En mann full av Den Hellige Ånd og tro

'En mann full av Den Hellige Ånd og tro.' Slik presenterer kirkehistorikeren og legen Lukas levitten Josef, som apostlene kalte Barnabas, som betyr 'formaningens' eller 'trøstens' sønn. I dag feirer vi hans minnedag.

Han var født på Kypros, og tilhørte den første kristne forsamlingen i Jerusalem. Lukas forteller oss at han 'eide en åker', jfr Apg 4,37 og han måtte ha vært grepet av tanken om eiendomsfellesskapet som preget urkirken. Der hadde man alt felles, og Josef solgte derfor eiendommen sin, og la pengene han fikk for den 'for apostlenes føtter.' Dermed kunne pengene til det barmhjertighetsarbeidet de første kristne drev.

Det er interessant at apostlene så noe i livet til Josef som gjorde at de kalte ham med det samme navnet som brukes om Den Hellige Ånd: parakletos.

Josef var trøsteren, den barmhjertige. Han var hjelperen og oppmuntreren.

Derfor får han navnet Barnabas.

Når vi leser Apostlenes gjerninger, lærer vi Barnabas å kjenne. Han er en mann med hyrdesinn. Han ser mennesker. Det er han som plukker opp Saulus, når ingen anerkjente hans tjeneste, og fikk ham ut i tjenesten for Guds rike. Uten Barnabas ville Saulus aldri blitt Paulus.

Selv hadde han ingen ambisjoner om å stå i første rekke.

Barnabas er også der for å gi Markus Johannes, som Paulus røk uklar med, en fortsatt tjeneste i Kristi kropp. Han var også en av de nærmeste medarbeidere i apostelteamet til Paulus. Uredd, djerv, en Åndens mann.

Vi trenger slike som Barnabas i Kristi kropp i dag, ja, vi er i desperat behov av dem.

I følge tradisjonen forkynte Barnabas evangeliet i Roma og Milano, før han vendte tilbake til Kypros, der han led martyrdøden på begynnelsen av 60-tallet.

Den Hellige Ånds gjerninger, del 2:

En av de bemerkelsesverdige tingene som inntreffer pinsedagen i Jerusalem er at de som blir vitne til at Den Hellige Ånd blir øst ut er at de forstår det som blir sagt av apostlene: "Da ble de alle forskrekket, undret seg og sa til hverandre: Se, er ikke alle disse som taler galileere? Og hvordan kan det da ha seg at vi hører, enhver av oss på vårt eget språk, det som vi ble født inn i? Partere og medere og elamitter, de som bor i Mesopotamia, Judea og Kappedokia, Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, Egypt og de deler av Libya som grenser til Kyrene, besøkende fra Rom, både jøder og proselytter, kretere og arabere, vi hører dem alle tale på våre egne språk om Guds underfulle gjerninger." (Apg.2,7-11).

Leser vi videre i Apostlenes gjerninger finner vi den nådegave som kalles "tungetale" i betydningen et forstått språk, som her i Apg.2, men tungetalen omtales også av apostelen Paulus som det å tale "hemmeligheter i Ånden." Jeg skal komme tilbake til hva det siste betyr.

I går leste jeg noe som den angelikanske presten, Andrew White (bildet), forteller på sin Facebook-side:

Hans mor har vært igjennom en tøff tid med et lengre opphold på sykehus. Hun har vært svært deprimert og mistet håpet. Hans kone dro for å treffe henne. Andrews kone forteller at hun ønsket å be sammen med henne og synge i tunger. Moren sa at hun dessverre ikke kunne fordi hun i flere måneder ikke har vært istand til å synge. Men når Andrews kone begynte å synge i dette himmelske språket i noen få minutter begynte plutselig Andrews mor å synge på perfekt fransk. Nesten som en opera!

"Men min mor kan ikke et eneste ord på fransk! Min kone derimot snakker flytende fransk og hun kan fortelle at min mor sang om Guds kjærlighet: Voici l'amour voici mon Dieu"

På norsk blir det: Her er kjærlighet, her er min Gud.

Andrew White forteller at Guds hellige nærvær fylte rommet og de to kvinnene ble overveldet.

Historien Andrew forteller er sterk, men det finnes flere eksempler hvor kristne har talt i tunger uten å vite at de har snakket perfekt på et fremmed språk de ikke kan. Om mine lesere har opplevd noe slikt, må dere gjerne fortelle om dette i kommentarfeltet på Facebook om vi er venner der. Hvis ikke kan du skrive til meg: bjornolav58@gmail.com Vi trenger å fortelle hverandre om Guds undergjerninger.

fortsettes

Den Hellige Ånds gjerninger, del 1

Vi skal ikke lese mye i Apostlenes gjerninger - vår første kirkehistorie - før vi oppdager at et overnaturlig liv - med tegn og undergjerninger - hører med til det normale. Vi derimot - og da snakker jeg i all hovedsak om oss i Vesten - er det normale blitt unormalt! For mange av oss er det heller oppsiktsvekkende når vi opplever under og guddommelig inngripen. Men når vi leser om urkirkens erfaringer av guddommelig ledelse, helbredelser, sterke bønnesvar, skaper det en djup lengsel hos mange av oss.

Vi skal heller ikke lese mye i Apostlenes gjerninger før vi oppdager at hemmeligheten til dette guddommelige livet er Den Hellige Ånd. Boken burde heller ha blitt kalt: Den Hellige Ånds gjerninger.

Den kristne menigheten fødes i bønn på Øvresalen, og døpes i en dåp i Den Hellige Ånd pinsedag i  Jerusalem. Det gikk ikke ubemerket hen:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind som fylte hele huset der de satt. Så viste det seg tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale..." (Apgj 2,1-4)

Litt senere i denne vår første kirkehistorie leser vi om vekkelsen i Samaria. Den var kjennetegnet av store folkeskarer som blir vitne til tegn og undergjerninger som ledsager forkynnelsen av evangeliet. Lukas forteller oss at "mange som var vanføre og lamme, ble helbredet." (Apg 8,4) Og mennesker med urene ånder ble satt fri.

Men det var likevel noe som manglet.

Når apostlene som var i Jerusalem, fikk høre om vekkelsen i Samaria sendte de Peter og Johannes dit. Vi leser fra Ap.gj.8,15-17: "Da de var kommet ned ba de for dem så de skulle få Den Hellige Ånd. For ennå var Han ikke falt på noen av dem. De var bare blitt døpt til Herren Jesu navn. Så la de hendene på dem og de fikk Den Hellige Ånd.

I denne serien skal vi se litt nærmere på Den Hellige Ånds gjerning og spesielt det som kalles dåpen i Den Hellige Ånd. Men la meg før vi går videre gjenfortelle noe Randy Clark forteller i forordet til boken om Kina-misjonæren Dennis Balcombe:

Randy Clark forteller at han ved en anledning møtte syv av topplederne for et av de mange nettverkene til undergrunnskirkene i Kina. Disse syv mennene hadde ledet mange til Kristus. Nettverket de var ledere av besto nå av 25 millioner troende. Selv om de hadde begynt sitt evangeliseringsarbeid på begynnelsen av 1970-tallet, var omlag 80 % av disse 25 millionene kommet til tro på Kristus siden 1988. Randy Clark spurte dem da hva som hadde skjedd i 1988. Deres respons var dette: Dennis Balcombe kom til oss og introduserte for oss Den Hellige Ånd.

Jeg tror at dette er selve hemmeligheten: Om vi ikke er kjent med Den Hellige Ånd, og da mener jeg ikke teoretisk, må vi erfare ham.

(fortsettes)

Billedtekst: Kina-misjonæren Dennis Balcombe ber for kinesere om at de må bli døpt i Den Hellige Ånd.

Han som utga seg for å være noe stort

Innimellom bladene på en bok jeg fant her om dagen, fant jeg en kopi av en artikkel skrevet av en av Norges fremste bibellærere og oversettere, Oddvar Nilsen. Den handler om trollmannen Simon. Om ham heter det i Apg 8,9: 'Han utga seg selv for å være noe stort'.

Om dette verset, skrev nå avdøde Oddvar Nilsen:

'Trollmannen Simon er dessverre ikke alene om det. Til alle tider har det vært folk som har utgitt seg for å være noe stort. At man utgir seg for det, er et tegn på at man ikke er det. Det er bare noe man prøver å få andre til å tro. Trollmannen satte folket i Samaria i stor undring med sine kunster, men for en tid så det ut til at han skulle bli glemt. Evangelisten som kom til byen, Filip, forkynte Kristus for dem, og det ble stor glede i byen. Dette var noe helt annet enn Simons trolldomskunster.

Filip tok ikke opp noen kamp mot trollmannen. Han prøvde ikke å overbevise ham om at han tok feil, da han mente at han var så stor. Han argumenterte ikke. Argumenter er ofte de svakeste av alle våpen. Kristendommen kom ikke til Samaria for å utkjempe en kamp mot trollmannen Simon. Hva gjorde Filip? Han forkynte Kristus. Simon hadde prekt på seg selv. Filip gjorde ikke det. Han talte bare om Kristus. Det var ikke ved utspekulerte argumenter evangeliet seiret, men ved at det fikk fritt løp til å bevise sin styrke.

Solen trenger ikke å diskutere med lampelyset. Den bare skinner, så finner vi ut at det trengs ikke kunstig lys.

La ditt lys skinne for menneskene, så de ser dine gode gjerninger, og priser din Far i himmelen. Da blir det smått, alt det som virker stort i menneskers øyne'.

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 3

I serien vår om det å be "frelsesbønnen" holder for å bli frelst, har jeg allerede nevnt at jeg vil ta utgangspunkt i Apostlenes gjerninger for å se nærmere på dette spørsmålet.

Det er kanskje overraskende for noen, men evangeliene er for tidlige for å belyse vårt spørsmål. De dekker begivenheter fra advent til himmelfarten, og evangeliene kan ikke alene gi oss det fulle bildet for å forstå hvordan kirken etter pinsedag så på dette særdeles viktige spørsmålet. Det er jo også denne tiden vi selv lever i. Selv om omvendelse, tro, dåp og Den Hellige Ånd er nevnt i evangeliene, så vil ikke disse begrepene fullt ut kunne forstås før etter påske og pinse.

La meg ta et eksempel: Johannesdåpen. Denne dåpspraksisen var så forskjellig fra den kristne dåpen, at de som var døpt med Johannesdåpen måtte døpes på nytt.

"Og det skjedde mens Apollos var i Korint, at Paulus kom til Efesos etter å ha reist gjennom de øvrige distriktene. Og da han fant noen disipler der, sa han til dem: Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen? Da sa de til ham: Vi har ikke engang hørt at det finnes en Hellig Ånd. Og han sa til dem: Hva ble dere da døpt med? De sa: Johannes' dåp. Da sa Paulus: Johannes døpte med omvendelsens dåp. Og han sa til folket at de skulle tro på Ham som skulle komme etter ham; det er på Kristus Jesus. Da de hørte dette, ble de døpt til Herren Jesu navn." (Apgj 19,1-5)

Når det så gjelder brevene og Åpenbaringen må vi huske at disse i første rekke er skrevet til de som allerede er blitt født på ny.

Med dette som utgangspunkt skal vi i neste artikkel se nærmere på det første av fire, la oss kalle det, stadier.

Det første stadiet er: Å vende om fra våre synder til Gud.

(fortsettes)

Pasjon og praksis hos apostoliske mennesker

Jeg holder fortsatt på med mine studier av Apostlenes gjerninger, og finner dette både interessant og utfordrende. Særlig studiet av den kristne forsamlingen i Antiokia fascinerer meg, og av ulike årsaker. I et bibelstudium av nettopp denne menigheten har Floyd McClung beskrevet noe av det som karakteriserer apostoliske mennesker og menigheter som har en pionerånd. Jeg har forsøkt å oversette noe av det han skriver om dette, som jeg selv finner veldig interessant og ikke minst nyttig for eget liv og tjeneste. Jeg foreslår at du har Bibelen din ved siden av deg, og slår opp hvert skriftsted:

1. Lederne i menigheten satte av tid til tilbedelse og faste for å lytte til Den Hellige Ånd. (Apgj 13,2)

2. De var rede til å sende ut sine beste folk. (Apgj 13,2-4)

3. Menigheten og lederskapet var flerkulturelt, og som sådant gikk de ut til nasjonene (Apgj 13,1)

4. Menigheten i Antiokia hadde en variasjon av nådegaver i sitt lederskap (Apgj 13,1)

5. Paulus og Barnabas forkynte evangeliet uten kompromiss, hvilket åpnet dørene for de som var sultne på åndelige sannheter (Apgj 13,5)

6. De fokuserte på mennesker som var åpne for evangeliet - kast ikke bort tid på å tenne lidenskap i mennesker som ikke er motivert (hvis du så gjør, vil bare fienden lede deg inn i en runddans). (Apgj 13,5-6 og v.14-21)

7. Når det var åndelig motstand, så stilte de seg ansikt til ansikt med motstanden, de konfronterte konfrontasjonen, det vil si at de stod imot Satan som arbeidet gjennom han som spottet, Elymas. (Apgj 13,8-11)

8. De var sensitive for den kulturelle konteksten de stod oppe i: de fortalte det jødiske folk deres egen jødiske historie (Apgj 13,14-41)

9. De gjenfortalte evangeliets historie (Apgj 13,16-17)

10. De siterte folkets profeter tilbake til folket - kan du sitere noen av dagens sekulære "profeter" (Apgj 13,33)

11. De var nøye med ikke å gi tid og energi på mennesker som stod evangeliet imot (Apgj 13,45 og v.51)

12. Målrettet spredte de Guds ord til hele regionen (Apgj 13,49)

13. De var djerve (Apgj 14,3)

14. De avviste mennesker som ville gjøre dem til idoler; apostoliske ledere må være like varsomme med dette i dag. (Apgj 14,14-15)

15. De forkynte evangeliet (Apgj 14,7 og v.21 og v.25)

16. De stod ansvarlige overfor sin lokalmenighet (ingen apostel står over det å være kjent eller å stå ansvarlig overfor noen få mennesker i et nært fellesskap) (Apgj 14,27-28)

De første menighetene ca år 70.e.Kr

De første menighetene var lokale forsamlinger. Om du klikker på kartet vil du lettere kunne studere nærmere de lokale forsamlingene som fantes rundt år 70 e.Kr. Dette er et interessant bibelstudium i seg selv, som jeg gjerne oppmuntrer seg til å ta. Slå gjerne opp bibelstedene! Kartet viser jo også noe av den fenomenale veksten i den kristne tro, fra utgangspunktet på pinsefestens dag i Jerusalem. Det som særpreget disse første menighetene var at de var frie fra enhver statlig innflytelse. De var fullstendig klar over at Guds rike og keiserens rike var to helt ulike størrelser, og kunne ikke forenes. De var også frie i den forstand at de var frie i forhold til hverandre. Hver enkelte menighet hadde sin egen ledelse. De var kun underlagt menighetens hode, Kristus. Men likevel hadde disse forsamlingene et nært åndelig slektskap. Og læren var jo den samme. Den enkelte menighet sto ikke isolert, men utvekslet kontakt og fellesskap med hverandre, og ulike tjenestegaver kom den enkelte menighet til del. Et annet kjennetegn ved disse menighetene var at de kun bestod av troende medlemmer. Disse hadde tatt imot frelsen, og blitt døpt. Det var den eneste adgangen til en kristen menighet den gangen, og bør også være det i dag.