Torsdag feiret vi minnet om den moderne pinsebevegelsens far, William Seymour (1870-1922) under gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet. Det er mye positivt som kan sies om ham og pinsebevegelsens begynnelse, men i dagene som fulgte klare jeg ikke å slippe taket i noe som ble lest torsdag. Det utfordret mg skikkelig, og er kanskje en ukjeent side av kirkehistorien for mange:
"I april samme år (1909) leide han et forfallent lagerlokale i bakgata Azusa Street. Her oppsto en vekkelse som forente gammelt og nytt. Tårer og tungetale, henrykkelse og hellighet preget gudstjeneste hvor innslaget av fargede amerikanere var påfallende. Den store attraksjonen på Azusa Street var tungetalen. Men enda mer revolusjonerende ( og i manges øyne støtende ) var hvordan denne vekkelsen brøt ned barrierene mellom mennesker med ulik hudfarge og sosial bakgrunn. I et dypt segregert samfunn viste Azusa Street en ny menneskelighet der forsoning og enhet rådet blant menneskene...Men William Seymour ble med tiden utstøtt av den bevegelsen han hadde sett bli født, fordi han aldri ville gi opp sin radikale enhetsvisjon. Han lengtet etter en hel kirke og kunne skrive: 'Å, mitt hjerte roper til Gud i disse dager om at han skal la hvert barn innse nødvendigheten av å leve i Johannesevangeliets 17 kapittel, slik at vi blir ett i Kristi kropp som Jesus ba om.' Men tiden var ikke moden for en så dristig visjon. Da Seymour døde, 52 år gammel, var han nesten helt glemt." (Peter og Joel Haldorf: De fulgte Jesus. Luther forlag, side 289).
Hva gjør vi med enhetsvisjonen fra Azusa Street? Hvordan forvalter vi arven?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar