Behovet for fellesskap

Noe av det beste etter pandemien er muligheten til å møtes igjen. Det er noe med  'de helliges samfunn' som er uunnværlig. Vi blir oppbygget og styrket av å være sammen og dele fellesskap. Det er så godt å le sammen igjen, gi bort gode klemmer, samtale, spise sammen, lytte til hveandre og be sammen igjen.

Dette er ingen selvfølge. Det lærte pandemien oss. Å leve i fellesskap er en gave, og det er skjørt. 

Det er Dietrich Bonhoeffer som har sagt: "Kirken er bare kirke når den er til for andre." Han skriver dette i et av sine berømte fengselsbrev, utgitt på norsk og i ny utgave for kort tid siden, med tittelen: Motstand og hengivelse.

Mindre kjent, men like radikalt, er hans uttalelse: "Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet." (Sanctorum Communio, 1927)

Det avgjørende spørsmålet for Dietrich Bonhoeffer var dette: Hvordan kan kirken være kirke idag? Og svaret hans er: Ved lydig å følge Kristus!

Jeg er blitt minnet om ordene fra Hebr 10,25 her gjengitt fra en engelsk parafrase, i min oversettelse:

"Dette er ikke tiden for å trekke seg unna og forsømme å møtes sammen, slik noen har dannet en vane å gjøre. Faktisk burde vi komme sammen enda oftere, ivrige etter å oppmuntre og  sette mot i hverandre …”

Skal vi overleve og bevare troen i den trengselstid som ligger foran oss trenger vi fellesskapet, samfunnet med de hellige mer enn noensinne!

 Billedtekst: Fra en samling i det anabaptistiske Bruderhof-fellesskapet.

Vi er vinduer inn til Guds kjærlighet

 Livet i fellesskap gjør oss til mennesker som formidler ( det latinske 'personare' betyr 'lyde gjennom' ) til hverandre en sannhet, en skjønnhet, en kjærlighet som er større og rikere enn vi selv kan forstå. I et sant fellesskap er vi vinduer som hele tiden gir hverandre nye perspektiver på Guds nærværs mysterium i våre liv. Slik er fellesskapet en sann øvelse i bønn. Det gjør oss årvåkne for Åndens nærvær som roper 'Abba' - Far - og ber fra senteret i vårt felles liv. Fellesskap er derfor lydighet som vi praktiserer sammen. Spørsmålet er ikke bare: 'Hvor leder Gud meg personlig når jeg prøver å gjøre hans vilje?' Viktigere, mer grunnleggende, er spørsmålet: 'Hvor leder Gud oss som et folk?'

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 158

Guds vitnesbyrd på jorden

Fordi vi har så mange vakre kirkebygg, katedraler og storartet kirkekunst, er det blitt skapt en forestilling om at kirken er en bygning. 'Velkommen til Guds hus', hører vi det ofte blir sagt når noen innleder en gudstjeneste eller et møte. Men er dette bibelsk? Nei, og det er med på å fordunkle den nytestamentlige læren om menigheten slik den ser ut fra Guds synsvinkel.

Diakonen Stefanus, kirkens første martyr, slår fast: 'Men Den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender.' (Apg 7,48) I verset forut for dette sier han noe som gjaldt 'den gamle pakt': 'Men Salomo bygde ham et hus.' I 'Den nye pakt' derimot har Gud tatt sin bolig i mennesker, de menneskene som er en del av Hans nye pakt gjennom gjenfødelsen: 'Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere.' (1.Kor 6,19)

Alle menighetene vi omtaler som urkirken var husmenigheter. De første kristne kom sammen i private hjem på oppstandelsesdagen, som er søndag, og feiret Herrens måltid. I flere byer, som for eksempel Rom, fantes det flere husmenigheter. Noen av disse husmenighetene i det daværende Romerriket var små, andre ganske store, og jo større de ble jo mer avhengig var de av større hus for å få plass til alle. Velstående mennesker som var kommet til tro stilte gjerne husene sine til disposisjon for gudstjenester og bønnemøter. Et eksempel på det slikt hus var huset til Maria i Jerusalem, hvor de første kristne fra husmenighetene i Jerusalem var kommet sammen for å be, ifølge Apg 12. Denne Maria var ifølge Apg 12,12 mor til Johannes Markus, som vi kjenner som forfatteren av Evangeliet etter Markus. I disse store husene ble det etter hvert bygget baptisterier, altså dåpsbasseng. Det er først når vi nærmer oss 300-tallet - altså 300 år etter Jesu fødsel - at vi kan se de første tegn på at det bygges egne hus til gudstjenesteformål. Og det kommer samtidig med at kirken inngår en vanhellig allianse med keiser Konstantin (324-337), som blir det som var en martyrkirke og en forfulgt minoritet til en kirke med et sekulært overhode, en keiser, som først på sitt dødsleie antar den kristne tro.

Personlig er jeg av den overbevisning at slik tiden er og utvikler seg, og med stadig flere kristne som vil bli forfulgt i Europa - og også Norge - vil vi måtte vende tilbake til husmenighetene. Det er der troen vil overleve. Den lutherske presten Richard Wumbrand, så dette allerede på 1980-tallet. Prokla Media var forutseende nok til å utgi et hefte Wurmbrand skrev: Kirken under jorden.

Jeg studerer Efeserbrevet for tiden, både for egen del og med tanke på et seminar jeg skal ha i en menighet til høsten. Også her fantes det en husmenighet, og det er blitt nesten litt overveldende å tenke på at Gud hadde et uttrykk for seg selv i denne byen. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor dette virker så sterkt på meg:

Efesos var på den tiden Efeserbrevet skrives en viktig by, et sentrum om du vil, for handel og næringsliv. Her lå en svært viktig havn, men dette var også sentrum for et okkult fenomen, dyrkelsen av fruktbarhetsgudinnen Artemis eller Diana, som hun også kalles. Mye av den økonomiske fremgangen og velstanden i Efesos var knyttet til denne avgudsdyrkelsen, og avgudsdyrkelsen var gjerne forbundet med rtempelprostitusjon.

I denne byen reiser altså Gud opp et vitnesbyrd om seg selv. Ikke i form av et konkurrerende tempel eller kirkebygg, men i form av mennesker som er født på ny, døpt og lagt til 'de andre', som det heter i Apgj 2,47. Forsamlingen i Efesos bestod av mennesker.

Han reiser opp dette vitnesbyrdet i en by full av materialisme, avgudsdyrkelse og prostitusjon. Ut fra denne sammenhengen kaller Han mennesker og adskiller dem. I Rom 1,1 skriver Paulus om seg selv at han er 'utskilt for Guds evangelium'. Det er hva den kristne forsamlingen er.  Skilt ut, helliget, gjort rene for å være lys og salt i en mørk verden, i dette tilfellet Efesos.

Ville noen lete etter et vitnesbyrd om Gud i Efesos måtte de finne noen av Kristi disipler. I dem hadde Gud gjort sin bolig. Er det noe rart at jeg er bittelitt begeistret?

Saktegående kirke

Vi har alle hørt om 'fast food', og for en tid lanserte noen også begrepet 'slow food', kortreist mat som det tar tid å lage og litt tid å spise Ma.n spiser ikke  bare for å bli mett, men man har tid til å nyte måltidet.

Nå har noen også lansert begrepet 'slow church'. Det begrepet passer meg godt!

En kirke som ser de lange linjene, som har tid til å slå røtter, som ser mennesket, kjenner behovene, som ikke er overfladisk, men som lodder djupere!

Som har tid til den langsomme bibellesningen, den gode samtalen, undringen, refleksjonen. Som har tid for å modnes og som har mot til å modnes.

En slik kirke vil jeg gjerne være en del av.

Bror

Bror. Det er et av de vakreste ordene jeg kjenner. I en tid hvor det nærmest er et hysteri rundt titler, om man er apostel eller profet, eller hva det nå måtte være, er det herlig befriende å bare være en bror. Finnes det egentlig noe større? Kan jeg være noe mer? Jeg tror ikke det.

Johannes, kalte seg en bror når han skriver ned sine akopalyptiske visjoner:"Jeg, Johannes som er deres bror..."( Åp.1,9 ) En bror, så forklarer han hva en bror er for noe:"og sammen med dere har del i trengslene og riket og utholdenheten i Jesus....."

En bror er en som deler livet med en annen, ikke fraværende, men nærværende. En som tar del i våre trengsler, ikke som tilskuer, men som medvandrer. Ikke fra sidelinjen, men som identifiserer seg med den andre. En som ikke hever seg over den andre, men er likestilt i Kristus.

Godt vennskap er dyrebart. Det kan ikke kjøpes.

En bror er også en som har del i Guds rike på samme måte som du. Du er ikke noe mer enn han. Jeg kjenner på djup takknemlighet fordi jeg har venner, ja, brødre i så mange ulike kirkesamfunn. Vi kan være uenige i visse teologiske spørsmål, men er han en bror i Herren, er han også min bror.

Det er når man er sammen som brødre at man hjelper hverandre til å holde ut.

Stor feiring av 75 års jubileet til Koinonia Farm

Radikale og progressive kristne satte hverandre stevne i Americus, Georgia 8.-10 mars for å feire 75 års jubileet til Koinonia Farm. Et sympositum markerte den profetiske visjonen til Clarence Jordan, sørstatsbaptisten, om å bygge opp en verden preget av fred, fellesskap og rettferdighet for alle mennesker. I tillegg handlet sympositumet om ikke-volds prinsipper, og bærekraftig praksis for et kristent liv levd i fellesskap.

Jonathan Wilson-Hartgrove, en av lederne for den nymonastiske bevegelsen i Amerika, var vertskap for sympositumet, som ble holdt i First Baptist Church i Americus og First Metodist Church i Americus. At sympositumet ble holdt her hadde en stor symbolsk verdi.

I 1965 fjernet diakonene i First Baptist Church en gruppe fra Koinonia som bestod av både hvite og svarte fra gudstjenesten julaften. De fikk ikke delta. Høsten 1968 blokkerte en gruppe fra First Metodist Chruch kirkedøren slik at amerikanere med afrikansk herkomst skulle få komme inn. Heller ikke Clarence Jordan eller andre tilhørende Koinonia Farm fikk lov å komme inn.

Nå feiret begge menighetene 75 års jubileet for det store forsoningsarbeidet som i alle disse årene har pågått på bondegården Clarence Jordan startet. Talerne på sympositumet var Rev Dr William J. Barber II, Kathy Kelly, Ruby Sales, Shane Claiborne og Jonathan Wilson-Hartgrove.

Fra programmet kan nevnes:

Torsdag 8.mars talte Rev Dr William J. Barber II over emnet: 'Poor peoples campaign: A national call for moral revivial'.

Fredag 9. mars talte Anton Flores om 'Building up Justice" og Kathy Kelly, sistnevnte en fredsaktivist-veteran og grunnleggeren av Voices for Creative Nonviolence, om 'Building up peace.'

Lørdag 10. mars startet med en tale av Shane Claiborne. Han talte over emnet: 'Building up Community.' I den forbindelse delte David Johnson fra Bruderhof sitt vitnesbyrd. Jonathan Wilson-Hartgrove talte ved avslutningen av sympositumet.

Søndag var det samling på Koinonia Farm hvor det ble servert brunsj og hvor det var mange gode muligheter for å hilse på gamle kjente.

Fellesskapslivets frukter

"Samfunnet vårt oppmuntrer individualismen. Vi får stadig oppfatningen at alt vi tenker, sier eller gjør er en personlig prestasjon som fortjener spesiell oppmerksomhet. Men som mennesker som tilhører de helliges samfunn vet at det som har åndelig verdi ikke er et resultat av personlig prestasjon men frukten av et liv i fellesskap.

Hva vi enn vet om Gud og Guds kjærlighet, hva vi enn vet om Jesus - Hans liv, død og oppstandelse - hva vi enn vet om kirken og dens liv, er det ikke noe som vi har kommet på og bør belønnes for. Det er en kunnskap som er blitt formidlet for oss gjennom tidsaldrene fra Israels folk og profetene, fra Jesus og de hellige og fra alle som har vært med og formet våre hjerter.

Den sanne åndelige innsikten tilhører de helliges samfunn."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hjerter så vide som verden

Når vi blir oss bevisst at vi er en del av de helliges fellesskap utvides våre hjerter slik at de rommer hele verden.

Den kjærlighet vi kjenner er ikke bare vår kjærlighet - kjærligheten fra Jesus og de hellige lever i oss. Når Jesu Ånd lever i våre hjerter, lever der også alle som har levd i Hans Ånd. Våre foreldre, besteforeldre og oldeforeldre, våre lærere og deres lærere, våre pastorer og deres pastorer, våre åndelige ledere og deres ledere - ja, alle de hellige menn og kvinner som utgjør den lange kjærlighetslinjen gjennom historien - finnes med der Jesu Ånd velger å bo.

De helliges fellesskap er ikke bare et nettverk av mennesker som har bånd til hverandre. Det er først og fremst våre hjerters fellesskap.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Fellesskapets kropp

"Når vi samles rundt bordet og bryter brødet sammen forvandles vi ikke bare individuelt men også som fellesskap. Vi, mennesker fra ulike tider og folkegrupper, med ulik bakgrunn og historie, blir én kropp. Som Paulus sier: 'Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp. For vi har alle del i det ene brød.' (1.Kor 10,17)

Ikke bare som individer men også som fellesskap blir vi den levende Kristus, utvalgt, velsignet, sønderbrutt og gitt til verden. Som en eneste kropp blir vi et levende vitnesbyrd om Guds uendelige lengsel etter å samle alle folk og nasjoner som en eneste Guds familie."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Om det å elske en annen

"Å elske noen betyr ikke bare at man gjør ting for andre; det er mye djupere. Å elske noen er å vise hvor vakre de er, deres verdi og deres betydning; det er å forstå dem, forstå deres rop og deres kroppsspråk; det er å glede seg over deres nærvær, tilbringe tid i deres selskap og kommunisere med dem. 

Å elske er å leve i et hjerte til hjerte forhold med en annen; gi og motta fra hverandre."

- Jean Vanier (bildet) i Seeing Beyond Depression, side 19. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Et fellesskap er ikke bare for seg selv

"Et fellesskap oppdager gradvis, idet det vokser, at det ikke er her bare for seg selv. Det tilhører menneskeheten. Det har mottatt en gave som må bære frukt for alle mennesker. Hvis det lukker seg inne, vil det kveles."

"Jo mer et fellesskap fordjupes og vokser, jo mer integrert må det bli i nabolaget. Når det hele starter opp er det integrert innen husets fire vegger. Men gradvis åpner det seg opp til naboer og venner. Noen fellesskap begynner å få panikk når de føler at deres naboer blir knyttet til dem; de er redd for å miste sin identitet, over å miste kontroll. Men det finnes tider da man må slå ned veggene i et fellesskap. På denne måten kan et lite fellesskap gradvis bli en gjærdeig, et sted for enhet for alle og mellom alle."

- Jean Vanier (bildet) i Community and Growth. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Fastebetraktninger 2017, del 6: Levende steiner

I går førte en sang til at minnene strømmet på. Med ett var jeg tilbake til 1978-1979, til husmenigheten jeg og May Sissel var en del av.  Den var vi en del av i 10 år, kanskje de beste ti årene jeg har hatt i noen menighetssammenheng. Den gangen var ikke menighet noe vi gikk i. Vi var menighet. Dette er min åndelige arv:

Jesus take me as I am
I can come no other way
Take me deeper into You
Make my flesh life melt away
Make me like a precious stone
Crystal clear and finely honed
Life of Jesus shining through
Giving glory back to You.

Sangen var skrevet av David Bryant i 1978, og ble sunget mye i husmenighetene som eksisterte den gangen. Jeg elsket den sangen. Den fortalte meg så mye om det jeg så den gangen, og som ble så dannende for livet mitt: Menigheten slik Gud så den fra før verden ble til. Som levende steiner passet til hverandre. Formbare steiner. Og hensikten: At Jesu liv skulle skinne gjennom dem, slik at Gud skulle få ære.

Dette er kommet så sterkt tilbake til meg nå i fastetiden. Om de levende steinene og Guds evige hensikt.

"Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap, til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme." 1.Pet 2,5-6.

Menighet er ikke noe hus gjort i stein eller tre. Det er levende steiner bygget sammen til et åndelig hus. Da må steinene tilpasses. En slik hellighetsforkynnelse er mangelvare i dag. Jeg hører den nesten ingen steder.

Her er en video hvor sangen jeg nevner blir sunget. Ikke den beste innspillingen jeg har hørt, men den eneste jeg fant på nettet:

https://www.youtube.com/watch?v=UIL5BjN8zIc

Sann gjestfrihet

"Hver god relasjon mellom to eller flere, det være seg vennskap, ekteskap eller fellesskap, skaper en plass der fremmede kan komme og vennskap utvikles. Gode relasjoner er generøse. Når vi kommer inn i et hjem og kjenner oss varmt velkommen, merker vi snart at det er kjærligheten blant dem som bor der som gjør gjestfriheten mulig.

Når det er stridigheter i hjemmet tvinges gjesten til snart å måtte velge side. "Står du på hans eller hennes side?" "Holder du med dem eller oss? "Liker du ham bedre enn meg?" 

Slike spørsmål blir til et hindrer for sann gjestfrihet, som jo bør innebære at den fremmede kan kjenne seg trygg og oppdage sine gaver. Gjestfrihet er mer enn et uttrykk for omtanke for gjesten. Det er også et uttrykk for kjærlighet mellom dem som er vertsfolket."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Vennskapets ikon. Det forestiller Kristus og den hellige Mena.

Fellesskap handler om omsorg

"Fellesskap handler om omsorg: omsorg for mennesker. Dietrich Bonhoeffer sier: 'Den som elsker fellesskapet ødelegger fellesskapet; den som elsker brødrene bygger fellesskap.' Et fellesskap er ikke et abstrakt ideal. Vi streber ikke etter et perfekt fellesskap. Fellesskap er ikke et ideal; det er mennesker. Det er deg og meg.

I fellesskapet er vi kalt til å elske mennesker akkurat som de er med deres sår og deres gaver, ikke som vi skulle ønske at de skulle være. 

Fellesskap betyr å gi dem rom, og hjelpe dem til å vokse. Det betyr også å motta fra dem så vi kan vokse. Det er å gi hver og en frihet; det er å gi hverandre tillit; det handler om å bekrefte, men også utfordre hverandre. 

Vi gir verdighet til hverandre ved å lytte til hverandre, i en ånd av tillit og ved å dø bort fra seg selv for at den andre skal leve, vokse og gi."

Jean Vanier, her sammen med medlemmer av L'Arche-fellesskapet. Fra boken "Community and Growth", side 35-36. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Gaven til å lytte

"Dette er en viktig gave til fellesskapet. Men hvis vi er i stand til å lytte, må vi tilby sikkerhet. En forsikring om konfidensialitet er en essensiell del av det å være en god lytter.

Dette betyr at vi må respektere sårene og lidelsene til de andre og ikke avsløre disse."

Jean Vanier i Community and Growth, side 253. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Et orkester

"Et fellesskap er som et orkester; hvert instrument er vakkert i seg selv og når det spilles alene, men når alle spiller sammen, så gis hver og en sin egen fylde, og resultatet blir enda vakrere.

Et fellesskap er lik en hage full av blomster, kratt og trær. Hver av dem gir liv til den andre."

Jean Vanier i boken Community and Growth, side 251. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Fellesskapets frukter

"Vårt samfunn oppmuntrer individualismen. Vi får stadig forståelsen av at alt vi tenker, sier eller gjør er en personlig prestasjon som fortjener spesiell oppmerksomhet. 

Men som mennesker som tilhører de helliges samfunn, vet at det som har åndelig verdi ikke er resultatet av personlig prestasjon men frukten av et liv i fellesskap.

Hva vi enn vet om Gud og Guds kjærlighet, hva vi enn vet om Jesus - Hans liv, død og oppstandelse - hva vi enn vet om kirken og dens liv, så er det ikke noe vi har kommet på og bør belønnes for. Det er en kunnskap som formidles til oss gjennom tidsaldrene fra Israels folk og profetene, fra Jesus og de hellige og fra alle som har vært med og formet våre hjerter. 

Den sanne åndelige innsikten tilhører de helliges samfunn."

Henri Nouwen (bildet) i boken Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Tverrkirkelige venner

"Tverrkirkelige fellesskap vil ikke bli en ny menighet med sine egne gudstjenester. Nei, et tverrkirkelig fellesskap er er kalt til å bringe mennesker sammen, og gjennom dem, deres menigheter.

Deres rolle er å hjelpe mennesker til å oppdage hverandre på en djupere måte, deres tro og deres skjønnhet, og til å hjelpe mennesker til å oppdage at de tingene som forener er mye djupere enn de tingene som skiller."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 200. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Om å skape fellesskap

"Et fellesskap skapes bare når dets medlemmer aksepterer at de ikke kommer til å oppnå store ting, at de ikke kommer til å bli helter, men ganske enkelt leve hver dag med nytt håp, som barn, i forundring over at solen står opp og i takknemlighet over at den går ned.

Fellesskap skapes bare når de har erkjent at menneskenes storhet ligger i at vi aksepterer vår ubetydelighet, vår menneskelige stilling og vår jord.

Jean Vanier (til venstre på bildet) i Community and Growth, side 109. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Meningen med et liv i fellesskap

"Fellesskap handler om hjertets og åndens enhet; det er et nettverk av relasjoner. Dette innebærer en respons på ropet fra våre brødre og søstre, spesielt de fattigste, de svakeste, de mest sårbare og en følelse av ansvar for dem.

Dette er krevende og urovekkende.

Det er årsaken til at det er mye mer lettvint å erstatte relasjoner og kravene det medfører med lover, regler og administrative forordninger. Det er enklere å adlyde regler enn det er å elske mennesker. Dette er årsaken til at livet i enkelte fellesskap og kommuniteter er slukt av regler og administrasjon i stedet for å vokse i takknemlighet, gjestfrihet og talenter."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 108. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen