Enhetsutfordringen fra Azusa Street

Torsdag feiret vi minnet om den moderne pinsebevegelsens far, William Seymour (1870-1922) under gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet. Det er mye positivt som kan sies om ham og pinsebevegelsens begynnelse, men i dagene som fulgte klare jeg ikke å slippe taket i noe som ble lest torsdag. Det utfordret mg skikkelig, og er kanskje en ukjeent side av kirkehistorien for mange:

"I april samme år (1909) leide han et forfallent lagerlokale i bakgata Azusa Street. Her oppsto en vekkelse som forente gammelt og nytt. Tårer og tungetale, henrykkelse og hellighet preget gudstjeneste hvor innslaget av fargede amerikanere var påfallende. Den store attraksjonen på Azusa Street var tungetalen. Men enda mer revolusjonerende ( og i manges øyne støtende ) var hvordan denne vekkelsen brøt ned barrierene mellom mennesker med ulik hudfarge og sosial bakgrunn. I et dypt segregert samfunn viste Azusa Street en ny menneskelighet der forsoning og enhet rådet blant menneskene...Men William Seymour ble med tiden utstøtt av den bevegelsen han hadde sett bli født, fordi han aldri ville gi opp sin radikale enhetsvisjon. Han lengtet etter en hel kirke og kunne skrive: 'Å, mitt hjerte roper til Gud i disse dager om at han skal la hvert barn innse nødvendigheten av å leve i Johannesevangeliets 17 kapittel, slik at vi blir ett i Kristi kropp som Jesus ba om.' Men tiden var ikke moden for en så dristig visjon. Da Seymour døde, 52 år gammel, var han nesten helt glemt." (Peter og Joel Haldorf: De fulgte Jesus. Luther forlag, side 289).

Hva gjør vi med enhetsvisjonen fra Azusa Street? Hvordan forvalter vi arven?

William Seymour i 1909: Om 100 år vil Gud øse ut sin Ånd på ny!

Jeg har tenkt mye den siste tiden på de profetiske ordene som William E.Seymour, en av den gryende pinsevekkelsens mest markante skikkelser kom med i 1909: "100 years from now, there will come a revival that will make this one look pale in comparison." - "100 år fra nå av vil det komme en vekkelse som vil få denne til å blekne i sammenligning." Noen år senere, i 1913, profeterte en annen markant pinseleder, Maria Woodworth-Etter det samme: en ny åndsutgytelse om ett hundre år: "Vi har ennå ikke fullt ut opplevd tidligregnet, men når senregnet kommer, vil det overgå alt det vi hittil har sett."

Himmelen åpnet seg for 100 år siden! Gud besøkte og berørte Wales sterkt i 1904, India i 1905, Azuza Street i Los Angelos i USA i 1906 og Pyongtang i Korea samme år. Tusener på tusener ble omvendt til Gud, døpt med Den Hellige Ånd, helbredet og fornyet. Men i følge William Seymour kommer det en enda større utøselse av Den Hellige Ånd enn alt det herlige som skjedde ved det 20.århundrets begynnelse, i den tiden vi lever i nå!

Parallellt med at det blir alt mørkere i denne verden, finnes det håp om en ny dag, en ny berøring av  Herren, den siste av dem alle, og den største. Profeten Jesaja profeterer: "Se, mørke dekker jorden og det er belgmørke over folkene. Men over deg skal Herren oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg." (Jes 60,2) Og i Ord 4,18 leser vi: "De rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag."

Det reiser seg nå en bønnehær verden over for å forberede jorden for innhøstningstider! Det er så mye å glede seg over for den som ser! 

"Nettopp nå befinner vi oss i dette tidsvinduet!" sier forbederen Lou Engle, og legger til: "Jeg lengter etter på nytt å få oppleve en vekkelse av historiske dimensjoner - om Gud vil -en vekkelse som er større enn alle tidligere vekkelser. Men sannheten er at en vekkelse ikke starter opp av seg selv. Den er et resultat,  ikke en årsak. Hvem vil betale prisen i form av bønn og faste." 

Viktig dag i den moderne bønnebevegelsens historie

På denne dagen for 115 år siden lanserte William Seymour sitt 24-7 bønnerom i Azusa Street, Los Angeles, og resten er, som de sier, historie.

I løpet av en måned var hundrevis samlet for å be natt og dag under ledelse av denne bemerkelsesverdige, enøyde afroamerikanske hellighetspredikanten. Det var skandaløst for mange at menn og kvinner, svarte og hvite ba sammen hele natten, men her har vi ekte pentekostalisme: ikke bare å tale i tunger, men etnisk og forsoning mellom menn og kvinner gjennom Guds Ånd.

"Broder Seymour satt generelt bak to tomme skobokser, den ene oppå den andre. Han holdt vanligvis hodet inne i den øverste under møtet, i bønn. Det var ingen stolthet der .... I den gamle bygningen, med dens lave takbjelker og bare gulv ... "(Frank Bartleman)

Det er mer enn 584 millioner pinse- og karismatiske kristne i dag, som representerer den desidert raskest voksende og mest dynamiske fløyen i den globale kirken, som alle sporer røttene sine tilbake til William Seymour og det flerkulturelle 24-7-rommet han opprettet i et forfall klaffbygning på Azusa Street for litt over hundre år siden.

Noen mennesker spør meg fremdeles hva poenget er med et spesielt bønnerom og med å be natt og dag i ett, når det er fullt mulig å også be alene hjemme eller ute i naturen. Vel, kanskje 'Azusa Street' burde være svaret mitt.

Og med hensyn til William Seymour, i en tid da vi ganske riktig feirer store farhedes liv, har svært få hatt større innflytelse enn denne sønnen til frigjorte slaver, oppvokst i ekstrem fattigdom, hvis arv om hvordan man kan lede endrer verden til i dag.

- Pete Grieg/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Guds barns enhet, del 1

 Jesus bar på en djup lengsel. Han formet den som en bønn til Faderen: "at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg, så at de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg." (Joh 17,21)

For meg har det å møte den store og fargerike familien til Frelseren vært så berikende. Den er så mye mye større enn den lille klanen jeg er en del av. Den kommer fra Øst og Vest, Nord og Sør og alle skal vi en dag sitte til bords i de himmelske saler og ta del i Lammets bryllupsmåltid. En skare som ingen kan telle. Vi må vokte oss vel for sekterismen som tror at den grenen vi sitter på er den eneste. Treet er stort og gammelt og har mange grener, for at himmelens fugler kan sitte i dem og synge lovsanger til Herren.

Jeg liker derfor mttoet til Misjonskirken (Misjonsforbundet): Guds barns enhet og synderes frelse! Mye sv min tid går med til å pleie reasjoner og bygge vennskap med ledere og lekfolk i ulike kirkesamfunn, og jeg taler da også over alt jeg blir spurt. 

Det har skjedd så mye poitivt når det gjelder forholdet kristne i mellom de siste årene. Det er ikke så mange år siden det var nærmest vanntette skott mellom oss og hver passet på sine egne revirer. 

Men jeg har ingen tro på organisert enhet, komitearbeid og resolusjoner! Den koptiske munken og fornyeren av klosterlivet i Egypt i vår tid, Matta al-Miskin (bildet) sa følgende: "Vi må begynne å leve sammen i troens eneste og innerste vesen før vi kan bli enig om innholdet." Der må vi begynne. Enhet begynner i ånd, ikke i bokstav. Det er Jesus som fører oss sammen!

I møte med andre kristne er jo noe fremmedartet, men det er jo vice versa! 

Den gryende pinsevekkelsen har mye å lære oss om kristen enhet:

I en bakgate i Los Angeles, nærmee bestemt i Azusa Street, bak en stall, ble den moderne pinsebevegelsen født i april 1906. Vi forbinder den først og fremst med tungetalen. Den var ihvertfall mest iøyenfallende. Eller? Like viktig var at pinsevekkelsen brøt ned barrierene mellom etnisitet, klasse og kirker. Dåpen i Den Hellige Ånd berørte alle.I et djupt segerert samfunn viste Azusa Street en ny menneskelighet med forsoning mellom mennesker som et av de aller viktigste kjennetegnene. des

I desember 1906 skrev bevegelsens forgrunnsskikkelse, den fargede predikanten William Seymour, om vekkelsens frukt: "Menneskene smeltet sammen...ble til et eneste stykke, et brød, til en kropp i Kristus Jesus. Det er hverken jøde eller hedning, slave eller fri, i Azusa Street Mission." 

William Seymours visjon om en kirke som vitnet om en ny menneskelighet med forsoning mellom mennesker, kom dog med årene til å bli trengt tilbake av andre krefter innen den unge pinsebevegelsen. Når virksomheten på Azusa Street etter noen år opplevde splittelse var den fremste årsaken at de hvite lederne innen bevegelsen ble forferdet over at ikke de svarte ikke "holdt seg på sin plass". 

William Seymour ble etterhvert utstøtt fordi han aldri ville gi opp sin radikale enhetsvisjon. Han lengtet etter en hel kirke: "Å, som mitt hjerte roper til Gud i disse dager om at han skal la hver av sine barn innse nødvendigheten av å leve i Johannesevangeliets 17 kapitel, slik at vi blir ett i Kristi kropp som Jesus ba om." Slik skulle det likevel ikke gå. Tiden var ikke moden for en så dristig visjon. Når Seymour dør 1922, bare 52 år gammel, var han nesten glemt. Det sies at han døde av et sønderknust hjerte.

William Seymour (bildet)

fortsettes

Den Hellige Ånd skaper fred og forsoning mellom ulike kulturer

Se nøye på dette bildet. Jeg blir så grepet av å se på det. Det er et fotografi av pionerene fra vekkelsen i Azusa Street, selve forløperne for den gryende pinsevekkelsen. Vi forbinder den vel kanskje med den sterke betoningen av tungetalen, og den nådegaven var selvsagt en veldig viktig del av det som skjedde den gangen - som nå. Men det er noe annet jeg vil frem til.

Og det har sammenheng med de voldsomme opphøyene vi ser skje i dagens USA etter det forferdelige drapet på George Floyd.

For et annet kjennetegn på den gryende pinsevekkelsen var forsoning mellom ulike kulturer. Det samme ser vi jo skje på pinsefestens dag i Jerusalem. De som blir vitne til at Ånden faller, kommer fra ulike nasjoner og folkegrupper, og som en følge av dette blir 3000 av dem født på ny og lagt til menigheten på 120 medlemmer.

Det samme skjedde i Azusa Street.

Svarte og hvite forenet i en Ånd.

Den Hellige Ånd bryr seg ingen ting om kultuelle skillelinjer. Det er umulig å være rasist og kristen. Der er rødt blod som renner gjennom blodårene våre uansett hudfarge.

Er det noe vi virkelitg trenger så er det en dåp i Den Hellige Ånd. Ånden skaper nytt liv, river ned fiedenskap, hatets murer og skaper fred og forsoning.

Bildet viser svarte og hvite om hverandre i skjønn forening. Kristi kropp er flerkulturell. På bildet sees William Seymour, farget pinseforkynner. Selv er jeg så heldig å få dele pastortjeneste i Brummundal baptistmenighet med en farget medpastor, Olivier Matata. Det er herlig. Han er et nydelig menneske og en salvet forkynner. Vi har den samme Herre og den samme Ånd.

Den djerve enhetsvisjonen til William Seymour

I forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet i går kveld mintes vi William Seymour (1870-1922), som er blitt kalt "den moderne pinsebevegelsens far". Jeg ble så grepet av hans radikale enhetsvisjon.

Her er hans egne ord: "Å, mitt hjerte roper til Gud i disse dager om at han skal la hvert barn innse nødvendigheten av å leve i Johannesevangeliets 17. kapittel, slik at vi blir ett i Kristi kropp som Jesus ba om."

Vi som kjenner historien vet at pinsebevegelsen ikke utviklet seg i denne retningen. Den ble, som så mye annet innen protestantismen, splittet opp i så mange ulike retninger og førte til at andre kirkesamfunn opplevde splittelse på grunn av pinsebevegelsen. Da Seymour døde, bare 52 år gammel av et hjerteinfarkt, var han nesten helt glemt.

Men det var virkelig noe med vekkelsen i Azusa Street som William Seymour (bildet) fikk være redskapet i. I tre og et halv år ble det holdt tre gudstjenester hver eneste dag, uke etter uke. Inne i det forfalne lagerlokalet i bakgata Azusa Street trengte 800 mennesker seg sammen, mens hundrevis sto utenfor og prøvde å se inn gjennom vinduer og dører.

En av årsakene til at William Seymour ble mer og mer utstøtt av den bevegelsen han hadde vært med på å være fødselshjelper for, var hans radikale enhetsvisjon. Seymour arbeidet for en forsoning mellom ulike folkeslag og mellom kirkene. Da virksomheten i Azusa Street opphørte etter bare noe år, var årsaken at hvite pinsevenner fra vestkysten av USA ble forferdet over at de svarte ikke "ble holdt på plass."  Seymour utfordret med sitt levde liv og med sin forkynnelse den hvite overklassen og de djupt rotfestede segregasjonsreglene. Det førte til at Seymour ble motarbeidet og baktalt. Selv svarte han ikke med samme mynt tilbake.

Jeg skrev at Seymour døde 52 år av hjerteinfarkt. Kanskje er sannheten at an døde av et hjerte som ble knust av den hardhet, uforsonlighet og ryktespredning han ble utsatt for av sine egne.

Ildvitnet William Seymour

I dag minnes vi en av pinsebevegelsens pionerer, William Seymour (1870-1922). Selv om han var en av selve pionerene, skulle han likevel bli utstøtt og nesten glemt. Hva var årsaken til utstøtelsen? Sannsynligvis hans dristige visjon om enhet blant Guds folk. Tiden var ikke moden for slike visjoner.

William Seymour skrev:

'Å, mitt hjerte roper til Gud i disse dager om at Han skal la hvert barn innse nødvendigheten av å leve i Johannesevangeliets 17 kapittel, slik at vi blir ett i Kristi kropp som Jesus ba om'.

I dag er det 93 år siden han døde, 52 år gammel, av et hjerteinfarkt.

Du kan lese mer om hans gripende historie her og om vekkelsen i Azuza Street som pågikk i tre og et halvt år. Det var møter syv dager i uken, tre ganger om dagen!

http://www.monastisk.blogspot.com