Når det virkelig gjelder

Når man blir alvorlig syk er det mange ting som ikke betyr noe lenger. Ting får et annet perspektiv, en annen dybde. En dag skal jeg stå for Guds ansikt. Det er det som betyr noe. Hva kan mennesker gjøre meg? Mye. Men det som virkelig teller er om jeg frykter Gud. Jesus sier det slik: "Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete." (Matt 10,28) Nå snakker jeg ikke om en usunn gudsfrykt, men om ærefrykten for den tre ganger hellige Gud. 

Menneskefrykten er en virkelig snare. Den kan paralysere oss, slik at vi er villige til å kompromisse med Guds ord for å tekkes mennesker. Så menneskefrykten er ingen liten ting i et kristent menneskes liv. 

"Hva skulle et menneske kunne gjøre meg?" Ordene er hentet fra Salme 118. Det står mer der, og sammenhengen dette ordet står i er vesentlig: "Herren er med meg, jeg frykter ikke. Hva skulle et menneske kunne gjøre meg? Herren er med meg, han er den som hjelper meg, jeg kan rolig se på dem som hater meg. Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren enn å stole på mennesker. Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren  enn å stole på fyrster." (v.5-9)

Det at Herren er med oss er det helt essensielle. For, som apostelen Paulus skriver i Rom 8,31: "Hva skal vi da si til dette? Er da Gud for oss, hvem er da imot oss?" Hvem er Gud redd for? Videre: "Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør." (v.33)

En annen dumpskap enn menneskefrykten handler om at man stoler for mye på seg selv. I Ord 3,5-8 leser vi: "Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette. Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde! Det skal være helsebot for din kropp og gi ny styrke til dine ben." Og: "Ser du en mann som er vis i egne øyne - det er mer håp for dåren enn for ham." (Ordspr.26,12)

Når man en dag skal stå for Kristi domstol betyr det jo ingen ting hva mennesker har sagt, eller ment om meg eller deg, men om du har vært tro mot Kristus og Hans ord. Så kan vi alle svikte, men da trenger vi å ydmyke oss og be Herren om tilgivelse og la Herrenn begynne arbeidet på dreieskiven på nytt. Med Gud er det alltid en ny begynnelse.

Det som virkelig betyr noe når alt kommer til alt er Guds nåde og Hans barmhjertighet - og å være elsket. Det som virkelig betyr noe er hva vi bygde vårt liv på. Som kristne skal vi ikke for Guds domstol, men for Kristi domsstol. Der gjelder helt andre ting: 

"For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Men om noen på denne grunnvollen bygger med gull, sølv, kostbare stener, eller med tre, høy, strå, da skal det verk enhver har utført bli åpenbart. Dagen skal vise det, for den åpenbares med ild. Hvordan det verket er som hver enkelt har utført, det skal ilden prøve. Om det byggverket som en har reist, blir stående, da skal han få lønn. Brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild."

La oss bygge våre liv på det som holder ildprøven. 

Kanskje burde vi også finne frem igjen denne gamle sangen, jeg tror dens innhold er profetisk.

VÅG Å STÅ SOM DANIEL

Sett deg for et hellig mål,
åpent det bekjenn!
Stå i rekken fast som stål
og kjemp som Daniels menn.

Kor: Våg å stå som Daniel,
hjelp fra himlen vent!
Fatt som han et hellig forsett,
gjør det fritt bekjent.

Feige sjeler mistet har
håp om himmelen.
De ei korsets banner bar
og stred som Daniels menn.

Stolte kjemper styrtet om,
falt i døden hen
om dem rett i møte kom
en flokk av Daniels menn.

Tross da Satan og hans makt,
løft ditt banner venn!
Seirens krone er henlagt
til alle Daniels menn.

Sang og melodi av Philip Paul Bliss (1873). Oversatt til norsk to år senere.

Trofasthet og integritet

 Vi kjenner ham som forfatteren av bestselleren "Kjærlighetens fem språk". Det som kanskje er mindre kjent er at Dr Gary Chapman haar vært pastor for Calvary Church i North Carolina i 50 år! Bønnelederen Pete Grieg (til venstre på bildet) har skrevet en veldig interessant artikkel som jeg har valgt å oversette:

50 år. En kirke.

Gary er mest kjent for sin bok The Five Love Languages, som tilsynelatende fortsetter å selge flere eksemplarer hvert år enn den gjorde den forrige, som den har gjort siden den første utgivelsen i 1992. Men det færre vet, er hvor upåvirket han har vært av en slik fenomenal suksess. Jeg hadde det privilegium å drikke te med ham og hans kone Karolyn i en sjarmerende engelsk te-salong en gang, og jeg kan fortelle deg at jeg følte meg hørt, sett og ubevisst bekreftet. Karolyn, som er operasanger, brøt bokstavelig talt ut i sang på et tidspunkt. 

I en verden som er så full av utroskap - i ekteskap, blant kirkens ledere, hos politikere og så videre - her er en mann som har vært urokkelig og trofast mot en menighet i et halvt århundre, og til en kone lenger enn det , og til barna og til Herren.

Sønnen hans Derek er en venn av meg. Han husker hvordan faren hans ville sette av to uker hver sommer og ta ham med hvor enn i verden han ønsket å dra. 'Han satte pris på meg, i en generasjon hvor få fikk høre: 'godt utført når du 'gjør tingene dine, og bli velsignet - spesielt fra deres fedre' sier Derek. ‘Han er også en av de beste lytterne jeg har kjent, og tar tid for alle og alle typer mennesker. Gjennom årene har han kommet til mange av de hjemløse tilfluktsstedene eller samfunnene jeg har jobbet i, og møtt alle vennene mine og hedret dem. Han er virkelig den slags fyren. Den typen person du vil etterligne. ’

Det er litt av en hyllest fra din egen sønn.

Benediktinermunker avgir tre løfter: til trofasthet, lydighet og stabilitet. På disse tre løftene har hele deres livsstil blomstret i århundrer. Gary Chapman er baptist, ikke benediktiner, men hans liv er en case-studie av integrasjonen mellom hvert av disse løftene.

Hans trofasthet mot Gud har blitt utført i lojalitet mot menneskelige strukturer (hei, du gjør ikke femti år i en kirke og ett kirkesamfunn og ett ekteskap uten å lære å tie stille og sitte på hendene fra tid til annen!). 

Og at trofasthet og lydighet har foreldlet seg til de sjeldneste dyder: stabilitet. Stabilitet er en djup forpliktelse til mennesker og å plassere. Det er radikalt i ordets virkelige forstand: en forankring i jorden på et sted. Et sinn som nektet å bli lokket bort fra det hverdagslige og banale av mulighetenes sterke lys og løftet om eventyr andre steder. (Dette er et motkulturelt engasjement utforsket i dybden i en ny bok, The Power of Place, av min venn Daniel Grothe)

Kanskje hjertet ditt som mitt har blitt slitt i det siste av ledere som har vist seg utro i ilden. Jeg har blitt skadet - jeg har grått - men har veldig bevisst holdt meg unna kommentarfeltet i sosiale medier.

I stedet vil jeg ta en pause denne helgen for å feire den utsøkte skjønnheten til menneskelig trofasthet, lydighet og stabilitet som er utstilt i livene til utallige usungne helter som Dr. Gary Chapman. (Vel, ok, jeg innrømmer at han har blitt "lovprist", men du skjønner poenget mitt. Karolyn sier "Ikke fortell Gary at han er gammel eller berømt. Han vet heller ikke!") Per definisjon er dette ektemennene. og koner, pastorene og vennene hvis eksemplariske liv er så strålende fri for sensasjonellisme, så stødige, så trauste at de aldri kommer til overskriftene. Takk Gud!.

Jeg er ganske sikker på at Gary Chapman i himmelen ikke blir feiret for sin bok, men for hans trofasthet, lydighet og stabilitet. ‘Godt gjort, gode og trofaste tjener!’ vil Herren si. ’(Matteus 25:21)

Om å ta vare på den fagre skatt

Jeg våkner med disse ordene i dag: 'Ta vare på den fagre skatt som er betrodd deg, ved Den Hellige Ånd som bor i oss.' 2.Tim 1,14.

Det er noe som er betrodd oss, noe vi har fått overlevert, noe vi sjkal ta vare på. Det er faktisk opp til oss om dette apostelen kaller 'den fagre skatt' skal bli bevart. Hva er dette fagre som må bevares? Det er den overleverte apostoliske troen. Det ser vi av sammenhengen dette ordet står i, versene 8-14.  Ta gjerne frem Bibelen din slik at du selv kan lese disse ordene. I vers 12 skriver han også om denne skatten: 'For jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på at han er mektig til å bevare den skatt som er betrodd meg, til dagen kommer.'

Jeg ber om at jeg ikke må svikte når det gjelder, for det er mye som står på spill, men at jeg skal finnes tro mot denne fagre skatten så lenge jeg lever.

Vi må se til at den kristne tro blir bevart ren og at falske og forførende tanker ikke må få slippe til. Det betyr at det er visse kristne grunnsannheter som må holdes intakt. En av disse, og kanskje den aller viktigste av dem, er en tidlig kristen trosbekjennelse:

"Jesus Kristus er Herre!" Fil 2,11

'Enhver teologi som forsøker å fjerne Kristus fra førsteplassen eller fra han enestående plass i åpenbarings- og frelsesplanen, er nødvendigvis vranglære. Den kristne menighet må alltid holde fast på sin bekjennelse, men denne bekjennelse må være troen på Jesus Kristus.' (William Barclay: Min daglige Studiebibel. Paulus' brev til Timoteus/Titus/Filemon. Ansgar forlag 1990, side 179)

Denne bekjennelsen får konsekvenser for hele vårt liv på alle livets områder: Jesus Kristus er Herre!

Vi lever i en tid med store endringer, og massiv påvirkning. Da gjelder det å holde stø kurs. Ikke kaste overbord det kirken alltid har bekjent, med grunnlag i Guds ord , fordi mennesket i sitt hybris, sitt overmot, tror de vet bedre og er mer opplyste enn Jesus og hans apostler. Men det koster. Er vi vi villige til å bære omkostningene og betale prisen?

Det er ikke opp til oss å velge hva som er den overleverte apostoliske troen. Den er nedfelt i evangeliene og brevene, og er endelig. Om den passer inn i det moderene samfunnet, er ikke en aktuell problemstilling, for den som har Jesus som Herre og vil være tro og forbli tro til døden.

Takk for trofasthet

Jeg slutter ikke med å la meg forundre og kjenne på en djup takknemlighet overfor mennesker som uke etter uke, måned etter måned, år etter år er trofaste mot sin menighet. De kommer til gudstjenestene, bønnemøtene, menighetsmøtene og årsmøtene. De gir tid, de åpner sine lommmebøker og gir penger. De stiller opp for å ordne med kirkekaffe, vasker kirkebygget, er møteverter eller spiller til fellessangene. De sitter i festkomiteer, og de stiller på dugnad.

De er helt vanlige medlemmer. Uten noen titler. Uten disse ville det ikke vært noen menighet. Ingen gudstjenester.

De fortjener en stor og inderlig takk.

Vi har møtt dem i vår egen menighet, og i menigheter på sm og store steder i landet vårt og i de landene hvor vi har reist for å forkynne Guds ord. De trofaste. De du alltid kan regne med. De som ikke gjør noe nummer ut av seg.

Takk!
Igjen sier jeg: takk!
På vegne av Guds rike: hjertelig takk!

Hun giftet seg med mannen sin seks uker før han forsvant - etter 68 år fikk hun vite sannheten

Peggy og Billie Harris hadde bare vært gift i seks uker da ektemannen ble beordret til å reise til Europa for å delta i kamphandlingene der under 2.verdenskrig. Han dro hjemmefra 17. juli 1944. Det var siste gangen Peggy Harris så ektemannen.

Peggy Harris har vært trofast mot sin mann hele sitt liv selv om hun visste at han aldri kom tilbake. Hun giftet seg aldri igjen, og fortsatte å leve sitt liv i Texas. I lang tid levde hun i stor uvisshet, om ektefellen levde eller ikke. Det kom motstridende meldinger.

Til å begynne med trodde hun at mannen hadde falt i kamphandlinger. Men så fikk hun melding om at han likevel var i live, og var på vei hjemover. Men etter å ha ventet lenge og vel, og med store forhåpninger, innså hun at mannen måtte være død. Helt sikker kunne hun likevel ikke være.

Å leve med denne uvissheten ble for mye for Peggy, så hun valgte å skrive til en kongressmann som representerte delstaten hun bor i, slik at hun kunne få en offisiell bekreftelse. Fra ham fikk hun et brev hvor det het at han var savnet. Noe mer visste de ikke.

Mange år senere samarbeidet Peggy med et søskenbarn, Alton Harvey, for å forsøke å finne svaret på gåten. Var Billie Harris fremdeles i live? Ganske snart oppdaget de at Billie var død. Han falt i kamper i Normandie og var gravlagt på den amerikanske minnegravlunden der. Etter 68 år fikk Peggy endelig et svar, og en grav å gå til. På alle disse årene har hun ikke engang tenkt tanken på en ny ektemann. Hun er et fantastisk eksempel på en trofast kone, lojal til og med etter at mannen er død. Nå reiser hun hvert år til minnegravlunden i Normandie, for å se til ektemannens gravsted.

"En god kone - hvem finner henne? Langt mer enn perler er hun verd." (Ord 31,10)

Her kan du se et lite filmklipp om ekteparet Harris:

https://www.youtube.com/watch?v=VYdjZPuSJR4

Slik ser Peggy Harris ut i dag.

Ømhet og trofasthet

"Det hebraiske ordet 'hesed' uttrykker to ting: troskap og ømhet. 

Vi som lever i vår verden kan være ømme, men også utro, vi kan være trofaste, men uten ømhet.

Vår verden venter på fellesskap som viser både ømhet og trofasthet.

De kommer."

Jean Vanier i Community and Growth, side 63. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Om å forbli trofast

'Er det mulig å leve i en kjærlighetspakt med de som er fattige og sønderknuste for resten av livet?

Dette er et fundamentalt spørsmål og berører selve hjertet i L'Arche men også hjertet til mange organisasjoner og til hjertet til en hel menneskehet. Er det mulig å bygge bro over dette gapet? 

Mange grupper begynte på denne vakre måten; livene til de fattige og sønderknuste ble blandet sammen med livene til de sterke og generøse. De dannet fellesskap - kommuniteter - sammen. Men litt etter litt smuldret de opp. De sterke og generøse kunne ha fortsatt med å gi mat til de fattige men de er ikke lenger sammen med dem...'

Jean Vanier, her sammen med Moder Teresa. Hver på sin måte har de to vært trofaste gjennom et helt liv for de marginaliserte iblant oss og har lagt ned sitt liv for dem. Sitatet av Jean Vanier er hentet fra Letters to My Brothers and Sisters in L'Arche, 1996. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Trofasthet som varte hele livet

Jeg ble så grepet av å lese hva Hank Wurz, et medlem av den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, Australia, skrev om sin bestefar Jacob Wurz (bildet), som døde 1.nyttårsdag i år. I en kort setning har han rammet inn et helt liv:

'Født 8. mars 1925 tilbrakte han 86 år på denne jorda, oppdro 15 barn, og ble funnet trofast til Gud, sin kone, sine barn, helt til han sovnet inn denne morgenen'.

Tenk det! Hvilket sterkt vitnesbyrd om trofasthet, og levd liv. Jeg kjenner på en djup takknemlighet når jeg leser slikt som dette. En for meg ukjent mann, men gjennom disse linjene fortelles det en livshistorie om hengivelse, kjærlighet, forsakelse, tro og tydelige livsvalg.

Barnebarnet skriver:

'Det er en underlig følelse inne i meg i dag fordi en som har stått meg så nær hele mitt liv, ikke lenger er i live. Jeg har så mange minner om det å vokse opp rundt min bestefar, men det jeg setter aller mest pris på i dag, og som imponerer meg, er at jeg helt fra min barndom var vitne til en som fryktet og æret Herren. Når jeg tenker på min bestefar, tenker jeg på en mann som uansett hva andre måtte tenke om ham, gjorde det han mente var rett, uansett hva det kostet. Han var en elskelig og medfølende mann, men hans kjærlighet til sannhet og ærlighet førte ofte til at han stod opp mot det som han trodde var falskt og hyklersk. Vi vokste opp ved siden av hans hus, og jeg huset at dette hjemmet alltid var åpent for fremmede og gjester, uansett hvilken dag det måtte være. Venner og naboer kom ofte over, og visste at de alltid var velkomne til mine besteforeldre. 'Little Jack', som de kalte ham hadde en måte å være på blant folk som var respektfull, gjestfri og varm, og alle som møtte ham visste at han var en mann med en stor karakter og integritet.

I dag mens jeg skriver dette korte inntrykket av min bestefar, ser jeg på meg selv som en rik mann, som har en slik arv som jeg har. Jeg vil alltid verdsette det å huske hans eksempel av trofast å holde ut til enden, som noe som skal æres og leves opp til.

Min bestefar kom ofte over til vårt hus og da ville han spørre oss om å synge: "The Far Side Bank of Jordan", og da vi kom til der hvor det heter: "When I see you coming I will rise up with a shout, and come running through the shallow water reaching for your hand", var det ofte tårer i øynene hans. Jeg ble alltid så berørt av å se min bestefar så beveget på den måten. I dag er denne sangen blitt en realitet. Han har steget i land på den andre siden. Må Gud gi meg nåde til å møte ham der'.

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 27

Den Åndens frukt som kalles trofasthet, gir seg utslag på ulike måter i våre liv. Først og fremst produserer den trofasthet mot Gud selv.

Apostelen Paulus legger vekt på dette overfor sin unge medarbeider Timoteus:

"Strid troens gode strid, grip det evige liv, som du også ble kalt til og har bekjent som den gode bekjennelse i nærvær av mange vitner." (1.Tim 6,12)

Å være en Kristi ettefølger innebærer å være stridende! Vi er i en kamp. Legg merke til at apostelen kaller det den gode strid. I denne striden trenger vi utholdenhet, og vi trenger å vise troskap.

"Vær tro inntil døden," sier Jesus og legger til: "Og Jeg skal gi deg livets krone." (Åp 2,10)

Og i Åp 3,11: "Se, Jeg kommer snart! Hold fast på det du har, så ingen skal ta kronen din."

Apostelen Paulus kunne avlegge dette vitnesbyrdet mot slutten av sitt liv:

"Jeg har stridd den gode strid, jeg har fullført løpet, jeg har bevart troen. Til slutt, så er det da gjort ferdig en rettferdighetens krone for meg, den som Herren, den rettferdige Dommer, skal gi meg på den Dagen, og ikke bare til meg, men til alle som har elsket Hans åpenbarelse." (2.Tim 4,7-8)

Min bønn til Herren er at Han gir meg den Åndens frukt som heter trofasthet, og at jeg forblir tro livet ut. Det er ingen selvsagt ting. Det må gis meg, slik at gis oss av Ånden.

I neste artikkel skal vi se nærmere på den Åndens frukt som heter saktmodighet.

(fortsettes)

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 26

"Jeg ber om at vi skal ha suksess, jeg ber om trofasthet," sa mor Teresa.

Jeg tenker på de som ikke synes i det offentlige rom, de som ikke gjør noe nummer av det de gjør, men gjør det. De er trofast i det lille, år inn og år ut. De er der når alle andre er borte, eller gått hjem. I himmelen venter det dem en stor belønning, det er jeg mer enn sikker på.

I Luk 16,10-12 leser vi følgende ord av Jesus:

"Den som er tro i smått, er også tro i stort. Og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort."

Alt begynner i det lille.

"For hvem har foraktet dagen med den ringe begynnelse," spør profeten Sakarja, i Sak 4,10.

Ønsker vi å bli brukt av Gud må vi begynne et sted, og da begynner man ikke øverst, men nederst. Viser vi oss tro i de lille tingene som Herren betror oss, setter Han oss over større ting. Prøven på om vi er til å stole på finner ikke sted når vi har fått mest ansvar, den skjer når vi har minst ansvar. For består vi ikke prøven da, vil det kunne ende med en katastofe om Herren skulle betro oss mer ansvar.

Er du tro i det Herren har betrodd deg?

Stefanus, diakon og kirkens første martyr, var en trofast mann. Vi leser om ham:

"Og de valgte Stefanus, en mann full av tro og Den Hellige Ånd." (Apgj 6,5)

Årsaken til at Stefanus ble valgt ut til å delte ut mat, var at han viste seg å være tro, eller trofast. Og legg merke til at det var noe de la vekt på før han gikk inn i tjeneste som diakon. Selv med matutdelingen la de vekt på at de som ble valgt hadde trofasthet som kvalitet, og så var de fylt av Helligånden.

(fortsettes)

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 25

Vi skal nå se nærmere på den Åndens frukt som heter "trofasthet".

Trofasthet er en del av Guds evige karakter. I 2.Kor 1,18 leser vi: "Gud er trofast." Der hvor alt annet svikter, der forblir Gud fast som klippen. Hans løfter holder. Som ingen annen kan Han, Den evige, regnes med. Trofasthet består jo egentlig av to ord: tro og fasthet.

En salme, skrevet i 1923 av T.O Chrisholm, betyr mye for meg, og jeg vender stadig tilbake til den ved ulike faser av og situasjoner i mitt liv. Det første verset lyder slik:

"Stor er din trofasthet, Herre og Fader, stiftende skygge når aldri din sti. Du er den samme, din miskunn er evig, slik som du var, skal du alltid forbli. Stor er din trofasthet, stor er din trofasthet, dag etter dag ga du nåde på ny. Himmelske hender gir alt jeg behøver. Trofaste Herre, hos deg har jeg ly."

Ordet "trofasthet" kan også oversettes "pålitelighet".

For å bygge opp et mellommenneskelig forhold er det nødvendig med tillit. Troens gave som er en av Helligåndens gaver, blir vanligvis utløst på et bestemt tidspunkt. Troens frukt - trofasthet - blir derimot bygd opp over flere år mens vi utvikler oss til troverdige og pålitelige mennesker som andre kan stole på.

Alt kan ikke overlates til alle. Det finnes de som ikke er til å stole på. Apostelen Paulus gir følgende råd til sin unge medarbeider Timoteus.

"Og alt det du har hørt av meg blant mange vitner, skal du overgi TIL TROFASTE MENNESKER, slike som også er i stand til å undervise andre." (2.Tim 2,2)

(fortsettes)