Til minne: Conrad Browne en bauta i kampen mot rasismen

Det er nok ikke mange, om noen, som nikker gjenkjennende til navnet Conrad Browne her i Norge. Men i USA er det mange som forbinder gode ting med ham.

Hans navn er nemlig uløselig knyttet til Koinonia Farm, kommuniteten som ble grunnlagt av Clarence Jordan i 1942, og som mer enn noe annet ble stående som et landemerke når det gjelder forsoning mellom svarte og hvite mens raseskillepolitikken herjet som verst med alle dens tragiske følger i USA.

Conrad Browne, som døde tirsdag denne uken, 97 år gammel, kom rett fra universitetet i Chicago som nyutdannet baptistpastor da han hørte at Clarence Jordan skulle tale om ideen bak Koinoina-kommuniteten på en konferanse. Han ble så grepet av visjonen til Clarence Jordan om at svarte og hvite kunne jobbe side om side og leve ut Bergprekenen, at han fikk overtalt sin kone om at de skulle flytte til Georgia. Det skjedde i 1949. Selv om de ikke visste noen ting om kyllinger eller bondegårdsliv i det hele tatt, ble han og kona medlemmer av kommuniteten.

Conrad - eller Con - som han ble kalt var en av lederne av Koinonia da kommuniteten ble boikottet terrorisert på grunn av deres tro på et brødrefellesskap bestående av både svarte og hvite. Con hadde ansvaret for distribusjonen av egg, og langs kjøreruta så han stadig eksempler på hvordan lokale kjøpmenn boikottet bondegården. Koinonia Farm ble angrepet med såvel bomber som skyting. I Americus - byen hvor bondegården ligger - ble Con en dag angrepet av en mann som slo til ham i ansiktet fordi Con var en del av Koinonia. Når politiet kom så gav de Con bot for en trafikkforseelse. Con tok imot boten blødende og fæl, mens mannen som slo gikk fri. Det sier litt om hvor hatet medlemmene av Koinonia-kommuniteten var.

I 1964 måtte Con og hans kone Cay forlate Koinonia. Det var ikke økonomisk grunnlag for at de kunne fortsette å bo på gården. De økonomiske tidene var tøffe. Con la ikke skjul på at det var en vanskelig tid for dem.

Con tok da jobb som assisterende direktør for The Highlander Center i Tennessee, som er det stedet hvor borgerrettighetsforkjemperen Rosa Parks, fikk opplæring i ikke-volds prinsippene som skulle styre hennes liv.

Vi lyser fred over Conrad Brownes gode minne.

Anabaptismen skaper grunnlag for gode relasjoner mellom svarte og hvite i Sør-Afrika

Mens en hel verden holder pusten og venter på om Nelson Mandelas friskner til eller dør, kan vi feire noe av det han har bidratt med for å bekjempe rasismen.

Det anabaptistiske nettverket i Sør-Afrika bringer svarte og hvite sammen i et vennskap som overvinner fordommer i et historisk segregert samfunn.

Mzwandile Nkutha, en svart Zulu, og Cobus van Wyngaard, en hvit afrikaner, lærte hverandre å kjenne gjennom ANiSA - Anabaptist Network of South Africa. Dette nettverket ble en møteplass hvor det er muligheter for å snakke sammen, dele liv og hverandres bakgrunner på en ærlig og åpen måte. Nkutha sier det slik: 'Det var en slik møteplass vi trengte for at vennskap kunne vokse frem'.

Mzwandile Nkutha vokste opp rett utenfor Johannesburg, i Soweto, den største svarte bydelen i Sør-Afrika. van Wyngaard i Swaziland og Sør-Afrika. Mens Nkuta vokste opp en en baptistmenighet, og nå er pastor i en Vineyard menighet, vokste van Wyngaard opp i den reformerte tradisjonen, og er nå pastor i Dutch Reformed Church. At de to skulle finne hverandre og trives i lag er selvfølgelig.

De to pastorene møtte hverandre første gang i april 2011 til et dialogmøte arrangert av ANiSA. Det å dele og lytte til hverandres historier skapte en åpenhet dem i mellom, og de ville gjerne bygge videre på dette vennskapet.

Nkuta ble dratt mot anabaptismen 'på grunn av at anabaptister tar Jesu liv og lære på alvor, og søker å kroppsliggjøre evangeliet ved å søke å skape fred og rette relasjoner med hverandre. Dette er det evangeliet vi trenger i Sør-Afrika'.

Cobus van Wyngaard sier på sin side at det var anabaptistenes understrekning av ikke-vold som gjorde ham interessert.

Raseproblematikken er fortsatt aktuell blant kristne i USA

Et hundre og femti år etter at kanondrømmet fra Konføderasjonens artilleri ved Fort Sumter i South Carolina kunne høres for første gang og den forferdelige amerikanske borgerkrigen var i gang er det mange ting som minner om at konflikten som utløste den fremdeles er fersk.

Det merkes hver eneste søndag hvor svarte og hvite møtes til gudstjeneste - for det meste i hver sine menigheter.

Historikerne fortsetter å debattere hva som var årsaken til borgerkrigen. Var det konflikten mellom en økonomi basert på landbruk eller industri, en sterk sentral makt mot den enkelte stats suverenitet, den raske veksten i motsetning til det etablerte liv, eller var det slaveriet?

Uansett hvordan man snur og vender på det så utgjorde slaveriet en særdeles viktig faktor for at krigens grusomhet rammet det amerikanske samfunnet. Pamela Smoot, som underviser i historie ved Southern Illinois University sier i et intervju med Associated Baptist Press, sier det slik:

"Hadde det ikke vært for det institusjonaliserte slaveriet hadde vi ikke hatt noen Borgerkrig."

Lenge etter at slaveriet opphørte eksisterer fremdeles de holdningene som tillot det. En av årsakene er at det amerikanske samfunnet generelt aldri har tatt et virkelig oppgjør med disse holdningene, men det gjelder også baptister spesielt, mener en afrikansk-amerikansk baptistleder i Texas.

"Kriger kjempes alltid på grunn av noe annet," sier Michael Bell, pastor for Greater St. Stephen Baptist Church i Fort Worth, Texas, og president for Det afrikansk/amerikanske fellesskapet i Texas, og legger til: "Spørsmålet om rase er den underliggende årsaken, og denne problematikken er aldri blitt konfrontert på en skikkelig måte."

Bell var president for Baptist General Convention i 2005-2006 og var den første med afrikansk/amerikansk bakgrunn som har hatt den stillingen.

Flere amerikanske kristne tar nå til orde for at raseproblematikken på nytt settes på dagsorden. Ikke bare symbolsk, men på en ordentlig måte, hvor de viktige spørsmålene kommer frem i dagen. Og hvor skillemurene mellom svarte og hvite kan rives ned på en slik måte at det virkelig kan skape en endring til det bedre.