Den som tror tar det med ro

 Alt skal være så effektivt i dagens samfunn. Hvor annerledes Guds rike er! Der kan ikke resultater måles så lett. Gud stresser ikke. Han har det ikke travelt. Akkurat det kan være frustrerende for oss.

I Guds rike må vi lære oss til å vente på hverandre. Der er den sist ankomne like viktig som den som kom først, ja det forventes mer av den som har lang fartstid enn den som nettopp har begynt. Effektivitet er ikke et viktig ord i denne sammenhengen, men omsorg er!

Lars arbeider med fire funksjonshemmede på et snekkerverksted. Han har fortalt om sine frustrasjoner og sine gleder, og hvor vanskelig det er å gjøre et godt arbeid og samtidig ta vare på de fire mennene han har ansvar for og deres behov. Han ønsker å være en dyktig og effektiv snekker, som han er utdannet som, men har kommet til den erkjennelse at produktene de lager er mindre viktige. Det som betyr noe er den voksende følelsen av å ha lykkes med noe, for de fire mennene. Det som kreves av ham er tålmodighet og en villighet til å la andre arbeide i sitt tempo i stedet for at du gjør jobben raskere selv. 

Ikke løp foran de menneskene Gud har betrodd deg. Gå ved siden av. Vær en som oppmuntrer!

"Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv." (Rom 12,10)

"Ta dere av den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker." (Rom 14,1)

"Den som tror, har ingen hast..." (Jes 28,16)

Et liv i kontemplasjon

 Et liv i kontemplativ bønn og stillhet er blitt min livsvei. Få, om noen ting har betydd så mye for meg som da jeg lærte å praktisere Jesusmeditasjon av Edin Løvås, som ble en nær, og god venn gjennom mange år. Edin ble som en åndelig far for meg. Å følge Jesus ved å dvele og grunne på evangelienes beretninger om Ham, på en måte ved å klyve inn og bli en del av selve beretningen har vært livsforvandlende. 

Det har også Jesusbønnen vært. Den har vært som et pulsslag gjennom hele mitt liv og fulgt meg i alle livsfaser helt siden en russisk-ortodoks munk lærte meg den en gang tidlig på 80-tallet. Nå er det Jesusbønnen som bærer meg gjennom livets bråttsjøer. Den stadige og rolige gjentagelsen av denne bønnen gir sjelen ro og hvile.

Jeg har djup respekt for at det finnes mange veier til Kristus, selv om Kristus er den eneste Veien. Bare Jesus, og Ham alene, gir oss adgang til Faderen. Selv om min vei er den kontemplative har jeg djup respekt for at den ikke passer for alle, for vi er alle forskjellige. En ting har vi alle til felles: Jesus. Jeg ønsker at hele mitt liv skal dreie seg om Ham.

Her sitter jeg i bønnehagen utenfor Kristi Himmelfartskapellet for en tid tilbake, mens jeg ennå hadde muligheten til å gå inn hit uten hjelp fra andre. (Foto: May Sissel Hansen)

La uroen hvile

Herren sier: «La uroen hvile! Når du hisser deg opp over midlertidige problemer, vil distraksjon holde deg fra der du kan være mest nyttig. Stormene svirrer ikke uten at det tilføres mer energi. Sett tiden din inn i det jeg viser deg akkurat nå. Jeg vil avgjøre resultatet på det som reiser seg mot deg. Ingenting vil ta bort håpet ditt i fremtiden. Jeg er allerede der så jeg stoler på at veien vil bli til gull. Du får det du er åpen for. Forvent det beste og tillat det som er enda bedre.

Jeg tar dine hender i denne sesongen. De vil føle seg tomme, men dette er med vilje. Min fineste blir plassert i jordkaret ditt. Det du ikke kunne se vil bli krystallklart. Denne sesongen er full av fantastiske overraskelser. Forsak det som ikke ble realisert før i dag. Du vil ikke motta en mindre plan hvis Jeg er din himmelske Fader. Å se i bakspeilet vil fortsette å vandre rundt i tankene fra fortiden. La det som var, være for Jeg tar deg med til steder av Min Herlighet."

- MaryEllen McCloud. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

 

Våk mens du sover!

 Vi greier ikke alltid å være like oppmerksomme og ivrige. Vi sovner, som de ti brudepikene i evangeliet gjorde mens de ventet på at brudgommen skulle komme (Matt 25,1-13). Men vi kan si med bruden i Høysangen: "Jeg ligger og sover, men hjertet våker" (Høys 5,2). 

Du kan ikke alltid tenke bevisst på Herren - brudgommen. Han krever det ikke heller. Du har jordiske oppgaver som krever oppmerksomheten din. Men dypt inne i deg kan hjertet ditt våke. 

Gud bor i ditt innerste sentrum. Der banker han stadig på hjertets dør. Han lengter etter å fylle deg helt med sitt nærvær, både bevisstheten og underbevisstheten din. Når du må forlate han i bevisstheten og tenke på jobben din, kan han leve videre i underbevisstheten. Der kan han være i dine lengsler og drømmer, i din glede og sorg. Hans lys kan lyse for deg og hans kjærlighet kan være din store glede. Da våker ditt innerste hjerte hos ham, selv når bevisstheten sover. 

Dine bevisste tanker, ord og handlinger er ikke det eneste virkelige i livet ditt. Det finnes dypere lag i deg, og hvis du elsker Gud der, blir han drivkraften i alt du gjør.

Hver eneste kveld har du en spesiell mulighet til å så brudgommens navn i underbevisstheten din. Rop på ham, stille og fortrolig, rett før du sovner. Da spirer navnet hans i ditt aller innerste mens du sover og hjertet våker.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 189

Våk over oss når vi hviler

 Å, Kristus, den levende Guds Sønn, må dine hellige engler vokte vår søvn. Må de våke over oss når vi hviler, og omkranse vår seng.

La den i våre drømmer åpenbare syner av din forunderlige sannhet, du universets strålende fyrste, du mysteriets yppersteprest. 

Må ingen drømmer uroe vår hvile og ingen angst formørke vår drøm. Gi at verken frykt eller uro forsinker vår etterlengtede umiddelbare søvn. 

Må vårt gode, daglige arbeid hellige nattens bønner. Gi at vår søvn er djup og mild, og vårt arbeid friskt og sterkt. 

- Hellige Patrick av Irland

Hvile på ditt hjertets grunn

 Menneskehjertets dyp kan ikke måles. Selve hjertets natur er uendelig, siden det har sin rot i Guds uendelighet. Livet ditt blir bare meningsfylt dersom du prøver å oppdage ditt hjertes dyp, kjernen i ditt vesen. Det gamle mennesket må gjennomgå en hjertetransplantasjon for å finne igjen sitt opphav.

Efraim Syreren (306-373) sier at Gud la hele himmelriket inn i menneskets hjerte da han skapte det. Vår oppgave består i å grave dypt nok, slik at vi kan oppdage den skjulte skatten vi bærer på.

Du kan bare finne Gud hvis du leter i det hemmelige rommet i ditt aller innerste. Hvis du graver dypt, dypt inne i deg selv, finner du porten til Guds rike. Der står han selv og venter på deg. Den beste måten å grave på, er å avsette tid til indre bønn hver dag.

Når du har funnet gjertet ditt, skal du også prøve å bli der og bo der. Det er ikke lett. Våre forskjellige oppgaver i verden tvinger oss ofte til å leve med oppmerksomheten langt borte fra hjertet. Men hvis du er godt forankret i ditt eget sentrum, trenger det ikke være splittende om du bruker forstanden og oppmerksomheten på det oppgavene dine krever av deg. Hjertet ditt er det grunnlaget som alle dine indre og ytre evner hviler på, og midt i blant alle de utadrettede syslene dine kan hjertet være festet i Guds uendelighet og stillhet. 

Men et slik grunnlag får du bare hvis du avsetter tid til å ikke gjøre noe annet enn å være i ditt hjerte, foran Gud.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 250

Måtehold og mangelen på ro

Hvordan står det til med gudsfrykten og nøysomheten? De to ordene hører sammen med velsignelse! Apostelen Paulus skriver til den unge kirken, og til alle kristne gjennom alle tider: "Ja, gudsfrykt med nøysomhet haar stor vinning." (1.Tim 6,6) Husker du sist det ble preket over det ordet i forsamlingen du tilhører?

Måtehold er et ord som snart ikke hører hjemme i moderne norsk. Men det er et nøkkelord når det gjelder den tro som er overgitt fra apostlene - en gang for alle, og tro om det ikke også er et nøkkelord når det gjelder vår sjelelige sunnhet og velvære?

Benediktinermunken Anselm Grün sier det slik: "En viktig årsak til vår tids mangel på ro er den mangel på måtehold som hersker overalt. Dette manglende måteholdet viser seg i reklamen, som uopphørlig vil få oss til å kjøpe stadig mer, alltid prøve noe nytt. Reklamen taler til våre umåtelige behov, vårt behov for kontinuerlig lykke, for øyeblikkelig behovstilfredstillelse, for sikkerhet og suksess. Bak reklamens umåtelighet står et helt bestemt selvbilde som vi har: bildet av et menneske som kan alt, som ikke kjenner grenser, som har alt i sitt grep. Mennesket uten måtehold blåser seg selv opp. Carl Gustav Jung taler om inflasjon. Med dette mener han mennesker som ikke lenger kjenner noen grense, og som mener at alt lar seg gjøre. De blir urolige så snart de støter på en grense. Så forsøker de å passere grensen ved å tilfredsstille sine umåtelige behov. Men så snart ett behov er blitt tilfredsstillt, dukker allerede det neste opp. De faller aldri til ro."

Hvile og god omsorg midt i tjenesten

3.søndag i påsketiden/Prekentekst: Mark 6,30-44

Hvilen hører med til tjenesten. Apostlene gjør opp status for det de har vært med på så langt, og så inviterer Jesus dem til å slappe av! Det er så lett å glemme denne sunne kombinasjonen, og i sin tjenesteiver brenne lyset i begge ender. "Han sier til dem: Kom med til et øde sted hvor vi kan være for oss selv, og hvil dere litt." (v.31a) Å, som vi trenger disse øde stedene med Jesus! Folket trengte seg inn på Jesus - og på apostlene - fra alle kanter: "For det var mange som kom og gikk, så de ikke engang fikk tid til å spise." (v.31b) Det er ikke et nederlag om man kjenner behov for å ta en pause fra tjenesten man står i for Jesus. Det er motsatt. Det er et tegn på sunnhet. Vi trenger alle tid 'for å være for oss selv'. Vi er ikke bare ånd, men sjel og kropp! Jesus sa ved en anledning: "De fattige har dere alltid iblant dere". Med andre ord: behovene vil alltid være der! De blir ikke borte. Men driver man rovdrift på seg selv, vil kroppen og sjelen ogg ånden vår til slutt si tydelig fra!

La oss derfor ta imot invitasjonen fra Jesus om å trekke oss tilbake, til de øde stedene, for å hvile oss - sammen med Jesus.

Denne søndagen i kirkeåret kalles "hyrdesøndagen" og har som fokus Guds omsorg for mennesket, her i form av noe å spise for de som er sultne. Gud har omsorg for hele mennesket, ikke bare for deres åndelige behov. Evangeliene har flere brødunder-beretninger. Vi har denne, som utgjør dagens prekentekst, hvor 5000 menn foruten kvinner og barn, mettes. I Matt 15,29-39 er det snakk om 4000. Markus har med begge beretningene. Først den som forteller om 5000 og senere i Mark 8,1flg den som handler om de 4000. Det er likevel en forskjell på dem, så vi må formode at det er snakk om to hendelser. I den første er det snakk om "fem brød og to fisker" (Mark 6,38), mens det i den andre beretningen er snakk om "sju brød" (Mark 8,5) og "noen få småfisker" (Mark 8,7)

Vel så interessant som antallet mennesker som får del i praktisk hverdagsomsorg fra Jesu side er det som skjer når Jesus bryter brødet og ber velsignelsesbønnen. 

Jeg merker meg ordene som brukes i Mark 6,41: "Så tok han de fem brødene og de to fisskene, så opp mot himmelen og ba velsignelsesbønnen. Så brøt han brødene og ga dem til disiplene for at de skulle gi til folket..." 

"Brøt" og "ga". Det er det samme Jesus gjør når Han innstifter nattverden! Og da som nå ber også Jesus velsignelsesbønnen. Hvilken bønn er det snakk om? Den jødiske, som ifølge gammel jødisk tradisjon lyder slik: "Velsignet være du, Herre vår Gud, universets (eller altets) konge, som lot brødet vokse fram fra jorden." 

Om å ha Gud som sin bolig

Av og til undres jeg på hvordan mennesker klarer seg som ikke har Gud å gå til, når livet røyner på. Sent i går kveld kom jeg hjem fra sykehuset etter mange undersøkelser. Fantastisk å bo i en by med eget sykehus, flinke leger, sykepleiere, hjelpepleiere og portører. Likevel - enda bedre er det å få komme hjem til eget hus, egen seng og en familie som elsker meg slik jeg er.

Det ble lange timer i en sykehusseng i går. Tid til å tenke og tid til å be. I går må jeg innrømme at jeg ba bønner i fortvilelse, og tryglet Herren om å la meg slippe mer smerte, flere prøver, flere urolige netter på sykehus. Stor var derfor gleden når legen kom for å si fra at jeg kunne få reise hjem. Vel og merke etter at alle prøvene var tatt.

Jeg kjenner på dup takknemlighet til alle som ba for meg i går.

Og for å tilhøre Herren i medgang og motgang.

Tenk at vi kan gå til Ham med alt. Absolutt alt. Ingen ting er for lite, ingen ting er for stort. Det er stort.

'Herre! Du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt.' Salme 90,1

Av og til føler jeg meg bittebitte liten, særlig i møte krevende sykdon. Da er det godt å ha gjort Gud til sin bolig.

Den saligste roen hos Jesus

I dag, etter en urolig natt, våkner jeg med en sang på leppene: 'Hvor finner sjelen sin saligste ro? Hos Jesus, bare hos Jesus.'

Dette har vært en tøff uke. Med så mye smerter, skjelvinger, spasmer og hudløs angst. I perioder nesten ikke til å holde ut. Mye av det jeg skulle ha gjort er ugjort. Ikke overskudd til noe. Jeg har sett at det har vært fine vårdager med solskinn utendørs, men jeg har ikke opplevd det. May Sissel plukket hvitveis her om dagen. Det var veldig koselig. Satte dem i en vase på stuebordet, for at jeg skulle få se dem. Den eneste kjenning av vår jeg har kjent i år.

Om alt går etter planen legges jeg inn for operasjon førstkommende mandag. På Ullevål. Selve bypass-operasjonen blir tirsdag morgen. Kan ikke si annet enn at jeg gruer meg.

Men jeg lever med påskelyset. Med oppstandelsens krefter. Ikke mine egne. Jeg har ingen igjen . Tømt for mitt. Alt er hos Jesus, bare hos Jesus.

Noen tanker om behovet for ro og fred

Jeg går rundt med et ord på tungen. Smaker på det. Det er et engelsk ord: tranquility. Til norsk kan det oversettes: ro, hvile, stillhet, fred. Kanskje ordet best kan forstås som skjør stillhet, følbar ro og fred?

Det trenger jeg for tiden, og jeg er nok ikke alene om det.

Kanskje et bilde kan forklare bedre hva jeg mener: Se for deg vannflaten på en sjø og solen som lyser. Om overflaten er stille kommer solen til å reflekteres aldeles tydelig i vannet, og bildet blir klarere jo stillere vannet er. Om derimot vannoverflaten blir opprørt kan solen ikke gjenspeiles i den.

Det er på samme måte med vår sjel i forhold til Gud: jo roligere og mer fredfull den er, desto mer kan Gud avspeiles i den. Jo mer av Guds bilde som preges i oss. desto mer kan nåden virke gjennom oss. I Salme 29,11 kan vi lese:

'Herren gir sitt folk kraft, Herren velsigner sitt folk med fred.'

Ofte stresser vi avgårde, meg selv iberegnet, og bekymrer oss fordi vi vil løse alle våre problemer selv. Det skaper mye uro. Vi skulle være mye mer effektive om vi forble rolige innfor Guds ansikt og lar Ham handle og virke i oss med sin visdom og kraft som langt overskrider våre ressurser.

"For så sier Herren Gud, Israels Hellige: Hvis dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være." (Jes 30,15)

Det er min overbevisning at vi oppnår mer ved å tilbringe tid i Guds nærvær enn ved å gjøre hva som helst annet. Tid tilbrakt i Guds nærvær er aldri forgjeves. Det gir alltid noe.

Dårlig start på dagen

Den følelsen! I dag hadde jeg time hos endokrinolog på sykehuset kl.0900. Jeg hadde satt klokken til å ringe 0745. Jeg skulle til å gå på badet, da jeg kom til å lese innkallingen fra sykehuset. Der sto det at jeg skulle møte en time før, altså klokken 0800, for å ta blodprøver! Faktisk litt lurt å lese et slikt brev litt før!

Det ble en svært travel morgen, for å si det mildt! Det hører med til historien at da jeg hadde ventet i 45 minutter på å få tatt blodprøven, måtte jeg gi opp forsøket, og skynde meg to etasjer ned for å rekke timen med legen. Så ble det til at jeg etter legetimen måtte sette meg på venterommet for blodprøvetaking en gang til. Det var helt greit, for da fikk jeg igjen pusten.

Jeg hater å ha det travelt. Jeg må ha tid til å få med meg sjelen min.

Vi har alle vår egen rytme. Min har endret seg på grunn av sykdom. Alt skjer i mye saktere tempo. Slik må det være når kroppen er stiv og lite medgjørlig.

Men mange lever med et tempo som stjeler freden fra dem. Det er å drive rovdrift, ikke bare ppå kroppen, men også på sjelen.

Et eget kall

Jesus sier til apostlene: 'Kom med til et ensomt sted, hvor vi kan være alene, og hvil litt.' (Mark 6,31) Dette er på en måte et nytt kall til disiplene. Ikke et kall til å arbeide i Herrens vingård, men til å hvile og hente seg inn, en slags ferie sammen med ham. De skal ikke følge Jesus bare i aktivitetene, men også i hvilen. 

Disse ordene sier Jesus til deg også. Du trenger pustepauser, stunder med stillhet og ro, der du er alene med ham. 

- Wilfrid Stinissen

Jeg sover i Guds hus om natten

Jeg har begynt å be Salme 91 hver dag. Jeg ber den høyt - over livet mitt, og familiens liv - og har bestemt meg for å gjøre det ut året. Det er spesielt vers en. Jeg stanser opp ved og dveler ved ordene, før jeg leser og ber videre. Jeg bønneleser fra den nye oversettelsen av 2011:

'Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige.'

Er ikke dette bildet blendende vakkert?

Her om dagen lyttet jeg til den messianske jøden Reuven Doron, som går igjennom enkelte skriftsteder fra Bibelen og stanser opp ved enkelte hebraiske nøkkelord. Han utdypet dette verset og sa at det også kan oversettes: 'bli over natten' og 'De som sover i Guds hus om natten.'

Fantastisk!

Det er akkurat det jeg trenger: 'sove i Guds hus om natten.' Mens Han, Den veldige, Den allmektige Gud, våker over meg. Da er jeg trygg.

Og natt kan forstås både som den fysiske natten, men også om de tider i våre liv, da vi opplever sjelens mørke natt. Da kan vi finne nattely hos Gud.

Jeg har gjort Gud til min bolig.

En bønn

Herre, Du som våker om natten, og som ikke slumrer om dagen -

vær hos de slitne
de som er redde
velsign de døende
gi hvile
gi ro
gi fred

velsign, for Ditt navns skyld,

- Bjørn Olav Hansen, 18/7-2019 (c)

Behovet for trygghet

I det siste har jeg tenkt mye rundt dette som har med trygghet å gjøre. Det har selvsagt sammenheng med den utryggheten sykdom kan skape. Parkinsons gjør meg sårbar. Jeg kan bli lei meg. Jeg kan reagere på høye og sinte stemmer. Tårene kommer oftere enn før. Det er nok ikke så lett for andre å forstå helt ut, hva dette betyr, om man ikke har opplevd det på kroppen. Med Parkinsons følger også ofte skremmende drømmer.

Derfor er jeg opptatt av å skape trygge rammer for livet mitt. Hver av oss må gjøre det på egen måte. For vi er forskjellige. Fastlegen min lærte meg et nytt ord: selvivaretagelse. Det er det jeg holder på med om dagene. Det innebærer blant annet å lære seg til å sette grenser. Hit, men ikke lenger. Selvivaretagelse innebærer også å si nei, også nei til det gode. Og det innebærer begrensningens kunst.

Et bibelord i denne sammenhengen betyr mye for meg:

'Den som sitter i skjul                                                                                                                           hos Den høyeste 
og finner nattely i skyggen
av Den veldige,
han sier til HERREN:
Min tilflukt og min borg,
min Gud
som  jeg setter min lit til.'
(Salme 91,1-2)

Gud er min trygghet.

Jeg elsker dette uttrykket: 'nattely i skyggen av Den veldige.'

Som forkynner har jeg sluttet å skremme folk. Jeg vil heller hjelpe mennesker til å finne fred med Gud. Jeg vet av egen erfaring at jeg trenger å være trygg. Det er nok av ting som skremmer og skaper uro.

Guds Ånd ber i oss

Stillhet betyr hvile, hvile for kropp og sjel, der vi gjør oss tilgjengelige for ham som har et større hjerte enn oss. Det er veldig truende; det er som å oppgi kontrollen over våre egne handlinger og la noe kreativt skje - ikke av oss, men med oss. 

Er det så rart at vi ofte er redde og utslitte, slik vi prøver å være våre egne herrer, prøver å begripe meningen med livet og strever med vår identitet?

Stillhet er øyeblikket der vi ikke bare stanser diskusjonen med andre, men også de indre diskusjonene med oss selv, der vi kan puste fritt inn og ta imot vår identitet som en gave. "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg." Det er i denne stillheten Guds Ånd kan be i oss og fortsette sitt kreative verk i oss...Uten stillhet vil Ånden dø i oss, den kreative energien i livet vårt vil flyte bort og etterlate oss alene, kalde og trøtte. Uten stillhet mister vi kjernen vår og blir offer for alle som konstant krever vår oppmerksomhet. 

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther, 2019, side 137.

Jesusbønnen - uro og hvile

Som årene går, og særlig i den sårbare fasen jeg befinner meg i nå, betyr Jesusbønnen mer og mer for meg. Den stadige gjentagelsen av navnet Jesus bringer ro til en urolig kropp.

Jesusbønnen har jo sin opprinnelse i ærbødigheten for Navnet, det hellige Gudsnavnet. Wilfrid Stinissen skriver: 'Jesusbønnen er frukt av en lang tradisjon. Den har utviklet seg fra ærefrykt for Guds navn i Bibelen, spesielt bruken av Jesu navn i Det nye testamente, via ørkenfedrenes bønnemetoder til den åndelige bevegelse i Østkirken som tok til på 400-tallet og går under navnet 'hesykasmen'. I denne tradisjonen legges det vekt på den dype indre bønn. 'Hæsychia' betyr sjelens hvile.' (Wilfrid Stinissen: Navnet og nærværet. Verbum 1999, side 9)

Og det er HVILE denne bønnen gir.
Og det er hvile jeg trenger.

Langsomt ber jeg:

"Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder."

Eller jeg ber:

"Kyrie eleison"
"Kriste eleison"

Jeg dveler ved ordene, lar dem synke inn. Det er jo en sterk trosbekjennelse. Ordene i bønnen former meg. Gir uttrykk for min tro. Jesusbønnen bør aldri bes i travelhet.
Det er få ting som kan få kroppen min til å hvile fra skjelvingen som Parkinsons medfører som det å be Jesusbønnen.

Jeg spurte en gang en psykiater om han hadde et godt råd mot angst. Da så han på meg lenge. Han var ingen kristen, men hadde lest boken jeg har skrevet om Jesusbønnen. Han svarte:

'Du har jo Jesusbønnen!'

La deg bli elsket

'Jeg har en dyp visshet om at jeg har et hjem i Jesus, akkurat som Jesus har et hjem i Gud. Jeg vet også at når jeg blir i Jesus, hviler jeg med ham i Gud. Jesus sier: Den som elsker meg, skal min Far elske. (Joh.14,21)

Mitt sanne åndelige arbeid er å la meg selv bli elsket, fullt og helt, og stole på at jeg vil oppfylle mitt kall i den kjærligheten. Jeg prøver hele tiden å føre mitt vandrende, rastløse, urolige jeg hjem, så jeg kan hvile der, omsluttet av kjærlighet.'

- Henri Nouwen: Du er elsket, Luther forlag 2019, side 79.

Travelheten og roen

Jeg er ikke sikker på om jeg liker travle dager lenger. Det jeg derimot liker er den hverdagslige, rolige rytmen - som er godt for sjelen og kroppen. Den rytmen som gjør at sjelen din og kroppen din henger med.

De to siste dagene - og det kommer en til i morgen, har for mitt vedkommende vært heseblesende. Jeg har unnagjort meg besøk hos  nevrolog, ørespesialist, hjemmetjenesten, endrokrinolog og i morgen står et besøk hos reumatolog for tur. Inntrykkene er mange, følelsene kjører berg-og-dalbane.

Det er en ting å være opptatt, noe annet å være travel. Jeg liker å ha noe å gjøre. Det kan tilføre deg energi. Å ha det travelt tapper meg for energi.

Jeg trives ikke i byene lenger, ikke i støyen og alle lydinntrykkene.

Gi meg heller et stille fjellvann.