En sunnmøring i himmelkoret

I dag har jeg nynnet på en salme skrevet av bror Arnfinn. I det siste verset heter det: 

Djupaste mørker ligg over jord,
alt fekk du prøva, Jesus, min bror.
Gå ikkje frå meg, Herre, eg bed!
Ven frå det høge, du er min fred.

I dag er det på dagen 10 år siden Arnfinn Haram (bildet) segnet om ved siden av sykkelen sin i Nordmarka, rammet av et hjerteinfarkt. I dag har savnet vært påtagelig. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg fikk noen samtaler med bror Arnfinn, som var med på å stake ut kursen min i en vanskelig tid. Nå kjenner jeg på at det var så mye mer jeg skulle ha spurt om.  Hvorfor er det slik at vi utsetter samtalene vi burde ta, og så er det en dag for sent?

'Ein dag - ein som kan vere når som helst - skal eg stå for min Skapar, sa Arnfinn Haram i sin siste preken. Få timer senere var han hjemme hos Herren. Dagen var 10.juni 2012. Bror Arnfinn døde i liene ovenfor Tyrifjorden, på vei fra kirken på sykkel til gode venner. Så kom 'vår søster den legemlige død,' som Frans av Assisi kalte døden. Bror Arnfinn ble funnet i den graskledte vegkanten. Han ble bare 64 år gammel.

Den siste dagen, den siste stunda kan komme brått. Få kjenner tida da den tynne hinna mellom jorda og evigheten brister og vi blir tatt imot av de evige armer. Det er noe av Guds barmhjertighet at vi ikke kjenner timen, tenker jeg. 

'Ikkje song av elv,

ikkje sus av skog

berre ei mjuk togn

av uendeleg

tolmod',

skrev Arnfinn Haram i et av sine dikt. Diktet heter 'Stille kveld' og sier det meste om Arnfinn Harams eget liv. Stillferdig tro og  liv, men med så mange brådjup, vis som få, en bærer av Gudsnærværet. 

Vi snakker lite om han, døden. Nevnes knapt. Fortsatt er han tabu. Vi skifter fort samtalemne når han kommer på banen. Men 'ein dag skal eg stå for min Skapar' -'ein dag, som kan vera når som helst.' Er jeg forberedt på det? 

Jeg liker å tenke på at jeg skal hjem, og at jeg følger en som kan hjemveien og at når jeg kommer hjem blir jeg tatt imot av en som venter. Det er blitt døden for meg. Slik har det ikke alltid vært for meg.  Jeg fryktet han, men Arnfinn Haram hjalp meg til å se han som en venn. 

Jeg savner bror Arnfinn. Han døde i tjeneste for den Herre han hadde valgt å tjene med hele sitt liv. 

Nei, jeg er ikke en del av den romersk-katolske kirke, som pater Arnfinn Haram var, men Arnfinns død er et smertelig tap, ikke bare for denne kirken, men for hele kristen-Norge. Vi følte vel at Arnfinn Haram også var litt 'vår', vi som sogner til den frikirkelige grenen av kirkefamilien.

Jeg savner hans poetiske språk, både når han skrev sine dikt på margfullt nynorsk, eller i form av homilier eller samfunnskritiske artikler i Klassekampen. Med Arnfinn Haram som skribent ble til og med Klassekampen en avis man leste med stor interesse!

Jeg savner hans åndelige veiledning. En tydelighet i en utydelig tid. Norge har ikke for mange som viser profetisk mot. Jeg holdt på å si: tale paven midt i mot, men retter det til å si: pavene! Alle disse småkongene på de ulike haugene som roper, men som ikke har så mye levd liv å vise til.

Jeg savner en munk med islenderen utenpå munkekutten og med grove raggsokker i sandalene! Raus nok til også å være noe for en sjel med lengsel tilbake til originalen, og med tretthet i kroppen etter å ha stiftet bekjentskap med alle kopiene.

Men jeg vet at himmelen er blitt rikere, det var kanskje derfor Gud hentet Arnfinn hjem så tidlig. Kanskje han trengte en sunnmøring i lovsangskoret?

Det er spesielt et dikt av Arnfinn Haram som har fått stor betyning for meg, og som jeg stadig vender tilbake til på utfordrende sykdomsdager:

Fred
Kvile over deg min ven
som eg takkar
for at eg har funne veg
til menneske i meg
den einaste vegen
til Gud

lett er det ikkje
å gå han
lett ei heller
å gå saman

endå er vi ikkje framme
endå reiser bakkane seg
opnar kløftene seg

no er det freden din
som er ropet mitt
bøna mi

Krist røre ved panna di
stryke deg over håret
stå stille
ved sida di
opne døra
til ljoset

der ventar han deg.

'Der ventar han deg ...' en sunnmøring i himmelkoret

I dag er det ganske nøyaktig ni år siden pater Arnfinn Haram gikk jeg til Gud. Jeg har tenkt på ham de siste dagene. Dominikanermunken som var fast skribent for Klassekampen satte djupe spor etter seg. Selv ble jeg kraftig berørt av hans liv gjennom en personlig korrespondanse av sjelesørgrisk art. Hans råd ble til hjelp for meg den gang, og har også vært det siden.  Her er det jeg skrev om bror Arnfinn i fjor: 

 'Ein dag - ein som kan vere når som helst - skal eg stå for min Skapar, sa Arnfinn Haram i sin siste preken. Få timer senere var han hjemme hos Herren. Dagen var 10.juni 2012, og den markeres i den kommuniteten jeg tilhører denne dagen i oktober. Bror Arnfinn døde i liene ovenfor Tyrifjorden, på vei fra kirken på sykkel til gode venner. Så kom 'vår søster den legemlige død,' som Frans av Assisi kalte døden. Bror Arnfinn ble funnet i den graskledte vegkanten. Han ble bare 64 år gammel.

Den siste dagen, den siste stunda kan komme brått. Få kjenner tida da den tynne hinna mellom jorda og evigheten brister og vi blir tatt imot av de evige armer. Det er noe av Guds barmhjertighet at vi ikke kjenner timen, tenker jeg. 

'Ikkje song av elv,

ikkje sus av skog

berre ei mjuk togn

av uendeleg

tolmod',

skrev Arnfinn Haram i et av sine dikt. Diktet heter 'Stille kveld' og sier det meste om Arnfinn Harams eget liv. Stillferdig tro og  liv, men med så mange brådjup, vis som få, en bærer av Gudsnærværet. 

Vi snakker lite om han, døden. Nevnes knapt. Fortsatt er han tabu. Vi skifter fort samtalemne når han kommer på banen. Men 'ein dag skal eg stå for min Skapar' -'ein dag, som kan vera når som helst.' Er jeg forberedt på det? 

Jeg liker å tenke på at jeg skal hjem, og at jeg følger en som kan hjemveien og at når jeg kommer hjem blir jeg tatt imot av en som venter. Det er blitt døden for meg. Slik har det ikke alltid vært for meg.  Jeg fryktet han, men Arnfinn Haram hjalp meg til å se han som en venn. 

Et annet dikt av bror Arnfinn som passer så godt inn i denne sammenhengen er diktet som bærer tittelen Fred:

Fred,

kvar kom du frå?

du kom

ikkje som sum

av mine tankar

ikkje som nei 

til mine lengsler

ikkje som ja

til mine rop

ikkje som trøyst 

til min fortviling

eller som eit ljos

i mørkret

du berre kom

som ein stor fugleveng

og dekte meg

bar meg

inn i eit høgare rom

inn i noko anna

som ingen kan nå

eller skiple

er det

Du?

Jeg savner bror Arnfinn. Han døde i tjeneste for den Herre han hadde valgt å tjene med hele sitt liv. På vei til gode venner, etter å ha feiret gudstjeneste i klosterkommuniteten han levde i.

Nei, jeg er ikke en del av den romersk-katolske kirke, som pater Arnfinn Haram var, men Arnfinns død er et smertelig tap, ikke bare for denne kirken, men for hele kristen-Norge. Vi følte vel at Arnfinn Haram også var litt 'vår', vi som sogner til den frikirkelige grenen av kirkefamilien.

Jeg savner hans poetiske språk, både når han skrev sine dikt på margfullt nynorsk, eller i form av homilier eller samfunnskritiske artikler i Klassekampen. Med Arnfinn Haram som skribent ble til og med Klassekampen en avis man leste med stor interesse!

Jeg savner hans åndelige veiledning. En tydelighet i en utydelig tid. Norge har ikke for mange som viser profetisk mot. Jeg holdt på å si: tale paven midt i mot, men retter det til å si: pavene! Alle disse småkongene på de ulike haugene som roper, men som ikke har så mye levd liv å vise til.

Jeg savner en munk med islenderen utenpå munkekutten og med grove raggsokker i sandalene! Raus nok til også å være noe for en sjel med lengsel tilbake til originalen, og med tretthet i kroppen etter å ha stiftet bekjentskap med alle kopiene.

Men jeg vet at himmelen er blitt rikere, det var kanskje derfor Gud hentet Arnfinn hjem så tidlig. Kanskje han trengte en sunnmøring i lovsangskoret?

Det er spesielt et dikt av Arnfinn Haram som har fått stor betyning for meg, og som jeg stadig vender tilbake til på utfordrende sykdomsdager:

Fred
Kvile over deg min ven
som eg takkar
for at eg har funne veg
til menneske i meg
den einaste vegen
til Gud

lett er det ikkje
å gå han
lett ei heller
å gå saman

endå er vi ikkje framme
endå reiser bakkane seg
opnar kløftene seg

no er det freden din
som er ropet mitt
bøna mi

Krist røre ved panna di
stryke deg over håret
stå stille
ved sida di
opne døra
til ljoset

der ventar han deg

Mine katolske venner

Jeg vet at jeg kaster meg foran noen glupske ulver, som bare venter på å angripe meg, når de får høre at jeg har katolske venner. Men la meg likevel få presentere noen av dem. Å være venn med noen betyr ikke nødvendigvis at man er enig med vedkommende i ett og alt. Det er jeg ikke med verken mine katolske, koptiske, ortodokse eller for den saks skyld protestantiske venner. Men de beriker meg, velsigner meg, utfordrer meg. Og jeg takker Gud for hver eneste en av dem.

I denne serien skal du få møte noen av mine katolske, koptiske, ortodokse og protestantiske venner. De er så mange at jeg må la noen representere hele den kirkefamilien de tilhører.

Leste du Dagen på lørdag? Kari Fure leverte en av sine gripende og alltid velskrevne reportasjer fra Syra. Denne gangen handlet den om byen Homs og den nederlandske jesuittpresten, fader Frans van der Lugt. Mens alle andre som hadde mulighet til det flyktet fra krigshelvetet og beleiringen av Homs i årene 2011 til 2014, ble fader Frans værende. Fader Frans gjemte på det det lille  melet som var igjen slik at han kunne bake brød til nattverden til de 23 kristne som var igjen i byen. Da jeg leste dette gråt jeg. Lenge. Gråt gjorde jeg også når jeg leste om denne katolske prestens uegennyttige gjerning i mer enn 50 år i Syria, blant funksjonshemmede og vanskeligstilte. Her holdt han retreater, drev traumebehandling, drev økologisk landbruk og her holdt han en dialog gående mellom muslimer og kristne. Og her endte han sitt liv som martyr. En bror i troen. Noe annet kan jeg ikke si. Selv om det finnes mennesker som mener at fader Frans ikke er kristen, fordi han er katolikk.

Jeg er så takknemlig for at jeg ganske tidlig i mitt kristenliv ble kjent med den katolske filosofen Jean Vanier, og den katolske presten Henri Nouwen. Jeg har gjennom mange år skrevet mye om den, og oversatt mange tekster av dem til norsk. Få har preget meg så mye og vært til større åndelig hjelp for meg enn dem. De har hjulpet meg til større ærlighet med eget levd liv, til et større fokus på Jesus, til å våge å være svak og sårbar.

Møtet med broder Charles av Jesus og hans radikale etterfølgelse av Jesus ble helt avgjørende i en viktig fase av livet mitt. Også han endte sitt liv som martyr.

Filmen "Blant guder og mennesker,"om Trappistmunkene fra Algerie, som endte sine liv som martyrer i 1996, er den filmen som har gjort størst inntrykk på meg av alle filmer jeg har sett. Deres stillferdige liv i et lite kloster ved foten av Atlas-fjellene har nok vært med på å forme mitt eget liv mer enn jeg aner.

Jeg kunne ha nevnt mange flere katolikker som har betydd mye for meg gjennom årenes løp. Som den irske presten som skulle få så stor betydning for mitt eget bønneliv. Han ble som en åndelig far for meg for en periode. Nevnes bør også Dunato Ruffo, et medlem av Focolare, som jeg har hatt kontakt med i mange år, og som har vært til stor velsignelse i mitt liv.

Jeg nevner også Ragnhild Helena Aadland Høen, som en representant for de norske katolikkene som har betydd mye for meg. Hennes brennende iver etter å se et bønnens hus på Selja har inspirert meg, det og hennes mange gode kronikker og blogginnlegg. Men den norske katolikken som har hatt størst betydning i mitt liv er den nå avdøde dominikanermunken Arnfinn Haram. Jeg kan ikke skrive om ham uten å få tårer i øynene. Takknemlighetens tårer. Vi skrev med hverandre i en svært sårbar fase i mitt liv hvor han fikk være til stor hjelp. Han hjalp meg til å se Jesus midt i harde prøvelser.

Dette er noen av mine katolske venner. Betyr det at jeg omfavner alt hva de står for? Nei, vi er uenige i flere teologiske spørsmål, men dette er Kristus-hengivne mennesker, bønnens mennesker som har valgt å følge Jesus på en radikal måte, og som hver på sin måte har velsignet meg. Jeg er glad for den plassen de har fått i mitt liv. Om jeg kunne ha blitt katolikk? Nei, dertil er de teologiske forskjellene for store, og jeg har ingen forbindelse verken offisielt eller uoffisielt med Den romersk-katolske kirke. Men jeg er glad i mange katolikker.

Så er det mange flere som kunne vært nevnt, både munker, nonner og lekfolk i inn og utland, men plassen tillater ikke det. De har alle det samme til felles som de jeg allerede har nevnt.

Billedtekst: Ragnhild Helena Aadland Høen, fotografert av en annen norsk katolikk, og venn av meg: Henriette Teige. Bildet er tatt av Henriette og brukt med hennes velvillige tillatelse.

Med Arnfinn Haram som reisefølge

Gjennom noen utfordrende dager nå, hvor hjertet og lungene krangler og øresusen har tatt fra meg mye av søvnen, har det vært godt å ha Arnfinn Haram som reisefølge.

Det er særlig et dikt som har levd sitt eget liv disse dagene, og som har grepet meg så sterkt.

Det heter "Ei bøn for deg" og er hentet fra Babylonsk harpe, Harams diktsamling utgitt året etter hans altfor tidlige død:

Fred
Kvile over deg min ven
som eg takkar
for at eg har funne veg
til menneske i meg
den einaste vegen
til Gud

lett er det ikkje
å gå han
lett ei heller
å gå saman

endå er vi ikkje framme
endå reiser bakkane seg
opnar kløftene seg

no er det freden din
som er ropet mitt
bøna mi

Krist røre ved panna di
stryke deg over håret
stå stille
ved sida di
opne døra
til ljoset

der ventar han deg

(Arnfinn Haram. Babylonsk harpe. Efrem forlag, 2.opplag 2013, side 52-53)
Billedtekst: Arnfinn Haram (1948-2012). Foto: Katolsk.no

Ei bøn for deg

Noen netter nå har hjerteproblemene og cystene i lungene skapt så store smerter at det har vært vanskelig å sove. Da har jeg et dikt av Arnfinn Haram, kommet til meg. Det er så vakkert:

Ei bøn for deg

Fred,
kvile over deg min ven
som eg takkar
for at eg har funne veg
til mennesket i meg
den einaste vegen
til Gud

lett er det ikkje
å gå han
lett ei heller
å gå saman

endå er vi ikkje framme
endå reiser bakkane seg
opnar kløftene seg

no er det freden din
som er ropet mitt
bøna mi

Krist røre ved panna di
stryke deg over håret
stå stille
ved sida di
opne døra
til ljoset

der ventar han deg.

(Arnfinn Haram: Babylonsk harpe. Efrem forlag, 2013, 2.opplag, side 52-53)

Arnfinn Haram, Gregers Lundh og 1.juledag

1.juledag har jeg feiret sammen med den gudstjenestefeirende forsamlingen i Engehaugen kirke, her på Gjøvik. Det var så godt å ta del i fellesskapet, synge de gode julesalmene, og ta del i den fantastisk flotte forkynnelsen til sogneprest Gregers Lundh, som alltid er så klar, evangelisk og interessant å høre på. Man føler seg så beriket etter å ha hørt ham, og i dag var det helt spesielt. Han tok utgangspunkt i livet til Justin Martyr, og endte opp med prologen til Johannes-evangeliet.

Når man så tar del i nattverdfellesskapet så gjør det 1.juledag fullkommen!

Men det var noe mer som grep meg slik denne dagen, og det var en blendende vakre salmen til Arnfinn Haram (bildet), den gode munken, som gikk bort så alt for tidlig. Salmen fremkalte tårene - gledestårer over innholdet, og vemodet over en god bror i Herren, som nå er hjemme hos Herren.

Hør bare:

1. Djupaste mørker ligg over jord,
frosthard er marka, stjerna står stor
høgt over huset – der på eit fang
Frelsaren kviler, natta er lang.

Omkved:
Maria, Maria, visste du vel
alt som deg ventar: Sverd i di sjel,
naglar og tornar, blod på ein kross!
Ofrast lyt Sonen, ofrast for oss.

2. Kransa kring bålet, hyrdingar små
englesong høyrer. No vil dei gå
like til stallen, stilt stig dei inn,
kneler for barnet, kysser hans kinn.

Omkved:
Maria, Maria…

3. Angen av høyet, bitter og yr,
pusten av trøytte, nattvarme dyr,
vinden som kviskrar – alt andar ut:
No er han komen! Her er vår Gud!

Omkved:
Maria, Maria…

4. Kongar frå Austen, vismenner tre,
røykjelse, myrra, gull har dei med.
Vidt har dei fare, langt skal dei dra,
bodskap få bera. Halleluja!

Omkved:
Maria, Maria…

5. Tettast ved krubba, moderleg god,
vaker Maria, glad er ho no.
Guten ved barmen, tvegen og fin;
Gudeson er han, sjå kor han skin!

Omkved:
Maria, Maria…

6. Djupaste mørker ligg over jord,
alt fekk du prøva, Jesus, min bror.
Gå ikkje frå meg, Herre, eg bed!
Ven frå det høge, du er min fred.

Omkved:
Maria, Maria…

Tekst: Arnfinn Haram
Melodi/sats: Wolfgang Plagge

Trengte Gud en sunnmøring i himmelkoret?

Jeg savner Arnfinn Haram. I går var det et år siden Herren hentet ham hjem. Det skjedde hastig. Han døde i tjeneste for den Herre han hadde valgt å tjene med hele sitt liv. På vei til gode venner, etter å ha feiret gudstjeneste i klosterkommuniteten han levde i.

Nei, jeg er ikke en del av den romersk-katolske kirke, som pater Arnfinn Haram var, men Arnfinns død er et smertelig tap, ikke bare for denne kirken, men for hele kristen-Norge. Vi følte vel at Arnfinn Haram også var litt 'vår', vi som sogner til den frikirkelige grenen av kirkefamilien.

Jeg savner hans poetiske språk, både når han skrev sine dikt på margfullt nynorsk, eller i form av homilier eller samfunnskritiske artikler i Klassekampen. Med Arnfinn Haram som skribent ble til og med Klassekampen en avis man leste med stor interesse!

Jeg savner hans åndelige veiledning. En tydelighet i en utydelig tid. Norge har ikke for mange som viser profetisk mot. Jeg holdt på å si: tale paven midt i mot, men retter det til å si: pavene! Alle disse småkongene på de ulike haugene som roper, men som ikke har så mye levd liv å vise til.

Jeg savner en munk med islenderen utenpå munkekutten og med grove raggsokker i sandalene! Raus nok til også å være noe for en sjel med lengsel tilbake til originalen, og med tretthet i kroppen etter å ha stiftet bekjentskap med alle kopiene.

Men jeg vet at himmelen er blitt rikere, det var kanskje derfor Gud hentet Arnfinn hjem så tidlig. Kanskje han trengte en sunnmøring i lovsangskoret?

Bildet er tatt av Henriette Teige i forbindelse med en minnemarkering for Arnfinn Haram i går i skogen på Ringerike. Det er brukt med hennes vennlige tillatelse.

Hvem drar islenderen over munkedrakten nå?

Hvem trer islenderen over munkedrakten nå? Hvem klarer å skape musikk med ordene, og etterlate seg bilder i sinnet, og invitere andre til et møte med Jesus? Som gjør at en kjenner seg sett, bekreftet og elsket? Hvem går veien først - nå, og etterlater seg så djupe inntrykk, at han lokker andre til å følge?

Norge er et lite land. Vi fostrer ikke mange, som med levd liv, blir åndelige veiledere, som bærer med seg noe av Guds rike og etterlater seg en velduft av Kristus.

Vi samles rundt en enkel trekiste. Til rekviemesse. Biskop Bernt er der, sammen med ordensbrødre fra inn og utland. Her er Den norske kirkes preses, her sitter det folk fra Misjonssambandet, Normisjon og Menighetsfakultetet, fra andre kirkesamfunn. Og ateister. Mannen som hviler etter endt arbeidsdag i kisten klarte å favne så mange. Når så vi sist en slik gravferd?

Bror Arnfinn. Slik vil han bli husket. Og slik ville han nok også like å bli husket. Som en bror blant søsken.

Det er sagt mye, og rett, etter Arnfinn Harams brå død. I dag er jeg opptatt av hvem vi nå skal se til? Norge trenger tydelige åndelige veiledere. Vi har nok av villedere. Mennesker som lever det kristne livet - troverdig, ekte, ærlig. Disse fostres i ødemarken, i stillheten og omgangen med Gud.

'Ha meg til forbilde slik jeg har Kristus til forbilde,' heter det i den nye oversettelsen. I Norsk Bibel oversettes dette ordet slik: 'Bli mine etterfølgere likesom jeg etterfølger Kristus' (1.Kor 11,1) Det er slike vi trenger som etterfølger Kristus så tydelig, at andre dras med - ikke av tvang, men fordi de fascineres over levd liv, som er sant.

Arnfinn Haram døde på sykkeltur. Så langt jeg har forstått på vei til venner for å dele måltidsfellesskap med dem. Da hadde han nettopp feiret gudstjeneste i kommuniteten han ledet. Slik ble livet hans rammet inn av allminneligheten og høytiden, av måltidsfellesskapets varme, både i eukaristien og med kaffe og rundstykker. Slik han hadde gjort så mange ganger før. Nå nådde han ikke det jordiske målet for dagen. Sykkelturen endte i hans elskede Nordmarka. Når Gud skulle hente ham hjem valgte han sannelig rett plass - under himmelhvelvet.

Vi glemmer ikke ordene hans, helt i innspurten av eget levd liv:

'Eg vil berre seie for min eigen del: Ein dag - ein dag som kan vere når som helst, men som i alle fall rykkjer nærare for kvar dag som går - skal eg stå for min Skapar'.

Inntil den dagen kommer for eget liv, vil jeg be Gud om å reise opp menn og kvinner med samme ånd som Arnfinn Haram, som viser tydelig vei i utlendt landskap. Vi er så fattige i dette landet. Vi kjenner på åndelig armod. Men vi griper fatt i ordene fra Jesus selv:

'Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres'. (Matt 5,3)

Arnfinn Haram døde plutselig i dag

Den sjokkerende beskjeden om at dominikanerpater Arnfinn Haram (bildet), er død når oss denne junikvelden. Arnfinn Haram døde under en sykkeltur i Nordmarka i dag av et plutselig hjerteinfarkt. Han ble bare 64 år gammel.

Med Arnfinn Harams bortgang har norsk kristenhet mistet en av sine skarpeste penner, og radikale røster. Han hadde en sjelden evne til å formulere seg, det lød ofte som den vakreste musikk. Raust delte han eget levd liv, usminket og ærlig og kalte og lokket oss til en mer helhjertet, radikal etterfølgelse av Kristus. Han var domminkanerpateren som skrev for Klassekampen, og fikk lesere langt ut over den kirke han representerte.

Arnfinn Haram var født 25. april 1948 i Ålesund. Han var tidligere prost i Den norske kirke, men konverterte til Den romersk-katolske kirke i 1998. I 2002 gav han de evige løfter som dominikanermunk og ble presteviet som katolsk prest i 2003. Fra 2009 og frem til i dag var han prior for dominikanerklostret i Oslo.

Biskop Bernt Eidsvig sier i en uttalelse i forbindelse med at dødsfallet ble kjent i ettermiddag:

'Pater Arnfinns bortgang er et stort tap, både for hans orden og for hele Kirken i Norge. Arnfinn var en unik personlighet. Ingen kunne som ham få folk både i tale og til å lytte. Han var også en unik sjelesørger og skribent – og nådde folk på det personlige plan og i media. Vi tenker i dag særlig på hans mor, bror, familie og kommunitet – og sørger sammen med dem'.

I kveld er vi mange som sørger. Jeg hadde gleden av å skrive med pater Haram ved noen anledninger, og hans svar satte jeg stor pris på. De var verdifull hjelp i en for meg vanskelig tid. Slik kan mange fortelle om. Vi sørger med våre katolske venner, og ber for de etterlatte.

Evig ihukommelse. Fred med Arnfinn Harams gode minne.

Farene ved nasjonalismen - hvilket rike tjener vi, egentlig?

Arnfinn Haram byr på en særdeles lesverdig kronikk i Klassekampen på lørdag.

Haram skriver:

"Gjennom paradar, flaggseremoniar og statshøgtider feirar samfunnet sine mytar og sine verdiar, og held fast på og fremjar dei for sine undersåttar og medlemmer. Slik kan ein oppretthalde biletet av seg sjølv som positivt, harmonisk og fredsskapande til skildnad frå religionen som berre skaper strid og spetakel. I røynda er det i dag ikkje mykje som trugar freden og utviklinga i verda, politisk, sosialt og økologisk, så sterkt som uhemma nasjonalisme, oftast i pardans rundt gullkalven saman med dei globale kapital- og markedskreftene. Meir søkjeljos å denne 'verdsreligionen' hadde gjort seg".

En god analyse, spør du meg, og utfordrende, fordi Haram setter oss i en situasjon hvor vi må granse våre egne ståsteder. Annet sted i kronikken, skriver han:

"Om muslimar eller kristne skulle kjempe for si tru, er det fanatisme og ekstremisme; når nokon døyr for fedrelandet eller 'våre verdiar', er det heroisk".

Haram er inne på det jeg har skrevet noe om i det siste, nemlig hvordan vi hele tiden snakker om 'de andre':

"Det er dei som er overtruiske, bakstreverske, absolutistiske og valdelege. 'Vi' er rasjonelle, universelle, tolerante, gode og fredelege. Dermed ser ein ikkje uynskte drag i si eiga framtoning. Ein ser ikkje religiøsiteten, kulten og ikonografien i sine eigne samfunnsformer; i kropps og velverekulturen, i politiske ideologiar - og ikkje minst i dyrkinga av det nasjonale og dei nasjonalstatlege verdiane".

Som kristne trenger vi på nytt å sette Jesu ord på vår dagsorden:

'Mitt rike er ikke av denne verden ...' (Joh 18,36)

Og: 'Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon'. (Matt 6,24)

Hva slags praktiske konsekvenser får det ordet for oss?

Foredragene fra den økumeniske dagen i Bergen Domkirke kan lastes ned gratis!

Bjørgvin Bispedømme har nå lagt ut lydfilene fra det økumeniske seminaret hvor blant annet Peter Halldorf (bildet), var en av talerne. Men her finnes mer enn foredraget som Halldorf holdt under tittelen: "Gudstjenesten i himlen och på jorden." Her finnes også foredragene til Arnfinn A Haram (Litturgi - ikkje program, men røyndom), biskop Halvor Nordhaug (Det hellige og det vakre) og Vigdis Berland Øystese (Psalmer over Passionen).

Du finner lydfilene her:

http://kirken.no/bjorgvin/nyhet.cfm?nyhetid=339937

En hjertens takk til Bjørgvin Bispedømme fra alle oss som ikke kunne være til stede men som på denne måten gav oss muligheten til å lytte til undervisningen!

Fokus på ekteskapet på Gran-stevnet

Den tradisjonsrike Gran-stevnet har satt "Det kristne ekteskap", som tema for samlingen 4.-6. januar 2008. En av foredragsholderne er fader Roald Nikolai Flemestad (bildet). Flemestad er generalvikar og prest i Den Nordisk Katolske kirke. Fredag 4. januar kl.20.30 holder han sitt foredrag. Lørdag 5. januar er det Øyvind Benestads tur. Kl.0900 taler han over tema: "Kjønnskamp, kulturkamp, kristentro." Kl.15.00 samme dag taler Wenche Langeland. Hun har tema: "Når to er ett, men likevel to." Wenche Langeland arbeider som daglig leder ved sjelesorgsenteret ved Haraldsplass i Bergen. Søndag 6. taler pater Arnfinn Haram over tema: "Borgarleggjeringa av ekteskapet." Mellom alt dette er det plass til vesper, completorium og messe. Lørdag 11.30 har Den Nordisk Katolske kirke sin mess, hvor fader Asle A. Dingstad og fader Johannes H. Solberg forretter.

Det årlige stevnet på Gran er noe jeg virkelig ser fram til. Foredragene her står alltid i særklasse, men det er først og fremst deltagelsen i bønnetidene og i messen til Den Nordisk Katolske kirken som er til slik velsignelse og inspirasjon. Det jeg henter ut av Gran-stevnet lever jeg på i månedsvis etterpå. Kanskje er det ikke så mange med min bakgrunn blant de som deltar på dette stevnet, men jeg trives veldig godt sammen med brødre og søstre fra både ortodoks, katolsk, nordisk katolsk og blant luthersk lav- og høykirkelige. Kanskje jeg ser noen av bloggens lesere her? Jeg møter i hvert fall mange som leser mine artikler i Dagen/Velsignet Helg. Det er alltid interessant og til stor velsignelse.

Hvem er Gud?

Dominikanerpater Arnfinn Haram er blitt blogger, og jeg følger ivrig med på hans meget lesverdige blogg. På torsdag skrev han en bloggpost som jeg synes er så god, og med så viktig innhold, at jeg tillater meg å sitere den her på bloggen. Den handler om en side ved Guds personlighet og karakter, som det ikke snakkes mye om i dag, nemlig Guds vrede. Jeg har lenge vært opptatt av dette at vi skaper Gud i vårt eget bilde, for å få ham til å passe med vår egen livsstil og vårt eget livsmønster. Men det er jo det største bedrag av alle. La oss lytte til hva pater Haram har å si:


”Kven kjenner styrken i din vreide, kven ottast deg, så han skjønar din harme?” (v 11)

Slike ord ruskar skikkeleg opp i vårt humanistiske gudsbilete. Gud skal versågod vere ”god” – på den måten ein offentleg funksjonær er det: dele ut det vi har rett på, vere omgjengeleg, ikkje bry seg for mykje. Vi ynskjer oss ein passiv Gud; litt sånn som ei statskyrkje: ho skal vere der når ho trengs, elles minst mogeleg.

Mennesket i salmane forstår seg sjølv og Gud heilt annleis. Gud er ikkje eit ”innslag” i livet for dei som måtte ynskje det, ein ekstra stimulans for å sprite opp eller tryggje eksistensen. Han pressar på frå innsida av alt som er, han er krefter, vilje, velde. Han kjem innanfrå, nedanfrå, som gjevande og strøymande liv– og ovanfrå, som bydande og dømande Rettferd. ”Din er himmelen og di er jorda” seier det truande mennesket (sal 89, 12). Det fins ikkje noko ”utanfor” Gud; han er i stjerneskodda, han er i stormen, han er i pulsen som slår i handleddet ditt.Mennesket held ikkje alltid ut med denne energibunten, denne ivraren. Guds iver er hans “vreide”, hans “harme”. Vi er seine, vi kompromissar, vi kuttar svingane, vi juksar. Då vert Gud heit i hovudet, då brusar det i blodet, då logar hjarta hans av indignasjon. Då ligg handa hans tungt på oss. Då går vi til grunne. Kjennest det som.

Og då er det vi med bøna vår må lure oss innpå han ”attanfrå”, gripe fatt i hans veikskap – som er hans miskunn, hans kjærleik, hans ømleik. Som Samson har han ein løyndom: korleis han skal avvepnast. Ved at du sjølv kastar våpna, vender deg raskt mot han, står open framfor han og plutseleg seier: -Ver god mot meg! Då veiknar han. Overrumpla. Då er han din.