Slutt aldri å spørre

 Vi kan ikke få interessante svar hvis vi stille uinteressante spørsmål. Det er viktig for vårt liv at vi stiller de riktige spørsmålene, til oss selv, til hverandre og til Gud. 

I Markusevangeliet spør Jesus disiplene: "Hvem sier dere at jeg er?" (Mark 8,29). Dette er livets viktigste spørsmål: Hvem er Jesus for meg?

Peter svarer på Jesu spørsmål: "Du er Messias." Svaret er riktig. Disiplene har begynt å forstå hvem Jesus er. Men han forbyr dem strengt å fortelle noen at han er Messias. 

Hvor dette hemmelighetskremmeriet? Hvorfor dette forbudet som vi møter igjen og igjen hos Markus? Skal ikke sannheten forkynnes? 

Det som Markus vil fremheve, er at det ikke er nok med en definisjon, hvor riktig den er i seg selv. Peter forstår egentlig ikke hva svaret hans betyr. Hva hjelper det å vite at Jesus er Messias, når man ikke vet hvem Messias er? Hva hjelper det å kunne trosbekjennelsen utenat hvis det bare er ord, ord uten liv? Vi skal ikke nøye oss med det vi nå tror at vi vet om Jesus. Han er alltid mer.

Disiplene har fått en viss innsikt i Jesu person, men denne innsikten er langt fra tydelig: 'Ti stille',sier Jesus, 'det dere nå vet om meg er altfor lite til at der skal gå og utbasunere det allerede nå. Jeg er annerledes enn dere tror.'

Så må vi stadig revidere vår oppfatning av Jesus, og stadig still dypere spørsmål. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 228

Dyp respekt for det som alltid er større

 Hvis du vil ta til deg Guds ord i hele dets bredde må du stadig gjenta dette: 'Gud, hvem er du?' Det er alltid mer å vite om Gud. Du vet at Gud er kjærlighet, men du vet ennå ikke alt om hva kjærlighet er. Du vet at Gud er din Skaper, men du kjenner neppe lengden og bredden, høyden og dybden i det faktum at hele ditt vesen er hans skaperverk.

Vær ikke altfor rask til å tolke sjokkerende utsagn om Gud i lyset av dine egne ideer om ham. La dem i stedet få være sjokkerende. Kanskje er det nettopp meningen at ideene dine skal rokkes. 

La Guds ord få beholde sin fulle kraft. Vår uforstand gir oss ingen rett til å ta brodden av det. Det gjør ikke noe om du ikke forstår det ennå. Det er ikke Guds ord som skal tilpasses menneskenes forstand. Det er menneskene som er kalt til å tilpasse seg Guds ord.

Også våre medmenneskelige forhold skal preges av en dyp respekt, siden vi aldri helt kan fatte en annens mysterium. Hvor mye mer bør da ikke vår holdning til Gud og hans ord preges av hellig ærbødighet?

"Gud er høy, vi forstår ham ikke" (Job 36,26). Han er det ikke bare for forstanden, men også for vårt hjerte og vår vilje. Guds planer med oss overgår alt det vi selv kan lengte etter, hans vilje er alltid mer enn det vi nå greier å oppfylle. Gud er alltid større, han vil stadig løfte deg over nye terskler. Det er din oppgave å tillate ham å være stadig mer for deg. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 220

Herren er 'mykrothymos'

Er det noe jeg trenger å øve på så er det tålmodighet! Derfor er det så stort for meg at Gud er 'mykrothymos' - vidsynt, storsinnet, tålmodig. På hebraisk betyr tilsvarende mening bokstavelig 'sen til vrede'. Og det er fremdeles dette som styrer og gjelder for vår tid - at Gud i sin nåde og barmhjertighet er tålmodig med oss. Apostelen Peter skriver: "Herren er ikke sen med løftet, slik noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse." (2.Pet 3,9)

Herren drøyer (makrothymei) for vår skyld.

Dvel litt ved dette. Det vil gjøre deg godt.

Så mye vi vet - og likevel ikke vet - om Gud

Når man vandrer med Gud er det en ting som blir tydeligere med årene: man oppdager hvor lite man egentlig har forstått av Guds veier, og hvor mye man har å lære. Til å begynne med tror man at man har forstått det meste. Man har laget seg teologiske systemer og forklaringsmodeller, for å kunne gi svar ofte på de mest kompliserte tingene ved livet.

Men så modnes man.

'Du lille menneske,' skriver Isak Syreren, 'vil du finne livet? Bevar troen og ydmykheten inne i deg; i dem skal du finne Guds barmhjertighet, hans hjelp og de ord han taler i ditt hjerte; du skal finne ham som bevarer deg og er deg synlig og usynlig nær..'

Så legger Isak til:

'Når du kommer til Gud i bønnen, se for deg at du er en maur som kryper på marken, et stammende barn, og tal ikke til ham som om du visste noe, men nærme deg Gud med et barns hjerte.'

Av og til kan ordene bli for mange når vi ber. Av og til kommer de i veien for å kunne kommunisere. Av og til og oftere enn vi tror, er det best å la ordene være få - og heller lytte.

Gud er suveren

'Gud salver mennesker, vi ikke ville ha salvet. Han bruker mennesker, vi ikke ville ha brukt. Han til og med frelser mennesker, vi ikke ville ha reddet, og det helt uten å spørre oss!'

- Bill Yount. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Den Veldige, den Evige

Herre, under det stjernestrødde himmelhvelvet føler jeg meg bitteliten. Det svimler for meg. Knærne blir mjo.Alle stjernene, planetene, galaksene. Himler på himler.

Du evige, Du veldige Gud, skaperen av himmel og jord, jeg er full av beundring for Deg. Du som brakte orden ut av kaos, Du som skilte lyset fra mørket. Du som skapte kveld, og atter en ny dag.

Herre, vi har forsøkt å fange deg med ord.
Men ordene yter Deg ingen rettferdighet.
De blir for begrensede.
Du sprenger alle rammene.
Du rommer mer enn dem.

Vi forsøker å forklare Deg,
Du som ikke lar Deg forklare fullt ut.
Forklaringene våre halter.
Vi forsøker å forstå Deg, 
men jo lenger vi lever, 
jo mer forstår vi at vi ikke forstår.

Bare aner.

Jeg kjenner en som skulle forklare Deg.
Han sa:
Du heter Underlig.

Ikke under.
For det er du - også!
Men: Underlig.

Ja, det er Du.
Uutgrunnelig.
Forunderlig.

Men Ditt ikon har vi sett:
Kristus.

Det holder for meg,
for hos Ham,
har jeg søkt tilflukt.

Gjøvik, 29.september 2018
Bjørn Olav Hansen

Marcion og de nye nådelærerne

Nei, det er ikke Frankrikes Emmanuel Macron jeg snakker om. Selv om navnet er til forveksling likt. Men Marcion. Eller på norsk: Makrion. Og vi må tilbake til 100-tallet.   

Omlag 40 år etterat apostelen Johannes døde, og dermed den siste av de opprinnelig 12 apostler Jesus valgte ut, dukker det opp en mann i Roma. Han kommer fra Lille-Asia. Fire år senere - år 144 - grunnlegger han et helt nytt kirkesamfunn. Han forkynner en lære som bryter med den overleverte læren fra apostlene. Markion skaper er opptatt av lov og evangelium og gjør motsetningen mellom disse til eksklusiv motsetning mellom to åpenbaringer av forskjellige guder. En primitiv skapergud i Det gamle testamente, som er voldelig, og Frelserguden eller kjærlighetens gud, som er ukjent frem til Jesus kommer. Markion forkaster Det gamle testamente og anerkjenner bare Paulusbrevene og deler av Evangeliet etter Lukas.

Vi skriver 2017. To sentrale skikkelser i den nye nådebevegelsen i Norge, den ene bibellærer, den andre pastor, gjentar mer eller mindre de samme tesene som Markion. Det er en vred gud som åpenbares i Det gamle testamente. Den virkelige gud er ukjent. Det er først i Det nye testamente denne guden åpenbarer seg. Den gud som åpenbarer seg i Det nye testamente er helt annerledes. Han er ikke vred, bare god, og bare kjærlighet. Bibelen aksepteres ikke som Guds ord, men man konstruerer et skille mellom Jesus på den ene siden, og Bibelen. Ikke så ulik Markion noe av dette.

De hopper elegant over skriftsteder - både hos apostelen Paulus og hos apostelen Johannes - hvor Guds vrede også omtales i Den nye pakt. Disse skriftstedene nevnes ikke.

De to nådelærerne skryter av at de er del av en ny reformasjon som vil endre kirken. Neida, nytt er dette ikke. Det er eldgammelt tankegods som den unge kirken møtte rett etterat de 12 apostlene var gått hjem til Gud. Den unge kirken hadde mot nok til å avvise dette som falsk lære. Den Gud vi tror på er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, profetenes Gud, kongenes Gud, og er den samme som åpenbarer seg i Den gamle pakt. Hans vrede er like selvsagt som Hans kjærlighet. Begge deler er en del av Hans karakter. De to nye nådelærerne avviser Hans hellighet, Hans renhet, Hans vrede. Det de gjør er å skape en gud i deres bilde, slik at alt kan forstås, alt kan forklares, alt er logisk. Men den virkelige Gud - Han som åpenbarer seg i både Det gamle og Det nye testamente er en og den samme, og kan ikke alltid forklares, forstås, Han er og blir et mysterium. Om Han kunne forstås var Han ikke Gud.

Spørsmålet er om norske forkynnere, bibellærere og pastorer er like modige som representantene for den unge kirken var det, eller om de overser dette i håp om at det forsvinner. Joda, det er en trend i tiden som vil forsvinne, for kun Guds evige ord vil bestå, Spørsmålet er bare hvor mange som vil bli villedet av denne 'nye reformasjonen' før det dukker opp en ny mote.

10 sannheter jeg tror om Gud, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til Christine Sine, her sammen med ektemannen Tom, hvor hun skriver om sitt bilde av hvem Gud er:

6. Gud er rettferdig og arbeider for å etablere en evig verden av fred og helhet i hvilken rett og rettferd vil regjere for evig.

7. Gud er trofast og sann og vil alltid fullføre det Han har gitt løfte om, selv om fullførelsen av disse av og til synes å være annerledes enn vi hadde tenkt oss det.

8. Gud er overflodets Gud og som ønsker og er i stand til storslagent og generøst å sørge for alle dine behov hver eneste dag.

9. Gud er medfølende og omsorgsfull, med et hjerte som bryr seg for alle som lider i vår verden.

10. Gud er skaper og ikke ødelegger, og bringer til liv alt som er godt, sant og rettferdig.

10 sannheter jeg tror om Gud, del 1

Christine Sine (bildet) har skrevet en ny tankevekkende artikkel som jeg har oversatt, og som jeg tror vil velsigne bloggens lesere like mye som den har velsignet meg. Artikkelen er delt i to deler. Den andre delen følger i morgen:

De siste ukene har jeg brukt en god del tid til å tenke på hvilken Gud det er jeg egentlig tror på. Dette er en praksis jeg liker å gjøre regelmessig, og på den måten bekrefte min tro og min tillit til Gud i selve prosessen. Her er noe av det jeg har grunnet på:

1. Jahve er kjærlighetens og godhetens Gud. Dette er selve fundamentet for min tro. Jeg forstår ikke alltid hva Gud gjør, men jeg er mer enn noensinne overbevist om, slik Paulus sier, at ingen ting kan skille oss fra Guds kjærlighet. (Rom 8,31-39)

2. I Jesus Kristus, tok Gud på seg kjød og bodde iblant oss. Han er ikke den eneste åpenbaringen av Gud i denne verden, men Han er den fulleste åpenbaringen av Gud som vi har; gjennom Ham kan vi forstå Gud mer helt og fullt (Joh 14,6)

3. Gud sendte sin Hellige Ånd for å bo i oss, en advokat som ikke vil forlate oss, men som også vil lede oss inn i Guds sannheter (Joh 14,15-21)

4. Guds ønske er er gjenopprettelsen og fornyelsen av av alle ting, og dette vil bli fullført gjennom det forløsende verket til Jesus Kristus, vår Frelser (Joh 3,15-17)

5. Gud er nådig og tilgivende, og ønsker at menneskene skal omvende seg fra synden som distraherer oss og skiller oss fra Hans nærvær, og lengter etter å dra oss alle inn i en kjærlig og intim relasjon med seg selv. Gud, den gode gjeteren, overtaler kjærlig oss, 'sauene' som vender seg bort, og gjør alt som er mulig for å gjenopprette hver eneste en av oss til en kjærlig relasjon med seg.

(fortsettes)

Medlidenhet

Bibelen er full av eksempler på Guds medlidenhet. Jeg holder på med et bibelstudium hvor dette er tema. Dette er hva jeg har funnet ut så langt:

1) Gud er full av medlidenhet for mennesker:

"Men du, Herre, er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og miskunn." (Salme 86,15)

2. Jesus hadde medlidenhet med de fortapte:

"Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde." (Matt 9,36)

3. Jesus hadde medlidenhet med de syke:

"Og da han steg i land, fikk han se mye folk. Han kjente inderlig medynk med dem og helbredet de syke blant dem." (Matt 14,14)

4. Jesus hadde medlidenhet for de hungrige:

"Men Jesus kalte disiplene til seg og sa: Jeg har medynk med folket, for de har alt vært hos meg i tre dager, og de har ikke noe å spise. Jeg vil ikke sende dem bort fastende, for da kunne de bli ganske utmattet på veien." (Matt 15,32)

5. Jesus hadde medlidenhet med de som hadde mistet noen av sine kjære:

"Da Herren så henne, fikk han medynk med henne og sa til henne: Gråt ikke! Så gikk han borttil og rørte ved båren. De som bar den, stanset, og han sa: Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!" (Luk 7,13-14)

Menneskets dårskap

Den britiske astrofysikeren og matematikeren Stephen Hawling, er en av verdens mest berømte vitenskapsmenn. Det skyldes ikke minst en rekke TV-opptredener, populærvitenskapelige bøker og masse presse-oppslag.

Slik Norges nest største avis, VG, gir ham i dag. Her hevder Hawking at Universet ikke ble skapt av Gud. Det skal visstnok være skapt av tyngdeloven.

Det er mulig noen mener at dette er klokskap, men det er ikke annet en dårskap. Oppstod tyngdekraften av seg selv? Sånn helt plutselig - likssom? Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne: Det skal virkelig stor tro for å tro noe slikt! Og "vitenskaps"-menn er virkelig troende til litt av hvert. Som det å benekte at det finnes noen Gud.

Gud selv har sagt hva Han mener om dette:

"Dåren har sagt i sitt hjerte: Det er ingen Gud." (Salme 14,1)

Og i Salme 2 beskrives det menneskelige opprøret mot Gud, slik:

"Jordens konger stiller seg opp, og fyrstene rådslår med hverandre mot Herren og mot Hans Salvede. Og de sier: La oss rive Deres bånd i stykker og kaste Deres rep av oss!." (v.2)

Hva svarer Herren på denne dårskapen?

"Han som troner i himlene, ler. Herren spotter dem. Så skal Han tale til dem i sin vrede, og i sin dype harme skal Han slå dem med angst. Men Jeg, Jeg har innsatt Min Konge på Sion, Mitt hellige berg." (v.4-6)

En dag er Stephen Hawking bare et navn i en historiebok. Han skriver seg inn i rekken av dårer som har forkastet Gud. Mens Hans navn forblir til evig tid, Han som skapte himmel og jord.

Se

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10036009

Vi trenger en fornyet tro på Guds kraft

"Vi må være de som dreper kjempene, ved å ha en fornyet tro på Gud Den Allmektige," sa den nye presidenten for Sørstatsbaptistene, Frank Page (bildet), med henvisning til Davids kamp mot Goliat, da han besøkte stabsmedlemmene i California Southern Baptist Convention, 1. september.

"Selv om pesimisme, frykt, nederlag og negativisme er fremheskende over hele vår nasjon, så er det håp om en holdningsendring, for Gud har den hele og fulle kontrollen," la Page til i sin hilsningstale.

Page snakket om at flere blant Sørstatsbaptistene snakker om at den beste tiden ligger bak dem:

"Men vi må ikke glemme at vi så mer enn to prosent økning i antall dåpshandlinger fra 2008 til 2009," sa Page og la til at Davids kamp mot Goliat burde inspirere oss. Kjempene kan nedkjempes av mennesker som er djerve på Guds vegne, fordi det er Hans kamp, ikke vår. Og selv den lille kan bli en helt.

"Nøkkelen er ikke menneskelig kraft, men at vi får en fornyet tro på Guds Den allmektiges kraft," sa Frank Page.

Gud har meg i sin tanke

Et vers fra en av salmene i Salmenes bok har fått stor betydning for mitt den siste tiden. Selv om jeg har lest Salmenes bok noen hundre ganger siden jeg ble en kristen, har jeg ikke "oppdaget" dette verset før nå. I hvert fall har det ikke blitt levende for meg før jeg leste det for noen uker siden. Det er David som skriver denne salmen, og det er en av "Messias-salmene":

"Men jeg er elendig og fattig. Likevel har Herren meg i sin tanke."

Tenk å være husket av Gud.

For meg er det en nesten overveldende tanke. Av og til kan man oppleve livet slik David beskriver: man kjenner seg elendig og fattig. Å leve med kronisk sykdom kan oppleves slik. Da blir det så stort når man vet dette:

"LIKEVEL har Herren meg i sin tanke."

Altså på tross av hva jeg føler og opplever. Herren husker sine.

Når noen dør i Den ortodokse kirke står det ofte i dødsannonsen: Evig ihukommelse! Ja, slik er det. Hans kjærlighet mot oss er evig og uforanderlig. Den er konstant. Gud er ikke lunefull.

Gud, Den Allmektige, Den evige - Han, den tre ganger hellige Gud, har meg i sin tanke!

Ta med deg dette inn i den nye uka og la dette verset bli en del av din hverdag. Det har gjort noe med meg, og det gjør noe for oss alle, når vi tar til oss det mektige innholdet.

Er Gud også vred? Del 1

Guds vrede. Det er ikke et tema som står på emnelisten i løpet av året i så mange kirker. Guds kjærlighet derimot, tales det ofte over. For en tid tilbake snakket jeg med en teolog. Vedkommende påstod at det ikke fantes noe slikt som Guds vrede, og at Bibelen slett ikke nevnte dette. Jeg undret meg over om teologen i det hele tatt hadde lest Bibelen. I samtalen nevnte jeg Romerbrevet, selve lærebrevet i Det nye testamente. Om ikke teologen hadde studert dette nærmere? Her står det jo svart på hvitt:

"For Guds vrede blir åpenbart fra Himmelen over all ugudelighet og all urettferdighet hos menneskene, de som holder sannheten nede i urettferdighet." (Rom 1,18)

Den norske pastoren Åge Åleskjær sier: "Gud er ikke sint lenger!"

Stemmer det? Paulus er tydeligvis av en helt annen oppfatning. Det er ikke i Det gamle testamente vi leste ordene ovenfor, og det er heller ikke noen henvisning til noe som skjedde før Golgata. En skal da heller ikke lese så mye i Det nye testamente, ikke minst i Åpenbaringsboken, før en finner at Guds vrede er en side ved Guds karakter.

Den anerkjente evanglisten og bibellæreren R.A Torrey (bildet), har sagt:

"Guds kjærlighet til syndere vil aldri bli skikkelig verdsatt før den blir sett i lys av Hans flammende vrede mot synd."

"Guds vrede," sier teologen J.I Packer, "er aldri den lunefulle, nytelsessyke, irritable, moralsk uedle reaksjon som menneskelig sinne så ofte er ... Gud er bare sint når det er grunn for det."

I virkeligheten er det slik at Guds vrede er like ren som Hans kjærlighet, og det ene motsier ikke det andre. Gud er Gud, og slik må vi forholde oss til Ham. I det første brevet til medarbeideren Timoteus kommer apostelen Paulus med følgende doksologi:

"Han som er Den velsignede og Den eneste mektige, Kongenes Konge og Herrenes Herre. Han alene har udødelighet og bor i et lys ikke noen kan nærme seg. Han som ikke noe menneske har sett eller kan se, Ham være ære og evig makt! Amen." (1.Tim 6,15-16)

Vår tids store problem er at vi forsøker å forklare Gud med vår menneskelige begrensning, og fordi vi ikke er like begeisret for alt ved Hans karakter, trekker vi bare frem det som ikke kan være anstøtelig for andre. Som f.eks Hans vrede. Eller Hans intoleranse! For Gud er ikke tolerant overfor synd.

(fortsettes)

Det mest berikende studium er studiet av Gud selv

Vi lever i en tid som setter mennesket i sentrum. Det meste dreier seg om meg, mitt og mine. Det er derfor både utfordrende og forfriskende å lese det Charles Haddon Spurgeon (bildet) sa i forbindelse med en formiddagsgudstjeneste 7. januar 1855 i New Park Street Chapel. Da var han bare 20 år gammel. Spurgeon setter tingene i sitt rette perspektiv, og innbyr til en spennende reise for å lære Gud å kjenne:

Noen har sagt at det viktigste studiet for menneskeheten er mennesket. Jeg vil ikke motsette meg ideen, me jeg tror det er like sant at for Guds utvalgte er det viktigste studiet Gud selv. Det viktigste studiet for en kristen er guddommen. Den høyeste vitenskap, de mest høytflygende spekulasjoner, den mektigste filosofi som i det hele tatt kan tiltrekke seg oppmerksomheten hos et Guds barn, er Hans navn, Hans natur, Hans person, Hans gjerning, Hans eksistens som er den store Gud vi kaller Far.

Det er noen foredlende for sinnet i å studere guddommen. Det er et emne som er så veldig at alle våre egne tanker blir borte i storheten, så djupt at vår stolthet drukner i dets evighet. Andre emner kan vi finne oss til rette med på den måten at vi føler en slags selvtilfredsstillelse ved dem, og tanken slår oss: Se, jeg er klok. Men når vi står overfor det virkelig store og finner ut at vi ikke makter å lodde djubdene og at vi med vårt ørneblikk ikke kan se høydene, snur vi oss med den tanken at dåren kan tro seg vis, men han er som villeslets fole. Da utbryter man: Jeg er fra i går og vet intet. Intet studium kan føre til større ydmykhet i det menneskelige sinn enn det som har med Gud å gjøre.

Men samtidig med at emnet ydmyker sinnet, utvider det også sinnet. Den som ofte tenker på Gud, vil bli mer storsinnet og få større utsyn enn den som bare kretser rundt sin egen lille klode. Det absolutt beste studium for å få utvidet sin sjels horisont, er vitenskapen om Kristus og Ham korsfestet, og det er kunnskapen om guddommen i dens herlige treenighet. Intet vil som dette utvide intellektet, intet vil som dette berike sjelen, som et innviet, alvorlig og inntrengende studium av det store emnet om guddommen.

Mens dette emnet både ydmyker og utvider, er det også i høyeste grad trøstefullt. I studiet av Kristus er det balsam for alle sår, ved å tenke på Faderen finner man løsning for alle bekymringer, og ved Den Hellige Ånds innflytelse finner man hjelp til alt som møter en.

Vil du gjerne bli kvitt dine sorger? Har du lyst til å drukne dine bekymringer? Kast deg da ut i guddommens djupeste hav, fortap deg i Hans velde, og du skal komme ut som fra en forfriskende hvile, oppkvikket og opplagt. Jeg vet intet som slik kan trøste sjelen, som slik kan stille sorgens og nødens bølger, som slik kan tale fred i stormen, som dette å tenke på guddommen."

Gud legger lengsler ned i våre hjerter og leder på forunderlig vis

Jeg forsøker å følge litt med på det Gud gjør i Sør-Afrika gjennom Sally og Floyd McClungs (bildet) tjeneste. I et av sine siste nyhetsbrev skriver Floyd om den store og herlige Gud som vi tjener, og om hvor konkret Gud vil lede oss:

"Flere år siden, mens vi ennå bodde i Kansas City, vokste det frem en lengsel i hjertet mitt. Den var egentlig ganske enkel og rett frem - en lengsel etter å leve i nærheten av vann. Jeg må legge til at jeg egentlig ikke forstod så mye av det. For her levde vi - i Kansas City, omtrent midt i Amerika, og da er det vel ikke mulig å være lenger unna vann enn det vi var! Jeg undret meg på om ikke dette hadde noe med barndommen min å gjøre. Jeg vokste opp i Galveston, med Mexico Gulfen bare en amerikansk mile unna."

Floyd McClung forteller at han forsøkte å glemme det hele, men lengselen ble bare sterkere. Han visste ikke hva han skulle gjøre med dette, annet enn å be og gi hele lengselen tilbake til Gud. Det var mens han gjorde dette at han i økende grad forstod at dette hadde med Gud å gjøre, men han kunne på dette tidspunktet ikke forstå hva det handlet om.

"Som dere nå vet bor vi i Cape Town i Sør-Afrika, en by ved havet. Når vi flyttet til Sør-Afrika bad vi om hvor vi skulle bosette oss. Jeg tenkte på den lengselen Gud hadde gitt meg. Det kunne kanskje bety at vi skulle bo i Cape Town. Resultatet var at vi følte oss ledet til å bosette oss i Cape Penincula, i et nabolag med Atlanterhavet som nabo. Vi ser havet bare noen kilometer unna oss. Det er fremdeles vanskelig for meg å tro hvor konkret Gud kunne forberede mitt hjerte for den forandringen som skulle finne sted i våre liv."

Så legger Floyd til:

"En av de tingene jeg fryder meg over er å se ut av vinduet vårt og se det alltid skiftende utsynet av fjellene og havet. Da tenker jeg på at det jeg ser reflekterer ulike aspekter av Gud og Hans karakter. Vakre, fredfulle, stille, stormfulle, utrolige farger, majestisk, stadig skiftende, men likevel grunnfestet, overskyet, strømmende sol, regn og vind. Hver gang jeg ser ut av vinduet kjenner jeg meg berørt og velsignet. Gud tjenestegjør overfor mitt hjerte på en spesiell måte. Hvis jeg er bekymret, urolig over over trygghet og sikkerhet, hvis jeg er sliten, mismodig, hvis jeg savner familie og venner - å være ved vann og tenke på hvordan det reflekterer at Gud hele tiden taler til meg. Jeg ville aldri visst at jeg trengte dette - eller hva det ville bety for meg i den fasen av livet jeg befinner meg nå - men Gud visste det. Han forberedte mitt hjerte gjennom den lengselen Han la ned i meg, og Han førte meg gjennom alle de forandringene vi har vært igjennom til der hvor vi befinner oss nå. Han møtte også helt og fullt den lengselen Han la ned i mitt hjerte. Jeg er slått av Guds storhet. Han kjenner og forstår oss bedre enn oss selv."

Til slutt siterer Floyd McClung disse ordene:

"Et oppfylt ønske er søtt for sjelen." (Ord 13,19)

En meditasjon over Guds skaperverk

Jeg måtte bare dele denne utrolig vakre meditasjonen over Guds skaperverk med dere. Den passer i grunnen veldig godt til artikkelen av Joyce Huggett som du finner nedenfor. Ta deg tid til å se denne korte videoen, og les så artikkelen etterpå. Det bringer velsignelse.

Den prestelige velsignelsen, del 5

Den andre delen av den prestelige velsignelsen handler om kunnskap og inspirasjon: "Herren la sitt ansikt lyse over deg ..." Dette kan også oversettes: "Må Herren opplyse eller lyse opp sitt åsyn for deg." Når vi leser Bibelen ser vi at lys ofte er en metafor eller et bilde på Herrens ord. Et eksempel er Ord 6,23: "For budet (mitzvot) er en lykt og læren (torah) et lys." Det er det samme som finnes i Salme 119,105: "Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti." I den samme salmen, som er selve salmen om Guds ord, finner vi også dette i vers 130: "Når dine ord åpner seg, gir de lys, de gir enfoldige forstand."

Så når ordet "lys" brukes i Bibelen, og i denne velsignelsen, så handler dette blant annet om den velsignelsen som finnes ved å studere Guds ord.

Den italienske rabbi, Obadiah ben Jacob Sforno (1475-1550), gir oss denne utleggelsen av den andre prestelige velsignelsen:

"Må Gud opplyse deg så du vil bli i stand til å bli klar over (fornemme, iakta, legge merke til, observere, sanse) Torahens (1.-5. Mosebok) forunderlige visdom og Guds innviklede skapelse. Etter å ha mottatt velsignelsene av overfloden, har vi den fred og det sinn som gjør at vi kan gå ut over de elementære kravene for å overleve."

Den andre velsignelsen er egentlig en utvidelse eller forlengelse av den første. Men det er mer!

Dette verset taler også om å se Herrens ansikt.

Hvordan er dette mulig?

Edin Løvås sier at Gud har fått et ansikt i Jesus. Det synes jeg er både vakkert sagt og det er jo så sant. Så når det sies her i velsignelsen at Herrens ansikt skal lyse over oss, så ser jeg for meg Jesu ansikt.

Men for en jøde som hørte disse ordene først, må han eller henne ha tenkt annerledes enn meg, som kristen. En persons ansikt reflekterer jo selve denne personens væren. I ansiktet kan vi se uttrykk for tanker, følelser og holdninger. Det er jo ikke for ingenting at øynene er kalt sjelens speil. Så hvordan ser vi Guds ansikt?

Rom 1,20 gir oss svaret: "For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning."

Skaperverket er ikke Gud, men skaperverket bærer bud om skaperen. Skaperverket er som Guds ansikt. Vi ser Hans gjerninger, Hans mektige kraft, Hans kjærlighet gjennom det vi ser Han har gjort. Jeg har hatt en tur til Rondane denne sommeren. Når jeg vandrer i fjellene der, opplever jeg noe av Guds storhet og skjønnhet. En forstår - uten ord - at det er en som står bak dette. Hans gjerninger vitner om Ham.

I Salme 8 skriver David:

"Herre, vår Herre! Hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har utbredt din prakt over himmelen! Av småbarns og spedbarns munn har du reist et vern for dine motstanderes skyld, for å stoppe munnen på den hvengjerrige. Når jeg ser din himmel, dine fingres verk, månen og stjernene som du har satt der - hva er da et menenske at du kommer han i hu, en menneskesønn, at du ser til ham! " (v.1-5)

(forsettes)

Alt blekner innfor Jesus

De lysende stjernene og kreftene som gjennomstrømmer verdensaltet, blekner og forsvinner innfor glansen av Ditt lys, Din makt og Din storhet.

(Fra Østkirkens liturgi)

"Etter at Gud i fordums tid mange ganger og på mange måter hadde talt til fedrene gjennom profetene, har han nå i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen, Ham har han innsatt som arving til alle ting. Ved ham har han også skapt verden. Han er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen, og han bærer alle ting, ved sitt krafts ord."

(Hebr 1,1-3a)

"Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte framfor enhver skapning. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting, og alt består ved ham."

(Kol 1,15-17)

Hvem Gud er

Teofilos var en hedning som ble kristen ved å lese de profetiske skriftene i Bibelen. Han etterfulgte Eros som patriark av Antiokia i år 169 etter Kristus. Kirkehistorikeren Eusebius forteller at Teofilos var en ivrig forsvarer av den kristne tro, og var særlig på vakt mot vranglære. Han nevner spesielt hans kamp mot Marcion.

Fader Benedikt, prest ved Kristi Förklarings Ortodoxa Församling i Överkalix i Sverige, har oversatt noe Teofilos av Antiokia har skrevet om Gud. Dette passer veldig godt som en oppfølging av de to artiklene jeg har publisert på bloggen de siste dagene, hvor jeg peker på at årsaken til at jeg er en kristen er fordi det finnes en Gud og at troen vår dreier seg ikke om å tro at det finnes en Gud, men at jeg tror på èn Gud. Om du ikke har lest de to artiklene, anbefaler jeg at du gjør det! Men her følger det Teofilos av Antiokia har skrevet:

Gud är obeskrivlig och obeskrivbar, Osynlig för köttsliga ögon. Han är ofattbar i sin ära, omätlig i sin storhet, otrolig i sin höghet, ojämförlig i sin kraft, oemotståndlig i sin vishet, oefterhärmlig i sin godhet, obeskrivlig i sin barmhärtighet.

Om jag benämner Honom ljus, talar jag bara om Hans handlingar. Om jag benämner Honom Ordet, talar jag bara om Hans makt. Om jag benämner Honom förstånd, talar jag bara om Hans vishet. Om jag kallar Honom Ande, talar jag bara om Hans andning.

Om jag benämner Honom Vishet, talar jag bara om Hans rotskott. Om jag benämner Honom Mäktig, talar jag bara om Hans möjligheter. Om jag benämner Honom Kraft, talar jag bara om Hans verk. Om jag benämner Honom Försyn, talar jag bara om Hans godhet.

Om jag benämner Honom Riket, Talar jag bara om Hans ära. Om jag benämner Honom Herre, Talar jag bara om Hans domsmakt. Om jag benämner Honom Domaren, Talar jag bara om Hans rättfärdighet. Om jag benämner Honom Fader, Pekar jag bara på allt som är av Honom. Om jag benämner Honom Eld, Talar jag bara om Hans vrede.

Säkert står du förundrad och frågar: Är Gud vred? Ja, Han vredgas på dem som gör det onda, Men Han är god, barmhärtig och nådig mot dem Som älskar Honom och fruktar Honom, Ty Han är en vägledare för de gudaktiga, Och en fader för de rättfärdiga, Men en domare över och bestraffare av de gudlösa.

Han är utan begynnelse, Ty Han är inte född, Han är oföränderlig, eftersom Han är odödlig. Han är Herre, eftersom Han härskar över universum, Han är Fader, eftersom Han är innan allt blir till, Han är den som formar och designar, Eftersom Han är Skapare och den som gjort hela universum.