Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 8

Jeg har kommet over noen veldig spennende opplysninger vedrørende de historiske bønnehusene i Wales. E. G Bowen (bildet), som var professor ved University College of Wales i Aberystwyth, var den oppfatning at hele det sørvestlige Britannia har vært influert av koptiske kristne i det femte og sjette århundre.

I en bok utgitt av University of Wales i 1954: "Settlements of the Celtic Saints in Wales", skriver Bowen blant annet, her i min oversettelse:

"Forfølgelsen av kristne i den romerske provinsen Egypt og Det nære Østen forårsaket at mange måtte flykte ut i ørkenen. Til å begynne med levde de som solitære ... Senere kom de sammen i store eller små grupper for å arbeide og feire gudstjenester. Ledende kristne fra Vesten besøkte fra tid til annen de som bodde i ørkenen, og når de kom hjem bygget de tilsvarende klostre som de hadde sett."

Professor Bowen nevner steder som Lerins, i nærheten av Marseilles, og Liguge, og Marmoutier, i nærheten av Tours, som eksempler på dette. Ideen bak disse klostrene ble så spredt til Britannia.

Arkeologer i moderne tid har vist at land rundt det østlige Middelhavet - som for eksempel Egypt, daværende Palestina og Lille-Asia, i den post-romerske æra hadde direkte handelskontakt med det sørvestlige Britannia. På leirkrukker er det funnet kristne symboler.

Professor Bowen mener å kunne påvise at monastiske kommuniteter ble etablert og spredte seg raskt på den nordlige kysten av Cornwall mellom år 470 til 500 e.Kr. Begynnelsen var sannsynligvis i Tintagel og spredte seg til Llanilltyd Fawr, Nantcarban, Llandaff, Caldey, Glastonbury, St David's, Llanbadarn Fawr med flere steder.

I Wales vil vi finne navn på steder som heter Llan. Opprinnelsen til dette ordet er kirke i betydningen familie eller en stamme. De tidlige kirkene var små familiehjem.

Det er svært interessant, synes jeg at de keltiske kristenrøttene har sin opprinnelse i Egypt, blant våre koptiske venner der. Og de keltiske kristenrøttene er jo våre. Så de norske kristenrøttene er både koptiske og keltiske.

(fortsetter)

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 7

Det imaginære huset apostelen Johannes bygde kom til Britannia gjennom hellige Ninian som jeg skrev om i forrige artikkel. Disse hvite husene var virkelig bønnens hus i ordets rette forstand. Bønnealtere for land og folk. Og bønneilden ble spredt. Walisiske kristne som studerte ved det åndelige akademiet i Whithorn ble så inspirert av det de så og opplevde at de tok med seg visjonen om bønnehusene med seg hjem.

'Ty Gwyn' er det walisiske ordet for 'hvit' eller 'velsignet hus'. Man antar at det fantes like bønnehus spredt over hele Wales, fra nord til sør. Biskop Rhygyfarch skrev en bok om den hellige David, som er nasjonalhelgen for Wales, og forteller at denne David var en kontemplativ asket som levde mer som eremittene i Egypt. Men han elsket også mennesker, og de mange kirkene han bygget var mer lik små kommuniteter hvor bedende mennesker bodde og hvor disse bønnens menn og kvinner dro omsorg for mennesker i nød.

Disse kommunitetene ble kalt 'Tyddewi', walisisk for 'Davids hus', som selvsagt var en referanse til den hellige David, men også et sterkt symbol for ordene fra Apostlenes gjerninger 15,15-16:

"Og dette stemmer med profetenes ord, slik det står skrevet: Deretter vil jeg komme tilbake og gjenreise Davids falne hytte. Det som er revet ned, skal jeg bygge opp, jeg reiser det på ny..."

Davids tabernakel eller 'hytte' var jo et bønnens hus.

Noen av de walisiske bønnehusene og kommunitetene var også direkte inspirert av Martin av Tours. Noen også av ørkenfedrene og ørkenmødrene fra Egypt og Syria. En av de viktigste romersk-walisiske familiene hadde sine familierøtter fra den romerske generalen Maximus som giftet seg med den britiske prinsessen Helena. Han etablerte sin familie i Treves. Her møtte familien Martin av Tours som skulle øve en stor innflytelse på familien. Ikke minst på deres sønn, Publicus. Når faren døde slo familien seg ned i Wales og etablerte seg i et gammelt romersk fort - Llanbeblig. Her etablertes det en monastisk celle, kanskje den første av i alt 500 slike små monastiske kommuniteter. Noen av disse ble senere til store klostre.

(fortsettes)

Billedtekst: Gammelt walisisk kulturlandskap.

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie - del 6

Bønnehuset til Martin av Tours ble kalt 'Mar-moutier' eller 'muintir' som best kan oversettes 'storfamilien' eller 'kommuniteten' - et fellesskap hvor alle delte alt - slik urkirken praktiserte det. Fra tid til annen etablerte de 12 disiplene til Martin andre 'muintir'. En av disse var hellige Ninian. Det var gjennom Ninian at 'huset Johannes bygde' kom til de keltiske områdene.

Tretten år etter at Martin av Tours døde, forlot den siste romerske hæravdelingen Britannia. Nå tok det keltiske aristokratiet over. Ninian hadde sannsynligvis vært elev ved en skole i Carlisle, som var grunnlagt av romerne. Han dro til Rom for å få sin presteutdannelse og bli ordinert til prest. På hjemveien stanset han i Marmoutier - som også var navnet på den etter hvert så berømte skolen til biskop Martin. Det var her, i dette bønnens miljø, at Ninian fikk visjonen om å bygge en lignende 'muintir' i den samme monastiske og bedende ånd i sitt hjemland.

Disse små kommunitetene som hellige Ninian grunnla bestod av en lærer og hans disipler. Dette var ikke noe nytt og annerledes for kelterne, for de var vant med sine klaner. Den romerske måten å styre på gjennom et imperium var helt fremmed for dem.

Utvilsomt krysset Ninian over til Solway Firth med båt og etablerte en 'munintir' der. Han skaffet til veie en eiendom som fikk navnet Isle of Whithorn. Huset han bygget fikk navnet 'Candida Casa'. Dette er en oversettelse av Martin's hus som jeg nevnte fikk navnet 'Det skinnende hvite huset'.

Hvert nytt sted Ninian etablerte sin virkesomhet ble det bygget små hvite hus. Først som en vanlig celle hvor en munk bosatte seg, for så å bli utvidet. Her ble det etablert en daglig bønnerytme, og beboerne rundt ble invitert til å komme til gudstjenester på søndager for å høre evangeliet opplest og for å be. Blant annet ble det etablert en dagsrytme hvor man kom sammen for å be klokken 12.00

Billedtekst: Hellige Ninians kapell med det hvite huset, kjent som den første kristne kirke bygget i Skottland.

(fortsettes)

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 5

Biskop Martin av Tours er en viktig skikkelse i vår kristenarv. Sammen med Hilarius som ble biskop i Poitiers i år 353, grunnla Martin et Kristus-likt klosterfellesskap i Tours, som igjen påvirket mange også fra De britiske øyer. Dette er visjonen er det vi kaller 'huset Johannes bygde', om hellige menn og kvinner som skapte levde fellesskap, kommuniteter, i både Øst og Vest, eller bønnens hus. Martin av Tours fører denne arven videre.

Men før vi kommer så langt i historiens løp, må vi nevne Villa Lullingstone i Kent, i det sørøstlige England, kanskje det tidligste eksemplet vi vi har på et stort romersk hus , hvor noen av rommene ble omgjort til en kirke. I dette huset finnes det et portrett av Kristus, som forestiller en ung mann, uten skjegg med gyllent hår. Ved siden av finnes det en serie med figurer som står med opprakte hender i bønn.

Det er et interessant trekk, vel verd å merke seg, at i den vestlige delen av Det romerske imperiet, gikk utviklingen fra huskirker til basilikaer mye raskere. Hvor lenge huskirken eksisterte i Villa Lullingstone i Kent eksisterte vet man ikke sikkert, men huset ble ødelagt av en brann i det 5. århundre. Huset ble bygget under den romerske okkupasjonen av Britannia, rundt år 80-90 etter Kristus.

Historien om biskop Martin av Tours er såpass kjent, og jeg har omtalt den her på bloggen en rekke ganger, så jeg skal ikke gå inn på den her. I forbindelse med tematikken til denne artikkelserien om de europeiske bønnehusene, skal jeg bare nevne at både biskop Hilarius og biskop Martin var inspirert av historiene om den store ørkenvekkelsen i Egypt og Syria. Av kristne som levde i enkle celler i bønner. Disse munkene og nonnene var også kjent for sin store gjestfrihet.

På denne tiden sto det strid om Treenighetslæren i kirken. Biskop Hilarius var trofast mot den kristne lære, slik den var overlevert fra apostlene, og ble til slutt forvist av biskop Arius, som lærte at Kristus ikke var den samme som Gud.

Det var under sitt eksil at Hilarius stiftet bekjentskap med Basileios og hans monastiske kommunitet og det skape djupe lengsler hos ham etter at noe lignende kunne vokse frem i Vest. På samme tid levde Martin i en celle i nærheten av Milano og forsøkte å leve ut livet som eneboer sammen med en venn.

Noen år senere kom Hilarius tilbake fra sitt eksil og Martin slo seg sammen med ham. Biskop Hilarius ga Martin en eiendom i Liguge og her bygget Martin det som er blitt kalt "Den skinnende hvite hytta." Her ønsket han å leve et liv i bønn.

Restene etter Villa Lullingstone i Kent er gravd frem

Portrettet av Kristus i Villa Lullingstone.

(fortsettes)

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 4

Husmenighetene som apostelen Johannes hadde tilsyn med og de hjemlige cellene tilhørende biskop Basilios, hans søster Makrina og de kappadokiske fedrene og mødrene fantes innen en ganske overkommelig reiseavstand til hverandre i det som i dag er Tyrkia.

Makrina (330-379) var en eldre søster av kirkelederne Basilios av Caesarea, Gregorios av Nyssa og Peter av Sebaste. Hun etablerte et familiekloster nær hennes hjem i Annesi i Pontus. Det var hennes mor som gav henne undervisning i Den Hellige Skrift.

Det var etter at hennes forlovede døde mens hun bare var 12 år gammel, at Makrina bestemte seg for at hun ikke ville gifte seg, men forbli "Kristi brud" for resten av sitt liv. Hun var den eldste av i alt 10 søsken, og hennes gudfryktige liv ble et levende vitnesbyrd for dem alle. Hjemmet ble et bønnens hus.

Når broren Basilios kom hjem fra universitetet oste han av stolthet over sine oratoriske evner. Makrinas stillferdige liv i bønn grep ham så sterkt at han ydmyket seg for Herren, overgav sitt liv i Kristi tjeneste og det førte til at han gav fra seg sin store eiendom og sine mange eiendeler og ble munk. Makrina oppmuntret sin bror om å slå seg ned på et eneboersted mot motsatt side av elven fra der de bodde. Dette stedet ble et bønnens hus og etter hvert slo andre munker seg ned i nærheten for å etablere lignende bønnehus.

Basilios ønsket å leve slik Kristi disipler hadde levd og de kommunitetene han bygget opp åpnet også dørene til ektepar og barn. Enkelte ganger adopterte de også foreldreløse barn. Familiene bodde i egne hus, men tilhørte kommuniteten. De kom så sammen for å be.

(fortsettes)

Billedtekst: Makrina med et ikon av hennes tre kjente brødre.

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 3

Apostelen Johannes hadde et helt spesielt forhold til Maria, Jesu mor. Jesus betror jo Johannes omsorgen for sin egen mor etter sin død:

"Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: 'Kvinne, dette er din sønn.' Deretter sa han til disippelen: 'Dette er din mor.' Fra da av tok disippelen henne hjem til seg." (Joh 19,26-27)

Forfølgelsen av de kristne under Herodes Agrippa i år 44 e.Kr førte til at de kristne ble spredt rundt omkring i alle de romerske provinsene. Irenaeus forteller oss at apostelen Johannes flyttet til Efesos, som ligger i det moderne Tyrkia, hvor han gav instruksjoner til Polykarp, martyrbiskopen som igjen ble mentor for Irenaeus. I følge denne tradisjonen døde Johannes i Efesos.

Apostelen Johannes skulle bli en hyrde for en husmenighet i Efesos og fikk en spesiell relasjon en hel familie av slike menigheter. Vi kjenner dem som de syv menighetene i Asia fra de tre første kapitlene av Åpenbaringen.

Kirkehistorikeren Eusebius (død år 340) forteller gripende historier om ømheten og mildheten Johannes viste de han var en åndelig veileder for. Tradisjonen forteller oss at når Johannes var blitt en gammel mann ble han båret til gudstjenesten av sine disipler, og han skal da ha hilst dem flere ganger med ordene: Små barn, elsk hverandre!

Mange kristne antar at Johannes tok med seg Maria til Efesos. Her finnes det et eget hus (se bildet) som antas å være Marias hus. En legende, først nevnt av Epiphanius av Salamis fra det 4.århundre hevder at Johannes tok med seg Maria til Efesos.

Men dette er legender. Det er mer hold i at Johannes bosatte seg i Efesos og ble presbyter for menigheten her. Poenget med å nevne dette er at menighetene apostelen Johannes var tilsynsmann for i Asia var bedende husmenigheter. De var bønnehus og det er fra denne grenen at vi senere finner bønnehus spredt rundt omkring i Europa. I kommende artikler skal jeg nevne Makrinas hus i Annesti og Martin av Tours hvite hus, med mer.

(fortsettes)

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 2

I Apostlenes gjerninger kapittel 12 leser vi om at de første kristne kom sammen i Maria's hus for å be:

"I mellomtiden ble Peter holdt i fengselet. Men det ble gjort inderlig bønn til Gud for ham av menigheten ... Da Peter var blitt klar over dette gikk han til Marias hus ... mange var samlet der for å be." (Apg 12,5 og v.12)

Hvem var denne Maria? Kirkehistorikeren Lukas gir oss svaret: "Hun var mor til Johannes med tilnavnet Markus." (Apg 12,12) 

Denne Markus er den samme som skrev evangeliet som bærer hans navn. I følge den koptiske tradisjonen var Markus fra Kyrene i Libya.  Herfra kom også hans søskenbarn, Barnabas. Denne tradisjonen vet også å fortelle at Markus kom til tro på Herren Jesus og ble hans følgesvenn gjennom Peters forkynnelse.

Skal vi tro den syrisk-ortodokse tradisjonen finnes huset til Maria den dag i dag i Jerusalem. I det armenske kvartalet i Gamlebyen. Se bildet. Dette styrkes av den inskripsjon fra det 6. århundre som ble oppdaget i 1940. Her feires fremdeles en gudstjeneste med røtter tilbake til urkirken. Alt skjer på syriakisk, en arameisk dialekt, samme språk som Jesus talte.

Marias hus skal også være det samme stedet som omtales som Øvresalen i Jerusalem. Dette også i følge den syrisk-ortodokse kirkes tradisjon. Andre tradisjoner hevder at dette er to forskjellige hus. Øvresalen skal ligge ved Sionporten.

Det er nok mest sannsynlig at vi snakker om to forskjellige hus. For det synes nokså sikkert at de første kristne hadde sitt hovedkvarter på Sionhøyden. Ifølge biskop Epifanius stod det en kirke her allerede i år 130. Den ble så erstattet av en større kirke i år 340. Pilegrimen Egeria, som skrev bok (det finnes en norsk oversettelse) sier i år 385 at det var her Jesus åpenbarte seg for disiplene etter oppstandelsen, og da snakker vi om samme sted vi leser om i Apg 1, hvor vi leser at apostlene og noen kvinner kom sammen for å be. Fra det 5.århundre har kristne feiret innstiftelsen av nattverden på Sionhøyden.

Er det slik at det både fantes en egen Øvresal og et hus Maria, mor til Johannes Markus eide, så snakker vi om to bønnehus i Jerusalem. For det ble bedt begge stedene i følge Apostlenes gjerninger kapittel 1 og 12.

I tillegg vet vi at fantes flere husmenigheter i Jerusalem hvor det helt sikkert ble bedt. Vi leser jo at de første kristne kom sammen i hjemmene. Her ble også nattverden feiret. Lukas understreker jo at de første kristne holdt urokkelig fast ved "bønnene" og "brødsbrytelsen", jfr Apg 2,42.

Vi vet også at søylegangen i Tempelet var et samlingssted for de første kristne: "Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i tempelet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold." (Apg 2,46)

I Apg 3 leser vi også at Peter og Johannes gikk til bønnens time i Tempelet. Bønnens time var i følge Apg 3,1 "den niende". Da var klokken blitt 15.00. I Tempelet ba de salmene til bestemte tider på døgnet. Altså tidebønner.

(fortsettes)

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusens spennende historie, del 1

Et av særtrekkene med den bolig hvor Herrens nærvær hviler er at det er et bønnens sted. Jesus sier det slik, i det Han siterer profeten Jesaja:

"Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folkeslag." (Mark 11,17 og Jes 56,7)

I den første kristne tiden kom de kristne sammen i hjemmene. Etter keiser Konstantins tid kom de store husene til å erstatte hjemmene som samlingsteder for de kristne. Det er slik den offisielle kirkehistorien forteller det. Men det finnes en alternativ fortelling. Den handler om det huset apostelen Johannes bygde. Det er en imaginær rekonstruksjon, basert på autentisk informasjon i form av et puslespill - en bit her og en bit der - om hvordan de tidlige menighetene bestående av husholdninger fra huset til Johannes i Efesos til de keltiske områdene av selve utkantene av det romerske imperiet.

Jeg synes det er spennende - og talende - at det hele begynner i Tyrkia og sprer seg til Irland. Dette er historien om et under, om den tredje strømmen i kristenheten. Vi snakker mye og ofte om Vestkirken og Østkirken, og sier at disse to utgjør de to strømmene i kristenheten. Men det finnes en tredje strøm, eller gren, som er den keltiske. Den har også sitt utgangspunkt i Jerusalem, men er ikke en del av verken Den romersk-katolske eller Den ortodokse grenen. Den er en selvstendig gren med samme utgangspunkt: Jerusalem.

I denne artikkelserien skal vi se på noen av dens uttrykk hvor den følger veien fra Jerusalem, til Tyrkia, til Irland og Norge!

Vår første kirkehistorie er Apostlenes gjerninger. Den forteller oss at menigheten blir født i forbindelse med et bønnemøte. Menigheten arrangerte ikke et bønnemøte, den var et bønnemøte!

Etter Kristi himmelfart leser vi:

"Da dro de tilbake til Jerusalem fra det fjellet som kalles Oljeberget, i nærheten av Jerusalem, en sabbatsreise derfra. Da de var kommet inn, gikk de opp i den øvre salen hvor de pleide å holde til: Peter, Jakob, Johannes og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, og Simon seloten, og Judas, sønn av Jakob. Alle disse holdt seg samstemt til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre." (Apg 1,12-14)

Her på Øvresalen kommer de sammen for å be, og det er her pinseunderet skjer:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet PÅ SAMME STED med samstemt sinn. Plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en mektig stormvind, og den fylte hele huset der de satt..."

Ånden falt som et resultat av to ting:

Guds løfte
Som svar på bønn

(fortsettes)

Billedtekst: Øvresalen i Jerusalem.