Om Gud

"Når tidens fylde har kommet kan ingen holde Gud tilbake." - David ben Gurion (bildet), 1886-1973, Israels første statsminister.

Gud er en medfølende Gud

Den virkelig gode nyheten er at Gud ikke er en fjern Gud, en Gud som man skal frykte og unngås, en hevnens Gud, men en Gud som er grepet av våre smerter og deltar i den menneskelige kampens fylde. . . . Gud er en medfølende Gud. Dette betyr for det første at Gud er en Gud som har valgt å være Gud-med-oss. . . . Så snart vi kaller Gud «Gud-med-oss», går vi inn i et nytt intimt forhold til ham. Ved å kalle Gud Immanuel, anerkjenner vi Guds forpliktelse til å leve i solidaritet med oss, dele våre gleder og smerter, forsvare og beskytte oss og lide hele livet med oss. Gud-med-oss er en nær Gud, en Gud som vi kaller vår tilflukt, vår høyborg, vår visdom, og enda, mer intimt, vår hjelper, vår hyrde, vår kjærlighet. Vi vil aldri virkelig kjenne Gud som en medfølende Gud hvis vi ikke forstår med vårt hjerte og sinn at «Ordet ble kjød og levde blant oss» (Joh 1:14).

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Gud og min tale

 "Bring Gud inn i alt du gjør. Spør Gud foran ethvert ord du sier: 'Herre, åpne mine lepper, og min munn skal forkynne din pris'. La Gud være den som åpner munnen din"

- Pave Shenouda III (1923-2012)/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

All kjærlighets kilde

Uten kjærligheten fra foreldre, søsken, ektefeller, kjærester og venner kan vi ikke leve. Uten kjærlighet dør vi. Men for mange mennesker kommer denne kjærligheten på en veldig ufullkommen og skjør måte. Den kan være farget av maktspill, misunnelse, forakt, hevngjerrighet og til og med krenkelser. Ingen form for menneskelig kjærlighet blir som den fullkomne kjærligheten som våre hjerter lengter etter, og i blant er den menneskelige kjærligheten så elendig at vi knapt kan kalle den kjærlighet.

For å ikke bli knekket av det smertefulle som denne ufullkomne kjærligheten forårsaker må man sette sin lit til at kilden til all kjærlighet er Guds ubegrensede, ubetingede, fullkomne kjærlighet, og at denne kjærligheten ikke er langt borte fra noen av oss. Den er en gave som vi får av Guds Ånd som bor i oss.

- Henri Nouwen i boken: Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Skaperverket og mennesket

"Kristendom, og da særlig protestantisk kristendom, har konsentrert seg nesten eksklusivt om det enkelte menneskets frelse, i stedet for de undertryktes frigjørelse og velvære. Da tenker jeg ikke bare på undertrykte mennesker, men også en undertrykt jord med alle sine livsformer.

Gud er inkarnert i verden ... av dette forstår vi at Gud er åndepustet eller ånd som gir liv til milliarder kropper som utgjør Guds kropp."

- Sallie McFague. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Herre, vår Herre! Hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har utbredt din prakt over himmelen! ... Når jeg ser din himmel, dine fingres verk, månen og stjernene som du har satt der - hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn at du ser til ham!" (Salme 8,1 og v.4)

Gud vil fylle vår tomhet

"Vi er redd for tomheten. Spinoza taler om 'horror vacui' - redselen for tomheten. Vi synes om det å okkupere - fylle - hver stund og hvert øyeblikk. Vi vil være opptatte. Og om vi ikke er opptatt sørger vi for at vi er det. Vi fyller altså opp tomrommet allerede før vi i det hele tatt har nådd frem til det. Vi fyller dem med våre bekymringer med: Tenk om...

Det er veldig vanskelig å la tomrommene finnes i våre liv. Tomrom krever en villighet til å slippe kontrollen, en villighet til å la noe nytt og uventet skje. Det krever tillit, overgivelse og lydhørhet for Guds ledelse. Gud vil bo i tomrommet. Men så lenge vi er redde for Gud og for å la Ham handle med oss, overlater vi neppe tomrommet til Ham.

La oss be om å kunne slippe tak i frykten for Gud og ta imot Ham som er kilden til all kjærlighet."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Lev et virkelig åndelig liv - ikke et liv i innbilning

Jeg har valgt å oversette en artikkel til av fader Seraphim, munken som vil bygge et ortodoks kloster på Hebridene. For tiden oppholder han seg på Iona.

Artikkelen inneholde djup åndelig visdom. Les den sakte. Dvel ved ordene. Be over dem.

Når alt kommer til alt, hva har jeg oppnådd? Etter denne uken i teltet, alene for å møte Gud og meg selv, hva har jeg lært? Det første som kommer opp i mitt hjerte er hvor nært jeg er en åndelig død, og hvor fullstendig uforberedt jeg er til å sta ansikt til ansikt med Gud.

Jeg har lært hvorfor ørkenfedrene, disse engleaktige vesenene av kjøtt og blod, døde i det de spurte om mer tid til å omvende seg. Jeg har lært at mine utvendige livs gester er tomme, bare fylt med en overfladisk substans av død. Jeg har lært at jeg lever et innbilt liv, mens sannheten er at jeg er død, og at jeg spiller et skuespill på en briljant måte, rett foran nesen til min egen samvittighet. Jeg har lært, og jeg ber om at jeg aldri glemmer, at jeg er død, og at bare Kristi nedstigning til døden kan bringe meg tilbake til livet.

Hvor fullstendig meningsløse disse ordene er for meg: 'Jeg er død, og Du er livet'. Og likevel, hvor smertefullt virkelig, hvor sanne de er på den mest basale, materielle måte. Jeg er død, og bevisstheten om dette kutter lik en kniv gjennom alle falske realiteter jeg så møysommelig har samlet meg gjennom årene - innbilte realiteter, som handler om meg selv, om verden, om Gud.

Når alt kommer til alt har jeg lært at en kristens kamp er en kamp for Livet, og har ikke noe å gjøre med noe annet. Min kamp handler ikke om noen av de sosiale spørsmålene som verden er så oppslukt av: min kamp dreier seg ikke om politiske eller moralske spørsmål. Min kamp handler om å være i live, mitt eneste mål, mitt absolutte endelige oppslukende mål er å overvinne døden.

Den eneste veien jeg kjenner med bakgrunn i den grunnleggende realiteten som døden innebærer, er Kristus og Hans oppstandelseskraft. Jeg reiser videre med med forvissningen om at jeg har lært noe. Man kan bare ta fatt på denne veien ved å omvende seg; og det er en form for omvendelse som skremmer meg. Skremmer meg, fordi den truer med å forvandle alt det jeg er, alt det jeg lært over tid og som jeg kjenner og som jeg elsker ved meg selv.

Omvendelse: begynnelsen og slutten. Alt annet er innbilning. Alt annet er bortkastet. Alt annet er en distraksjon fra den virkelige kampen og det virkelige målet: å overvinne døden og forbli i live.

Tilgi meg, og vær så snill å be for meg.

Steder med 'flortynn hinne' hvor vi møter Gud

Artikkelen jeg gjerne vil få dele med deg, og som jeg har oversatt, er skrevet av fader Seraphim, som arbeider for å etablere et ortodoks kloster på Kilninian på Hebridene. Stedet hvor klosteret er tenkt opprettet, hørte til det berømte klosteret på Iona:

'Folk har helt rett, Iona er sannelig 'a thin place', et fantastisk keltisk uttrykk, som beskriver et spesielt sted hvor himmel og jord møtes. Det jeg ikke visste før jeg kom for denne uken (og kanskje det mange av oss ikke føler) er hvor forferdelig skremmende Himmelen er. Kanskje 'skremmende' ikke er rett ord, ærbødig, full av forundring, fullstendig fremmedartet for oss og dermed skremmende på grunn av sin fremmedartede natur - dette er bare svake beskrivelser, men de er de beste jeg er i stand til. 

Iona har en slik 'flortynn hinne', men gjennom dette tynne dekket kan en se en skremmende åpenbaring. Det er nettopp fordi dette er en slik 'flortynn hinne' at de er skremmende. Man ser gjennom dem, og det vi ser i dette gjennomsiktige er Guds sanne ansikt: ikke en behersket, temmet Gud; ikke en Gud som er plukket fra hverandre og så satt sammen igjen for å tilpasses vår syndighet og skrøpelighet; ikke en Gud formet av våre følelser og billige gudfryktighet; ikke en Gud av menneskelig kultur og tradisjon; ikke en politisk korrekt eller ukorrekt Gud - men den LEVENDE GUD. Et Væren utenfor det som er, en uskapt Skaper av alt det som er, den Ene uberørte, ubeskrivelig med skapte ord, filosofier eller konsepter. Den fryktinngytende Gud, den Gud som knuser, den Gud som ytrer sine ord og som gjør at jorden smelter; den Gud som kommanderer: Vær stille, og vit at Jeg er Gud-

Og bli på et slikt 'flortynt sted' som Iona er skremmende på grunn av Den skremmende Væren som plutselig blir synlig og som du nå står ansikt til ansikt med. Jeg har lært at det å stå ansikt til ansikt med Gud er skremmende, fordi et hvert møte med Gud er et øyeblikk av en total utlevering og av dom; vi avkles og det felles dom over oss selv, av våre nøye innsamlede avguder og våre forferdelige manipuleringer av guddommelige realiteter. 

Gud er et fremmed Vesen for oss, fordi vi er blitt fremmedgjorte for Ham. Slike 'flortynne hinner' er farlige steder; nærm deg dem med ærefrykt, som om du nærmer deg Guds ansikt. Du er i et øyeblikk av dom'.

Gud som mysterium, del 2

Her forsetter artikkelserien om Gud som mysterium. Den første ble publisert onsdag 12.november:

Den som vandrer troens vei gjør en oppdagelse etter hvert som man modnes: jo lenger vi går, jo, tydeligere blir to ting for oss: Den evige Gud er den som er totalt annerledes, samtidig nær. Mer og mer forstår man at man ikke forstår så mye som man trodde man forsto, og mer og mer erkjenner man at Gud er et mysterium.

Vi kan ikke fange Ham med våre ord.

Kirkefedrene insisterte: 'Den Gud som er forståelig, er ikke Gud'.

Vi passe oss så vi ikke skaper Gud i vårt eget bilde.

Etter hvert som vi vandrer på troens vei finner vi to motpoler: Vi finner at Gud mer og mer blir intim, og på samme tid, mer på avstand - vel kjent, likevel ukjent. Vel kjent for et lite barn, uforståelig for den mest briljante teologen.

For å gjenta apostelens ord fra forrige artikkel:

'... han som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme ...' (1.Tim 6,16).

Likevel: mennesket kan stå i Hans nærhet og bli kalt Guds venn!

Nicolas Cabasilas, bysantinsk teolog og Kristusmystiker, død i 1391, har sagt det slik:

'Han er både gjestehuset hvor vi hviler for natten og det endelige mål for vår reise'.

Det minner meg om Salme 91,1 i den nye oversettelsen: 'Den som sitter i skjul hos Den Høyeste, og finner nattely i skyggen av Den veldige'.

(fortsettes)

Gud som mysterium, del 1

Av og til opplever jeg at vi protestanter forklarer troen ihjel. Troen skal tilpasses et system, og vi må ha orden på alt. Forklaringer. Dermed blir forundringen borte. Gud passer inn i en boks - som vi har bestemt størrelsen på. Og det er trygt når Han holder seg der i boksen - og i forklaringene.

Men Gud lar seg jo ikke fange. Han er alltid større for Han er Gud.

I møte med Østkirken har jeg også møtt Mysteriet. Det uutgrunnelige med Gud, og dermed kom også forundringen tilbake. Den gode forundringen.

'Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbare er for oss og for våre barn til evig tid ...' (5.Mos 29,29)

I sitt første brev til den kristne forsamlingen i Korint, beskriver apostelen Paulus Helligåndens gjerning slik:

'Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud'. (1.Kor 2,9-10)

Legg merke til uttrykket: dybdene i Gud.

Evagrios av Pontos (346-399), en av ørkenens store åndelige veiledere, sa ved en anledning:

'Vi kan ikke forstå Gud med vårt sinn. Hvis Han kunne forstås, ville Han ikke være Gud'. (Oversatt fra Kallistos Ware: The Orthodox Way, Mowbray 1979, side 12)

Teologi innebar under kirkens første årtusen en erkjennelse av åndelige innsikter som bare kan oppnås gjennom bønn og åndelig trening. På denne tiden hadde ikke teologien noe å gjøre med akademiske poeng eller doktorgrader. Teologen var en bønnens mann, en Åndens mann som var fostret i ødemarken alene med Gud.

Kun tre personer har fått hedersnavnet 'teologen' i Østkirken: Evangelisten Johannes, Gregorios av Nazians på 300-tallet og Symeon den nye teologen på 900-tallet. Denne Symeon skriver:

'Som en venn som taler med en venn, taler mennesket med Gud, og trer frem i tillit når han står foran ansiktet til Den Ene som bor i et lys dit ingen kan komme'.

Det er tydelig at den hellige Symeon her sikter til det apostelen Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus:

'... som den Salige og alene Mektige skal vise oss i sin tid, han som er kongenes konge og herrenes herre, han som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som ikke noe menneske har sett og heller ikke kan se. Ham tilhører ære og evig makt. Amen.' (1.Tim 6,15-16)

(fortsettes)

10 sannheter jeg tror om Gud, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til Christine Sine, her sammen med ektemannen Tom, hvor hun skriver om sitt bilde av hvem Gud er:

6. Gud er rettferdig og arbeider for å etablere en evig verden av fred og helhet i hvilken rett og rettferd vil regjere for evig.

7. Gud er trofast og sann og vil alltid fullføre det Han har gitt løfte om, selv om fullførelsen av disse av og til synes å være annerledes enn vi hadde tenkt oss det.

8. Gud er overflodets Gud og som ønsker og er i stand til storslagent og generøst å sørge for alle dine behov hver eneste dag.

9. Gud er medfølende og omsorgsfull, med et hjerte som bryr seg for alle som lider i vår verden.

10. Gud er skaper og ikke ødelegger, og bringer til liv alt som er godt, sant og rettferdig.

10 sannheter jeg tror om Gud, del 1

Christine Sine (bildet) har skrevet en ny tankevekkende artikkel som jeg har oversatt, og som jeg tror vil velsigne bloggens lesere like mye som den har velsignet meg. Artikkelen er delt i to deler. Den andre delen følger i morgen:

De siste ukene har jeg brukt en god del tid til å tenke på hvilken Gud det er jeg egentlig tror på. Dette er en praksis jeg liker å gjøre regelmessig, og på den måten bekrefte min tro og min tillit til Gud i selve prosessen. Her er noe av det jeg har grunnet på:

1. Jahve er kjærlighetens og godhetens Gud. Dette er selve fundamentet for min tro. Jeg forstår ikke alltid hva Gud gjør, men jeg er mer enn noensinne overbevist om, slik Paulus sier, at ingen ting kan skille oss fra Guds kjærlighet. (Rom 8,31-39)

2. I Jesus Kristus, tok Gud på seg kjød og bodde iblant oss. Han er ikke den eneste åpenbaringen av Gud i denne verden, men Han er den fulleste åpenbaringen av Gud som vi har; gjennom Ham kan vi forstå Gud mer helt og fullt (Joh 14,6)

3. Gud sendte sin Hellige Ånd for å bo i oss, en advokat som ikke vil forlate oss, men som også vil lede oss inn i Guds sannheter (Joh 14,15-21)

4. Guds ønske er er gjenopprettelsen og fornyelsen av av alle ting, og dette vil bli fullført gjennom det forløsende verket til Jesus Kristus, vår Frelser (Joh 3,15-17)

5. Gud er nådig og tilgivende, og ønsker at menneskene skal omvende seg fra synden som distraherer oss og skiller oss fra Hans nærvær, og lengter etter å dra oss alle inn i en kjærlig og intim relasjon med seg selv. Gud, den gode gjeteren, overtaler kjærlig oss, 'sauene' som vender seg bort, og gjør alt som er mulig for å gjenopprette hver eneste en av oss til en kjærlig relasjon med seg.

(fortsettes)