Bønn til frelse?

Denne artikkelen må du ta deg tid til å lese! Den er en av de viktigste som er skrevet i år - for den handler om noe så avgjørende som vår frelse!

Med tillatelse fra forfatteren, Reidar Paulsen, leder av Doulos-nettverket, gjengis artikkelen her:

Et par av Dagens debattanter har satt søkelyset på en viktig side ved nesten alt det vi i dag har blitt vant til å kalle evangelisering. Debatten dreier seg forenklet sagt om ”det å ta opp hånden på et møte eller be en frelsesbønn … nødvendigvis er det samme som å bli frelst”.

Jeg skal ikke blande meg direkte opp i Berlands og Hults meningsutveksling. Men det er interessant at debatten om bruk av frelsesbønnen er høyst livlig for tiden også i bønnens hjemland, Amerika. Synderens bønn (the sinner’s prayer) kalles den oftest der. Den kan spores tilbake et par hundre år eller mer. D.L. Moody (1837-1899) ivret for den. Billy Graham og Campus Crusade gjorde den populær både for korstogsevangelister og personlig evangelisering.

Så sent som i sommer var synderens bønn debattemne på Sørstatsbaptistenes årsmøte. Christianity Todays (CT) referat fra møtet forteller om en het diskusjon som endte med stor tilslutning til en resolusjon som ikke avskaffer bønnen, men som likevel er nøye med å sette en ramme rundt den. Den ”er ikke en formel som resulterer i frelse bare ved å resiteres og bør aldri bli brukt manipulerende eller utnyttet uten en klar forkynnelse av evangeliet”.

Opphavet til diskusjonen var et timelangt foredrag av David Platt, pastor i Brook Hills-menigheten i Birmingham i Alabama. Små biter av det sirkulerte snart på YouTube. De alarmerte noen som så reiste saken.

Platt ga sin tilslutning til resolusjonen. I et stort foredrag som ligger på CTlibrary, gjør han grundig rede for sin holdning til bruken av frelsesbønnen. Han gir solid bibelsk bakgrunn for sine meninger. I en kort avisartikkel kan vi ikke gå inn i den. For Platt munner det ut i tre formaninger. Her konsentrerer vi oss om den første.

Vi må vokte oss for åndelig bedrag. Platt viser til undersøkelser som viser at fire av fem amerikanere identifiserer seg som kristne. Mindre enn halvdelen av dem er involvert i noen menighet regelmessig og tror ikke på Bibelens troverdighet. De fleste har ikke noe bibelsk syn på verden.

Men studiene Platt viser til, går lenger. De identifiserer dem som kaller seg ”gjenfødte”. ”Born-again Christians” kaller amerikanerne dem. Før i tiden ville de kanskje kalt seg ”personlige kristne” i Norge? Det inkluderer folk som har tatt et standpunkt og som tror de kommer til himmelen fordi de har tatt imot Jesus som sin frelser. Med en slik definisjon blir mer enn halvdelen av amerikanerne ”gjenfødte kristne”.

Problemet er at det de fleste tror på, og måten de lever på, skiller seg overhode ikke fra verden rundt dem. Platt utfolder dette og konkluderer: ”Den ene ting som er absolutt klar på grunnlag av disse statistikkene, er at der er en mengde mennesker i verden som tror de er kristne, men ikke er det. Der er millioner på millioner mennesker som tror på Jesus og tror de er frelst, men de er farlig bedradd. Og noen, kanskje mange, av dem er bedradd i kirken”.

Platt fortsetter med eksempler fra virkeligheten, mennesker som har bedt frelsesbønn, men som likevel ikke kjente Jesus. Men nå gjør de det. ”Du tok en avgjørelse, ba en bønn, skrev under på et kort, ble døpt. Du ble fortalt at nå var du en kristen. Men du vet nå at du ikke var det”. Og fremdeles er dette den verden menigheten lever i: ”Skarer av mennesker – noen av dem går i våre menigheter og andre av dem er langt fra våre menigheter – går i dag ut fra at de er frelst ganske enkelt på grunn av en bønn de ba eller en avgjørelse de tok for mange år siden”.

Formaningen som så fyller det meste av Platts foredrag, er til å betrakte frelsens mysterium. Den siste er en sterk motivasjon til å strebe etter å fullføre misjonsbefalingen.

En annen som har skrevet om rollen frelsesbønnen ofte har fått, er pastor J. D. Greear. Han er også opptatt av falsk visshet. I følge CT kommer han med en bok neste år. Tittelen på den peker vel så mye på en annen side av frelsesbønnens effekt: ”Slutt å be Jesus inn i ditt hjerte: Hvordan bli viss på at du er frelst”.

Greear begynner sitt vitnesbyrd i CT med å si at hvis det i Guinness rekordbok finnes en kategori for antall ganger noen har bedt Jesus inn i sitt hjerte, så er han sikker på at han har rekorden. Han ble aldri trygg og benyttet hver anledning til å be på nytt. ”Det var en forferdelig erfaring: Mitt åndelige liv var karakterisert av sykluser med tvil, gå frem på innbydelser og bli dukket i vann. Jeg kunne ikke finne frelsesvisshet uansett hvor ofte eller hvor seriøst jeg ba Jesus inn i mitt hjerte”.

Er det derfor vi noen ganger ser samme personer søke ”frelse” gang på gang?

'Synderens bønn' et bibelsk uttrykk for omvendelse og tro

Hele 80 prosent av delegatene til Sørstatsbaptistenes årskongress, stemte for en resolusjon med følgende ordlyd:

'Omvendelse fra synd og personlig tro på Herren Jesus Kristus er nødvendig for frelse'.

Resolusjonen siterer Rom 10,13: 'Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst', og bekrefter at 'omvendelse og tro innebærer at man roper om nåde og kaller på Herren', mer kjent som 'synderens bønn', som 'et bibelsk uttrykk for omvendelse og tro'.


For oss som lever i Norge, uten særlig påvirkning av calvinismen, høres det opplagt ut at det forholder seg slik som beskrevet i denne resolusjonen, men slik er det ikke i USA. 


'Synderens bønn' - best kjent her i Norge som 'å invitere Jesus inn i sitt hjerte' er første steg i livet med Jesus. Etter å ha tatt dette avgjørende steget, skal man så leve med Jesus og bli bevart i troen.


Initiativet til resolusjonen kom fra pastor Eric Hankins, pastor i First Baptist Church in Oxford, Mississippi, og bakgrunnen er en økt bekymring for innflytelsen fra en gruppe ny-calvinister. Hankins er medforfatter til et dokument som ble signert av flere av de tidligere presidentene for Sørstatsbaptistene, som tar et klart standpunkt mot det calvinistiske synet på utvelgelsen. I dokumentet 'Statement of the Traditional Southern Baptist Understanding of God's Plan of Salvation', understrekes det at Gud ønsker at alle mennesker skal bli frelst og at evangeliets gode nyheter er at Gud har laget en vei til frelse gjennom Jesu liv, død og oppstandelse for alle mennesker. Ny-calvinistene hevder at Gud på forhånd har bestemt hvem som skal bli frelst, og hvem som skal gå fortapt.

Hva slags budskap forkynner vi om frelsen? Del 3

I enkelte sammenhenger blir frelse beskrevet som en hurtig beslutning, som gjøres i forbindelse med at man rekker opp et hånd på et møte, eller ber den såkalte 'frelsesbønnen'. Da erklæres man som 'frelst'.

Det nye testamente beskriver ikke frelse på den måten. Frelse er i Det nye testamente alltid beskrevet som en livslang prosess. Det er i denne sammenheng interessant å merke seg ordlyden i 1.Kor 1,18:

"For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft."

Paulus skriver ikke, som mange tror, at ordet om korset er Guds kraft for dem som "er" frelst, men for den som "blir frelst"!

Hos Markus leser vi om Guds rike som sammenlignes med et såkorn:

"Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset." (Mark 4,28)

Den nye fødsel innebærer starten på livet med Jesus, ikke fullendelsen. Det er et liv som skal leves, og vi er ikke frelst før vi er berget i havn.

Det er interessant at den første av de 95 tesene som Martin Luther hengte opp på kirkedøren i Wittenberg, handler om at livet til den troende handler om et liv i livslang omvendelse. Når vi taler med mennesker om deres frelse, er det viktig å understreke at det første steget man tar er et av mange steg i en prosess som ikke ender før vi er hjemme hos Gud. La oss lytte nøye til ordene fra Titusbrevet:

"For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker." Dette er et faktum. Frelsen er kommet i og med Jesu soningsdød på korset, og den er tilgjengelig for alle mennesker. "Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet." (Tit 2,11-12) Vers 12 beskriver den fremtidige frelsen. Det er en vei å gå frem til vi når 'endemålet for vår frelse'.

(fortsetter)

Frelse er en prosess

Jeg har ofte takket Gud for Reidar Paulsen (bildet). Den tidligere pastoren i Kristkirken i Bergen, nå leder for Doulos-nettverket er en røst i tiden, som taler Guds ord i klartekst. Det gjelder både hans kloke innspill i forbindelse med den nye kjønnsnøytrale "ekteskaps"-loven, og det gjelder det han har skrevet om de siste ukene om frelse og frelsesbønnen. I går hadde han en ny kronikk i Dagen/Magazinet, hvor han tar opp noen av de mange utfordringene som raske avgjørelser på et møte ofte kan medføre.

Paulsen skriver om det han med rette kan kalle en prosess til frelse. Doulos-lederen henviser til Peter. Første kallet Peter fikk, var enkelt: "Kom og se!" Senere kom fortsettelsen: "Følg meg!" Gjennombruddet til en klar bekjennelse kom først to-tre år snere. Da svarte Peter: "Du er Messias, den levende Guds Sønn." Jesus sa den gang at Peters bekjennelse var et resultat av åpenbaring. Paulsen spør: "Den åpenbaringen kom nok ikke som lyn fra klar himmel. Mon den ikke hadde modnet seg fram gjennom vandringen med Jesus."

Jeg vil anbefale mine lesere å ta seg tid til å lese Paulsens kronikk. Den er gjengitt på hans nettsted: http://www.basileia.no Det er forøvrig et nettsted det er vel verd å kikke regelmessig innom.

La oss be om at Reidar Paulsen får mange gode velsignede år fremover, hvor han kan bruke sin penn og sin visdom, slik at det kan bli til hjelp for mange som i vår forvirrede tid kan få god åndelig veiledning. Jeg er blant de som savner bladet Visjon, som Paulsen var redaktør for. Det gav så mye inspirasjon og god undervisning, at vi hadde trengt det fremdeles.

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 18

Her følger den siste og avsluttende artikkelen i denne serien:

Det ser ut til at når noen vil presentere hva frelse er for noe, blir det presentert som noe som først og fremst er noe som handler om å bli reddet fra fortapelsen. Det handler altså om noe som først og fremst gjelder himmelen eller helvete, det hinsidige og ikke det dennesidige. I hvert fall er det slik det presenteres i forenklet form i forbindelse med evangeliseringsfremstøt. Frelsen blir dermed en slags forsikringsavtale for livet etter dette.

For det er fortsatt slik at altfor mage vil bli lykkelige i det neste livet enn å bli hellig i dette!

Men frelse er en prosess! Den tar tid, ja den er en livslang prosess. Det begynner med rettferdiggjørelse - det vil si: frihet fra syndens lønn eller straff. Det fortsetter med helliggjørelse - som er frihet fra syndens kraft, slik at vi blir mer lik Jesus, og det blir fullendt med herliggjørelsen - det vil si frihet fra syndens nærvær, altså himmelen.

I Det nye testamente blir verbet "å frelse" brukt om fortid, nåtid og fremtid. Vi er blitt frelst, vi blir frelst, og vi vil bli frelst.

Jesus kom første gang for å begynne prosessen med å fjerne barrieren mellom oss og Gud og forsone oss med Ham. Så leser vi i Heb 9,28: "slik ble Kristus ofret èn gang for å bære manges synder. For dem som venter på Ham med iver, skal Han vise seg for andre gang, uten å bære synd, til frelse."

Frelse er en vandring, en pilegrims vandring. Vi går på Veien, som er Jesus, og vi kan være sikre på at vi er på veien, men vi vil ikke være trygge før vi har nådd målet. Jesus sier i Matt 24,13: "Men den som holder ut til enden, skal bli frelst."

Apostelen Paulus talte om at han har "fullført løpet, jeg har bevart troen" (2.Tim 4,7), og Hebreerbrevets forfatter taler om at vi skal "løpe med tålmodighet i den kampen som er lagt foran oss," (Hebr 12,1). Apostelen Peter ber oss om "å gjøre deres kall og utvelgelse fast," for at vi ikke skal snuble (2.Pet 1,10). Og Judas formaner oss til at vi skal "holde dere i Guds kjærlighet og vente på vår Herre Jesu Kristi barmhjertighet til evig liv." (Jud v.21)

Så konklusjonen min er at det holder ikke bare å be en kort "frelsesbønn" og så er man frelst, med mindre man dør og går rett til himmelen!

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 17

2. Dåpen er et skille

Når Paulus skriver om den nytestamentlige dåpen og dens betydning i Rom 6, taler han om en død, begravelse og en oppstandelse. Dette er en svært viktig side av dåpens innhold:

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til Hans død? Vi ble altså begravd med Ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,3-4)

På samme måte som en begravelse er det synlige tegnet på at døden har funnet sted, slik blir også dåpen det synlige og offentlige tegnet på at den troende er død for synden. I dåpen fullbyrdes den troendes brudd med det gamle livet. Så står vi opp for å leve et nytt liv med Kristus.

Dåpen blir med andre ord det første steget i vår helliggjørelse. Det nye livet som nå starter, blir ikke lenger mitt eget, men min Frelsers liv i meg, et liv som er omvendelsen verdig. I sitt første brev bruker apostelen Peter Noah og arken som et forbilde på dåpen:

"I den (altså arken) ble noen få, det vil si åtte sjeler, frelst ved vann, det som nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av den syndenaturens urenhet, men en god samvittighetens pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse." (1.Pet 3,20-21)

Jeg har døpt mennesker som har hatt en sterk opplevelse av dåpen som en død og en oppstandelse til et nytt liv. En av dem hadde bakgrunn som en slosskjempe. Han hadde ulike ting på samvittigheten, ble radikalt frelst og hadde en sterk lengsel etter å kunne starte på nytt, med virkelig rene ark. Dåpen ble for ham en virkelig begravelse av det gamle livet, og starten på det nye. Noen dager i forkant av dåpen ringte han meg. Han trengte hjelp til å kvitte seg med ting han hadde hjemme hos seg, og som han ikke lenger ville ha der etter at han hadde tatt imot Jesus som sin Frelser og Herre. I utgangspunktet skulle vi ha brent det i hagen, men vi valgte å kjøre det på søppeldynga. Jeg husker det som var var i dag: Mannen kastet den ene tingen etter det andre utfor fyllingen, og da han var ferdig hevet han armene i været, og ropte et rungende halleluja ut over søppelfyllinga. Mannen i vaktbua skvatt til. Han hadde nok ikke hørt noen rope halleluja der før, vil jeg tro. Så var den nyfrelste mannen rede for å bli døpt.

(fortsettes)

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 16

Det finnes et veldig interessant avsnitt i Apostlenes gjerninger hvor Paulus avlegger sitt vitnesbyrd - han gjør jo det ved flere anledninger - og her sier han noe om hvor viktig dåpen var for hans eget vedkommende. I brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Rom beskriver han dåpen som en forening med Jesu død og oppstandelse. Her i Apostlenes gjerninger beskriver han at det var gjennom profetiske ord, gitt gjennom disippelen Ananias, at han fikk befaling av Herren Jesus selv om å la seg døpe:

"Så sa han: Dine fedres Gud har utvalgt deg, for at du skal kjenne Hans vilje og se Den Rettferdige og høre røsten fra Hans munn. For at du skal være Hans vitne for alle mennesker om det du har sett og hørt. Og nå, hva venter du på? Stå opp og bli døpt og få vasket bort syndene dine, idet du påkaller Herrens navn." (Apgj 22,14-16)

Som jeg har skrevet før i denne artikkelserien: Apostlenes lære var tro, omvendelse og så dåp. I denne rekkefølge.

Dåpen markerte overgangen fra hedenskap eller jødedom til Kristus. Dåpen var også den naturlige inngangsdøren til den lokale menigheten, ja menigheten var kun for døpte.

1. Dåpen er en bekjennelse
Når vi lar oss døpe bekjenner vi vår tro på Kristi frelsesverk, og døden over det liv vi har levd frem til vi kom til tro på Kristus. Når vi lar oss døpe bekjenner vi at "jeg er blitt korsfestet med Kristus, det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg. Og det livet som jeg må lever her i kroppen, lever jeg i tro på Guds Sønn." (Gal 2,20)

I 1.Tim 6,12 skriver apostelen Paulus om Timoteus: "Strid troens gode strid, grip det evige livet, som du også ble kalt til og har bekjent som den gode bekjennelse i nærvær av mange vitner." Dåpen er en slik god bekjennelse, fordi den er en bekjennelse av vårt håp: "La oss uten å vakle holde fast ved bekjennelsen av vårt håp." (Hebr 10,23)

Denne bekjennelsen er også samtidig en erkjennelse, en erkjennelse av synd. Det er ikke bare en erkjennelse av de syndige gjerninger jeg har gjort, frem til jeg tok i mot Jesus som min Frelser og Herre, men det er også en erkjennelse av syndefallets virkning på skapningen og behovet vi har for frelse. I Rom 4,25 leser vi følgende: "Han (Jesus) som ble gitt for våre overtredelser, og som ble oppreist til vår rettferdiggjørelse."

I Mark 16,16 sier Jesus: "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst."

Og i Gal 3,25 leser vi: "For så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus."

Vi dør med Kristus når vi stiger ned i vannet, og vi reises opp igjen for å leve det nye livet med Kristus.

(fortsettes)

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 15

Den kristne dåp er en dåp i den treenige Guds navn. Vi døper fordi Jesus har befalt oss å gjøre det. "Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn." (Matt 28,19) For Jesus var ikke dåpen en bisak av underordnet betydning, men dåpsforkynnelsen er plassert i sentrum av evangelieforkynnelsen. Det å la seg døpe blir da en lydighetshandling mot Hans ord og vilje. Jesus sa nemlig i sin avskjedstale til sine disipler:

"Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud." (Joh 14,15)

Og Jesu disippel, apostelen Johannes skriver: "Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge." (1.Joh 5,3)

Hva skulle vel være mer naturlig for den som vil være Jesu disippel enn at han eller hun går den veien som Jesus selv har befalt? Det er jo også på dette grunnlag at apostlene praktiserte dåp. Alle som kom til troen, ble døpt. Vi finner dette allerede ved den første menighets grunnleggelse. I forbindelse med sin pinsepreken kommer Peters tilhørere i syndenød, og sier:

"Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre brødre?" (Apgj 2,37)

Da svarer apostelen Peter dem: "Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave." (v.38)

3000 mennesker responderer på dette, blir døpt og blir så lagt til den første lokale kristne menighet: "De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker." (v.41)

Den første kristne menighet bestod kun av troende døpte. Dåpen var og ble inngangen til den lokale menigheten. Man kunne ikke bli en del av Kristi kropp, uten å være døpt. Vi ser dette tydelig blant annet i 1.Kor 12,,13: "For med èn Ånd ble vi alle døpt til å være èn kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og vi fikk alle èn Ånd å drikke."

På pinsefestens dag ble det knesatt et prinsipp som har fulgt den kristne kirke siden: Alle som kom til troen, skulle la seg døpe. At dette prinsippet ble fulgt, kan du blant annet lese i:

Apgj 8,12: Dåp skjer i forbindelse med vekkelsen i Samaria

Apgj 8,36-38: Evangelisten Filip døper den egyptiske hoffmannen

Apgj 9,18: Saulus (Paulus) blir døpt

Apgj 10,47-48: Peter døper i Kornelius' hus

Apgj 16,15: Purpurkremmersken Lydia blir døpt

Apgj 16,31-33: Fangevokteren i Filippi døpes

Apgj 18,8: Synagogeforstanderen Krispus og flere fra Korint døpes

Apgj 19,1 flg: Apostelen Paulus døper i Efesos

Vi skal i neste artikkel se nærmere på dåpens innhold.

(fortsettes)

På bildet ser vi dåpskandidatene forberede seg på dåp i Sibir i Russland. Denne dåpshandlingen fant sted for noen få uker siden.

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 14

Omvendelse og bekjennelse av troen på Jesus som Frelser og Herre, er de to første stegene i det Guds ord beskriver som den nye fødsel. Så følger dåpen. Apostlenes lære er beskrevet godt med disse ordene fra grunnleggelsen av den kristne menighet i Korint:

"Og mange av korinterne hørte, trodde og ble døpt." (Apgj 18,8)

Den kristne dåp er unik. Den har sin bakgrunn i den omfattende dåpsvekkelsen ved døperen Johannes ute i Judeas ødemarker og i sen-jødedommens proselyttdåp. Men er ikke den samme som disse.

Døperen Johannes, den siste av de gammeltestamentlige profetene, forkynte omvendelsens budskap med profetisk myndighet. Folk som tok imot hans budskap og som dermed forberedte seg for det kommende messianske riket, lot seg døpe av Johannes. Johannes annonserte det lenge ettelengtede messianske riket, med en sterk forkynnelse og understrekning av god moral. Han satte en standard for begrepet rettferdighet, og formante folk til å omvende seg, og leve slik i etterkant at det var omvendelsen verdig.

At budskapet ble tatt imot og hans dåpspraksis akseptert av jødene, hadde blant annet sin bakgrunn i de gammeltestamentlige renselsesskikkene og i sen-jødedommens proselyttdåp. Den jødiske proselyttdåpen var en engangshandling for den som ville markere overgangen fra hedenskapet til jødedommen. Det var nemlig tre viktige handlinger som hørte med for å bli en god jøde: omskjærelse, dåp og ofringer.

Denne proselyttdåpen hadde sine forbilder i renselsesskikkene som var foreskrevet i Loven. Du kan lese om dette her: 3.Mos 15,5 og v.8, 13 og 16 og i kap 16,26 og v.28. Om disse tvettningene var viktige for jødene, var likevel proselyttdåpen enda viktigere for rituelt urene hedninger. Bibelforskeren William Barclay har beskrevet den jødiske proselyttdåpen slik:

"En jødisk proselyttdåp skjedde i nærvær av tre vitner, som alle skulle være medlemmer av Sanhedrin. Proselyttens hår og negler ble klippet, han ble kledd naken og så senket ned i vannet, så hele kroppen var fullstendig dekket. Deretter ble hovedpunktene i Loven lest opp for ham. Han ble advart for vanskeligheter, farer og eventuelle forfølgelser som lå foran ham. Han bekjente sine synder for de menn som ble kalt hans 'dåpsfedre' og så etter velsignelsen og formaninger var han jøde."

Denne dåpen ble av jødene oppfattet som inngangsdøren til et nytt samfunn for hedningene. Jesus anerkjenner døperen Johannes og hans tjeneste, ved å la seg døpe. Ved å la seg døpe, aksepterte Jesus innvielsen til døden, og Han gjorde seg til ett med menneskeheten ved å vise at Han var en av oss og ved sitt eksempel til etterfølgelse for alle som vil tro på Ham.

Den kristne dåpen er noe nytt og annerledes enn jødenes renselsesbad, proselyttdåpen og Johannesdåpen. Etter Jesu oppstandelse får nemlig dåpen et helt nytt innhold og en helt ny rekkevidde. Den ble innlemmet i Hans mektige misjonsbefaling. Her heter det:

"Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere." (Matt 28,19-20a)

"Og han sa til dem: Gå ut i hele verden og forkynn for alle som Gud har skapt! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt." (Mark 16,15-16)

Det nye i den kristne dåp er at dette er en dåp til den treenige Gud, den er en avleggelse av det gamle livet og en oppstandelse til et nytt liv med Jesus, samtidig som det er en innlemmelse i Kristi forsamling her på jorden.

(fortsettes)

På bildet ser vi en kvinne som forrige uke ble døpt i en elv i Sibir i Russland.

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 13

I Det nye testamente kommer dåpen som en konsekvens av av at man har omvendt seg og trodd evangeliet. Vi ser dette klart i Peters pinsepreken, hvor det heter: "Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse, og dere skal få Den Hellige Ånds gave." (Apgj 2,38) Vi finner det samme en rekke steder i Apostlenes gjerninger, som for eksempel i Apgj 18,8, hvor vi leser om Korintermenighetens grunnleggelse:

"Og mange korintere hørte, trodde og ble døpt." (Apgj 18,8) Legg merke til rekkefølgen. Den er ikke likegyldig. Man hører evangeliet forkynt, man omvender seg og tror, og så lar en seg døpe. Dette er den apostoliske lære. I Korint var det både jøder, og hedninger som lot seg døpe, på bekjennelsen av sin tro.

Så merkelig de enn høres ut er det noen som frykter at vektleggingen av det som opplagt er en bevisst handling fra menneskets side åpner døren for "frelse ved gjerninger", og dermed kompromisser med læren om at vi blir rettferdiggjort av tro alene. Det underlige er at de samme folkene ikke har noe problem med å "legge til" omvendelse til troen og bekjennelse med munnen!

Hovedproblemet er nok heller at man har problemer med den fysiske siden ved dette, fordi man så ensidig er opptatt av det åndelige aspektet. Men tenker vi etter innebærer jo også omvendelsen og troen elementer som har med rent fysiske ting å gjøre. Omvendelse kan handle om klær og mat! "Han svarte og sa til dem: Den som har to kjorter, skal dele med den som ikke har noen. Og den som har mat, skal gjøre på samme måten." (Luk 3,11) Den kan handle om penger: "Da sto Sakkeus fram og sa til Herren: Se, Herre, jeg gir halvparten av alt jeg eier til de fattige. Hvis jeg har tatt noe fra noen ved falske anklager, så gir jeg tilbake fire ganger så mye." (Luk 19,8) Og den kan handle om å kvitte seg med ting man ikke lenger kan ha, om man vil følge Herren: "Og mange av dem som hadde drevet med trolldomskunster, samlet sammen bøkene sine, kom med dem og brente dem mens alle så på. Og de regnet ut verdien på dem, og de fant at den samlet kom opp i femti tusen sølvstykker." (Apgj 19,19)

Tro involverer jo også bruk av munnen! Det er i aller høyeste grad en fysisk handling! "For med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse." (Rom 10,10) Og mottakelsen av Den Hellige Ånd skjer ofte ved håndspåleggelse. Se Apgj 8,17;Apgj 9,17 og 19,6.

Men alle disse "føles" kanskje mer åndelig enn fysisk, mens dåpen "føles" mer fysisk, enn åndelig. Den manglende evnen til å forholde seg til det fysiske er noe som preger Vesten, og har sine røtter - ikke i jødisk/kristen tankegang - men i gresk filosofi. I Bibelen er ikke fysiske ting bare metaforer for åndelige ting: det fysiske kan være selve midlet for å kommunisere det åndelige. Hebraisk tankegang skiller aldri mellom det åndelige og det fysiske.

(fortsettes)

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 12

4. Tro har en begynnelse og en fortsettelse

Det er veldig interessant at Jesu etterfølgere ble kalt tilhengere av "Veien". Vi leser vi dette flere steder i Apostlenes gjerninger, blant annet om Saulus som er på vei til Damaskus for å lete etter noen "som tilhørte Veien..." (Apgj 9,2) Dette stemmer egentlig veldig godt med hva den kristne tro virkelig handler om.

Tro er ikke bare et steg som tas, men en vei som vandres!

Mot slutten av sitt liv skriver Paulus om at han har bevart troen, jfr 2.Tim 4,7. Dette er viktig, fordi det altså er mulig å begynne, men ikke fullføre løpet. Nettopp dette å fortsette vandringen, oppfordrer den apostoliske undervisningen til en rekke steder. Når Barnabas ved selvsyn får se hva Gud har gjort i Antiokia, leser vi i Apgj 11,23:

"Da han kom og fikk se Guds nåde, ble han glad og oppmuntret dem alle til at de helhjertet skulle FORTSETTE Å VANDRE med Herren."

Når Paulus og hans apostoliske team hadde besøkt Lystra, Ikonium og Antikokia, leser vi i Apgj 14,22:

"De styrket disiplenes sjeler, oppmuntret dem til Å FORTSETTE I TROEN og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler."

I sin undervisning om Israels stilling innfor Gud, skriver apostelen Paulus i brevet til Romerne: "Legg merke til Guds godhet og strenghet: Overfor dem som falt, strenghet, men mot deg, godhet, HVIS DU DA FORTSETTER I HANS GODHET. Ellers vil du bli hogd av." (Rom 11,22)

Til den kristne forsamlingen i Korint, skriver denne menighetens grunnlegger, Paulus:

"Ved dette blir dere også frelst, HVIS DERE HOLDER FAST PÅ det ord som jeg forkynte for dere - hvis dere da ikke forgjeves er kommet til tro." (1.Kor 15,2)

Paulus er inne på samme tanke i sitt brev til menigheten i Kolossæ: "HVIS DERE BARE BLIR STÅENDE I TROEN, grunnfestet og faste, OG IKKE BLIR FØRT BORT fra håpet i evangeliet ..." (Kol 1,23)

Jeg kan ikke se at tesen "En gang frelst, alltid frelst", holder. Det nye testamente forteller om frafallets mulighet. For det første skal det bli et stort frafall i den siste tiden. Om det ikke var mulig å falle fra, hvorfor skulle da Guds ord fortelle oss om det store frafallet?

"Ånden sier uttrykkelig at i de siste tider skal noen forlate troen og vende sin oppmerksomhet mot forførende ånder og demoners læresetninger." (1.Tim 4,1) Til menigheten i Tessaloniki, skriver han: "La ingen forføre dere på noen måte! For den dagen (altså Herrens gjenkomst) kommer ikke uten at frafallet først er kommet." (2.Tess 2,3)

Og Det nye testamente forteller da også om konkrete frafall fra troen:

"For kjærligheten til penger er en rot til all slags ondskap. På grunn av denne har noen i sin griskhet KOMMET BORT FRA TROEN, og de har gjennomboret seg selv med mange plager." (2.Tim 6,10) "Ved å bekjenne den ER NOEN KOMMET PÅ VILLSPOR BORT FRA TROEN." (v.21)

I sitt første brev navngir Paulus to som har "lidd skibbrudd på troen", Hymeneus og Aleksander. (1.Tim 1,19-20) Og i det andre brevet til sin unge medarbeider Timoteus, forteller Paulus den sørgelige historien om Demas: "For Demas har forlatt meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden." (2.Tim 4,10)

Det er derfor vi oppfordres til følgende i 2.Kor 13,5:

"Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv! Kjenner dere ikke dere selv, at Jesus Kristus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven."

(fortsettes)

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 11

I de foregående artiklene har vi sett nærmere på at troen er knyttet til en historisk hendelse, at troen er personlig og at den uttrykkes verbalt. Nå skal vi se nærmere på troen uttrykkes i praktiske gjerninger:

3. Tro er praktisk

Tro i nytestamentlig betydning er ikke abstrakt, men svært praktisk. Johannes forteller oss om en interessant samtale mellom folkemengden og Jesus. De spør Ham:

"Da sa de til ham: Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre? Jesus svarte: Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt." (Joh 6,28-29)

En moderne evangelikal kristen ville kanskje ha utdypet dette med å si: "Du må ikke engang forsøke å gjøre noen slags gjerning; ganske enkelt tro! Alt handler om tro." Men dette ville være en overforenkling! For i Apgj 6,7 leser vi følgende: "Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen." Nytestamentlig tro er nemlig også veldig praktisk.

Det er svært synd at ordet "gjerning" er blitt så negativt belastet i enkelte kristne sammenhenger. Ordet er i utgangspunket egentlig ganske så nøytralt, og får sin negative eller positive betydning ved det som legges til ordet. Det er svært viktig at vi forstår at Paulus vanligvis refererer til "lovens gjerninger", og da gjerne satt i sammenheng med rettferdiggjørelsen, når han bruker ordet i sine brev.

Som jeg har skrevet før. Ingen av oss blir frelst ved å gjøre gode gjerninger:

"For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv." (Ef 2,8-9)

Men Paulus stanser ikke her, han legger til: "For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger." (v.10)

Vi kan nærmest bli besatt av ordet "lovens gjerning" at vi blir blind og ser ikke "kjærlighetens gjerninger", "de gode gjerningene".

For ordet "gjerning" betyr ganske enkelt "handling". Det handler om å sette noe ut i praksis. Det er i denne betydningen Jakob skriver følgende:

"Du tankeløse menneske, vil du ikke innse at tro uten gjerninger er til ingen nytte." (Jak 2,20)

Troen på Jesus gir seg utslag i handlinger vi gjør for Jesus. Gjerningene følger troen, og er en frukt av den. Det er riktig som Jakob sier: en tro uten gjerninger er til ingen verdens nytte! Apostelen Johannes skriver om dette:

"Den som sier: Jeg elsker Gud, men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette budet har vi fram ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror." (1.Joh 4,20-21)

Sann kristen tro er ikke å sette seg ned og si: Jeg er frelst, og det er ikke av gjerninger, så jeg behøver ikke gjøre noe som helst. Sann kristen tro sier: Jeg er frelst av nåde, og som en frukt av dette gjør jeg kjærlighetshandlinger.

(fortsettes)

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 10

2. Den verbale bekjennelsen

Tro er personlig. Det er ikke mulig å tro på vegne av en annen.. Til den kristne forsamlingen i Rom, skriver apostelen Paulus:

"Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner. For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse... Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om?" (Rom 10,8-10 og v.13-14)

Vi ser her både den personlige og den verbale siden ved troen. Man må bekjenne med sin munn, at man tror. Dette er ikke noe man holder for seg selv. Avhengig av hvem vi er, og hvor vi befinner oss, så kan det være store omkostninger forbundet med dette.

Nylig møtte jeg noen iranere som var blitt kristne. Jeg lyttet til deres sterke vitnesbyrd. De visste hva dette ville kunne bety av negative ting for dem, om de måtte reise tilbake til hjemlandet. Men for dem betydde vissheten om å være frelst alt. Når de så også tok steget å la seg døpe, var det ingen vei tilbake.

Det er veldig radikale og sterke ord Jesus kommer med, slik de er gjengitt i Matt 10,32-33:

"Derfor, hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen."

En offentlig bekjennelse av at man hører Jesus til kreves om man skal snakke om frelse i Nytestamentlig betydning. Så kan det gjøres på mange forskjellige måter.

(fortsettes)

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 9

"Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?", spør fangevokteren i Filippi, og får til svar: "Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus." (Apgj 16,30-31)

Hva innebærer det så å tro på Herren Jesus?

I følge Apostlenes lære er det fem ting som konstituerer tro: det historiske faktum, den personlige erfaringen, den verbale bekjennelsen, de praktiske konsekvensene, og den fortsettende frelsesgjerningen. Vi skal se litt nærmere på dette:

1. Det historiske faktum

Den tro det her snakk om er basert på fakta, ikke følelser. Vår tro baserer seg på det faktum at Gud ble menneske. I trosbekjennelsen fra Nikea/Konstantinopel uttrykkes dette slik: "For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på den tredje dagen ifølge Skriftene ..."

Den tro det her er snakk om gir apostelen Johannes uttrykk for slik:

"Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord - og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbaret for oss, det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere skal ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus." (1.Joh 1,1-3)

Vå tro baserer seg på det faktum at Jesus har levd, virket, døde og oppstod igjen i det land som kalles Israel. Vi tror ikke på en ånd, eller en ubestemmelig kraft, men på en person, som er høyst levende. Selv ikke døden kunne holde Ham fast.

Apostelen Paulus skriver om dette: "For jeg overgav dere blant de første ting det jeg selv mottok: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene, og at han ble sett av Kefas, deretter av de tolv. Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på en gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter ble han sett av Jakob, deretter av alle apostlene. Men sist av alle ble han og sett av meg som det ufullbårne foster." (1.Kor 15,3-8)

(fortsettes)

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 8

Å vende om fra sine synder er selve essensen i ordet "omvendelse" slik det er brukt i Det nye testamente. Dette er det sentrale i Peters pinsepreken, som en reaksjon på de fremmøttes spørsmål: "Hva skal vi gjøre?" Da svarer Peter:

"Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse ..."

Når apostelen Paulus står foran kong Agrippa forteller han kongen hva Jesus sa til ham etter at Paulus møtte ham på vei til Damaskus:

"Jeg frir deg ut fra ditt folk og fra hedningene, som jeg sender deg til, for at du skal åpne deres øyne, SÅ DE KAN VENDE SEG FRA MØRKE TIL LYS OG FRA SATANS MAKT TIL GUD, for at de kan få syndernes forlatelse og arvedel blant dem som er helliget ved troen på meg. Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn. Men både for dem i Damaskus først og i Jerusalem og i hele Judeas land og for hedningene forkynte jeg at DE SKAL FATTE ET ANNET SINN OG OMVENDE SEG TIL GUD OG GJØRE GJERNINGER SOM ER OMVENDELSEN VERDIGE." (Apgj 26,17-20)

Omvendelse betyr å snu seg helt rundt, forandre kurs, endre retning.

Det innebærer ikke at man kan fortsette å leve som før, som om ingenting har skjedd.

I Apgj 3,19 finner vi nok et eksempel på den radikalte apostoliske forkynnelsen:

"Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet..."

Så annerledes dette er enn det som forkynnes i mange sammenhenger i dag.

I neste artikkel skal vi se nærmere på hva som ligger i ordene: "Tro på den Herre Jesus."

(fortsettes)

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 7

ADVARSEL - STERKT INNHOLD! LESER DU DETTE KAN DET FÅ KONSEKVENSER FOR DITT LIV!

En skal ikke snakke mye om frelse før noen raskt understreker at man blir ikke frelst av å være god og gjøre gode gjerninger. Og det er sant. Likevel er det nærmest en panisk redsel for å snakke om gjerninger i det hele tatt i visse protestantiske sammenhenger. Det er som om gjerningene ikke betyr noe som helst. Stemmer dette med Guds ord?

3. Gjerninger:

Nei, det er snarere slik at når vi bekjenner våre synder og vender oss vekk fra synden, så skal omvendelsen følges av omvendelsens frukt.

Døperen Johannes sa det slik: "Bær da frukt som er omvendelsen verdig." (Luk 3,8)

Sakkeus forstod dette. Om hans omvendelse leser vi i Luk 19,1-10. I denne sammenheng skal vi se nærmere på versene 6 og 8:

"Så skynde han seg og kom ned, og han tok imot Jesus med glede .... Da stod Sakkeus fram og sa til Herren: Se, Herre, jeg gir halvparten av alt jeg eier til de fattige. Hvis jeg har tatt noe fra noen ved falske anklager, så gir jeg tilbake fire ganger så mye."

Her ser vi tydelig at omvendelsen fikk konsekvenser. Det var altså ikke bare snakk om ord, en slags formel som man fremsa, og så var man plutselig frelst. Selve omvendelsen fikk konsekvenser i praktisk liv. Vi ser dette også hos apostelen Paulus. Det dramatiske møtet med Jesus på vei til Damaskus får konsekvenser for hans liv. Omvendelsen må bære frukt. Det må være mulig å se en endring i hans liv. Og slik ble det, og dette fikk også betydning for hans undervisning:

"Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn, men jeg forkynte først for dem i Damaskus og i Jerusalem og over hele Judea området og så for hedningene, at de skulle få et nytt sinn, vende om til Gud OG GJØRE GJERNINGER SOM ER OMVENDELSEN VERDIG."
(Apgj 26,19-20)

Omvendelsen fikk følger for de som tok imot Jesus i Efesos. Apgj 19,19 forteller oss følgende: "Også mange av dem som hadde drevet med trolldomskunster, samlet sammen bøkene sine, kom med dem og brente dem mens alle så på. Og de regnet ut verdien av dem, og de fant at den samlet kom opp i femti tusen sølvstykker."

En sann omvendelse til Gud vil føre til at man må avslutte relasjoner som er bygget på synd. Samboende må flytte fra hverandre, eller gifte seg. I 1.Kor 6,9-11 leser vi:

"Vet dere ikke at de urettferdige ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken de som lever i hor, eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere, eller menn som lar seg bruke til unaturlig utukt med menn, seller menn som driver utukt med menn, eller tyver eller grådige eller drukkenbolter eller spottere eller pengeutspressere skal arve Guds rike. Og slik var noen av dere en gang. Men dere ble renset, dere ble helliget, og dere ble rettferdiggjort i Den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd."

Korintermenigheten bestod av syndere. Som i alle andre menigheter. Men de fortsatte ikke med å leve i sin synd. De omvendte seg fra den, og omvendelsen fikk konsekvenser, den bar frukt. De drev ikke lenger med hor - de levde altså ikke sammen som ugifte, de drev ikke lenger med avgudsdyrkelse, de brøt ikke ekteskapet, homoseksuelle omvendte seg fra sin synd, de stjal ikke lenger eller var grådige, men ble gavmilde, de sluttet å drikke seg fulle, sluttet å spotte og presset ikke lenger penger fra folk.

De var omvendt. Hva sier dette om dagens menigheter?

(fortsettes)

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 6

I forrige artikkel så vi nærmere på hvordan ordene tanke, ord og handling griper inn i hverandre når vi skal forklare hva som ligger i begrepet omvendelse. I denne artikkelen skal vi se nærmere på betydningen av hvordan disse ordene får konsekvenser med hensyn til omvendslen.

2. Ordene

Et godt eksempel på dette er Johannesdåpen. Tjenesten til døperen Johannes var sentrert rundt omvendelsen som noe særdeles viktig i forbindelse med Guds rike som nå var i ferd med å bryte fram. Den dåpen Johannes forrettet var en kulminasjon av den omvendelsen som hadde skjedd i forkant av den. Johannesdåpen var en dåp til syndernes forlatelse:

"Jeg døper dere med vann til omvendelse ..." (Matt 3,11)

Dette var ingen formalisert liturgi, dette handlet om personlig syndsbekjennelse. Og en offentlig sådan: "Folk dro ut til ham fra Jerusalem og hele Judea og landet omkring Jordan. De bekjente sine synder og ble døpt av ham i Jordanelven." (Matt 3,5-6)

De som kom til døperen Johannes satte navn på sine synder. Han forventet en verbal offentlig bekjennelse. Mørkets gjerninger ble blottlagt i lyset.

Her er vi ved et svært viktig punkt: Å sette ord på sine synder betyr at man identifiserer dem først. Dette handler ikke om noe vagt, noe ullent. Dette handler ikke om å si som følger: "Vel, jeg har vel sikkert syndet en eller annen gang, jeg som alle andre. Hvem har vel ikke det?"

Nei, dette handler om at Den Hellige Ånd overbeviser deg om synd. Din synd.

Salme 51 er en av Bibelens botsalmer. Bakgrunnen for den er Davids hor med Batseba. Etter at profeten Natan hadde påtalt hans synd og sagt "Du er mannen!", kom David i skikkelig syndenød. "For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke." (Salme 32,4) Da er det at syndserkjennelsen kommer. I Salme 51 skylder ikke David på andre. Han taler om: "Min synd..." (v.4-5) Og i vers 6: "Mot deg alene har jeg syndet."

Å sette ord på sin synd gjør at man ikke kan unnskylde den, og da har vi et løfte fra Gud om å få dem tilgitt:

"DERSOM vi BEKJENNER våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss." (1.Joh 1,9-10)

Skal man bli frelst må man erkjenne to ting:

1. At man er en synder og dermed på vei til en evig fortapelse.
2. Man må bekjenne sine synder.

I neste artikler skal vi se at en handling må bli konsekvensen av erkjennelsen og bekjennelsen.

(fortsettes)

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 5

Omvendelse, som er første steg i det som Bibelen kaller "den nye fødsel", involverer både tanke, ord og handlinger. Profeten Joel sier det slik:

"Så flerr deres hjerte og ikke deres klær." (Joel 2,13)

La oss se nærmere på hvordan disse tre ordene: tanke, ord og handling, griper inn i ordet "omvendelse". Jeg begynner med:

Tanke:

Ordet "omvendelse" kommer av det greske ordet "metanoeo", som bokstavelig betyr å endre sinn. Det betyr å tenke om igjen, særlig med tanke på ens tidligere oppførsel. Et typisk eksempel fra Det nye testamente er hvordan Peter krever av sine tilhørere på pinsefestens dag i Jerusalem, at de tenker igjennom på nytt på Jesu korsfestelse, og erkjenner at det har vært et juridisk mord på ingen ringere enn Messias, Guds egen Sønn. (Apgj 2, 32-38 og 3,13-19)

Å omvende seg betyr å tenke tanker i tråd med det som er Guds synspunkt. Det betyr å si seg enig i Hans perspektiv, Hans analyse og akseptere Hans vilje. Det betyr å si "ja" til "Guds ja", og si oss enig når Han sier "nei".

Det er interessant i denne sammenhengen å se på to skriftsteder.

I 2.Tim 2,25 omtaler apostelen Paulus omvendelsen som det å komme til sannhets erkjennelse: "... om Gud likevel vil gi dem omvendelse til sannhetens erkjennelse."

I Joh 16,8 forteller Jesus oss om en av Helligåndens oppgaver:

"Når Han kommer, skal Han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom."

En slik erkjennelse vil berøre to ting:

1. Vi får se Gud som den Han er: absolutt hellig, absolutt ren, absolutt rettferdig.

2. Vi vil bli smertelig klar over at vi ikke er så gode som vi har trodd at vi er. Vi vil se vår synd.

I Romerbrevet skriver Paulus:

"Vi har jo ovenfor anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd. Som det står skrevet: Det er ikke en rettferdig, nei, ikke en eneste. Det er ikke en som er forstandig. Det er ikke en som søker Gud. De har alle bøyd av. Alle sammen er de blitt fordervet. Det er ingen som gjør godt, nei, ikke en eneste. En åpnet grav der deres strupe. Med sine tunger har de utført svik, slangegift er under deres lepper. Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. Deres føtter er snare til å utøse blod. Det er ødeleggelse og elendighet på deres veier. Og fredens vei har de ikke kjent. Det er ingen gudsfrykt for deres øyne .... for alle har syndet og mangler Guds ære." (Rom 3,9b-18 og v.23)

Skal vi virkelig bli omvendt må vi se vår egen synd, og erkjenne at vi er syndere.

(fortsettes)

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 4

I vår serie om det holder å be frelsesbønnen for å bli frelst, har vi kommet frem til det første punktet av fire som alle omhandler det Bibelen omtaler som "den nye fødsel".

1. Omvendelse fra synd i retning Gud.

Omvendelsen er vel sansynligvis det minst kontroversielle av de fire delene som Bibelen omtaler som en del av den nye fødselen. Men derfor er det også gode grunner for at det er dette punktet det legges minst vekt på, og er kanskje det mest neglisjerte! Det får da også store konsekvenser.

Ordet "omvendelse" ble nok lettere forstått i en jødisk enn i en hedensk sammenheng. Selve ordet er på mange måter vevd inn i den jødiske historien, spesielt de delene av den hvor israelsfolket er i eksil. Da stod profet eller profet frem og manet folk til å vende om, for å unngå Guds dom. Kjente eksempler på dette er Amos 4 og Jer 18-19.

Det gamle testamentes hyppige bruk av begrepet "omvendelse" er nok en av årsakene at det så sjeldent defineres.

Omvendelse er noe annet enn "å være lei seg". Følelser kan være så mangt. Noen ganger blir vi overveldet av dårlig samvittighet, og vi føler behov for å be om undskyldning. Men det hele er ganske overfladisk. Det kjennes rett der og da og beklage at man har gjort noe galt, men det hele stikker ikke særlig djupt. Noen dager etterpå er det hele glemt.

Et eksempel på dette er det som skjedde med Esau. Han som solgte førstefødselsretten sin for en matrett. I den forbindelse skriver Hebreerbrevets forfatter: "For dere vet at han etterpå, da han ville arve velsignelsen, ble forkastet. For han fant ikke noe rom for omvendelse, selv om han inderlig søkte den med tårer." (Hebr 12,17)

Virkelig omvendelse derimot begynner når vi innser konsekvensene synden vår har for Gud. Apostelen Paulus skriver om den sanne omvendelsen i 2.Korinterbrev:

"Nå gleder jeg meg, ikke over at dere ble gjort sorgfulle, men over at dere ble gjort sorgfulle til omvendelse. For dere ble gjort sorgfulle slik Gud ville, for at dere ikke skulle lide tap på grunn av oss i noe. For den sorg som er etter Guds vilje, virker omvendelse til frelse, og det vil en ikke angre på." (2.Kor 7.9-10)

En slik sann omvendelse finner vi hos den fortapte sønnen:

"Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot Himmelen og framfor deg ...Sønnen sa til ham: Far, jeg har syndet mot Himmelen og framfor deg, og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn." (Luk 15,18 og v.21)

Bare når vi er i stand til å gripe hva synden gjør med oss og forholdet til Gud og Hans autoritet, at vi har brutt Hans lover og frembrakt Hans vrede og fortjener Hans dom, snakker vi om sann anger. En slik anger kan bare skapes av Den Hellige Ånd, for det er Ånden som overbeviser om synden i våre liv.

(fortsettes)

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 3

I serien vår om det å be "frelsesbønnen" holder for å bli frelst, har jeg allerede nevnt at jeg vil ta utgangspunkt i Apostlenes gjerninger for å se nærmere på dette spørsmålet.

Det er kanskje overraskende for noen, men evangeliene er for tidlige for å belyse vårt spørsmål. De dekker begivenheter fra advent til himmelfarten, og evangeliene kan ikke alene gi oss det fulle bildet for å forstå hvordan kirken etter pinsedag så på dette særdeles viktige spørsmålet. Det er jo også denne tiden vi selv lever i. Selv om omvendelse, tro, dåp og Den Hellige Ånd er nevnt i evangeliene, så vil ikke disse begrepene fullt ut kunne forstås før etter påske og pinse.

La meg ta et eksempel: Johannesdåpen. Denne dåpspraksisen var så forskjellig fra den kristne dåpen, at de som var døpt med Johannesdåpen måtte døpes på nytt.

"Og det skjedde mens Apollos var i Korint, at Paulus kom til Efesos etter å ha reist gjennom de øvrige distriktene. Og da han fant noen disipler der, sa han til dem: Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen? Da sa de til ham: Vi har ikke engang hørt at det finnes en Hellig Ånd. Og han sa til dem: Hva ble dere da døpt med? De sa: Johannes' dåp. Da sa Paulus: Johannes døpte med omvendelsens dåp. Og han sa til folket at de skulle tro på Ham som skulle komme etter ham; det er på Kristus Jesus. Da de hørte dette, ble de døpt til Herren Jesu navn." (Apgj 19,1-5)

Når det så gjelder brevene og Åpenbaringen må vi huske at disse i første rekke er skrevet til de som allerede er blitt født på ny.

Med dette som utgangspunkt skal vi i neste artikkel se nærmere på det første av fire, la oss kalle det, stadier.

Det første stadiet er: Å vende om fra våre synder til Gud.

(fortsettes)