En disippelgjørende menighetsbevegelse

 Denne dagen er det ganske nøyaktig 500 år siden den anabaptistiske bevegelsen ble født i Zürich i Sveits. Dette er dagen da den første troendedåpen fant sted blant dem som begynte å sette spørsmålstegn ved barnedåpen og folkekirken. Det er likevel ikke synet på dåpen som skulle definere døperbevegelsen. Den lutherske teologen og kirkehistorikeren Carl Fredrik Wisløff har i sin dogmehistorie påpekt at det som skiller det som skulle bli Reformasjonens tredje gren er synet på kirken. Mens de øvrige reformatoriske bevegelsene bygget på folkekirketanken, var anabaptistene opptatt av å være en disippelbevegelse hvor kun bekjennende kristne utgjorde menigheten. Døperbevegelsen sprang ut fra bibelgrupper, hvor Bibelen ble satt i høysetet. Det var etter grundige studier av Guds ord at en gruppe rundt reformatoren Zwingli fant frem til at de måtte forkaste barnedåpen. 21.januar 1525 møttes denne gruppen og lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro. En av dem som var med var en mann ved navn Conrad Grebel. Han var da omkring 27 år gammel og hadde ikke mer enn tre år igjen å leve. Han var en av byens ledende menn, og hadde fått en bra utdannelse ved universitetene i Basel, Wien og Paris. På grunn av økonomiske og personlige problemer avbrøt Conrad sine studier og i 1520 flyttet han hjem til Zürich. I Zürich var Zwingli den ledende presten og han hadde begynt sitt evangeliske program for å reformere kirken i byen. Conrad Grebel sluttet seg til kretsen rundt Zwingli, som besto av lokale prester og unge akademikere. De studerte Bibelen på grunnspråket og annen klassisk litteratur. Zwinglis innflytelse og Grebels egen bibellesning ledet fram til en personlig omvendelse og kursendring våren 1522. Conrad Grebel ble en hengiven etterfølger av Jesus.

Conrad Grebel fortsatte sine bibelstudier, og sammen med en gruppe andre likesinnede kom de blant annet fram til følgende konklusjoner:

1. De betonet en levende tro og at den måtte lede til et liv i kjærlighet og etterfølgelse.

2. De forkastet barnedåpen og argumenterte for at man bare skulle døpe troende mennesker.

3. De ønsket seg en forsamling som bygget på frivillighet, uten tvang og påbud av noe slag.

4. De så på nattverden som et enkelt fellesskapsmåltid til minne om Kristus.

5. De tok avstand fra bruk av våpen, vold og krig.

Iløpet av høsten 1524 ble dåpsspørsmålet sentralt ved at Zwingli mente at alle familier måtte døpe barna sine innen en uke. De som vegret seg for å gjøre dette skulle forvises fra distriktet. De forbød også Grebel og vennene hans å komme sammen for å snakke om dåpen.

På kvelden 21.januar 1525 kom de likevel sammen ca. 15 menn og kvinner hjemme hos Felix Mantz i det sentrale Zürich. Med stor beven og under bønn besluttet de seg til å ta det avgjørende skrittet. En mann ved navn George Blaurock ba Conrad om å døpe ham. Etter å ha blitt døpt, døpte George selv de andre på bekjennelsen av deres tro. Dermed var den anabaptistiske bevegelsen født og den spredte seg som en underjordisk husmenighetsbevegelse tross stor motstand. Døperbevegelsen ble forfulgt av både den katolske, lutherske og reformerte bevegelsen og tusenvis av mennesker ble drept på de mest bestialske måter, enten av sverdet, drukning eller de ble brent på bålet - ene og alene på grunn av sin tro og overbevisning.

Seiglivede rykter

Noen rykter er seiglivede! I flere år har det gått rykter om at jeg er katolikk. Noen bare 'vet' at det er sant, fordi de har hørt at noen har sagt det. Når så venner av meg spør - eller jeg selv - om hvor de har hørt det fra, vet de ikke, eller husker de ikke. Noen er så skråsikre, at selv om jeg tilbakeviser det, stoler de mer på ryktene enn på meg! Det blir nesten tragikomisk. 

Årsaken til disse ryktene har nok sammenheng med at jeg siterer fra og oversetter fra katolske forfattere. Men det gjør jeg også med lutheranere, pinsevenner, kvekere, metodister, misjonsforbundere, anglikanere, ortodokse og jøder. Aldri blir jeg satt i bås med dem, men bare fordi jeg skriver om en katolikk eller oversetter noe om en katolikk har skrevet - er jeg katolikk! 

Jeg har skrevet om dette 'fenomenet' tidligere, men den siste tiden har dette aktualisert seg gjennom mennesker som sprer rykter om meg i det ofentlige rom, og på sosiale medier. Enkelte har et stort behov for å sette merkelapper på folk. Bare de får plassert dem et sted kjenner de seg trygge. 

Jeg kjenner mange katolikker - noen av dem er blant mine beste venner. Jeg kjenner ikke noe behov for å ta avstand fra dem. Hvorfor skulle jeg det egentlig? De har sin overbevisning, jeg har min. For meg er trosfriheten noe jeg vil kjempe for - alltid! Dessuten har jeg mye å lære av mine katolske venner - som jeg har av mennesker uansett tro og overbevisning. Vi er jo alle skapt i Guds bilde!

Jeg er baptist av tro og overbevisning. Jeg ble døpt på bekjennelsen av min tro for 44 år siden, og May Sissel og jeg er i dag medlem av Brumunddal baptistmenighet. Ordinert til pastor i Det norske baptistsamfunn ble jeg i 1996, og jeg er fremdeles ordinert som pastor selv om jeg av helsemessige årsaker ikke lenger er i aktiv pastortjeneste.

Jeg taler Guds ord i alle sammenhenger jeg blir invitert. Jeg har ikke behov for å ta avstand fra andre konfesjoner, jeg er trygg i min egen tro og overbevisning. Er man det har man ingen grunn til å frykte andre med en annen tro. Når jeg taler i andre sammenhenger enn min egen har jeg heller ikke noe markeringsbehov, men taler da om det vi er felles om. Jeg verver heller ingen til baptismen, i djup respekt for andres tro og overbevisning. Men om noen spør om hva jeg tror om dåp, nattverd og menighetssyn og ordninger, svarer jeg ut fra min overbevisning. 

Nå til helgen skal jeg tale i en luthersk kirke. Det gleder jeg meg til, som alltid blant mine lutherske venner. Men det går merkelig nok ingen rykter om at jeg er blitt lutheraner av den grunn. Og til høsten skal jeg tale på en konferanse arrangert av Den nordisk-katolske kirke. Det gleder jeg meg veldig til. Der har jeg også gode venner. 

Billedtekst: "Jeg appellerer til Skriften", var anabaptisten Michael Sattlers sterke vitnesbyrd. Det gjør jeg også. Michael Sattler (1490 – 20. mai 1527) var en munk som forlot den romersk-katolske kirke under den protestantiske reformasjonen for å bli en av de tidlige lederne av anabaptistbevegelsen. Han var spesielt innflytelsesrik for sin rolle i utviklingen av Schleitheim-bekjennelsen. Han led martyrdøden sammen med sin kone.

Tilgi, men ikke glemme

Det tok omtrent 400 år før sveitsiske myndigheter i Bern ba anabaptistene om tilgivelse for den forfølgelsen de ble utsatt for.

Delegater fra hver eneste mennonite-forsamling tilhørende Swiss Mennonite Conference kom sammen Tavernas Evangelical Mennonite Church 20.april, for å ta imot et utstrakt hånd fra de sveitsiske myndighetene.

Forsoningsmøtet mellom de sveitsiske myndighetene og landets anabaptister, har sin bakgrunn i at sveistiske myndigheter offentlig henrettet 40 anabaptister i perioden 16. til det 18.århundre. Ene og alene på grunn av deres tro. Deres gripende vitnesbyrd finnes beskrevet i Martyr's Mirror.

Det overraskende forsoningsinitiativet fikk sin spede begynnelse i november i 2017. Da leste Christoph Neuhaus, som er direktør for det departement i Bern som arbeider med kirkelige anliggender, et offisielt brev hvor myndighetene ba om tilgivelse overfor landets anabaptister. Det skjedde i Rådhuset i Bern. Dette møtet var kommet i stand etter initiativ fra mennoniter og representanter for Den reformerte kirke. Det har vært tette og sterke bånd mellom de sveitiske mndighetene og Den reformerte kirke. Anabaptistene ble i sin tid forfulgt, arrestert, mishandlet og ofte brent eller druknet av både Den romersk-katolske kirke, Den lutherske- og Den reformerte. Flere  tusener ble forfulgt og led martyrdøden.

Anabaptistene i Sveits tok med glede imot den utstrakte hånden, og ønsket samtidig at denne forsoningshandlingen skulle være et sterkt symbol på fred.

- Vi er selvsagt klar over at vi ikke kan tale på vegne av de som led og ble forfulgt, men vi vet at de fulgte Kristus, og derfor stoler vi på at de ville ha svart: Ja, vi tilgir!

Anabaptistene i Sveits er likevel tydelig på at når de tilgir, så er ikke det samme som å glemme. Martyrene må huskes, og man må ta vare på deres vitnesbyrd og minnes dem.

Billedtekst: Christoph Neuhaus, til venstre og Lukas Amstutz, som er president for Swiss Mennonite Conference plantet et lindetre som et symbol på forsoningen.