Gud som mysterium, del 2

Her forsetter artikkelserien om Gud som mysterium. Den første ble publisert onsdag 12.november:

Den som vandrer troens vei gjør en oppdagelse etter hvert som man modnes: jo lenger vi går, jo, tydeligere blir to ting for oss: Den evige Gud er den som er totalt annerledes, samtidig nær. Mer og mer forstår man at man ikke forstår så mye som man trodde man forsto, og mer og mer erkjenner man at Gud er et mysterium.

Vi kan ikke fange Ham med våre ord.

Kirkefedrene insisterte: 'Den Gud som er forståelig, er ikke Gud'.

Vi passe oss så vi ikke skaper Gud i vårt eget bilde.

Etter hvert som vi vandrer på troens vei finner vi to motpoler: Vi finner at Gud mer og mer blir intim, og på samme tid, mer på avstand - vel kjent, likevel ukjent. Vel kjent for et lite barn, uforståelig for den mest briljante teologen.

For å gjenta apostelens ord fra forrige artikkel:

'... han som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme ...' (1.Tim 6,16).

Likevel: mennesket kan stå i Hans nærhet og bli kalt Guds venn!

Nicolas Cabasilas, bysantinsk teolog og Kristusmystiker, død i 1391, har sagt det slik:

'Han er både gjestehuset hvor vi hviler for natten og det endelige mål for vår reise'.

Det minner meg om Salme 91,1 i den nye oversettelsen: 'Den som sitter i skjul hos Den Høyeste, og finner nattely i skyggen av Den veldige'.

(fortsettes)

Gud som mysterium, del 1

Av og til opplever jeg at vi protestanter forklarer troen ihjel. Troen skal tilpasses et system, og vi må ha orden på alt. Forklaringer. Dermed blir forundringen borte. Gud passer inn i en boks - som vi har bestemt størrelsen på. Og det er trygt når Han holder seg der i boksen - og i forklaringene.

Men Gud lar seg jo ikke fange. Han er alltid større for Han er Gud.

I møte med Østkirken har jeg også møtt Mysteriet. Det uutgrunnelige med Gud, og dermed kom også forundringen tilbake. Den gode forundringen.

'Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbare er for oss og for våre barn til evig tid ...' (5.Mos 29,29)

I sitt første brev til den kristne forsamlingen i Korint, beskriver apostelen Paulus Helligåndens gjerning slik:

'Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud'. (1.Kor 2,9-10)

Legg merke til uttrykket: dybdene i Gud.

Evagrios av Pontos (346-399), en av ørkenens store åndelige veiledere, sa ved en anledning:

'Vi kan ikke forstå Gud med vårt sinn. Hvis Han kunne forstås, ville Han ikke være Gud'. (Oversatt fra Kallistos Ware: The Orthodox Way, Mowbray 1979, side 12)

Teologi innebar under kirkens første årtusen en erkjennelse av åndelige innsikter som bare kan oppnås gjennom bønn og åndelig trening. På denne tiden hadde ikke teologien noe å gjøre med akademiske poeng eller doktorgrader. Teologen var en bønnens mann, en Åndens mann som var fostret i ødemarken alene med Gud.

Kun tre personer har fått hedersnavnet 'teologen' i Østkirken: Evangelisten Johannes, Gregorios av Nazians på 300-tallet og Symeon den nye teologen på 900-tallet. Denne Symeon skriver:

'Som en venn som taler med en venn, taler mennesket med Gud, og trer frem i tillit når han står foran ansiktet til Den Ene som bor i et lys dit ingen kan komme'.

Det er tydelig at den hellige Symeon her sikter til det apostelen Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus:

'... som den Salige og alene Mektige skal vise oss i sin tid, han som er kongenes konge og herrenes herre, han som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som ikke noe menneske har sett og heller ikke kan se. Ham tilhører ære og evig makt. Amen.' (1.Tim 6,15-16)

(fortsettes)