Seiglivede rykter

Noen rykter er seiglivede! I flere år har det gått rykter om at jeg er katolikk. Noen bare 'vet' at det er sant, fordi de har hørt at noen har sagt det. Når så venner av meg spør - eller jeg selv - om hvor de har hørt det fra, vet de ikke, eller husker de ikke. Noen er så skråsikre, at selv om jeg tilbakeviser det, stoler de mer på ryktene enn på meg! Det blir nesten tragikomisk. 

Årsaken til disse ryktene har nok sammenheng med at jeg siterer fra og oversetter fra katolske forfattere. Men det gjør jeg også med lutheranere, pinsevenner, kvekere, metodister, misjonsforbundere, anglikanere, ortodokse og jøder. Aldri blir jeg satt i bås med dem, men bare fordi jeg skriver om en katolikk eller oversetter noe om en katolikk har skrevet - er jeg katolikk! 

Jeg har skrevet om dette 'fenomenet' tidligere, men den siste tiden har dette aktualisert seg gjennom mennesker som sprer rykter om meg i det ofentlige rom, og på sosiale medier. Enkelte har et stort behov for å sette merkelapper på folk. Bare de får plassert dem et sted kjenner de seg trygge. 

Jeg kjenner mange katolikker - noen av dem er blant mine beste venner. Jeg kjenner ikke noe behov for å ta avstand fra dem. Hvorfor skulle jeg det egentlig? De har sin overbevisning, jeg har min. For meg er trosfriheten noe jeg vil kjempe for - alltid! Dessuten har jeg mye å lære av mine katolske venner - som jeg har av mennesker uansett tro og overbevisning. Vi er jo alle skapt i Guds bilde!

Jeg er baptist av tro og overbevisning. Jeg ble døpt på bekjennelsen av min tro for 44 år siden, og May Sissel og jeg er i dag medlem av Brumunddal baptistmenighet. Ordinert til pastor i Det norske baptistsamfunn ble jeg i 1996, og jeg er fremdeles ordinert som pastor selv om jeg av helsemessige årsaker ikke lenger er i aktiv pastortjeneste.

Jeg taler Guds ord i alle sammenhenger jeg blir invitert. Jeg har ikke behov for å ta avstand fra andre konfesjoner, jeg er trygg i min egen tro og overbevisning. Er man det har man ingen grunn til å frykte andre med en annen tro. Når jeg taler i andre sammenhenger enn min egen har jeg heller ikke noe markeringsbehov, men taler da om det vi er felles om. Jeg verver heller ingen til baptismen, i djup respekt for andres tro og overbevisning. Men om noen spør om hva jeg tror om dåp, nattverd og menighetssyn og ordninger, svarer jeg ut fra min overbevisning. 

Nå til helgen skal jeg tale i en luthersk kirke. Det gleder jeg meg til, som alltid blant mine lutherske venner. Men det går merkelig nok ingen rykter om at jeg er blitt lutheraner av den grunn. Og til høsten skal jeg tale på en konferanse arrangert av Den nordisk-katolske kirke. Det gleder jeg meg veldig til. Der har jeg også gode venner. 

Billedtekst: "Jeg appellerer til Skriften", var anabaptisten Michael Sattlers sterke vitnesbyrd. Det gjør jeg også. Michael Sattler (1490 – 20. mai 1527) var en munk som forlot den romersk-katolske kirke under den protestantiske reformasjonen for å bli en av de tidlige lederne av anabaptistbevegelsen. Han var spesielt innflytelsesrik for sin rolle i utviklingen av Schleitheim-bekjennelsen. Han led martyrdøden sammen med sin kone.

Gledelig når noen ber Guds ord

For første gang siden Reformasjonen har katolikker og lutheranere bedt tidebønner i Nidarosdomen. Det er gledelig at kristne fra ulike konfesjoner kommer sammen for å be GUDS ORD! For det er det dette handler om. Dette skjedde tirsdag denne uken. At fordommene og bombastiske og til dels også hatefulle uttalelsene kommer til uttrykk i kommentarfeltet i avisen Dagen, er ikke uventet. Men trist er det. Kanskje det rett og slett skyldes uvitenhet?

Tidebønn er å be Guds ord, slik våre eldste trossøsken, jødene har gjort, i flere tusen år, og da i all hovedsak salmene fra Salmenes bok. Når det blir et problem kan man saktens undre seg på hva slags tro man representerer. Å be Guds ord blir aldri feil. Da er det verre med ordene vi formulerer se. De kan man saktens stille spørsmålstegn ved. Guddommelige er de ikke alltid. I hvert fall ikke mange av de som publiseres i Dagens kommentarfelt.

Jeg har tro på at Gud skal gjenreise Trondheim som et nasjonalt bønnealter. Derfor kjenner jeg stor glede over å ha fått privilegiet ved å tale på den årlige bønneuka for Trodheim ved flere anledninger. Og jeg håper helsa holder til en ny Trondheimstur en gang i løpet av 2021-2022.

Billedtekst: Bildet er tatt utenfor Nidarosdomen i forbindelse med en av bønneukene i Trondheim hvor jeg var en av talerne. (Foto: May Sissel Hansen)

Mine katolske venner

Jeg vet at jeg kaster meg foran noen glupske ulver, som bare venter på å angripe meg, når de får høre at jeg har katolske venner. Men la meg likevel få presentere noen av dem. Å være venn med noen betyr ikke nødvendigvis at man er enig med vedkommende i ett og alt. Det er jeg ikke med verken mine katolske, koptiske, ortodokse eller for den saks skyld protestantiske venner. Men de beriker meg, velsigner meg, utfordrer meg. Og jeg takker Gud for hver eneste en av dem.

I denne serien skal du få møte noen av mine katolske, koptiske, ortodokse og protestantiske venner. De er så mange at jeg må la noen representere hele den kirkefamilien de tilhører.

Leste du Dagen på lørdag? Kari Fure leverte en av sine gripende og alltid velskrevne reportasjer fra Syra. Denne gangen handlet den om byen Homs og den nederlandske jesuittpresten, fader Frans van der Lugt. Mens alle andre som hadde mulighet til det flyktet fra krigshelvetet og beleiringen av Homs i årene 2011 til 2014, ble fader Frans værende. Fader Frans gjemte på det det lille  melet som var igjen slik at han kunne bake brød til nattverden til de 23 kristne som var igjen i byen. Da jeg leste dette gråt jeg. Lenge. Gråt gjorde jeg også når jeg leste om denne katolske prestens uegennyttige gjerning i mer enn 50 år i Syria, blant funksjonshemmede og vanskeligstilte. Her holdt han retreater, drev traumebehandling, drev økologisk landbruk og her holdt han en dialog gående mellom muslimer og kristne. Og her endte han sitt liv som martyr. En bror i troen. Noe annet kan jeg ikke si. Selv om det finnes mennesker som mener at fader Frans ikke er kristen, fordi han er katolikk.

Jeg er så takknemlig for at jeg ganske tidlig i mitt kristenliv ble kjent med den katolske filosofen Jean Vanier, og den katolske presten Henri Nouwen. Jeg har gjennom mange år skrevet mye om den, og oversatt mange tekster av dem til norsk. Få har preget meg så mye og vært til større åndelig hjelp for meg enn dem. De har hjulpet meg til større ærlighet med eget levd liv, til et større fokus på Jesus, til å våge å være svak og sårbar.

Møtet med broder Charles av Jesus og hans radikale etterfølgelse av Jesus ble helt avgjørende i en viktig fase av livet mitt. Også han endte sitt liv som martyr.

Filmen "Blant guder og mennesker,"om Trappistmunkene fra Algerie, som endte sine liv som martyrer i 1996, er den filmen som har gjort størst inntrykk på meg av alle filmer jeg har sett. Deres stillferdige liv i et lite kloster ved foten av Atlas-fjellene har nok vært med på å forme mitt eget liv mer enn jeg aner.

Jeg kunne ha nevnt mange flere katolikker som har betydd mye for meg gjennom årenes løp. Som den irske presten som skulle få så stor betydning for mitt eget bønneliv. Han ble som en åndelig far for meg for en periode. Nevnes bør også Dunato Ruffo, et medlem av Focolare, som jeg har hatt kontakt med i mange år, og som har vært til stor velsignelse i mitt liv.

Jeg nevner også Ragnhild Helena Aadland Høen, som en representant for de norske katolikkene som har betydd mye for meg. Hennes brennende iver etter å se et bønnens hus på Selja har inspirert meg, det og hennes mange gode kronikker og blogginnlegg. Men den norske katolikken som har hatt størst betydning i mitt liv er den nå avdøde dominikanermunken Arnfinn Haram. Jeg kan ikke skrive om ham uten å få tårer i øynene. Takknemlighetens tårer. Vi skrev med hverandre i en svært sårbar fase i mitt liv hvor han fikk være til stor hjelp. Han hjalp meg til å se Jesus midt i harde prøvelser.

Dette er noen av mine katolske venner. Betyr det at jeg omfavner alt hva de står for? Nei, vi er uenige i flere teologiske spørsmål, men dette er Kristus-hengivne mennesker, bønnens mennesker som har valgt å følge Jesus på en radikal måte, og som hver på sin måte har velsignet meg. Jeg er glad for den plassen de har fått i mitt liv. Om jeg kunne ha blitt katolikk? Nei, dertil er de teologiske forskjellene for store, og jeg har ingen forbindelse verken offisielt eller uoffisielt med Den romersk-katolske kirke. Men jeg er glad i mange katolikker.

Så er det mange flere som kunne vært nevnt, både munker, nonner og lekfolk i inn og utland, men plassen tillater ikke det. De har alle det samme til felles som de jeg allerede har nevnt.

Billedtekst: Ragnhild Helena Aadland Høen, fotografert av en annen norsk katolikk, og venn av meg: Henriette Teige. Bildet er tatt av Henriette og brukt med hennes velvillige tillatelse.

Et eksperiment - en reflekson uten svar?

Dette er ment å være et eksperiment. Et forsøk på en refleksjon uten svar. Mer enn undrtng. Og  jeg er helt åpen for at jeg trekker feil slutning. Jeg skriver også vel vitende om at det jeg skriver kan brukes mot meg senere. Det finnes de der ute som samler på alt det jeg skriver om den katolske kirke, for senere å kunne bruke det mot meg.

La meg begynne med dette: Er det noe i katolsk teologi, noe i deres syn på mennesket og dets verdi, som gjør at de ser ut til å engasjere seg sterkere i arbeid blant fuksjonshemmende, kronisk syke, døende, enn det protestanter gjør? Nå tenker jeg ikke spesielt på Norge. Selvsagt har protestanter engasjert seg sterkt i sosialt arbeid, på ulike områder. Men likevel synes det å være noe som utgjør en forskjell.

Pinsekarismatisk kristendom har en tendens til å legge stor vekt på at mennesker skal bli helbredet, men de har lite å tilby overfor mennesker som er kronisk syke eller døende. Men hos katolikkene finner vi for eksempel organisasjoner som Fransicus-hjelpen i Oslo, som besøker syke og døende for å yte praktisk hjelp,  og det aldeles gratis.

Tar katolikker ordene fra Matt 25,31 flg mer bokstavelig og konkret enn protestanter?

Det er mulig jeg skriver mer om dette senere.

En hund, en katt, en protestant og en katolikk

Jeg liker Mark Twain (bildet). Det er jeg nok ikke alene om. Hvem har vel ikke latt seg fascinere av beretningen om Tom Sawyer og Huckleberry Finn? De hører med til barndommens klassikere. Mark Twain hadde en skarp iakttagerevne, og det var ikke vanskelig å leve seg inn i historiene hans. Prøv å les ham som voksen og du vil få enda større utbytte av det. Ikke minst kaller han på smilet og latteren.

Sitatet jeg vil dele med deg i dag er både morsomt og tragisk, og gir grunn til stor ettertenksomhet.

Mark Twain forteller oss om et eksperiment. Han plasserte en hund og en katt i samme bur, for å kunne se om de kunne komme ut av det med hverandre. Det gjorde de, så derfor puttet han også inn en fugl, en gris og en geit. De klarte seg også bra sammen etterhvert. Så satte han inn en baptist, en presbyterianer og en katolikk: snart var det ikke et levende vesen igjen der inne.

Så langt Twain.

For det første tror jeg vi vil bli overrasket over hvem vi kommer til å møte i himmelen. Dernest over hvem som ikke er der. Vi trenger alle å være litt ydmyke på egne og andres vegne. La oss lete etter Kristi bilde i hverandre.

28 baptister forvist fra sine hjem av lokale katolikker i Mexico

18 voksne og 10 barn - alle baptister - ble om kvelden den 26. januar i år - forvist fra sine hjem i landsbyen Tuxpan de Bolanos i Mexico. Årsak: de ville ikke frasi seg sin tro. Lokale katolikker samlet dem sammen og kjørte dem vekk på en lastebil og satte dem av i et fjellområde.

Dette er den siste av en hel rekke med hendelser hvor evangeliske troende, og da særlig baptister, er blitt utsatt for forfølgelse ute på landsbygda i Mexico. Staten eller de føderale myndighetene gjør lite eller ingen ting for å forhindre dette.

International Christian Concern kunne i juni i fjor dokumentere over 70 tilfeller av religiøs forfølgelse mot kristne minoriteter hvor opptil 100 mennesker var direkte berørt. Forfølgelsen finner sted i Chiapas, Hidalgo, Oxaca, Puebla Guerro og nå i staten Jalisco, hvor denne landsbyen befinner seg.

La oss huske våre forfulgte trossøsken i Mexico i våre forbønner.

Ny undersøkelse: Sør-amerikanske protestanter faster og ber mer enn katolikker

En rykende fersk spørreundersøkelse gjort blant 30.000 latin-amerikanere i 18 nasjoner viser at en av tre protestanter deler sin tro med andre og det er flere protestanter som faster i fastetiden enn katolikker.

Undersøkelsen er offentliggjort i det anerkjente tidsskriftet Chistianity Today.

Evangelisering:
Undersøkelsen viser blant annet at protestanter i Guatemala er blant de aller ivrigste til å evangelisere. Hele 53 av de spurte svarer at de forteller andre om Jesus. Nest ivrigst er salvadorianere og brasilianere, med henholdsvis 45 og 43 prosent. De som er minst engasjerte i evangelisering er argentinere med 18 prosent og chilenere med 21 prosent.

Mer enn halvparten av de spurte som har forlatt den romersk-katolske kirke til fordel for en protestantisk menighet oppgir at det var den nye menigheten som henvendte seg til dem.

Den Hellige Ånd og Åndens gaver:
Mens to av tre protestanter verden over definerer seg som pinsevenn og tar del i en pinsemenighet er det bare mellom 20 til 50 prosent av protestantene i noe gitt land som erfarer Den Hellige Ånds gaver i noen særlig grad. De som mest sannsynlig erfarer Åndens gaver er brasilianere - 52 prosent av de spurte oppgir dette - dominikanere med 51 prosent. De som minst opplever dette er bolivianere (21 prosent).

Faste:
Langt flere protestanter faster under fastetiden enn katolikker. I 14 av 19 land faster protestanter oftere enn katolikker med mer enn 16 prosentpoeng. I Venezuela, Peru og Ecuador faster protestanter mer enn katolikker med mer enn 30 prosentpoeng. Det er bare i Panama og Argentina at katolikker faster mer enn protestanter, men forskjellen er veldig liten. Kun et prosentpoeng.

Bønn:
I de fleste landene forteller omlag halvparten av de spurte at de ber daglig og går til kirke hver uke. Guatemalere er mest ivrige, med 75 prosent, med henholdsvis salvadorianere (71 prosent) og dominikanere (65) på andre og tredje plass. I motsatt ende av skalaen finner vi meksikanere (37) prosent.

Tiende:
Bolivianere er flinkest i klassen når det gjelder å gi tiende. Hele 74 prosent av dem oppgir at de gir 10 prosent av inntekten sin til menigheten. Protestanter fra Venezuela finner vi på andreplass med 71 prosent, mens tallet for Brasil er 70 prosent.

De spurte oppgir fem årsaker til at de forlot den romersk-katolske kirke:

1. 81 prosent av dem forteller at søke en personlig erfaring med Gud
2. 69 prosent på grunn av lovsangen i den nye menigheten
3. 60 prosent fordi de ville være en del av en menighet som la vekt på moral
4. 59 prosent fordi de fant ut at den nye menigheten hjalp sine medlemmer mer
5. 58 prosent fordi den nye menigheten nådde dem i forbindelse med utadrettet virksomhet.

Ved siden av disse fem hovedårsakene, oppgir 20 prosent at skifte av menighetstilhørighet skyldtes personlige problemer, 14 prosent fordi de søkte økonomisk trygghet og ni prosent fordi de hadde giftet seg med en som ikke var katolikk.

Ulf Ekman opplevde åndelig hunger blant 1100 katolikker i Krakow

- Jag upplevde en oerhörd hunger efter Anden, efter nådegåvorna och efter mission och evangelisation.

Slik oppsummerer Ulf Ekman sine opplevelser etter å talt på en katolsk konferanse i Krakow i Polen, forrige helg. 1100 deltok på konferansen hvis mål var å mobilisere for misjon og evangelisering. Tema var: 'Hele evangeliet i hele kroppen til hele verden'. Ekman var ikke den eneste protestanten som talte på konferansen. Blant talerne deltok også en representant for den europeiske grenen av Ungdom i Oppdrag, samt en en misjonær fra Øst-Europa.

I forbindelse med et kveldsmøte i Krakows basilika underviste Ulf Ekman over temaet: 'Omvend dere, så skal dere få Den Hellige Ånds gave'.

2000 mennesker lytt til budskapet. Gudstjenesten var en blanding av liturgiske innslag og sang i Ånden, slik avisen 'Världen i dag' beskriver det.

Världen i dag gjengir også et interessant intervju med Ulf Ekman, hvor han kommenterer også den siste tidens fokus på Ekman og Den romersk-katolske kirken.

Du finner intervjuet her:

http://www.varldenidag.se/nyhet/2013/11/22/Starkaste-jag-upplevt-pa-lange/

Foto: Livets Ord