Måtehold og mangelen på ro

Hvordan står det til med gudsfrykten og nøysomheten? De to ordene hører sammen med velsignelse! Apostelen Paulus skriver til den unge kirken, og til alle kristne gjennom alle tider: "Ja, gudsfrykt med nøysomhet haar stor vinning." (1.Tim 6,6) Husker du sist det ble preket over det ordet i forsamlingen du tilhører?

Måtehold er et ord som snart ikke hører hjemme i moderne norsk. Men det er et nøkkelord når det gjelder den tro som er overgitt fra apostlene - en gang for alle, og tro om det ikke også er et nøkkelord når det gjelder vår sjelelige sunnhet og velvære?

Benediktinermunken Anselm Grün sier det slik: "En viktig årsak til vår tids mangel på ro er den mangel på måtehold som hersker overalt. Dette manglende måteholdet viser seg i reklamen, som uopphørlig vil få oss til å kjøpe stadig mer, alltid prøve noe nytt. Reklamen taler til våre umåtelige behov, vårt behov for kontinuerlig lykke, for øyeblikkelig behovstilfredstillelse, for sikkerhet og suksess. Bak reklamens umåtelighet står et helt bestemt selvbilde som vi har: bildet av et menneske som kan alt, som ikke kjenner grenser, som har alt i sitt grep. Mennesket uten måtehold blåser seg selv opp. Carl Gustav Jung taler om inflasjon. Med dette mener han mennesker som ikke lenger kjenner noen grense, og som mener at alt lar seg gjøre. De blir urolige så snart de støter på en grense. Så forsøker de å passere grensen ved å tilfredsstille sine umåtelige behov. Men så snart ett behov er blitt tilfredsstillt, dukker allerede det neste opp. De faller aldri til ro."

Geskjeftighet

Geskjeftighet. Smak litt på ordet før du leser videre. 

Det er ikke et ord vi bruker i dagligtale. Før jeg kommer med ordbokas definisjon, la meg si det så enkelt som mulig: Det er den rake motsetningen til hjertets hvile, eller å være i harmoni med seg selv, som benediktinermunken Anselm Grün (bildet) skriver om.

Ordet kommer fra tysk, og ifølge Store Norske Leksikon: 'Geskjeftig betyr travel og overdrevent virksom, eller vimsete opptatt med noe. Man kan for eksempel løpe geskjeftig fram og tilbake på arbeidsplassen, det betyr at man er svært ivrig og travel i jobben man utfører. Geskjeftig kan brukes ironisk, og betyr da altfor aktiv eller upassende virksom. I setningen middagen var god, men servitøren var geskjeftig, brukes geskjeftig ironisk. Det betyr at servitøren upassende ofte kom bort til bordet hvor gjestene satt og ikke lot dem spise i fred.

Om dette skriver Anselm Grün blant annet: 'Mark Twain mener at geskjeftigheten i nyere tid er et uttrykk for mangel på mål og orienteringsevne: Når de ikke lenger har målet for øyet, fordobler de sine anstrengelser. Den som virkelig har målet for øyet, går konsekvent i retning av det, uten stadig å anstrenge seg mer. De som ikke lenger har noe mål, forsøker å fylle det indre tomrommet med aktivisme. De synes at de selv er betydningsfulle fordi de har så mye å gjøre. De vil bevise overfor seg selv at de fører et meningsfullt liv...Med sin aktivitet synes de bare å dekke over det tomrom som lurer som en farlig avgrunn bak det hektiske...Jo mer geskjeftig man er, desto mer oppstår det en indre tomhet i en...Vår tid er kjennetegnet av denne onde sirkel av det hektiske og det tomme.'

Veien til hjertets hvile

Jeg leser Anselm Grün (bildet) for tiden. Benediktinermunken Anselm Grün. 78-åringen med tilholdssted i klosteret Münsterschwarzach i Tyskland, er en svært produktiv forfatter. Han har skrevet utrolig nok 300 bøker, flere av dem er oversatt til norsk, deriblant den jeg leser nå: 'Hjertets hvile', utgitt av St.Olav forlag i 2006. 

I stadige møter med meg selv, i erkjennelsen av min egen uro og rastløshet, og etter sjelesørgriske samtaler gjennom årnes løp med mange mennsker, anser jeg det største behovet jeg kjenner er behovet for hvile. Derfor handler også mye av den undervisningen jeg gir om bønn, om nettopp bønnens hvile.

Hvile fra selvstrevet, hvile fra jaget etter anerkjennelse og aksept.

Anselm Grün skriver: "Veien til hjertets hvile, slik den fremfor alt er blitt beskrevet hos de tidligere munker, er i dag høyaktuell. Mangel på ro og hvile er blitt en tidstypisk sykdom. Utallige mennesker klager over at de ikke faller til ro. De tidlige munker vet fra egen erfaring at man ikke rett og slett faller til ro ved å arbeide mindre. Å finne fram til hjertets hvile er en lang vei, som gjennom ærlig selverkjennelse og møte med seg selv til sist fører til Gud. Ifølge Augustins berømte ord er det bare i ham vårt hjerte kan falle til ro. Det er en krevende vei som munkene beskriver, men samtidig en innbydende vei. For den forespeiler oss at vi kan gå inn i Guds sabbatshvile allerede her og nå og nyte den midt i verdens uro."

Anselm Grün henter inspirasjon hovedsaklig fra to kilder: Evagrios, den viktigste forfatteren i det østlige munkevesen (345-399), og til Johannes Cassian (ca.360-430/35) Sistnevnte dro inn i den egyptiske ørken for å kunne gjøre munkenes djupe erfaringer med Gud tilgjengelige for oss her i Vesten. Selvsagt henter også benediktineren Grün også inspirasjon fra Benedikts regel ( han levde ca.480-547) og fra Den hellige skrift. 

Anselm Grün er opptatt av at den manglende evnen til å falle til ro svarer til lenselen hos dagens menneske: endelig en gang å kunne sjalte om og finne fred. Det ser man blant annet at kurs og seminarer som forespeiler en vei til indre ro, er overfylte. 

Grün skriver: "Man forventer at en gjennom psykologiske metoder eller kroppslige avspenningsmetoder endelig vil komme fram til den ro en lengter etter. Men hvilen kan ikke bli frembragt gjennom ytre avspenningsteknikker. Den er resultatet av å gå en åndelig vei. De tidlige munker hadde som mål å føre mennesker inn i Guds ro. Hesychia var det store ordet som fascinerte munkene. Munkebevegelsen ble alt fra det t redje århundre kalt Hesychasme, veien til den indre ro. Den ro munkene beskriver, er ikke en ro der man ikke vil bli forstyrret av noen. Det er snarere en ro der hjertet kommer til hvile, der man blir beroliget for angsten og erfarer oppløftelse og fornyelse. Hvilen er egentlig erfaringen av den evige sabbatsro, som Gud har tiltenkt oss. De som erfarer Gud i bønn og meditasjon, bli rolige både i det indre og i det ytre. De kommer til seg selv, til harmoni med seg selv. Munkenes åndelige vei er for meg på samme tid en terapeutisk vei."

Tiden er moden for tidebønn, del 1

Å be tidebønner er en tradisjon eldre enn Kirken selv. Vår eldre bror - jødene - ba til fastsatte tider på dagen, og de ba Guds ord. I dag opplever vi en ny interesse for denne eldgamle bønnetradisjonen. Nå bes tidebønner i alle slags sammenhenger, også frikirkelige. Den nymonastiske bevegelsen er en av inspirasjonskildene for mange. Andre oppdager velsignelsen av å be Guds ord på andre måter, kanskje ved at de opplever en livskrise og finner ikke ordene som passer for den livssituasjonen de befinner seg i og leser Salmenes Bok. Dermed finner de et språk som er så slitesterkt og passende både i livets opp- og nedturer, at de begynner å be slik jødene og de første kristne før dem.

Urkirken trådte inn i tradisjonen fra bønnetjenesten i Templet og synagogene. I Templet i Jerusalem ble det bedt morgen og kveldsbønner, og i synagogene kom jødene sammen for å be tre ganger om dagen. I hjemmene resiterte man Shema - trosbekjennesen fra 5.Mos 6,4 - morgen og kveld.

En av de som fornyet denne bønnetradisjonen er Benedikt av Nursia. I Benedikts tid var det syv bønnetider om dagen og en nattevake. I dag ber man gjerne morgen-, middag- og kveldsbønner og det som kalles Completorium, når man går til nattens hvile. I denne serien skal vi se nærmere på disse ulike bønnetidene, og deres betydning. Men først dette om selve tidebønnen:

I sin bok "I munkenes tidsrytme" skriver Anselm Grün - som er abbed i et benediktinerkloster - at "tidebønnene peker mot den time da Gud herliggjør sin Sønn ... for liturgien er det sted hvor himmel og jord rører ved hverandre, hvor himmelen lyser opp over den som ber."

Den østerriske benediktineren David Steindl-Rast kaller tidebønnene "engler som vi møter til bestemte tider i dagens løp.

Det er disse "englene" du nå skal få møte. Den første møter du i morgendagens bloggartikkel.

(fortsettes)