Brytekamp med Gud

 «Sola steg opp over ham da han passerte Peniel, og han haltet på grunn av hoften. (1Mo 32:31)

Hele reisen for åndelig vekst vises her i denne ene filmatiske skildringen av Jakob som drar seg sakte bort fra Peniel mens daggryet strekker himmelen med gull.

Med bare 17 ord har vi alt: kampen og velsignelsen, sårene av åpenbaring, intimitetens vold og morgengryet.

Ingen av oss overlever uskadd i kampen mot synden, kjødet og djevelen, og spesielt i kampen med Gud selv. Vi går haltende inn i vår skjebne. Som den oppstandne Kristus ved begynnelsen av en ny tidsalder, fortsetter vi å bære våre arr.

ANSIKTET

'Det er en sprekk i alt,

det er slik lyset kommer inn

~ Leonard Cohen

Det fascinerer meg at Peniel, der Jakob kjempet, betyr «Guds ansikt». Jeg antar at vi kaller slagmarkene i livene våre 'Guds ansikt' fordi vi til slutt ser bakover igjen at vi møtte Guds intimitet i brytingen, kjente pusten hans i mørket og oppfattet hans nærvær der på måter vi ikke kunne ha gjort ellers.

Vi starter med å bryte med demonene våre og ender opp med å bryte uforvarende med engler. De største kampene i våre liv blir de største velsignelsene i våre liv, og de to virker uatskillelig sammenvevd. En dag er vi motvillig på vei til å konfrontere skammen i fortiden vår – redde for å se broren vi lurte og innrømme at funksjonssvikten i familien vår er dysfunksjonen i oss selv (v.11) – og på en eller annen måte, underveis, vi finner ut at dette er intet mindre enn veien inn til vår evige skjebne.

Så Jakob omdøpte slagmarken sin til «Guds Ansikt», og Gud gjengjeldte og ga Jakob nytt navn til «Israel» som betyr «Kampen». Dette er da det definerende, forløsende øyeblikket i ethvert liv - når vi endelig gjenkjenner Guds ansikt i våre kamper - ikke på tross av dem, ikke i stedet for dem, men i dem. Når Gud selv gjør 'kampen' til vårt mellomnavn. Vi ser oss rundt og ser at han er her på kreftavdelingen, tilstede i vår sorg, arbeider i våre feil, korsfestet i vårt kompromiss, snakker selv i stillheten.

HALTINGEN

"Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i svakhet." ~ 2 Kor 12:8

I løpet av 25 år med 24-7 bønn har så mange av våre nøkkelledere lidd så mye: vi har kjent smerten ved sorg, kronisk sykdom, økonomiske kamper, forfølgelse - alle slags ubesvarte bønner. Jeg ble tvunget til å følge min første bok, Red Moon Rising, som beskriver en jevn strøm av mirakuløse svar på bønn, med Gud på stum, som i stedet kjemper med smerten ved unmirakler.

Gjennom årene har vi hatt lite annet valg enn å finne Gud også i smerten, i spørsmålene og paradokset. Å redefinere bønn som «Kampen» og gi nytt navn til slagmarkene våre til «Guds ansikt».

Og ved å gjøre dette har jeg sett disse lederne vokse. Går dypere. Å bli raffinert i motgangens ild for å bli mer lik Jesus. På en eller annen måte beveger de seg i større autoritet (her er ironien) som et resultat av deres egne ubesvarte bønner.

John Ortberg sier at «Du kan ikke ønske deg både en sterk karakter og et lett liv. Prisen på hver er den andre." Jeg er ganske sikker på at disse lederne aldri ønsket et hardt liv, men ved å tåle vanskeligheter trofast har de absolutt blitt vakrere som Jesus.

DAGGRYET

Og så halter vi bort fra Peniel, og jorden snur seg sakte. Årstider skifter. På en eller annen måte begynner den mørkeste natten i våre liv å avta og det første morgenlyset lyser i øst. Sårt blir ubønnhørlig til håp. Guds ansikt tilsløret i mørke skinner endelig frem.

Vi halter forbi Peniel og solen står opp på himmelen.

- Pete Grieg, grunnlegger av bønneinitiativet 24/7, oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Noen gode nyheter

Trenger du litt gode nyheter i dag?

Vel, jeg er her i Tsjekkia hvor Daniel Raška for 16 år siden denne uken lanserte det første 24-7 bønnemøtet i Moravia siden de moraviske brødrenes tid på Herrnhut. Bevegelsen har nå spredt seg over hele den tsjekkiske nasjonen, fornyet kirken og introdusert mange for Jesus for første gang.

I mellomtiden, høyt oppe i de peruanske Andesfjellene, tjener vi den urbefolkede Quechuan-stammen, og bruker kunsten å fortelle historier for å lære dem å be siden de ikke har noe skriftspråk i sin egen kultur. 

Og i Grenoble, fødestedet til den franske revolusjonen, er det en gjenoppblomstring av bønn, misjon og rettferdighet akkurat nå, alt sentrert rundt en vakker 247 kafé.

I Libanon engasjerer 40 000 mennesker med @24-7 Prayer via TikTok! 

Og i hele Amerika og Irland går folk i forbønn uten stopp gjennom dette kritiske året på flere steder. 

I mellomtiden har Spania nettopp etablert sine første bønnerom i skoler - en bevegelse som i seg selv har vokst til mer enn 7500 skoler i 35 nasjoner i løpet av de siste 15 årene. 

Jeg kunne fortsette, men du skjønner bildet: 25 år etter fødselen av den globale @247prayer-bevegelsen er vi fortsatt globale, vi ber fortsatt og vi beveger oss definitivt fortsatt! 

Og her er jeg i Praha, fortsatt forvirret etter alle disse årene, og gleder meg over å være en del av Modlitby 24-7 Přerov-konferansen her i Praha i dag og lansere boken min #HowtoHearGod på tsjekkisk språk.

 - Pete Grieg (bildet)/norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hvordan leve profetisk i krisetid

Når jeg kartlegger hysteriet i samtidskulturen og spesielt lederskapskrisen i kirken, er jeg overbevist om at de stille, avsidesliggende disiplinene bønn og pilegrimsreise, stillhet og ensomhet langt fra å være fremmed for det moderne liv er presserende, oppsiktsvekkende avgjørende for alle som ønsker å leve. profetisk og konsekvent i slike turbulente tider.

Ingenting annet enn våre skjulte liv i Kristus kan gi vårt offentlige vitnesbyrd om Kristus den nødvendige troverdigheten til dissonans og dybde.

Vår herlighet midt i styggheten blomstrer bare fra en slags hellig ensomhet.

På en eller annen måte har den enkle, tidsprøvede praksisen med personlig bønn - bare opprettholdelsen av et personlig andaktsliv - blitt en handling av direkte trass mot den moderne kulten av narsissistisk hensiktsmessighet.

Bør vi ikke noen ganger reise oss fra knærne litt høyere? Hva om vi gikk ut av villmarken inn i verden med sansene skjerpet og sa: ‘Se opp verden, jeg er her med spørsmål til svarene dine, jeg har pustet udødelig luft, alene med Alt som betyr noe!’

- Pete Grieg, grunnleggeren av bønnebevegelsen 24/7. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hvordan be for de jordskjelvrammede i Tyrkia og Syria

Hvordan kan vi #prayforTurkey og #PrayforSyria? Tusenvis er døde i disse to store bibelske landene, og det er naturlig å føle seg hjelpeløs – vi ønsker å be, men ikke vite hvordan. Her er en veiledning til hvordan du kan be: 

(1) FOLK som er berørt -

Trøst for de som sørger over det plutselige og tragiske tapet av sine kjære, de som har mistet hjem, de som er skadet og redde.

(2) FREDSKAPERE -

for frivillige organisasjoner, frontlinjearbeidere, medisinere, søk og redningsteam etc.

(3) POLITIKERE -

Visdom til å samarbeide og kommunisere godt, ta gode og raske beslutninger for de som er verst rammet.

4) PASTORER OG PRESTER -

Styrke når de bearbeider sine egne traumer, samtidig som de prøver å forbinde knuste hjerter, ta vare på de fattige, holde begravelser og forkynne Jesu Kristi evangelium.

- Pete Grieg, bønneinitiativet 24/7/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Be Salme 31 for Ukraina i dag

Ukrainske kristne har sammen med kristne fra hele verden bedt Salme 31 i forbindelse med Russlands invasjon av Ukraina. Pete Grieg, initiativtager og leder av bønnenettverket 24/7, forteller at de har fått en henvendelse fra Ukrainas sjefsrabbiner, hvor han ber de om å stå sammen med de ukrainske jødene og sammen be Salme 31 spesielt denne fredagen. 

Det er en oppfording jeg gjerne gir videre!

Finn frem Bibelen din og slå opp Salme 31 i Salmenes bok, og del bønnefelleskap med kristne og jøder fra hele verden i en felles bønn for Ukraina og alle som lider der, eller er på flukt fra krigen og som oppholder seg i andre land.

Anbefaler også at man laster ned Appen Lectio 365, som er gratis. Den gir deg del i bønner du kan be hver dag. Det er bønnenettverket 24/7 som drifter denne appen.

Hvem var disse bederne som holdt verden oppe?

 Å bo på en elvebåt endrer perspektivet ditt på mange ting. Jeg har for eksempel blitt overrasket over å oppdage antallet ødelagte klostre som er gjemt bort i engene ved vannveiene, usynlige fra veien. De står - stilltiende og triste - som beskjeder fra en annen verden, ikke mindre mystisk enn oppdagelsen av labyrintiske mønstre brent inn i jorden av fremmede romskip. Bevis på en primitiv stamme, en utdødd sivilisasjon gjemt i djupeste, mørkeste Surrey!

Hvem i all verden var disse menneskene? Hvilke krefter drev dem til å stable steiner mot himmelen uten betong eller kran, for å arbeide disse flomflyene i generasjoner, og så sine bønner og deres liv så strengt og nådeløst inn i landet? Soli Deo gloria.

Wendell Berry sier at «Det er ingen uhellige steder; det er bare hellige steder og vanhelligede steder.» Men hva slags hellige er disse?

Noen ganger fornemmer jeg de eldgamle bønnene på disse stedene som om de kommer fra bakken, som reiser seg som tåke fra myra og hvisker mellom skredet av steiner over hodet mitt. «Stå ved veiskillet og se,» sier profeten. "Be om de gamle stiene, spør hvor den gode veien er, og gå på den, og du vil finne hvile for dine sjeler." (Jeremia 6:16)

Klostersamfunn var absolutt en gang skilt ved livets veikryss, og talte til middelalderens sinn om evige, infernalske, flyktige realiteter. Uunngåelig lånte de språket sitt til gatene og skolene, bryggeriene, herbergene og byene som kretset rundt deres gunst. Gjennom mange århundrer skar de seg inn i topografien og psykologien til landet vårt.

Disse ruinene forblir hellige, som Wendell Berry sier, men deres vanhelligelse har vært systematisk. Hvis Henry VIII ikke hadde revet dem ned, stein for stein, sted for sted, på 1500-tallet, ville akolyttene til René Descartes ha gjort det på 1600-tallet. Den monastiske måten trosser og skremmer ethvert system som guddommeliggjør og fetichiserer seg selv.

Og så disse en gang så pulserende husene med bønn, utdanning, medisin og sosial virksomhet markerer elvebredden i dag som ødelagte gravsteiner. Anakronismer i tid. Melankolske fantomer av skygge og stein som hjemsøker det engelske landskapet med en veldig stor stillhet. De er knuste bein av begravde kropper i rigor mortis som grimaserer mot de stille beitende kyrne.

Og likevel har de aldri i mitt liv virket mer levende. I et øyeblikk med stor fragmentering og desorientering i samfunnet snakker gjenstander som disse - de profeterer - om de sikkerhetene og tvetydighetene vi har mistet. De minner oss om skatter vi knapt kan navngi.

Hvor så desperat trenger vi at slike varmekilder av bønn for å brenne igjen, og belyse den nye mørke middelalderen som griper om seg, selv mens jeg skriver.

I Den hellige uken i 1941, da andre verdenskrig raste over Europa, Asia og Nord-Afrika, gikk Thomas Merton inn i Gethsemani, et trappistkloster i Kentucky. Det var et avgjørende øyeblikk. Klosteret skulle bli hans hjem de neste 27 årene. "Dette," gispet han, "er sentrum av Amerika." Han skriver i dagboken sin, "Jeg hadde lurt på hva som holdt landet sammen, hva som har hindret universet fra å sprekke i stykker og falle fra hverandre. Det er steder som dette klosteret. . . . Dette er den eneste virkelige byen i Amerika. . . . Det er en aksel som hele landet snur seg blindt rundt og ikke vet noe om.» (Secular Journal)

Det er denne overbevisningen - at steder for bønn på en eller annen måte holder verden sammen - som inspirerer oss til å etablere 24-7 bønnesamfunn i denne tiden med akselerert fragmentering. Det er derfor Jill Weber er opptatt med å gjenåpne det 1400 år gamle hellige stedet ved #WaverleyAbbey som et levende sted for bønn for vår tid. Det er grunnen til at stadig flere finner seg tiltrukket av bønnene til #Lectio365 og til og med regelen for #OrderoftheMustard Seed. Det er grunnen til at så mange bønnehus dukker opp rundt om i verden raskere enn vi kan spore dem.

- Pete Grieg, grunnlegger av bønneinitiativet 24/7. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Status for året som snart er historie

Dagene mellom jul og nyttår er en slags inneklemmet plass; skyggefulle øyeblikk som gir en viss stillhet når året nærmer seg slutten. Her er en enkel eksamen jeg liker å bruke på denne tiden av året:

Først husker jeg året på to praktiske måter (vi kommer til hvordan bønnen passer inn i dette om et øyeblikk):

1. Ved å gjennomgå dagboken min, men bare på et overfladisk nivå.

2. Ved å gå gjennom kalenderen min i noen detalj, en uke av gangen, og huske (og skrive ned) de bemerkelsesverdige hendelsene, følelsene og opplevelsene fra året som har gått.

Jeg synes denne øvelsen gir klarhet og glede. Det er som det øyeblikket når du bestiger et fjell, du stopper og snur deg, like mye for å trekke pusten som for å få utsikt over dalen. En gjennomgang av året er bokstavelig talt det - en "re-view", en ny visning - av stedene jeg har vært og tingene jeg har sett.

Som en som ofte føler seg mislykket, er det fantastisk å få perspektiv og å oppdage overraskende symmetri i det tilsynelatende kaoset i livet mitt. Opplevelser som virket isolerte på den tiden dukker opp som detaljer i et større utfoldelsesmønster. Jeg oppfatter måter jeg forandrer meg på, leksjoner jeg lærer og bevis på Guds trofasthet i sprekkene og detaljene i dagene mine.

Denne prosessen er en form for bønnen til *Eksamen*. Ignatianerne brukte latinske ord for å skissere de fire stadiene, men jeg gjør det enklere, slik:

#1. GJENOPPLEV året så detaljert jeg kan.

#2. GLED deg –over hvordan Guds velsignelser blir tydelige. Ta deg tid til å takke.

#3. ANGRE – uansett hvor syndige mønstre eller holdninger blir tydelige. Ta deg tid til å innrømme og be om unnskyldning.

#4. START PÅ NYTT– Hvordan kan jeg bli mer lik Jesus i året som kommer? Ta deg tid til å forme et nyttårsforsett under bønn – ikke så mye om hva du vil gjøre, men mer om hvem du vil være i året som kommer. Det er viktig at du inviterer noen til å hjelpe deg med dette, og ber dem om å utfordre og oppmuntre deg forsiktig gjennom året som kommer.

- Pete Grieg, grunnlegger av bønneintiativet 24/7. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hvordan be for Afghanistan

Førstehåndsinnsikt fra noen hvis organisasjon må være anonym av åpenbare grunner:

- Frykten i det afghanske folket er ikke så mye det ukjente, men det kjente: et brutalt regime der dagliglivet er fylt med uutholdelig spenning: regelmessige offentlige henrettelser, undertrykkelse av kvinner, frykt for at noen fra Taliban banker på døra.

For lenge har mennesker i Afghanistan lett etter å bli reddet av vestlige makter. Vel, det har ikke fungert. Det mislyktes spektakulært. Vi trenger våre brødre og søstre i den globale kirken til å ta åndelig ansvar og stå sammen med oss i bønn."

La oss raskt løfte våre bønner til himmelen for:

1. Den afghanske kirken. Beskyttelse, fred og mot for våre brødre og søstre i Kristus som er forståelig nok livredde. La oss be om at de skal oppleve at Herren vandrer med dem og blant dem og sier: “Vær ikke redd, du lille flokk! For det er deres Fars gode vilje å gi dere riket.” (Lukas 12:32)

2. Politiske og humanitære løsninger for det store antallet afghanske flyktninger, vanlige mennesker ble plutselig fordrevet fra hjemmene sine av terroren til Taliban. Måtte de oppdage at “Herren er god, et høyborg på trengelsens dag, og han kjenner de som søker tilflukt til ham.” (Nahum 1: 7)

3. Visdom for verdens ledere når de prøver å svare diplomatisk, og bygger en viktig internasjonal konsensus for fred. "Hos meg er råd og frelsende visdom. Jeg er selve forstanden, meg tilhører styrken. Ved meg regjerer konger, og herskerne styrer rettferdig." (Ord 8,14-15)

- Pete Grieg, leder for bønnebevegelsen 24/7

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Illustrasjonsbilde.

Den Jesus jeg tror på

I går leste jeg et forord Pete Grieg (bildet), grunnleggeren av bønneinitiativet 24/7 skrev til en bok forfattet av nå nylig avdøde Floyd McClung. som grep meg så sterkt at jeg bare måtte få oversatt det til norsk. Det vil si, de delene hvor Pete Grieg forteller om sitt forhold til Jesus: 

"Jeg var 17 og slet med å få noe ut av troen min. Jeg vil tro jeg var på jakt etter et uttrykk for en kristen tro som var hakket farligere enn den Volvo-kjørende utgaven jeg levde med, søndag etter søndag, for å finne plassen min på de gamle benkeradene i min lokale sognekirke. Jeg søkte etter noe jeg kunne leve for og jeg hadde en sterk fornemmelse at det hadde noe med Jesus å gjøre. 

Jeg ønsket å finne den Jesus som trosset religiøs trangsynthet med morsomme relevante historier, som hang ute med folk med heller tvilsom bakgrunn, som om han ikke brydde seg om sitt gode navn og rykte, som hadde tre år på seg til å redde planeten og som likevel fant tid til å gå i selskap. Jeg var tiltrukket av den hysteriske ideen om Skaperguden hvis første mirakel som menneske var å lage mye vin. Jeg var imponert av pasifisten som gikk til tempelet og skapte bråk. 

Jeg var på jakt etter en revolusjonær rabbiner fra Nasaret, som (de beste bibelske forskere kan forsikre oss om) ikke kjørte Volvo. Jeg bestemte meg for, at om det var mulig å finne denne Jesus, så ville jeg følge ham. 

Men om jeg ikke fant ham, hvis kristendommen viste seg å være en form for 'moralistisk, terapeutisk deisme', som en forfatter beskrev dn som, planla jeg hemmelig å gi opp hele kirka og heller ha det morsomt.

Gud hørte mitt rop ..."

Denne Jesus tror jeg også på!

Viktig dag i den moderne bønnebevegelsens historie

På denne dagen for 115 år siden lanserte William Seymour sitt 24-7 bønnerom i Azusa Street, Los Angeles, og resten er, som de sier, historie.

I løpet av en måned var hundrevis samlet for å be natt og dag under ledelse av denne bemerkelsesverdige, enøyde afroamerikanske hellighetspredikanten. Det var skandaløst for mange at menn og kvinner, svarte og hvite ba sammen hele natten, men her har vi ekte pentekostalisme: ikke bare å tale i tunger, men etnisk og forsoning mellom menn og kvinner gjennom Guds Ånd.

"Broder Seymour satt generelt bak to tomme skobokser, den ene oppå den andre. Han holdt vanligvis hodet inne i den øverste under møtet, i bønn. Det var ingen stolthet der .... I den gamle bygningen, med dens lave takbjelker og bare gulv ... "(Frank Bartleman)

Det er mer enn 584 millioner pinse- og karismatiske kristne i dag, som representerer den desidert raskest voksende og mest dynamiske fløyen i den globale kirken, som alle sporer røttene sine tilbake til William Seymour og det flerkulturelle 24-7-rommet han opprettet i et forfall klaffbygning på Azusa Street for litt over hundre år siden.

Noen mennesker spør meg fremdeles hva poenget er med et spesielt bønnerom og med å be natt og dag i ett, når det er fullt mulig å også be alene hjemme eller ute i naturen. Vel, kanskje 'Azusa Street' burde være svaret mitt.

Og med hensyn til William Seymour, i en tid da vi ganske riktig feirer store farhedes liv, har svært få hatt større innflytelse enn denne sønnen til frigjorte slaver, oppvokst i ekstrem fattigdom, hvis arv om hvordan man kan lede endrer verden til i dag.

- Pete Grieg/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Trofasthet og integritet

 Vi kjenner ham som forfatteren av bestselleren "Kjærlighetens fem språk". Det som kanskje er mindre kjent er at Dr Gary Chapman haar vært pastor for Calvary Church i North Carolina i 50 år! Bønnelederen Pete Grieg (til venstre på bildet) har skrevet en veldig interessant artikkel som jeg har valgt å oversette:

50 år. En kirke.

Gary er mest kjent for sin bok The Five Love Languages, som tilsynelatende fortsetter å selge flere eksemplarer hvert år enn den gjorde den forrige, som den har gjort siden den første utgivelsen i 1992. Men det færre vet, er hvor upåvirket han har vært av en slik fenomenal suksess. Jeg hadde det privilegium å drikke te med ham og hans kone Karolyn i en sjarmerende engelsk te-salong en gang, og jeg kan fortelle deg at jeg følte meg hørt, sett og ubevisst bekreftet. Karolyn, som er operasanger, brøt bokstavelig talt ut i sang på et tidspunkt. 

I en verden som er så full av utroskap - i ekteskap, blant kirkens ledere, hos politikere og så videre - her er en mann som har vært urokkelig og trofast mot en menighet i et halvt århundre, og til en kone lenger enn det , og til barna og til Herren.

Sønnen hans Derek er en venn av meg. Han husker hvordan faren hans ville sette av to uker hver sommer og ta ham med hvor enn i verden han ønsket å dra. 'Han satte pris på meg, i en generasjon hvor få fikk høre: 'godt utført når du 'gjør tingene dine, og bli velsignet - spesielt fra deres fedre' sier Derek. ‘Han er også en av de beste lytterne jeg har kjent, og tar tid for alle og alle typer mennesker. Gjennom årene har han kommet til mange av de hjemløse tilfluktsstedene eller samfunnene jeg har jobbet i, og møtt alle vennene mine og hedret dem. Han er virkelig den slags fyren. Den typen person du vil etterligne. ’

Det er litt av en hyllest fra din egen sønn.

Benediktinermunker avgir tre løfter: til trofasthet, lydighet og stabilitet. På disse tre løftene har hele deres livsstil blomstret i århundrer. Gary Chapman er baptist, ikke benediktiner, men hans liv er en case-studie av integrasjonen mellom hvert av disse løftene.

Hans trofasthet mot Gud har blitt utført i lojalitet mot menneskelige strukturer (hei, du gjør ikke femti år i en kirke og ett kirkesamfunn og ett ekteskap uten å lære å tie stille og sitte på hendene fra tid til annen!). 

Og at trofasthet og lydighet har foreldlet seg til de sjeldneste dyder: stabilitet. Stabilitet er en djup forpliktelse til mennesker og å plassere. Det er radikalt i ordets virkelige forstand: en forankring i jorden på et sted. Et sinn som nektet å bli lokket bort fra det hverdagslige og banale av mulighetenes sterke lys og løftet om eventyr andre steder. (Dette er et motkulturelt engasjement utforsket i dybden i en ny bok, The Power of Place, av min venn Daniel Grothe)

Kanskje hjertet ditt som mitt har blitt slitt i det siste av ledere som har vist seg utro i ilden. Jeg har blitt skadet - jeg har grått - men har veldig bevisst holdt meg unna kommentarfeltet i sosiale medier.

I stedet vil jeg ta en pause denne helgen for å feire den utsøkte skjønnheten til menneskelig trofasthet, lydighet og stabilitet som er utstilt i livene til utallige usungne helter som Dr. Gary Chapman. (Vel, ok, jeg innrømmer at han har blitt "lovprist", men du skjønner poenget mitt. Karolyn sier "Ikke fortell Gary at han er gammel eller berømt. Han vet heller ikke!") Per definisjon er dette ektemennene. og koner, pastorene og vennene hvis eksemplariske liv er så strålende fri for sensasjonellisme, så stødige, så trauste at de aldri kommer til overskriftene. Takk Gud!.

Jeg er ganske sikker på at Gary Chapman i himmelen ikke blir feiret for sin bok, men for hans trofasthet, lydighet og stabilitet. ‘Godt gjort, gode og trofaste tjener!’ vil Herren si. ’(Matteus 25:21)

Miraklet ved Dunkirk

På denne dagen i 1940 sto Winston Churchill (bildet) frem i det britiske parlamentet og talte om 'Miraklet ved Dunkirk', som reddet livet til 338.000 mennesker,

'Dette var virkelig et av de tydeligste bønnesvarene vår nasjon noensinne har sett', skriver Pete Grieg i bønnebevegelsen 24/7 i dag.

Det er fremdeles noe å takke Gud for.

Talte til 1700 biskoper, nonner prester og lekfolk

Det har vært interessant å følge oppdateringene til Pete Grieg, grunnleggeren av den moderne bønnebevegelsen 24/7, på hans Facebook-profil de siste dagene. Han har befunnet seg i Wien hvor han har talt til 1700 biskoper, nonner, prester og lekfolk i Wien erkestift av Den romersk-katolske kirke.

"Dette var utenkelig bare for ni år siden, sier kardinal Schönborn," skriver Pete Grieg og legger til: "Dette er et ekstraordinært tegn på fornyelse."

Bildet er fra Stefanus-katedralen i hjertet av Wien 28. september.

"Jeg ble veldig beveget av å lytte til kardinal Schönborn når han ba for 24/7-bevegelsen, for Alpha-kursene og for kirkeplantingsprosjekter," skriver Pete Grieg.

Pete Grieg var ikke alene om å tale på denne store sammenkomsten. Det gjorde også hans kone Sammy. I forbindelse med stormønstringen i Stefanus-katedralen kom også de europeiske lederne for 24/7 sammen for drøftelser.

Billedtekst: Bildet fra gudstjenesten i Stefanus-katedralen er hentet fra Facebook/Pete Grieg

24 timers bønn syv dager i uken

I går fikk jeg en bok i postkassen fra Sverige som jeg har gledet meg til å lese! Det er beretningen om det spennende bønneinitiativet som går under navnet 24/7. Dette er et bønneinitiativ som bygger bro mellom generasjonen. 24/7 som altså står for bønn 24 timer, syv dager i uken kombinerer bønn, evangelisering og sosialt engasjement med kreativ skaperglede!

24/7 ble startet høsten 1999 av Pete Grieg fra England, sammen med en gjeng med ungdommer. Fra denne lille gruppen har bevegelsen spredt seg over hele verden. Hovedhensikten er å forandre verden gjennom bønn som livsstil.

Svært mange unge mennesker er blitt utfordret til å ta del i dette arbeidet, og det bygges nå opp bønnegrupper verden over i kirkebygg, i ungdomsgrupper, på festivaler, universitet, bibelskoler etc og i alle slags sammenheng.

Floyd McClung som har skrevet forordet til boken skriver: "I denne fantastiske beretningen tar Pete Grieg oss med på en jakt etter Gud, en dans med Den Hellige Ånd. Det er alltid Gud som byr opp og det er opp til oss å takke ja til Hans innbydelse. Det gjorde Pete og kona Samie..... Har denne bevegelsen noe å gjøre med Åndens tid? Holder månen på å vendes i blod? Pete Grieg tror det. I flere år har Pete med flere båret på en overbevisning om at Jesus virkelig kommer tilbake snart..... Han kommer aldri for å hente en brud som ikke venter på Ham. Forventning er en av de viktigste ingrediensene i våre forberedelser for Hans gjenkomst. Når jeg ser forventingen vokse i unge menneskers hjerte, fylles mitt eget hjerte med iver.... Red Moon Rising er mer enn en bok; den er en innbydelse. Jeg er ikke sen om å takke ja til den... Jeg kaster meg mye heller inn i den hete luften sammen med en gjeng fanatiske Kristusdyrkere som bygger forsamlinger og etablerer Guds rike på jorden, enn å lute meg tilbake og kjenne meg trygg...."

Boken er dessverre ikke oversatt til norsk. Men den kan skaffes via www.gospelmedia.se

Nettsiden til 24/7 finner du her: http://www.24-7prayer.com/

Det finnes også en svensk nettside: http://www.tjugofyrasju.be/