Pastor C.T. Vivian (bildet) var en av lederne for borgerrettighetsbevegelsen og en ordinert pastor som aldri sluttet å kjempe for rettferdighet; hele livet trodde han at arbeidet hans var inspirert, veiledet og opprettholdt av Gud.
Da Vivian gikk bort den 17. juli tidlig på morgenen - for å bli fulgt i døden senere den kvelden av andre borgerrettighetsveteran Rep. John Lewis, var det som om jorden stønnet, og det samme gjorde mange mennesker som elsket begge mennene og arbeidet de gjorde.
Mens jeg forsket på C.T. Vivians liv, hadde jeg æren av å sitte med Vivian i timevis, høre om livet og arbeidet hans, inkludert hvordan han trente og organiserte mennesker i direkte ikke-voldelig handling før høyden på borgerrettighetsbevegelsen på 60-tallet. Men det jeg syntes var så slående i historiene han delte med meg, var hans tro på at bevegelsen - og alt han og andre gjorde i den - var åndelig.
"Jeg ser alvorlig på den religiøse siden av dette," sa Vivian, som studerte ved American Baptist College og fungerte som pastor i Historic First Community Church i Nashville.
«Alt vi gjorde i bevegelsen var åndelig; Derfor var det ikke voldelig, ”sa han. "Jeg husker ikke en tid i livet mitt der den religiøse delen av min eksistens ikke spilte noen stor rolle i alt jeg gjorde."
Vivian delte at han som barn elsket å gå i kirken. Han ville gå sammen med bestemoren, men noen ganger ville ikke moren at han skulle dra. Hver gang dette skjedde, husket han, var han veldig trist. Han beskrev en søndag da han hadde kledd seg til kirken, men moren bestemte seg for at han ikke ville dra. Forferdet løp han ut av huset, og sa at han la seg i et hull nær gaten for å "la bilene kjøre over meg." Bestemoren hans så ham ligge der, sendte ham inn i huset og tok ham med seg til kirken. Moren forbød ham aldri å gå i kirken sammen med bestemoren sin.
Han følte alltid Gud med seg, sa han. "Flere ganger var jeg nær døden, men Gud grep inn," sa han og husket hvordan de i en "wade-in" -prestasjon fra 1964 på segregerte strender i St. Augustine, Florida, ble møtt av sinte hvite mobbere. "Før jeg visste ordet av det, var jeg i vannet, og jeg visste at jeg hadde problemer fordi jeg ikke kunne svømme."
Et medlem av mobben kom til ham og dyttet hodet under vannet. Forferdet sa Vivian at han trodde at han kom til å dø den dagen, men "en politibetjent var der og trakk angriperen av meg." Vivian sa at han så offiseren et sekund etter at han klarte å reise seg, men da han så seg rundt, var offiseren borte. "Jeg har aldri sett ham igjen."
Vivian kom fra en familie med mennesker som trodde på Gud og rettferdighet. Han beskrev hvordan oldefaren hans rømte fra plantasjen han hadde jobbet i årevis for å melde seg inn i unionshæren under borgerkrigen. Vivian husket hvordan hans tippoldefar var voldsomt stolt og aldri tok navnet til eieren. "Etter at slaveriet var over plasserte vi oss i verden ved å velge våre egne navn," sa Vivian. De trodde at Gud var med dem da de møtte en viss gjengjeldelse for å gjøre ting på sin måte.
Min venn var en av de opprinnelige “Freedom Riders” fra 1961, og var på bussene gjennom Sørstatene, sang, ba og jobbet for å bore et hull gjennom systemet med hvit overherredømme. På dette tidspunktet hadde sit-in-bevegelsen overtatt landet. Små barn var spente på å delta i Freedom Rides, til tross for volden de garantert ville møte. Vivian sa at det var på den tiden han skjønte at "du ikke kan la vold stoppe bevegelsen."
Men hans følelse av Guds nærvær ble også økt i løpet av den tiden.
Han husket hvordan bussen full av Freedom Riders stoppet i Jackson, Miss., Slik at ungdommen kunne gå på do. Da de gikk av bussen, ble de alle arrestert, inkludert Vivian. De ble ført til fengselet i Jackson City og var der i omtrent en uke før de ble overført til Parchman fengselet. Mens han var i Parchman, ble Vivian slått med et belte som hadde skarpe stålpigger. Vivian husket smertene som fulgte med hvert slag som rev huden hans til det som føltes som for beinet.
Men så, plutselig, stoppet julingen. Vivian, blødende voldsomt, ble ført tilbake til sin celle av en vakt som holdt en pistol mot bakhodet hans. Vivian, som følte noe på baksiden av nakken, snudde seg og stirret vakten i øynene - noe svarte mennesker ikke skulle gjøre. "Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det," sa han, men vakten så ut som om han prøvde å bestemme seg for om han skulle skyte Vivian - og så, plutselig, tok pistolen bort og gikk bort.
En av Freedom Riders, en hvit ungdom, ble løslatt den dagen, men ikke før han så den blodige Vivian og hendelsen med vakten og pistolen. Da han kom ut, kontaktet han bevegelsens ledere som hadde forbindelser til den føderale regjeringen, inkludert president John F. Kennedy. Vaktene hadde brutt en avtale som ble inngått med regjeringen om at ingen av Freedom Riders ville bli slått, og av angst for hvordan publikum ville reagere på denne nyheten om julingen, løslot de dem alle.
"Det er det jeg snakker om," sa Vivian. “Denne bevegelsen var åndelig. Gud var i det fra begynnelsen. Da han og de andre kom tilbake til Nashville, sa Vivian at han holdt en preken med tittelen "Reddet av blodet." Det var blodet hans som hadde lurt regjeringen, men det var Jesu blod som hadde reddet dem alle, sa han.
Under intervjuene våre gjentok Vivian om og om igjen at jeg burde understreke den åndelige kjernen i bevegelsen. "Dette var virkelig en religiøs opplevelse," sa han. "Folk trenger å vite det."
Og så, min kjære venn, jeg vil jobbe for å gjøre nettopp det. Må du hvile i fred og med makt, vugget i armene til den som sendte deg til denne jorden for å hjelpe med å frigjøre fangene.
Billedtekst: Pastor C.T Vivian. Foto: Sojourners.
