Den Hellige Ånd skaper fred og forsoning mellom ulike kulturer

Se nøye på dette bildet. Jeg blir så grepet av å se på det. Det er et fotografi av pionerene fra vekkelsen i Azusa Street, selve forløperne for den gryende pinsevekkelsen. Vi forbinder den vel kanskje med den sterke betoningen av tungetalen, og den nådegaven var selvsagt en veldig viktig del av det som skjedde den gangen - som nå. Men det er noe annet jeg vil frem til.

Og det har sammenheng med de voldsomme opphøyene vi ser skje i dagens USA etter det forferdelige drapet på George Floyd.

For et annet kjennetegn på den gryende pinsevekkelsen var forsoning mellom ulike kulturer. Det samme ser vi jo skje på pinsefestens dag i Jerusalem. De som blir vitne til at Ånden faller, kommer fra ulike nasjoner og folkegrupper, og som en følge av dette blir 3000 av dem født på ny og lagt til menigheten på 120 medlemmer.

Det samme skjedde i Azusa Street.

Svarte og hvite forenet i en Ånd.

Den Hellige Ånd bryr seg ingen ting om kultuelle skillelinjer. Det er umulig å være rasist og kristen. Der er rødt blod som renner gjennom blodårene våre uansett hudfarge.

Er det noe vi virkelitg trenger så er det en dåp i Den Hellige Ånd. Ånden skaper nytt liv, river ned fiedenskap, hatets murer og skaper fred og forsoning.

Bildet viser svarte og hvite om hverandre i skjønn forening. Kristi kropp er flerkulturell. På bildet sees William Seymour, farget pinseforkynner. Selv er jeg så heldig å få dele pastortjeneste i Brummundal baptistmenighet med en farget medpastor, Olivier Matata. Det er herlig. Han er et nydelig menneske og en salvet forkynner. Vi har den samme Herre og den samme Ånd.

Den Hellige Ånds utøselse i enhetens tegn

Jeg er et barn av den karismatiske bevegelsen, hvis kjennetegn var at Den Hellige Ånd ble øst ut over kristne i det vi kaller de historiske kirkesamfunnene, og det på en slik måte at kristne fra alle disse ulike konfesjonene ble bundet sammen i enhetens bånd.

Selv talte jeg i tunger for aller første gang rundt en alterring i Gjøvik kirke, en mandagskveld på 1970-tallet og der, i denne vakre trekirken, hørte jeg 'sang i Ånden' for første gang. Så stillferdig, så harmonisk, så blendende vakkert.

Tungetalen var fulgt meg som bønnespråk mer eller mindre siden. Det har vært tider da jeg ikke har tatt den i bruk. I slike perioder har jeg ofte blitt minnet om de gode rådene den unge Timoteus fikk fra apostelen Paulus: 'Forsøm ikke den nådegaven som er i deg, som ble gitt deg ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste.... Derfor minner jeg deg om at du opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse.' (1.Tim 4,14 og 2.Tim 1,6)

Selv opplevde jeg at en venn av meg underviste meg om Den Hellige Ånds gave og la hendene på meg og ba om at måtte få del i en Åndens dåp, dagen før det faktisk skjedde. Forbønnshandlingen skjedde i min barndoms kirke, Hunn kirke, etter gudstjenesten

For å være ærlig forstod jeg ikke så mye av det han sa denne søndagen. Bibelens lære om Den Hellige Ånd var ikke så lett å gripe, og det skjedde da tilsynelatende ingen ting da han la hendene sine og ba for meg. Ikke før jeg, sammen med mange andre ungdommer knelte ned rundt alterringen kvelden etter i Gjøvik kirke. Da var det som om en demning brast, og jeg talte i tunger for aller første gang. Det kom veldig overraskende.

Så mine første erfaringer med Den Hellige Ånd - både den personlige tungetalen og sang i Ånden fikk jeg i Den norske kirke.

Derfor har jeg siden alltid forbundet Den Hellige Ånd med enhet. For under hvelvingen i Gjøvik kirke var det kristne fra forskjellige menigheter og konfesjoner samlet. Ingen spurte meg bekjent  hvor du kom fra. Alt dreide seg om Jesus.

Og det var det som preget den karismatiske bevegelsen først og fremst: kjærligheten til Jesus. Da forsvant skillelinjene. Og kirkepolitikken.

'Turn your eyes upon Jesus', sang vi, 'look full in His wonderful face. And the things of earth will grow strangely dim in the light of His glory and grace.'

Ja, slik er det når man blir opptatt av Jesus!

Nå ber jeg om en ny pinse. Om Åndens dåp og Åndens ild. Det er dette vi trenger, mer enn noe annet. Vi har en arv fra pinsedag i Jerusalem, når Ånden falt, og disiplene ble ikledd kraft fra det høye. Måtte kirken vende tilbake til sin åndelige arv. Herren er rede til å øse sin Ånd ut igjen på nytt og på nytt. Og på nytt.

"Som om det var en mektig ild inne i meg"

I går var det på dagen 80 år siden 'Nordens pinseapostel', Thomas Ball Barratt, ble hentet hjem til Gud.

Historien om Barretts åndsdåp er nok vel kjent for mine lesere, men kort fortalt skjedde det under hans besøk i Amerika i 1906. Han oppsøker blant andre den berømte forkynneren A. B Simpson i dennes hjem, og opplevde der en sterk berøring av Den Hellige Ånd. Kort tid senere ble han bedt om å tale på en samling for biskoper og evangelister i en metodistkirke. Etter talen var alterringen full av mennesker som søkte Gud for å få del i Den Hellige Ånds kraft.

Mens Barratt var i New York, nådde ryktene ham om det helt spesielle som fant sted i Azuza Street i Los Angeles. En mektig utøselse av Den Hellige Ånd fant sted. Dette fordjupet den lengselen Barratt selv bar på, om å bli døpt i Den Hellige Ånd. En intens søken begynte.

En natt mens Barratt var i bønn, falt Den Hellige Ånd over ham, og han begynte å tale og synge i tunger. Her beskriver han med egne ord sin opplevelse:

"I det ene øyeblikket var det som om det var en mektig ild inne i meg under bønnen, og i neste øyeblikk kom det vakre sanger og fremmede språk fra leppene mine."

T.B Barratt hadde begynt å drikke djupt av Ånden.

Jeg er et barn av både Jesusvekkelsen og Den karismatiske bevegelsen, så jeg var vært så heldig å få lytte til mye god undervisning om Den Hellige Ånds dåp, og har selv erfart denne Åndens dåp rundt alterringen i Gjøvik kirke, hvor jeg begynte å tale i andre tungemål. Det takker jeg virkelig Herren for.

I dag har mye av undervisningen om Åndens dåp forstummet. Kanskje det er derfor det er så mye åndsfattigdom blant oss?

Billedtekst: T.B Barratt sammen med sin kone Laura.

Ånden øses ut - tenk å få leve nå

Se på dette bildet! Det er et profetisk bilde, og jeg har tenkt på det i hele dag etter at en venn av meg på Facebook la det ut. Den Hellige Ånd som øses ut. Den treenige Gud sparer ikke på noe. Så langt jeg kan se er dette menighetens aller største behov. Vi er så flinke til alt og det er ikke det kurset vi ikke kan gå på - men hva er vi vel uten Den Hellige Ånd? Hva er vi uten det levende vannet?

Jo mer jeg har tenkt på det profetiske bildet så har jeg tenkt på et vers i Peters pinsepreken:

"...og dere skal få Den Hellige Ånds gave. For løftet tilhører dere og deres barn og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud vil kalle til seg." (Apg.2,38b-39)

Peter siterer profeten Joel om Åndsutøselsen i endens tid. Det er noe håpefullt over den og vi har ikke sett slutten enda! Hør bare:

"Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, at Jeg vil utøse av Min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres unge menn skal se syner, deres gamle menn skal drømme drømmer. og over Mine slaver og over Mine slavekvinner vil Jeg utøse Min Ånd i de dager. Og de skal profetere. Jeg vil gjøre under på himmelen der oppe og tegn på jorden der nede. Blod og ild og røykskyer. Solen skal bli forvandlet til mørke og månen til blod, før Herren dag kommer, den store og herlige. Og det skal skje at hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst." (Apg.2,17-21)

Jeg takker Gud for at jeg lever nå og får oppleve dette! Tenk alle er med, alle generasjoner. Som 'gammel' får jeg drømme Åndens drømmer!

Rundt en alterring

Dette stedet betyr mye for meg. Veldig mye. Rundt denne alterringen i den vakre Gjøvik kirke har jeg knelt mange ganger. I bønn. I syndsbekjennelse. I forbindelse med nattverdfeiringen. I stillhet. Det har vært hellige øyeblikk.

En mandagskveld en gang høsten 1972 var det her, knelende sammen med andre ungdommer, ble jeg døpt i Den Hellige Ånd og begynte å tale i tunger for første gang. Stillferdig, uten noe som helst påvirkning eller press fra noen. Den Hellige Ånd kom over meg. Jeg kan ikke forklare det på noen annen måte.

Av og til tenker jeg på hvorfor det skjedde akkurat her? Det jeg har kommet frem til er at i det øyeblikket skapte Herren en djup lengsel hos meg etter kristen enhet. Det var som om Herren viste at Han er mye større og favner bredere, enn våre kirkesamfunnsgrenser og at Han øser ut sin Ånd akkurat der Han vil! Han gjør ikke forskjell på folk. Den karismatiske bevegelsen viste til fulle at Herren gjestet de historiske kirkesamfunnene og øste ut sin Hellige Ånd i rikt mål - og gjør det fremdeles.

En venn fra ungdomstiden, Ole Jacob Nyhus, eller Jacken blant venner, er sogneprest i denne kirken nå. Han vokste opp under Jesusvekkelsen og er et barn av den. Den gangen var Gjøvik kirke stuvende full. Ikke bare var hver eneste sitteplass full, både i kirkesalen og på galleriet, men folk satt i midtgangen og rundt alteret, for å delta på Gospel Nights. Jeg var selv en av dem. Her har jeg hørt Broder Andreas tale for første gang, biskop Alex Johnson og Einar Lundby, bare for å nevne noen. En av Lundbys prekener husker jeg fremdeles store deler av.

Min bønn er at Herren må gjøre det igjen! Skape en ny Gudslengsel og fylle Gjøvik kirke på nytt!

I år hadde jeg gleden, sammen med mange andre, av å dele noen kveldstanker i en kort kveldsgudstjeneste i Gjøvik kirke, som fant sted hver dag under fastetiden. Det var veldig flott, og jeg kjente på stor takknemlighet for å få gi noe tilbake til denne kirken og samtidig få dele fellesskap med venner i Den norske kirke. Mens jeg satt i stillheten i denne kirken var jeg titt og ofte tilbake i tankene til de gangene jeg knelte ved alterringen og en djup glede fylte hjertet mitt.

Billedtekst: Alterringen i Gjøvik kirke. Foto: Kirken.no

Forvandlet til Hans likhet

J. Rufus Moseley (bildet), 1870-1954), er blitt kalt 'den første karismatiker." Det har sammenheng med at han i mars 1910 ble døpt i Den Hellige Ånd, og talte i alle kirkelige sammenhenger. Moseley, som for lengst er 'glemt', skrev mye om det indre livet og den iboende Kristus og om foreningen med Ham. Han ble i sin samtid betraktet som en Kristus-mystiker og beder. Her er noe jeg har oversatt som han har skrevet:

"Hemmeligheten ved å bli værende og forøkende er å leve i Guds kjærlighet og glede og i evigvarende takknemlighet. Vi skal betrakte og fryde oss i Herrens herlighet, og idet vi gjør det blir vi forvandlet fra herlighet til herlighet og blir Ham lik. 

Dette skal vedvare frem til vi hatt på oss bryllupsklærne, frem til den fulle manifesteringen av Kristus, som vil forvandle oss til vi blir lik Hans herlighets kropp."

- J. Rufus Moseley, 8.juni 1930
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Den Hellige Ånds gjerninger, del 9

Den profetiske tjenesten opphører ikke med Det gamle testamente og Den gamle pakts siste profet, døperen Johannes. Profetembetet fortsetter i Den nye pakt og i den kristne forsamlingen.

"Og Gud har satt disse i menigheten, for det første apostler, for det andre profeter ..." (1.Kor 12,28)

"Og han ga noen til å være apostler, noen til profeter..." (Ef 4,11)

Apostelen Paulus begrunner også hensikten med apostel- og profetembetet slik:

"for at de hellige skulle bli utrustet til tjenestens arbeid, til oppbyggelse av Kristi kropp, inntil vi alle når fram til troens enhet og til kunnskapen om Guds Sønn, til manns modenhet, til det mål av vekst som rommer Kristi fylde..." (Ef 4,12)

Intet mindre! Apostel- og profetembetet hører alltid sammen i Det nye testamente, så er det også den kristne forsamlingen "bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus selv er Hovedhjørnesteinen." (Ef 2,20)

Verken apostel- eller profetembetet opphørte når de 12 apostlene døde. Gjennom hele kirkens historie har Gud reist opp apostler og profeter.

Men det er forskjell på å profetere og ha en tjeneste som profet. Når jeg tenkte nøye igjennom det jeg skulle skrive i dag om profeten Agabus, som blir navngitt i Apg 11,27-30, så kom denne setningen til meg:

"Alle profeter profeterer, men ikke alle som profeterer er profeter!"

Profetere er noe alle troende kan: "For dere kan alle tale profetisk", jfr 1.Kr 14,31, og vi oppfordres og oppmuntres til å tale profetisk: "Jag etter kjærligheten, og søk med iver etter de åndelige gaver, slik at dere i større grad kan tale profetisk." (1.Kor 14,1) Samtidig skriver apostelen Paulus: "Er vel alle profeter?" (1.Kor 12,29)

Nei, alle som taler profetisk er ikke nødvendigvis en profet! Det skal mer til enn som så! En profet må kalles og utdannes av Herren selv, og det skjer ikke over natten. Alle bibelske profeter er blitt 'utdannet' gjennom bønnens og lidelsens skole.

Det er flere viktige forskjeller på profetembetet i Den gamle- og Den nye pakt, men før jeg sier noe om det, så skal jeg gjengi den liten oversikt over noen av profetene i Den gamle pakt og det som særpreget deres tjeneste. Oversikten finnes i Larry Randolf: En brukervennlig profetisk tjeneste. Hermon forlag 2000, side 25-27:

ELIA: En undergjørende profet som fikk mat av fugler og engler. Han oppvekte døde. og kalte ild ned fra himmelen.

ELISJA: Fikk en dobbel del av Elia's ånd. Han gjorde helbredelsesunder, og tilkalte engler. En død mann som ble kastet på hans grav, ble levende.

JONA: Hele Ninives befolkning angret sin synd, og unngikk Guds dom i flere tiår på grunn av hans profetiske virke.

AMOS: En fargerik profet, som arbeidet som hyrde. Han refset Israel for avgudsdyrkelse.

HOSEA: En høyt utdannet profet. Han var svært visjonær i sine profetier, både allegorisk og direkte. Gud ba ham gifte seg med en prostituert, som et tegn.

JOEL; Han profeterte om den fremtidige utgydelsen av Guds Ånd over alt kjød. Peter siterte Joel i Apostlenes gjerninger.

JESAJA: En av de profetene som har skrevet mest. Han forutsa at Messias skulle komme, og kalles GT`s evangelist.

MIKA: Han talte profetisk om dom, og om Messias som skulle komme.

OBADJA: Han kalles vanligvis en "mindre" profert. Han forutså Edoms ødeleggelse.

NAHUM: Han regnes som en poetisk profet. Noen regner hans bok for å være et litterært mesterverk. Han forutsa ødeleggelsen av Ninive.

JEREMIA: En omsorgsfull profet, kjent som den gråtende profeten. Hans skrifter er kjent som profetiske prekener.

HABAKKUK: Muligens en levittisk musiker. Han profeterte i lyrisk form.

SEFANJA: En profet av kongelig avstamning, som hadde en framtredende posisjon i landet.

DANIEL: Han hadde fått stor visdom, forståelse og fatteevne. Han mottok og tolket drømmer, og fikk apokalyptiske syner.

ESEKIEL: En kraftfull lærer. som var både prest og profet. Han mottok mange uvanlige syner, og ble bedt om å legge fram profetiene på en like uvanlig måte.

SAKARJA: Var både prest og profet, og forutsa Jerusalems ødeleggelse og gjenoppbygging. Hans skrifter består av åtte visjoner.

HAGGAI: Han profeterte om gjenoppbyggingen av Guds hus, og forkynte at husets herlighet ville langt overgå dets opprinnelige herlighet.

MALAKI: Han ble sendt ut for å korrigere levittene, gjeninnsette loven, og proklamere at Elia ville komme før Herrens store dag.

(fortsettes)

Billedtekst: Tegningen forestiller profeten Agabus som var en del av profetene som hadde tilhold i menigheten i Jerusalem, og som ved to anledninger frembar profetiske budskap av stor betydning for Kristi forsamling og for apostelen Paulus i særdeleshet.

Den Hellige Ånds gjerninger, del 8

"... falt Den Hellige Ånd på dem, slik som Han falt på oss I BEGYNNELSEN...". (Apg 11,15)

Det som skjer i huset til den romerske offiseren Kornelius, er en gjentagelse av pinseunderet i Jerusalem:

"For de hørte dem tale med tunger og opphøye Gud." (Apg 10,46)

Her ser vi tungetalens hensikt: 'opphøye Gud'. På pinsefestens dag i Jerusalem talte disippelflokken på ulike språk 'om Guds underfulle gjerninger...' (Apg 2,10). I Jerusalem faller Den Hellige Ånd over de 120 som var samlet på Øvresalen. De var alle jøder. I huset til den romerske offiseren Kornelius, faller Ånden over hedningene. Dette vekker stor oppsikt, og er jo en direkte oppfyllelese av synet Peter har på taket til garveren Simon:

"Og de troende som var omskårne ble forskrekket - alle de som var kommet sammen med Peter - over at Den Hellige Ånds gave også var blitt utøst over hedningene." (Apg 10,45)

Det er to ting vi skal merke oss her:

For det første: Det som skjer i huset til Kornelius er en oppfyllelse av de profetiske ordene som ble uttalt av profeten Joel, og som Peter siterer i forbindelse med pinseunderet i Jerusalem: "Og det skal skje i de siste dager. sier Gud, at Jeg vil utøse Min Ånd OVER ALLE MENNESKER..." (Apg 2,17)  Over ALT KJØD.

I Jerusalem faller Den Hellige Ånd over jødene. I Cæsarea, hos Kornelius, faller den over hedningene. Vi burde virkelig fryde oss over det som skjedde i denne romerske offiserens hus, fordi dette er gode nyheter til alle som ikke er av av jødisk ætt. Apostelen Peter sier det slik i sin pinsepreken: "For løftet tilhører dere og deres barn og så mange som Herren vår Gud vil kalle til seg." (Apg 2,39)

For det andre: tungetalen ansees som GUDS GAVE (Apg 10,45-46). Den regnes som en av Åndens ni nådegaver, slik vi finner dem beskrevet i 1.Kor 12,4 og v.10: "Det er mange forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme... til en annen forskjellige slags tunger, til en annen tydning av tunger."

Tungetale er en gave, ikke noe man får som fortjeneste. Dette var slett ikke noe de som oppholdt seg i huset til Kornelius forventet å få. Når Ånden faller kommer det alltid som en OVERRASKELSE.

Når Peter ser det som skjer rett foran sine øyne setter han det i sammenheng med noe han har hørt av Herren selv: "Da husket jeg hvordan Han sa: Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd." (Apg 11,16) Peter setter altså det som skjer i sammenheng med Jesu eget løfte om at Han er den som døper i Den Hellige Ånd. Så sier Peter noe veldig interessant: "Hvis Gud gav dem DEN SAMME GAVEN som Han hadde gitt oss da vi kom til tro på Herren Jesus Kristus ..." (v.17) Peter refererer til sin omvendelse, og sikkert også til sin pinseerfaring. Det er ingen kvalitetsforskjell på det han hadde opplevd, og det hedningene nå opplever.

Lukas avslutter kapittel 11 av sin kirkehistorie med å fortelle om noen profeter som kommer menigheten i Jerusalem til Antiokia. "En av dem, en ved navn Agabus ..." (Apg 11,27)

Dette er veldig interessant. For det første er det snakk om PROFETER, altså flertall, og for det andre kommer de fra Jerusalem. Som vi skal se fantes det også PROFETER i menigheten i Antiokia, jfr Apg 13,1. Profettjenesten forsvant ikke i og med Den gamle pakt. Den finnes også med i kristne forsamlingen, og blant annet som profet-team. Men mer om profet-tjenesten eller profet-embetet i neste artikkel.

(fortsettes)

Den Hellige Ånds gjerninger, del 8

Syner og drømmer kan være vanskelige å forstå. Lukas forteller oss at Peter måtte grunne på det han hadde opplevd. Det var overveldende. Det stred helt imot hans overbevisning og den tradisjon han hadde vokst opp med.

Lukas skriver at Peter var i 'villrede om hva dette synet han hadde sett, skulle bety' (v.17), og at han 'grunnet på synet' (v.19)

Det er ikke nødvendigvis slik at med et syn eller en drøm kommer klarhet. Både synet og drømmen kan virke uforståelig. Derfor er det viktig å be Gud åpenbare for oss hva Han ønsker å si oss. I 1.Kor 2,10 kan vi lese: "Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud."

Det andre jeg merker meg er at selv om Den Hellige Ånd åpenbarer for Peter at han skal bliSt med utsendingene fra den romerske offiseren, så kaster ikke Peter alt han har i hendene og løper avgårde. Den Hellige Ånd sier:

"Stå opp og gå ned. Følg med dem uten å tvile, for det er jeg som har sendt dem." (v.20)

Utsendingene fra den romerske offiseren Kornelius blir natten over i huset til garveren Simon. Det er først dagen etter de gir seg i kast med reisen fra Joppe tilbake til Cæsarea. Ser man på kartet er ikke avstanden mellom disse to stedene særlig lang. Det er mulig det var praktiske årsaker til at det ble slik, men poenget mitt er at Peter tok seg tid.

Det er en nyttig lærdom å ta med seg - også når Ånden taler. Å sove på det, som vi sier, som som bokstavelig talt skjedde her, behøver ikke å være vantro. Umoden åndelighet skynder seg alltid avgårde. Det er mye visdom i stillferdig ettertanke.

Når de kommer frem til den romerske offiseren skjer det noe vi skal merke oss. Kornelius ønsker å vise Peter ærbødighet, ja mer enn det, han 'faller ned for hans føtter og tilba ham." (v.25)

Da er det Peter sier: "Stå opp! Også jeg er et menneske." (v.26)

Intet menneske - uansett hvem han er - skal tilbes. Bare Gud. Vi bøyer kne kun for Kristus. Jeg snakker ikke her om høflighet, for høflige og vennlige skal vi være, men tilbedelse tilkommer bare Ham og Ham alene, som er Kongernes Konge og Herrenes Herre. De første kristne ville ikke bøye kne for keiseren. Dermed ble de forfulgt. Etterfølgelsen av Kristus kostet.

(fortsettes)

Den Hellige Ånds gjerninger, del 7

Det er ikke bare den romerske offiseren Kornelius som ser syner. Peter kommer i en henrykkelse og får også et syn. Hva er så en henrykkelse?

Henrykkelse kommer av det greske ordet 'existemi', hvorav vi får vårt ord ekstase. Ifølge studieutgaven til Bibelen Guds ord innebærer det 'å erstatte individets vanlige sinnstilstand med en høyere, gudgitt tilstand, i den hensikt å gi vedkommende instruksjoner. Dette er på linje med det profetiske løftet om drømmer og visjoner gitt av Den Hellige Ånd for å fremme Guds frelsesplan.' (Bibelen Guds Ord. Studieutgave, 2018, side 1399).

Ifølge Illustrert Bibelleksikon 'betegner det greske ordet 'ekstasis' en forflytning fra en tilstand til en annen'. (Illustrert Bibelleksikon, bind 3, side 329). På hebraisk stammer ordene 'henrykkelse' og 'profetisk henrykkelse' fra ulike former av verbet 'naba', 'profetere'. Ordene i 2.Kor 12,1-4 gir oss en forestilling om hva dette innebærer. Der skriver apostelen Paulus at han ble rykket opp i den tredje himmel. Han vet ikke om 'han var i kroppen' eller 'utenfor kroppen. Han vet det rett og slett ikke. Han befinner seg et annet sted - les den tredje himmel - men om han var der fysisk eller ikke - vet han ikke sikkert.

Peter er på et konkret sted. På taket til garveren Simon. Han er der i en bestemt hensikt. Han skal be. Det er interessant å merke seg at både den romerske offiseren, som var en gudfryktig mann, og apostelen Peter følger det jødiske tidebønnsmønsteret. Den romerske offiseren ba ved den niende time - altså klokken 15.00, mens Peter på det tidspunktet han befinner seg på dette hustaket befinner seg der ved den sjette time - altså klokken 12.00.

Lukas, som skriver dette, nevner spesielt at Peter befinner seg på hustaket - hvor det er stille - for å be: "Dagen etter, mens de var på reise dit og nærmet seg byen, gikk Peter opp på hustaket for å be. Det var omkring den sjette time." (Apg 10,9)

Med andre ord: Apostelen Peter ba tidebønner!

Det andre vi merker oss er at når vi søker Gud må vi være forberedt på det uventede!

Det er Gud selv som bryter inn i Peters tidsplan for dagen. Peter opplever en profetisk henrykkelse, og det han ser er slett ikke noe han forventet å se. Når Gud gir oss drømmer, syner eller en profetisk henrykkelse så kan det snu opp ned på alt vi kjenner og det kan absolutt føre oss ut av vår komfortsone. Gud følger sine planer og for at de skal kunne skje hender det at vi må bevege oss utenfor det vi er vant med.

Og dette var Peter ikke vant med eller komfortabel med. Han får se et syn av urene dyr som kommer ned fra himmelen, og fordi dette er et brudd på hans jødiske tradisjon, nekter han å ta imot det. Tre ganger skjer det uventede. Og Peter er slett ikke klar over hvordan han skal tolke det som har skjedd med ham.

Her har vi noe å lære alle sammen:

1. Har vi med Gud å gjøre må vi være forberedt på det uventede.
2. Han kan ta oss ut av vår komfortsone.
3. Vi kan bli usikre og i villrede på hvordan vi skal tolke et syn. Det kan ta tid før vi forstår hva Gud er ute etter.
4. Han kan forpurre våre planer og vi kan komme til å måtte endre dem.

(fortsettes)

Den Hellige Ånds gjerninger, del 6

Som jeg skrev i forrige artikkel er syner, drømmer og henrykkelser, en del av Den Hellige Ånds språk. Livet med Den Hellige Ånd er helt naturlig overnaturlig!

Nesten fra begynnelse til slutt er Bibelen full av drømmer og visjoner, og historien om mennesker som hadde dem. Tar vi bort disse eksemplene mister vi mye av, ikke bare underne, men også den djupe visdommen de representerer. For Gud taler gjennom disse synene og drømmene, og avdekker for oss ofte fremtidige hendelser, som ikke bare berører enkeltpersoner, en nasjon, men også nasjoner. Elihu, en av Jobs venner, sier det slik:

"For Gud taler både på den ene og den andre måten, uten at mennesker får tak i det. I en drøm, i et syn om natten, når dyp søvn faller over menneskene, mens de slumrer på sitt leie, da åpner Han menneskenes ører og besegler rettledningen de får ..." (Job 33,14-16)

I 4.Mos 12,6 leser vi at drømmer og syner er en naturlig del av en profets liv:

"Da sa Han: Hør nå Mine Ord: Hvis det er en profet iblant dere, gjør Jeg, Herren, Meg kjent for ham i et syn. I en drøm taler Jeg til ham..."

I Joel-profetien som apostelen Peter siterer på pinsefestens dag i Jerusalem, kommer dette klart frem:

"Deretter skal det skje at Jeg vil utøse Min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres gamle menn skal drømme drømmer, og deres unge menn skal ha syner." (Joel 3,1)

Så i etterdønningene av pinsen - den tiden vi nå lever i - burde det være helt naturlig overnaturlig at menn og kvinner profeterer, drømmer drømmer og har syner.

Drømmer og syner er av samme slag, den ene i sovende, den andre i våken tilstand. La meg gi deg et eksempel fra Daniels bok:

"I babylonerkongen Belsasars første regjeringsår hadde Daniel en drøm og fikk se syner som for gjennom hodet hans mens han lå i sengen. Siden skrev han ned drømmen ..." (Dan 7,1)

Profeten Daniel snakker om både drømmer og syner som det samme, men de inntreffer enten om natten eller om dagen.

I eksemplet fra Apostlenes gjerninger kapittel 10 og 11, hvor vi befinner oss for tiden i vårt bibelstudium, er det en gudfryktig italiensk offiser som har et syn. Bibelen viser oss at Gud taler gjennom drømmer og syner til alle slags mennesker. De behøver ikke en gang være troende. Profeten Daniels bok gir oss flere eksempler på dette, hvor Gud taler gjennom drømmer i livet til en hedensk konge, og profeten Daniel får tydningen.

I Apg 10 blir vi kjent med offiseren Kornelius, og vi blir kjent med at han på den niende timen av dagen, får et syn. Den niende timen refererer til en av de jødiske tidebønnstimene. Klokken er med andre ord 15.00. I synet får Kornelius se en engel, en av Herrens budbringere. Dette er også en helt naturlig overnaturlig del av nytestamentlig menighetsliv! I vår vestlige kultur handler den kristne troen ofte om læresetninger, og læren er avgjørende viktig, men troen har også en overnaturlig dimensjon, hvor altså drømmer, syner, henrykkelser og engler er en del av det hele.

I mitt personlige liv har drømmer spilt en viktig rolle. Derfor har jeg i mange år ført en drømmedagbok. Her noterer jeg ned drømmen, klokkeslettet og datoen og har alltid penn og papir ved siden av senga, i tilfelle Herren gir meg en drøm. Alle drømmer er selvsagt ikke fra Herren, men noen er det. Selv om jeg ikke alltid forstår hva drømmen handler om, noterer jeg den den og ber over den. Jeg spør Herren vise meg hva drømmen betyr. Dato og klokkeslett kan være viktig å notere, da dette kan ha betydning for å forstå drømmen.

(fortsettes)

Den Hellige Ånds gjerninger, del 5

Vi fortsetter vårt studium av Helligåndens gjerninger, og skal nå stanse ved det som skjedde i huset til en romersk offiser ved navn Kornelius, Men før vi gjør det, skal jeg nevne to ting:

I forbindelse med bønnemøtet som beskrives i det fjerde kapittelet i Apostlenes gjerninger, leser vi at de som var tilstede ble 'alle fylt med Den Hellige Ånd og de talte Guds ord med frimodighet." (v.31)

Vi merker oss to ting: Alle ble fylt med Den Hellige Ånd. Dåpen i Den Hellige Ånd er en engangsforeteelse, men å bli fylt av Ånden er en stadig gjentagende erfaring. Husk at de som var tilstede på dette bønnemøtet mest sannsynlig hadde tatt del i pinseopplevelsen pinsedag i Jerusalem. Det kan vi si fordi Lukas forteller oss at når Peter og Johannes ble løslatt fra fengselet hvor de satt, "gikk de til sine egne". Det vi er vitne til på dette bønnemøtet er at Den Hellige Ånd øses ut mens de ber, og de fylles alle av Den Hellige Ånd. Det andre vi merker oss at dette fører til noe: De blir frimodige! Og sist, men ikke minst, dette skjer i en ganske spesiell ramme: Huset hvor de befinner seg, "skalv" (v.31). Når vi har med Den Hellige Ånd å gjøre, må vi være forberedt på det uventede!

Det andre skriftstedet jeg vil nevne er Apg 6,3 og v.5, som handler om utvelgelsen av kirkens aller første diakoner. Hva var kriteriet for å velge dem? At de var godt skolerte og flinke? Nei, kriteriet var at de var fylt med Den Hellige Ånd og hadde et godt vitnesbyrd. Det som fremheves om diakonen Stefanus, han som skulle bli kirkens første martyr, er at han var "full av tro og Den Hellige Ånd."

Så til beretningen om Kornelius og hans hus.

Historien starter egentlig med en viktig detalj i kapittel 9 vers 43:

"Så ble han mange dager i Joppe hos garveren Simon."

Dette kan synes å være bare en ubetydelig detalj som forteller om hvor Peter befant seg rent geografisk, men er ikke det. Lukas forteller oss noe svært viktig. Det vi leser er ganske oppsiktsvekkende, sett med jødiske øyne. Garver-yrket sto nederst på rangstigen, og jøder kunne ikke omgås garvere. De drev med dyrehuder, og var dermed å betrakte som urene. Når Peter, som var jøde, ikke bare gikk inn i huset til garveren Peter, men bodde der i flere dager, så sier det meg at Gud hadde forberedt Peter på det tidsskiftet som skjer i og med Apostlenes gjerninger kapittel 10 og 11. Da flyttes fokus fra jødemisjon til hedningemisjon. Evangeliet gis videre til hedningenasjonene. Så selv om det som skjer med Peter i kapittel 10 og 11 er nytt og annerledes og ganske så overraskende, så virker det som om Den Hellige Ånd har forberedt Peter, i og med at han bokstavelig talt trår over dørstokken til denne garveren.

I kapittel 10 introduseres vi for oppfyllelsen av profetien fra Joel, som apostelen Peter siterer fra på pinsedagen:

"Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, at Jeg vil utøse av min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres unge menn skal se syner ..." (Apg 2,17)

Det er den den romerske offiseren Kornelius som har et syn. Senere får Peter oppleve en henrykkelse.

Hva er dette? Dette er Den Hellige Ånds språk! Den Hellige Ånd taler blant annet gjennom syner, henrykkelser og drømmer.

Vi skal se nærmere på dette i neste del av denne artikkelserien.

(fortsettes)

Den Hellige Ånds gjerninger, del 3:

"De fleste kristne kjenner Jesus som Frelseren og Sønnen, men i mange menigheter har Jesus aldri blitt løftet opp som den som døper i Den Hellige Ånd."

Det skriver Michael Harper, en anglikansk prest som skulle bli en av de mest markante skikkelsene i den karismatiske fornyelsen Gud sendte til de historiske kirkesamfunnene i det 20.århundre. Harper, som senere ble ortodoks prest skrev flere bøker. Sitatet er hentet fra en av dem, "Kraft for Kristi legeme", som daværende Troens Bevis forlag ga ut i 1971, året før jeg selv ble en kristen. Boken fikk stor betydning for mitt eget kristenliv, og jeg vil tro for mange andre som gjennom den fikk solid undervisning om Bibelens lære om Åndens dåp.

Det er ikke alltid de fire evangelistene gjengir alt likt, eller får med alle detaljene. De er forskjellige hver på sin måte, og vektlegger ulike ting, blant annet fordi de har ulike lesere for øye. Men akkurat når det gjelder løftet om at Jesus skal døpe oss i Den Hellige Ånd, så har alle med dette:

"Jeg døper dere med vann til omvendelse, men Han som kommer etter meg, er mektigere enn meg. For Ham er jeg ikke engang verdig til å bære sandalene. HAN SKAL DØPE DERE MED DEN HELLIGE ÅND OG ILD." (Matt 3,11)

"Han (altså Johannes) forkynte å sa: Det kommer en etter meg som er sterkere enn meg. Jeg er ikke engang verdig til å bøye meg ned for å løse sandalremmen Hans. Jeg har døpt dere med vann, men HAN SKAL DØPE DERE MED DEN HELLIGE ÅND." (Mark 1,7-8)

"Jeg døper dere med vann. Men Han som er sterkere enn meg, skal komme. Jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen Hans. HAN SKAL DØPE DERE MED DEN HELLIGE ÅND OG ILD." (Luk 3,16)

"Ham som du ser Ånden komme ned og bli over, HAN ER DEN SOM DØPER MED DEN HELLIGE ÅND." (Joh 1,13)

Siden alle fire evangelieforfatterne nevner dette helt konkret og spesifikt må det være særdeles viktig. Alle fire fremstiller altså Jesus som den som DØPER i Den Hellige Ånd.

Michael Harper skriver: "Det er viktig at vi i stedet for erfaringer søker etter løftene. Det er mange som har sunket ned i erfaringenes kvikksand, som ikke hadde noe grunnlag i Skriftene. Det er bare hvis denne velsignelsen på en tydelig måte er lovet i Guds ord at vi med trygghet kan motta den og glede oss over dens fordeler." (Michael Harper: Kraft for Kristi legeme. Troens Bevis Forlag 1971, side 20)

Og grunnlaget for en dåp i Den Hellige Ånd finnes tydelig beskrevet i Den Hellige Skrift.

En som så dette, og lenge før pinsevekkelsens tid, var kongregasjonalisten R.A. Torrey (bildet). Han hadde gjort seg en erfaring av Åndens dåp. Torrey (1856-1928) skriver:

"Jeg er alltid mistenksom når det gjelder djupsindig skriftforklaring, forklaring som krever en lærd mann eller filosof for å forstå den. Bibelen er skrevet for den vanlige mann og kvinne. I minst 99 av 100 tilfeller ligger meningen på overflaten, den betydning som enhver enkel mann og kvinne eller barn, som virkelig ønsker å vite sannheten og lyde den, ser i den, det er hva skriftordet egentlig betyr. Jeg har stor sympati med barnet som hørte en lærd mann som prøvde å bortforklare den klare betydningen av Skriftordet. Det lille barnet sa: 'Dersom Gud ikke mente hva Han sa, hvorfor sa Han da ikke hva Han mente?' Vel, Gud sier alltid hva Han mener, akkurat slik som du og jeg ville begripe det, dersom våre viljer virkelig var overgitt til Gud, og vi virkelig ønsket å vite nøyaktig hva Gud ønsket å fortelle oss, og ikke leser våre egne meninger inn i Bibelen." (R.A Torrey: The Power of Prayer. Zondervan 1924, side 196)

(fortsettes)

Den Hellige Ånds gjerninger, del 2:

En av de bemerkelsesverdige tingene som inntreffer pinsedagen i Jerusalem er at de som blir vitne til at Den Hellige Ånd blir øst ut er at de forstår det som blir sagt av apostlene: "Da ble de alle forskrekket, undret seg og sa til hverandre: Se, er ikke alle disse som taler galileere? Og hvordan kan det da ha seg at vi hører, enhver av oss på vårt eget språk, det som vi ble født inn i? Partere og medere og elamitter, de som bor i Mesopotamia, Judea og Kappedokia, Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, Egypt og de deler av Libya som grenser til Kyrene, besøkende fra Rom, både jøder og proselytter, kretere og arabere, vi hører dem alle tale på våre egne språk om Guds underfulle gjerninger." (Apg.2,7-11).

Leser vi videre i Apostlenes gjerninger finner vi den nådegave som kalles "tungetale" i betydningen et forstått språk, som her i Apg.2, men tungetalen omtales også av apostelen Paulus som det å tale "hemmeligheter i Ånden." Jeg skal komme tilbake til hva det siste betyr.

I går leste jeg noe som den angelikanske presten, Andrew White (bildet), forteller på sin Facebook-side:

Hans mor har vært igjennom en tøff tid med et lengre opphold på sykehus. Hun har vært svært deprimert og mistet håpet. Hans kone dro for å treffe henne. Andrews kone forteller at hun ønsket å be sammen med henne og synge i tunger. Moren sa at hun dessverre ikke kunne fordi hun i flere måneder ikke har vært istand til å synge. Men når Andrews kone begynte å synge i dette himmelske språket i noen få minutter begynte plutselig Andrews mor å synge på perfekt fransk. Nesten som en opera!

"Men min mor kan ikke et eneste ord på fransk! Min kone derimot snakker flytende fransk og hun kan fortelle at min mor sang om Guds kjærlighet: Voici l'amour voici mon Dieu"

På norsk blir det: Her er kjærlighet, her er min Gud.

Andrew White forteller at Guds hellige nærvær fylte rommet og de to kvinnene ble overveldet.

Historien Andrew forteller er sterk, men det finnes flere eksempler hvor kristne har talt i tunger uten å vite at de har snakket perfekt på et fremmed språk de ikke kan. Om mine lesere har opplevd noe slikt, må dere gjerne fortelle om dette i kommentarfeltet på Facebook om vi er venner der. Hvis ikke kan du skrive til meg: bjornolav58@gmail.com Vi trenger å fortelle hverandre om Guds undergjerninger.

fortsettes

Den Hellige Ånds gjerninger, del 1

Vi skal ikke lese mye i Apostlenes gjerninger - vår første kirkehistorie - før vi oppdager at et overnaturlig liv - med tegn og undergjerninger - hører med til det normale. Vi derimot - og da snakker jeg i all hovedsak om oss i Vesten - er det normale blitt unormalt! For mange av oss er det heller oppsiktsvekkende når vi opplever under og guddommelig inngripen. Men når vi leser om urkirkens erfaringer av guddommelig ledelse, helbredelser, sterke bønnesvar, skaper det en djup lengsel hos mange av oss.

Vi skal heller ikke lese mye i Apostlenes gjerninger før vi oppdager at hemmeligheten til dette guddommelige livet er Den Hellige Ånd. Boken burde heller ha blitt kalt: Den Hellige Ånds gjerninger.

Den kristne menigheten fødes i bønn på Øvresalen, og døpes i en dåp i Den Hellige Ånd pinsedag i  Jerusalem. Det gikk ikke ubemerket hen:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind som fylte hele huset der de satt. Så viste det seg tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale..." (Apgj 2,1-4)

Litt senere i denne vår første kirkehistorie leser vi om vekkelsen i Samaria. Den var kjennetegnet av store folkeskarer som blir vitne til tegn og undergjerninger som ledsager forkynnelsen av evangeliet. Lukas forteller oss at "mange som var vanføre og lamme, ble helbredet." (Apg 8,4) Og mennesker med urene ånder ble satt fri.

Men det var likevel noe som manglet.

Når apostlene som var i Jerusalem, fikk høre om vekkelsen i Samaria sendte de Peter og Johannes dit. Vi leser fra Ap.gj.8,15-17: "Da de var kommet ned ba de for dem så de skulle få Den Hellige Ånd. For ennå var Han ikke falt på noen av dem. De var bare blitt døpt til Herren Jesu navn. Så la de hendene på dem og de fikk Den Hellige Ånd.

I denne serien skal vi se litt nærmere på Den Hellige Ånds gjerning og spesielt det som kalles dåpen i Den Hellige Ånd. Men la meg før vi går videre gjenfortelle noe Randy Clark forteller i forordet til boken om Kina-misjonæren Dennis Balcombe:

Randy Clark forteller at han ved en anledning møtte syv av topplederne for et av de mange nettverkene til undergrunnskirkene i Kina. Disse syv mennene hadde ledet mange til Kristus. Nettverket de var ledere av besto nå av 25 millioner troende. Selv om de hadde begynt sitt evangeliseringsarbeid på begynnelsen av 1970-tallet, var omlag 80 % av disse 25 millionene kommet til tro på Kristus siden 1988. Randy Clark spurte dem da hva som hadde skjedd i 1988. Deres respons var dette: Dennis Balcombe kom til oss og introduserte for oss Den Hellige Ånd.

Jeg tror at dette er selve hemmeligheten: Om vi ikke er kjent med Den Hellige Ånd, og da mener jeg ikke teoretisk, må vi erfare ham.

(fortsettes)

Billedtekst: Kina-misjonæren Dennis Balcombe ber for kinesere om at de må bli døpt i Den Hellige Ånd.

Tungetalen som bønnespråk, del 5

Her er noen 'avsluttende' tanker fra min side rundt tungetalen som bønnespråk. Det er viktig for leseren å huske at jeg ikke har berørt tungetalen i menighetssammenheng, men lagt vekt på tungtalen som bønnespråk til personlig oppbyggelse.

Det er også viktig å huske på at tungetalen bare er en måte å be på. Som Edin Løvås sa ved en anledning:Bønnens hus har mange rom! Ikke alle taler i tunger. Det sier også Skriften: "en får ulike slag av tungetale ..." (1.Kor 12,10) og 1.Kor 12,30: "Taler alle i tunger?", underforstått: nei.

Men vi har alle én ting til felles: "alle fikk vi vi én ånd å drikke." (1.Kor 12,13)

Apostelen Paulus slår fast at Den Hellige Ånd "deler ut sine gaver til hver enkelt slik han vil."

Dermed er ikke tungetalen noe bevis på noen større åndelighet enn andres. Det er ikke noe vi får etter fortjeneste. Det er en NÅDEGAVE.

Den episkopale presten, Dennis Bennett, som ble en av pionerene i den karismatiske vekkelsen, skriver dette i sin bok: Den Hellige Ånd og vi, som han skrev sammen med sin kone, Rita:

"Ytringens gaver - tunger, tydning og profeti - er ikke til for å lede våre liv, men de er til for å åpenbare Gud for oss og hjelpe oss til å komme Ham i møte. De er til for å gjøre oss Gudvendte og for å gi oss en sunn frykt (ærefrykt) for Herren." (Dennis og Rita Bennett: Den Hellige Ånd og vi. Filadelfiaforlaget, side 93)

Tungetalen kan berike en kristens bønneliv. Det har jeg selv, og mange med meg erfart. Taler man ikke i tunger kan man be om det! Vi burde alle følge oppfordringen til Paulus i 1.Kor 14,1:

"Jag etter kjærligheten, søk åndsgavene med IVER..."

Med andre ord: vi burde AKTIVT søke dem.

I en tid hvor vi mer enn noe annet trenger ÅPENBARINGSKUNNSKAP trenger vi nådegavene. Jesu bror, Judas, skriver i sitt brev:

"Men dere, mine kjære, må bygge dere selv opp ved deres høyhellige tro under stadig bønn i Den Hellige Ånd." (Jud v.20)

Tungetalen skal en dag bli borte (jfr 1.Kor 13,8). De hører til det dennesidige. Men vi er ikke der ennå. "Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt." Da skal også kunnskapen bli borte og profetgavene forsvinne. Da trengs de ikke mer.

Men vi er ikke i himmelen ennå.

Tungetalen som bønnespråk, del 4

Lewi Pethrus (bildet) skriver følgende om tungetalen: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."     

Selv opplevde han sin dåp i Den Hellige Ånd på en svært så stillferdig måte. Det skjedde på vei hjem fra Norge. Årstallet er 1902. I sine memoarer skriver han:

"Om bord var alt stille og rolig. Alle sov i sine lugarer. Der sto jeg alene og så solen stå opp av havet. Det storslåtte natursceneriet tiltalte meg meget, og Gud, skaperen og opprettholderen av hele denne vidunderlige verden ble uutsigelig levende og stor for meg. Hans nærhet var så virkelig der jeg sto nedsunket i bønn, at det var som om hele mitt indre smeltet for hans gjennomtrengende, varmende nærvær. Tårene bante seg vei nedover kinnene mine, og jeg opplevde Guds nærvær så virkelig som om jeg hadde sett ham. Mens jeg på denne måten sto fordypet i bønn, talte jeg ord som jeg selv ikke forsto."

Jeg finner det svært interessant at en person som Lewi Pethrus snakker om den kristne mystikken. Enkelte pinsevenner jeg kjenner ville vegret seg for å bruke et slikt begrep. Men ikke Lewi Pethrus. Den kristne mystikken handler om en inderlighet, et stillferdig nærvær av Herren, som oppleves veldig personlig. Vi snakker om et liv på et djupere plan, en inderlig kommunikasjon med Gud.

Den karismatiske vekkelsen, som jeg selv er en del av, begynte som en stille bekk som sildret og skulle bli til en mektig bølge som skyllet inn over de historiske kirkesamfunnene.

Den episkopale presten Dennis Bennett skulle bli en av forgrunnsfigurene. Hans bok: "Gud har mer å gi", ble utgitt på daværende Lutherstiftesens forlag, med forord av selveste generalsekretæren i det daværende Indremisjonen: Torvald Øberg. Bennett forteller i sin bok at et par unge ektepar i hans menighet hadde opplevd å bli døpt i Den Hellige Ånd og fått tungetalens gave. Bennett skriver:

"Jeg hadde ikke det minste begrep om hva det dreide seg om. Jeg oppfattet det som noe emosjonelt."

Men vitnesbyrdene til disse unge ekteparene skulle likevel skape en djup lengsel i hans eget liv. Ikke så mye for tungetalens skyld, men for den forandring han hadde sett i disse menneskenes liv. Neste gang han møtte dem, tok han mot til seg, og ba om forbønn:

"Jeg ba meget stille og følte ikke noe i det hele tatt."

Etter at de hadde bedt i omlag 20 minutter skjer det noe forunderlig:

"Jeg begynte å tale et nytt språk. Jeg konstaterte straks at dette ikke noe psykisk påfunn eller tvang. Jeg lot disse nye ordene komme over mine lepper, og jeg talte av egen fri vilje uten å føle meg tvunget til det. Jeg var på ingen måte fraværende, men var helt og holdent ved mine sansers fulle fem. Det var et språk som hadde grammatikk og syntaks, det hadde bøyningsformer og uttrykkk - og det var meget vakkert! Jeg lot disse nye ordene komme over leppene mine i nesten fem minutter. Og jeg sa til vennene mine: Dette må være det dere kaller tungetale. Men hva er hensikten? Jeg føler ingen ting!"

Dennis Bennett skulle snart skjønne hva som var hensikten. I Apostlenes gjerninger kunne han lese:

"Men dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over dere ..." (1,8)

Åndens dåp har en hensikt: kraftmeddelelsen. Guds rike består ikke i ord, men i kraft.

(fortsettes)

Tungetalen som bønnespråk, del 3

"... ulike slags tunger". (1.Kor 12,10)

En kjær og god venn gjennom mange år, en lege, har den vakreste tungetalen jeg kjenner. Den ligner litt på fransk. Noen ganger lytter jeg til ham når han ber. Det er så stillferdig. Sobert. Som en samtale mellom to gamle venner. Fortrolig. Det er alltid oppbyggelig.

Jeg har aldri forstått de som hever stemmen så høyt, når de bærer fram et budskap i tunger. Skingrende stemmer som skjærer gjennom rommet og kan skremme noen og enhver. Det er helt unødvendig. Åndeligheten og salvelsen sitter ikke i stemmebruken! Derfor har jeg heller ikke skjønt hvorfor det i visse sammenhenger skrikes ut bønner mot Gud. Han har ingen problemer med hørselen! Dette er, i likhet med skingrende stemmer, rent menneskelig og har absolutt ingen ting med Guds kraft å gjøre.

Tungetalen er først og fremst et bønnespråk: "Den som taler med tunger oppbygger seg selv." Og: "Den som taler med tunger taler... for Gud."

Fokus er rettet mot Gud. Tungetalen er en inderlig bønn til Herren. Derfor hører tungetalen først og fremt til lønnkammeret. Når den brukes i menigheten, sier Skriften at den alltid skal tydes. I lønnkmmeret er ikke det nødvendig. Da er det en bønn til Herre, eller en lovprisning.

Jeg husker de første gangene jeg hørte sang i Ånden. Spontant. Som en varsom vind som blåste. Så harmonisk. Ikke på komando, men spontant. Det begynte med  en. Så en til. Nesten ikke hørbart, så steg koret i intensitet. Så fullkomment.

Nå mener noen at det ikke finnes noen slik sang i ånden, men da må de lese 1.Kor 14 en gang til:

"Hvordan er det så? Jeg vil be i ånden, men jeg vil også be med forstanden. Jeg vil lovsynge i ånden, men jeg vil også lovsynge med forstanden." (v.15)

Flere, som ikke har hatt tungemålsgaven, har opplevd å få den når det synges i ånden. De blir med i denne forsmaken på det himmelske koret.

(fortsettes)

Tungetalen som bønnespråk, del 2

I 1.Korinterbrev kapittel 14 gir apostelen Paulus en god og praktisk undervisning om det særpreget som tungetalen har:

1. "Den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud." (v.2)

2. "... han taler hemmeligheter i Ånden." (v.2)

3. "Den som taler med tunger, oppbygger seg selv." (v.4)

4. "For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber..." (v.14)

Av dette kan vi slutte at tungetalen først og fremst er ment for vårt eget personlige bønneliv. Den kan også brukes i menighetssammenheng, men da legger apostelen til grunn en forutsetning: tungetalen må tydes.

"La derfor den som taler med tunger, be om at han må kunne tyde det." (v.13)

Apostelen Paulus selv talte i tunger: "Jeg takker Gud: Jeg taler mer med tunger enn dere alle." (v.18)

Og det var et ønske hos ham "at dere alle talte med tunger..." (v.5)

Når vi ber med tunger, så er det ikke vår forstand som ber, men vår ånd. Det ånden vår ber er hemmeligheter i Ånden. Dette samsvarer godt med det Paulus skriver om helt i begynnelsen av dette brevet:

"Det som intet øye har sett og intet øre har hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. For oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." (1.Kor 2,9-10)

I det siste har jeg tenkt mye på et ord vi finner i Ord 20,5, som passer godt i denne sammenhengen:

"Tankene i en manns hjerte er et dypt vann, men en forstandig mann kan dra det opp."

Hjertet vårt - eller vår ånd - er en bolig for Den Hellige Ånd. Når vi ber med vår ånd, drar vi opp dette dype vannet. Ber vi i tunger forløser vi med andre ord hemmelighetene i Ånden, som Paulus taler om i 1.Korinterbrev. Vi vet jo ikke alltid hva vi skal be om eller hvordan vi skal be for å be rett, men Den Hellige Ånd vet: "For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan rommes i ord." (Rom 8,26)

Ofte når jeg ber for mennesker, for eksempel de som kommer fram i en forbønnslø, så ber jeg i tunger inne i meg, og så ber jeg ut de ordene som formes på mine lepper, og ofte er det slik at det er ord som går rett inn i livene til de jeg ber for. Hva er dette? Det er å hente opp dypt vann fra mitt hjerte, min ånd. Den Hellige Ånd viser meg hva jeg skal be på norsk. Jeg kjenner ikke hemmelighetene, Den Hellige Ånd gjør.

(fortsettes)

Tungetalen som bønnespråk, del 1

Det begynner å bli noen år siden. Gjennom en drøm opplevde jeg Herrens tydelige tiltale om at jeg skulle lese en bok av Oral Roberts som jeg hadde kjøpt en gang på 1970-tallet. Jeg fant den fram i biblioteket mitt, men jeg leste den ikke. Det skyldes nok at jeg var skeptisk til forfatteren. Men Herren ga ikke opp. Det var noe Han ville. Jeg har bedt Herren om tilgivelse for at jeg ikke straks gjorde som Han ba meg om.

Når den lutherske presten Larry Christenson døde 26. desember i fjor, ble jeg så minnet om dette: tungetalens betydning.

Jeg er et barn av den karismatiske bevegelsen. Dette Åndens pinsevær som Gud sendte over de historiske kirkesamfunnene. Den ene etter den andre, uansett kirkeetikett, kunne vitne om at de var blitt døpt i Den Hellige Ånd. Mange av dem kunne fortelle at de talte i tunger. Over alt ble det forkynt om Åndens dåp. Selv opplevde jeg denne dåpen i Den Hellige Ånd rundt alterringen i Gjøvik en mandagskveld høsten 1972. Det var et overveldende og helt uventet møte med Guds hellige nærvær. En venn av meg hadde noen uker i forveien spurt om jeg hadde blitt døpt i Den Hellige Ånd. Jeg forstod ikke hva han snakket om, men han tok frem Bibelen sin og underviste meg. Så la han hendene på meg. Dette fant sted ute i korridoren i Hunn kirke, og ingen ting skjedde. Men der - rundt alterringen i Gjøvik kirke - med andre ungdommer knelende rundt meg, brøt jeg ut i et annet tungemål. Jeg har ikke vært den samme siden. Den første frukten av denne sterke opplevelsen var en ny og djup kjærlighet til Bibelen.

Men det har slått meg: Det er blitt så stille rundt dette som har med Den Hellige Ånds dåp. Jeg vet ikke hvor lenge det er siden jeg har hørt noen forkynne om Åndens dåp. Jeg ser ikke at det er noe tema lenger på våre sommerfestivaler. Ingen seminarer om Åndens dåp og tungetalens betydning.

Hvorfor?

Larry Chrisrenson skriver noen ord i boken: Speaking In Tounges (Bethany Fellowship 1975), med forord av selveste Corrie ten Boom:

"Det Gud har valgt ut for sin kirke trenger ikke å forsvares, heller ikke kan det nedgraderes. Vår oppgave er verken å forsvare eller nedgradere en av gavene til Den Hellige Ånd, men heller å oppdage hensikten og meningen som Gud hadde i sinne når Han valgte ut denne gaven for sin menighet." (Larry Christenson: Speaking In Tounges. Bethany Fellowship, side 7)

Det er en nød hos meg etter at kristne opplever en dåp i Den Hellige Ånd, og jeg vil gjøre mitt for å løfte frem igjen denne bibelske sannheten.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på tungetalen som bønnespråk.

(fortsettes)