Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 8

Jeg har kommet over noen veldig spennende opplysninger vedrørende de historiske bønnehusene i Wales. E. G Bowen (bildet), som var professor ved University College of Wales i Aberystwyth, var den oppfatning at hele det sørvestlige Britannia har vært influert av koptiske kristne i det femte og sjette århundre.

I en bok utgitt av University of Wales i 1954: "Settlements of the Celtic Saints in Wales", skriver Bowen blant annet, her i min oversettelse:

"Forfølgelsen av kristne i den romerske provinsen Egypt og Det nære Østen forårsaket at mange måtte flykte ut i ørkenen. Til å begynne med levde de som solitære ... Senere kom de sammen i store eller små grupper for å arbeide og feire gudstjenester. Ledende kristne fra Vesten besøkte fra tid til annen de som bodde i ørkenen, og når de kom hjem bygget de tilsvarende klostre som de hadde sett."

Professor Bowen nevner steder som Lerins, i nærheten av Marseilles, og Liguge, og Marmoutier, i nærheten av Tours, som eksempler på dette. Ideen bak disse klostrene ble så spredt til Britannia.

Arkeologer i moderne tid har vist at land rundt det østlige Middelhavet - som for eksempel Egypt, daværende Palestina og Lille-Asia, i den post-romerske æra hadde direkte handelskontakt med det sørvestlige Britannia. På leirkrukker er det funnet kristne symboler.

Professor Bowen mener å kunne påvise at monastiske kommuniteter ble etablert og spredte seg raskt på den nordlige kysten av Cornwall mellom år 470 til 500 e.Kr. Begynnelsen var sannsynligvis i Tintagel og spredte seg til Llanilltyd Fawr, Nantcarban, Llandaff, Caldey, Glastonbury, St David's, Llanbadarn Fawr med flere steder.

I Wales vil vi finne navn på steder som heter Llan. Opprinnelsen til dette ordet er kirke i betydningen familie eller en stamme. De tidlige kirkene var små familiehjem.

Det er svært interessant, synes jeg at de keltiske kristenrøttene har sin opprinnelse i Egypt, blant våre koptiske venner der. Og de keltiske kristenrøttene er jo våre. Så de norske kristenrøttene er både koptiske og keltiske.

(fortsetter)

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 7

Det imaginære huset apostelen Johannes bygde kom til Britannia gjennom hellige Ninian som jeg skrev om i forrige artikkel. Disse hvite husene var virkelig bønnens hus i ordets rette forstand. Bønnealtere for land og folk. Og bønneilden ble spredt. Walisiske kristne som studerte ved det åndelige akademiet i Whithorn ble så inspirert av det de så og opplevde at de tok med seg visjonen om bønnehusene med seg hjem.

'Ty Gwyn' er det walisiske ordet for 'hvit' eller 'velsignet hus'. Man antar at det fantes like bønnehus spredt over hele Wales, fra nord til sør. Biskop Rhygyfarch skrev en bok om den hellige David, som er nasjonalhelgen for Wales, og forteller at denne David var en kontemplativ asket som levde mer som eremittene i Egypt. Men han elsket også mennesker, og de mange kirkene han bygget var mer lik små kommuniteter hvor bedende mennesker bodde og hvor disse bønnens menn og kvinner dro omsorg for mennesker i nød.

Disse kommunitetene ble kalt 'Tyddewi', walisisk for 'Davids hus', som selvsagt var en referanse til den hellige David, men også et sterkt symbol for ordene fra Apostlenes gjerninger 15,15-16:

"Og dette stemmer med profetenes ord, slik det står skrevet: Deretter vil jeg komme tilbake og gjenreise Davids falne hytte. Det som er revet ned, skal jeg bygge opp, jeg reiser det på ny..."

Davids tabernakel eller 'hytte' var jo et bønnens hus.

Noen av de walisiske bønnehusene og kommunitetene var også direkte inspirert av Martin av Tours. Noen også av ørkenfedrene og ørkenmødrene fra Egypt og Syria. En av de viktigste romersk-walisiske familiene hadde sine familierøtter fra den romerske generalen Maximus som giftet seg med den britiske prinsessen Helena. Han etablerte sin familie i Treves. Her møtte familien Martin av Tours som skulle øve en stor innflytelse på familien. Ikke minst på deres sønn, Publicus. Når faren døde slo familien seg ned i Wales og etablerte seg i et gammelt romersk fort - Llanbeblig. Her etablertes det en monastisk celle, kanskje den første av i alt 500 slike små monastiske kommuniteter. Noen av disse ble senere til store klostre.

(fortsettes)

Billedtekst: Gammelt walisisk kulturlandskap.

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie - del 6

Bønnehuset til Martin av Tours ble kalt 'Mar-moutier' eller 'muintir' som best kan oversettes 'storfamilien' eller 'kommuniteten' - et fellesskap hvor alle delte alt - slik urkirken praktiserte det. Fra tid til annen etablerte de 12 disiplene til Martin andre 'muintir'. En av disse var hellige Ninian. Det var gjennom Ninian at 'huset Johannes bygde' kom til de keltiske områdene.

Tretten år etter at Martin av Tours døde, forlot den siste romerske hæravdelingen Britannia. Nå tok det keltiske aristokratiet over. Ninian hadde sannsynligvis vært elev ved en skole i Carlisle, som var grunnlagt av romerne. Han dro til Rom for å få sin presteutdannelse og bli ordinert til prest. På hjemveien stanset han i Marmoutier - som også var navnet på den etter hvert så berømte skolen til biskop Martin. Det var her, i dette bønnens miljø, at Ninian fikk visjonen om å bygge en lignende 'muintir' i den samme monastiske og bedende ånd i sitt hjemland.

Disse små kommunitetene som hellige Ninian grunnla bestod av en lærer og hans disipler. Dette var ikke noe nytt og annerledes for kelterne, for de var vant med sine klaner. Den romerske måten å styre på gjennom et imperium var helt fremmed for dem.

Utvilsomt krysset Ninian over til Solway Firth med båt og etablerte en 'munintir' der. Han skaffet til veie en eiendom som fikk navnet Isle of Whithorn. Huset han bygget fikk navnet 'Candida Casa'. Dette er en oversettelse av Martin's hus som jeg nevnte fikk navnet 'Det skinnende hvite huset'.

Hvert nytt sted Ninian etablerte sin virkesomhet ble det bygget små hvite hus. Først som en vanlig celle hvor en munk bosatte seg, for så å bli utvidet. Her ble det etablert en daglig bønnerytme, og beboerne rundt ble invitert til å komme til gudstjenester på søndager for å høre evangeliet opplest og for å be. Blant annet ble det etablert en dagsrytme hvor man kom sammen for å be klokken 12.00

Billedtekst: Hellige Ninians kapell med det hvite huset, kjent som den første kristne kirke bygget i Skottland.

(fortsettes)

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 5

Biskop Martin av Tours er en viktig skikkelse i vår kristenarv. Sammen med Hilarius som ble biskop i Poitiers i år 353, grunnla Martin et Kristus-likt klosterfellesskap i Tours, som igjen påvirket mange også fra De britiske øyer. Dette er visjonen er det vi kaller 'huset Johannes bygde', om hellige menn og kvinner som skapte levde fellesskap, kommuniteter, i både Øst og Vest, eller bønnens hus. Martin av Tours fører denne arven videre.

Men før vi kommer så langt i historiens løp, må vi nevne Villa Lullingstone i Kent, i det sørøstlige England, kanskje det tidligste eksemplet vi vi har på et stort romersk hus , hvor noen av rommene ble omgjort til en kirke. I dette huset finnes det et portrett av Kristus, som forestiller en ung mann, uten skjegg med gyllent hår. Ved siden av finnes det en serie med figurer som står med opprakte hender i bønn.

Det er et interessant trekk, vel verd å merke seg, at i den vestlige delen av Det romerske imperiet, gikk utviklingen fra huskirker til basilikaer mye raskere. Hvor lenge huskirken eksisterte i Villa Lullingstone i Kent eksisterte vet man ikke sikkert, men huset ble ødelagt av en brann i det 5. århundre. Huset ble bygget under den romerske okkupasjonen av Britannia, rundt år 80-90 etter Kristus.

Historien om biskop Martin av Tours er såpass kjent, og jeg har omtalt den her på bloggen en rekke ganger, så jeg skal ikke gå inn på den her. I forbindelse med tematikken til denne artikkelserien om de europeiske bønnehusene, skal jeg bare nevne at både biskop Hilarius og biskop Martin var inspirert av historiene om den store ørkenvekkelsen i Egypt og Syria. Av kristne som levde i enkle celler i bønner. Disse munkene og nonnene var også kjent for sin store gjestfrihet.

På denne tiden sto det strid om Treenighetslæren i kirken. Biskop Hilarius var trofast mot den kristne lære, slik den var overlevert fra apostlene, og ble til slutt forvist av biskop Arius, som lærte at Kristus ikke var den samme som Gud.

Det var under sitt eksil at Hilarius stiftet bekjentskap med Basileios og hans monastiske kommunitet og det skape djupe lengsler hos ham etter at noe lignende kunne vokse frem i Vest. På samme tid levde Martin i en celle i nærheten av Milano og forsøkte å leve ut livet som eneboer sammen med en venn.

Noen år senere kom Hilarius tilbake fra sitt eksil og Martin slo seg sammen med ham. Biskop Hilarius ga Martin en eiendom i Liguge og her bygget Martin det som er blitt kalt "Den skinnende hvite hytta." Her ønsket han å leve et liv i bønn.

Restene etter Villa Lullingstone i Kent er gravd frem

Portrettet av Kristus i Villa Lullingstone.

(fortsettes)

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 4

Husmenighetene som apostelen Johannes hadde tilsyn med og de hjemlige cellene tilhørende biskop Basilios, hans søster Makrina og de kappadokiske fedrene og mødrene fantes innen en ganske overkommelig reiseavstand til hverandre i det som i dag er Tyrkia.

Makrina (330-379) var en eldre søster av kirkelederne Basilios av Caesarea, Gregorios av Nyssa og Peter av Sebaste. Hun etablerte et familiekloster nær hennes hjem i Annesi i Pontus. Det var hennes mor som gav henne undervisning i Den Hellige Skrift.

Det var etter at hennes forlovede døde mens hun bare var 12 år gammel, at Makrina bestemte seg for at hun ikke ville gifte seg, men forbli "Kristi brud" for resten av sitt liv. Hun var den eldste av i alt 10 søsken, og hennes gudfryktige liv ble et levende vitnesbyrd for dem alle. Hjemmet ble et bønnens hus.

Når broren Basilios kom hjem fra universitetet oste han av stolthet over sine oratoriske evner. Makrinas stillferdige liv i bønn grep ham så sterkt at han ydmyket seg for Herren, overgav sitt liv i Kristi tjeneste og det førte til at han gav fra seg sin store eiendom og sine mange eiendeler og ble munk. Makrina oppmuntret sin bror om å slå seg ned på et eneboersted mot motsatt side av elven fra der de bodde. Dette stedet ble et bønnens hus og etter hvert slo andre munker seg ned i nærheten for å etablere lignende bønnehus.

Basilios ønsket å leve slik Kristi disipler hadde levd og de kommunitetene han bygget opp åpnet også dørene til ektepar og barn. Enkelte ganger adopterte de også foreldreløse barn. Familiene bodde i egne hus, men tilhørte kommuniteten. De kom så sammen for å be.

(fortsettes)

Billedtekst: Makrina med et ikon av hennes tre kjente brødre.

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 3

Apostelen Johannes hadde et helt spesielt forhold til Maria, Jesu mor. Jesus betror jo Johannes omsorgen for sin egen mor etter sin død:

"Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: 'Kvinne, dette er din sønn.' Deretter sa han til disippelen: 'Dette er din mor.' Fra da av tok disippelen henne hjem til seg." (Joh 19,26-27)

Forfølgelsen av de kristne under Herodes Agrippa i år 44 e.Kr førte til at de kristne ble spredt rundt omkring i alle de romerske provinsene. Irenaeus forteller oss at apostelen Johannes flyttet til Efesos, som ligger i det moderne Tyrkia, hvor han gav instruksjoner til Polykarp, martyrbiskopen som igjen ble mentor for Irenaeus. I følge denne tradisjonen døde Johannes i Efesos.

Apostelen Johannes skulle bli en hyrde for en husmenighet i Efesos og fikk en spesiell relasjon en hel familie av slike menigheter. Vi kjenner dem som de syv menighetene i Asia fra de tre første kapitlene av Åpenbaringen.

Kirkehistorikeren Eusebius (død år 340) forteller gripende historier om ømheten og mildheten Johannes viste de han var en åndelig veileder for. Tradisjonen forteller oss at når Johannes var blitt en gammel mann ble han båret til gudstjenesten av sine disipler, og han skal da ha hilst dem flere ganger med ordene: Små barn, elsk hverandre!

Mange kristne antar at Johannes tok med seg Maria til Efesos. Her finnes det et eget hus (se bildet) som antas å være Marias hus. En legende, først nevnt av Epiphanius av Salamis fra det 4.århundre hevder at Johannes tok med seg Maria til Efesos.

Men dette er legender. Det er mer hold i at Johannes bosatte seg i Efesos og ble presbyter for menigheten her. Poenget med å nevne dette er at menighetene apostelen Johannes var tilsynsmann for i Asia var bedende husmenigheter. De var bønnehus og det er fra denne grenen at vi senere finner bønnehus spredt rundt omkring i Europa. I kommende artikler skal jeg nevne Makrinas hus i Annesti og Martin av Tours hvite hus, med mer.

(fortsettes)

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 2

I Apostlenes gjerninger kapittel 12 leser vi om at de første kristne kom sammen i Maria's hus for å be:

"I mellomtiden ble Peter holdt i fengselet. Men det ble gjort inderlig bønn til Gud for ham av menigheten ... Da Peter var blitt klar over dette gikk han til Marias hus ... mange var samlet der for å be." (Apg 12,5 og v.12)

Hvem var denne Maria? Kirkehistorikeren Lukas gir oss svaret: "Hun var mor til Johannes med tilnavnet Markus." (Apg 12,12) 

Denne Markus er den samme som skrev evangeliet som bærer hans navn. I følge den koptiske tradisjonen var Markus fra Kyrene i Libya.  Herfra kom også hans søskenbarn, Barnabas. Denne tradisjonen vet også å fortelle at Markus kom til tro på Herren Jesus og ble hans følgesvenn gjennom Peters forkynnelse.

Skal vi tro den syrisk-ortodokse tradisjonen finnes huset til Maria den dag i dag i Jerusalem. I det armenske kvartalet i Gamlebyen. Se bildet. Dette styrkes av den inskripsjon fra det 6. århundre som ble oppdaget i 1940. Her feires fremdeles en gudstjeneste med røtter tilbake til urkirken. Alt skjer på syriakisk, en arameisk dialekt, samme språk som Jesus talte.

Marias hus skal også være det samme stedet som omtales som Øvresalen i Jerusalem. Dette også i følge den syrisk-ortodokse kirkes tradisjon. Andre tradisjoner hevder at dette er to forskjellige hus. Øvresalen skal ligge ved Sionporten.

Det er nok mest sannsynlig at vi snakker om to forskjellige hus. For det synes nokså sikkert at de første kristne hadde sitt hovedkvarter på Sionhøyden. Ifølge biskop Epifanius stod det en kirke her allerede i år 130. Den ble så erstattet av en større kirke i år 340. Pilegrimen Egeria, som skrev bok (det finnes en norsk oversettelse) sier i år 385 at det var her Jesus åpenbarte seg for disiplene etter oppstandelsen, og da snakker vi om samme sted vi leser om i Apg 1, hvor vi leser at apostlene og noen kvinner kom sammen for å be. Fra det 5.århundre har kristne feiret innstiftelsen av nattverden på Sionhøyden.

Er det slik at det både fantes en egen Øvresal og et hus Maria, mor til Johannes Markus eide, så snakker vi om to bønnehus i Jerusalem. For det ble bedt begge stedene i følge Apostlenes gjerninger kapittel 1 og 12.

I tillegg vet vi at fantes flere husmenigheter i Jerusalem hvor det helt sikkert ble bedt. Vi leser jo at de første kristne kom sammen i hjemmene. Her ble også nattverden feiret. Lukas understreker jo at de første kristne holdt urokkelig fast ved "bønnene" og "brødsbrytelsen", jfr Apg 2,42.

Vi vet også at søylegangen i Tempelet var et samlingssted for de første kristne: "Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i tempelet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold." (Apg 2,46)

I Apg 3 leser vi også at Peter og Johannes gikk til bønnens time i Tempelet. Bønnens time var i følge Apg 3,1 "den niende". Da var klokken blitt 15.00. I Tempelet ba de salmene til bestemte tider på døgnet. Altså tidebønner.

(fortsettes)

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusens spennende historie, del 1

Et av særtrekkene med den bolig hvor Herrens nærvær hviler er at det er et bønnens sted. Jesus sier det slik, i det Han siterer profeten Jesaja:

"Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folkeslag." (Mark 11,17 og Jes 56,7)

I den første kristne tiden kom de kristne sammen i hjemmene. Etter keiser Konstantins tid kom de store husene til å erstatte hjemmene som samlingsteder for de kristne. Det er slik den offisielle kirkehistorien forteller det. Men det finnes en alternativ fortelling. Den handler om det huset apostelen Johannes bygde. Det er en imaginær rekonstruksjon, basert på autentisk informasjon i form av et puslespill - en bit her og en bit der - om hvordan de tidlige menighetene bestående av husholdninger fra huset til Johannes i Efesos til de keltiske områdene av selve utkantene av det romerske imperiet.

Jeg synes det er spennende - og talende - at det hele begynner i Tyrkia og sprer seg til Irland. Dette er historien om et under, om den tredje strømmen i kristenheten. Vi snakker mye og ofte om Vestkirken og Østkirken, og sier at disse to utgjør de to strømmene i kristenheten. Men det finnes en tredje strøm, eller gren, som er den keltiske. Den har også sitt utgangspunkt i Jerusalem, men er ikke en del av verken Den romersk-katolske eller Den ortodokse grenen. Den er en selvstendig gren med samme utgangspunkt: Jerusalem.

I denne artikkelserien skal vi se på noen av dens uttrykk hvor den følger veien fra Jerusalem, til Tyrkia, til Irland og Norge!

Vår første kirkehistorie er Apostlenes gjerninger. Den forteller oss at menigheten blir født i forbindelse med et bønnemøte. Menigheten arrangerte ikke et bønnemøte, den var et bønnemøte!

Etter Kristi himmelfart leser vi:

"Da dro de tilbake til Jerusalem fra det fjellet som kalles Oljeberget, i nærheten av Jerusalem, en sabbatsreise derfra. Da de var kommet inn, gikk de opp i den øvre salen hvor de pleide å holde til: Peter, Jakob, Johannes og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, og Simon seloten, og Judas, sønn av Jakob. Alle disse holdt seg samstemt til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre." (Apg 1,12-14)

Her på Øvresalen kommer de sammen for å be, og det er her pinseunderet skjer:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet PÅ SAMME STED med samstemt sinn. Plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en mektig stormvind, og den fylte hele huset der de satt..."

Ånden falt som et resultat av to ting:

Guds løfte
Som svar på bønn

(fortsettes)

Billedtekst: Øvresalen i Jerusalem.

Bedehusnedleggelser og en ny bønnebevegelse i Norge

Det var en gang det fantes 3000 bedehus i Norge. I dag legges de ned eller selges i høyt tempo. De siste 15 årene har ca 70 bedehus blitt solgt eller avviklet rundt om i kretsene til Indremisjonsforbundet alene. I tillegg kommer bedehus eid av Normisjon, Misjonssambandet og andre.

Årsakene er mange. Bedehusnestoren Nils-Tore Andersen, ser ikke for seg noen fremtid for bedehuskulturen i Norge. De gamle dør, og det er få unge som aksler ansvaret. Men noe er på gang! Flere steder i Norge merker vi en større lengsel etter å be, etter Guds nærvær. Ikke minst blant de unge er det et påtagelig bønnetrykk. Vi har merket det på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud de siste årene. Stadig flere unge avsetter helgen den nasjonale bønnekonferansen arrangeres til å komme til Grimerud for å be. Det er veldig oppløftende. Bønnegeneralen Håkon Fagervik snakker om det samme. Bønnesenteret på Levanger opplever et sterkere bønnetrykk. Det er også veldig oppløftende.

Jeg har en drøm om å se gjenreiste bedehus! Ikke nødvendigvis i den form som bedehuset har hatt, men bønnens hus spredt ut over hele Norge. Det behøver ikke nødvendigvis være i form av et bedehus - men gjerne det! Men også i form av bønnekapeller, bønnehus i leiligheter og beboelseshus, bønnealtere ute i det fri. Jeg drømmer om å se bønnealtere - som Majas bönaltare - i Nøssemark, rett over svenskegrensen. Det var en steinrøys inne i skogen hvor Marja gikk for å øse ut sitt hjerte for alle de som bodde i det lille bygdesamfunnet.

Kristi himmelfartskapellet er et slikt bønnehus. Hver uke siden 2012 har vi vært samlet i kapellet for å be for enkeltpersoner, lokalsamfunnet hvor vi bor, for Norge og for nasjonene - og vi har tenkt å fortsette. Flere andre har startet opp, noen går med planer. Nå ønsker vi å ta initiativ til et eget nettverk for slike bønnehus og bønnealtere i Norge. Slik at vi kan holde kontakt med hverandre og utveksle bønneemner, ideer og kanskje finne samarbeidsformer. Ta gjerne kontakt med meg på følgende epostadresse:

bjornolav58@gmail.com

Mens nordmenn legger ned bedehus bygger russiske mennoniter nye

Skulle du en gang i livet havne i Sibir og finne frem til den urgamle landsbyen Mirolyubovka, som ligger omlag 80 kilometer vest for den vestsibirske byen Omsk, så vil du nok bli ganske overrasket.

For her finner du en gruppe mennesker som skiller seg ut. Jentene går med hestehale, lange kjoler, og både små og store snakker en gammelmodig tysk dialekt. Og etternavnene deres er slett ikke russiske. De heter Reimer, Klassen, Wiens, Wiebe, Schellenberg. Landsbyen er en typisk jordbrukslandsby. Gudstjenesten begynner gjerne etter at kuene er melket. Dette er De mennonitiske brødre, en gren av den anabaptiske bevegelsen, som oppsto i det sørlige ukrainske regionen Zaporozhe i 1860.

De første mennoniter av nederlandsk og preussisk opprinnelse ankom Ukraina i 1789. Etter 1890 flyttet grupper av dem til den vestlige delen av Sibir og til nabolandet Kasakhstan. I august 1941 begynte som kjent den tvangsmessige forflytningen av tyskere østover og det førte til at mange mennoniter kom til denne regionen. Andre kom ikke hit før enn på 1950-tallet.

Flesteparten av disse mennonitene gikk sammen i en regional sammenslutning, som fra 1996 er kjent som 'Brorskapet i Omsk'. Denne organisasjonens røtter går tilbake til 1907, be re-startet i 1957 etter tre tiår med kraftig forfølgelse. En leghistoriker, Peter Epp, fra Isilkul ved grensen til Kasakhstan, rapporterer at organisasjonen i 1987 besto i all hovedsak av tyskere , og en femtedel av dem kalte seg baptister. I all hovedsak har disse etnisk tyske baptistene emigrert.

I dag består dette brorskapet av 950 døpte menn og kvinner. I 1987 var de 2.306. Overraskende nok er det få av disse baptistene som har emigrert siden da.

Nye bedehus
Perestroika og glasnost skapte muligheter for nye evangeliseringsfremstøt blant ikke-tyskere. I dag forkynner deres legpredikanter hovedsakelig på russisk. Brorskapet hadde ingen egne forsamlingshus (bedehus) før Gorbatsjov. Mens vi i Norge legger ned bedehus, eller selger dem til annet forhold,  har våre russiske trossøsken bygget 17 nye bedehus og 36 er privatboliger som er omgjort til bedehus. Et slik bedehus med omlag 200 sitteplasser finner vi i landsbyen Putchkovo. Slektninger og venner i Tyskland har finansiert mesteparten av byggeprosjektet.

Selve 'patriarken' blant disse forsamlingene er Nikolai Dieckmann fra Marionovka. Han er 86 år gammel. I årene 1951-1956 var han tvunget av de kommunistiske myndighetene til å arbeide i gruvene i tvangsarbeidsleiren i Vorkuta.

En annen landsby hvor det finnes en slik mennonite-menighet er Solntsevka som ligger litt nord for Isilkul. Denne menigheten hadde i 2008 130 døpte medlemmer og 160 barn, og er den største mennonite-menigheten i det tidligere Sovjetunionen. Vi finner mindre forsamlinger i Nieudachino som ligger øst for Omsk og i Novosibirsk. Men ingen av disse tilhører Brorskapet i Omsk.

Vi finner også mennonite-menigheter i området rundt Slavgorod som ligger i Alttai-regionen sørøst for Omsk såvel som i Shutshinsk nær Karaganda i Kasakhstan. Det finnes også misjonstasjoner i regionen Orenburg/Ural. Disse misjonstasjonene får støtte fra mennoniter som er emigrert til Bielefeld i Tyskland.

Mennoniter og baptister
Alexander Weiss, som er ordinert pastor innenfor 'Det internasjonale rådet for Evangelisk-kristne Baptistene', som er en sammenslutning av uregistrerte baptister, i Slavgorod, er svært tydelig på deres anabaptistiske røtter.

Han sier: 'Når vi fikk tillatelse til å re-starte livet i menighetene på 1950-tallet, så var det bare bestemødrene som kjente til vår mennonitiske fortid. Men de var redd for å si noe'.

Likevel - skillelinjene mellom anabaptister og baptister er blitt uklare med årene. Dåpssyn og dåpspraksis er blitt samstemt. Begge grupper er sterkt påvirket av det pietistiske synet til Johann Gerhard Oncken (1800-1884), og i 1966 gikk mange av mennonitene sammen med baptistene i 'All-unionen av Evangelisk-kristne/Baptistene', for å få en offisiell registrering hos myndighetene.

Presidentene for baptistunionene i Kasakhstan og Kirgisistan, Franz Thiessen og Genrikh (Heinrich) Foth, er like tydelige på sine mennonitiske røtter.

En svært kjent skikkelse blant 'Mennonite-Brethren' er tysk/russiske/canadiske Viktor Hamm. Han er en av Billy Graham organisasjonens mest kjente evangelister og en svært populær taler i Øst-Europa. Far til Georgij Vins, Peter Vins (eller Wiens) som var generalsekretær for de uregistrerte baptistene, men hadde mennonitisk bagrunn og var sendt ut som misjonær av canadiske mennoniter. Han endte sitt liv som martyr.

Flere misjonsorganisasjoner med base i Tyskland som arbeider i Russland har mennoniter som ledere. Det dreier seg blant annet om en av stifterne av 'Light in the East', Jakob Kroeker (1872-1948), var mennonit fra Ukraina. Omlag 10 prosent av de 2,2 millioner russiske-tyskere som lever i Tyskland i dag har bakgrunn som mennoniter. Ved utbruddet av 1.verdenskrig fantes det over 120.000 døpte mennoniter i Russland.

Ny-kalvinisme og arminianisme
En liten flokk mennoniter i områdene vest for Omsk holder fremdeles fast ved sine historiske røtter: pasifisme, pietisme, arminianisme og atskilthet som også er utbredt blant de russiske baptistene. Dette er veldig interessant fordi dette står i skarp kontrast til mange av de amerikanske baptistene som heller til kalvinismen.

Det har skapt sterke reaksjoner og mye uro blant russiske baptister at amerikanske baptister med ny-kalvinistisk bakgrunn har forsøkt å få innpass blant dem. Disse gruppene begynte å arbeide i Russland siden 1990-tallet.

Et annet interessant fenomen å merke seg er at nesten alle mennonite- og baptistmenighetene vest for Omsk er uregistrerte menigheter. Det betyr i praksis at de ikke har menighetenes godkjennelse. Bedehusene eies av private.

Etablerer bønnehus 24/7 i Brussel

I selve hjertet av Europa, i Brussel, finnes det et bønnehus hvor man har som mål at det skal bes døgnet rundt, syv dager i uken.

Brussel House of Prayer er et fellesskap av mennesker som har forpliktet seg til bønn og lovprisning dag og natt, og å nå ut til mennesker med behov i Brussel og Europa. Dette er en misjonsbase som er samlet rundt et bønnerom.

Slik beskriver de sin egen virksomhet på nett, og legger til:

'Vi tror at Guds måte å regjere på blir forløst på jorden gjennom bønn. Når bønn dag og natt er etablert i en by, begynner den åndelige atmosfæren å endres. Hjerter og sinn åpnes for evangeliet. Åndelig undertrykkelse blir brutt og en ånd av vekkelse forløses. 

Bønnerommet i Brussel etablerer nå bønn dag og natt i Brussel, EU-hovedstaden, gjennom et bedende fellesskap av troende mennesker.

Hvorfor Brussel?
Brussel er en av de mest innflytelsesrike byene i verden og omtales gjerne som 'Europas hjerte'. Brussel har vært et hovedsenter for internasjonal politikk. Byen er vertskap for ulike EU-institusjoner, så vel som hovedkvarter for NATO, og hjemmet for en hel rekke internasjonale organisasjoner, politikere, diplomater og sivile institusjoner. Det er fra Brussel Europa blir ledet.

Det er i denne konteksten, i samarbeide med andre betydningsfulle bønnetjenester, som har satt Brussel på bønneagendaen, at bedehuset i Brussel har startet opp sin virksomhet. Bønnerommet finnes bare noen få bygninger nedenfor The European Commission Building.

Menighet i Sibir har fått eget bedehus

18.november ble et helt nytt bedehus i byen Bogotole i Krasnojarsk området av Russland innviet.

Bogotole, som ligger i Sibir, ble grunnlagt i 1893 i forbindelse med byggingen av den transsibirske jernbanen, og fikk bystatus i 1911. Den har 21.000 innbyggere.

Byggingen av bedehuset, som er menighetslokale for baptistmenigheten på stedet, begynte i vår. Mange troende fra ulike steder av Krasnojarsk har tatt del i byggeprosjektet, og de har også bidratt med økonomisk støtte. Mange tok seg fri fra jobb, og noen kom fra avsidesliggende områder av Sibir for å bidra på sin måte.

Mikhail Sherina, som er biskop for baptistunionen i Krasnojarsk området, sto for den høytidelige innvielsen av bedehuset. De russiske baptistene kaller sine kirker og forsamlingslokaler for bedehus. Og det er jo hva menigheten er! Et bønnens hus for alle folk.

Troende fra baptistmenigheter i Achinsk, Krasnojarsk og Nazarovo Mezhdurechensk i Kemerovo regionen tok del i den høytidelige innvielsen.

Tyske baptister bygget to bedehus på to uker i Omsk

På to uker er det bygget to nye bedehus i Omsk i Russland. Omsk er en by vest i Russland, nærmere bestemt i Sibir. Den ble grunnlagt i 1716 og har 1,2 millioner innbyggere. Byen er en viktig industriby, og har eget universitet og er selve knutepunktet for det transsibirske jernbanenettet.

24.-25. juni ble virkelig festdager for baptistene i Omsk. I hver sin ende av byen kunne de nemlig feire at to helt nye bedehus var oppført. Den ene menigheten ligger i landsbyen Chukrevka. Denne menigheten kalles "Frelse", og den andre menigheten er helt nystartet og ligger i landsbyen Tet.

Det var helt i begynnelsen av juni at 24 brødre fra fem baptistmenigheter i Tyskland startet byggearbeidet. Brødre fra de lokale baptistmenighetene arbeidet sammen med tyskerne. De hadde ikke mange dagene på seg for å gjøre jobben. Men de lykkes! Mens brødrene bygget hus, ble de vartet opp av menighetens søstre som laget god mat.

Begge menighetslokalene ble innviet med bønn, skriftlesning og lovsanger. La oss huske våre trossøsken i Omsk i bønn, og måtte Herren legge mange til deres menigheter.

På bildet ser vi et av bedehusene som innvies.

Bedehus midt i hjertet av Jerusalem

De siste årene har det blitt etablert flere ulike bedehus i Jerusalem. Et av disse er Succat Hallel - eller Lovprisningstabernaklet - midt i hjertet av Jerusalem.

I forbindelse med en bønnekonferanse i Praha på begynnelsen av 1990-tallet, traff jeg Rick Ridings. Vi var bønneledere fra ulike europeiske nasjoner samlet til bønn i regi av bønnenettverket European Prayer Link. Rick Ridings, en høyreist amerikaner, gjorde inntrykk på meg. Han talte om behovet for vektere på murene.

Så en dag fikk jeg høre at han hadde reist til Israel for å starte opp en bønnetjeneste der. Det gledet jeg meg veldig over, og tenkte den gang at han måtte være rett mann til å aksle ansvaret for noe slikt.

Det var i 1999 at Herren gav visjonen til Rick og kona Patti (bildet) om å starte et bønn- og lovprisningssenter i Jerusalem. Det hele begynte i stua i det hjemmet de hadde skaffet seg der. Etter hvert som arbeidet har vokst - og det har det - har de flyttet fra sted til sted.

I november 2004 fikk det som nå ble kalt Succat Hallel sine nåværende lokaler med vakker utsikt til Sionsberget og Gamlebyen. Siden da har det vært bedt på dette stedet 24/7. Høsten 2006 åpnet de et nytt bønnerom i Davidsbyen, faktisk i det området hvor det originale Davids-tabernaklet stod.

I juni 2007 ble den første årlige bønnekonferansen "En ting" arrangert, i 2009 ble navnet på denne konferansen endret til "Elav", som betyr "Til Ham".

Hos profeten Jesaja heter det:

"... dem vil jeg føre til mitt hellige berg, og la dem glede seg i mitt bønnehus.... For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk." (Jes 56,7)

Foruten bønnekonferansene er det også mulig å besøke bedehuset og ta del i den daglige bønnen, om du skulle befinne deg i Jerusalem en gang.

For flere opplysninger om dette bedehuset i Jerusalem:

http://www.jerusalempraise.com/

Bedehus fra 1291 forfaller - hvem tar opp arven med å gjenreise et bønnealter for Norden?

Det var med en stor grad av vemod jeg leste en artikkel i svenske Dagen for noen få dager siden. Journalisten kunne fortelle at et bedehus fra 1291, en av Nord-Europas eldste bygninger, er i ferd med å forfalle. Årsaken skal være at det hersker usikkerhet om ansvaret med hvem som skal ta vare på den.

Tenk at det finnes et bedehus fra slutten av 1200-tallet som fremdeles står der! Jeg tenker på de bønner som er steget opp til himmelen herfra. For den arven som er etterlatt de oppvoksende generasjoner. Her burde virkelig den svenske bønnebevegelsen kjenne sin besøkelsestid! Her burde det gjenreises et bønnealter igjen, hvor bedere fra hele Norden kunne komme for sammen med våre svenske venner bøye kne og be for våre nordiske land!

Bønnehuset ligger inntil Bodsjö kirke i Jämtland - og er vel dermed kanskje også norsk?

La oss be om at svenske myndigheter påtar seg ansvaret med å resuterere bedehuset før det er forsent, og la oss be om og spørre Herren om Han har noen tanker for hvordan dette bedehuset burde brukes!

Jeg kommer til å sende en anmodning til den svenske bønnebevegelsen om å se nærmere på saken!

Se også:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=191397

80 år gammel baptistmenighet med stor innflytelse i Ukraina

21. september i år kunne kristne i en liten landsby i Ukraina ved navn Kalinovka i Nezhinskij distriktet feire 80 års jubileet til baptistkirken. Historien om denne lille menigheten er historien om evangeliets lys som skinner i mørket, og om mennesker som finner evig liv i Jesus Kristus. Samme dag som menigheten skulle feire sitt 80 års jubileum var det også høsttakkefest, men menighetens medlemmer var bekymret da de oppdaget at det regnet. Hvem ville komme fra de omkringliggende menighetene for å feire menighetens jubileum når regnet strømmet ned? Men regnet satte ikke noen stopper for festlighetene, eller de besøkende!

Menighetsdiakon Peter Yarmolenko forteller at den lille menigheten har hatt en stor innflytelse på mange mennesker gjennom årenes løp. Det er så mange kristne fra ulike deler av Ukraina som kan takke menigheten i Kalinovka for at de har fått del i livet med Jesus. "Selv om menigheten her skulle opphøre å eksistere fordi det ikke lenger ville være lokale medlemmer, vil det fortsette å komme mennesker hit til Kalinovka som kan fortelle om hva menigheten fikk bety for dem, i lange tider fremover," sier Peter Yarmolenko. På de 80 årene menigheten har eksistert har over 100 mennesker kommet til tro bare i Kalinovka.

Historien om baptistmenigheten i Kalinovka begynner i 1914, med en mann ved navn Michael Yarmolenko. Han bodde i landsbyen Bezuglovka i Nezhinskij distriktet. Under den første verdenskrigs kamphandlinger ble han tatt til fange og ført til Tyskland. Her frelst og da han kom hjem grunnla han en baptistmenighet på sitt hjemsted. På begynnelsen av 1900-tallet besto baptistmenigheten i Bezuglovka av fire familier. De bestemte seg for å flytte til et sted nord for Bezuglovka og bygget opp en bondegård der. Denne bondegården ble så selve utgangspunket for landsbyen Kalinovka. Siden den gang er Kalinovka blitt et åndelig senter for en liten region som også inneholder landsbyene Bezuglovka, Komarovka, Kravchikha og Bolshaya Doroga. Mange mennesker fra disse omkringliggende landsbyene har kommet til tro på Herren Jesus i baptistkirken i Kalinovka.

I dag er Kalinovka et fraflyttingsområde. Menigheten gleder seg over de 80 årene den har eksistrert og den velsignelse den har vært og er i området. Menigheten består i dag av 18 personer som bor i selve Kalinovka. De deler fellesskap med en annen baptistmenighet i landsbyen Komarovka som har 14 medlemmer. Sammen møtes de i et bedehus i i Kalinovka, et hus som tilhørte deres pastor Michael Matveevich Tkachenko. Han er nå død og menigheten har for tiden ingen pastor. Den får hjelp av fra en bror i menigheten i Komarovka, Nikolaij Mihajlovich Shevchenko. Hver søndag drar man en kjerre med seg med mat og annet de trenger, og resten av de som bor i Komarovka begir seg i vei til landsbyen i Kalinovka for å prise Herren sammen og bryte brødet i en felles gudstjeneste.

La oss be for våre søsken i disse områdene av Ukraina.

Et bedehus for alle folk i Jerusalem

I Kongens store by finner du Jerusalem House of Prayer for all the Nations. Stiftet av Tom Hess (bildet) og lokalisert oppe på Oljeberget. I dette bedehuset bes det 24 timer i døgnet, syv dager i uken. Og ikke bare for Israel, men for alle verdens nasjoner. Et stadig økende antall pastorer leder grupper av bedere til dette bedehuset. Her arrangeres det også en stor sammenkomst av bedere og lovsangere hvert år. "All nations convocation Jerusalem" arrangeres 18. september til 2. oktober neste år. Hit kommer lovsangsgrupper fra Israel, Brasil, Frankrike, Kina, India, Etiopia, Indonesia, Kasakhstan, Russland, Egypt og talere som Lance Lambert, John Mulinde, Sunday Adelaja bare for å nevne noen.

Vi har hatt kontakt med Tom Hess gjennom flere år nå, og har lært å sette pris på arbeidet han gjør med å be. Tom Hess driver også et forsoningsarbeid mellom israelere og palestina-arabere, og har sett mange under i den sammenhengen. En side ved bønnearbeidet i Jerusalem som vi spesielt er fascinert av er det som kalles World Wide Watch. Tom Hess og hans medarbeidere har delt verden inn i soner, etter portene inn til Jerusalem. Så kan man koble seg på og be spesielt for den sonen man tilhører. Hess har også skrevet en bok om dette hvor han hjelper leseren med relevant og fokusert bønneinformasjon. Det utgis også noe som kalles "The Watchmen's Journal", som kommer ut med fire nr i året, og som er en fantastisk ressurs for de som ønsker å holde seg oppdatert på det som skjer ut fra dette bedehuset verden over.

Det står jo at Guds hus skal være et bedehus:

"... dem vil jeg føre til mitt hellige berg og la dem glede seg i mitt bønnehus. Deres brennoffer og slaktoffer skal være til behag for mitt alter. For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk." (Jes 56,7)

Jesus selv siterer Jes 56,7 i Matt 21,13 og Mark 11,17.

"Bønnefjell" innviet i Aalborg, Danmark

Etter inspirasjon fra kristne i Brasil har 11 danske pastorer og prester tatt inititiv til å innvie Signalbakken i Aalborg som felleskristent "bønnefjell". Signalbakken er en liten høyde med flott utsikt over den danske byen. Stedet ble innviet 27. juni i år, etter at to pastorer, John Nielsen fra Bethaniakirken (Misjonsforbundet) og Erik Knudsen fra Frikirken Aalborg øst deltok på en internasjonal konferanse i Brasil om forvandlende vekkelse. De tok inspirasjonen med seg hjem. John Nielsen er leder for pastoralnettverket i Aalborg og sammen snakket de den nøden de har kjent for byen sin. "Bønnefjellet" i Aalborg er del av noe Gud gjør på internasjonalt plan. I Indonesia, som har verdens største muslimske befolkning, blir det opprettet nye bedehus rundt om i landet. I dag finnes det en bønnebevegelse her som teller mer enn 400 bedehus. I Indonesia finnes det også noe som kalles Barnas bedehus. Disse er opprettet i 168 indonesiske byer. Nå har Danmark fått sitt første "bønnefjell", og vi gleder oss sammen med våre danske venner! Det samme skjer i USA, Australia, Fiji-øyene og i Brasil. I Russland har en tidligere KGB offiser fått en visjon om å bygge bedehus over hele landet! Aalborg er et sted med mye kriminaliet. Etter at "bønnefjellet" ble opprettet forteller politiet at sommeren 2008 var den roligste sommer de har hatt så lenge de kan huske.

Stor glede i bønnehuset

Årets nasjonale bønnekonferanse på Grimerud ble en manifestasjon av glede, og var med på å gi en klar retning videre med tanke på bønnearbeidet i Norge. Forut for konferansen tok jeg et initiativ til å danne en nasjonal bønnekomite. Det finnes mange ulike bønnenettverk i Norge, men det har manglet en god koordinering mellom dem. Lørdag ble den nasjonale komiteen dannet, da lederne for mange av disse bønnenettverkene kom sammen for å spise lunsj. En arbeidsgruppe er nedsatt og den første samlingen for alle disse nettverkene blir en gang utpå høsten. Nå kan vi samle kreftene og bli enige om målrettede bønneinitiativ for Norge. Jeg gleder meg veldig over dette, og tror det har avgjørende betydning for å mobilisere Norge til å be. Når Jesaja taler om at Guds hus skal være et "bønnens hus for alle folk" (Jes 56,7) så står det samtidig at dette bedehuset skal være et sted for glede. ".. og la dem glede seg i mitt bønnehus..." En av konferansens talere, Christine Larkin (bildet) fra England, understreket blant annet dette i sin tale lørdag kveld. Og så brøt gleden løs! Mange mennesker ble møtt av Gud på en sterk måte denne kvelden, i det de ble fylt av latter og hellig fryd i det de ble bedt for. Frem til lørdag kveld hadde vi vært veldig fokusert på å be og faste for ulike behov, ikke bare for Norges vedkommende, men for mange steder i verden. Da jeg talte om å bryte ut av apatiens og passiviteten fredag formiddag, innledet vi også en 24 timers kontinuerlig bønn og faste. Hele fredagsnatten ble det bedt og sunget lovsanger i møtehallen. Ulike lovsangsteam fra Hamar-distriktet sto for dette helt frem til formiddagssamlingen kl.10.00 på lørdag, hvor Alv Magnus talte om Jesu gjenkomst. Det er veldig interessant å se hvordan Gud har ledet alle disse ulike bønnekonferansene. Et tema har gått igjen gjennom alle sammen, uten at det har vært planlagt fra vår side. Mens vi de siste årene har kjent at Gud har lagt trykket på det å søke Herrens åsyn og komme inn i Hans hvile, dreide denne konferasen i en noe annen retning. Denne gangen kjente vi at Herren mobiliserte sitt folk til åndelig krigføring, samtidig som Han fylte oss med glede. I 5.Mos 12,12 står det: "Dere skal være glade for Herrens, deres Guds åsyn, der og deres sønner og deres døtre..."

I bønn for Israel og Midt-Østen

En god venn av meg har kjøpt et bedehus, ikke så langt fra der hvor jeg bor. I går var den nokså nystartede Gjøvik og Toten Israelsforening samlet der, for å be for Israel og Midt-Østen. Vi kommer til å komme sammen på dette bedehuset i første omgang, en gang om måneden for disse bønnesamlingene. Det var godt å be sammen. Vi ba spesielt for Jerusalem, og gjorde det blant annet ved å be Salme 122 unisont sammen: "Jeg gledet meg over dem som sa til meg: La oss gå til Herrens hus! Våre føtter fikk stige innenfor dine porter, Jerusalem. Jerusalem er bygd som en tett sammenføyd stad, dit stammene går opp, Herrens stammer, til Israels Vitnesbyrd, for å prise Herrens navn. For troner er satt der til dom, tronene som tilhører Davids hus. Be om fred for Jerusalem! Må de som elsker deg, få gode dager. Må det være fred innenfor dine murer, trygghet i dine borger! For mine brødres og venners skyld vil jeg nå si: Fred være i deg! For Herren, vår Guds hus' skyld vil jeg ønske det gode for deg." Deretter ba vi for enken etter den myrdede bibelselgern på Gazastripen, som ble kidnappet og drept med kniv og pistolskudd søndag,og hennes barn og alle de palesinske kristne. Vi ba for jødene som fremdeles oppholder seg i Landet i Nord. Fra min gode venn, lederen for European Prayer Link, rumeneren Ioan Peia, mottok jeg i går en inderlig anmodning om å be for nettopp Russland. Selv reiser han til Irkutsk og Novosibirsk på fredag og blir i Sibir-området frem til mot slutten av november. Der skal det nå arrangeres en stor bønnekonferanse, blant annet for å be om at man må finne de jødene som er igjen i Sibir slik at man kan få hjulpet dem tilbake til Israel. Vi ba om vekkelse i muslimverdenen, og for mennesker med muslimsk bakgrunn som har kommet til tro på Jesus. Og vi ba for og med hverandre. Det er fantastisk å kunne sette av noen timer en slik kveld, og kunne bevege seg over den ganske jord for å be for mennesker og land, uten å forflytte seg geografisk. Og samtidig vite at noe skjer når vi ber. Bedehuset på Breiskallen ble nettopp det i går kveld, et bønnens hus for alle folk. Det er det den bibelske forsamlingen er ment å være!

Bildet er en billedmontasje som viser israelske soldater ved Klagemuren,i forbindelse med seksdagerskrigen, etter at Jerusalem ennå en gang var kommet på jødiske hender. Det innevarsler en ny tid. Jesus snakker om at "Jerusalem skal være nedtrampet av hedninger inntil hedningenes tider er oppfylt." (Luk 21,24b)