Fastebetraktninger 2017, del 6: Levende steiner

I går førte en sang til at minnene strømmet på. Med ett var jeg tilbake til 1978-1979, til husmenigheten jeg og May Sissel var en del av.  Den var vi en del av i 10 år, kanskje de beste ti årene jeg har hatt i noen menighetssammenheng. Den gangen var ikke menighet noe vi gikk i. Vi var menighet. Dette er min åndelige arv:

Jesus take me as I am
I can come no other way
Take me deeper into You
Make my flesh life melt away
Make me like a precious stone
Crystal clear and finely honed
Life of Jesus shining through
Giving glory back to You.

Sangen var skrevet av David Bryant i 1978, og ble sunget mye i husmenighetene som eksisterte den gangen. Jeg elsket den sangen. Den fortalte meg så mye om det jeg så den gangen, og som ble så dannende for livet mitt: Menigheten slik Gud så den fra før verden ble til. Som levende steiner passet til hverandre. Formbare steiner. Og hensikten: At Jesu liv skulle skinne gjennom dem, slik at Gud skulle få ære.

Dette er kommet så sterkt tilbake til meg nå i fastetiden. Om de levende steinene og Guds evige hensikt.

"Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap, til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme." 1.Pet 2,5-6.

Menighet er ikke noe hus gjort i stein eller tre. Det er levende steiner bygget sammen til et åndelig hus. Da må steinene tilpasses. En slik hellighetsforkynnelse er mangelvare i dag. Jeg hører den nesten ingen steder.

Her er en video hvor sangen jeg nevner blir sunget. Ikke den beste innspillingen jeg har hørt, men den eneste jeg fant på nettet:

https://www.youtube.com/watch?v=UIL5BjN8zIc