Reformasjonens syv berømte kvinner

31. oktober er kjent som Reformasjonsdagen. På årets Reformasjonsdag vil jeg minnes syv kvinner som spilte en betydningsfull rolle i det verk Gud gjorde i datidens Europa. Artikkelen er en oversettelse av en artikkel skrevet av Michael Gryboski, reporter i den kristne nettavisen The Christian Post: 

Marie Dentière ble født i 1495 i en adelig familie i Frankrike, og tjente opprinnelig som priorinne ved et augustinerkloster før hun lærte om reformasjonen, noe som førte til at hun forlot klosterlivet. 

Dentière fokuserte på å konvertere nonner til reformasjonssaken, og skrev apologetiske verk til forsvar for reformert teologi, og fikk til og med respekt fra John Calvin, som på et tidspunkt ba henne skrive forordet til en av hans trykte prekener. 

"I 2002 ble Marie Dentière den eneste kvinnen som fikk navnet sitt inngravert på den berømte minneveggen over reformatorer i Genève," (bildet) skrev Adrien Segal fra Desiring God.

"Det er ingen tvil om at hun manglet det de på den tiden anså som passende feminin beskjedenhet og ydmykhet, men fordi lidenskapen hennes ble tent av Skriftens sider, beveget og forandret forfatterskapet hennes hjerter ikke bare i hennes egen tid, men i vår i dag, som vi vil."

Arguta von Grumbach (1492-1554) var født inn i en bayersk adelsfamilie ved navn von Stauff samme år som Christopher Columbus først seilte til den vestlige halvkule. Hun er kjent for sitt forsvar av reformasjonen. 

Da universitetet i Ingolstadt arresterte en protestantisk lærer, skrev von Grumbach et protestbrev som fremmet reformasjonsideer og ble bredt distribuert til offentligheten. Martin Luther, som korresponderte mye med von Grumbach og møtte henne personlig i 1530 nær Augsburg, snakket begeistret om den bayerske adelskvinnen og hennes arbeid. 

«Den mest edle kvinnen, Argula von Stauffer, er der og driver en tapper kamp med stor åndsfrimodighet i tale og kunnskap om Kristus. Hun fortjener at alle ber om Kristi seier i henne», skrev Luther til en venn.

«Hun alene, blant disse monstrene, fortsetter med fast tro, men innrømmer hun, ikke uten indre skjelving. Hun er et enestående instrument for Kristus.»

Et medlem av Frankrikes kongefamilie, Marguerite de Navarre (1492-1549), var en velutdannet forfatter og tilhenger av kunsten. Hun var i 20-årene da den protestantiske reformasjonen begynte. 

Marguerite kom til å omfavne reformasjonen etter å ha lest verk av Martin Luther og John Calvin, og tok til orde for å få en fransk oversettelse av Bibelen. Etter å ha blitt dronning av et lite kongedømme mellom Frankrike og Spania kjent som Navarre, gjorde hun regionen til et tilfluktssted for protestanter forfulgt av katolske monarker. 

"I tillegg til å ønske forfattere, kunstnere, lærde og teologer velkommen til hoffet hennes for å diskutere og utveksle ideer, ga hun tilflukt fra forfølgelse for John Calvin og andre ledere av reformasjonsbevegelsen i Frankrike og andre steder," skriver Subby Szterszky fra Focus on the Familie.

"Hun var den første franske adelskvinne som samlet og redigerte sitt eget utvalg av verkene hennes, og protestantismens første publiserte kvinnelige poet. Hennes skrifter, introspektive og mystiske, reflekterer hennes reise mot den reformerte troen og hennes personlige forhold til Kristus.»

Dronning Elizabeth I (1533-1603) ble født etter begynnelsen av den protestantiske reformasjonen, og kom til makten etter dronning Marys død, beryktet som "Bloody Mary" for hennes forfølgelse av protestanter.

Dronning Elizabeth I er kreditert for å ha gjort protestantisk kristendom til den offisielle religionen i England, samtidig som den åpner for en generell toleranse for andre kristne kirkesamfunn.

"Det er bemerkelsesverdig at selv om hun selv hadde blitt fengslet i Tower of London og truet med henrettelse, avsluttet hun de religiøse forfølgelsene uten å tillate gjengjeldelse eller hevn," forklarte The Reformation Society.

"Hun motsto standhaftig alle forsøk på å straffe katolikker, og insisterte på at med mindre de brøt rikets lover, hadde de rett til lik beskyttelse under loven."

Katharina Schutz Zell (ca 1498-1562), noen ganger kalt "Reformasjonens mor", var kjent for både sine religiøse skrifter så vel som sin omfattende innsats for å ta vare på protestantiske flyktninger. 

En innfødt av Strasbourg i det som nå er Frankrike, giftet Zell seg med en protestantisk pastor i 1525, noe som er antatt å være et av de første offisielle protestantiske ekteskapene i europeisk historie.

Zell skrev arbeider som forsvarte ideen om geistlig ekteskap, kommentarer til deler av Salmene og Fadervår, og et offentlig brev hvor hun avviste påstander om at hun var en «fredsforstyrrer».

«Mens hun utmerket seg i å administrere hjemmet sitt og være vertskap for flyktninger, forsvarte hun også sin teologiske posisjon på trykk. Hun var en kvinnelig teolog i beste mening», skriver Rebecca VanDoodewaard i magasinet Tabletalk.

"Historikere i dag kaller henne en 'legreformator'. Men hun gjorde bare det enhver kristen burde - hun brukte gavene sine til evangelieforandring i sin egen sfære, uansett mulig måte."

Den kjente protestantiske reformasjonslederen Ulrich Zwingli beskrev en gang Zell som en som «kombinerer egenskapene til både Maria og Martha».

Katharina von Bora er mest kjent for å være nonnen som stakk av fra et kloster og som giftet seg med Martin Luther, selv om hennes støtte til den protestantiske reformasjonslederen var omfattende. 

"Katie administrerte familiens økonomi og frigjorde Luther for å skrive, undervise og forkynne," forklarer Dan Graves fra Christianity.com.

"Luther kalte henne 'morgenstjernen fra Wittenberg' siden hun sto opp klokken 04.00 for å ta seg av sine mange ansvarsområder. Hun tok seg av grønnsakshagen, frukthagen, fiskedammen og gårdsdyrene, og slaktet til og med bestanden selv.»

Vi må heller ikke a Katherine, fødte Luther seks barn og adopterte også fire andre.

En engelsk adelskvinne, Lady Jane Gray (1536-1554) er mest husket for sin kortvarige og omstridte regjeringstid som dronning av England mens hun var tenåring, bare for å bli henrettet av dronning Mary.

Men etter henrettelsen hennes var det mange i England som så på henne som en martyr for den protestantiske saken, etter å ha sluttet seg til reformasjonssaken noen år før hun gjorde krav på tronen.

«Mary utsatte henrettelsen i tre dager, og sendte kapellanen, John Feckenham, til Jane for å prøve å omvende henne til katolisismen. Jane skrev ut samtalen sin med Feckenham, som var et vitnesbyrd om hennes tro på Kristus og Skriften,» bemerket Diana Severance fra Credo magazine.

"Janes brev og skrifter mens hun møtte døden i tårnet ble snart trykt og sirkulert bredt ... Jane ble ansett som en protestantisk martyr. John Calvin anerkjente henne som 'en dame hvis eksempel er verdig til evig minne.'»

Den dramatiske historien om hvordan den spanske Bibelen ble til, del 3

Etter endt studier ved universitetet i Sevilla bestemte Casiodoro de Reina seg for å bli en del av klosteret i San Isidro. Ved universitetet hadde han blant annet studert gresk, hebraisk og latin. Ikke bare kunne han lese Bibelen på originalspråkene, han kunne også undervise i den.

Casiodoro likte godt rytmen i klosteret som vekslet mellom fysisk arbeid, studier og bønn. Men han kjente seg nedstemt på frunn av munkenes manglende bibelkunnskap og dårlige moral. Dermed begynte han å undervise fra Bibelen for dem. Mens han gjorde det kom han til å tenke på hvor vidunderlig det ville ha vært om munkene selv, ja, helt vanlige mennesker kunne lese den på morsmålet, på spansk.

Gud var på ferde i klosteret i San Isidro! En åndelig fornyelse fant sted. På grunn av bibelstudieene fant mange av munke frem til nytt liv i Gud. For en tid ble klosteret som en liten menighet i skjul, skjult for Inkvisisjonen og alle utenforstående.

Men det gikk ikke så lenge før ryktene om det forunderlige Gud gjorde blant munkene i San Isidro nådde inkvisisjonens hemmelige spioner. De mistenkte munkene for vranglære. Munkene i San Isidro kom sammen. Situasjonen var ikke bare spent, den var blitt svært farlig. De visste at hvis de forsøkte å rømme sammen, ville det bli lettere for Inkvisisjonen å fange dem. Derfor rømte de hver for seg. I Casiodoro's tid ble 22 av munkene fra San Isidro anklaget for vranglære av den spanske inkvisisjonen, I 1562 ble 40 av munkene som ikke hadde rømt, dømt til døden og brent på bålet.

Men 12 munker klarte å unnslippe, blant annet Casiodoro de Reina og Cipriano de Valera. Til tross for farene, beskyttet Herren dem, og de klarte å rømme til Geneve.

Men freden Casiodoro fant blant protestentene i Geneva ble kortvarig. Han oppdaget ganske snart at Jean Calvin holdt Geneve i et jerngrep. Alle ble tvunget til å underlegge seg hans ideer og regler. Alle byens innbyggere ble tvunget til å bli en del av hans kirke og alle barna ble tvangsdøpt.

Selv om Calvin kjente til anabaptistene og at de avviste barnedåpen og stod for frie menigheter, avviste Calvin begge deler. Canvin giftet seg med en enke hvis mann hadde vært anabaptist. Tretten år tidligere hadde han skrevet et motsvar til den såkalte Schleitheim bekjennelsen av 1544, den første anabaptistiske trosbekjennelsen. Han hadde også debattert barnedåpen og det anabaptistiske menighetssynet og avvist begge deler. Etter denne debatten forviste gan anabaptistene fra Geneve.

Casiodoro var ikke enig med Calvin i at man kunne tvinge mennesknkfurter til å bli en del av kirken. Etter en kort tid forlot han derfor Geneve og dro til Frankfurt i Tyskland.

fortsettes

Billedtekst: Et av klokketårnene i katedralen i Sevilla

Dette tror jeg ikke på - men dette tror jeg

Reformatoren Jean Calvin har aldri vært min 'cup of tea', verken teologisk eller på annen måte. Hans lære om at noen er forutbestemt til evig fortapelse, mens andre er forutbestemt til evig liv, finner jeg uforenelig med Guds ord og hele mitt Gudsbilde. Jeg deler heller ikke hans syn på nattverden. Men det er ikke dette jeg skal stanse ved nå.

Det er derimot dette utsagnet:

"Gud elsker ikke noe menneske utenfor Kristus."

Skulle det virkelig være slik at Gud hater sitt skaperverk?

Jeg tror ikke det. Mennesket, som er det ypperste av alt Gud har skapt, er jo skapt i Guds bilde: "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem." (1.Mos 1,27)

Skulle Gud hate sitt eget bilde?

Jo, det er sant at syndefallet fikk store følger: "Det finnes ikke en som er rettferdig, ikke en eneste. Det finnes ikke en som forstår, ikke en som søker Gud. Alle er kommet på avveier, alle er fordervet..." (Rom 3,10-12a)

Men!

"Mens vi ennå var svake, døde Kristus for ugudelige da tiden var inne... Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere." (Rom 5,6 og v.8)

Og vi kjenner den lille Bibel: "For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv." (Joh 3,16)

Guds ord sier: "Dine øyne så meg da jeg var et foster..." (Salme 139,16)

Skulle Gud hate fosteret?

Jeg tror ikke det.

Fosteret er skapt i Guds bilde, elsket av Gud fra unnfangelsen av. Skriften sier at Gud har lagt evigheten ned i menneskets hjere, jfr For 3,11.

Så, når et menneske blir født, skapes det i Guds bilde, og Gud har selv lagt ned evighetslengselen i  deres hjerte. Skulle Gud hate dette? Jeg tror ikke det.

Hos Jakob finnes det et veldig interessant ord i denne sammenhengen:

"Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt bo i oss." (Jak 4,5)

Gud har altså ikke bare skapt alle mennesker i sitt bilde, men Han har lagt noe igjen etter seg: evighetslengselen og sin egen ånd.

Skulle Gud hate dette? Absolutt ikke.

'Den andre Martin' - forsoningens mann

Martin Bucer (1491-1551) er en mann etter mitt hjerte. Her i Norge er det vel knapt nok noen som har hørt om ham. Det til tross for at han var samtidig med personligheter som både Luther, Zwingli og Calvin.

Bucer var opprinnelig dominikanermunk. Men noe skulle skje i 1518 - altså for ganske nøyaktig 500 år siden. Da studerte Bucer ved universitetet i Heidelberg, akkurat på den tiden augustinermunken Martin Luther kom for å forsvare sine kontroversielle teser om avlaten og avlatshandelen. Martin Bucer - også kalt 'den andre Martin' - ble sterkt grepet av Luthers budskap. Det førte til at brudd med Den romersk-katolske kirke og dominikanerordenen. Buccer begynte å spre reformasjonens ideer.

Men splittelsen mellom Luther, Zwingli, Calvin og de radikale anabaptistiske gruppene, plaget Bucer. Han kjempet for å forsone dem. Særlig Luther og Zwingli. Det gjaldt ikke minst deres syn på nattverden. Luther på sin side snakket om at Kristus var reelt til stede i brødet og vinen, mens Zwingli snakket om et symbolsk nærvær.

Nå forsøkte ikke Martin Bucer å få dem til å ombestemme seg, men arbeidet med å finne formuleringer som var tilstrekkelig åpne for at begge kunne skrive under på dem. Han ville få dem til å forenes om det vesentligste, og ikke henge seg opp i formuleringer og ordkløveri.

Men han skulle ikke lykkes.

Oppgitt skrev han: "Hvis du fordømer alle som ikke tror akkurat som du og hevder at han er utelukket fra Guds nåde, hvem kan du da egentlig betrakte som en bror? For min del har jeg aldri truffet to personer som er enige i alle ting. Dette gjelder for teologien som for alt annet."

Martin Bucer hadde sitt virke i Strasbourg. Der dannet han små kommuniteter. I 1549 ble han svunget i midlertidig eksil av keiseren og flyktet til England hvor han så dør i 1551.

Velsignet være hans minne.

Billedtekst: Fra Bucer's bok om Guds rike. Foto: Wikipedia.

Reformator, forsoner og leder av små kristne fellesskap

I går, i forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet, ble jeg kjent med en skikkelse fra reformasjonstiden jeg ikke har hørt om: Martin Bucer (1491-1551).

Bucer bar på en sorg: han led på grunn av den splittelsen reformasjonen medvirket til. Som kjent vokste det jo frem ulike reformatoriske bevegelser i Europa: en i Wittenberg med Luther som den ledende skikkelsen, en i Sveits rundt Zwingli, en rundt Calvin - og sist, men ikke minst, fantes det enda en gren: den anabaptistiske. Bucer forsøkte å forsone disse ulike reformatoriske strømningene.

Hvem var så denne Martin Bucer? Han var født i Schlettstadt, en by i det nordøstlige Frankrike, i nærheten av Alsace, og vokste opp i svært fattige kår. Martin var lærelysten, og fordi familien ikke hadde penger til at han skulle gå på skole, søkte han å få tre inn i dominikanerordenen - den mest intellektuelle av alle katolske ordener.

I år 1581 studerte han ved Universitetet i Heidelberg, akkurat på samme tidspunkt som augustinermunken Martin Luther kom for å forsvare sine teser om avlatshandelen. Bucer ble sterkt grepet av Luther, brøt med dominikanerordenen og begynte straks å spre reformasjonens ideer. Han ble lutheraner.

Men så var det dette med alle retningene da. Reformasjonen sprikte i alle slags retninger. Bucer så for seg at det var mulig å forene noe av det de sto for, ikke minst når det gjaldt synet på nattverden. Luther mente som kjent at Kristus var reelt til stede i brødet og vinen, mens Zwingli på sin side snakket om et symbolsk nærvær.

Nå forsøkte ikke Martin Bucer å få noen av dem til å endre sine synspunkter, men han prøvde å finne formuleringer som var tilstrekkelige for at både Luther og Zwingli kunne underskrive. Men han lykkes ikke.

Han gav seg likevel ikke og forsøkte mange ganger. Uten å lykkes.

Det var i forbindelse med disse stadige mislykkede forsoningsforsøkene at Martin Bucer kom med denne uttalelsen:

"Hvis du fordømmer alle som ikke tror akkurat som du og hevder at han er utelukket fra Guds nåde, hvem kan du da egentlig betrakte som en bror? For min del har jeg aldri truffet to personer som er enige i alle ting. Dette gjelder for teologien som for alt annet."

En annen spennende side ved Martin Buber er at han i forbindelse med sitt virke i Strasbourg organiserte kirken fra grunnen av som et nettverk av små kristne fellesskap. Hans økumeniske ambisjoner omfattet alt fra katolikker til anabaptister.

Han dør i England 1. mars 1551 etter at han ble ble tvunget til å gå i eksil av keiseren. Det skjedde i 1549.

Stefanusdagen: Den kristne kirke får en ny martyr i timen

I vår tid har martyrbegrepet fått en absurd betydning: det brukes om mennesker som sprenger seg selv i luften, og i selvdrapet tar de med seg så mange som mulig, og tror at gjennom det å bli martyr kommer de rett til himmelen og kan omgi seg med mengder av jomfruer. For disse vil nok overraskelsen bli stor, og ikke minst svært negativ.

Dette har ingenting med martyrium å gjøre. Ikke i det hele tatt. En martyr er en som blir drept på grunn av sin tro og sin overbevisning. Det er andre som tar hans eller hennes liv.

Ordet "martyr" er et gresk ord og er det samme ordet som "vitne". Opprinnelig ble ordet brukt om en som husker, en som har informasjon eller kunnskap eller som kjenner til noe. Senere kom ordet eksklusivt til å betegne mennesker som lider døden for sin tro.

Forfølgelse og trengsler har fulgt den kristne kirke siden dens begynnelse. Den første i en uendelig lang rekke av martyrer er kirkens første diakon: Stefanus.

Og antall martyrer har de siste årene økt i en mengde som vi må tilbake til den første kristne tiden for å finne paralleller til.

Journalisten og redaktøren av nettstedet Crux, John L. Allen jr, skriver i en bok som nylig ble utgitt på St.Olav forlag, at "på verdensbasis viser den mest forsiktige beregningen at nye, daglige martyrer ved begynnelsen av det 21 århundre at det er snakk om rundt 20 drap hver dag - noe som nesten tilsvarer en ny martyr hver time." (John L.Allen jr: Forfulgt. Den globale krigen mot kristne, side 11)

Urkirkens forfølgere var de romerske keiserne og deres medsammensvorne. Så ble kirken blandet sammen med statsmakten, og ble selv en som forfulgte kristne som ikke ville slutte seg til Storkirken eller maktkirken. Reformasjonen førte heller ikke bare godt med seg. De evangeliske kirkene ble selv kirker som forfulgte andre kristne. Det var ikke bare Den romersk-katolske kirken som drepte de man foraktelig kalte "gjendøpere". Det gjorde også den lutherske og den reformerte. Deres prester sto der og så på mens deres medsøsken i troen ble pint, lemlestet, druknet og brent på bålet.

Jesu ord beskriver den absurde virkeligheten: "Det kommer en tid da hver den som slår dere i hjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse." (Joh 16,2)

De som drepte "gjendøperne" (anabaptistene) trodde at de gjorde det på vegne av Gud. For å drive ut vranglærerne, og de fikk støtte hos reformatorene, både Luther, Zwingli og Calvin.

Men i dag kommer forfølgelsen på nytt utenfra: fra islamister og radikale hinduer. Islam utgjør den største trussel mot den kristne kirke i dag. Det er det ikke vanskelig å kunne dokumentere. Omtrent daglig kan slik dokumentasjon foreligge - for de som vil se. Islamistene ser ikke forskjell på koptere, katolikker, ortodokse, baptister, pinsevenner. For den er fienden de kristne. Overgrepene mot dagens kristne kirke er de største og mest vidt omfavnende og groveste i vår tid. Med få unntak har verdenspressen oversett det som skjer. Nå begynner man så vidt å våkne til realitetene.

I dag minnes vi Stefanus, som uredd talte sannheten. Det kostet ham livet. Som med millioner på millioner av andre gjennom historien helt frem til den timen du leser dette.

Toneangivende sørstatsbaptister tar oppgjør med ny-calvinismen

Presidenten for Southwestern Theological Seminary, Paige Patterson, (bildet) tar et kraftig oppgjør med calvinismen:

"Jeg vet at det er et ganske anseelig antall av dere som tenker om dere selv at dere er calvinister, men dere bør forstå at det er et kirkesamfunn som representerer dette synet, og det er presbyterianerne," sa Paige Patterson i en kommentar i forbindelse med en samling i kapellet til Southwestern Theological Seminary siste uken av november. Han la til:

"Jeg har stor respekt for dem. Mange av dem, ja, det store antallet av dem er brødre i Kristus, og jeg gir dem ære for deres standpunkt, men om jeg skulle ha et slikt standpunkt ville jeg ha blitt presbyterianer. Da hadde jeg ikke værende baptist, for baptistenes standpunkt i disse spørsmålene helt fra anabaptistenes dager, ja, egentlig helt fra Det nye testamentes tid, er veldig forskjellig.

Dette fremkommer i en reportasje fra Baptist News International.

Patterson var ikke alene om å markere forskjellen mellom calvinismen og baptismen. Taleren denne dagen var Rick Patrick. Rick Patrick er eksekutiv direktør for en gruppe som kalles Connect316. Denne gruppen ble grunnlagt i 2013 for å møte utfordringene som den nye calvinistiske bevegelsen representerer. Den har også noen få representanter i Norge.

Rick Patrick kaller den nye calvinistiske bevegelsen for en trojansk hest. For, i følge Patrick, handler ikke bare calvinismen eller ny-calvinismen om synet på frelsen eller på utvelgelsen, men på en rekke andre ting  Parrick, som er hovedpastor for First Baptist Church i Sylacauga, Alabama, sier det slik:

"Hvis vi ikke er forsiktige vil en myriade av beslektet tro og praksis tre inn i vår leir, gjemt inne i den trojanske hesten som calvinismen utgjør."

"Jeg glemmer aldri," sa Rick Patrick, "første gangen en calvinist så rett inn i øynene og sa at Gud elsker ikke alle mennesker. Jeg ble stum, og det skjer ikke ofte."

Dave Hunt - på Ordets klippegrunn - en apologet for vår tid

I en lengre periode nå har jeg hatt gleden av å lytte til apologeten David Hunt (bildet), som døde 87 år gammel i 2013. Han ledet i mange år organisasjonen 'The Berean Call' (Kallet fra Berøa), hvor han med Bibelen som autoritet, gransket de ulike strømninger og lærdomsvær som vår tid er så full av.

En sterk forsvarer av Reformasjonen, men ikke ukritisk til den. Blant annet har han tatt et solid, kraftig og berettiget oppgjør med calvinismen. For meg personlig har det vært til stor hjelp i møte med vår tids nykalvinisme. Sjelden har jeg møtt en slik hardhet mot andre kristne enn fra deres side, og ei heller mer splittende gruppering en hva disse representerer. Derfor er det nyttig og lærerikt å se undervisningen til Dave Hunt, som ligger ute på You Tube. Jeg legger ved en link til denne, slik at de som er interessert kan se disse videoopptakene.

Men det har også vært nyttig å se hans grundige gjennomgang av Den romersk-katolske kirkes lære. Etter å lyttet til Dave Hunt's solide bibelkunnskap, kombinert med hans kunnskap i historie, og særdeleshet i kirkehistorie, og hans saklige fremstilling, blir man ikke mindre overbevist evangelisk kristen etterpå. Det er viktig å kjenne til kirkehistorien for å forstå vår egen samtid. Selv om klimaet mellom kristne fra ulike kirkesamfunn er blitt bedre med årene, er det også viktig å ta høyde for at Den romersk-katolske kirke ikke har endret sitt læregrunnlag - og kommer heller aldri til å gjøre det.

Dave Hunt er fremdeles en stemme å lytte til, ikke minst på grunn av hans klippefaste tro på Bibelen som Guds autoritative ord for liv og lære. Det skinner igjennom i alt han har skrevet, og talt. Han er en tydelig kreasjonist - det vil si at han tror at Bibelens skapelsesberetning er sann. Så tok han da også frimodig oppgjør med teologisk liberalisme, og var en tydelig forsvarer av det bibelske ekteskapet.

Det er ikke mange som Dave Hunt. Hans stemme savnes. Men det er et håp om at Gud reiser opp andre av samme kaliber som han. Chuck Smith, grunnleggeren av Calvary Chapel-bevegelsen, kalte ham med rette 'en profet for vår tid'. Måtte Gud reise opp mange slike profetiske røster i vår tid.

Og vi bør alle følge det rådet som Dave Hunt gav, og som ble navnet på hans arbeid: Gjør som de kristne i Berøa!

'Men disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket daglig i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt'. (Apg 17,11)

Her er linken til undervisningen om calvinismen:

https://www.youtube.com/watch?v=ZL5kZzA0yys

Den har tittelen: What Love Is This? Calvinism's Misrepresentation of God'.

Her er hans nå etter hvert klassiske video om Den romersk-katolske kirke:

https://www.youtube.com/watch?v=oUFhGQ4Do9s

440 år siden Bartolomeus-natten da katolikker tok livet av kanskje så mange som 30.000 protestanter

Dagen i dag er en av de aller mørkeste i Europas historie, og ikke minst i den kristne kirkens historie. Denne dagen - for nøyaktig 440 år siden - ble kanskje så mange som 30.000 protestanter myrdet av katolikker i det som er blitt kalt for Bartolomeus-natten eller Blodbryllupet i Paris. Historikerne er uenige om antallet. Man regner med at så mange som 2000 ble drept i Paris, og et sted mellom 10.000-30.000 i provinsene. De som ble drept var hugenotter, et navn først brukt som et skjellsord, senere tatt i bruk av kristne som var influert av Jean Calvin.

Blodbadet i Paris
Blodbadet begynte natten til 24.august 1572, midt under festlighetene som fulgte etter bryllupet til kong Henrik av Navarras, som senere skulle bli kalt Henrik den fjerde, med søsteren til kong Karl IX, Margrete av Valois.

De bakenforliggende årsakene har sin grunn i en maktkamp. På begynnelsen av 1570-tallet var hugenottlederen, admiral Coligny, blitt erkedronning Katarinas farligste politiske rival. Erkedronning Katarina av Medici var mor til kong Karl IX. Katarina bestemte seg for å la en attentatsmann ta livet av admiralen, som i stillingen som kongens minister hadde fått adskillig innflytelse over kongen og truet Katarinas makt i landet. Da attentatet slo feil og Coligny bare ble lettere såret, fremkalte hun blodbadet for å skjule sin delaktighet i mordforsøket. Overfor kongen påstod hun om kvelden 23. august at hugenottene hadde planlagt et opprør, og kong Karl som først stod imot, lot seg dra med og forlangte til slutt i stor opphisselse at alle hugenotter skulle utryddes.

Så begynte en orgie i vold og blod. Byportene ble stengt for å hindre folk i å flykte fra byen. Katolske borgere ble bevæpnet og styrker ble utplassert i bydelene. Morderpøbelen gikk fra hus til hus der hugenotter bodde og drepte alle de kom over – også barna. Etter to dager med massedrapene i Paris spredte det seg til provinsene. Til stattholderne var det sendt ut ordre om å drepe alle protestanter.

De overlevende Hugenottene ble etter dette helt rettsløse i Frankrike.

'Synderens bønn' et bibelsk uttrykk for omvendelse og tro

Hele 80 prosent av delegatene til Sørstatsbaptistenes årskongress, stemte for en resolusjon med følgende ordlyd:

'Omvendelse fra synd og personlig tro på Herren Jesus Kristus er nødvendig for frelse'.

Resolusjonen siterer Rom 10,13: 'Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst', og bekrefter at 'omvendelse og tro innebærer at man roper om nåde og kaller på Herren', mer kjent som 'synderens bønn', som 'et bibelsk uttrykk for omvendelse og tro'.


For oss som lever i Norge, uten særlig påvirkning av calvinismen, høres det opplagt ut at det forholder seg slik som beskrevet i denne resolusjonen, men slik er det ikke i USA. 


'Synderens bønn' - best kjent her i Norge som 'å invitere Jesus inn i sitt hjerte' er første steg i livet med Jesus. Etter å ha tatt dette avgjørende steget, skal man så leve med Jesus og bli bevart i troen.


Initiativet til resolusjonen kom fra pastor Eric Hankins, pastor i First Baptist Church in Oxford, Mississippi, og bakgrunnen er en økt bekymring for innflytelsen fra en gruppe ny-calvinister. Hankins er medforfatter til et dokument som ble signert av flere av de tidligere presidentene for Sørstatsbaptistene, som tar et klart standpunkt mot det calvinistiske synet på utvelgelsen. I dokumentet 'Statement of the Traditional Southern Baptist Understanding of God's Plan of Salvation', understrekes det at Gud ønsker at alle mennesker skal bli frelst og at evangeliets gode nyheter er at Gud har laget en vei til frelse gjennom Jesu liv, død og oppstandelse for alle mennesker. Ny-calvinistene hevder at Gud på forhånd har bestemt hvem som skal bli frelst, og hvem som skal gå fortapt.

Sørstatsbaptister strides om 'forutbestemmelsen'

Det pågår en interessant debatt blant Sørstatsbaptistene for tiden. Problemstillingen er riktignok uaktuell i noen særlig grad her hjemme, fordi den dreier seg om det kalvinistiske teologiske synet på forutbestemmelsen. Og Jean Calvin har ikke hatt noen innflytelse over det norske kirkelandskapet.

Hundrevis av sørstatsbaptister har underskrevet en uttalelse hvor de avviser Calvins frelseslære og slutter seg til det tradisjonelle synet blant Sørstatsbaptister har på frelsen. Uttalelsen - som avviser at Gud har forutbestemt visse mennesker til frelse og andre til evig fortapelse - har forårsaket en stor debatt blant medlemmene av dette kirkesamfunnet.

Flere mener at debatten er unødvendig siden begge disse synene har levd side om side i mange år innad i Sørstatbapstistenes rekker, og at flere av kirkesamfunnets ledende menn og kvinner har vært kalvinister. Mens andre er glad for at debatten reises siden det er en ny kalvinistisk bølge i en rekke land, og denne forårsaker mye smerte blant de som dras inn i stridighetene. Blant visse av de som står for den ny-kalvinistiske bølgen merkes en aggressivitet som ikke bare handler om iver. I de kretsene handler det om å være 'rett-troende', men uten å ha mye kjærlighet til den som står for noe annet.

Tradisjonell frelseslære blant Sørstatsbaptistene handler om at Gud elsket 'hele verden' og 'han vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne'.

Bildet viser den såkalte 'Reformasjonsveggen' Fra venstre William (Guillaume) Farel, John (Jean) Calvin, Theodore de Beze, og John Knox. 'Reformasjonsveggen' finnes i Bastion Park i Geneva, Sveits.

400 år siden grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England, del 5

Jeg avslutter i denne artikkelen sammenligningen mellom kalvinismen og armianismen. I den forrige artikkelen redegjorde jeg for de viktigste lærepunktene for kalvinismen. I denne og de påfølgende artiklene ser vi nærmere på hovedpunktene i arminianismen:

Det tredje punktet som er viktig å understreke for å forstå det teologiske grunnlaget for arminianismen er at Jakob Arminius (bildet) mente at Jesu død tilfredstiller Guds rettferdighet. Straffen for våre synder for de utvalgte er helt og fullt betalt for på korset.

Det neste vi skal merke oss er at Arminius mente at det er mulig å motstå Guds nåde. Jakob Arminius lærte at det er Gud som tar initiativ til frelsesprosessen og at Hans nåde kommer til alle mennesker. Denne nåden virker på alle mennesker for å overbevise dem om evangeliet, drar dem så sterkt i retning av frelse og gjør det mulig for dem å tro oppriktig. Men Arminius mener samtidig at mennesket har en fri vilje og dermed kan motstå Guds nåde.

Utvelgelsen har en betingelse, slik Arminius så det. Han definerte utvelgelsen slik:

"Guds forordning i hvilken Han selv, fra evighet av, bestemmer å rettferdiggjøre i Kristus, troende, og akseptere dem til det evige liv."

Alle som tror på Kristus, blir rettferdiggjort, men det krever at man mottar gaven som er Kristus. Forutbestemmelsen, slik Arminius ser den, handler om at vi er utvalgt til en herlig framtid. Forutbestemmelsen er ikke er ikke en forutbestemmelse av hvem som vil tro - som er kalvinistenes tro - men i stedet den forutbestemmelse som handler om den utvalgtes fremtidige arv. Den utvalgte er forutbestemt til barnekår og til herliggjørelse til slutt.

Kristi rettferdighet tilregnes det invidvid som vender om og tror på Kristus, og på denne måten blir gjenfødt og brakt inn i fellesskap med Kristus.

I følge Jakob Arminius er det ikke noe som heter "en gang frelst, alltid frelst". For ham er det knyttet betingelser til den evige sikkerheten. Betingelsen er at man forblir i Kristus. Frafallet er en mulighet, men dette frafallet handler om en viljeshandling hvor man frasier seg den frelsende tro.

400 år siden grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England, del 4

Vi fortsetter her vår serie om den første engelske baptistmenigheten, som ble grunnlagt for 400 år siden. Denne menigheten ble grunnlagt av mennesker som i sin tro og overbevisning var arminianister. Vi skal se nærmere på hva det er i denne artikkelen:

Når jeg har besøk av kristne venner fra USA og England, blir de ofte veldig overrasket når jeg sier at norske kristne stort sett er ukjent med Jean Calvin og kalvinismen. Vi er først og fremst påvirket av luthersk teologi, og det gjelder også mange baptister og pinsevenner. Når så få har hørt om Calvin, så er det enda færre som har hørt om Jacob Arminius, 1560-1609. (bildet) Det er litt synd fordi mange frikirkelige kristne i Norge ligger nok mer på linje med arminianismen enn kalvinismen.

I denne artikkelen skal jeg forsøke å redegjøre for forskjellene mellom Calvin og Arminius. Dette er selvsagt kun en enkel fremstilling ment som en introduksjon for de som ikke kjenner så godt til dette. La oss begynne med kalvinismen. De fem klassiske punktene i kalvinismen kan beskrives slik:

* Mennesket er helt fordervet. Det er ikke noen side ved vår natur som er uberørt av synd.

* Kalvinistene snakker om det vi kan kalle uforbeholden utvelgelse, som betyr at Gud velger hvem Han vil.

* Kalvinistene tror også på en begrenset forsoning. Det vil si at Kristus døde bare for de utvalgte.

* Kalvinistene snakker om det vi kan kalle uimotståelig nåde. Dette betyr at Gud frelser dem Han vil frelse.

* Og sist, men ikke minst, frelsen varer for evig. Engang frelst, alltid frelst.

Så kunne man kanskje si at arminianismen er det motsatte av dette, men fullt så enkelt er det ikke.

La oss se litt nærmere på det som vi kan kalle klassisk arminianisme:

Også Jacob Arminius mente at menneskets fordervelse er total. Arminius mente at mennesket i sin falne stilling er "menneskets vilje til å gjøre det gode ikke bare såret, svak, bøyd, men også ødelagt og tapt." Det eneste som kan redde mennesket er Guds nåde. Jacob Arminius mente at forsoningen er ment for alle. Jesu død var for alle mennesker, og Jesus drar alle mennesker til seg og alle mennesker har mulighet til frelse gjennom tro.

Dette bekreftes jo også av det apostelen Paulus skriver i 2.Tim 2,4:

"Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse."

(fortsettes)

400 år siden grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England, del 3

Baptister har fra starten av vært sterke forkjempere fr religions- og samvittighetsfrihet. I 1612 utgir Thomas Helwys en pamflett med navnet "En kort erklæring om ondskapens mysterium". Dette er det første krav om religionsfrihet som fremsettes på engelsk. I et brev stilet til kong Jakob (James) I skriver Helwys:

"... for menneskers religion for Gud er mellom Gud og dem selv; Kongen skal ikke svare for den, heller ikke skal kongen være dommer mellom Gud og menneske. La dem være heretikere, tyrkere (les muslimer), jøder eller hva det skal være, så er det ikke opp til den jordiske makt å straffe dem på noen måte. Dette blir gjort klart for vår herre Konge av Skriften."

På tittelbladet har Halwys sitert profeten Hosea:

"Så en sæd som gir dere rettferdighet! Høst frukt som bringer miskunnhet! Bryt dere nytt land! For nå er tiden til å søke Herren, inntil Han kommer og lar rettferdighet regne over dere." (Hosea 10,12)

Slikt gikk ikke upåaktet hen på den tiden. Kongen reagerte med å arrestere Thomas Halwys, og han blir sittende fengslet til sin død.

Nå er det ikke bare Thomas Halwys som har kjempet en intens kamp for religionsfriheten. En annen som bør nevnes i denne sammenhengen er Roger Williams. Han emigrerte til Amerika i 1631 fra England, for å slippe unna forfølgelsen som skjedde mens William Laud var erkebiskop av Canterbury (1633-1645). Han var en sterk opponent til Puritanerne.

Roger Williams ble forvist til Massachusetts i 1638 på grunn av sitt syn på skille mellom stat og kirke. Det var han som grunnla en ny koloni, nemlig Rhode Island, i 1638. I Rhode Island ble religionsfrihet selve kjernepunktet i grunnloven. Året etter blir Roger Williams baptist, og i 1644 offentliggjør han sitt berømte forsvar for samvittighetsfrihet under tittelen: The Bloudy Tenant of persecution for Cause Conscience.

I neste artikkel skal vi se nærmere forskjellen mellom Jean Calvin og Jacob Arminus. Thomas Helwys var påvirket av sistnevnte, og det er interessant med tanke på grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England.

(fortsettes)

400 år siden grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England, del 1

Året 1611 var det tidsskille for den kristne kirke. Det var året da den såkalte King James Bibelen kom på markedet, og gjorde det mulig for alle som kunne lese det engelske språk å få tilgang på Guds ord i en langt større utstrekning det det som var tilfelle med noen tidligere engelsk oversettelse. Dermed kunne allmenheten få lese hva Guds ord selv sier.

I år feires 400 års jubileet ikke bare i Storbrittania, men verden over. Ingen annen engelsk bibeloversettelse har hatt en slik innflytelse som King James. Men i år feires også et annet jubileum. 11.april 1611 ble den første baptistmenigheten grunnlagt i England. Den ble grunnlagt av Thomas Helwys (ca 1575-ca1616) sammen med John Smythe.

I en serie artikler skal vi se nærmere på bakgrunnen for denne menighetsdannelsen, og hvilken betydning den skulle få for evangeliets fremme og for den baptistiske tro og overbevisning senere i historien. Vi vil gå tilbake til striden mellom Jean Calvin og Jacob Arminius, hvis teologiske syn fremdeles er gjeldende for millioner av kristne verden over. Men før vi går ser nærmere på den striden, la oss skissere litt av bakgrunnen for menighetsdannelsen i 1611.

Vi starter med puritanerne. De følte at den engelske reformasjonen ikke hadde vært gjennomgripende nok, og de arbeidet til å begynne med for å få til endringer innenfor den engelske statskirken. Men det skulle ikke gå lenge før man innså at denne måten å arbeide på ikke førte frem slik de ønsket. Mange puritanere innså at den eneste riktige måten å forstå kirken på, var som en frivillig forsamling av troende mennesker som inngikk pakt med hverandre. Dette synet var også det synet anabaptistene hadde. De puritanerne som mente dette ble kalt separatister, og ble de første uavhengige eller såkalte kongregasjonalister. Etter en stund begynte disse å se på troende dåp som den dåpen som er beskrevet i Det nye testamente.

I 1602 dannet en gruppe engelske separatister en menighet som ble ledet av en tidligere anglikansk prest, John Smythe (1570-1612). Det skjedde i Gainsborough. Om denne menighetsdannelsen heter det:

"... som Herrens frie folk sluttet de seg sammen i en Herrens pakt til en menighet som bestemmes av evangeliets fellesskap, å vandre på Herrens veier, som er gjort kjent eller som skal gjøres kjent for dem (etter deres beste evner), hva det enn skulle koste dem, ved Herrens hjelp."

På grunn av forfølgelse flyktet Gainsborough-gruppen til Holland, og slo seg ned i Amsterdam, i bakeriet til Jan Munter, en ledende anabaptist. I Amsterdam brukte Smythe tiden til grundige bibelstudier, og som et resulat av disse studiene kom han i 1609 til den konklusjonen at troende dåp var den nytestamentlige norm for å bli medlem i en menighet. Han døpte først seg selv, så Helwys og så de andre i gruppen.

(fortsettes)