Fastebetraktninger 2017, del 12: Guds enkle vandringsmenn

Jeg tenker mye på en mann jeg møtte for mange år siden. Hans navn er Peter Peters. Dessverre har jeg ikke noe bilde av ham. Jeg møtte ham mens jeg arbeidet for daværende Norsk Misjon i Øst, tidligere Misjon bak Jernteppet, som redaktør av deres tidsskrift: Ropet fra Øst. Organisasjonen heter i dag Stefanusalliansen. Peter Peters var evangelist blant de såkalte reformbaptistene, eller de uregistrerte baptistene, grunnlagt av Georgij Vins og Gennadij Kryuchkov. Reformbaptistene oppstod som en reaksjon på myndighetenes innblanding i den russiske baptistunionen. Disse uregistrerte baptistene ble utsatt for hard forfølgelse.

Møtet med Peter Peters gjorde så sterkt inntrykk på meg at det sitter i kroppen den dag i dag. Han var en reisende evangelist, som dro fra sted til sted i det veldige russiske riket. Peters hadde sittet i fengsel for sin tro flere ganger, og KGB var stadig på jakt etter ham. Han var nøysom, høyreist og slank, leste i en slitt Bibel, og var en beder. Jeg husker vi var på besøk hos en familie, og når vi skulle be, reiste vi oss alle sammen, slik skikken er blant reformbaptistene i Russland. Man ber stående, eller knelende. Aldri sittende. Disse våre trossøsken er preget av en stor gudsfrykt.

Det er noe ved denne enkelheten, dette rotekte, livet som tiltaler meg så mye. Når jeg tenker på Peter Peters, som jeg gjør med stor takknemlighet, kommer jeg til å tenke på denne sangen:

Her jeg vandrer som en pilegrim gjennom verdens fremmedland,
for jeg har mitt rette hjemland bakom flodens dunkle strand.
Og jeg så en gang i ånden himlens herlighet
og glans, sådan skjønnhet overgår all jordisk sans.

Kor: Jeg har valgt å gjøre selskap med Guds enkle vandringsmenn.
Det får koste hva det vil, men jeg må hjem til himmelen. 
Det er lengselen hjem som driver meg,
jeg kan ei stanse her,
for en fremmed her i verden jeg jo er.

Ofte merkes vel at kristennavnet her et skille står
mellom verden og den pilgrimsskare som mot himlen går.
For den sjel som ei i ånden så Guds stad Jerusalem
han kan ei forstå en pilgrims lengsel hjem.

Selv om jorden her er fager i sin skjønne blomsterskrud,
kan den aldri, aldri måles med min himmel hos min Gud.
Derfor lengter jeg dit hjem til evig sommer, evig vår,
til det land som alt i evig blomstring står.

Jeg tenker: en slik sang kunne neppe bli skrevet i 2017.

Jeg foretrekker å være sammen med Guds enkle vandringsmenn under min vandring her på jord. Jeg finner de i mange sammenhenger. Det er de som klynger seg til korset, og bare korset.

Her er et opptak hvor Ole Abel Sveen synger denne vakre sangen:

https://www.youtube.com/watch?v=CL04MZts2hw