Fastebetraktninger 2017, del 3: Jesusbønnen - bønnen som gir hvile

Det finnes en ro som kommer av en bønnens rytme som sitter både i sjelen og kroppen min. Mer og mer har Jesusbønnen blitt 'min' bønn, den jeg stadig vender tilbake til gjennom dagens løp:

Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder.

Denne bønnen gir hvile.

Fra strev. Fra uro. Fra rastløshet. Fra de ordrike bønnene.

Den er ingen prestasjon. Den bor i meg. Leppene former ordene, men den kommer fra mitt indre.

Det finnes et vers i 1.Mosebok kapittel 3, som jeg stadig vender tilbake til. Verset er gjengitt slik i den bibeloversettelsen jeg bruker til daglig: "Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval."

Det er dette livsfellesskapet med Herren Jesusbønnen drar meg inn i.

Verset er en del av leseteksten for denne første søndagen i fastetiden.

Bønnesnoren jeg ber Jesusbønnen med, i det jeg flytter fingrene mine fra knute til knute, gjør den veldig kroppslig. Troen er kroppslig og bønnesnoren hjelper meg til å forbli kroppslig.