Mens nordmenn legger ned bedehus bygger russiske mennoniter nye

Skulle du en gang i livet havne i Sibir og finne frem til den urgamle landsbyen Mirolyubovka, som ligger omlag 80 kilometer vest for den vestsibirske byen Omsk, så vil du nok bli ganske overrasket.

For her finner du en gruppe mennesker som skiller seg ut. Jentene går med hestehale, lange kjoler, og både små og store snakker en gammelmodig tysk dialekt. Og etternavnene deres er slett ikke russiske. De heter Reimer, Klassen, Wiens, Wiebe, Schellenberg. Landsbyen er en typisk jordbrukslandsby. Gudstjenesten begynner gjerne etter at kuene er melket. Dette er De mennonitiske brødre, en gren av den anabaptiske bevegelsen, som oppsto i det sørlige ukrainske regionen Zaporozhe i 1860.

De første mennoniter av nederlandsk og preussisk opprinnelse ankom Ukraina i 1789. Etter 1890 flyttet grupper av dem til den vestlige delen av Sibir og til nabolandet Kasakhstan. I august 1941 begynte som kjent den tvangsmessige forflytningen av tyskere østover og det førte til at mange mennoniter kom til denne regionen. Andre kom ikke hit før enn på 1950-tallet.

Flesteparten av disse mennonitene gikk sammen i en regional sammenslutning, som fra 1996 er kjent som 'Brorskapet i Omsk'. Denne organisasjonens røtter går tilbake til 1907, be re-startet i 1957 etter tre tiår med kraftig forfølgelse. En leghistoriker, Peter Epp, fra Isilkul ved grensen til Kasakhstan, rapporterer at organisasjonen i 1987 besto i all hovedsak av tyskere , og en femtedel av dem kalte seg baptister. I all hovedsak har disse etnisk tyske baptistene emigrert.

I dag består dette brorskapet av 950 døpte menn og kvinner. I 1987 var de 2.306. Overraskende nok er det få av disse baptistene som har emigrert siden da.

Nye bedehus
Perestroika og glasnost skapte muligheter for nye evangeliseringsfremstøt blant ikke-tyskere. I dag forkynner deres legpredikanter hovedsakelig på russisk. Brorskapet hadde ingen egne forsamlingshus (bedehus) før Gorbatsjov. Mens vi i Norge legger ned bedehus, eller selger dem til annet forhold,  har våre russiske trossøsken bygget 17 nye bedehus og 36 er privatboliger som er omgjort til bedehus. Et slik bedehus med omlag 200 sitteplasser finner vi i landsbyen Putchkovo. Slektninger og venner i Tyskland har finansiert mesteparten av byggeprosjektet.

Selve 'patriarken' blant disse forsamlingene er Nikolai Dieckmann fra Marionovka. Han er 86 år gammel. I årene 1951-1956 var han tvunget av de kommunistiske myndighetene til å arbeide i gruvene i tvangsarbeidsleiren i Vorkuta.

En annen landsby hvor det finnes en slik mennonite-menighet er Solntsevka som ligger litt nord for Isilkul. Denne menigheten hadde i 2008 130 døpte medlemmer og 160 barn, og er den største mennonite-menigheten i det tidligere Sovjetunionen. Vi finner mindre forsamlinger i Nieudachino som ligger øst for Omsk og i Novosibirsk. Men ingen av disse tilhører Brorskapet i Omsk.

Vi finner også mennonite-menigheter i området rundt Slavgorod som ligger i Alttai-regionen sørøst for Omsk såvel som i Shutshinsk nær Karaganda i Kasakhstan. Det finnes også misjonstasjoner i regionen Orenburg/Ural. Disse misjonstasjonene får støtte fra mennoniter som er emigrert til Bielefeld i Tyskland.

Mennoniter og baptister
Alexander Weiss, som er ordinert pastor innenfor 'Det internasjonale rådet for Evangelisk-kristne Baptistene', som er en sammenslutning av uregistrerte baptister, i Slavgorod, er svært tydelig på deres anabaptistiske røtter.

Han sier: 'Når vi fikk tillatelse til å re-starte livet i menighetene på 1950-tallet, så var det bare bestemødrene som kjente til vår mennonitiske fortid. Men de var redd for å si noe'.

Likevel - skillelinjene mellom anabaptister og baptister er blitt uklare med årene. Dåpssyn og dåpspraksis er blitt samstemt. Begge grupper er sterkt påvirket av det pietistiske synet til Johann Gerhard Oncken (1800-1884), og i 1966 gikk mange av mennonitene sammen med baptistene i 'All-unionen av Evangelisk-kristne/Baptistene', for å få en offisiell registrering hos myndighetene.

Presidentene for baptistunionene i Kasakhstan og Kirgisistan, Franz Thiessen og Genrikh (Heinrich) Foth, er like tydelige på sine mennonitiske røtter.

En svært kjent skikkelse blant 'Mennonite-Brethren' er tysk/russiske/canadiske Viktor Hamm. Han er en av Billy Graham organisasjonens mest kjente evangelister og en svært populær taler i Øst-Europa. Far til Georgij Vins, Peter Vins (eller Wiens) som var generalsekretær for de uregistrerte baptistene, men hadde mennonitisk bagrunn og var sendt ut som misjonær av canadiske mennoniter. Han endte sitt liv som martyr.

Flere misjonsorganisasjoner med base i Tyskland som arbeider i Russland har mennoniter som ledere. Det dreier seg blant annet om en av stifterne av 'Light in the East', Jakob Kroeker (1872-1948), var mennonit fra Ukraina. Omlag 10 prosent av de 2,2 millioner russiske-tyskere som lever i Tyskland i dag har bakgrunn som mennoniter. Ved utbruddet av 1.verdenskrig fantes det over 120.000 døpte mennoniter i Russland.

Ny-kalvinisme og arminianisme
En liten flokk mennoniter i områdene vest for Omsk holder fremdeles fast ved sine historiske røtter: pasifisme, pietisme, arminianisme og atskilthet som også er utbredt blant de russiske baptistene. Dette er veldig interessant fordi dette står i skarp kontrast til mange av de amerikanske baptistene som heller til kalvinismen.

Det har skapt sterke reaksjoner og mye uro blant russiske baptister at amerikanske baptister med ny-kalvinistisk bakgrunn har forsøkt å få innpass blant dem. Disse gruppene begynte å arbeide i Russland siden 1990-tallet.

Et annet interessant fenomen å merke seg er at nesten alle mennonite- og baptistmenighetene vest for Omsk er uregistrerte menigheter. Det betyr i praksis at de ikke har menighetenes godkjennelse. Bedehusene eies av private.

400 år siden grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England, del 5

Jeg avslutter i denne artikkelen sammenligningen mellom kalvinismen og armianismen. I den forrige artikkelen redegjorde jeg for de viktigste lærepunktene for kalvinismen. I denne og de påfølgende artiklene ser vi nærmere på hovedpunktene i arminianismen:

Det tredje punktet som er viktig å understreke for å forstå det teologiske grunnlaget for arminianismen er at Jakob Arminius (bildet) mente at Jesu død tilfredstiller Guds rettferdighet. Straffen for våre synder for de utvalgte er helt og fullt betalt for på korset.

Det neste vi skal merke oss er at Arminius mente at det er mulig å motstå Guds nåde. Jakob Arminius lærte at det er Gud som tar initiativ til frelsesprosessen og at Hans nåde kommer til alle mennesker. Denne nåden virker på alle mennesker for å overbevise dem om evangeliet, drar dem så sterkt i retning av frelse og gjør det mulig for dem å tro oppriktig. Men Arminius mener samtidig at mennesket har en fri vilje og dermed kan motstå Guds nåde.

Utvelgelsen har en betingelse, slik Arminius så det. Han definerte utvelgelsen slik:

"Guds forordning i hvilken Han selv, fra evighet av, bestemmer å rettferdiggjøre i Kristus, troende, og akseptere dem til det evige liv."

Alle som tror på Kristus, blir rettferdiggjort, men det krever at man mottar gaven som er Kristus. Forutbestemmelsen, slik Arminius ser den, handler om at vi er utvalgt til en herlig framtid. Forutbestemmelsen er ikke er ikke en forutbestemmelse av hvem som vil tro - som er kalvinistenes tro - men i stedet den forutbestemmelse som handler om den utvalgtes fremtidige arv. Den utvalgte er forutbestemt til barnekår og til herliggjørelse til slutt.

Kristi rettferdighet tilregnes det invidvid som vender om og tror på Kristus, og på denne måten blir gjenfødt og brakt inn i fellesskap med Kristus.

I følge Jakob Arminius er det ikke noe som heter "en gang frelst, alltid frelst". For ham er det knyttet betingelser til den evige sikkerheten. Betingelsen er at man forblir i Kristus. Frafallet er en mulighet, men dette frafallet handler om en viljeshandling hvor man frasier seg den frelsende tro.

400 år siden grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England, del 4

Vi fortsetter her vår serie om den første engelske baptistmenigheten, som ble grunnlagt for 400 år siden. Denne menigheten ble grunnlagt av mennesker som i sin tro og overbevisning var arminianister. Vi skal se nærmere på hva det er i denne artikkelen:

Når jeg har besøk av kristne venner fra USA og England, blir de ofte veldig overrasket når jeg sier at norske kristne stort sett er ukjent med Jean Calvin og kalvinismen. Vi er først og fremst påvirket av luthersk teologi, og det gjelder også mange baptister og pinsevenner. Når så få har hørt om Calvin, så er det enda færre som har hørt om Jacob Arminius, 1560-1609. (bildet) Det er litt synd fordi mange frikirkelige kristne i Norge ligger nok mer på linje med arminianismen enn kalvinismen.

I denne artikkelen skal jeg forsøke å redegjøre for forskjellene mellom Calvin og Arminius. Dette er selvsagt kun en enkel fremstilling ment som en introduksjon for de som ikke kjenner så godt til dette. La oss begynne med kalvinismen. De fem klassiske punktene i kalvinismen kan beskrives slik:

* Mennesket er helt fordervet. Det er ikke noen side ved vår natur som er uberørt av synd.

* Kalvinistene snakker om det vi kan kalle uforbeholden utvelgelse, som betyr at Gud velger hvem Han vil.

* Kalvinistene tror også på en begrenset forsoning. Det vil si at Kristus døde bare for de utvalgte.

* Kalvinistene snakker om det vi kan kalle uimotståelig nåde. Dette betyr at Gud frelser dem Han vil frelse.

* Og sist, men ikke minst, frelsen varer for evig. Engang frelst, alltid frelst.

Så kunne man kanskje si at arminianismen er det motsatte av dette, men fullt så enkelt er det ikke.

La oss se litt nærmere på det som vi kan kalle klassisk arminianisme:

Også Jacob Arminius mente at menneskets fordervelse er total. Arminius mente at mennesket i sin falne stilling er "menneskets vilje til å gjøre det gode ikke bare såret, svak, bøyd, men også ødelagt og tapt." Det eneste som kan redde mennesket er Guds nåde. Jacob Arminius mente at forsoningen er ment for alle. Jesu død var for alle mennesker, og Jesus drar alle mennesker til seg og alle mennesker har mulighet til frelse gjennom tro.

Dette bekreftes jo også av det apostelen Paulus skriver i 2.Tim 2,4:

"Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse."

(fortsettes)

400 år siden grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England, del 3

Baptister har fra starten av vært sterke forkjempere fr religions- og samvittighetsfrihet. I 1612 utgir Thomas Helwys en pamflett med navnet "En kort erklæring om ondskapens mysterium". Dette er det første krav om religionsfrihet som fremsettes på engelsk. I et brev stilet til kong Jakob (James) I skriver Helwys:

"... for menneskers religion for Gud er mellom Gud og dem selv; Kongen skal ikke svare for den, heller ikke skal kongen være dommer mellom Gud og menneske. La dem være heretikere, tyrkere (les muslimer), jøder eller hva det skal være, så er det ikke opp til den jordiske makt å straffe dem på noen måte. Dette blir gjort klart for vår herre Konge av Skriften."

På tittelbladet har Halwys sitert profeten Hosea:

"Så en sæd som gir dere rettferdighet! Høst frukt som bringer miskunnhet! Bryt dere nytt land! For nå er tiden til å søke Herren, inntil Han kommer og lar rettferdighet regne over dere." (Hosea 10,12)

Slikt gikk ikke upåaktet hen på den tiden. Kongen reagerte med å arrestere Thomas Halwys, og han blir sittende fengslet til sin død.

Nå er det ikke bare Thomas Halwys som har kjempet en intens kamp for religionsfriheten. En annen som bør nevnes i denne sammenhengen er Roger Williams. Han emigrerte til Amerika i 1631 fra England, for å slippe unna forfølgelsen som skjedde mens William Laud var erkebiskop av Canterbury (1633-1645). Han var en sterk opponent til Puritanerne.

Roger Williams ble forvist til Massachusetts i 1638 på grunn av sitt syn på skille mellom stat og kirke. Det var han som grunnla en ny koloni, nemlig Rhode Island, i 1638. I Rhode Island ble religionsfrihet selve kjernepunktet i grunnloven. Året etter blir Roger Williams baptist, og i 1644 offentliggjør han sitt berømte forsvar for samvittighetsfrihet under tittelen: The Bloudy Tenant of persecution for Cause Conscience.

I neste artikkel skal vi se nærmere forskjellen mellom Jean Calvin og Jacob Arminus. Thomas Helwys var påvirket av sistnevnte, og det er interessant med tanke på grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England.

(fortsettes)