Stor er din trofasthet, del 4

 Salme 121,3-4 introduserer Gud som Israels vokter: "Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd." Til tross for de mange bestrebelsene fra Israels fiender tilhører det jødiske folk det eneste folket som har overlevd siden bibelsk tid. Fra en generasjon til den neste ble Israel voktet av Herren, og bevart som folk.

Tro mot sitt Ord har Israels Vokter, med ed fortsatt lovet å være Skjoldet for det jødiske folk idet det vender tilbake til deres hjemland: "På den dagen skal Herren verne Jerusalems innbyggere." (Sak 12,8a)

Den nye staten var bare en time gammel da en forenet hær, bestående av hærstyrker fra fem arabiske land angrep Israel i 1948. Israel hadde ingen fly, stridsvogner, maskingeværer, artilleri eller armerte kjøretøyer og landet var rammet av en internasjonal våpenembargo. Den lille israelske hæren hadde en forsvinnende liten mulighet til å forsvare seg mot veltrente og velutrustede arabiske hærstyrker - men Israels vokter viste seg å være trofast! Han hadde brakt det jødiske folket tilbake til det land Han hadde lovet å gi dem, for godt: "Herren skal brøle fra Sion, han lar sin røst høre fra Jerusalem. Himmel og jord skal skjelve. Men Herren er en tilflukt for sitt folk og et vern for Israels barn." (Joel 3,20) Det er sterkt å lese de profetiske ordene fra Amos 9,14-15: 

"Og jeg vil gjøre ende på mitt folk Israels fangenskap. De skal bygge opp igjen de ødelagte byene og bo der og plante vingårder og drikke deres vin, de skal dyrke opp hager og ete deres frukt. Jeg vil plante dem i deres land, og de skal aldri mer bli rykket opp av sitt land, det som jeg har gitt dem sier Herren din Gud."

Dette profetiske ordet har gått i oppfyllelse rett foran våre øyne.

Med Guds inngripen og hjelp slo de angrepet tilbake, og beviste at Israel er kommet for å bli.

'Mot alle odds' synes å være Guds 'modus operandi' for Israels forsvar. På kvelden før Israels seksdagers krig tok til var utgangspunktet det verst tenkelige. Israels parkområder var gjort klare for massegraver, men til hele verden forbløffelse beseiret Israel overmakten. Militære eksperter kunne ikke i etterkant forklare hvordan dette var mulig. Men Moshe Dayan, Israels forsvarsminister, visste hvorfor. Morgenen etter at krigen var vunnet stakk Dayan en lapp inn i sprekkene i klagemuren. På lappen sto det skrevet: "Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øyne." Et sitat fra Salme 118,20.

Det samme skjedde nå nylig under det som er blitt kalt 12-dagers krigen, i krigen mellom Iran og Israel. Gud Herren er Israels vokter, som verken slumrer eller sover.

Israel utgjør 0,2% av hele Midt-Østen. Landet er omringet av 22 fiendtlige innstilte arabiske nasjoner 640 ganger Israels størrelse og 60 ganger landets befolkning. Hva er hemmeligheten til Israels overlevelse? Tro om vi ikke finner svaret her i Mal 3,6: "Jeg, Herren, har ikke forandret meg, og dere, Jakobs barn, er ikke tilintetgjort." Gud er Israels vokter, derfor, er Israel bevart.

fortsettes

Stor er din trofasthet, del 3

 Tragisk nok - Israels historie er en historie, en syklus av åndelig utroskap, tukt, omvendelse og gjenopprettelse som spenner fra Israels inntog i Det lovede land til Israels nasjonale gjenfødelse.

Amos - se 5,27; 6,14 og 7,17 - profeterte at Israels nordlige kongedømme ville bli ført i eksil, en profeti som ble oppfylt da Assyria beseiret Israel og spredte folket. Så ble folket i det sørlige kongedømmet, Juda, ført i eksil - se Jeremia 16,13 og 21,10. Disse profetiene ble oppfylt da Babylon ødela Jerusalem og det første tempelet. Salomo hadde profetert om dette i 2.Krøn 7,19-21. 

Men Gud var trofast, og brukte den persiske kongen, Kyros, som et instrument for å få en rest av Israel til å vende tilbake til det lovede land - Jesaja 6,11-13 og Jesaja 48,20.

Syklusen fortsetter idet Jerusalem og tempelet ble ødelagt for andre gang - se Daniel 9,26; matt 24,2 og Luk 19,43-44. Det jødiske folk ble spredt til jordens fire hjørner - 3.Mos 26,33-34 og Esek 12,15 - hvor de skulle utsettes for mye lidelse, forfølgelse og undertrykkelse av hedningefolkene. 

I over 2000 år, holdt det jødiske folk fast ved overbevisningen om at Ham som spredte dem også ville samle dem slik at de kunne vende tilbake til deres eldgamle hjemland. Og deres tro var baser på mer enn et vagt håp. Det finnes over 60 stedet i Det gamle testamente hvor Gud gir et løfte om å føre Abrahams etterkommere tilbake til Løfteslandet. Her er noen eksempler: "På den tid skal Herren enda en gang rekke ut sin hånd for å vinne tilbake resten av sitt folk, de som blir berget fra Assyria og Egypt og Patros og Etiopia og Elam og Sinear og Hamat  og havets øyer. Han skal løfte et banner for folkene, han skal samle de fordrevne av Israel og sanke de spredte av Juda fra jordens fire hjørner." (Jes 11,11-12) 

Så har vi ordene fra Sakarja 10,9-10: "Jeg vil så dem ut blant folkene. Men i de fjerne land skal de komme meg i hu. De skal leve med sine barn og komme tilbake. Jeg vil føre dem tilbake fra landet Egypt og samle dem fra Assur og føre dem til Gileads land og til Libanon, og der skal det ikke bli rom nok for dem." 

Denne hjemkomsten - Aliyah - begynte på slutten av det nittende århundre og fra jordens fir hjørner. Profetordet går i oppfyllelse: "Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus. Den skal ikke være som den pakt jeg opprettet med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden og førte dem ut av landet Egypt, den pakt med meg som de brøt, enda jeg var deres ektemann, sier Herren. Men dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi dem min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu. For så sier Herren, som satte solen til å lyse om dagen, og lover for månen og stjernene, så de lyser om natten, han som opprører havet så dets bølger bruser - Herren, hærskarenes Gud, er hans navn: Dersom disse lover ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager." (Jer 31,31-36) Med andre ord Guds løfter har ikke gått ut på dato, men er evige.

Gud har ikke bare gitt et løfte, å samle de adspredte, men også å gjenføde Israel som nasjon på en forunderlig måte: "Hvem har hørt slikt? Hvem har sett slike ting? Kommer et land til verden på en dag, eller blir et folk født på en gang? For Sion har vært i barnsnød, og med det samme har hun født sine sønner. (Jes 66,8)

Guds utvalgte tid for denne profetiske begivenheten fant sted 14.mai 1948. Og tro mot sitt ord skjedde det på en dag! I en fotnote til Jes 66,8 i The Amplified Bible, heter det, her i min oversettelse: "Aldri før i verdenshistorien har noe slik skjedd før - men Gud holder sitt ord."

fortsettes

Stor er din trofasthet, del 2

 Vår reise starter med at Gud introduserer seg selv for et menneske som en dag skal bli kalt Troens far og Guds venn, og som jødenes stamfar. Fra Abraham ville Gud la føde fram et folk for seg selv: "Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse." (1.Mos 12,2) Se også 5.Mos 7,6.

Gjennom Abrahams etterkommere, skulle deres relasjon med Gud, deres historie, deres profeter og deres skrifter, introdusere Gud for nasjonene. Gud ga også Kana'ans land, fra Nilen til Eufrat til Abrahams ætt som en arv: "Og Herren sa til Abram etter at Lot hadde skilt lag med ham: Løft nå dine øyne og se ut fra stedet der du står - mot nord, mot syd, mot øst og mot vest! For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og til din ætt for alle tider. Jeg vil la din ætt bli som støvet på jorden. Hvis et menneske er i stand til å telle jordens støv, så skal også din ætt kunne telles. Stå opp og dra gjennom landet så langt og så bredt som det er! For deg vil jeg gi det." "Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv like til den store elv, floden Frat." (1.Mos 15,18)

Denne arven ble sikret som en betingelsesløs pakt som opprettholdes av Gud, ikke mennesker: "Herren åpenbarte seg for ham og sa: Dra ikke ned til Egypt, men bli boende i det land jeg sier deg. Opphold deg som fremmed her i landet. Jeg vil være med deg og velsigne deg! For til deg og din ætt vil jeg gi alle disse land, og jeg skal holde den ed jeg har lovt Abraham, din far. Jeg vil gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen, og jeg vil gi din ætt alle disse land. Og i din ætt skal alle jordens folk velsignes." (1.Mos 26,2-4)

Gud åpenbarer videre for Abraham at hans etterkommere skulle være slaver i Egypt i 400 år ( se 1.Mos 15,13). Deretter skulle det komme en dom over Egypt, og Israels befrielse fire generasjoner senere.

Begge disse profetiene ble oppfylt ned til minste detalj.

40 år etter at de hadde forlatt Egypt, sto en nasjon av tidligere slaver på utsiden av Det lovede land, klar til å gjøre sin entre. Rett før han ga over lederskapet til Josva profeterte Moses og forutså et opprør og at israelittene ville falle for avgudsdyrkelse:  - se 5.Mos 52,15-21. Dette opprøret ville få en konsekvens som er beskrevet i 5.Mos 28,64-67: "Herren skal sprede deg blant alle folkene fra jordens ene ende til den andre. Der skal du dyrke andre guder, som verken du eller dine fedre har kjent, stokk og stein. Blant disse folk skal du aldri ha ro. Det skal ingen hvile være for din fot. Herren skal der gi deg et bevende hjerte og uttærte øyne og en vansmektende sjel. Ditt liv skal henge i et hår. Du skal engstes natt og dag og aldri være sikker på ditt liv. Om morgenen skal du si: Var det bare kveld! Om kvelden skal du si: Var det bare morgen! - for den angst du kjenner i ditt hjerte, og for det syn du ser med dine øyne."

fortsettes

Stor er din trofasthet, del 1

 Sangen  'Stor er din trofasthet', skrevet av Thomas Chrisholm (1866-1960), hører med blant de sangene jeg oftest valgte når jeg ledet gudstjenestene i den kirkelige sammenhengen jeg tilhører. Det hender jeg nynner på den om dagen også.

En annen sang om Guds trofasthet lyder slik: 'Gud er trofast! Slik lød sangen blant Guds folk i fordums tid. Samme sang fra tider gangen toner klar som dagen lid. Han som før sitt folk velsignet er for oss den samme enn. Gud er trofast, Gud er trofast, syng det om, og om igjen!'

Det fortelles en historie som går 150 år tilbake i tid. Den tyske keiseren, Wilhelm II, spurte en gang sin rådgiver, Otto von Bismarck, om han kunne bevise Guds eksistens. Bismarck skal da ha svart uten å nøle: 'Jødene, Deres Majestet, jødene!'

I dag, mer enn noensinne, står det jødiske folk - og spesielt staten Israels mirakuløse gjenfødelse - som et sterkt vitnesbyrd om Guds eksistens! Den er en proklamasjon om at Gud holder ord. At han er trofast mot sine løfter. De er evige og uforanderlige. 14.mai 1948 gikk ordene i Jesaja 66,8 i sin bokstavelige oppfyllelse: "Hvem har hørt slikt? Hvem har sett slike ting? Kommer et land til verden på en dag, eller blir et folk født på en gang? For Sion har vært i barnsnød, og med det samme har hun født sine sønner."

Det jødiske folkets historie, gjenopprettelsen av staten Israel, jødenes overlevelse fram til vår tid og løftene om deres framtid og håp står som et bevis på det profetiske ordets oppfyllelse. Som en gylden tråd gjennom hele Det gamle testamente, presenterer de hebraiske profetene en liste med helt spesifikke begivenheter for det jødiske folk, som skulle gå i oppfyllelse tusenvis av år frem i tid. I det Gud trekker forhenget til side og tillater Moses, Jesaja, Esekiel, Sakarja og flere andre å avsløre detaljene, ser vi en linje som går fra Abraham, Isak og Jakob og som bekrefter Guds evige løfter til Israels land og folk. Her passer det godt å sitere det profetiske ordet fra Jesaja 46,10: "...jeg som fra begynnelsen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd. Det er jeg som sier: Mitt råd skal bli fullbyrdet, og alt det jeg vil, det gjør jeg."

Vi skal i kommende artikler se nærmere på hvordan Gud viser sin trofasthet i praksis mot det jødiske folk, som et eksempel for oss.

fortsettes

Svøp deg i Guds trofasthet

 "Når vi ser vår tro som et gjensvar på Guds trofasthet, vil vårt strev etter å ha mer tro opphøre.. Vi kan hvile i forvissningen om at det er Hans trofasthet som er ment å være vårt fokus, ikke vår egen. Jeg har vunnet flere kamper ved å  hvile i Guds trofasthet, enn ved å utøve min autoritet. Når sjelefienden vår ønsker å røre i tvil, fornærmelser og frykt, øver jeg meg i ikke å ha den samtalen. Jeg har gleden av å svøpe meg i Guds trofasthet i stedet."

.Graham Cooke i en samtale. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Keltisk advent, del 16: Gud er trofast

Situasjonen i vår verden er skremmende, og mange opplever djup angst. Mer enn noen gang vil vi bli testet i vår tro. Jeg håper og ber om at Herren vil utdjupe vår tro i disse adventsukene og fylle oss med fred og glede, som tilhører hans rike. Håp er ikke optimisme, og jeg ber om at vi alle skal kunne leve håpefullt midt i vår apokalyptiske tid. Vi har et løfte og Gud er trofast mot sitt løfte selv når vi er tvilende og redde. Som Paulus sier: «Vårt håp er ikke villedende fordi Den Hellige Ånd allerede er utøst i oss» (Rom 5:5).

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

To forunderlige historier om Guds inngripen i vanskelige omstendigheter

Richard Wurmbrand (bildet) forteller to historier i sin bok om Høysangen som har grepet meg så sterkt, at jeg har valgt å oversette den til norsk. De er så fulle av trøst og tro på at Gud griper inn selv i de vanskeligste av livets situasjoner.

Wurmbrand forteller: "Jeg kjenner en kristen fange som var i en kommunistisk fangeleir. Han var nær døden, og hans uttærte kropp lå på gulvet. Da er det at han ser det som synes å være en jente strålende av herlighet. Hun lignet en nonne. I hennes hånd holdt hun Livets brød, og la det forsiktig i hans uttørkede munn. Jeg kjenner, også, en troende søster i USA. Hun hadde et syn og i dette synet befant hun seg i et kommunistisk fengsel, og la brød i en fanges munn. 

Det mest forunderlige brevet jeg noensinne har mottatt kom fra Canada. Det var fra en mann som satt i fengsel for tyveri. Som en del av straffen for hans dårlige oppførsel ble han satt i isolasjonscelle. Der begynte han å søke Gud, men han hadde store promer med å finne Ham. Da var det at han hørte en indre stemme som talte til ham, trøstet ham og ga ham råd. Det førte til at han omvendte seg. Når han kom ut av fengselet, ble han medlem av en menighet. I en kristen bokhandel fant han en bok som fanget hans oppmerksomhet. Det var min bok: 'Sermons in Solitary confinement.' Han gjenkjente talene mine fra den tiden jeg satt i isolasjon. Det var min stemme som hadde talt til ham. Vi hadde begge tilbragt tid i isolasjonscelle på samme tidspunkt - han i Canada, jeg i Romania. Engler hadde båret mine ord til ham. Fengselsvegger, to kontinenter og et hav var ingen hindringer for dem.

Gud er trofast

Situasjonen i vår verden er skremmende, og mange opplever djup angst. Mer enn noen gang vil vi bli testet i vår tro. Jeg håper og ber om at Herren vil utdype vår tro i disse adventsukene og fylle oss med fred og glede, som tilhører hans rike. Håp er ikke optimisme, og jeg ber om at vi alle skal kunne leve håpefullt midt i vår apokalyptiske tid. Vi har et løfte og Gud er trofast mot sitt løfte selv når vi er tvilende og redde. Som Paulus sier: «Vårt håp er ikke villedende fordi Den Hellige Ånd allerede er utøst i oss» (Rom 5:5).

-  Henri Nouwen/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

Et bønnesvar: Når allting forandres - min sang blir dog ved: Han er trofast

Verden er blitt liten. Et tastetrykk og du befinner deg for eksempel i Egypt. I går opplevde jeg et bønnesvar. Helt siden jeg møtte biskop Thomas på Bjärka Säby 25. april i 2006, hvor jeg deltok på en retreat han ledet om betydningen av det personlige bibelstudiet og lesningen av Bibelen, har jeg jevnlig bedt om å få komme i kontakt med en koptisk munk som behersker engelsk. I går skjedde det! Da henvendte en koptisk munk seg til meg via Internett. Av sikkerhetsmessige årsaker røper jeg ikke hvilket kloster han er en del av. For meg var dette et stort bønnesvar og en veldig oppmuntrende overraskelse.

I en tid hvor så mye skifter og endres og en norsk biskop tror hun har makt til å endre kirkens lære om fortapelsens mulighet, ved å si at "det er en forestilling som vi har forlatt", er det godt å se at det finnes noen kristne som fremdeles holder fast ved det kirken har bekjent i 2000 år. Derfor søker jeg tilbake til kirkens røtter. Til de tidlige bekjennelsene og den overleverte troen. De lange historiske linjene. 

Mens jeg lå på sykehuset etter infarktet hadde jeg tatt med meg en bok som bygger på en bok om en reise som ble foretatt for drøyt 1500 år siden. William Dalrymple har fulgt i fotsporene til munken Johannes Moschos og dennes reise i det bysantiske riket. Det er en fabelaktig vidunderlig bok hvor vi møter dagens munker, levende klosterliv, gudfryktige mennesker - og den lidende kirke, forfall og frafall og forvitning av både eldgamle klostre og kirker, troen som er i ferd med å dø ut fordi folk rømmer fra forfølgelse og undertrykking. Dette er noe helt annet enn amerikansk herlighetsteologi, eller vestens liberale strømninger. Dette er en prøvet tro, levd ut i hverdagslivet i en bønnens rytme, hvor man har klart å holde fast ved kirkens 2000 årige overleverte tro.

Jeg har de siste dagene gått rundt å nynnet på en sang, hvor det i referenget heter:

"...La så allting forandres - min sang blir dog ved: Han er trofast i dag som i går1"

Allting rystes i dag. Det er forutsagt i Skriften. Teologiske moteretninger kommer og går, særlig i vår tid, men Guds ord står fast til evig tid. Ingen biskop - heller ingen norsk biskop - eller prest eller pastor, eller for den saks skyld - noen pave kan forandre Bibelen. De kan prøve, men deres latterlige forsøk vil feile. En dag må de svare for sine gjerninger.

Mennesker svikter - men ikke Herren Jesus

Mennesker svikter, mennesker skuffer, mennesker faller og mennesker sårer. Slik er det bare. Setter vi vår lit til mennesker vil vi bli skuffet og såret. Ganske enkelt fordi vi er mennesker. Vi er ikke annerldes vi heller, for også vi skuffer, sårer, sviktier og faller. Den som tror at han ikke gjør det, er ikke menneskelig.

Jeg kjenner bare en som ikke svikter og skuffer. En som alltid er trofast. En du kan stole 100 prosent på. En som er 100 prosent ren.

Hans navn er Jesus Kristus.

Ham, og Ham alene, setter jeg mit lit til.

'Trofast er han som kaller dere.' 1.Tess 5,24.

Trofast kjærlighet - en bønn

Himmelranda di rødmer, Herre. Den farger lerrettet ditt. Det gryr av dag. Mjukt begynner den. Du vekker oss til live med ditt åndepust. Varsomt.

Gjennom natten har du holdt oss i hendene dine. Bysset oss i søvn og sunget dine kjærlighetssanger over oss.

Trofast kjærlighet, er ditt navn.
Du er uten svik.

Takk at du ikke slipper taket,
når grepet glipper for meg.

Gjøvik den 6.februar 2020
Bjørn Olav Hansen (c)

Maria - politisk radikal karismatiker, del 5

Gud er alle generasjoners Gud. Han et Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. I god jødisk tradisjoner fremhever Maria nettopp dette: 'Fra slekt til slekt varer hans miskunn over dem som frykter ham.'

Den hellige historien viser jo at Herren ER trofast. Han holder fast ved sine løfter, de pakter Han har inngått med sitt utvalgte folk. Han er med andre ord til å stole på.

"Herren er god", skriver salmisten som er forfatteren av Salme 100 og legger til: "evig er hans miskunn, hans trofasthet varer fra slekt til slekt." Det samme sier David, når han i Salme 103,17-18 skriver: "Men Herrens miskunn er fra evighet til evighet over dem som frykter ham. Hans rettferd når til barnebarn, til dem som holder hans pakt og husker hans bud, så de følger dem."

"Herre," skriver David, "til himmelen rekker din miskunn, din trofasthet når til skyene." (Salme 36,6)

Det er erfaringsbasert teologi Maria serverer. Ikke teorier. Dette har hun erfart selv. I sin slekt. I sin nære familie. Maria vitner. Hun er et vitne om Guds trofasthet.

Og selvsagt er det faktum at hun skal bli mor en del av dette vitnesbyrdet om Guds trofasthet. Ja, mer enn det: Maria blir en del av oppfyllelsen av Guds løfter til Israels folk: løftet om Messias, befrieren. Dermed er det også et vitnesbyrd om Guds miskunn, Guds trofasthet.

For det var jo dette de ventet på! Israels trøst!

Gamle Simeon er et vitnesbyrd om denne djupe lengselen. Lukas skriver: "I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst." (Luk 2,25)

fortsettes

Guds trofasthet

Det fortelles at James Hudson Taylor (bildet), den legendariske stifteren av China Inland Mission hadde to små flagg i sitt hjem.

På det ene sto det: 'Ebeneser' og på det andre: 'Jahve-Jireh*.

Det første betyr: 'Hitinntil har Herren hjulpet' og det andre: 'Herren vil sørge for vår fremtid.'

I disse to ytterpunktene lever vi - og Gud viser seg å være trofast.

Guds trofasthet

"Hvis du stoler på dine egne følelser om ting i stedet for å sette din lit til den trofasthet, den kjærlighet, som finnes hos Gud, så vil du mest sannsynlig ha en forferdelig, grusom, ingen god, men veldig dårlig dag.

Våre følelser er veldig flyktige og forgjengelige, er de ikke? Vi kan ikke stole på dem i fem minutter en gang.

Men det å sette sin lit til Guds kjærlighet, trofasthet og nåde er alltid trygt."

- Elisabeth Elliot (bildet). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (C)

"Herre, du er min Gud, jeg lovsynger deg og priser ditt navn. Du har gjort under slik du planla i gammel tid, i troskap og trofasthet." (Jes 25,1)

Gud kompenserer for våre tap

Dette blir noen svært personlige tanker om Guds rettferdighet og Guds trofasthet. Utgangspunktet er noen linjer i en salme av David:

"Herren er rettferdig på alle sine veier, trofast i alt han gjør." (Salme 145,17)

Bare et menneske som har gjort seg noen livserfaringer kan skrive slik.

Som jeg har skrevet for noen dager siden, søker jeg bevisst Herren for å få bedre innsikt i hvilke planer Han har for meg de neste 10 årene av livet mitt. Jeg vil gjerne få vite retningen, nå når så mye endres i livet mitt på grunn av sykdom. Det viktigste stedet jeg kan være - og det tryggeste - er å være der hvor Gud vil ha meg. Å være i Hans vilje med livet mitt.

Jeg vil også vitne som kong David gjør i denne salmen,

Hvis Gud er rettferdig kompenserer Han tapene i våre liv. Han balanserer vekten. Han tar ikke bort noe, eller beskjærer grenene på treet som vårt liv representerer, med mindre Han gir noe annet tilbake - vanligvis noe større, av større verdi, mer betydningsfullt, viktigere.

- Herre, åpne mine øyne så jeg ser det.

Jeg setter min lit til at Herren skaper den frukten som kommer ut av våre prøvelser. Han er virkelig i stand til det!

"Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. Jeg sier: Herren er min del, jeg setter mitt håp til ham." (Klag 3,22-24)

"Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengslene vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som veier uendelig mye mer. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig." (2.Kor 4,16-18)

Wintley Phipps sier det slik: "Det er i den stille smeltedigel av dine personlige, private lidelser at de mest noble drømmer blir født - og Guds største gave blir gitt i kompensasjon for alt du har vært igjennom."

Guds trofasthet og vår

"Når Gud inngår en pakt med oss, sier Han: 'Jeg skal elske dere med en evig kjærlighet. Jeg skal være trofast mot dere, selv om dere går fra meg, avviser meg eller forråder.'

I vår tid taler man ikke mye om pakt. Man taler om en kontrakt. Når man skriver kontrakt med noen sier man: Jeg skal oppfylle mine forpliktelser så lenge du oppfyller dine. Om du ikke holder dine løfter, holder ikke jeg heller mine.' Kontrakter brytes ofte på grunn av at partene ikke er villige eller klarer å holde seg til vilkårene. 

Men Gud har ikke skrevet noen kontrakt med oss. Gud har inngått en pakt med oss, og Gud vil at våre relasjoner med hverandre skal avspeile denne pakten. Det er derfor ekteskap, vennskap og fellesskap er ulike måter å gjøre Guds trofasthet synlig i livet vi har sammen."

Henri Nouwen (bildet) i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Eben-Eser - hittil har Herren hjulpet oss. Del 2

Her er andre og siste del av prekenen jeg holdt i Brumunddal baptistmenighet i går. Første del ble publisert i går her på bloggen:

Samuel vitner om Guds uendelige trofasthet når han reiser dette minnesmerket mellom Mispa og Sen. En stein som han kaller 'Eben-Eser'. Den er reist for å understreke betydningen av at Gud aldri svikter, men er trofast mot alle sine løfter.

Det er ikke til å komme bort fra at Samuel reiser denne steinen i en svært så turbulent tid for Guds utvalgte folk. Bakgrunnen er kort fortalt denne: Filisterne hadde invadert landet. Israel var beseiret. Guds paktsark stjålet. Selve symbolet for Guds nærvær. De syv månedene som arken befant seg i filisternes land, ble svært prøvsomme for dem, og da deres eksperter på religiøse anliggender ble innkalt for å si sin mening, var det allerede klart at de måtte kvitte seg med den. Så følger vi reisen tilbake til Israel. På denne tiden har avgudsdyrkelsen fått bre som seg i landet. Det er nødvendig å gjøre bot og omvende seg. Samuel samlet folket i Mispa, som lå omkring 12 kilometer nord for Jerusalem, og mens Samuel ofret og filisterne angrep, sørget Gud for å sende et kraftig tordenvær som skremte fienden i den grad at Israel slo den tilbake.

Det er etter den seieren at Samuel reiser minnesteinen. Hele det syvende kapitlet i 1.Samuelsbok handler om Guds hjel. Ordet 'hittil' peker ikke bare bakover, men det er også et troens-ord som inkluderer framtiden. 'Hittil' understreker at det også er et 'heretter'. Det er derfor like mye fremtid som fortid i denne minnesteinen som Samuel reiser. Minnene blir ikke stående som engangsopplevelser, men de blir til håp om nye seire. Den vekkelsen som nå har gått over landet, og som fører til at arken er kommet tilbake, ville føre til nye tider for Israel, dersom folket holdt fast ved Gud som 'hittil' hadde hjulpet dem.

Det handler om Guds hjelp og inngripen.

Jeg holder på å lese om Hudson Taylor for tiden. Hans liv handler om tro på Guds hjelp og inngripen, og nettopp hans definisjon av tro har hjulpet meg mye. Hudson Taylor understreker at tro hviler på Guds trofasthet. Han likte å gjengi Jesu ord i Mark 11,22: 'Ha tro til Gud', med disse ordene: Regn med Guds trofasthet!

Denne omskrivningen er teologisk uangripelig. Vår tro og Guds trofasthet er to sider av samme sak. Det er nettopp fordi Gud er trofast at troen er fornuftig, for det finnes jo ikke noe mer troverdig enn Gud. For det andre er troen barnets tillit. Gud er den som er trofast, men Han er også vår Far gjennom Jesus Kristus og Han lærer oss å be: Vår Far! og dele våre bekymringer og behov med Ham slik som et barn gjør det med sine foreldre.

Det tredje Hudson Taylor lærer oss er dette: Tro er noe som er nødvendig i den materielle verden som i den åndelige. En av hans mest berømte aforismer er denne: 'Arbeid for Gud gjort på Hans måte, vil aldri mangle ressurser!'

Hudson Taylor satte sitt håp til en stor Gud. I seg selv var han ingenting.

I 1888 besøkte han Canada. Overalt hvor han prekte, meldte unge mennesker seg til tjeneste som misjonærer i Kina. Men pressen - da som nå - hadde et annet syn på som skjedde under disse møtene. Det fortelles en historie om Harry Frost som satt på toget til Montreal og holdt pusten mens Hudson Taylor leste en kritisk artikkel som Frost hadde forsøkt å skåne ham for. I artikkelen om Taylors besøk i Toronto ble det hevdet at 'han var litt av en skuffelse', og at han ikke så ut som noen stor misjonær. En fremmed ville ikke legge merke til ham på gaten, men bare som en hyggelig utseende engelskmann. Hans veltalenhet nådde ikke opp mot Canadas beste predikanter.

Da Hudson Taylor hadde lest artikkelen, la han fra seg avisen og smilte til sin venn:

'Dette var en god artikkel, for den er helt riktig. Jeg har ofte tenkt på at Gud gjorde meg liten for at Han skulle vise hvor stor Han er!'

Hvor sant er ikke dette! Det er ikke så vanskelig for en liten mann å prøve å være stor, men det er svært vanskelig for en stor mann å prøve å være liten.

Samuel løfter fram Guds storhet når han reiser minnesteinen og sier: HITTIL har Gud hjulpet.

Charles Haddon Spurgeon forteller at Hudson Taylor hadde besøkt ham i Sør-Frankrike, hvor Spurgeon av og til oppholdt seg på grunn av sin dårlige helse. Dette var i 1879:

'Fremdeles merket av sine skader', skriver Spurgeon, 'halt og liten, så han ikke ut som en mann som noen ville velge til å lede en stor misjonsorganisasjon. Han viste ingen tegn til selvhevdelse, bare en sterk tillit til Gud. Han var altfor sikker på Guds nærvær og hjelp til å vike fra en kurs han hadde valgt'.

Etter at Taylor hadde gått sin vei husket Spurgeon at ordene 'China, China, China', sang i ørene hans på den spesielle og musikalske måten som Hudson Taylor uttalte ordet på.

Ja, det var dette med Kina. Jeg nevnte Helen Western, den amerikanske misjonæren som levde blant båtfolket - en fattig gruppe mennesker som tilbrakte hele sitt liv ombord på sine båter i havna i Kanton og andre kinesiske byer i Sør-Kina. 7.desember 1941 ble krigen mellom Kina og Amerika erklært. Kina og Japan var allerede i krig med hverandre og Japan hadde allerede annektert området i Kanton hvor Helen Western hadde sin båt liggende langs Perle-elven. Kun to timer etter at krigen var erklært gikk japanerne ombord i sluppen til de amerikanske misjonærene som arbeidet der og erklærte dem som krigsfanger.

The South China Boat Mission er en såkalt trosmisjon. Det vil si at de selv måtte sørge for sitt underhold.

'Det krevde ikke mye tro,' skriver Helen Western, 'å leve i tro i Kina når jeg fikk mitt underhold, av en sjenerøs menighet i hjemlandet som støttet meg både økonomisk og i forbønn'.

Et par ganger i måneden kom det båter fra Amerika som brakte med seg brev og gaver fra hennes bedende venner. Men nå - etter at japanerne hadde tatt dem som krigsfanger og sørget for å stenge dem helt inne i havneområdet, så hadde de verken tilgang på mat eller pengestøtte. Det ville ikke komme noen flere båter fra Amerika. Hva da? Da er det at ordene fra 1.Sam 7,12 blir levende for Helen Western: 'HITTIL har Herren hjulpet oss'.

Lik Samuel reiste også Helen Western en minnestein, idet hun visste at Han som hadde hjulpet henne så langt var til å stole på. Selv om hun sviktet, ville Han aldri svikte. Han er trofast.

'Jeg skal alltid huske dagen da vi hadde brukt opp vår siste dollar og måtte ta en avgjørelse for hva vi skulle gjøre med skolebarna vi hadde ansvaret for. Hva med de innfødte arbeiderne? Skulle vi sende dem hjem? Hva med bibelkvinnene? Alle disse fikk jo sin lønn fra amerikanerne. Og hva med de foreldreløse barna vi har ansvar for?'

Så mange spørsmål. Helen Western bestemt seg for å gjøre som Gideon:

'Da sa Gideon til Gud: Dersom du vil frelse Israel ved min hånd, som du har sagt, så legger jeg nå denne ulldotten på treskeplassen. Hvis det da faller dugg bare på ullen, mens det er tørt på hele marken, da vet jeg at du vil frelse Israel ved min hånd, som du har sagt. Og slik ble det, Da han tidlig om morgenen sto opp og klemte på ullen, presset han ut dugg av den, en skål full av vann. Men Gideon sa til Gud: La ikke din vrede bli opptent mot meg, om jeg taler en gang til! Jeg ville gjerne få gjøre en prøve til med ullen! La nå ullen være tørr, mens duggen faller på hele marken! Og denne natten gjorede Gud det slik: Ullen var tørr, men utover hele marken lå det dugg'. (Dom 6,36-40)

For Helen Western handlet det om å be Gud sende noen penger til henne samme dag. Det var ikke spørsmål om mye penger, men sendte Gud penger ville hun ta det som et tegn på at hun ikke skulle sende noen av arbeiderne hjem. Da ville hun stole på at Herren sørget for det de trengte.

Da kvelden kom falt øynene hennes på noen ord fra 5.Mos 33,27: 'En bolig er den eldgamle Gud, og her nede er evige armer'.

Rett før de skulle legge seg for kvelden hadde Helen Western samlet alle de kinesiske medarbeiderne, de ba sammen og delte løftet fra Jes 59,1: 'Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke tunghørt så han ikke skulle høre'.

'Vi visste at Gud hadde hørt oss, og vi var overbevist om at andre ba for oss på dette tidspunktet', skriver Helen Western og så legger hun til: 'Vi gråt. Vi ba. Vi frydet oss'.

Nesten morgen visste de at de skulle samles rundt bordet og stole på at Gud ville sørge for dem. De hadde ingen penger. Ingen mat. Ingen brensel. Akkurat da de skulle bryte opp og gå hvert til sitt, kom en av lærerne og sa at hun hadde helt glemt av at en av foreldrene hadde kommet med en konvolutt tidligere på denne dagen. De åpnet dem og der lå det seks dollar som skulle gå til innkjøp av skolebøker til sønnen hans!

Fra den dagen, forteller Helen Western, gikk de ikke glipp av et eneste måltid. Så lenge krigsfangenskapet varte sørget Gud for dem. Slik er Gud. Stor er Hans trofasthet. I Salme 50,10 kan vi lese dette herlige løftet: 'For meg tilhører alle dyr i skogen, dyrene på fjelene i tusentall'.

Herren har alltid en vei og sørger for oss. Han har sagt at om vi søker Hans rike først, skal vi få alt det andre i tillegg til det. Kong David vitner slik i Salme 37,25-26: 'Jeg har vært ung og blitt gammel, men har ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter brød. Hele dagen er han barmhjertig og låner ut ...'

Hittil har Herren hjulpet! Hva er ditt vitnesbyrd om Herrens trofasthet? Har du også reist et Eben-Eser?

Eben-Eser - hittil har Herren hjulpet oss. Del 1

I formiddag talte jeg i Brumunddal baptistmenighet, som er min hjemmemenighet. Jeg talte over teksten fra 1.Sam 7,12:

'Og Samuel tok en stein og satte den mellom Mispa og Sen. Denne steinen kalte han Eben-Eser og sa: Hittil har Herren hjulpet oss'.

Her følger første del av prekenen. Andre del blir publisert i morgen.

Vi skal stanse ved et ord i formiddag som har talt til meg over lengre tid, og som ble veldig aktualisert på fredag: 'Hittil har Herren hjulpet', eller som det står i den nye oversettelsen: 'Han kalte steinen Eben-Eser - Hjelpesteinen - og sa: Så langt har Herren hjulpet oss'. Det er i seg selv et sterkt vitnesbyrd. I dag vil jeg si noe om Guds store trofasthet og Han er en Gud som fullender eller fullfører det Han har påbegynt.

Jeg vet ikke om du har tenkt over det, men alle løftene Gud har gitt er gitt i tider hvor omstendighetene ropte: Umulig!

Når alt så som mørkest ut talte Gud. Det er ikke for ingen ting at Gud kalles: Håpets Gud! Apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Rom: 'Må så håpets Gud fylle dere med all gled i troen, så dere kan være rike på håp ved Den Hellige Ånds kraft'.

Fredag måtte jeg få hjelp på sykehuset på grunn av store smerter. Mens jeg ventet på legen i mottagelsen, fant jeg fram en avis jeg hadde med meg. Det er en kristen avis jeg har abonnert på siden 1970-tallet. Den heter: 'Herold of His Coming', og der fant jeg en artikkel av Helen Western, en amerikansk misjonær som i 13 år arbeidet i Sør-Kina, blant det såkalte 'Båtfolket'. Jeg skal komme tilbake til henne, men bare nevne at jeg i min fortvilelse ba om et ord fra Herren inn i min sårbare situasjon. Så river jeg opp konvolutten, blar gjennom avisen og finner artikkelen til Helen Western. Hun skriver om Guds trofasthet, og hvilket ord tar hun utgangspunkt i? 1. Sam 7,12: 'Hittil har Herren hjulpet'.

Det var en sterk opplevelse for meg, som handlet om at Gud så meg i min situasjon, og så hva jeg trengte. Det var jo det samme ordet jeg har opplevd Han har talt til meg om en stund. Det hjalp meg til å se at Gud har vært med så langt, og det er ikke slik med Gud at Han begynner med noe uten å sluttføre det.

Et av Guds mange løfter er dette vi finner i Fil 1,6: 'Og jeg er fullt viss på dette at han som har begynt en god gjerning i dere, vil fullføre den'.

Den Gud vi kjenner er ikke som meg, som kan begynne på en ting, la den så ligge, og begynne på noe nytt for siden ikke å vende tilbake til det første jeg begynte på. Gud begynner og Han fullfører.

Jeg har blitt så uendelig glad i et annet løfte i Bibelen, nemlig den beskrivelsen Jesus gir av seg selv, i Åp 1,8: 'Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som er og som var og som kommer, Den Allmektige'.

Herrens beskrivelse av seg selv som Alfa og Omega, den første og den siste bokstaven i det greske alfabetet, betyr at Han er Den Allmektige, fra begynnelsen til enden av all skapningen. Denne kunnskapen vil være en stor trøst for alle som opplever trengsel - som Johannes beskriver i det neste verset: 'Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i trengselen ...' Herren leder nemlig historien suverent mot dens fullendelse - Kristi seier over alt.

Den Hellige Skrift viser at Gud ikke bare er Skaperen, men også Fullenderen. Den treenige Gud har fullendelsen som mål for sitt skaperverk, og for oss alle. Jesus beskrives jo på denne måten i Hebr 5,9: 'Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle den som adlyder ham'. Og om sin egen gjerning sier Jesus selv: 'Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning du har sendt meg for å gjøre'. (Joh 17,4).

Så kalles da også Jesus for 'troens opphavsmann og fullender'. (Hebr 12,2a)

Vi som lever av Hans forløsningsverk, får del i denne fullendelsen. Apostelen Paulus vitner mot slutten av sitt liv på denne måten: 'Jeg har fullført løpet...' (2.Tim 4,7 flg) Det er det som har vært hans djupe lengsel, og som han gir uttrykk for når han skal ta avskjed med de eldste i menigheten i Efesos. I Apg 20,24 leser vi: 'Men for meg selv akter jeg ikke livet mitt et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus, å vitne om Guds nådes evangelium'.

Ordet 'fullendelse' er jo et slikt vakkert ord. Det inneholder jo stavelsen 'full' - noe som ført fram til hele sin fylde og stavelsen 'endelse' - det skal komme til en ende, et mål. Det er en stor trøst for oss at Herren har dette for øye og ikke unner seg verken rast eller ro før Han har vist seg som Fullender, og alt er ført fram til fullendelsen. For Herren er dette enda viktigere med tanke på våre liv enn på skaperverket, fordi Jesus elsker sine utvalgte så høyt at han utøste sitt blod for dem. De må nå fram til fullendelsen.

Det finnes et vidunderlig løfte i Bibelen som taler om denne fullendelsen. Ja, det finnes utsagn som synes helt ufattelige, som dette fra 1.Kor 1,8: 'Han skal også styrke dere inntil enden kommer, så dere kan være ulastelige på vår Herre Jesu Kristi dag'.

I den nye oversettelsen er dette gjengitt, slik: 'Han skal også grunnfeste dere helt til enden kommer, så dere kan stå uten å bli anklaget på vår Herre Jesu Kristi dag'.

(fortsettes)

I 34 år har Han vist seg trofast mot oss

En Facebook-venn minnet meg om Salme 32,8 i dag. For May Sissel og meg er det et helt spesielt ord. Når vi forlovet oss, 19. desember 1981, fikk vi gullsmeden til å gravere inn henvisning i våre ringer. Vi valgte nemlig dette ordet som vårt 'livsord':

'Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal vandre, jeg vil gi deg råd ved mitt øye'.

I dag fikk jeg bare lyst til å vitne om at det ordet er sant. I 34 år har Herren vist seg trofast mot sitt løfte. Aldri har Han sviktet, selv ikke en eneste dag. Det har ikke alltid vært like lett å se denne veien. Noen ganger har vi sett den gjennom tårer og kun 'ant' at den var der, men Herren har også sagt i sitt ord om det Han selv kaller 'den hellige veien':

'Det skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige veien. Ingen uren skal gå på den, men den hører hans folk til. Ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill'.

Steg for steg har vi gått den, og vi er ennå ikke i mål, men vi er sikre på en ting: 'Han som begynte den gode gjerningen, Han skal fullføre den'.

Og råd gir Han underveis.

Vi har ikke alltid vært gode til å lytte, og vi har ikke alltid fulgt de rådene vi har fått. Så har vi vendt om, og kommet inn på veien igjen, ved å be om syndernes forlatelse og søkt Hans råd og veiledning på nytt. Når vi har sviktet, har Han likevel vist seg trofast. Han har aldri sviktet, og kommer aldri til å svikte sine. Han har vært trofast i gode og onde dager, i smil og tårer, sykdom og styrke, latter og bekymring.

Vi vil ære Gud for dette!

Gud holder hva Han har gitt løfter om til Israels land og folk, del 2

Ikke noe sted finner vi belegg i Den Hellige Skrift for at Gud har trukket tilbake, eller endret, de løftene Han har gitt til Israels land og folk. Utvelgelsen av Israel skyldes ene og alene Hans nåde:

'For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud utvalgt av alle folk på jorden til å være hans eiendomsfolk. Ikke fordi dere var større enn alle andre folk fant Herren behag i dere, så han utvalgte dere. For dere var det minste av alle folkene. Men fordi Herren elsket dere. og fordi han ville holde den ed han hadde sverget deres fedre, derfor førte Herren dere ut med sterk hånd og fridde dere ut av trellehuset, fra Faraos, egypterkongens hånd'. (5.Mos 7,6-8)

Legg merke til hvordan Herren selv begrunner sin utvelgelse og sitt kall:

1) Israel er utvalgt ene og alene på grunn av Herrens nåde
2) Han står fast ved den ed Han har gitt til Israels fedre

Dette handler altså ikke om at Israel er bedre enn alle andre folk. Det er på tross av Israels svakheter, på tross av de feil landet og folket har begått og begår, på tross av hele landets historie, at Gud har valgt Israel fremfor alle andre nasjoner. Og med en bestemt hensikt!

Til Abraham gir Herren dette kall og dette løfte:

'Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli til en velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes'. (1.Mos 12,2-3)

Israels utvelgelse handler om nasjonenes velsignelse. Gud utvelger Israel til å være Hans redskap for Hans forløsende hensikt inn i verden. Jesus sier selv:

'Dere (samaritanerne) tilber det dere ikke kjenner. Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene'. (Joh 4,22)

Bibelsk sionisme
Dette er bakgrunnen for at vi kan definerere begrepet bibelsk sionisme som: det å proklamere sannheten i Guds ord om det jødiske folkets tilknytning til landet Israel som en evigvarende eiendom i den hensikt å frembringe verdens forløsning.

(fortsettes)