Rom i herberget

4.søndag i påsketiden/Prekentekst: Joh 14.1-11

De svære hvitveisbeltene i mai minner oss om at vi har en raus Gud! Han strør om seg med velsignelse og sparer ikke på noe. Det viser seg tydelig når Jesus beskriver himmelen som et hus med mange rom! Ikke bare ett, men mange. Når Kristus kom, var det ikke rom for Ham i herberget. Han ble avvist av sine egne. Når Han selv inviterer til sin Fars hus, er det rom nok. 'Hadde det ikke vært slik, da hadde jeg sagt dere det," sier Han. (v.2) Det er ikke trangbodd hos Gud. Der er det plass! 

Jesus begynner denne samtalen med disiplene sine med å snakke om det å være redd: "La ikke deres hjerte forferdes," sier Han, vel vitende om at det er er menneskelig reaksjon. "La ikke hjertet bli grepet av angst", heter det i en annen norsk oversettelse. Etter at denne samtalen var over skulle disiplene til fulle erfare at frykt og redsel grep dem, når Jesus blir grepet av soldatene, arrestert, mishandlet og senere døde. Da gjemte de seg bak lukkede og låste dører. Selv en Jesu disippel kan bli redd pg frykten kan ta kvelertak. Vi er jo tross alt bare mennesker. Selv har jeg fått kjenne angstens klamme grep i forbindelse med både to hjerteinfarkter og hva Parkinsons gjør med kroppen min. 

"Tro på Gud, og tro på meg." sier Jesus. Det er mye lettere sagt, enn gjort, når redsel og frykt forferder oss. Av og til synes jeg disse ordene om at vi ikke skal frykte, men tro, er nokså krevende, for å være helt ærlig. Om det ikke var for erfaringer av Gud i vanskelige tider. 

Korahs barn synger erfaringsbasert tro! "Gud er vår tilflukt og vår styrke, enn hjelp i trengsler, funnet ocermåte stor. Derfor frykter vi ikke om jorden vakler, om fjell skakes i havets hjerte, om dets bølger bryter og bruser, og om fjell skjelver ved dets overmot. Sela." (Salme 46,2-4)

Disse versene og dagens prekentekst er svært så dagsaktuelle med tanke på den frykt og uro mange kjenner med krigen i Ukraina.

Som en motsetning til frykten taler Jesus om himmelen! Jesus snakker om Fars hus. Det er det ord Han bruker om Gud. En Far. Som sørger for at det er god og raus plass i sitt  hus! Og så trøster Han sine disipler, med at det er Han - og ingen annen - som har "gjort et sted for  dere" (v.2) for at "også dere skal være der jeg er" (v.3) Himmelen er et eget sted, hvor Jesus er! Et sted, gjort i stand - for deg og meg! Tryggheten i dette er at dette stedet, dette rommet, er et sted hvor Jesus er! Det gir meg trygghet når frykten banker på døra.

Tomas blir litt usikker på hva han helt skal tro om det Jesus sier. Det er sunn skepsis. Hva mener vel Jesus når Han kommer med disse gåtefulle ordene: "Og dit jeg går, vet dere veien." (v.4) 

Tomas er ærlig: "Herre, vi vet ikke hvor du går hen, hvordan kan vi da vite veien?" (v.5)

Jesu lidelsesvei til korset var et ikke-tema for disiplene. Jeg har merket meg at hver gang Jesus snakker om sin lidelse og død, vil de ikke høre og vil heller ikke snakke om. 

Jesus snakker om at Han går hjem til sin Far, til Fars hus, for å gjøre i stand et rom, et sted, for alle de som vil følge etter. Det er bare en vei dit, og det er Jesus selv: "Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg." (v.6) Jesus er både veien, sannheten og livet - personifisert. Han er ikke en av mange veier til Fars hus. Han ER veien. Den eneste. Punktum. 

Så fortsetter Jesus med å snakke gåtefullt om at "hadde dere kjent meg, så hadde dere også kjent min Far. Og fra nå av kjenner dere ham og har sett ham." (v.7)

Igjen blir dette for mye for Tomas: "Herre, vis oss Faderen, og det er bok for oss!" (v.8)

Da svarer Jesus: "Den som har sett meg, har sett Faderen." (v.9)

I Kristus har den trenige Gud fått et ansikt. Slik Jesus er, slik er Gud. Det gir meg fred, det gir meg ro, og svar på mange av de spørsmål jeg har med hensyn til både det ene og det andre.

Både det at Gud har fått et ansikt i Kristus og at det er Kristus som har gått i forveien og gjort i stand et sted for oss, hvor vi skal være sammen med Ham, gir trøst innfor døden. I den sammenheng har jeg tenkt på et vers i Sven Ellingsens håpssalme: 

"Nå går vi ut av tiden og våre navn blir glemt, men Gud i din erindring er vi for evig gjemt. Det liv som blir til intet, er i din sterke hånd. I trygghet overgir vi til deg, o Gud, vår ånd."

Ny CD-perm til salgs

Nå er den nye CD-permen fra bibelhelgen i Sannhetens Ord bibelsenter klar. CD permen inneholder 4 CD'er med følgende tittler:

1. Henrykkelsens tid
2. Herreveldet er på Hans skulder
3. Hindene på høydene
4. De helliges bønner

CD-permen koster 100 kroner pluss porto.
Bestilll ved å sende en epost til: bjornolav58@gmail.com

Hvordan en preken blir til

I dag fikk jeg lyst til å skrive om hvordan jeg forbereder meg til mine prekener. Nå er vi predikanter forskjellige, så jeg kan bare fortelle hvordan jeg gjør det. Jeg kan ta utgangspunkt i den bibelundervisningen jeg skal ha i Sannhetens Ord Bibelsenter lørdag og søndag denne uken.

Forbedelsene til denne helgen startet i vår. Da begynte jeg å søke Herren i bønn, for om mulig å få klarhet i hva Han ønsker at jeg ska si. Hva ligger på Hans hjerte? Ofte vil jeg da reise til et av mine bønnesteder, hvor jeg kan være i stillhet. I stillheten lytter jeg til Guds stemme, og over noeu uker, kommer det gjerne noen setninger, som jeg arbeider videre med. Jeg ber over dem, smaker på ordene jeg har fått, og begynner så smått å skrive ut noen disposisjoner. Har jeg fått en bibeltekst, begynner jeg å jobbe med den. Leser den under bønn. Går så eksegetisk til verks. Leser flere oversettelser. Studerer enkelte av ordene på en av grunntekstene. Ber.

Dette kan pågå i noen uker. Så legger jeg alt til side. Lar det modnes. Søker Herren. Underveis kan det skje endringer. Ting kommer på plass etter hvert.

Så, noen uker før jeg skal ha undervisningen, starter skriveprosessen. På grunn av Parkinsons tar det ekstra tid. Det blir mange feil som skal rettes. I dette tilfellet brukte jeg en og en halv uke med flere timers arbeid hver dag. Sluttresultatet: 76 A-4 sider med tekst. Skrevet med en finger for det meste, de andre figrene er for stive og med litt kjærkommen hjelp fra min kone.

Nå skal jeg ha undervisningen. Det gleder jeg meg veldig til, men jeg kommer sikkert til å plage meg med spørsmål som:

* fikk jeg sagt det jeg hadde på hjertet?
* sa jeg noe feil?
* var det tydelig nok så alle forstod?
* såret jeg noen?

Alt dette må jeg overlate til Gud. Jeg er bare et menneske, med feil og mangler og synder.

Taler i Brumunddal på søndag

Førstkommende søndag - 4.august kl.11.00 - taler jeg i Brumunddal baptistkirke.

Overskriften jeg har satt på min preken er: Libanons sedertrær.

Om du er i nærheten og det passer slik for deg hadde det vært hyggelig å få hilse på deg. Siden det er første søndag i måneden er også nattverdbordet dekket.

Taler på Otta søndag

I morgen, søndag 12. mai, taler jeg i Sel baptistmenighet på Otta, kl.17.00. Om du er i nærheten hadde det vært hyggelig å få hilse på deg. Baptistmenigheten holder nå til i sitt nye lokale, Eben Eser.

En predikant etter mitt hjerte

Her om dagen kom jeg over en preken av Dr.S.M Lodgeridge (bildet), en for meg til da ukjent person. Men prekenen gjorde et sterkt inntrykk. Her var en mann som kjente sin Bibel, ja, viktigere enn det: Han kjente forfatteren! Han var tydelig preget av gudsfrykt og ærbødighet for det hellige.

Så jeg måtte forsøke å finne ut hvem denne Dr. S.M Lodgeridge var:

Initialene S.M står for Shadrach Meshach. Tenk det! Tenk å ha et så fantastisk fornavn! Han var født 7. mars i 1913 og døde i år 2000, den 4.april, for å være nøyaktig.

Shadrach Meshach Lodgeridge var pastor for Calvary Baptist Church, en altoverveiende afrikansk-amerikansk baptistforsamling i 40 år! Det var i årene 1953 til 1993. Han kom fra Robertson County i Texas, og døde i San Diego, California.

Men det er mer:

Han var den eldste av åtte barn og sønn av en baptistpastor. Shadrach Meshach ble skolelærer, men i 1940 kalte Gud ham til å begynne sin forkynnergjerning. Året etter giftet han seg med Virgil Mae Thompson. I 1942 ble han så pastor for sin første menighet: Fourth Ward Baptist Church i Ennis, Texas. I august 1952 ble han pastor for den menigheten han skulle legge ned mesteparten av sitt liv.

Men Shadrach Mesach var mer enn en pastor for en lokalmenighet. I sin levetid talte han til mer enn 100.000 mennesker. Han talte ved store korstogsmøter, vekkelsesmøter, og i evangeliske konferanser verden over. Og han var en betydelig skikkelse innen den baptistiske bevegelsen på nasjonalt plan i USA.

Han var såkalt moderator for The Progressive Baptist District Association, president for The California Missionary Baptist State Convention, men kanskje mest av alt er han kjent som den første presidenten for The National Missionary Baptist Convention of America, et av flere amerikanske baptistsamfunn.

Men det stopper ikke her:

Shadrach Mesach hadde flere doktorgrader og æresdoktorgrader. Han underviste ved flere teologiske høyskoler og satt i styret blant annet for The Billy Graham School of Evangelism.

Sist, men ikke minst, var han en betydelig skikkelse innen den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen. Som pastor for Calvary Baptist Church hadde han mange av denne bevegelsens ledere som gjester i kirken, deriblant Martin Luther King jr.

Hvilken tale jeg hørte på?  En med tittelen: The Lordship of Christ, men han er kanskje mest kjent for: That's my King, som er en seks og et halvt minutts beskrivelse av Jesus Kristus, mot slutten av en time-lang preken. Den ligger ute på utallige nettsider og søkemotorer, og har undertitler på flere språk.

Ser du etter solid bibelforkynnelse med Jesus i sentrum er Sadrach Mesach Lodgeridge absolutt verd å høre på!

Mange gode tilbakemeldinger

Gode klemmer og mange gode tilbakemeldinger på talen jeg holdt i Fredrikstad baptistkirke i formiddag. Selv ble jeg så velsignet av det gode lovsangsteamet som deltok i gudstjenesten. Så vakre og harmoniske stemmer. Jeg talte om det jeg opplever Herren har lagt på mitt hjerte denne våren: Om Guds kyss - om Guds ubetingede kjærlighet i Kristus, og om selvforakten som det åndelige livets verste fiende.

Om det er andre menigheter som ønsker å ha meg som taler med dette tema eller andre, er det ledige datoer høsten 2019 og våren 2020. Det er bare å ta kontakt, helst med en sms til 90525875 eller 99621281.

Om å elske de man forkynner for

Dette sitatet fra D. Martyn Lloyd-Jones får markere at det i dag er 119 år siden den velkjente London-pastoren ble født.

Martyn Lloyd-Jones forlot en fremgangsrik karriere som lege og ble en verdenskjent pastor, forfatter og teolog, i det 20 århundre. Han var pastor for Westminister Chapel i London i årene 1939-1968. Martyn Lloyd-Jones var en bibelforkynner, og forkynte seg gjennom Bibelen, bok for bok, vers for vers. Mye av denne forkynnelsen finnes tilgjengelig også i dag, gjennom bøker og lydopptak og er en uvurderlig skattekiste, både for predikanter, og for vanlige bibellesere.

Selv om han kan karakteriseres som en typisk intelektuell, var han på ingen måte noen 'tørr predikant', men hadde med seg en Åndens salvelse som var merkbar.

Jeg har selv aldri hørt Martyn Lloyd-Jones i levende live, men for noen år siden besøkte jeg Westminster Chapel sammen med min sønn, og det var et forunderlig Gudsnærvær i den bygningen. Her har da også Guds ord lydt klart og rent.

Forundring over profetier og formidling av ord

Dette er ikke ment som noen kritikk, men det er noe som forundrer meg, noe jeg ikke får helt til å stemme.                                                           

La meg først klargjøre en ting: jeg tror både på profetiske ord og det profetiske embetet i den nytestamentlige tidsalder. Jeg følger det apostoliske rådet, om å prøve alt, holde fast ved det gode, og ikke forakte profetiske ord. Det er det rådet apostelen Paulus gir til den kristne forsamlingen i Tessaloniki.


Det jeg derimot ikke forstår denne strømmen av profetiske ord, gjerne hver eneste dag, fra en og samme profetiske tjeneste. Taler virkelig Gud til sine tjenere profetene hver eneste dag med nye budskap?

Kan det rett og slett gå inflasjon i profetier?

Jeg har brukt mange år på å studere den profetiske tjenesten, både i Den gamle og Den nye pakt, og lest mange bøker som er relevant vedrørende tematikken, men jeg klarer ikke å finne gode eksempler på det jeg nå forundrer meg over. Profetene i Bibelen tilbrakte mye tid i stillhet og bønn, før de bar frem et budskap. I dag står den ene profeten etter den andre frem med et 'Så sier Herren'. Og noen profeter har et nytt ord hver eneste dag. Når får de tid til å være stille? Når får de tid til å be?

Men problemstillingen er også relevant til alle oss som forkynner Guds ord:

Når vi uke etter uke skal ha noe nytt å bringe fra talerstolen, når får vi da tid til å leve det budsskapet vi skal formidle til andre? Er det noe poeng å bare formidle ord?

Fullsatt i Toten frikirke i formiddag

Toten frikirke på Raufoss var fullsatt i formiddag da jeg talte om betydningen av å sette punktum. Om disse mellomfasene mellom en periode av våre liv, og neste, som tilsynelatende er så lite fruktbærende og hvor vi kjenner på usikkerhet for fremtiden. Jeg snakket om Guds evige kjærlighet, og om det faktum at Han som har begynt en god gjerning i våre liv skal fullføre den. Som du ser av bilder hadde jeg med meg min egen prekestol!

Jeg kjenner på en djup takknemlighet til alle de menighetene som er så rause og modige at de inviterer en person med fysiske begrensninger som meg, på grunn av min Parkinsons sykdom. Det er ingen selvfølge. Det er de menighetene som ikke inviterer meg mer.

I forbindelse med dagens gudstjeneste så sang også mannskoret Mænsing. Det er alltid en god og sterk opplevelse. De synger med stor glede og innlevelse, og sanger som berører og bringer sjelelig legedom. Tenk at jeg skulle få oppleve dette enda en gang! Hvilken velsignelse.

Nå roer jeg ned før jeg skal tale i Brumunddal baptistkirke i ettermiddag. Så skal May Sissel og jeg være sammen med gode kurdiske venner. Det gleder vi oss veldig til.

Prekenteksten jeg ikke våger å snakke om - nå

Jeg skal preke to steder søndag - i Toten frikirke og Brumunddal baptistkirke. Men jeg lar søndagens prekentekst - om de fem kloke og de fem uforstandlige brudepikene - ligge. For denne gangen.

Jeg vet nesten ikke om jeg våger å si hvorfor, men jeg skal være bånn ærlig med dere. Det er ikke fordi jeg underkjenner den. Det handler heller ikke om at jeg ikke forstår den, eller kan foreta en eksegese. Det handler rett og slett om samtaler jeg hatt med mennesker.

Som er slitne. Som kjenner på at de aldri er bra nok. Åndelige nok. Rede nok. Som sliter med troen.  Gjennom mange møter dette året, i mange sammenhenger, har jeg møtt noen av dem. Så har vi de som sliter med psykiske utfordringer, som dras mot alt som har med endetiden å gjøre, og som blir redde. Jeg har fått noe å tenke på.


Jeg må være så ærlig å si at gjennom årenes løp er enkelte bibelvers blitt vanskelige for meg. Ikke slik at jeg ikke tror på dem lenger, men de er krevende. Og så synes jeg det er vanskelig å stå på prekestolen og snakke om ting som jeg selv ikke lever. Da blir det bare ord.

Før tenkte jeg ikke slik. Som ung kristen og ung predikant kunne jeg tale om alt. Ingen ting var problematisk. Jeg hadde enkle forklaringer på det meste.

Så på søndag skal jeg tale om å sette punktum. Om mellomrommet og de skapende prosessene som oppstår når vi går fra en fase i vårt åndelige liv og til en annen. Om hvor vanskelig det er å sette punktum, og slippe taket, og ta de første famlende skrittene fra en åndelig vår til en åndelig sommer, eller fra en åndelig sommer til en åndelig høst eller vinter.

Så kommer jeg helt sikkert til å preke om disse brudepikene en dag. Når Gud leder det slik.

Det er ikke det at jeg ikke tror at vi trenger å våke og være rede, men av og til kan det bli for mye fokus på alt det vi må være, når mennesker også trenger å finne hvilen i Gud. Hvilen i Gud betyr nemlig ikke at man sover og må vekkes. Mange av de som sliter med sine åndelige liv sliter med en usunn åndelighet. De er våkne så det holder.

Men at Kristi kropp trenger å vekkes - det tror jeg. Den er en sovende skjønnhet.

Men min utfordring er at vi som forkynner også må leve det vi preker. Vi trenger dybde.

Alt tjener til gode for dem som elsker Gud

I går talte jeg i Brumunddal baptistkirke. Her er talen:

Vi skal stanse ved et velkjent bibelvers denne formiddagen, men det er samtidig et av de mest utfordrende versene jeg kjenner til. Likevel er det fullt av håp:

"Og vi vet at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud..." (Rom 8,28)

I en annen oversettelse står det: "tjener til det gode." Jeg skulle ønske det sto: "enkelte ting tjener til det gode." Det hadde vært mye lettere å forholde seg til. Men Paulus skriver: ALLE TING, og så merker jeg meg at han skriver: "og vi vet". Dette er altså noe han og andre har gjort seg erfaringer med. Gud har en fantastisk evne til å omskape noe som egentlig i menneskelig øyne er ødeleggende og omskaper det som tjener Hans hensikter for våre liv. Ikke nødvendigvis det som var våre planer eller drømmer, men til noe som tjener Hans hensikter, vilje og planer, og da blir det til Guds ære.

Et annet av disse litt utfordrende og vanskelige versene som står i sammenheng med det vi nettopp har lest, er Ef 5,20: "Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn." Det blir i meste laget for meg, for å være helt ærlig, men det ligger en hemmelighet her som vi nå skal se litt nærmere på:

Vi kan alltid være takknemlige, for også vi gjør oss erfaringer ved at Gud snur det vonde til noe godt. Ja, Gud bruker enhver situasjon uansett hvor tung og vanskelig den ser ut. Det ser nok ikke slik ut i øyeblikket, men tiden selv viser oss hvor sant det er. Hvis vi av hele vårt hjerte stoler på at alt er i Guds hender, så kan vi også frimodig la Ham få vite alle våre ønsker. Selv om vi ber om at Gud skal forandre en situasjon, bæres bønnen av vissheten om at Gud vender alt til det beste. Da blir vi ikke bitre eller skuffet hvis den bønnen vi ber ikke blir oppfylt på den måten vi hadde ønsket.

Det merkelige er at takknemligheten ofte forandrer selv de vanskeligste situasjoner. Når vi lærer oss til å takke for det som er strevsomt, kan den strevsomme situasjonen bli annerledes, uten at vi har bedt om det. Dette øver jeg meg på for tiden. Det er en vei å gå.

Ikke sjelden hender det imidlertid at den faktiske situasjonen blir forandret. Jeg snakker med en mann for tiden som er blitt meg til stor hjelp. Han sier at jeg må se på Gud som en lærer, og at jeg går på skolen. Læreren gir elevene sine stadig vanskeligere lekser for at vi skal kunne bruke stadig mer av evnene våre. Når Gud gir deg en vanskelig lekse og du reagerer med takknemlighet, så er målet nådd. Du har bestått prøven, og den vanskelige situasjonen har ikke lenger noen hensikt. Senere kommer det sikkert andre vanskeligheter. Men de er altså muligheter til å utvikle enda mer av vår iboende evne til å stole på alt det Gud gjør.

Tomas Sjödin

Jeg skal gi deg to gode eksempler på dette. Det ene er et eksempel fra nåtiden og det andre er et eksempel fra Det gamle testamente. Begge handler om levd liv med store utfordringer. Jeg vet ikke hvor godt dere kjenner til historien til Tomas Sjödin, pastor for Smyrna kirken i Göteborg, som er en del av den svenske pinsebevegelsen. Han er en skattet forfatter, og flere av hans bøker er oversatt til norsk. Lotta og Tomas Sjödin er foreldre til tre barn, bare sønnen John lever i dag. De to andre sønnene; Ludvik og Karl Petter fikk begge en sjelden muskelsykdom. 15 år gammel dør Karl Petter, mens Ludvik bare ble 14. Alle opp- og nedturene, barnas sykdom, sorgen over tapt liv, har vært en utfordring så stor at det er vanskelig for oss å forestille oss det. Bare den som har vært i en slik situasjon kan skjønne det. Men vi kan jo ane. Det ble mange tøffe år for familien, og særlig tungt ble det når foreldrene var borte den dagen Karl Petter døde.

I sommer talte Tomas på generalforsamlingen til Misjonssambandet, og bladet Utsyn hadde et intervju med ekteparet i den forbindelse. Det ble publisert denne uken. Både Lotta og Tomas er bånn ærlige med det vanskelige livet de har levd.

"Mitt liv har vært ganske sørgelig," sier Tomas i intervjuet, men så legger han til: "men likevel har jeg våknet glad hver dag. Det har vært noen mørke år, men grunntonen i meg er ikke trist, den er en lovsang. Jeg kan bare takke Gud for det."

Det er sterkt å lese slikt. Lotta og Tomas Sjödin er mennesker som har prøvd hva livet har å by på av godt og vondt. Likevel er grunntonen lovsang og takknemlighet. De er levende eksempler på det ordet vi leste innledningsvis: at alt samvirker til gode for dem som elsker Gud.

Josef

Dere er her kjenner godt til historien om Josef og brødrene hans. Om rivaliseringen, kranglingen, misunnelse, som fører til at brødrene hans forsøker å kvitte seg med Josef og han ender opp med å bli solgt som slave til noen ismaelittiske kjøpmenn, som fører ham til Egypt hvor han blir solgt til Potifar, som hadde ansvaret for den kongelige livvakten. Kona til Potifar kommer med falske anklager mot ham og Josef ender opp med å bli kastet inn i det innerste fangehullet. Der ender han, som fikk en så høy stilling i det egyptiske samfunnet, med å bli glemt for en lang stund. Man skulle tro at med de livserfaringene Josef gjorde seg, at han ville ende opp som en bitter mann. Men nå skal du få høre noe veldig interessant. Vi leser fra 1.Mos 50,20:

"Men dere, dere tenkte ut ondt mot meg. Men Gud har tenkt det til det gode, for å gjøre det som det er i dag, og å berge livet til mange mennesker."

Josef hadde planer for sitt liv, og jeg er ganske sikker på at de var annerledes enn Guds planer. Josef var en ganske egoistisk, selvskrytende person, og hadde ikke Gud grepet inn ville han ganske sikkert endt opp med å kretse rundt seg selv. Men Gud hadde andre planer! Gjennom alle de prøvelsene Josef ble utsatt for, ble livet hans til velsignelse både for egyptere og israelere. Gud formet og dannet Josef til et kar Han kunne bruke, og på den måten berget han livet til mange mennesker under den hungersnøden som rådde.

Det er ikke alltid vi forstår Guds veier. For oss kan de være ganske uforståelige. Om dette skriver Paulus:

"Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og ufattelige hans veier! Hvem kjente Herrens sinn, og hvem var hans rådgiver? Hvem ga han noe først så han skulle få noe igjen? For fra ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være ære i all evighet! Amen." (Rom 11,33-36)

Dagmar Norell

Mens jeg arbeidet med denne prekenen i går, tror jeg Herren ledet meg til å lese livshistorien til Dagmar Norell. Jeg hadde aldri hørt om henne. Hun ble født i 1917 og døde i 1996. Kort fortalt var hun en svensk misjonær. senere psykiater og ender opp som keramiker. Hun vokste opp i et godt kristent hjem. Foreldrene var aktive medlemmer av kirke og bedehus. Faren leste mye i Bibelen, men Dagmar skulle etterhvert få et ganske anstrengt forhold til alle de vekkelsespredikantene som overnattet i foreldrehjemmet. De skremte henne med sitt alvor og alt snakket om Jesu gjenkomst.

Allerede som treåring opplevde hun et tydelig kall til å bli misjonær. Likevel skriver hun om en langt senere epoke i sitt liv: "Jeg lengter nok en gang etter å lese i Bibelen, men uten å høre vekkelsespredikantenes røst fra min barndom."

Seks år gammel oppdager hun at noe er galt med det ene øyet sitt. Dette var innledningen til år med sykdom og feilbehandlinger. Hun kastes ut en en psykisk og åndelig krise. Hun forteller: "Det kom til en tillitskrise mellom Gud og meg. Jeg følte meg stadig mer innesluttet, med fortsatte med å gå i kirken, lese Bibelen og be. Jeg hadde det imidlertid ikke godt." Hun reiser ut som misjonær til India og mens hun er der fatter hun interesse for psykiatrien. Dagmar Norell kommer i kontakt med den legendariske misjonæren Stanley Jones. Han har planer om å åpne en klinikk for psykisk syke i India, og Dagmar Norell blir en del av dette arbeidet. Men det er liten forståelse å få blant kristne for dette arbeidet blant psykisk syke. Vi skriver slutten av 1940-tallet.

Dagmar Norell kaster seg ut i arbeidet, men motstanden er stor, og det harde arbeidet og lite søvn, fører til et psykisk sammenbrudd i 1956. Hun opplever en eksistensiell krise, depresjon og psykose. I det som tilsynelatende er et eneste stort nederlag, finner hun likevel tilbake til Gud. Fra å være legemisjonær trår hun etter hvert ut av sin tjeneste og inn i en annen. Til et liv i stillhet og bønn og et liv som keramiker. På denne måten skulle hun bli til stor hjelp for mange mennesker. Hun blir det vi kaller en Kristusmuystiker. La meg dele med deg en bønn hun ba. Den sier mye om henne:

"Kristus, min brudgom. La meg gjemme meg i ditt hjerte.. La mitt hjerte bli helt forenet med ditt hjerte så jeg lever i deg og du i meg."

Ser du hvordan Gud kan forandre og forvandle et liv til å tjene Hans hensikter?

I 1995 får Dagmar Norell kreft i leveren. Den siste tiden på Hospice ble en eneste lang retreat. Hun tok bare i mot noen få besøk. Den siste tiden skulle bare tilbringes i bønn. I april 1996 går hun hjem til Gud.

"Det er ikke noe ondt, som ikke kan forvandles til en lykkelig natt," skriver Wilfrid Stinissen, og legger til: "Men Gud forvandler kun det vi bærer fram for ham."

Israel og Babylon

Det må ha vært både smertefullt og gåtefullt for Israels barn når de ble ført i fangenskap til Babylon. En av salmistene setter ord på dette: "Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion ihu. På vidjene der hengte vi våre harper, for der krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde av oss at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sanger på fremmed jord?" (Salme 137)

Men sang gjorde de! Lovsanger og klagesanger. Det er også det vi er kalt til. Hebreerbrevets forfatter skriver: "La oss derfor ved Ham alltid bære fram lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som lover Hans navn."

Legg merke til at forfatteren av Hebreerbrevet skriver: lovprisningsoffer! Et offer er ikke et offer om det ikke koster oss noe.

70 år skulle Israel tilbringe i det babylonske fangenskapet. Tempelet i Jerusalem ble ødelagt, murene nedrevet. Det må ha vært forferdelig. Men gjennom profeten Jeremia hadde de fått løfte fra Gud om at de skulle få vende tilbake. En dag sitter en av de bortførte, profeten Daniel, og leser profeten Jeremia og han oppdager at tiden er inne for at Guds profetiske ord skulle gå i oppfyllelse. I Dan 9,2 leser vi: "I det første år av hans regjering, gransket jeg, Daniel, i bøkene og la merke til tallet på de år som hadde talt om til profeten Jeremia - at han ville la fulle sytti år gå til ende mens Jerusalem lå i ruiner."

Da er det at Daniel vender sitt ansikt til Gud og søker Hans ansikt i ydmykhet og bønn. Og som svar på profetiene og Daniels bønn får Israel vende tilbake, Hjemkomsten uttrykkes slik i Salme 126:

"Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var som drømmende. Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel. Da sa de blant hedningene: Store ting var Herren gjort mot disse! Store ting har Herren gjort mot oss, vi ble glade. Herre, la våre fanger vende tilbake likesom bekkene i sydlandet! De som sår med gråt, skal høste med fryderop. De går gråtende og bærer den sæd de sår ut, de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd."

Ser du hvordan Gud forandrer og forvandler?

Hva gjør vi i mellomtiden?

Ser på Jesus. Fester blikket på Ham. Han er den strålende morgenstjernen, den fremste blant ti-tusener, Herrenes Herre og Kongenes Konge. Hans skjønnhet ovegår menneskenes barn. Nåde er utøst på hans lepper.

For å sitere Anton Levinsen til slutt: All verdens fagre skjønnhet, meg dårer ikke mer. Jeg ser jo ikke annet enn Ham hvorhen jeg ser.

En kort preken

Jeg holder på å lese Eivind Skei's velskrevne biografi om Norgesvennen, biskop Thomas fra Egypt (bildet). En av historiene som fortelles handler om ordinasjonen av biskop Thomas. Den har noe vesentlig å si oss alle. Jeg gjengir den her:

"Det er ordinasjonen av den nye biskopen fra bispedømmet El-Qussia. Katedralen er full av mennesker. Foran sitter den lange rekken av andre biskoper, pavelige utsendte og dignitærer. Alle øyne følger den nye biskopen, som bærer navnet Thomas, mens han går de få skrittene frem til prekestolen. Den nye biskopen står en liten stund og ser utover forsamlingen. Noen tenker at han ser så ung ut, helt annerledes enn de andre biskopene, med deres verdige skjegg og skikkelser. Dessuten er han ikke særlig høy, heller kortvokst. De utsmykkede messeklærne virker nesten litt malplasserte på ham. Noen undrer seg over hvordan han egentlig føler seg, der han står vendt mot dem med dette ansiktet, prydet med svart skjegg, som om han prøver å legge noen år til sin unge alder.

Nå er tiden kommet for den nye biskopen til å holde sin første preken i sin nye funksjon. Alle er spente på hva han har på hjertet. Vil han si noe som kan forklare hva pave Shenouda har sett i ham, da han utpekte denne unge mannen til biskop i El-Qussia?

Biskop Thomas sier dette: "Som biskop skal jeg være en hånd som kommer nedenfra for å løfte mennesker opp, ikke en hånd som kommer ovenfra for å herske over mennesker."

De få ordene er sagt.

Den nye biskopen til El-Qussia blir stående et øyeblikk stille, mens han lar blikket hvile på forsamlingen. Så vender han seg bort og gjør mine til å forlate prekestolen. En aldrende prest kommer seg raskt på bena. På et øyeblikk er han borte hos biskop Thomas. holder ham i armen og hvisker, temmelig høyt: "Du må si noe mer!"

Biskop Thomas betrakter ham, forundret. Mer! Han hadde jo sagt det han skulle si! Hele grunnlaget for hans tjeneste ligger jo der, i disse ordene. Hva mer er det å føye til?

Thomas blir bestemt holdt tilbake på prekestolen. Et lite drama er i ferd med å utspille seg, en underlig maktkamp mellom den nye biskopen og hele det kirkelige etablissement. Det ventes en riktig god og lang preken, etter koptisk tradisjon.

Biskop Thomas står igjen på prekestolen. Han venter en liten stund. Så sier han det samme en gang til, med litt flere ord: "Som biskop skal jeg være en hånd som kommer nedenfra for å løfte mennesker, ikke en hånd som kommer ovenfra for å herske over mennesker. Resten må komme i handling, ikke ord."

---
Boken: Biskop Thomas: I kjærlighetens sirkel, Luther forlag, er herved anbefalt på det aller varmeste. Denne boken må du lese. Hvilken velsignelse!

Det som er ekte

"Prekener kan bli kopiert og en stil kan bli imitert, men genuin salvelse fra Gud kan aldri bli diktet opp.

- Charles Shemp

Jesus og asylet "Barmhjertighetens hus"

I formiddag talte jeg i Brumunddal baptistkirke. Her kan du lese prekenen:

Jeg vender stadig tilbake til Evangeliet etter Johannes. Jeg har så lenge jeg har lest Bibelen, og det er i år, 45 år til sammen, vært fascinert av han som kalte seg selv: Den disippelen Jesus elsket. Når dette evangeliet skrives, et sted mellom år 85-90 etter Kristus, så er Johannes en gammel mann. Man regner med at evangeliet som bærer hans navn, er det siste han skriver, etter brevene og Åpenbaringsboken.

Hvorfor et evangelium til, når Matteus, Markus og Lukas, hadde skrevet ned sine biografier om Jesus?

Klemens av Aleksandria, som levde mellom år 150-216 skriver om de fire evangeliene og har dette å fortelle om Evangeliet etter Johannes: “Og sist av alle kommer Johannes, og han ser at det som hadde med de konkrete sider ved Jesu tjeneste, det var blitt tilstrekkelig belyst. Men så, oppmuntret av sine venner og inspirert av Den Hellige Ånd skriver han så et åndelig testamente.” (Eusebios,6:14)

Det Klemens av Aleksandria mente var at Johannes var ikke så mye interessert i selve handlingene som i betydningen av handlingene.

Evangeliet etter Johannes er virkelig annerledes. Det har med helt andre ting enn det vi finner hos Matteus, Markus og Lukas, og mangler det disse tre har lagt vekt på. Teksten vi straks skal lese er en slik “annerledes tekst”, men la meg først få sitere André Chouraqi, fransk advokat, forfatter, vitenskapsmann, rabbiner og tidligere viseborgermester i Jerusalem. Han oversatte Johannes-evangeliet til fransk, og i introduksjonen skrev han, her i min oversettelse:

“En bok lik det fjerde evangeliet synes å flyte frem fra en djup stillhet, fra det Guds ord som åpenbares som Logos, det levende ordet. Og det er fra denne stille kontemplasjonen at vi er kalt til å lese, forstå, tolke og oversette dette arbeidet til Johannes.”

Jeg tror både Klemens av Aleksandria og denne jødiske rabbineren har helt rett: Johannes er annerledes. Her er det så mye lys, som springer ut av stillheten, at lyset Johannes representerer lyser opp enhver mørk krok. Johannes drar oss inn i Jesus-mysteriet.  Ja, Evangeliet etter Johannes er på så mange måter som et vindu med utsikt mot evigheten.

Vi skal stanse ved det femte kapitlet hos Johannes - beretningen om den syke ved Betsaida. Den er Johannes alene om.

Joh 5,1-15

Jesus befinner seg i Jerusalem. Han går ikke først til høyskolene eller der hvor makten sitter men til det vi kunne kalle et asyl eller en anstalt. Johannes beskriver dette stedet i vers tre på følgende måte: “Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre.”

Hva slags sted var dette? Nylige utgravinger i Jerusalem viser oss at dette var et form for asyl som var omgitt av en stor dam. Jødene hadde gitt stedet navnet Betesda, som betyr Barmhjertighetens hus. Det må ha vært et hus med helsebringende vann. Et terapeautisk sted. Men det har nok ikke vært noe hyggelig sted. Dette var et sted så fylt av fortvilelse, smerte, ensomhet, frykt, lidelse. De som lå her var de utstøtte. De som få brydde seg om.

Men det er hit Jesus går. Det sier meg alt.

Når jeg leser denne beretningen så er jeg tilbake i Russland, til det mørkeste stedet jeg har opplevd, Til et mannsfengsel i Pskov-regionen. Her satt noen av samfunnets mest utstøtte, noen av dem med voldsdommer, noen for stoffmisbruk, noen for ran, noen for forhold ingen ville ha blitt arrestert eller dømt for i Norge.

Dette var en sikringsanstalt. Vi som var på besøk måtte sluses inn, dør for dør, helt til vi var inne i selve sentrum av fengselet. Her skulle vi møte mange av fangene i et auditorium, og her skulle jeg tale. Langs veggene sto det fengselsvakter med ladde maskinpistoler. Virkelig stramme karer. Auditoriet var dårlig opplyst. Noen enslige lamper her og der. Malingen flasset av veggene. Men det mest begredelige av alt, var de møkkete fangedraktene. De uvaskede fangene med fett hår. Stanken av gammel urin. De depressive ansiktene. Her var håpet slukket.

Det var veldig spesielt å dele evangeliet i denne sammenhengen. Her fantes det nemlig noen kristne. Det var de blitt inne i dette nitriste fengselet. Du fant dem lett innimellom de andre fangene. Deres ansikter lyste.

Fengselsdirektøren hadde gitt to advarsler når vi gikk inn. Vi måtte ikke invitere frem til forbønn etter at vi hadde forkynt evangeliet og vi måtte ikke ta på eller hilse på noen av fangene. Mange av dem hadde resistent tuberkulose. Den farligste av den. Vi kunne bli smittet.

Men hva gjør du når forkynnelsen av evangeliet virker og slitne og møkkete fanger vil ta imot Jesus, få komme fram og bli bedt for og få hilse på gjestene fra Norge?

På en sterk og forunderlig måte virket Den Hellige Ånd, jeg så på de strenge fangevokterne og maskinpistolene de holdt i sine hender, på fengselsdirektøren og så ba jeg stille inne i meg: Kom, Hellige Ånd, kom og ta over. Og så innbød jeg de som ville ta imot Jesus som sin Frelser og Herre om å reise seg. Flere gjorde det. Og så kom de fram. Jeg omfavnet hver og en av dem. Alt var stille. Fangevokterne sto der uten å røre seg. Fengselsdirektøren var tydelig beveget. Med omfavnelsen hadde vi gitt verdighet til fangene. De gråt.  Jeg gråt. Noen hadde rørt ved dem. Det var sterkt, og Gud beskyttet oss mot tuberkulosesmitten.

Jeg ser Jesus der han går rundt i Barmhjertighetens hus - Han som er selve Barmhjertigheten personifisert. Jeg ser Ham gå fra person til person. Mildt og medfølende berører Han en for en. Han ser hver og en av disse syke, blinde, lamme og uføre som mennesker. Personer. Jeg tror Han lyste fred over dem alle og gav dem alle et oppmuntringens ord. Jeg klarer ikke å se for meg at Jesus skulle ha gått forbi noen av dem.

I sin vandring på dette stedet med så mye fortvilelse og nød stanser Han opp ved en mann som hadde vært syk i 38 år. Han er paralysert. Beina vil ikke bære ham. Jesus er nok svært beveget over denne mannens skjebne. Han har vært syk i 38 år. Jeg kan bare ane hva det må ha betydd. Jesus er beveget av denne mannens fortvilelse, og sier til ham:

“Vil du bli frisk?”

Denne mannen, vi kjenner ikke hans navn, så preget av smerte, responderer ikke i tro, men i fortvilelse. Han har ingen venner, ingen nær familie. Ingen som bryr seg om ham. Han er forlatt, overlatt til sin skjebne i livet. Vi kan kjenne på noe av hans djupe fortvilelse når han sier: “Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer frem, går alltid en annen uti før meg.”

Det er denne fortvilelsen Jesus kjenner på. Han ser mannen! Han ser hans ensomhet.

Jesus så og ser fremdeles det enkelte menneske. Matteus forteller oss følgende om Jesus: “Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter.” (Matt 9,36)

Inderlig medfølelse. Medynk, står det i en annen oversettelse.

Det er så mange som er overlatt til seg selv, så mange ensomme i denne vår verden. Når jeg leser dette nok en gang er jeg enda en gang tilbake i Russland. Til et barnehjem. Vi hadde med leker. Barna satt så stille i et stort rom, og en etter en kom de frem for å få hver sin pakke. Jeg la spesielt merke til ei lita jente. Hun kom frem, tok imot pakka, neide, og gikk tilbake til plassen sin. Jeg så på henne da hun pakket den opp, og så fikk jeg se smilet. En dukke! Aldri har jeg sett et slikt smil. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake. De ansatte ved barnehjemmet fortalte at hun hadde ingen familie, og ingen personlige leker. Alle lekene på barnehjemmet, og de var mange, var felleseie. Nå for aller første gang kunne denne jenta på 6-7 år få sin egen leke. En dukke.

Når vi skulle gå fra barnehjemmet oppdaget jeg at jenta var borte. Jeg hadde tenkt å ta farvel, men hun var ingen steder. Vi kom ut, og jeg skulle runde hjørnet og gå opp til bussen vi kom med. Så plutselig, ble en gardin trukket til side i det store vinduet i det blå huset, og der, der sto hun med dukken i den ene armen, hun holdt den hardt inntil seg, og så vinket hun med den andre med det største smilet jeg har sett. Tårene rant nedover kinnene hennes, og jeg gråt.

Tenk en dukke! En stor dukke til ei lita jente. Hun var sett. Noen i Norge hadde tenkt på henne. Kanskje kom dukken fra en annen liten jente, som hadde nok av dukker, og omgitt av mye kjærlighet?

Jesus så mennesker med inderlig medfølelse, fordi de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter.

Som denne mannen!

Jesus er så berørt av den fortvilelse og dødens mørke som finnes i denne mannen, så Han sier: “Så opp, ta båren din og gå!”

Jesus klarer så vidt å beherske seg, Han elsker denne mannen, slik Han elsket den samaritanske kvinnen Johannes forteller om i det fjerde kapitlet av sitt evangelium. Han lengter etter å frigjøre denne mannen fra den fortvilelsen som lenker ham fast, slik at han fullt ut kan leve.

Jeg merker meg at Jesus ikke responderer på denne mannens desperate tro, slik Han gjør det i andre tilfeller, hvor Han helbreder andre som er syke. Denne mannen som hadde vært syk i 38 år ropte ikke ut om å bli helbredet. Han mobiliserte ikke en krampaktig tro og kom med en rett trosbekjennelse. Jesus responderte på mannens fortvilelse! Hans stillferdige indre rop, på menneskehetens fortvilte rop om hjelp,

Jeg tror også at Jesus responderer på smerten i hans eget hjerte. Smerten i det å være vitne til denne paralyserte mannens ensomhet og fortvilelse. Ingen synes å se denne mannen, men Jesus så ham. Ingen synes å elske denne mannen, men Jesus elsket ham.

Forleden dag leste jeg om Edith.

Edith var som denne mannen paralysert. Hun kunne ikke gå eller snakke eller i det hele tatt gjøre mye på egenhånd. Med litt hjelp kunne hun bruke den venstre armen til å holde en skje eller gaffel og spise selv. Men denne venstrehånden brukte hun også til å skade seg selv. Hun slo seg hardt i hodet når det indre stresset ble for stort. Edith var et av ni søsken. På grunn av hennes funksjonshemming klarte ikke en overarbeidet mor å ta hånd om henne, og Edith ble plassert på en institusjon. Men 18 år gammel fikk hun plass i et kristent bofellesskap. Her ble hun tatt godt vare på. Blant annet ble hennes hode bandasjert, slik at hun ikke skulle klare å skade seg selv når hun begynte å slå ved venstrehånden mot sitt hode.

Gjennom sin skrøpelige kropp skulle likevel Edith bli til hjelp og velsignelse for alle. En prest som kom til dette bofellesskapet for å hvile, fortalte senere at Edith med sitt stillferdige liv hadde hjulpet ham til å bli en bedre prest og til å holde ut i en krevende prestestilling. Han fortalte dette i begravelsen til Edith. Mange sto frem for å fortelle hvilken velsignelse Edith hadde vært. De som var tilstede i begravelsen, hvor Edith lå i en åpen kiste, var vitne til hvor fredfull hun lå, det synes som om hennes forvridde kropp lyste.

En av dem som var til stede fortalte senere: “Du vet, jeg kan på en måte forstå Gud som skapte dette storslåtte universet med dets stjernegalakser og alle disse vidunderlige tingene her på jorda, men det som er fullstendig ubegripelig for meg er hvordan han kunne skape noe så ekstraordinært som Edith.”

Vi lever i et samfunn som viser en slik forakt for svakhet og skrøpelighet - også i kristne sammenhenger. Det forundrer meg og skremmer meg.

Er det en ting menighetsfellesskapet burde være så er det dette: en raus møteplass hvor det er mulig å snakke om de ting som har såret oss eller sårer oss. En plass for legedom. Et helbredende fellesskap.

Det forundrer meg at så mange kristne jeg møter forteller om menighetsfellesskap hvor det ikke skal snakkes om at livet er vanskelig, ikke snakke om nære relasjoner hvor det oppleves smerte. Det blir for privat, for personlig.

Men hvor skal mennesker dele sine liv om det ikke er i et menighetsfellesskap? Burde ikke menighetsfellesskapet være trygt og burde man ikke få senke skuldrene der og ha noen å lene seg mot? Det er jo ikke et sted for fullkomne mennesker? Eller?

Jeg tror mange kristne - og ledere spesielt - er redd for svakhet. Vi skal fremstå så sterke, så troende. Det er ingen ting jeg har fått så mye pepper for - også av kristne ledere og pastorer - som da jeg for en tid tilbake beskrev det jeg kaller "svakhetens teologi". Det forundret meg, men etter hvert har jeg sett at det å vise svakhet, er truende for mennesker som vil beholde masken og fremstå som sterke og relevante mennesker.

Da blir uregelmessige verb truende. Da vil man raskt legge lokk på når noen viser at livet er skjørt.

Jeg kjenner mange pastorer. En av dem er far til flere barn. Han snakker varmt om alle, bortsett fra et av barna. Hun nevnes aldri. Årsaken er at hun sliter psykisk. Det er det ikke plass for i hans verden.

Jeg kjenner jeg blir veldig lei meg. Er ikke Jesus glad i henne da?

Og jeg blir lei meg når jeg hører om menigheter hvor foreldre og pårørende som ikke skal få dele sin smerte over barn eller barnebarn som har det vondt - fordi det er for privat. Hva er menigheten blitt da? Et skuespill?

Jeg lengter etter og ber om at Gud skal reise opp menigheter hvor det er plass til sårbare mennesker, og hvor menighetsfellesskapet blir en plass for raushet og legedom.

Vær gode mot hverandre.

En mann jeg har lært mye av er Henri Nouwen. Han har skrevet noe i denne sammenhengen jeg gjerne låner øre til:

“"Det finnes en tendens til å se fattigdom, lidelse og smerte som en virkelighet som først og fremst, eller til og med som bare finnes i kirkens bunnsjikt. Vi tenker sjelden på ledere som fattige.

Men det finnes stor fattigdom, djup ensomhet, smertefull isolasjon, svære depresjoner og en del del følelsesmessig lidelse blant ledersjiktet i kirken.

Vi må ha mot til å se lidelsen hos kirkens ledere - pastorer, prester, biskoper og andre - og inkludere dem i dette deres svakhetens fellesskap. Når vi ikke er distrahert av makten, velstanden og fremgangen hos dem som står i ledelsen, merker vi snart deres maktesløshet, fattigdom og mislykkethet og kjenner at vi kan strekke oss mot dem med samme medfølelse som vi vil de som er nederst.

I Guds øyne finnes det ingen forskjell mellom bunnsjiktet og toppsjiktet. Det burde det ikke finnes i våre øyne heller."

Så langt Nouwen. Det er mye som kunne sies om dette, men la meg avslutte med noe som har betydd mye for meg, og som jeg stadig vender tilbake til, og det er den såkalte “Kristus-hymnen” i Filipperbrevet. Bibelforskere mener at Fil 2,5-11 egentlig er en hymne eller salme som ble brukt i gudstjenestene i de første menighetene, og som Paulus har lånt og flettet inn i sitt brev.

Kristushymnen i Filipperbrevet er et eksempel på hva 'svakhetens teologi' innebærer. Ordene fra Fil 2,6-8 handler om inkarnasjonens mysterium: at Gud ble menneske:

'Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset'.

Jesus -'Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til' (Trosbekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381) forlot himmelens herlighet og ble kjød - ble menneske. Et lite barn. Svøpt og lagt i en krybbe. 'Han som er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen' (Kol 1,15-17) Denne Herlighetens Konge, fornedrer seg selv, så mye at Han gjør seg helt sårbar - som et spedbarn. Avhengig av sin mors omsorg. For de helt basale ting. Som å skifte bleier, få mat. For beskyttelse.

Helt overlevert til mennesker. Så liten. Så skrøpelig.

Dette er inkarnasjonens mysterium. Vi vil aldri forstå det fullt ut. Ikke før evigheten.

Apostelen Paulus skriver om Guds svakhet:

'For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene'. (1.Kor 1,25)

Når viser Gud sin svakhet? I inkarnasjonens under. Når Gud velger å bli et lite spedbarn. I all sin sårbarhet.

Jeg ber om at vi ser mennesket - alle mennesker - slik Gud ser dem, skapt i Guds bilde, og at vi kan vise raushet, nåde, barmhjertighet, medfølelse, og bringe legedom til alle. Alle kropper kan ikke leges, og blir heller ikke leget. Vi må leve med dem til vi dør. Men en dag skal alt bli nytt, også våre kropper. I mellomtiden kan vi bringe legedom og fred til alle vi møter på vår vei.

Troens substans

Her er prekenen jeg holdt i Brumunddal baptistkirke i formiddag:

Senere i år skal vi feire 500 års jubileet for Reformasjonen. I den anledning har jeg begynt å lese Romerbrevet på nytt. Det er en god forberedelse. Det var lesningen av Romerbrevet som førte til at Martin Luther gjenoppdaget sannheten om rettferdiggjørelsen som et genuint Guds verk alene - og det er i Romerbrevet vi skal ta utgangspunkt denne søndagen. I to vers som angir selve hovedtemaet i dette brevet, et brev som inneholder den mest systematiske fremstillingen av den kristne læren som du finner i hele Skriften.

Rom 1,16-17

Disse versene betyr noe helt spesielt for meg. Jeg hadde ikke vært kristen så veldig lenge når jeg oppsøkte baptistmenigheten i Hunndalen for første gang. Det er på dette lille tettstedet jeg ble født. Jeg tror det var Hans Asak Kristiansen, som var pastor den gangen, og som oppfordret meg til å avlegge mitt vitnesbyrd. Skjelvende gikk jeg opp på talerstolen og leste høyt fra Rom 1,16-17 og avla et av mine aller første vitnesbyrd. Jeg husker at jeg la vekt på “For jeg skammer meg ikke over evangeliet …”

Jeg var grepet av Kristus og det Han hadde gjort for meg. Jeg hadde erfart kraften i evangeliet og det var stort for meg. Det var et enkelt vitnesbyrd om min Frelser.

Om Romerbrevet sier Luther: “Dette brevet er selve hovedsaken i Det nye testamente. Det vil være av stor betydning for en kristen at han ikke bare kan dette ordrett utenat. Han bør også hver dag være opptatt med det, som sjelens daglige brød. Det kan aldri leses og granskes for grundig. Og jo mer det brukes, desto mer verdifullt blir det, og desto bedre smaker det.” (C.O Rosenius: Romerbrevets budskap, side 6)

Luther er ikke alene om å være begeistret for Romerbrevet. Hans medarbeider Melanchton anså Romerbrevet for å være av så stor viktighet at han med egen hånd skrev det av ordrett to ganger for å bli bedre kjent med dets innhold. Om Johannes Chrysostomos sies det at han to ganger i uken lot Romerbrevet leses opp for seg. Og den kjente amerikanske pastoren og bibellæreren H.A Ironside sier det slik: “Romerbrevet er utvilsomt den mest vitenskapelige fremstilling som det har behaget Gud å gi oss av sin plan angående slektens forløsning.”

En annen bibelforsker sier: “Brevet til romerne er gullnøkkelen til Det nye testamente, ja, til hele Den hellige skrifts uuttømmelige skattkammer.”

Men en Guds mann i England står for den beste kommentaren av dem alle, synes jeg: “En god ‘romer’ er en uovervinnelig kristen og en skrekk for Djevelen.” ‘Romer’ i betydningen - en som lever i Romerbrevet.

Det finnes også de som kaller Romerbrevet for et testamentarisk brev. Det er som om Paulus skriver ned sin siste vilje i sitt livstestamente. Det tror jeg er helt rett. I Romerbrevet fremstiller han selve kjernen i sin tro og overbevisning og ikke minst tillit til Gud.

Vi lever i en tid med mye selvkomponert tro. Livssynsmarkedet er stort. Det er mye å velge i. Dagens mennesker henter litt her og litt der og setter så dette sammen til det som er deres tro. “Dette er hva jeg tror,” sier det og forventer at du enten skal tro noe som ligner, eller noe annet. Noe som passer for deg. Og det du tror er like så bra som det jeg tror. Det viktigste er at det kjennes godt ut for deg.

Men den kristne tro er annerledes. Den er definerbar. I Judas’ brev kommer dette veldig tydelig fram. I vers tre skriver han: “Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige.”

Hva snakker vi om? En tro som er blitt overlevert fra apostlene til neste generasjon. Ikke en tro som kan defineres for hver generasjon, og endres med tiden, men ‘den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige…”                      

Leser du noen av prekenene til apostlene, slik de gjengis for oss i Apostlenes gjerninger, så er det to ting som går igjen hele tiden: det handler om Jesu død og oppstandelse. Begge deler må med om vi skal snakke om kristen tro. Det var også selve kriteriet når de skulle velge hvilke evangelier som skulle med i den bibelske kanon: de måtte inneholde beretningen om Jesu lidelse, død og oppstandelse. Derfor ble det bare fire, selv om det var flere å velge i. En kristen tro handler om korset og oppstandelsen. Punktum.

En god del av dagens forkynnelse handler om selvhjelp. Om hvordan du kan få et bedre selvbilde. Om hvordan du kan få det bedre med deg selv.

På pastordagene til Det Norske Baptistsamfunn i Drammen for tre uker siden hadde vi besøk av teologen Knut Tveitereid. Han utfordrer det han kaller “terapi-kristendommen” som blant annet florerer på Internett. Tveitereid gjengav for oss de tre mest siterte bibelversene i verden i 2014. Ingen av dem handler om Jesus. De tre mest kjente versene er disse:

“Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det” (Ord 4,3) “Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke på din egen innsikt! Tenk på ham hvor du enn ferdes, så gjør han dine stier rette.” (Ord 3,5-6) og “Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet.” (Jos 1,9)

Men ingen ting om Jesus. Hva er det som gjør at mange blir så forlegne når Jesu navn nevnes?

Paulus ble ikke forlegen. Han hadde hatt et livsforvandlende møte med Jesus på vei til Damaskus i Syria, og her i Romerbrevet sier han rett ut: “Jeg skammer meg ikke ved evangeliet.”

Men vi blir liksom så forlegne fordi det i dag sies at det er så mange veier til Gud, mens den kristne forståelsen er at det finnes bare en eneste, og den går gjennom Jesus.

Det er jo Jesus selv som sier: “Jeg er veien, sannheten og livet. INGEN kommer til Faderen uten ved meg.”

Det er veldig tydelig. Og det er ekskluderende. Men det er likevel sannheten! Den apostoliske forkynnelsen samsvarer med dette. I Apg 4,12 leser vi: “Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.”

Knut Tveitereid er opptatt av at vi må gjenoppdage evangeliet! Han fortalte om tiden som ungdomsprest i Uranienborg kirke i Oslo. Påskenatt skulle han preke om Jesu død og oppstandelse, og lette gjennom taler han hadde holdt tidligere. De var mange, men ikke en eneste en av dem handlet om Jesu død og oppstandelse. Altså: det helt sentrale i evangeliet.

Tenk det. Tveitereid er ikke alene om dette. Dette er en trend i vår tids forkynnelse.

Jeg liker ordet “substans”. Troen vår må ha substans. Hva betyr ordet?

Går vi til ordboken så er “substans det som står under, bærer noe, som er bærende.” Vi snakker altså om et fundament, noe som er bærende. Noe som holder.  Ikke noe flytende, udefinerbart, vaklende.

“Evangeliet”, skriver apostelen, men det ordet sa egentlig ikke noe som helst for datidens mennesker. Det betyr bare “gode nyheter”, så den som hørte de ordene, ville med en gang spørre: Gode nyheter om ha da?

I dette tilfellet “de gode nyhetene om frelse”

v.1-4

Dette er virkelig gode nyheter!

Jeg synes det er veldig interessant dette. Brevet jeg hentet de innledende versene fra er altså skrevet til menigheten i Rom. Til selveste keiserhovedstaden. Hva er hans budskap? Hva vil han fortelle de kristne som oppholder seg der?

Det er viktig å få med seg bakgrunnen for dette brevet. For dette brevet er skrevet til en forsamling som Paulus ikke har grunnlagt, men som han har et godt forhold til.

Brevet til apostelen Paulus er skrevet til de Kristustroende i Rom og ble sannsynligvis lest opp i fattigkvartalet i storbyen. De som lyttet til opplesningen av brevet fikk høre at Paulus lengter etter å komme til dem og at han takker Gud for at de fantes der. I imperiets sentrum levde en skare mennesker som gav som lojalitet til en annen enn keiseren; de gav sin lojalitet til Herren Jesus, grepet som de er av en visjon om et rike der livet styres av en annen makt enn keiserens.

Paulus skriver dette brevet under sin tredje misjonsreise, sannsynligvis i Korint omkring år 57 etter Kristus, når han er på vei til Jerusalem i forbindelse med en innsamling til urkirken der. Han ønsket nå å vende vestover, besøke Rom og så bli utrustet til en fjerde misjonsreise. Denne gangen til Spania. Han skriver om dette i Rom 15,28:”Når jeg har avsluttet dette og fruktene av innsamlingen er vel forvart hos dem, reiser jeg til Spania og legger veien om dere.”

Paulus ønsket å bruke forsamlingen i Rom som base for sin fremtidige misjonsvirksomhet. Hans tidligere misjonsbaser i Antiokia, Korint og Efesos lå alt for langt østover for de nye planene.

Trolig hadde det vært Kristus-troende i imperiets hovedstad i minst 15 år. De første var mest sannsynlig jødiske næringsdrivende. I oversikten vi finner i Apostlenes gjerninger over de som var tilstede på den minnerike pinsedagen i Jerusalem, når Gud utøser sin Ånd og 3000 kommer til tro, leser vi i Apg 2,10 om “innflyttere fra Roma”. Kanskje disse tok med seg De gode nyhetene tilbake til Rom?

Syv eller åtte år før Paulus skriver Romerbrevet hadde keiser Klaudius, sannsynligvis i år 49 e.Kr, utvist et antall jøder fra byen etter uroligheter som etter alt å dømme hadde sammenheng med kristen forkynnelse. Den romerske historikeren Suetonis skriver nemlig om dette.

I følge Apg 18,2 hørte Akvilas og hans kone Priskilla, paret som Paulus hadde slått seg sammen med i Korint, til dem som ble utvist. Etter at keiser Klaudius var død i år 54 fikk de utviste jødene mulighet til å vende tilbake. Når Paulus skriver tre år senere synes han å forutsette en forsamling med hedningekristen majoritet men med tydelige jødiske innslag.

Når vi forsøker å danne oss et bilde av den kristne forsamlingen i Rom så skal vi ikke forestille oss et stort kirkebygg med mange troende. Brevets siste kapittel gir oss nemlig et helt annet bilde. Det eneste man hadde var et antall hjem der mindre grupper kunne møtes til bønn, undervisning og brødsbrytelse. Sammenlagt dreide det seg nok ikke om mer enn hundre personer i en by som den gangen hadde en million innbyggere. I disse husmenighetene kom mennesker sammen med ulik bakgrunn.

Hva er det så apostelen Paulus ønsker å dele med dem? Hva er hans hovedfokus? Å skape substans! Noe å bygge på som holder, i liv og i død.

Paulus pakker slett ikke inn troens innhold. Han gjør det motsatte! Han pakker ut innholdet. I disse to versene, 16 og 17, viser Paulus hva hans budskap om Kristus åpenbarer og hvordan det virker, men først fremholder han at han slett ikke skammer seg over det han bærer fram.

For at vi virkelig skal forstå radikaliteten i de ordene må vi vite noe om tiden dette ble skrevet i. På denne tiden var nemlig Rom, byen som var hele Middelhavets midtpunkt, preget av at den hadde keiseren som en helt sentral skikkelse og som var en suveren makthaver. Det evangelium som apostelen Paulus forkynner, det han kaller “Guds evangelium” (1,1), kommenterer dette med å kunngjøre at en annen er Herre, en som, i følge 14,): “døde og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over levende og døde.”

Hva skulle så en kristen gjøre? Vike unna anstøtet som å hevde noe slikt var gjennom å gjøre troen til noe høyst privat?

Da Paulus sier at han ikke skammer seg så er det som om vi hører salmistens ord i Salme 119,46: “Jeg vil tale for konger om dine lovbud, og jeg skal ikke bli til skamme.” Og det er som et ekko av Jesu radikale ord i Matt 10,32-33: “Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min Far i himmelen.”

Paulus skammer seg ikke. I et annet brev, skriver han at: “I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg.” (Fil 2,20). Det gjaldt selvsagt også keiseren.

I den sammenfatningen av evangeliet som nå følger er samtlige ord teologisk særdeles ladede. Paulus sier at evangeliet er GUDS KRAFT!

Han har allerede - i vers 4 - skrevet om Guds kraft i sammenhengen med at Jesus ble vekket opp igjen fra de døde. Nå er fokus på det som skjer når evangeliet forkynnes. Paulus vet gjennom erfaring at når han forkynner den korsfestede og oppstandne skjer det noe! Den nye verden som ble skapt når Jesus døde og oppsto fra de døde blir virkelighet i de som lytter og tar imot.

Venner, vi må ikke være forlegne, vi må ikke tenke smått om det herlige budskapet vi er satt til å forkynne!

Den kraft, som virker i evangeliet, er en kraft som FRELSER! Eller redder!

Ettersom dette er et velkjent kristent begrep står vi i fare for å gå glipp av betydningen.

Det vanligste er vel at vi tror at frelse handler om at man kommer til himmelen når man dør. Det taler også Paulus om, men ikke så ofte og så mye som man kanskje skulle tro. Jo da, forsikringen om at døden er en beseiret fiende finnes der, og at forgjengelighetens krefter ikke har siste ordet, men det innebærer ikke at målet for dem som tror på evangeliet en tilværelse i himmelen uten en kropp.

Frelsen innebærer noe så radikalt som at Gud skal redde hele skapelsen fra forgjengeligheten og skjenke sitt folk en kroppslighet som ligner Jesus fikk i oppstandelsen, for at de kan leve et forherliget liv i en fornyet skapelse.

Men frelse handler jo også om noe her og nå, ettersom frelsen befrir mennesker fra syndens makt og skyld og grunnfester mennesket i Kristi kjærlighetsfulle fellesskap. Altså er frelse både en samtidig og fremtidig realitet.

Men vi må merke oss at evangeliets kraft er for hver den som tror. Kunngjøringen, proklamasjonen av de gode nyhetene om den at den korsfestede og oppstandne er verdens Herre må tas imot. Det er en ufravikelig betingelse.

Så, i det neste verset, v.17, forklarer Paulus hvorfor evangeliet frelser eller redder. Åpenbaringen av “Guds rettferdighet”, som det bokstavelig står, hører med til det mest sentrale i hele Romerbrevet. Rettferdighet handler om hva som er rett og rettvist.

Det er akkurat dette verset som utløser hele Reformasjonen, siden det gav Martin Luther klarhet i hva evangeliet er for noe. Som universitetslærer i teologi holdt han forelesninger over Romerbrevet, og grublet mye over hva Paulus mente med begrepet “Guds rettferdighet”. Mentes det den rettferdigheten som Gud KREVER? Det var den vanlige tolkningen, og den kan virke som noe selvfølgelig. Alle bærer vi på en naturlig rettsfølelse inni oss. Vi vet at Gud vil det som er rett. Dermed tror vi at veien til Gud må bestå i å gjøre det rette for å bli rettferdig innfor Gud.

Luther hadde nå to problemer å kjempe med. For det første hadde han av erfaring opplevd at han aldri lykkes i å prestere den rettferdigheten som Gud krevde. For det andre opplevde han som bibelforsker at Romerbrevet ble ubegripelig når man lot rettferdigheten bety det gode som man må utføre for å bli Guds barn. Da gikk det opp for ham at “Guds rettferdighet” rent språklig kunne bety noe annet, nemlig en rettferdighet som KOM FRA GUD, noe som GUD GIR. Med denne tolkningen gikk det plutselig an å forstå Paulus. Luther hadde funnet nøkkelen til evangeliet.

Rettferdigheten er altså noe vi får givende. Den kan også kalles “Kristi rettferdighet”. Kristus har nemlig oppfylt all rettferdighet, og sonet alt vi har forbrutt. Frelsen består i å få del i denne rettferdigheten, som Gud gjorde i stand for oss da Han ofret sin egen Sønn. Vi får del i den gjennom troen. Tro er nemlig ikke bare en tanke, en innsikt eller noe man holder for å være sant. Den er et fellesskap med Kristus som gjør at vi så å si innlemmes i Ham og får del i alt som Han eier.

Noe større eller herligere enn dette blir det ikke. Våre skitne klær er byttet ut med snøkvit skrud. Vi ikles Kristi rettferdighet. Det er Kristi rettferdighet som gjør at vi kan bli stående for Gud.

Det er disse gode nyhetene apostelen Paulus forkynner for den kristne forsamlingen i verdensmetropolen Rom. Det er disse gode nyhetene Martin Luther gjenoppdager og Reformasjonen er i gang. Den skulle endre hele Europa.

Hva trenger vi å gjenoppdage?  Kanskje kraften i Guds evangelium! At vi har det beste budskapet av alle, og at vi ikke har noe å skamme oss over. Tvert imot. Vi har det mest livsbejaende og positive budskap verden noensinne har fått del i.

Jeg elsker denne sangen, skrevet av lekpredikanten O.Brattekaas i 1895:

Ren og rettferdig, himmelen verdig
Er jeg i verdens frelser alt nu
Ordet forkynner, at mine synder

Kommer Han aldri mere i hu
Å, jeg er frelst og salig fordi
Sønnen har gjort meg virkelig fri
Fri ifra nøden, dommen og døden
Amen, Halleluja

Lenge jeg tenkte, Gud ikke skjenkte
Nåde til den som fattedes alt
Å måtte lide, kjempe og stride
Stod for mitt hjerte levende malt
Men i min strid, min bedring og flid
Fantes det bare avmakt og død
Lammet har vunnet, blodet har runnet
Amen, Halleluja

Å hvilken nåde, midt i all våde
Kristus har kjøpt oss just som vi er
Han måtte lide, kjempe og stride
Han måtte stå mot helvedes hær
Nu er vi frie, hør og gi akt!
Synden på verdens frelser er lagt
Gud nu forkynner nåde for synder
Amen, Halleluja