte mange år borte fra sin kjære familie, og led forferdelig for sin tro. Den eneste grunnen til at han ble forfulgt var at han hadde latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro.