Enhetsutfordringen fra Azusa Street

Torsdag feiret vi minnet om den moderne pinsebevegelsens far, William Seymour (1870-1922) under gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet. Det er mye positivt som kan sies om ham og pinsebevegelsens begynnelse, men i dagene som fulgte klare jeg ikke å slippe taket i noe som ble lest torsdag. Det utfordret mg skikkelig, og er kanskje en ukjeent side av kirkehistorien for mange:

"I april samme år (1909) leide han et forfallent lagerlokale i bakgata Azusa Street. Her oppsto en vekkelse som forente gammelt og nytt. Tårer og tungetale, henrykkelse og hellighet preget gudstjeneste hvor innslaget av fargede amerikanere var påfallende. Den store attraksjonen på Azusa Street var tungetalen. Men enda mer revolusjonerende ( og i manges øyne støtende ) var hvordan denne vekkelsen brøt ned barrierene mellom mennesker med ulik hudfarge og sosial bakgrunn. I et dypt segregert samfunn viste Azusa Street en ny menneskelighet der forsoning og enhet rådet blant menneskene...Men William Seymour ble med tiden utstøtt av den bevegelsen han hadde sett bli født, fordi han aldri ville gi opp sin radikale enhetsvisjon. Han lengtet etter en hel kirke og kunne skrive: 'Å, mitt hjerte roper til Gud i disse dager om at han skal la hvert barn innse nødvendigheten av å leve i Johannesevangeliets 17 kapittel, slik at vi blir ett i Kristi kropp som Jesus ba om.' Men tiden var ikke moden for en så dristig visjon. Da Seymour døde, 52 år gammel, var han nesten helt glemt." (Peter og Joel Haldorf: De fulgte Jesus. Luther forlag, side 289).

Hva gjør vi med enhetsvisjonen fra Azusa Street? Hvordan forvalter vi arven?

Tenk vekkelse! Tenk mirakler! Tenk ild!

Denne helgen var jeg i California med vennene våre, Jim og Andrea Lafferty, og forbedere fra hele staten. Gud har ikke gitt opp California. Jeg var der for å oppfylle noe av det Den hellige ånd har vist meg i de siste drømmene, hvorav en vil jeg dele om et øyeblikk.

Etter en mektig gudstjeneste i Costa Mesa dro jeg søndag morgen til Azusa Street for å fordjupe meg i det som skjedde da Den Hellige Ånd ble utøst der i 1906, som startet en ny æra med Rikets aktivitet på jorden. Jeg hedret det Han gjorde og de som han gjorde det gjennom, ba ham fordjupe meg i den varige kraften og herligheten og ble gjennomvåt av salvelsen av den fantastiske åndelige brønnen. Det var spesielt, og det var et forsøk på å frigjøre «tidens synergi».

Her er en del av drømmen jeg oppfylte, gitt til Gina Gholston i mars 2021:

“I en drøm så jeg først en løper plassert i startblokker, og så begynte han å løpe. Hans "startlinje" var på Interstate 40 ved grensen til North Carolina og Tennessee.

Løperen beveget seg i et overnaturlig tempo. Han løp over Amerika og gikk vestover på Interstate 40. Han løp så fort at føttene hans brant, og han etterlot seg et ildspor bak seg - og brannen slukket aldri.

Han løp til slutten av I-40. Da han nådde California, tok han en venstresving og beveget seg ned til byen Los Angeles. Der, på et bestemt sted, snudde han. Det var da jeg kunne se at løperen var Dutch Sheets. Han hadde nummer 8 festet på brystet. " [Dutch's kommentar: 8 er tallet som representerer en ny begynnelse i Skriften.]

Den 'spesifikke' plasseringen Dutch hadde nådd var stedet for Azusa Street vekkelsen. På dette stedet var det en 'geysir' av både brann og vann som skjøt fra bakken og opp i luften. (Dette minnet meg om Red River Meeting House Dream.)

Dutch gikk bokstavelig talt inn i geysiren, ble mettet av vannet og bar også ilden over ham da han dukket opp. 

Da han kom ut av geysiren, bøyde Dutch seg litt, gjorde hendene om til en trakt og ropte av hele sin kraft et ord veldig langt og høyt: ‘ILD!’ Han erklærte dette over nasjonen.

Umiddelbart ble lyden Dutch utøste forsterket og rullet ut i bølge etter maktbølge som reiste over hele USA - alle femti delstater. (Jeg så ikke dette i alle delstatene, men jeg visste at det skjedde!)

Dutch tok seg deretter tilbake til Interstate 40 og begynte å løpe tilbake mot øst. Jeg kunne se at brannen fortsatt brant der han tidligere hadde løpt på den vestgående siden av I-40. Føttene hans brant fremdeles, og han etterlot igjen et ildspor bak seg. Han forlot nå også et spor etter vannet han hadde blitt mettet med på Azusa Street -stedet ... ”

Jeg vil dele resten av drømmen når den går i oppfyllelse. Og jeg VIL gjøre det!

Vekkelsesbrannene har allerede begynt å brenne i Amerika. Selv om de er små - de er bare begynnelsen - begynner de likevel. I en annen ny drøm sa Den Hellige Ånd at vekkelsen ville begynne med bønn, deretter tenne ledere, spre seg til nasjonene og bli en enestående utøselse av Den Hellige Ånd som inkluderte omvendelser, mirakler, utfrielser og sosial transformasjon. Hele jorden vil brenne med denne rensende, gjenopplivende ilden. Den Hellige Ånd har tydelig vist at dette er en synergistisk konvergens mellom tidligere vekkelser som nå er sluppet til jorden: Wales, Hebridene, First Great Awakening, Haystack, Tennent, Red River, Fulton Street, Cane Ridge, Second Great Awakening, Azusa Street og den karismatiske bevegelsen. De blir alle samlet i en stor strøm.

ILD kommer!

"Tenk annerledes!" Døperen Johannes sa i Matteus 3: 3 (bokstavelig oversettelse). "Himmeriket er nær." Han sa dette fordi Jesus vandret på jorden, her for å forløse planeten fra synden, syndefallet og dets forbannelser. Selv om vi er i en annen fase av planen, er det den samme forløsende prosessen. Kristus har til hensikt å frigjøre stor forløsning. Vi må tenke annerledes. Tenk vekkelse. Tenk mirakler. Tenk ild.

Ja, demoniske ledere og regjeringer prøver å stoppe dette, mørkets makter prøver febrilsk å motstå det. Men Kristus VIL vinne. Golgata garanterer seier og vil ikke bli reversert. En annen manifestasjon av seieren er i gang.

Gjør deg klar for brann! >Forbered deg på innhøsting og gjennombrudd. Ikke bli distrahert av noe satan gjør eller sier. Ikke la deg skremme av ugudelige ledere - Salme 2 er deres bestemte skjebne. La oss proklamere det sammen nå: 

"Hvorfor er hedningefolkene i opprør, og hvorfor planlegger nasjonene det som er nytteløst? Jordens konger stiller seg opp, og fyrster rådslår med hverandre mot Herren og Hans Salvede. Og de sier: La oss rive Deres bånd i stykker og kaste Deres rep av oss! Han som troner i himlene, ler. Herren spotter dem. Så skal Han tale til dem i sin vrede, og harmdirrende skal Han slå dem med angst. Men Jeg, Jeg har innsatt Min Konge på Sion, Mitt hellige berg. Jeg vil kunngjøre rådslutningen: Herren har sagt til Meg: Du er Min Sønn, Jeg har født Deg i dag. Be Meg, og Jeg skal gi Deg folkeslagene som Din arv, og jordens ender til eiendom. Du skal knuse dem med jernstav. Du skal slå dem i stykker som pottemakerens leirkar. Vær derfor kloke, dere konger! Ta imot advarsel, dere jordens dommere! Tjen Herren med ærefrykt og fryd dere med beven! Kyss Sønnen for at Han ikke skal bli vred og dere gå til grunne på veien når Hans vrede et øyeblikk blir opptent. Salige er alle de som søker tilflukt hos Ham." (Salme 2/Bibelen Guds Ord. Bibelforlaget. Revidert utgave 2017)

- Dutch Sheets/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Den Hellige Ånd skaper fred og forsoning mellom ulike kulturer

Se nøye på dette bildet. Jeg blir så grepet av å se på det. Det er et fotografi av pionerene fra vekkelsen i Azusa Street, selve forløperne for den gryende pinsevekkelsen. Vi forbinder den vel kanskje med den sterke betoningen av tungetalen, og den nådegaven var selvsagt en veldig viktig del av det som skjedde den gangen - som nå. Men det er noe annet jeg vil frem til.

Og det har sammenheng med de voldsomme opphøyene vi ser skje i dagens USA etter det forferdelige drapet på George Floyd.

For et annet kjennetegn på den gryende pinsevekkelsen var forsoning mellom ulike kulturer. Det samme ser vi jo skje på pinsefestens dag i Jerusalem. De som blir vitne til at Ånden faller, kommer fra ulike nasjoner og folkegrupper, og som en følge av dette blir 3000 av dem født på ny og lagt til menigheten på 120 medlemmer.

Det samme skjedde i Azusa Street.

Svarte og hvite forenet i en Ånd.

Den Hellige Ånd bryr seg ingen ting om kultuelle skillelinjer. Det er umulig å være rasist og kristen. Der er rødt blod som renner gjennom blodårene våre uansett hudfarge.

Er det noe vi virkelitg trenger så er det en dåp i Den Hellige Ånd. Ånden skaper nytt liv, river ned fiedenskap, hatets murer og skaper fred og forsoning.

Bildet viser svarte og hvite om hverandre i skjønn forening. Kristi kropp er flerkulturell. På bildet sees William Seymour, farget pinseforkynner. Selv er jeg så heldig å få dele pastortjeneste i Brummundal baptistmenighet med en farget medpastor, Olivier Matata. Det er herlig. Han er et nydelig menneske og en salvet forkynner. Vi har den samme Herre og den samme Ånd.

Den djerve enhetsvisjonen til William Seymour

I forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet i går kveld mintes vi William Seymour (1870-1922), som er blitt kalt "den moderne pinsebevegelsens far". Jeg ble så grepet av hans radikale enhetsvisjon.

Her er hans egne ord: "Å, mitt hjerte roper til Gud i disse dager om at han skal la hvert barn innse nødvendigheten av å leve i Johannesevangeliets 17. kapittel, slik at vi blir ett i Kristi kropp som Jesus ba om."

Vi som kjenner historien vet at pinsebevegelsen ikke utviklet seg i denne retningen. Den ble, som så mye annet innen protestantismen, splittet opp i så mange ulike retninger og førte til at andre kirkesamfunn opplevde splittelse på grunn av pinsebevegelsen. Da Seymour døde, bare 52 år gammel av et hjerteinfarkt, var han nesten helt glemt.

Men det var virkelig noe med vekkelsen i Azusa Street som William Seymour (bildet) fikk være redskapet i. I tre og et halv år ble det holdt tre gudstjenester hver eneste dag, uke etter uke. Inne i det forfalne lagerlokalet i bakgata Azusa Street trengte 800 mennesker seg sammen, mens hundrevis sto utenfor og prøvde å se inn gjennom vinduer og dører.

En av årsakene til at William Seymour ble mer og mer utstøtt av den bevegelsen han hadde vært med på å være fødselshjelper for, var hans radikale enhetsvisjon. Seymour arbeidet for en forsoning mellom ulike folkeslag og mellom kirkene. Da virksomheten i Azusa Street opphørte etter bare noe år, var årsaken at hvite pinsevenner fra vestkysten av USA ble forferdet over at de svarte ikke "ble holdt på plass."  Seymour utfordret med sitt levde liv og med sin forkynnelse den hvite overklassen og de djupt rotfestede segregasjonsreglene. Det førte til at Seymour ble motarbeidet og baktalt. Selv svarte han ikke med samme mynt tilbake.

Jeg skrev at Seymour døde 52 år av hjerteinfarkt. Kanskje er sannheten at an døde av et hjerte som ble knust av den hardhet, uforsonlighet og ryktespredning han ble utsatt for av sine egne.

Azuza-Street 110 år: Hva hadde de som møttes der og som vi trenger så desperat? Del 3

3. En forpliktelse på Guds ord
De første pinsevennene i Azuza-Street hadde en forpliktelse og overgivelse til Bibelen. Det var sterke opplevelser med Den Hellige Ånd, men lederskapet var seg bevisst at alt skulle prøves på Guds ord og de erfaringene man gjøre seg skulle være innenfor de grensene Guds ord setter. De var overbevist om at Ånden ikke gjør noe som Ordet ikke tillater.

Djervt proklamerte de at sannheten fantes i Guds åpenbarte og skrevne ord. Det skammet de seg ikke over. 

William J. Seymour (bildet), som hadde bakgrunn som baptist, var en ivrig student av Guds ord og både ham og andre innen den gryende pinsevekkelsen ble skarpt kritisert for at de 'sjekket alt med Guds ord'. 

Det er noe vi kan lære av i vår tid. Ikke kaste oss på den siste trenden, men hele tiden sjekke hva som står skrevet i Guds ord og føye oss etter det. Det vil spare oss for uendelige mye. Er du forpliktet på Guds ord, eller setter du dine egne erfaringer og følelser over Guds ord og lar dette være bestemmende for ditt liv?

"Ditt Ord er en lykt for min fot og et lys på min sti." (Salme 119,105)

"De tok imot Ordet med all godvilje og gransket i Skriftene hver dag for å finne ut om det var slik." (Apg 17,11)

4. En forpliktelse når det gjelder misjon
Allerede fra dag en var pinsevekkelsen en misjonsbevegelse. Erfaringen man gjorde seg av dåpen i Den Hellige Ånd handlet ikke først og fremst om en personlig velsignelse. Det sentrale var at man skulle ikles kraften fra det høye for å være vitner.

Dette begrunnet de igjen med Guds ord:

"Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg ...' (Apg 1,8)

Den første utgaven av 'The Apostolic Faith', som skulle bli hovedorganet for den gryende pinsevekkelsen hadde misjon som tema på første side! Dette bladet kom med sitt første nr i september 1906. Den første kollekten ble også gitt til misjon, og fra Azuza Street skulle det komme en strøm av misjonærer. 

Hvor er dagens misjonsglød i pinsevekkelsen? Har misjonens sak samme lidenskap som den hadde det begynnelsen? Har misjonsarbeidet første prioritet?

(fortsettes)

Azuza-Street 110 år: Hva hadde de som møttes der og som vi trenger så desperat? Del 2

Her er andre del av artikkelen om kjennetegnene ved vekkelsen i Azuza Street:

2. Stor kjærlighet for hverandre
I vekkelsen i Azuza-Street var man vitne til at det som vanligvis skiller mennesker fra hverandre: etnisk opprinnelse, klasseskiller, kjønn, rikdom, språk, utdannelse, kirketilhørighet og kultur, ble brutt ned. 

Den ledende skikkelsen i vekkelsen - en svart forkynner, blind på et øye - ved navn William J. Seymour tjener som et godt eksempel på dette. Misjonen som holdt til i Azuza-street var et integrert lederskap og forsamlingen - og dette var årtider før den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen - var på en forunderlig måte fri fra diskriminering. 

Med røtter i dette Guds verk som foregikk i Azuza Street har ulike pinsebevegelser spredt seg jorda rundt med samme kjennetegn: en stor kjærlighet preger de som er med til alle mennesker uansett etnisk opprinnelse. Kjenningsmelodien fra Azuza-Street er denne: Hvor blodet skyller vekk fargen!

Vekkelsen var også preget av en sterk samhørighet mellom de som var en del av den. Man hørte sammen og man sto sammen. De opplevde sannheten i ordene fra 1.Kor 12,13:

"For med én Ånd ble vi alle døpt inn i én kropp - enten vi er jøder eller grekere, enten vi er slaver eller frie - og vi har alle fått én Ånd å drikke." 

I dag er situasjonen på mange måter ganske annerledes: vi lever i en veldig individualistisk tid - selv i vår hunger etter Gud. Det handler mest om hvordan jeg kan bli velsignet, hva jeg kan 'få ut av det', om meg-mitt-og-mine. Slik var det ikke i Azuza. Der handlet det om en felles opplevelse og erfaring av Den Hellige Ånd, om enhet mellom de troende. Om en erfaring av pinsen som førte mennesker sammen.

Pinse er ikke et kirkesamfunn men en erfaring av Den Hellige Ånds dåp.

(fortsettes)

Tause pinsevenner ved 110 års jubileum?

Nettsiden til Korsets Seier er taus. Mine pinsesøsken er tause. Ingen av dem skriver noe om dette på sosiale medier. Det er så langt jeg kan se ingen markering av at det på denne dagen er 110 år siden pinsevekkelsen braket løs. Heller ikke på den offisielle nettsiden til Pinsebevegelsen er det noen markering av 110 års jubileet.

Jeg er ikke pinsevenn - selv om jeg er en god venn av pinsen - men besøker og taler i pinsemenigheter. Det er sjeldent jeg hører tungetale, og jeg må helt tilbake til glansdagene under den karismatiske vekkelsen, før jeg kan huske å høre noen tale om Åndens dåp. Jeg ønsker på ingen måte å skape et karikert bilde av situasjonen i norske pinsemenigheter, men jeg spør om hvor arven fra Azuza Street er blitt av? Siden jeg ikke er pinsevenn har jeg intet bastant svar å gi på dette spørsmålet.

Jeg gjorde også et søk på nyere norske bøker om Åndens dåp, og den eneste jeg kunne finne var fra 2006.

Det var i Bonnie Brae Street, sentralt i Los Angeles, det hele begynte. Her bodde Richard og Ruth Asburry. De åpnet sitt hjem for den afro-amerikanske baptistpastoren William Joseph Seymour, som trodde på og underviste om tungetalen som stadfestelse på Åndens dåp. Mennesker strømmet til stedet. Den 9.april 1906 falt Den Hellige Ånd på de som var tilstede. Det fortelles om mennesker som ble åndsdøpte på vei til møtet og begynte å tale i tunger allerede mens de var på vei til møtet. Andre kunne sitte timevis ved pianoet og spille uten at de kunne spille piano på forhånd. Den 12. april fikk Seymour selv oppleve Åndens dåp og talte i tunger for første gang.

Dermed var pinsevekkelsen i gang.

Denne videofilmen er ganske informativ om det som skjedde i Los Angeles:

https://www.youtube.com/watch?v=cui9x_aWXuk

Jeg vil gratulere mine pinsevenner med jubileet og samtidig be om en ny utøselse av Den Hellige Ånd over oss alle.

Azuza Street 110 år: Hva hadde de som møttes der og som vi trenger så desperat? Del 1

I dag er det ganske nøyaktig 110 år siden det mektige Åndens stormvær brøt løs over Azuza Street i Los Angeles. Det som skjedde i Azuza Street var på mange måter katalysatoren for pinsevekkelsen som skulle berøre en hel verden. Det mektige Åndens stormvær har berørt 700 millioner mennesker.

Hva var det disse troende i Azuza Street hadde som vi trenger i dag?

1) En mektig hunger etter Gud.
Mennene og kvinnene som møttes i Azuza Street ble drevet av en hunger - ikke for å få kunnskap om Gud, men for å kjenne Gud, ikke til å høre om Ham, men for å høre Ham. De ønsket å kjenne Herren i hele Hans fylde, derfor brukte de benevnelsen: det fulle evangelium.

De rørte ved selve kjernen i det Jesus uttalte om Ånden:

"Den som tørster, skal komme til meg og drikke. Den som tror på meg tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann. Dette sa han om Ånden de som trodde på ham skulle få..." (Joh 7,38-39)

Dette ordet: 'elver av levende vann' representerer en betydelig mengde vann, bølgende kraft, som strømmer ut av livets indre kjerne.

I Azuza, som på Pinsefestens dag, erfarte de troende denne mektige fylden ved å motta dåpen i Den Hellige Ånd:

"Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale." (Apg 2,4/Bibelforlaget).

De som kom til Azuza Street kom med en forventning om å møte Gud. Den forventningen og realiteten i Guds nærvær var ganske annerledes enn det som synes å være så viktig i dag: velutstyrte helligdommer, pent innpakkede møter, topp-stjerne talere og sangere, ensartet og oppegående mobilitet blant medlemmene, sosial anerkjennelse og kirkelig makt.

Gud gjør ikke forskjell på folk. Han har ikke mer respekt for Azuza Mission enn den fineste katedral i verden. Det er ikke stedene som imponerer Ham, men hjertet til de som kommer.

Så lenge vi anser oss selv for å ha det vi trenger, og ikke har behov for noe, så vil vi blokkere Gud fra å arbeide i og gjennom oss. Han sender de som er rike - og ikke har behov for noe - vekk. Men de fattige - de som hungrer etter Ham, som ønsker å se Gud ansikt-til-ansikt - til dem gir Han en demonstrasjon av Hans nærvær.

(fortsettes)

Profeti fra Azuza-street om pinsevekkelsens utvikling

I boken 'Hädanefter blir vägen väglös' nevner Peter Halldorf en tidligst dokumenterte profetiene i pinsevekkelsens barndom, fra Azuza street. Den er virkelig noe å tenke over: 

'I de siste dagene kommer tre ting til å skje med den store pinsebevegelsen: Det kommer til å bli en overbetoning av kraft, mer enn på rettferdighet. Det kommer til å bli en overbetoning på lovsang til en Gud kan ikke lenger ber til. Det kommer til å bli en overbetoning av Åndens gaver, mer enn på Kristi herrevelde'. (Peter Halldorf: Hädanefter blir vägen väglös', Pilgrim 1997, side 108)

Fra Azuza Street i 1907, del 1

Sigvard Swärd som driver nettstedet Ur-Baptistisk Pingst, har lagt ut en ny del av biografien til Henrik Engholms bok om William J Seymour (bildet) og pinsevekkelsens begynnelse i Azuza Street (bildet) i 1907. Det er både spennende, utfordrende og berikende å lese om denne vekkelsens begynnelse. I det som jeg nå skal gjengi fra Engholms bok merker jeg meg enheten som fantes mellom de troende:

"På lägermötet undervisade Herren sitt folk och gav dem praktiska erfarenheter som kommer att vara till god nytta på fältet. Fienden smög sig in som en ljusets ängel och vi kämpade mot mörkrets makter, men utgick med segern till slut. Anden utgöts och många blev döpta. Endast Gud vet antalet. Människor föll till marken runt altaren och i det tält som kallades "övre salen". De kom igenom och talade och sjöng i tungor och gladde sig i Gud. Många blev frälsta och helgade. Över hundra personer döptes i en flod i närheten. Dopgudstjänsterna var ljuvliga och himmelska. Många barn följde Jesus i dopet och kom upp ur vattnet och prisade Gud. Många vittnade om helanden och Herren utförde några verkliga mirakel. Pris ske Gud!

Över två hundra sovtält hade rests på området och flera större tält: det stora tabernaklet där Gud mötte oss nådefullt, den "övre salen" där många sökte och fick pingsten, samt barntältet där de fick undervisning i Ordet och många fann Herren.En morgon när vi bad efter frukosten kom Guds kraft över oss så att tio medarbetare föll till marken och blev kvar till middagstid. Det var en försmak av himlen.Det var en syster från Hermon som såg eld utgå från tabernaklet , likt en eldstunga. Hennes dotter såg det också. Och en liten pojke i tabernaklet som var under Andens kraft såg ett eldklot högst upp i tabernaklet som uppfyllde hela platsen med sitt ljus. Gud sände verkligen eld. Många himmelska hymner sjöngs av Anden genom hans folk. Herren gav också många underbara budskap på okända tungomål och talade om sin snara återkomst, samt inbjöd människor till sig och gav uppmuntran från Ordet.

Vi hade underbara möten då de heliga fick äta sig mätta på Ordet. En välsignad sak var den enhet som rådde bland predikanter och medarbetare över Bibelns lära, såsom den undervisades av vår Herre. Herren hade satt sitt sigill på det. De som inte var närvarande hittar undervisningen från mötena i den här tidningen. Kraften i evangelium vi predikar är i linje med Ordet. Så underbart det är när vi förblir i apostlarnas lära och gemenskap. Det finns sorgligt nog de som inte är villiga att betala priset."

Møt verdens eldste aktive evangelist

Se litt nærmere på bildet! Denne mannen er 105 år gammel! Han er verdens eldste aktive evangelist, holdt nylig en møtekampanje i Afrika hvor mange mennesker ble frelst, og er en av de få gjenlevende medlemmene av Azuza Street Mission. Hans navn er Otis Clark.

105 år gammel har han samtlige tenner intakt! Han trener en gang om dagen, elsker å drive med hagearbeid, bruker ikke briller annet enn når han leser, tar to varme bad om dagen. Hans lege sier han har et hjerte som en 35 år gammel mann. Han lager sine egne måltider som består av soldig kost: Egg, bacon, biff, tomater. Han mener hemmeligheten til at han kan spise som han gjør, er at han ber Gud velsigne maten!

Hver dag leser han sin Bibel, og sier at det er det som forfrisker ham. Han mener hemmeligheten til et langt liv er å kvitte seg med all bitterhet, og tilgi dem som gjør oss vondt. Bekymringene kaster han på Herren, før de får festet seg i hans sinn. Han undestreker at hver gang vi faller, må vi skynde oss til å omvende oss, og begynne på nytt. Med Gud er det alltid en ny begynnelse.

En annen hemmelighet til et langt liv er at vi må oppdage at vi er Guds barn og Kristi arvinger, vi er en del av Guds rike. Forstår vi at vi er arvinger, så vil vi reise vårt hode og forstå at vi er på den seirendes side!

Otis Clark er et levende vitnesbyrd om at ordene fra Salme 92,14-15 er sanne:

"De som er plantet i Herrens hus, skal spire i vår Guds forgårder. Ennå i høy alder skal de bære frukt. De skal være kraftige og frodige."

Molokanere, Paulikanere, baptister, Azuza street og Demos Shakarian, del 1

14. juli startet jeg på en serie om historien til baptistene i Nevo-Spaske i Ukraina. I den forbindelsen nevnte jeg de såkalte "melkedrikkerne", eller Molokanerne. Denne grupperingen er kanskje ukjent for mange, men for de som har lest Leo Tolstoj dukker de opp i visse sammenhenger i hans forfatterskap. For den som er interessert i kirkehistorie, så finnes det linker til såvel de såkalte Paulikanerne som Azuza Street og Demos Shakarian og Full Gospel Buisinessmen Fellowship. Men det er å foregripe historien. For bedre å forstå bakgrunnen til historien om baptistene i Nevo-Spasske, gir jeg her en kort introduksjon til Molokanerne. Som en kuriositet kan jeg nevne at Luther forlag i 1996 gav ut romanen "Øststormens dag" av Julia Shukan, som er en spennende historie om Molokanerne hentet fra Kaukasus, Aserbadsjan og Armenia.

Molokans er russisk for melkedrikkere. Navnet skriver seg fra en gruppe russiske bønder som på 1600-tallet avviste å lyde Den ortodokse kirke. De fikk navnet sitt fordi de drakk melk mesteparten av kirkens foreskrevne fastedager, og spesielt under Den store fasten. Selv kalte de seg "Sanne åndelige kristne".

Det finnes historisk materiale som kan tyde på at Molokanerne var influert av de såkalte Paulikanerne. Paulikanerne var en bevegelse som oppsto i årene 650-872, grunnlagt av en mann kalt Constantin, som sansynligvis var armener. Navnet "paulikanere" kommer av at de ønsket å vende tilbake til renheten i skriftene til Paulus, og vendte seg vekk fra en del av kirkens tradisjoner. Opplysningene om grunnleggeren Constantin, er usikre. Professor i kirkehistorie ved Uppsala Universitet, Gunnar Westin, skriver: "Karakteristisk for disse paulikanerne var deres krav om et hellig liv. En skulle skille seg fra den navnkristne massen, som nøyde seg med kirkens seremonier og ytre religiøse former. De hadde sine egne predikanter og avviste den spesielle presteinnvielsen og kirkens hierarkiske ordning. En sa de at de til og med undervurderte sakramentene, og i visse tilfeller var dette sant, for de la vekt på det indre livet og ikke på materielle ting. De erklærte selv at de tilba Gud alene, ikke materielle ting. De holdt korset, kirkene, presteklærne og messeofferet for intet, og gjerne kalte de seg selv rett og slett kristne." (Gunnar Westin: Frikirkenes historie. Norsk Litteraturselskap, 1955, side 32)

Professor Westin mener at det "var sannsynligvis en forgrening av paulikanerne som under navnet av bogomiler trådte fram i Bulgaria i 900-årene."

Det er interessant at molokanerne oppstår omtrent samtidig med anabaptistene. Det er mange likhetstrekk. Molokanerne var pasifister, som hovedtyngden av anabaptistene var det. De snakket om kommunitetsliv, de skilte mellom stat/kirke, deres menigheter ble ledet av eldste.

Martyrkirke

Det var under selveste Ivan den grusomme at Matthew Simon Dalmatov, begynte å vitne om sin nyfunne tro for sin slekt og for innbyggerne i landsbyen hvor han bodde. Dette skjer rundt byen Tambov. Byen Tambov, som ligger 480 km sørsøst for Moskva, er det administrative senteret for Tambov oblast. Byen ble grunnlagt i 1636.

Dalmatov dro til Moskva for å vitne der. Her tar en gruppe mordvinere i mot budskapet. Mordvinerne tilhører den finsk-ugriske språkfamlien. Dalmatov blir senere arrestert, heretikere ble nemlig strengt straffet i datidens tsar-Russland. Ortodokse prester brukte et spesielt hjul, som ble brukt ved henrettelser på den tiden, til å pine Dalmatov til døde! Henrettelsesmetoden betegnes som en av de mest bestialske som finnes, og innebærer grusomme smerter for den som utsettes for den.

Molokanerne ble etter dette jaget fra sted til sted, mest fordi de nektet å bære våpen.

(fortsettes)

Bildet er tatt av en gruppe molokanere tidlig på 1900-tallet.

Når røttene blir grunne

J. Lee Grady, ansvarlig redaktør for det anerkjente kristne magasinet Charisma, skriver følgende i en innledning til en bok jeg nylig har lest:

"Lik mange andre mennesker som erfarte åndelig fornyelse gjennom den karismatiske bevegelsen på 1970-tallet, så har jeg alltid anntatt at kirken har vært i en slags dypfryst tilstand inntil Ånden utøses på begynnelsen av dette århundre. Faktum er at flesteparten av karismatikere og pinsevenner i dag tror at det ikke var før i 1901 - i forbindelse med vekkelsen i Topeka, Kansas, at dagens tegn, under og mirakler ble gjenopprettet i menigheten."

J. Lee Grady's observasjon tror jeg er korrekt. Jeg har møtt en del mennesker som hoderystende avviser at Gud i det hele tatt gjorde noe mellom keiser Konstantin og Martin Luther! Så skjer det noe i forbindelse med vekkelsene på 1700-1800 tallet, men det tar først virkelig av når vi kommer til 1901 og 1907. Fra den tid av er vi liksom tilbake til urkristendommen. Reaksjonene uteblir ikke når jeg begynner å snakke om vekkelsen på 300-tallet, med ørkenfedrene. Uten å ha lest noe særlig om dem, eller lest noe i det hele tatt, så avvises dette på det mest bestemte som forferdelig vranglære. Det eneste en del mennesker kan snakke om er "den mørke middelalder". Det lille de har lest av kirkehistorie handler for det meste om det som skjedde på det europeiske kontinentet, hva som skjedde i Østkirken har man lite om noe kjennskap i det hele tatt. Og ikke kjenner man noe særlig til det som skjedde blant kelterne heller. Dermed sitter man igjen med en kirkehistorie som begynner på pinsefestens dag i Jerusalem, med Åndens utøselse over de 120, og de 3000 frelste. Så går man frem noen få tiår, så slukkes mer eller mindre lyset, før Martin Luther tenner det igjen. Først noen hundre år senere er vi tilbake ved begynnelsen, når pinsevekkelsen bryter ut.

Karikert historiefremstilling? Neppe. Det er slik jeg møter den i en del av reaksjonene på det jeg skriver her på bloggen.

For meg personlig har det vært befriende å finne ut at det finnes en strøm av Den Hellige Ånd gjennom hele kirkens historie. Man skal ikke lese mye av Østkirkens historie, eller om den koptiske tradisjonen, før man oppdager at Åndens gaver var sterkt til stede, både i enkeltpersoner og i mange menigheters hverdagsliv. Og ikke minst møter vi dette i den keltiske tradisjonen. Fra den har vi også fått vår kristenarv!

I dag på 1.pinsedag tenk på disse menn og kvinner som satte seg i sine små båter på det det store havet, og sa: "Blås Hellige Ånd, blås!" Og så tok vinden dem med til blant annet Norges kyster, og evangeliets frø ble sådd i norsk muld.

Dagens ikon er en fremstilling av Columba (521-597), han som er blitt kalt Den keltiske duen. En mann mer kjent ned det profetiske og overnaturlige enn mange av oss, vil jeg tro. Han var den første kristne misjonæren til de hedenske stammene i det nordlige Brittania, og grunnleggeren av det kjente klosteret på Iona. I tiden fremover vil jeg gi noen "smakebiter" fra hans liv og tjeneste, i håp om at flere skal se at det fantes et rikt Åndens liv gjennom hele menighetens historie. Jeg takker Gud for det som skjedde i Topeka og i Azuza street, men jeg takker også for den kontinuerlige Åndens strøm som har fulgt menigheten siden dens grunnleggelse og for alle som er blitt berørt av Åndens vind.