En følgesvenn fra 700-tallet

Han kjennes så nær, denne Isak, som om jeg skulle ha kjent ham personlig. Så har han da også vært min følgesvenn i mange år. En bok med utdrag av hans tekster er alltid å finne i ryggsekken min, som jeg alltid bærer med meg. Nær, fordi den forferdelige krigen i Syria har gjort at mange av dens skjebner har rykket oss helt inn på livet. De senere årene har jeg vært så heldig, ja, priviligert at jeg har fått lære noen av dem å kjenne. Noen somen gang bodde på Ninivesletten, men som måtte flykte hals og hodet fra alt sammen - for å berge livet. En dag banket et ektepar på døra til Kristi himmelfartskapellet - et ektepar May Sissel og jeg er blitt så uendelig glad i. Når Evian sang Fadervår på arameisk - Jesu eget språk - så ømt og så vakkert strømmet tårene våre nedover våre kinn. Nå befinner hun og mannen seg i et land i Midt-Østen. Det kristne ekteparet fra Ninivesletten som rømte fra grusomhetene fra IS var det ikke plass for i Norge. Skammelig!

Isak av Syria, død cirka år 700, eller Isak fra Ninive, som han også kalles, kom fra traktene ved Persiabukta, akkurat der Qatar befinner seg i dag. Allerede som en liten gutt ble han dratt mot det monastiske livet. Han valgte å bli munk i et av de østsyriske klostrene. En eller annen gang mellom år 660-680 kom denne Isak vandrende til Ninive, næværende Mosul i Irak. Han ble motvillig biskop, men ikke så lenge. Isak brøt opp og vandret videre østover. Til Khuzistan, de ørkenlignende traktene langt nede sørvest i Iran. Der levde han som eremitt. I stillheten ble hans liv til bønn.

Når jeg tenkte på Isak på denne hans minnedag i dag, skrev jeg disse linjene for meg selv:

Kan jeg få holde deg i hånda, Isak?
Kan jeg få vandre ved sia ta deg?
Kan du vise meg vegen til 
'Landet der tankene har funnet sin ro?'

Kan vi sette øss inntil fjellveggen
og så lærer du meg å puste,
en urolig sjel fra Nord?
'Den som en gang for alle har
gitt seg til Gud, har ro i sjela',
har du sagt.

Jeg trur deg. 
Jeg ser det i ansiktet ditt.
Du bærer Gud med deg.
Det sitter i kroppen din.
Og du har satt spor etter deg 
i meg.

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 5

Biskop Martin av Tours er en viktig skikkelse i vår kristenarv. Sammen med Hilarius som ble biskop i Poitiers i år 353, grunnla Martin et Kristus-likt klosterfellesskap i Tours, som igjen påvirket mange også fra De britiske øyer. Dette er visjonen er det vi kaller 'huset Johannes bygde', om hellige menn og kvinner som skapte levde fellesskap, kommuniteter, i både Øst og Vest, eller bønnens hus. Martin av Tours fører denne arven videre.

Men før vi kommer så langt i historiens løp, må vi nevne Villa Lullingstone i Kent, i det sørøstlige England, kanskje det tidligste eksemplet vi vi har på et stort romersk hus , hvor noen av rommene ble omgjort til en kirke. I dette huset finnes det et portrett av Kristus, som forestiller en ung mann, uten skjegg med gyllent hår. Ved siden av finnes det en serie med figurer som står med opprakte hender i bønn.

Det er et interessant trekk, vel verd å merke seg, at i den vestlige delen av Det romerske imperiet, gikk utviklingen fra huskirker til basilikaer mye raskere. Hvor lenge huskirken eksisterte i Villa Lullingstone i Kent eksisterte vet man ikke sikkert, men huset ble ødelagt av en brann i det 5. århundre. Huset ble bygget under den romerske okkupasjonen av Britannia, rundt år 80-90 etter Kristus.

Historien om biskop Martin av Tours er såpass kjent, og jeg har omtalt den her på bloggen en rekke ganger, så jeg skal ikke gå inn på den her. I forbindelse med tematikken til denne artikkelserien om de europeiske bønnehusene, skal jeg bare nevne at både biskop Hilarius og biskop Martin var inspirert av historiene om den store ørkenvekkelsen i Egypt og Syria. Av kristne som levde i enkle celler i bønner. Disse munkene og nonnene var også kjent for sin store gjestfrihet.

På denne tiden sto det strid om Treenighetslæren i kirken. Biskop Hilarius var trofast mot den kristne lære, slik den var overlevert fra apostlene, og ble til slutt forvist av biskop Arius, som lærte at Kristus ikke var den samme som Gud.

Det var under sitt eksil at Hilarius stiftet bekjentskap med Basileios og hans monastiske kommunitet og det skape djupe lengsler hos ham etter at noe lignende kunne vokse frem i Vest. På samme tid levde Martin i en celle i nærheten av Milano og forsøkte å leve ut livet som eneboer sammen med en venn.

Noen år senere kom Hilarius tilbake fra sitt eksil og Martin slo seg sammen med ham. Biskop Hilarius ga Martin en eiendom i Liguge og her bygget Martin det som er blitt kalt "Den skinnende hvite hytta." Her ønsket han å leve et liv i bønn.

Restene etter Villa Lullingstone i Kent er gravd frem

Portrettet av Kristus i Villa Lullingstone.

(fortsettes)

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 4

Husmenighetene som apostelen Johannes hadde tilsyn med og de hjemlige cellene tilhørende biskop Basilios, hans søster Makrina og de kappadokiske fedrene og mødrene fantes innen en ganske overkommelig reiseavstand til hverandre i det som i dag er Tyrkia.

Makrina (330-379) var en eldre søster av kirkelederne Basilios av Caesarea, Gregorios av Nyssa og Peter av Sebaste. Hun etablerte et familiekloster nær hennes hjem i Annesi i Pontus. Det var hennes mor som gav henne undervisning i Den Hellige Skrift.

Det var etter at hennes forlovede døde mens hun bare var 12 år gammel, at Makrina bestemte seg for at hun ikke ville gifte seg, men forbli "Kristi brud" for resten av sitt liv. Hun var den eldste av i alt 10 søsken, og hennes gudfryktige liv ble et levende vitnesbyrd for dem alle. Hjemmet ble et bønnens hus.

Når broren Basilios kom hjem fra universitetet oste han av stolthet over sine oratoriske evner. Makrinas stillferdige liv i bønn grep ham så sterkt at han ydmyket seg for Herren, overgav sitt liv i Kristi tjeneste og det førte til at han gav fra seg sin store eiendom og sine mange eiendeler og ble munk. Makrina oppmuntret sin bror om å slå seg ned på et eneboersted mot motsatt side av elven fra der de bodde. Dette stedet ble et bønnens hus og etter hvert slo andre munker seg ned i nærheten for å etablere lignende bønnehus.

Basilios ønsket å leve slik Kristi disipler hadde levd og de kommunitetene han bygget opp åpnet også dørene til ektepar og barn. Enkelte ganger adopterte de også foreldreløse barn. Familiene bodde i egne hus, men tilhørte kommuniteten. De kom så sammen for å be.

(fortsettes)

Billedtekst: Makrina med et ikon av hennes tre kjente brødre.

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 3

Apostelen Johannes hadde et helt spesielt forhold til Maria, Jesu mor. Jesus betror jo Johannes omsorgen for sin egen mor etter sin død:

"Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: 'Kvinne, dette er din sønn.' Deretter sa han til disippelen: 'Dette er din mor.' Fra da av tok disippelen henne hjem til seg." (Joh 19,26-27)

Forfølgelsen av de kristne under Herodes Agrippa i år 44 e.Kr førte til at de kristne ble spredt rundt omkring i alle de romerske provinsene. Irenaeus forteller oss at apostelen Johannes flyttet til Efesos, som ligger i det moderne Tyrkia, hvor han gav instruksjoner til Polykarp, martyrbiskopen som igjen ble mentor for Irenaeus. I følge denne tradisjonen døde Johannes i Efesos.

Apostelen Johannes skulle bli en hyrde for en husmenighet i Efesos og fikk en spesiell relasjon en hel familie av slike menigheter. Vi kjenner dem som de syv menighetene i Asia fra de tre første kapitlene av Åpenbaringen.

Kirkehistorikeren Eusebius (død år 340) forteller gripende historier om ømheten og mildheten Johannes viste de han var en åndelig veileder for. Tradisjonen forteller oss at når Johannes var blitt en gammel mann ble han båret til gudstjenesten av sine disipler, og han skal da ha hilst dem flere ganger med ordene: Små barn, elsk hverandre!

Mange kristne antar at Johannes tok med seg Maria til Efesos. Her finnes det et eget hus (se bildet) som antas å være Marias hus. En legende, først nevnt av Epiphanius av Salamis fra det 4.århundre hevder at Johannes tok med seg Maria til Efesos.

Men dette er legender. Det er mer hold i at Johannes bosatte seg i Efesos og ble presbyter for menigheten her. Poenget med å nevne dette er at menighetene apostelen Johannes var tilsynsmann for i Asia var bedende husmenigheter. De var bønnehus og det er fra denne grenen at vi senere finner bønnehus spredt rundt omkring i Europa. I kommende artikler skal jeg nevne Makrinas hus i Annesti og Martin av Tours hvite hus, med mer.

(fortsettes)

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 2

I Apostlenes gjerninger kapittel 12 leser vi om at de første kristne kom sammen i Maria's hus for å be:

"I mellomtiden ble Peter holdt i fengselet. Men det ble gjort inderlig bønn til Gud for ham av menigheten ... Da Peter var blitt klar over dette gikk han til Marias hus ... mange var samlet der for å be." (Apg 12,5 og v.12)

Hvem var denne Maria? Kirkehistorikeren Lukas gir oss svaret: "Hun var mor til Johannes med tilnavnet Markus." (Apg 12,12) 

Denne Markus er den samme som skrev evangeliet som bærer hans navn. I følge den koptiske tradisjonen var Markus fra Kyrene i Libya.  Herfra kom også hans søskenbarn, Barnabas. Denne tradisjonen vet også å fortelle at Markus kom til tro på Herren Jesus og ble hans følgesvenn gjennom Peters forkynnelse.

Skal vi tro den syrisk-ortodokse tradisjonen finnes huset til Maria den dag i dag i Jerusalem. I det armenske kvartalet i Gamlebyen. Se bildet. Dette styrkes av den inskripsjon fra det 6. århundre som ble oppdaget i 1940. Her feires fremdeles en gudstjeneste med røtter tilbake til urkirken. Alt skjer på syriakisk, en arameisk dialekt, samme språk som Jesus talte.

Marias hus skal også være det samme stedet som omtales som Øvresalen i Jerusalem. Dette også i følge den syrisk-ortodokse kirkes tradisjon. Andre tradisjoner hevder at dette er to forskjellige hus. Øvresalen skal ligge ved Sionporten.

Det er nok mest sannsynlig at vi snakker om to forskjellige hus. For det synes nokså sikkert at de første kristne hadde sitt hovedkvarter på Sionhøyden. Ifølge biskop Epifanius stod det en kirke her allerede i år 130. Den ble så erstattet av en større kirke i år 340. Pilegrimen Egeria, som skrev bok (det finnes en norsk oversettelse) sier i år 385 at det var her Jesus åpenbarte seg for disiplene etter oppstandelsen, og da snakker vi om samme sted vi leser om i Apg 1, hvor vi leser at apostlene og noen kvinner kom sammen for å be. Fra det 5.århundre har kristne feiret innstiftelsen av nattverden på Sionhøyden.

Er det slik at det både fantes en egen Øvresal og et hus Maria, mor til Johannes Markus eide, så snakker vi om to bønnehus i Jerusalem. For det ble bedt begge stedene i følge Apostlenes gjerninger kapittel 1 og 12.

I tillegg vet vi at fantes flere husmenigheter i Jerusalem hvor det helt sikkert ble bedt. Vi leser jo at de første kristne kom sammen i hjemmene. Her ble også nattverden feiret. Lukas understreker jo at de første kristne holdt urokkelig fast ved "bønnene" og "brødsbrytelsen", jfr Apg 2,42.

Vi vet også at søylegangen i Tempelet var et samlingssted for de første kristne: "Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i tempelet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold." (Apg 2,46)

I Apg 3 leser vi også at Peter og Johannes gikk til bønnens time i Tempelet. Bønnens time var i følge Apg 3,1 "den niende". Da var klokken blitt 15.00. I Tempelet ba de salmene til bestemte tider på døgnet. Altså tidebønner.

(fortsettes)

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusens spennende historie, del 1

Et av særtrekkene med den bolig hvor Herrens nærvær hviler er at det er et bønnens sted. Jesus sier det slik, i det Han siterer profeten Jesaja:

"Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folkeslag." (Mark 11,17 og Jes 56,7)

I den første kristne tiden kom de kristne sammen i hjemmene. Etter keiser Konstantins tid kom de store husene til å erstatte hjemmene som samlingsteder for de kristne. Det er slik den offisielle kirkehistorien forteller det. Men det finnes en alternativ fortelling. Den handler om det huset apostelen Johannes bygde. Det er en imaginær rekonstruksjon, basert på autentisk informasjon i form av et puslespill - en bit her og en bit der - om hvordan de tidlige menighetene bestående av husholdninger fra huset til Johannes i Efesos til de keltiske områdene av selve utkantene av det romerske imperiet.

Jeg synes det er spennende - og talende - at det hele begynner i Tyrkia og sprer seg til Irland. Dette er historien om et under, om den tredje strømmen i kristenheten. Vi snakker mye og ofte om Vestkirken og Østkirken, og sier at disse to utgjør de to strømmene i kristenheten. Men det finnes en tredje strøm, eller gren, som er den keltiske. Den har også sitt utgangspunkt i Jerusalem, men er ikke en del av verken Den romersk-katolske eller Den ortodokse grenen. Den er en selvstendig gren med samme utgangspunkt: Jerusalem.

I denne artikkelserien skal vi se på noen av dens uttrykk hvor den følger veien fra Jerusalem, til Tyrkia, til Irland og Norge!

Vår første kirkehistorie er Apostlenes gjerninger. Den forteller oss at menigheten blir født i forbindelse med et bønnemøte. Menigheten arrangerte ikke et bønnemøte, den var et bønnemøte!

Etter Kristi himmelfart leser vi:

"Da dro de tilbake til Jerusalem fra det fjellet som kalles Oljeberget, i nærheten av Jerusalem, en sabbatsreise derfra. Da de var kommet inn, gikk de opp i den øvre salen hvor de pleide å holde til: Peter, Jakob, Johannes og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, og Simon seloten, og Judas, sønn av Jakob. Alle disse holdt seg samstemt til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre." (Apg 1,12-14)

Her på Øvresalen kommer de sammen for å be, og det er her pinseunderet skjer:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet PÅ SAMME STED med samstemt sinn. Plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en mektig stormvind, og den fylte hele huset der de satt..."

Ånden falt som et resultat av to ting:

Guds løfte
Som svar på bønn

(fortsettes)

Billedtekst: Øvresalen i Jerusalem.

Påsketidens forunderlige lys

Når denne dagen er over og en ny arbeidsuke starter for mange i morgen, er nok de fleste ferdige med påsken for i år.

Men for alle oss som lever med en annen rytme - kirkeårets gode rytme - har påsken så vidt begynt! Vi går nå inn i det som kalles påsketiden. 

Påsketiden tar til 1.påskedag og varer frem til 1.pinsedag som i år er 4. juni. Det er en periode på syv uker. I påsketiden lever vi i etterdønningene av Kristi seierrike oppstandelse fra de døde. Jeg tror virkelig vi trenger disse syv ukene til å fordøye noen av de sterke inntrykkene vi får ved å dvele ved beretningene evangelieforfatterne gir oss av oppstandelsen. Kristi oppstandelse er en slik stor, forunderlig, ja, overveldende gave til oss.

Påsken og påsketiden har et slikt forunderlig mildt lys over seg. La oss bruke disse syv ukene til å leve i lyset og la påskens lys hvile over våre liv. Det er fra Kristi oppstandelse vi lever.

Mens det i Vestkirken har vært et sterkt fokus på Jesu lidelse og død, har det i Østkirken vært fokus på Kristi oppstandelse. Det har preget disse to tradisjonene mer enn noe annet. Tenk etter, så vil du se hvordan ulik vektlegging former livene våre, måten vi tenker på. Vi trenger selvsagt å løfte frem både Jesu lidelse og død, og oppstandelsen, for det ene er en forutsetning for det andre, men livene våre, de bør vi leve i lyset fra den tomme graven! Jesus lever, graven brast.

Melkedrikkerne, del 3

Det er vanskelig å si hvor mange molokanere som finnes i verden i dag. I det tidligere Sovjetunionen befant det seg 20.000. Da snakker vi om de som først og fremst hadde etnisk tilhørighet til denne gruppen.  

I USA finnes det 25.000 molokanere, hvorav 5.000 av dem identifiseres som etniske molokanere. Disse bor i all hovedsak i det vestlige USA: California, Arizona, Oregon, Washington, Montana og Wyoming. Deres forfedre kom til Amerika tidlig i det 20 århundre. Den eldste aktive forsamlingen kommer sammen i et bedehus som ble bygget i 1925 i Potrero Hill i San Francisco, California.

Men det finnes også molokanere i Canada, i British Columbia og Alberta og i Australia. Vi snakker om noen få tusen. Det finnes 200 molokanske menigheter, 150 av dem i Russland og Aserbajdsjan. Vi finner dem også i Nord-Kaukasus, det sørlige Ukraina, Armenia og Sentral-Asia.

La oss nå se nærmere på noen av særtrekkene:

Molokanerne er svært opptatt av å følge mange av forskriftene i Det gamle testamente, men i en nytestamentlig ånd. De feirer gudstjenester morgen og kveld, som symbol på morgen- og kveldsofringene beskrevet i Mosebøkene. De spiser ikke svinekjøtt eller skalldyr, som de anser å være urent, i følge forskriftene i Det gamle testamente. De fleste helligholder sabbaten, men de holder også den første søndagen i måneden som hellig, som en bibelsk Rosh Chodesh, det som i følge jødisk tradisjon er den første dagen i måneden. De kan ikke avtjene verneplikt, på grunn av sin pasifistiske overbevisning, og de kan heller ikke sitte i noen jury eller anlegge rettssak mot noen brødre.

Molokanerne følger også den julianske kalenderen, som mange ortodokse kristne gjør. Gudstjenestene ledes av det vi kaller en møteleder. Gudstjenestespråket er det lokale på hvert et sted gudstjenestene holdes. De har prester, men ikke noe hierarkisk presteskap. De respekterer helgener, men tilber dem ikke. Alle som gifter seg gifter seg innen menigheten.

Molokanerne feirer også Den store forsoningsdagen, Løvhyttefesten som de kaller Korshøytiden, de faster i forbindelse med advent, de feirer jul fra 25. desember til 5. januar, Åpenbaringstiden, de faster de 40 dagene før påske, og de feirer både påske og pinse og Kristi himmelfart. De markerer også Apostelfasten og Alle helgens dag.

Melkedrikkerne, del 2

Som jeg skrev i forrige artikkel finnes det to teorier om denne kristne bevegelsens opprinnelse:

Den ene går ut på at de fikk sitt navn fordi de ikke ville overholde de strenge fastereglene i Den ortodokse kirke. Disse kristne drakk kun melk, og da særlig på de store fastedagene.

Molokanerne selv mener at dete beror på en misforståelse. Melk må forstås som den 'uforfalskede åndelige melk' - altså i betydningen Guds ord - som apostelen Peter skriver om i 1.Pet 2,2: "Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse." Disse kristne reagerte nemlig på mer enn Den ortodokse kirkes fasteregler.

Det hele begynner med en mann som het Zacharias de Ghisolfi. Den kristne tros hebraiske røtter ble hans store interessefelt. Han ble raskt arrestert på ordre fra tsar Ivan III, også kalt Ivan den store (1440-1505). Ganske raskt ble både Zacharias de Ghisolfi og hans tilhengere dømt som heretikere - vranglærere - av Den russisk ortodokse kirke. Men denne interessen for Sola Scriptura - Bibelen alene som disse russiske kristne sto for overlevde. Flere ønsket å vende tilbake til de idealene som urkirken sto for.

I 1552 finner det sted et skisma i Østkirken. Denne kirken deles nå i to fraksjoner. Den ene trer inn i kommunion med Den romersk-katolske kirke. Dette skjer under skrekkregimet til tsar Ivan den grusomme (1530-1584). På denne tiden begynner en mann ved navn Matvei (Matteus) Simyonitsj Dalmatov et evangeliseringsarbeid rundt byen Tambov i Russland. Denne Dalmatov led martyrdøden i et kloster-fengsel. Det var en ortodoks prest som drepte ham. Dalmatov ble drept på en bestialsk måte ved å bruke torturredskapet 'hjulet', noe som førte til at beinene på ofret ble strukket ut og man led forferdelig. Men budskapet til Matvei nådde helt til Moskva, og stadig flere sluttet seg til de som nå ble kalt Molokanere - Melkedrikkerne.

Et kjennetegn på disse molokanerne var at de var overbeviste pasifister. Det har alltid vært et problem for staten. Og for deler av kirken. Så ble da også molokanerne jaget bort fra det russiske samfunnet i det 17.århundre fordi de nektet å bære våpen og ta det i det russiske forsvaret.

På 1800-tallet skjer det et skisma blant molokanerne. En gruppe som blir kalt 'dukhobors' oppstår. De kaller seg 'åndelige kristne' og avviser Bibelen som deres rettesnor. For dem gjelder bare 'ånden'. De møter motstand fra en legendarisk skikkelse blant molokanerne: Semen Matveev Uklein (1733-1809). Han verdsatte virkelig Bibelen, og holdt den for å være Guds ufeilbarlige og autoritative ord for liv og lære. Hans tilhengere i Tambov-området av Russland, som ligger omlag 420 kilometer sørøst for Moskva, evangeliserte i bosetningene som fantes langs Volga-elva, og den russiske sørøstlige grensen. De spredte molokanernes tro i provinsene Orenburg, Saratov og Astrakhan. På disse stedene ble det grunnlagt forsamlinger. Semen Metveev Uklein døde i 1809.

(fortsettes)

Billedtekst: En gruppe molokanere. Mennene bærer skjegg. Foto: Vanja Celebicic.

Gud som mysterium, del 2

Her forsetter artikkelserien om Gud som mysterium. Den første ble publisert onsdag 12.november:

Den som vandrer troens vei gjør en oppdagelse etter hvert som man modnes: jo lenger vi går, jo, tydeligere blir to ting for oss: Den evige Gud er den som er totalt annerledes, samtidig nær. Mer og mer forstår man at man ikke forstår så mye som man trodde man forsto, og mer og mer erkjenner man at Gud er et mysterium.

Vi kan ikke fange Ham med våre ord.

Kirkefedrene insisterte: 'Den Gud som er forståelig, er ikke Gud'.

Vi passe oss så vi ikke skaper Gud i vårt eget bilde.

Etter hvert som vi vandrer på troens vei finner vi to motpoler: Vi finner at Gud mer og mer blir intim, og på samme tid, mer på avstand - vel kjent, likevel ukjent. Vel kjent for et lite barn, uforståelig for den mest briljante teologen.

For å gjenta apostelens ord fra forrige artikkel:

'... han som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme ...' (1.Tim 6,16).

Likevel: mennesket kan stå i Hans nærhet og bli kalt Guds venn!

Nicolas Cabasilas, bysantinsk teolog og Kristusmystiker, død i 1391, har sagt det slik:

'Han er både gjestehuset hvor vi hviler for natten og det endelige mål for vår reise'.

Det minner meg om Salme 91,1 i den nye oversettelsen: 'Den som sitter i skjul hos Den Høyeste, og finner nattely i skyggen av Den veldige'.

(fortsettes)

Gud som mysterium, del 1

Av og til opplever jeg at vi protestanter forklarer troen ihjel. Troen skal tilpasses et system, og vi må ha orden på alt. Forklaringer. Dermed blir forundringen borte. Gud passer inn i en boks - som vi har bestemt størrelsen på. Og det er trygt når Han holder seg der i boksen - og i forklaringene.

Men Gud lar seg jo ikke fange. Han er alltid større for Han er Gud.

I møte med Østkirken har jeg også møtt Mysteriet. Det uutgrunnelige med Gud, og dermed kom også forundringen tilbake. Den gode forundringen.

'Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbare er for oss og for våre barn til evig tid ...' (5.Mos 29,29)

I sitt første brev til den kristne forsamlingen i Korint, beskriver apostelen Paulus Helligåndens gjerning slik:

'Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud'. (1.Kor 2,9-10)

Legg merke til uttrykket: dybdene i Gud.

Evagrios av Pontos (346-399), en av ørkenens store åndelige veiledere, sa ved en anledning:

'Vi kan ikke forstå Gud med vårt sinn. Hvis Han kunne forstås, ville Han ikke være Gud'. (Oversatt fra Kallistos Ware: The Orthodox Way, Mowbray 1979, side 12)

Teologi innebar under kirkens første årtusen en erkjennelse av åndelige innsikter som bare kan oppnås gjennom bønn og åndelig trening. På denne tiden hadde ikke teologien noe å gjøre med akademiske poeng eller doktorgrader. Teologen var en bønnens mann, en Åndens mann som var fostret i ødemarken alene med Gud.

Kun tre personer har fått hedersnavnet 'teologen' i Østkirken: Evangelisten Johannes, Gregorios av Nazians på 300-tallet og Symeon den nye teologen på 900-tallet. Denne Symeon skriver:

'Som en venn som taler med en venn, taler mennesket med Gud, og trer frem i tillit når han står foran ansiktet til Den Ene som bor i et lys dit ingen kan komme'.

Det er tydelig at den hellige Symeon her sikter til det apostelen Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus:

'... som den Salige og alene Mektige skal vise oss i sin tid, han som er kongenes konge og herrenes herre, han som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som ikke noe menneske har sett og heller ikke kan se. Ham tilhører ære og evig makt. Amen.' (1.Tim 6,15-16)

(fortsettes)

Hvor jeg hører hjemme i det kirkelige landskapet

Jeg får av og til spørsmål om hvor jeg hører hjemme i det kirkelige landskapet. Enkelte undres over at jeg som ordinert baptistpastor omgir meg med ørkenfedre og henter inspirasjon fra Østkirken. Jeg forstår det. For meg har dette vært en del av min åndelige reise siden 1988. Så det er egentlig ikke noe nytt. Jeg kjenner meg dratt mot det kontemplative bønnelivet, samtidig som jeg ønsker å stå midt i det pulserende hverdagslivet til folk flest. Derfor har den såkalte nymonastiske bevegelsen blitt en landingsplass for meg. Den tar vare på den gamle, overleverte troen, samtidig som den er opptatt av en radikal etterfølgelse av Jesus her i tiden. Av hvordan denne troen kan leves ut, inkarnert eller kroppsliggjort. Den nymonastiske bevegelsen er opptatt av, ikke bare å snakke om Bergprekenen, men finne veier å leve den ut på. Den er opptatt både av bønn og av sosial rettferd for verdens fattige, og for de marginaliserte gruppene i samfunnet. Den er også opptatt av å bygge broer mellom kristne, av forsoning og aktivt fredsarbeid. Den søker stillheten, er opptatt av en aktiv bibellesning, men ønsker å leve dette ut i kommuniteter hvor man ikke fokuserer så mye på det individualistiske, men det kollektive livet i en menighet. Den feirer nattverden, men bryr seg også om å skaffe brød til de sultne.

Den lutherske teologen og martyren, Dietrich Bonhoeffer, har betydd mye for meg i denne sammenhengen. Han kom med en uttalelse en gang, som har vist seg å være profetisk, slik jeg ser det:

"Gjenopprettelsen av menigheten vil helt sikkert komme fra en ny form for klosterliv, men dette vil ikke ha noe til felles med det gamle. Det vil baseres på et liv som springer ut av kompromissløs troskap mot Bergprekenen, i en etterligning av Kristus. Jeg tror at tiden er kommet da vi må samle mennesker om dette."

Både i USA, Canada og Europa vokser det i dag frem nymonastiske grupper, eller kommuniteter. De slår seg gjerne ned i bysentrum blant de fattige, for å leve ut kristenlivet i praksis blant dem. De kommer sammen for tidebønner, for å søke stillhet og kontemplasjon, men også aksjon! De arbeider og ber, ber og arbeider.

Denne spiritualiteten er det som fengsler meg, og som jeg identifiserer meg med. De som danner disse kommunitetene kommer gjerne fra ulik kirkebakgrunn, og beholder sin identitet i den kirkefamilien de tilhører, men de søker fellesskap med andre og ber om at Jesu bønn en dag skal oppfylles: at de alle må være ett.

For egen del drømmer jeg om at en kommunitet skal vokse frem rundt Kristi himmelfartskapellet. Som et supplement til det lokale menighetsliv i vårt område. Allerede har noen av oss som står bak dette bønneinitiativet god kontakt med nymonastiske grupper verden over.

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen Monastisk er oppdatert med en artikkel om Hl.Severus, en av den østsyriske kirkens hellige. Han spilte en viktig rolle ved kirkemøtet i Khalkedon. Hl. Severus var beder, munk, patriark, med en brennende lengsel etter å lære Kristus å kjenne.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

En historisk oversikt over troende dåp og spedbarnsdåp, del 4

Den dåpspraksis som utviklet seg under Cyprian fortsatte under Augustin (bildet). Dåp av spedbarn blir på en måte en logisk konskvens av Augustins (354-430) arvesyndslære. Om spedbarna sa Augustin "Nettopp fordi de er bebyrdet med arvesynd skal de døpes for derved å bli delaktige i nåden." Augustin mente også at Kirken gjennom sine sakramenter formidler denne nåden.

Men det skjer mer med spedbarnsdåpen under Augustin. Fra nå av finner man eksempler på dåp av spedbarn av ikke-kristne foreldre, og det varer ikke lenge før jødiske barn tvangsdøpes.

Augustins lære fikk djuptgående følger for Vestkirken. I Østkirken derimot, var den teologiske situasjonen noe annerledes enn i Vest. Når det gjelder dåpen, understreket Østkirken dåpens rolle som en handling som satte den døpte inn i barneforholdet til Gud, og de la også vekt på den framtid som åpnet seg for barnet. Dermed kom Augustins arvesyndslære ikke til å møte det samme behov i Østkirken som i Vestkirken, og denne lære fikk da heller aldri noe fotfeste i Østkirken. Andre trekk som imidlertid var karakteristiske for Østkirken, var at man der tilla den døptes forhold til Kirken stor betydning og tanken på dåpen som et motstykke til omskjærelsen, fikk et visst gjennomslag.

Da var ikke veien lang til den teologi som utviklet nasjonal- og folkekirketanken. Med arvesyndsteologien leverte Vestkirken det teologiske hovedargumentet for spedbarnsdåpen, mens dannelsen av folke- og nasjonalkirker hadde sitt grunnlag i den utvikling som foregikk i den østlige kristenhet. Latinsk teologi og Østkirkens erkjennelse av de følger som spedbarnsdåpen innebar sosiologisk og politisk, var den arv som dannet basis for den nå stadig mer utbredte spedbarnsdåpspraksis.

Peter Ljunggren med fordomsfullt og kunnskapsløst angrep på andre kristne

Med typisk protestantisk overbærenhet og "vi-alene-har-rett"-holdning angriper den svensk-kanadiske evangelisten Peter Ljunggren kristne som tar på alvor sin lengsel etter et djupere liv med Gud. I et stort oppslag i sitt eget magasin: "Missions Visionen", som utkom i dag, tar Ljunggren, som ble nektet adgang til "Mirakelkonferansen" til Linda Bergling, på grunn av uryddige forhold i sitt ekteskap, et oppgjør med "romersk-katolsk og grekisk ortodox kristendom". Det er bare det at Ljunggren blottlegger sin manglende kunnskap, både om Vest- og Østkirken og den som de siste årene har skjedd blant mange mennesker, som har fått en fornyelse gjennom møtet med ørkenfedre og klosterbevegelse. Av og til blir det direkte pinlig å lese det Ljuggren skriver. En forventer jo at en som skriver om dette tema har satt seg litt inn i det han skriver om, på forhånd. Visstnok driver denne mannen en bibelskole. Om det han presenterer i denne artikkelen er representativt for det denne skolen står for, må jeg si det står riktig elendig til med kunnskapen.

Jeg lar dette ligge. Det jeg vil kommentere i denne sammenhengen er et utsagn Ljunggren kommer med:

"Vari ligger nu denne attraktion til katolicism och ortodoxi? Varf går frelsta ungdomar med radband medan andra ivrar efter ikoner? Är det kanske ett andligt fattigdomsbevis, ett tecken på at Jesusrelationen inte längre känns levande? När det inre livet slocknar, behöver vi det ytre, det liturgiska som skapar känslor för själen."

Når man skriver slik forstår jeg at Peter Ljunggren aldri har satt seg ned sammen med ungdommer som søker til urkristne kilder, for å spørre dem om hvorfor. I stedet presenterer han sine egne fordommer, og manglede kunnskap. Nå kjenner jeg mange unge og eldre som har opplevd fornyelse i møtet med ørkenfedrene og klostrene, og noe av det som særpreger dem er at de har fått en fornyet Jesusrelasjon og Jesusbegeistring. I stedet for å hive seg på den karismatiske trosbevegelsens føleri, så har de gått djupere i sin Gudslengsel. Men dette er totalt ukjent for Ljuggren.

Ljunggren har fobi for liturgi. Men han får ikke med seg at også i den tidlige kirken var det tydelige liturgiske innslag, blant annet bad man tidebønner, slik de gjorde i det jødiske templet. Lite elegant tråkker Ljunggren på kristne søsken som opplever rikdommen i en gudstjeneste, som er annerledes enn Ljunggrens møter. Som om Ljunggren skulle stå nærmere urkirken enn dem.

En finne som fikk stor betydning for mitt liv

Det er to personer med finsksvensk avstamning som har fått stor betydning for mitt liv. Den ene var Frank Mangs, den andre får du høre om her:

I år har jeg kjøpt en julegave til meg, og jeg har til og med åpnet den før julaften! Det er snakk om dr.theol Astrid Andersson Wretmarks bok om den finske forfatteren Tito Colliander. Boken "Tito Colliander och den ryska heligheten" kom nylig på Artos förlag i Skellefteå.

Det var i 1989 at jeg skiftet bekjentskap med Tito Collianders forfatterskap for aller første gang, gjennom boken: "Gresk ortodoks tro og livssyn", utgitt av det lille norske ortodokse forlaget Hl. Trifon forlag.

Boken ble en veldig øyenåpner for meg inn i Østkirkens teologi, liturgi og tenkemåte. Blant annet merket jeg meg, det for meg den gang oppsiktsvekkende og forfriskende utsagnet som forordet innledes med:

"Den ortodokse Kirkens trosliv, er det sagt, kan man ikke lære å kjenne ved å studere, men ved å leve. Man finner det ikke i den teologiske vitenskapen, men i gudstjenesten, i munkenes celle, i den enkle kvinnens bønn, i martyrenes dødsberedskap, i det hele tatt i det som lever. Man ikke ikke nærme seg det utenfra, bare innenfra."

Nå ser jeg til min store glede at hun som har skrevet denne biografien om Tito Colliader bruker dette som et sitat på forsatsbladet i boken. Her ligger nemlig en stor hemmelighet, som vi som nærmer oss Østkirken utenfra, må forstå!

I Tito Collianders forfatterskap finner man et kristent livssyn som har sitt utspring i hans russiske barndomsmiljø. Det var i Russland han stiftet bekjentskap med Den ortodokse kirke. Hans bøker gjennomsyres av det jeg vil kalle for den russiske menneskeligheten.

Nå gleder jeg meg veldig til å ta fatt på denne biografien. Blant annet fordi forfatterinnen forteller om Tito Collianders forhold til sin åndelige veileder, prestmunken fader Johannes i Nye Valamo kloster i Finland. Det er spennende at Astrid Andersson Wretmark også har oppsøkt mange av de stedene hvor Colliander har vært. Blant annet Petchory, den gang på finsk side, nå på russisk, og som jeg selv har besøkt en rekke ganger. Her finnes nemlig det meget kjente klippeklosteret. Dette meget vakre klostret ble grunnlagt allerede i 1472 av presbyter Ioann. Jeg skal komme tilbake til dette klostret i en senere artikkel.

Tito Colliander har på en måte litt av skylden for at jeg fikk en så stor kjærlighet til Østkirken, og gjennom den gikk jeg del i dens rike bønne- og liturgiske liv. Den lille boken, trykket i det lille norske ortodokse klosteret, ble til stor velsignelse for meg, og et aldri så lite vendepunkt. Derfor skal det bli spennende å lære Colliander selv å kjenne.

Du klare lys

Du klare lys,

du gjenglans av den himmelske herligheten

hos den udødelige Faderen,

du hellige, salige, velsignede Jesus Kristus.

Når vi nå har kommet til solenes nedgang

og har sett aftenrøden,

lovsynger vi Gud Faderen, Sønnen og

Den Hellige Ånd.

Rett og verdig er det at vi til alle tider

priser deg med klare stemmer.

O du Guds Sønn som gir oss liv,

om din herlighet vitner hele universet-

Velsignet være du, Herre vår Gud,

himlenes konge,

som ledet ditt folk Israel

med en skysøyle om dagen og en

ildsøyle om natten.

Lys opp vårt mørke med Jesu Kristi lys.

La hans ord bli en lykt for våre føtter og

et lys på vår vei.

Du er barmhjertig, du elsker ditt skaperverk.

Phos hilaron. Fra Østkirken, 300 tallet.