Veien til hjertets hvile

Jeg leser Anselm Grün (bildet) for tiden. Benediktinermunken Anselm Grün. 78-åringen med tilholdssted i klosteret Münsterschwarzach i Tyskland, er en svært produktiv forfatter. Han har skrevet utrolig nok 300 bøker, flere av dem er oversatt til norsk, deriblant den jeg leser nå: 'Hjertets hvile', utgitt av St.Olav forlag i 2006. 

I stadige møter med meg selv, i erkjennelsen av min egen uro og rastløshet, og etter sjelesørgriske samtaler gjennom årnes løp med mange mennsker, anser jeg det største behovet jeg kjenner er behovet for hvile. Derfor handler også mye av den undervisningen jeg gir om bønn, om nettopp bønnens hvile.

Hvile fra selvstrevet, hvile fra jaget etter anerkjennelse og aksept.

Anselm Grün skriver: "Veien til hjertets hvile, slik den fremfor alt er blitt beskrevet hos de tidligere munker, er i dag høyaktuell. Mangel på ro og hvile er blitt en tidstypisk sykdom. Utallige mennesker klager over at de ikke faller til ro. De tidlige munker vet fra egen erfaring at man ikke rett og slett faller til ro ved å arbeide mindre. Å finne fram til hjertets hvile er en lang vei, som gjennom ærlig selverkjennelse og møte med seg selv til sist fører til Gud. Ifølge Augustins berømte ord er det bare i ham vårt hjerte kan falle til ro. Det er en krevende vei som munkene beskriver, men samtidig en innbydende vei. For den forespeiler oss at vi kan gå inn i Guds sabbatshvile allerede her og nå og nyte den midt i verdens uro."

Anselm Grün henter inspirasjon hovedsaklig fra to kilder: Evagrios, den viktigste forfatteren i det østlige munkevesen (345-399), og til Johannes Cassian (ca.360-430/35) Sistnevnte dro inn i den egyptiske ørken for å kunne gjøre munkenes djupe erfaringer med Gud tilgjengelige for oss her i Vesten. Selvsagt henter også benediktineren Grün også inspirasjon fra Benedikts regel ( han levde ca.480-547) og fra Den hellige skrift. 

Anselm Grün er opptatt av at den manglende evnen til å falle til ro svarer til lenselen hos dagens menneske: endelig en gang å kunne sjalte om og finne fred. Det ser man blant annet at kurs og seminarer som forespeiler en vei til indre ro, er overfylte. 

Grün skriver: "Man forventer at en gjennom psykologiske metoder eller kroppslige avspenningsmetoder endelig vil komme fram til den ro en lengter etter. Men hvilen kan ikke bli frembragt gjennom ytre avspenningsteknikker. Den er resultatet av å gå en åndelig vei. De tidlige munker hadde som mål å føre mennesker inn i Guds ro. Hesychia var det store ordet som fascinerte munkene. Munkebevegelsen ble alt fra det t redje århundre kalt Hesychasme, veien til den indre ro. Den ro munkene beskriver, er ikke en ro der man ikke vil bli forstyrret av noen. Det er snarere en ro der hjertet kommer til hvile, der man blir beroliget for angsten og erfarer oppløftelse og fornyelse. Hvilen er egentlig erfaringen av den evige sabbatsro, som Gud har tiltenkt oss. De som erfarer Gud i bønn og meditasjon, bli rolige både i det indre og i det ytre. De kommer til seg selv, til harmoni med seg selv. Munkenes åndelige vei er for meg på samme tid en terapeutisk vei."

Rastløshet - og Guds fred

De siste dagene har jeg tenkt en del på hvilket grep rastløsheten har på oss. Jeg tror faktisk dette er et større problem, enn det mange vil innrømme at det er. Det må skje noe hele tiden.

Som en stille protest mot den moderne rastløsheten taler de første ordene i prologen til Benedikts klosterregel. Der heter det: "Lytt, min sønn, til mesterens ord, bøy ditt hjertes øre hen, ta imot din kjærlige fars formaning, og omsett den i handling."

"Lytt - med ditt hjertes øre..." Ikke bare med hjerne og intellekt, men med hele meg, mine følelser og forestillinger. Lærer jeg å lytte, blir jeg trukket inn i et "gi og motta". Hos den hellige Benedikt heter det videre: "Og med øynene åpne mot Guds lys, la oss lytte med vaktsomt øre til det daglige kall fra Guds stemme: 'I dag', heter det, 'i dag om dere hører hans stemme, forherd ikke deres hjerter.' Og videre: 'Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene.' Og hva sier Ånden: 'Kom, mine barn, og lytt til meg; jeg skal lære dere Herrens frykt. Løp, så lenge dere har livets lys, så ikke dødens mørke får dere i sin vold."

Skal vi komme dit hen at vi kan lytte, slik den hellige Benedikt anbefaler oss, ja da må Gud gjøre noe med rastløsheten vår. En av Åndens frukter er "fred". I Rom 14,17 leser vi at "Guds rike består i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd." Det greske ordet som er benyttet i Gal 5,22 hvor den Åndens frukt som heter fred nevnes, er ordet eirenè (uttales irenè). Ordet er brukt i betydningen fred i sinnet, det vil si at sinnet er fritt fra begjær og følelsenes innvirkning. Når jeg leser dette kjenner jeg virkelig på behovet i mitt eget liv for å be om at mitt sinn fylles med Guds fred! Vi har jo fått et eget løfte om dette i Fil 4,7: "Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." Men er det en virkelig erfaring i mitt liv? Her kjenner jeg virkelig at Gud må gjøre sitt verk i mitt liv på et enda dypere plan.

"For han er vår fred..." (Ef 2,14) Jeg leser disse ordene og tenker: Jeg skal feste blikket på Jesus, og tillate at Hans fred som overgår all forstand, får strømme over meg, slik at Han kan gjøre noe med min rastløshet.

Det skal jeg gjøre i dagene som kommer. Jeg skal sette meg på fanget til Gud, bikke hodet mitt inn til Hans bryst, og hvile hos Ham. Akkurat det trenger jeg.

Disse ordene av Esther de Waal, en legkvinne som har levd etter Benedikts-regel i mange år, rinner meg i hu:

Å søke Gud betyr først av alt å la deg selv bli funnet av Ham. Han er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Han er Jesu Kristi Gud. Han er din Gud, ikke fordi Han er din, men fordi du er Hans. Å velge Gud, er å fatte at du er kjent og elsket på en måte som overgår alt du kan forestille deg, lenge før noen hadde tenkt på deg eller sagt ditt navn.

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 19

Et av kjerneordene i Benedikts regel er 'løpe'. Benedikt ber oss om å løpe mot Kristus. Når vi løper setter vi den ene foten foran den andre. Det betyr at jeg et øyeblikk slipper balansen, og så gjenvinner jeg den. Det er risikabelt å løpe. Jeg holder balansen ved å våge å miste den.

Som Parkinsons-pasient har jeg ofte problemer med balansen. Det er ekkelt å være ustø. Jeg er nemlig blitt mye dårligere til å gå, og er redd for å falle. Derfor går jeg nå med rullator. Jeg har en i bilen, og en i hver etasje hjemme i huset vårt.  

Om jeg enn er mer begrenset fysisk, så fortsetter jeg å løpe mot Kristus. Alltid i retning Ham. Men det beste av alt er dette: Som Den ventende faren, i Jesu lignelse, løper Far meg i møte og omfavner meg og holder meg! 

Hvert skritt jeg tar er en troshandling. Skjelvende bokstavelig talt, tar jeg steg for steg mot Ham. I tillit. Grenseløs tillit. Som når jeg legger den stive kroppen min i senga mi for natten, og er i helspenn før jeg legger meg på siden med hodet på puta, og er redd for at det skal svimle for meg, men Far tar imot meg og jeg får hvile trette tanker og kropp hos Ham. Da ber jeg: "Om jeg våkner så er du hos meg. Om jeg ikke våkner, så er jeg hos Deg."

Det å løpe mot Kristus handler først og fremst om tillit.

"Far, i dine hender overgir jeg min ånd, du forløser meg, du trofaste Gud".

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 18

 I det 9.Århundre tegnes det et vakkert språklig bilde av Benedikt av Nursia (480-547). Han skildres slik: "En som høster kornet inn, idet han låner fra andre og lager et nek av de mange som har gått forut." Benedikt hentet hovedsakelig sin kunnskap fra tre kilder: Den daglige lesningen av Bibelen. Det var den viktigste inspirasjonskilden. Men helt på slutten av hans regel finner vi at Benedikt anbefaler  sine lesere at de studerer to ting: den hellige Basileios den store og ørkenfedrene. 

Nå er vi så heldige at vi har et av hovedverkene til Basileios: "Om Den Hellige Ånd" til svensk - på Artos forlag. Den anbefales herved på det aller varmeste. 

Basileios skriver ut fra sin djupe erfaring av et liv levd i fellesskap, mens ørkenfedrene skriver ut fra sin erfaring som eneboere. Altså fra et menneskelig perspektiv og fra et liv levd i askese hvor man lektlegger stillheten og enspmheten. Eller paradoksene og det som tilsynelatende kan virke som motsetninger. 

Benedikt forsøker å føre disse to strømningene sammen, og med Skriften som sin autoritet. Han tillater å virke sammen på en måte som gir vekst. Det er en sannhet, men det er forskjellige sider av sannheten, forskjellige fasetter. Har vi sett dem alle? Med årenes visdom ser bi at vi bare har sett en liten bit av det hele. >Vi trenger et himmelsk perspektiv over livet. Vi ser ofte vrangsiden av det teppet Gud vever, mens Gud ser det hele ovenfra. Han vet hvordan det hele ender. Det gjør ikke vi. Vi er ytterst begrenset.     

Denne polariteten - å holde motsatte ting sammen, leve med motsetninger - presenterer oss ikke for et lukket system, men for åpne dører.

Men da må vi være bærere av ydmykhetens drakt.                          

Benedikt lærte seg ydmykt til å leve med paradoksene og motsetningene, I regelens 7.punkt heter det nemlig at "opphøyelse fører en nedover og ydmykhet oppover."

Som ung hadde jeg svar på det meste. Nå sitter jeg igjen med undringen. Da dukker mysteriet frem igjen - og blir større.

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 17

Jeg har begynt å lese evangeliene som en fortelling om en helbredende Gud som virker midt i verdens smerte og lidelse. Det gjør det klart for meg at Gud er på de fattige og lidendes side, de som bærer sår, som er redde og sårbare - Han er på deres side. Han møter dem med raushet, verdighet og gir aldri noen forklaring som kan gjøre menneskets angst til noe trivielt. Gud, kommet i menneskers lignelse, tar menneskelig lidelse på ramme alvor - og forbinder sår. Han har selv kjent på kroppen menneskets angst og gru.

Vi ser dette tydelig hos Matteus: 

"Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han lærte folket i synagofene deres og forkynte evangeliet om riket, og han helbredet alle sykdommer og plager. Og da han så folkemengden, syntes han inderlig synd på dem, for de var forkmne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde," (9,35-36)

Å søke Kristus betyr jo først og fremst dette: å la seg bli funnet av Ham.

Å møte Kristus er å la seg berøre av Hans ømhet.

Jeg har merket meg, når jeg leser Benedikt av Nursia, at han skriver som en mann full av medfølende kjærlighet og forståelse. Han forventer mye, det er sikkert, likevel tar han hensyn til de som er skrøpelige, sårbare, gamle, syke, langsomme. Benedikt viser oss en Gud son utfordrer oss, men som elsker oss med ømhet. 

En benediktiner fra det 12.århundre, Anselm, sier det slik: 

"Og du, Jesus, er du ikke også min mor? Er du ikke moren som lik en høne samler kyllingene under sine vinger?"

Jeg ber om at den helbredende Gud må berøre meg - og deg! Bare et ord fra Ham og vi blir friske.

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 16

Jeg liker ordet 'hel'. Selv om jeg er kronisk syk, ser jeg på meg selv som et helt menneske. Jeg vet at jeg en dag kommer til å bli frisk, jeg vet bare ikke om det skjer før jeg har opplevd at sølvsnoren er slitt over, og jeg har krysset den florlette hinnen mellom liv og død. Jeg er fri, men har ikke opplevd de to siste bokstavene: sk. 

Vi trenger alle å bli helbredet, eller gjort hele. Ofte er det en prosess. Men det kreves mot å innrømme det. Ofte prøver vi å dekke over det, fordi vi frykter å fremstå i svakhet. Men er vi ærlige, virkelig ærlige med oss selv, trenger vi å ta hensyn til våre indre konflikter, vår forvirring, vår indre splittelse. Bringe dem frem i lyset. 

Gud ønsker ikke at vi skal ha et nedbrutt og splittet selv. Han skapte oss som hele mennesker. Vårt splittethet skyldes at Adam falt. Derfor må vi leges, og en slik legedom er en prosess. En stadig pågående prosess. En prosess som varer livet ut.

Vi lever i en tid hvor det er et stort press rundt dette å ha god helse. Da er man vellykket. Idealene er høye, fallhøyen stor. Livet er ikke rettferdig. Ulykker og sykdom rammer vilkårlig. Men Kristus er der for å forbinde våre sår. Rense dem, og gjøre oss til hele mennesker, med våre skavanker og sår og tilkortkommenheter. 

Er vi ærlige mot oss selv innser vi at vi er veldig fragmenterte - i forhold til oss selv, til mennesker rundt oss, og ikke minst å forhold til Gud selv. 

Derfor trenger vi legedom, derfor trenger vi at Gud berører oss og gjør oss hele. Mer enn noe annet trenger vi å erfare å bli elsket, sett og holdt. Da må vi øve oss i å bli elsket. Det er en stor prosess i våre liv. Janteloven har lært oss at det ikke er noe i oss som er verd å elske. Da er det viktig å forstå at Gud elsker oss på tross av, ikke på grunn av.

forrtsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 15

 "Har dere sett ham som min sjel elsker? ... jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke." Disse ordene fra Høysangen har fulgt meg en tid. Gud lar seg finne, og Han skjuler seg. Han søker oss, og vi oppmuntres til å søke Ham. En troendes liv er fullt av motsigelser, av paradokser. Dette er gudslengselens hemmelighet.

Jeg fortsetter her serien om benediktinsk spiritualitet. Den forrige artikkelen i denne serien ble publisert den 31.mai i år. Hvor lenge jeg kommer til å fortsette med å skrive den, vet jeg ikke. Her deler jeg personlige refleksjoner om det indre livets hemmeligheter. Jeg skriver så lenge jeg har noe å dele.

Det er noe underlig frigjørende som ligger i det å innse at jeg helt frem til min dødsdag skkal fortsette med dette: å holde ulike ting sammen. Søtt og surt. Lys og mørke. Natt og dag. Liv og død. Latter og tårer. Min bønn er at jeg må gjøre dette kreativt, slik at spenningene kan bli livgivende. 

Som jeg har nevnt tidligere i denne artikkelserien er det første ordet i Benedikts regel: 'lytt'. Vi må lære oss til å lytte oppmerksomt og med kjærlighet, med 'ditt hjertes øre'. Altså ikke bare med med hjerne og intellekt, men med hele oss, med hele vårt følelsesregister, emosjoner, med vår forestillingsevne. 

En løvsanger har hatt tilholdssted i den lille skogen bak hagen vår den siste tiden. Dag etter dag - ja de lyse sommernettene med - har den gledet oss med sin sang. Å, så vakkert, så uendelig vakkert. Jeg har hørt på den i timesvis. Bare lttet, til jeg ble glad i hele meg! Løvsangeren med sine lyse triller har berørt hele meg. Slik kan skaperverket være med på å formidle noe guddommelig. Men da må vi ta oss tid. "Kjøp den lagelige tid," sier Skriften. Tiden er dyrebar. Vi må ta vare på øyeblikkene. Stanse opp. Nyte. Si meg: Hva er viktigere enn å lytte til en løvsanger? Den stadige strømmen av urovekkende nyheter?

Den daglige bønnerytmen som den benediktinske regelen gir oss del i tar vare på hele mennesket. At vi er ånd, sjel og kropp, og at vi må være tilstrekkelig oppmerksomme på hver av disse. Det finnes en overåndelighet. Den oppstår når vi negliserer sjelen og kroppen. 

Derfor er det en tid for bønn og det er en tid for arbeid, og en tid for hvile. Det er en tid til å være alene og en tid til å være sammen med andre. En tid for stillhet og en tid for rekreasjon. Det er dette som kalles for bønnens ramme - opus Dei.

Uuten at vi lærer å leve med oss selv, kan vi ikke lære å leve med andre. Men på samme måte: Inntil vi har lært å leve fullt ut og kreativt med andre, klarer vi ikke å sette pris på å være alene med oss selv. Dette er motsigelsen, selve paradokset. 

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 14

Jeg er redd. Jeg innrømmer det. Den siste uken har vært veldig krevende og jeg har hatt dårlige dager. Beina svikter og vil ikke bære meg. Det er skremmende. Jeg er redd for å måtte ta ibruk rullestolen igjen og bli avhengig av den. Den er grei som avlastning, men permanent? Men midt oppe i fortvilelsen opplever jeg et forunderlig Gudsnærvær. 

Jeg takker Jesus for Hans vennskap. I det siste har jeg tenkt mye på hvordan et vennskap utvikler seg -  fra bekjentskap til vennskap. Med Jesu egne ord går vårt forhold til Ham fra å være en tjener til å bli et  vennskap i form av en djup gjensidig relasjon: "Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, men venner..." 

Derfor øver jeg meg i å gjøre avtaler med Herren, tider hvor vi kan være sammen. Den eneste agendaen for disse avtalene er at jeg dukker opp til avtalt tid! Det er slik vennskap utvikler seg. 

Gud mister aldri sin interesse i oss, men hvis Han ser at vi  mister vår interesse i å møte Ham, tror jeg at Han sier:. 'Jeg har ikke tenkt å gå noe sted! Kom tilbake når du er klar for det; jeg venter på deg!' det som skjer er vi taper på det, fordi vi mister disse sammenkomstene hvor det djupe vennskapet utvikler seg. 

Jeg husker Francis Frangipane for mange år siden fortalte en historie som gjorde et så djupt inntrykk på meg. Det var en tid i hans liv hvor Herren kalte ham til å trekke seg til side, og avsette tid hvor han og Herren Jesus bare var sammen. Francis Frangipane fortalte at dette var en tid for en djup berøring av Herren, for legedom, for åpenbaring. Frangipane satte alt annet til side, og prioriterte denne tiden sammen med Herren. Men så ble han hentet inn igjen v hverdagens travelhet, av stresset, alle telfonene, og han gikk glipp av den avtalte tiden de tok hadde. De ble sjeldnere og sjeldnere.

En dag satte han seg i stolen han pleide å sitte i når han hadde sin alenetid med Herren. Han øser ut sitt hjerte for Herren og forteller om sine skuffelser og sine nederlag. Da blir Frangipane med ett klar over at han ikke er alene i rommet. Han merker noen stå bak ham. Francis Frangipane ble sittende urørlig. Plutselig kjenner han at han blir våt på skulderen og så hører han en stemme si: 'Francis, jeg har savnet deg!'

Det var Herren Jesus som sa de ordene og det var Hans tårer som gjorde skulderen hans våt.

Lørdag døde Floyd McClung. En sykdom hadde gjort ham stum og han var heller ikke til å gå. Det må ha vært veldig skremmende. Det er underlig hva Herren tillater. Jeg forstår det ikke, men det ville ikke forundre meg, når vi kommer hjem til himmelen og treffer Floyd McClung at han vil vitne om det vennskapet de to utviklet på disse fem årene dette varte. Apostelen Paulus skriver om 'samfunnet med Kristi lidelser...' De er en hemmelighet få kristne har del i, men det samfunnet finnes, om vi vil dele dette lidelsesfellesskapet med Ham.

Jeg snakker med Jesus om den frykten Parkinsons-sykdommen skaper hos meg. Det er trygt. Så snakker vi sammen. Resten er privat.

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 13

'Det skulle vært noe mer'. Skyldfølelsen er som en klam hånd som tar tak i sjelen. Lenge nok hadde jeg lyttet til Anklagerens stemme, i det jeg oppdaget sollyset. De varme strålene av lys som skinte på skrått inn gjennom vinduet. Jeg merket meg røyken fra en glovarme koppen med Yorkshire-tea. Det var stille i rommet. Gradvis gikk det opp for meg at jeg ikke var alene. Guds hellige nærvær var der. Gradvis slapp jeg tak i selvstrevet etter å skulle lykkes med mitt prosjekt, og overlot meg selv i Guds armer. Jeg gikk fra leppenes bønn til den ordløse bønnen - til stillheten.

For å sitere Piero Ferrucci i boken 'Ineffable Grace': "Bønn er ikke en anmodning om tjenester fra Gud... ekte bønn bygger på at man anerkjenner alltings opphav og åpner seg for det... I bønnen anerkjenner vi Gud som kilden til all styrke, all godhet, all eksistens."

At bønn er å samtale med Gud er allment kjent, men ikke så mange ser at det er en annen side. Bønn handler også om å lytte til Gud. For meg - og særlig nå i forbindelse med kronisk sykdom som preger hverdagene mine alt mer - har det vært så befriende å slippe tak i leppenes bønn og øve meg på stillheten. Bønn er for meg dette: være nærværende, stille og samlet i Guds nærvær.

Det er Johannes av Korset som har sagt: "Stillhet er Guds morsmål."

Dvel litt ved de ordene før du leser videre!

Bønn er så mye mer enn de ordene vi former med våre . De gamle sa det slik: leppenes bønn er bare det første stadiet av bønnen. Så sant det er. Jeg ble forferdet og fortvilet over å oppdage at hjertet mitt ikke allltid var med meg når jeg ba, Jeg kunne formulere ord med tanken og leppene, men hjertet mitt var ikke med. Dermed ble bønnen nokså mekanisk. Noen mener at skrevne bønner lett kan bli mekanisk, og det kan de. Men det kan i høyeste grad også 'spontane' bønner være. Man skal ikke ha deltatt på mange bønnemøter, før en oppdager 'reprisene' til de som ber. Derfor tror jeg vi skal være forsiktige med å rangere eller kritisere hverandre bønneformer.

Med tiden har jeg lært å kjenne den kontemplative bønnen å kjenne. Den kan beskrives som en ordløs, tillitsfull åpenhet for Gud nærvær. 

Det handler ikke om noen avansert 'bønneteknikk' - langt ifra. Snarere om den enkleste formen for bønn. Det handler om kroppens bønn. Det handler om at kroppen blir til bønn. Man sitter stille, enten på en stol, en bønneskammel eller en matte, og lar hjertet åpne seg for Den usynlige. 

Et av favorittbibelstedene til Edin Løvås var dette: "For han holdt ut som om han så den usynlige..." (Hebr 11,27)

Det er det dette handler om.

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 12

Stabilitet midt i en ustabil verden! Er det mulig? Er det mulig å oppleve fred og leve i fred i en så omskiftende verden som vår? Svaret på det er enkelt: ja. Denne fred jeg snakker om er noe Kristus har gitt, ja, etterlatt igjen etter seg. Men da er det viktig å spørre seg selv: Om Kristus er kommet for å bringe oss fred, hva er det som stjeler denne freden fra meg? 

En av utsagnene til den kinesiske filosofen fra det gamle Kina, Lao-tzu, som levde i det syvende århundre, har fremdeles noe å si det moderne mennesket, her i min oversettelse fra engelsk:

"Uten å gå over dørterskelen, kan du kjenne verden. Uten å se gjennom vinduet, kan du se veien til himmelen. Jo lenger du reiser bort, jo mindre vet du."

Det hele handler om fundamentet. Om omstendighetene endres er det noe som blir stående, fordi det ikke er en ting, men en person som er urokkelig, som skaper denne freden. Paulus uttrykker det slik: "Han er vår fred!" (Ef 2,14) Freden er en person!

Lao-tzu snakker om hemmeligheten som består av forenklingen og begrensningen. Det er når vårt sinn stadig skal ha mer at uroen setter inn, og freden stjeles fra oss. 

Vi kan møte Gud i våre omgivelser, der Han har plantet oss. Hva fører denne stadige jakt etter nye opplevelser, stadig nye konferanser, en vandring fra menighet til menighet, med seg annet enn uro stress og enda mer rastløshet? Det fører ikke til mer vekst og modning i ens liv. Tvert om. Det fører til grunnere røtter, mens det vi trenger mer enn noe annet, er djupere røtter. Vi trenger stabilitet. Vi trenger den gode, langsomme rytmen. 

Forfatteren, aktivisten, kommunitetsbyggeren og baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove har sagt det slik: "Hvis vår samtidskultur ikke så lett anerkjenner hvordan evig bevegelse kan sløve ned våre sjeler, opprettholder vi i det minste minnet om at en trofast reise alltid vil føre oss tilbake til hvor vi startet fra, og åpne øynene for potensialet til et sted som vi hvor vi ikke kunne se før vi forlot det."

"Bli hvor du er," er et godt åndelig råd. 

Selvsagt kan Gud be oss om å bryte opp, som Han gjorde det med blant andre Abraham. Det må være åpne for. MEN - inntil Han så gjør, bli værende. 

Skal du bevare freden din, må du også begrense inntrykkene dine. Vi bombarderes av alle slags inntrykk hver dag. Vår sjel er ikke skapt for slikt. Vi må være oss kunsten å tynne. Jeg har begynt å verne meg for synsinntrykk som jeg vet skaper uro i sjelen min. Det har hjulpet meg til å bevare roen og dermed også freden. Jeg har også begynt å velge de kampene jeg vil kjempe. Noen kamper er ikke verd å ta. De øder bare krefter. Det er de tapte kampene. Derfor spør jeg meg selv: Hva stjeler min fred? Det er et spørsmål jeg stadig stiller meg, og jeg er var for detc svaret Den Hellige Ånd gir meg.

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel I 2021, del 11

Tirsdag denne uken var jeg så heldig at jeg fikk se et TV-program i reprise. Jeg så programmet om laftesnekkeren Robert, som i en mannsalder har bodd i de djupe skogene i Ozark i Arkansas, og oppdratt flere barn, for noen år siden. Det gjorde et djupt inntrykk på meg. Derfor ble tirsdagens reprise et gledelig gjensyn. Robert er ikke alene om å leve et enkelt avsondret fra omgivelsene. Det er det mange som har gjor, og i en fastfood-kultur finnes det også en motvekt: slowfood. Den maten det tar tid å dyrke og tilberede.  Munker, nonner og eneboere har gjenom århundrene levd sine liv på et og samme sted. Noen har ikke reist fra dette stedet noensinne, men de har likevel ikke gått glipp av mye! Det har levd sine liv 'skjult med Kristus' (Kol 3,3), og har hatt sterke og livsforvandlende møter med Gud og levd et liv i pakt med skaperverket, Kanskje har de sett ting ingen andre ser med sine øyne, kanskje har de hørt ting andre ikke hører med sine ører - men levd enkle liv i en daglig omgang med Gud? Det høres merkelig ut for det moderne, mobile mennesket, som stadig er på søken etter nye reisemål.

For å sitere forfatteren Alfred Hauge i hans trilogi om Cleng Peerson: "... i vårt eget hjerte er det hav å seile, der er skoger å gjennomstreife og ødemarker å gå seg vill i ... 

En full timeplan og et fullt og fredfylt og tilfreds hjerte er sjeldent den samme tingen. Nådens rytme er langsom. Langsomt blir allting til.

Stedbunden er slett ikke noe negativt. Det er mulig å være stedbunden og vidsynt. Er du stedbunden har du slått røtter, og med djupe røtter tåler du bedre stormen, I en tid så preget av overfladiskhet trenger vi ikke mer teknologi og hurighet, men djupe mennesker. Mennesker som er blitt formet av livet. En har sagt at jo nærmere Gud man lever, jo enklere blir man. Man har gjort seg djupe erfaringer av at Gud er trofast i alle livets skiftende omstendigheter - fordi man har levd langsomt. Den som leve lenge må leve langsomt. Bli en del av rytmen på det stedet hvor man bor. 

Til de jødene som levde i eksil i Babylon skrev profeten Jeremia et brev, hvor det blant annet heter: 

"Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, til alle dem jeg har ført bort fra Jerusalem til Babel: Bygg hus og bo i dem! Plant hager og spis deres frukt! Ta dere koner og få sønner og døtre. Og ta koner til deres sønner og gift bort deres døtre, så de kan føde sønner og døtre. Bli tallrike der, og bli ikke færre! Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel." (Jer 29,4-7)

Selv under eksilet ber Gud dem om å slå røtter! 

I Apg 17,26-27 heter det: 

"Han lot alle folkeslag av samme blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne finne ham - enda han ikke er langt borte fra en eneste en av oss."

Det er ikke tilfeldig at du bor akkurat der du bor! Det er en del av Guds plan med våre liv. 

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 10

Den stadige mobiliteten i det 21.århundre er med på å skape rastløshet. Det har nok mange fått merke i disse koronatider, som har begrenset mulighetene vi har til å bevege oss. Kanskje det er en god lærdom å ta med seg? Vi trenger å rotfeste troen i en mobil kultur. Jeg er nemlig blitt mer og mer overbevist om at vi i en kultur som kan karakterseres av en enestående grad av mobilitet og ikke minst hurtighet, er noe av det aller viktigste vi kan gjøre for å vokse åndelig er å bli stående hvor vi befinner oss! 

Jeg er overbevist at både vår bruk av ny teknologi og vårt trofaste gjensvar på Guds kall avhenger av noe svært fundamentalt - at vi har slått rot, en erfaring vi har gått glipp av i vår rastløshet og travelhet og vår streben etter å holde tritt med konstante endringer. 

Derfor tror jeg vi har mye å lære av Benedikt av Nursia og hans betoning av stabilitet.

For mange av oss kjenner et visst ubehag ved begrepet stabilitet, Vi relaterer ikke til ordet 'stabilitet' lenger, fordi vi kanskje er bekymret  for at om vi forblir på ett sted mens verden rundt oss raser av gårde risikerer vi å stagnere og bli irrelevante. I en postmoderne tid som vår med eksepsjonelle endringer, hvordan kan vi ta begrepet 'stabilitet' seriøst, eller i det hele tatt vurdere det som en dyd? 

Det er her Benedikts regel er så nyttig. 

Det vi trenger, mer enn mye annet, er noe som bare stabilitet kan tilby: en livsvei eller livsregel som er skikkelig fundert, og som frir oss fra illusjonen om at vi kan leve livet uten begrensninger. Men stabilitet er ikke noe vi kan oppnå. Den er alltid en gave. 

Det viktigste av alt er at livene våre er rotfestet i Guds kjærlighet. Det er der alt begynner og alt slutter.

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 9

Når man blir kronisk syk kan Gudsbildene utfordres, ja, settes på prøve og endres. Mange har vokst opp med et bilde av en streng, krevende og dømmende Gud. Har man det og man rammes av alvorlig sykdom kan livet bli veldig krevende. Er det Gud som dømmer meg? Er det synd i livet mitt? Er det Gud som straffer? Har man levd med en forkynnelse gjennom år hvor man stadig går fra gudstjenesten som en som er mislykket, hvor skyldfølelsen for ikke å strekke til, men har dårlig samvittighet for at man ikke ber nok, leser nok i Bibelen, ikke er aktiv nok, da opplever man ikke bare utenforskap, men selvbebreidelsen og fordømmelen kan forsterkes og man kan oppleve eksistensiell angst. Derfor er det så viktig å arbeide med Gudbildene og sin egen troshistorie. Hvorfor ble jeg den jeg er blitt? Hva har preget mitt trosliv? Hva slags bilde har jeg av Gud? Hvem er Han? 

Vi må stadig arbeide med dette. Aller best er det å gjøre dette sammen med en åndelig veileder eller medvandrer. 

Når du lytter til de forandringene som finner sted på grunn av sykdom, så er det nesten ikke til å unngå at du vil kjenne på både sorg og uvelhet, ja til og med sinne og frykt. Jeg har kjent på alt dette. Men dette er likevel ikke hele bildet. For du kan også oppleve en djup takknemlighet, en plutselig bevissthet over hvor sårbart livet er, og en fornyet klarhet over den unike verdien skaperverket har.

Å lytte til Gud midt i en periode av tap er i seg selv en handling av tillit. Ofte er det slik at sykdom får oss til å fokusere mer tydelig på Gud og vår relasjon til Han. Den situasjonen sykdommen skaper får oss ike bare å bli mer avhengig av Gud men driver oss til å kaste oss i Guds armer. Det finnes ikke noe svar på lidelsens gåte. Hvor noen rammes mer enn andre eller rammes i det hele tatt. Mange kloke mennesker har forsøkt men alle har kommet til kort. Ta nå Jobs venner for eksempel. De gjorde noen iherdige forsøk på å forklare hvorfor Job ble utsatt for ulykkene som rammet ham og hans familie, men de kom til kort de også. Det vi kan si om Jobs venner er at i mot slutten av fortellingen om Job må be om unnskyldning alle tre. Lidelsen er og blir et mysterium.

I denne fasen av Benedikts regel som handler om å lytte trenger vi også å lytte til Den Hellige Ånd som vil male Kristus for våre øyne. Han er jo: "et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte framfor enhver skapning". (Koloss 1,15) Skal vi få et Gudsbilde som stemmer overens med det bilde Kristus gir oss av sin Far må vi bli kjent med Sønnen. For slik Sønnen er slik er Faderen.

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 8

Å lytte med vårt øre til Guds hjerte i våre hverdager så fulle de er av fillete og hullete detaljer fra livene våre inviterer oss til å bli realistiske, til å se våre begrensninger i det bye livet vi lever med kronisk sykdom og til å ønske velkommen en større og djupere grad av takknnemlighet.

I denne stille lytten, vil du begynne å høre din egen sjel snakke, og du vil begynne å gjenkjenne det genuine uttrykk for våre liv innenfor de begrensningene sykdommen gir. 

Men denne lyttingen til våre liv kan gjøre oss ukomfortable, særlig når sykdom er involvert. Om vi er ærlige, og det bør vi jo være, om vi setter navn på de ulike realitetene i det livet vi nå lever med kronisk sykdom, kan det hende at vi rører skikkelig om i gryta av følelser og det vi frykter, og som vi foretrekker å ignorere. Men legedommen består i å være ærlige og ikke rømme fra realitetene. Smertefullt kan det være. 

Parker Palmer, som er kveker, har skrevet en verdifull bok med tittelen: 'Let Your Life Speak. Her skriver hun blant annet, i min oversettelse: "Våre liv taler ikke bare med ord, selvsagt. Våre liv taler også gjennom våre handlinger og reaksjoner, våre intuisjoner og instinkter, våre følelser og vår kroppslige tilstand, kanskje enda mer djuptgående enn gjennom våre ord.,, Om vi lærer oss å lese vår egen respons på våre egne erfaringer - vil den tekst vi skriver ubevisst hver eneste dag vi tilbringer her på jord - så vil vi motta den veiledningen vi trenger for å kunne leve autentiske liv." (s.6)

Ærlighet varer lengst, har jeg lært. Det er sant. Enkelte, som kjenner min situasjon, har forsøkt å få meg til å fornekte det som er realiteter i mitt liv. De forteller meg at jeg ikke må si at jeg er syk, og heller si jeg er helbredet. Men sannheten er at jeg er syk. Å si noe annet er løgn. Noen bekjenner poitivt til krampa tar dem. Det er veldig slitsomt. Man blir ikke friskere av den grunn. Det er mye helse i erkjennelse.

Det er ved å lytte til kroppen vår, til de endrede rutinene som kommer som en følge av sykdommen, at vi begynner å lytte til vårt eget liv og lærer å kjenne vår nye tilpassede rytme.

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 7

En bønn jeg stadig ber er denne: "Elsk meg med ømhet". Som syk trenger jeg ikke til at noen kjefter på meg. Jeg møtte en gang en mann som var rasende på meg fordi jeg har valgt å være åpen med min sykdom. Det provoserte ham. Han mente jeg gjorde det fordi jeg ville ha sympati. Det gjorde inntrykk på meg at en voksen mann kunne bli så sint på grunn av at et menneske var sårbar. Så har jeg møtt andre som er takknemlig for at jeg er åpen og ærlig. Jeg er i en tilstand nå hvor jeg ikke kan skjule at jeg sjelver, er stiv i kroppen, gråter lett. Slik er Parkinsons. Sinte stemmer skremmer meg nå. Og ikke forstår jeg hvorfor friske, oppegående mennesker som bekjenner seg til Kristus, skal bli sinte på mennesker som er syke. Jeg trodde det skulle være motsatt, for en som vil følge i Kristi fotspor. 

Jesus sier:: "Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig." (Luk 6,36)

Mer av alt trenger jeg Guds nåde, derfor ber jeg om å bli elsket av Guds ømhet. 

Vi kjenner vel alle ordene fra Klagesangene: "Herrens miskunn er ikke fordi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er hans trofasthet." (3,22-23)

Et ord som fastlegen min har lært meg er dette selvivaretagelse.

Det er et vanskelig ord . 

Jeg har allerede skrevet om det første ordet i Benedikts regel, som er 'lytt'. Jeg vil føye til at det også innebærer at vi øver oss i å lytte til kroppen vår. Å leve med sykdom vil alltid forandre livene våre. Normal rutine og daglig rytme forpurres. Treningsvaner, reiser, arbeidsituasjonen, må kanskje endres, for ikke å si omformes. 

Men hvordan begynner vi å lytte til en sliten kropp, til endrede mønstre, til uutalt sorg, tristhet og smerte? Kanskje ved å ta oss tid til å reflektere, erindre og huske.Vi trenger å sanse opp og slå ned på farten så mye av vi kan begynner å henge med i svingene, reflektere over det som har skjedd i livet vårt, hva vi observerer og merker oss om oss selv og vår nye livssituasjon. Hva er vår respons på vår nye verden? 

Med Parkinson er det mye tap og sorg involvert. Det er viktig at man ikke neglisjerer og fornekter dette. Det er så vanskelig å akseptere at det skjer så mange kroppslige forandringer. Det er vanskelig og utfordrende å bli avhengig av hjelpemidler og andre hjelp. Det tok lang tid før jeg ville sette meg i en rullestol eller bruke rullator. Nå er både rullestolen og rullatoren befriende hjelpemidler på de dagene hvor jeg ikke har styrke nok til å gå for egen maskin. Men jeg slet virkelig med selvfølelsen når jeg tok i bruk rullestolen og ikke minst rullatoren for første gang. Da kjente jeg meg med ett så gammel. Men nå behøver jeg ikke være redd for å falle. Det er dager da jeg klarer meg uten, for slik er sykdommen. Jeg har gode og jeg har dårlige dager. Så er jeg så heldig å ha en snill kone, snille barn, svigersønn, en veldig flink fastlege, fysioterapeut (som jeg ikke klarer meg uten), hjemmesykepleie og andre - ikke minst gode venner.

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 6

Det at vi opplever tap i livet kan også åpne opp et rom for uventede nye begynnelser. Disse begynnelsene kan synes små og veldig sårbare, som alt nytt liv gjør. Men Den Hellige Skrift sier noe om at vi 'ikke skal forakte den ringe begynnelsens dag.' For: disse begynnelsene forteller oss at midt i sykdommen gis det en mulighet for fornyelse. Det er en gave. Vi inviteres til å å legge merke til, ikke bare det som er konsumert av levd liv, men til å omfavne det som det som er nærværende i en vakker enkelhet sonm for eksempel soloppgang eller en solnedgang. Ting vi nesten ikke har merket oss før på grunn av vår travelhet og overfladiskhet. Tap kan forhekse og forkrøble oss, men også være med på å oppdage andre muligheter.

En dag satt jeg på en stein i Rondane. Jeg hadde nettopp kommet meg fra et illebefinnende. Jeg hadde besvimt. Det jeg opplevde var de første tegnene på Parkinsons. Det var blikk stille rundt meg. Jeg kjente frykten lamme meg, og så kom gråten. Det jeg tenkte på var at nå var mine Rondaneturer - som jeg elsket - over. Dette som var mitt liv var brått revet over. Brutalt. Ut av det blå kommer en kvinne gående. Jeg ser henne langt unna, og kun kommer stadig nærmere og stanser opp ved siden av meg. Det er slikt man gjør i fjellet. Hun presenterer seg, og forteller at hun kom fra Paris og røper at det var første gang hun var i Norge. 

"Hva gjør du her?," ville hun vite. 

Så forteller jeg den ukjente om det jeg hadde opplevd, og at jeg nå hadde opplevd min siste fjelltur slik jeg hadde pleid å oppleve dem. 

Da blir hun stille den ukjente kvinnen og så sier hun:

"Men se rundt deg da mann! Du sitter jo midt i fjellet!"

Og jeg så rundt meg. Foran meg hadde jeg hele Rondane. Fjell på rekke og rad. Jeg kunne ikke vært midt i smørøyet. Jeg behøvde ikke å gå så langt som før.  Det jeg hadde gjort var å bli opptatt av alle begrensningene og jeg ble overveldet av tapet av det som hadde vært mitt liv til nå. Jeg så bare begrensningene, ikke de nye mulighetene. Jeg så rundt meg for å snakke videre med den ukjente kvinnen. Hun var borte. I ettertid har jeg lurt på om hun var en engel? 

Den ukjente hjalp meg til å bli seende! Til å se nye muligheter, ikke bare begrensninger. Men det har tatt sin tid og jeg har fortsatt mye å lære. 

Vi kan øve oss i å se ting vi har gått glipp av. "Alltid begynner vi på nytt igjen", skrev Benedikt i sin regel. Stadig må ting justeres i livet mitt i erkjennelsen at livet har endret seg. 

Idet jeg begynner på nytt igjen, er det råd jeg har fått, at man forsøker å kjenne sitt liv med sykdommen, heller enn mot den eller i stedet for den. Hver dag gir meg en påminnelse om hva jeg har tapt, men da forsøker jeg å øve meg i det som er nærværende her og nå. Vi inviteres til å huske det livet som vi har hatt, og vi inviteres til å velsigne det det nye livet som vi gis, det livet vi stadig må begynne på nytt., i den begrensede form det måtte ha.

Det er vanskelig, men det er likevel lettere - og bedre, enn å fornekte virkeligheten. Det blir man bare veldig sliten av.

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 5

Som jeg nevnte i den forrige artikkelen handler det aller første steget i Benedikts regel om å lytte. Faktisk er det aller første ordet: 'lytt'. I prologen heter det i Mette Nygårds oversettelse av den latinske teksten: "Lytt, min kjære til mesterens lære. Bøy ditt hjertes øre ..." 

Å lytte til andre medkristne er helt essensiell del av den benediktinske spiritualiteten. Vi lærer oss til å lytte mer enn vi snakker. Men, beklagelig vis, er det å lytte ikke noe moderne kristne er kjent for. En benediktiner har sagt det slik: "Samuel sa: 'Tal, Herre, for din tjener hører! Vi sier ofte: 'Lytt, Herre, for din tjener snakker.' Det å lytte krever en viss grad av stillhet, både innenfra og utenfra."

Verden vi lever i er full av støy og hver og en av oss bidrar til å opprettholde dette støynivået. Den hellige Benedikt omtaler stillheten som noe kostbart, som noe forgylt. Likevel - stillheten synes å skremme mange. Alt skal gå i et forrykende tempo. Vi kjeder oss så fort. Pratsomheten hindrer oss fra å høre Guds stemme.

Stillhet er likevel ikke det eneste som skremmer oss. Det kan være at vi fyller verden med støy slik at man slipper å møte seg selv. Støy er distraherende og holder ens oppmerksomhet borte fra det indre livet. Men støyen og pratsomheten hindrer oss ikke bare fra å høre Gud, men den distraherer oss også på en slik måte at å høre fra andre og se deres behov. Om vi lærer oss til å lytte, kan man bli oppmerksom til det Herren gjør gjør i eget og andres liv og se andres situasjon. 

I en tid hvor pratsomheten er stor har Benedikt noe viktig å lære oss om å legge beslag på ordene våre. Emil Gustafson 1800-tallets hellighetsforkynner i Sverige, sa det slik ved en anledning: "Den som har mye å si om seg selv har ennå ikke sett Kristus." Om Emil Gustafson sa en av hans venner: "Han talade mer genom sin tystnad, enn med sine många ord."

Sykdom kan bremse oss. Få oss til å stanse opp. 

Den kan tvinge oss over i et annet tempo. Roe ned. 

Gjøre at vi fordjuper relasjoner. Relasjonen med Gud og med hverandre. 

Birgitta av Vadstena har sagt at "jo nærmere man lever Gud jo enklere blir man." Det er hva stillheten gjør med oss. Vi blir mer oppmerksomme. Mer årvåkne. Men også enklere fordi vi ser hva som er viktig i livet, og hva som ikke er det.

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 4

Kronisk sykdom byr på mange grå dager. Men det å leve med sykdom er også definitivt fylt av overraskelser. Og avbrytelser, og tilbakeslag. Den er også en pågående leksjon i fleksibilitet og utholdenhet. Fra mitt ståsted som en 62 år gammel mann, tilbyr livet som syk en intens opplevelse av å leve her og nå. Sykdom klargjører og tydeliggjør hva som virkelig betyr noe. Hva som det er verdt å bruke tid på, hva som er essensielt. Fuglesangen om morgenene, når du klarer å komme deg opp av senga, er mye mer intens, vakrere - fordi du gleder deg over at du fikk oppleve det, enda en gang. Det er ingen selvfølge. Kveldshimmelens farger legger du merke til på en annen måte enn før. At det blir lysere ute, skaper djup berøring og forsterker lengslene. 

Å leve med sykdom handler om stadig nye begynnelser. Det er nåde det! 

Til å begynne med blir man lei seg og fortvilet. Men når man begynner å slippe taket i at man skal lykkes, og øver seg i å bli snillere med seg selv, lærer man ikke bare å sette pris på langsomheten, men at man kan begynne på nytt - og på nytt.

Sent i livet lærte jeg å forstå betydningen av å tynne. Selv det gode kan bli for mye, og det som er bra kan bli et hinder for det beste. Når vi tynner slipper vi også solen til slik at ting kan få gro.

Når du lærer deg til å leve langsomt lærer du deg til å være oppmerksom og da lærer du deg et nytt språk. Du lærer deg takknemlighetens språk. Det har mildere konsonanter, er mindre dømmende, rausere mot deg selv, ømmere. 

Og du lærer deg å lytte. Som er det første punktet i Benedikts regel.

Lytte til sjelen din. Kroppen din. Til den du egentlig er. Til andre. 

Da endres livet. 

Selv begrensningene kan da bli til velsignelser og gode overraskelser.

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 3

Når du må ta hensyn til en svekket kropp, begynner du å øve deg på å leve langsomt med alle de velsignelsene det innebærer. Å leve langsomt innebærer blant annet at man får et nytt syn på hvordan alle ting ser ut og fungerer, også relasjoner. Man innser at hurtighet ofte fører til overfladiskhet, og at man faktisk går glipp av så mye. Spiser du langsomt, for eksempel, smaker maten enda bedre. Lever du det åndelige livet mer langsomt, oppdager du også hvor velsignet du er! 

I det jeg har begynt å erkjenne at sykdommen i seg selv har sørget for dannelsen av en ny livsregel, kjenner man på en mye større frihet enn før. Man er ikke lenger slave av tiden. Kroppen min har tilbudt meg en plass for hvor den nye regelen kunne vokse. Veldig sakte, har jeg med hjelp av en god fastlege, lært å smake på det lille, men dog så betydningsfulle ordet: selvivaretagelse. 

"Elske sin neste SOM SEG SELV!"

Det var det Jesus som sa. Elsker jeg meg selv? Steller jeg godt om meg selv? 

Mange kristne sliter med selvforakt. 

Visste du at selvforakten er det åndelige livets verste fiende.  Det har Henri Nouwen lært meg. Det at jeg ikke elsker meg selv er egentlig å gjøre opprør mot Den treenige Gud som har skapt meg i sitt eget bilde. 

Jeg må derfor våge å la meg elske. Da trenger jeg å slippe Den Hellige Ånd inn på meg. Han som bærer navnet Trøsteren. Det er mulig å ha et teoretisk forhold til Den Hellige Ånd, men noe helt annet å la Ånden berøre meg - også mitt følelsesliv. Det er mulig å ha et teoretisk forhold til trøst, noe helt annet er det å bli trøstet. 

Jeg ber stadig: Elsk meg med ømhet.

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 2

Mot slutten av det 5.århundre, når en ung italiensk middelklassegutt, ved navn Benedikt forlater hjemmet sitt i Nursia for å gå på skole i Roma, var det storslåtte romerske imperiet i fullstendig oppløsning. Kirken opplevde en tid av frafall og forfall. På alle måter var dette en overgangstid. Mmed andre ord: en tid ikke ulik vår egen. Alle visste at en ny tid var i emning, men ingen var sikker på hva de hadde i vente. Heller ikke ulikt verden post-covid. 

I klarsynets øyeblikk så Benedikt at undervisningssystemet som var blitt designet for å forberede ham for den verden sonm nå var passe bare kunne føre ham på et sidespor. Selv om det kunne lære ham om de tingene som hadde fungert i tiden som var gått, hadde ikke systemet de ressursene som trengtes for å kunne bevege ham og hans samtid fremover. En annerledes skole var nødvendig. Benedikt hadde en fornemmelse av at ørkenens fedre og mødre hadde skapt dette nye systemet og forberedt det for en tid som nå brøt frem. Han fant en hule, bygget seg en bønnehytte, og slik fremsto det akademi, det universitet som skulle forme den nye tid i Europa.

Alle som studerer ørken-tradisjonen lærer det de første utøverne praktiserte: en autentisk søken etter Gud leder til et liv i fellesskap med andre mennesker. Det særegne samfunnet som vokste frem trengte en struktur. Derfor ble en regel til.                                                                                                            

En 'livsregel' er et forsøk på å sette på papiret det en liten gruppe mennesker er blitt enige om er veien for dem for å leve nært Gud og hverandre. Når Benedikt underordnet seg visdommen til ørkenens skol, ble deres regler hans tekstbok.

Så hendte det at når andre kom for å spørre Benedikt til råds - og når mennesker til slutt kalte ham til å lede deres kommunitet - så brakte han med seg både den kunnskapen som bare kan erverves gjennom å praktisere den og den kollektive visdommen som er ervervet fra dem som har gått foran oss. 

Vi vet med sikkerhet at det siste inkluderte Johannes Cassianus 'Institues and Conferences', Basilios av Cæsarea's regel, et doment som ble kalt 'Mesterens regel' og flere andre, når tiden kom for at Benedikt skrev sin egen regel. For Benedikt startet ikke fra scratch. Han redigerte og omskrev regler som andre hadde skrevet, modifiserte dem slik at de kunne leves ut i hverdagene; ja, slk at de kunne læres utenat, gjøre dem til tekstbøker for en ny slags skole. 'Denne måten å lære på,' sa Benedikt, ville være 'en skole for Herrens tjeneste.'

Benedikt kunne selvsagt ikke forstå eller forutse hvilken enorm betydning hans regel ville få for etterslektene, for Europa. 1500 år senere kan vi se tilbake og se at dette uttrykket for ørkenens vistdom, ble helt avgjørende for den vestlige monastisismen. Den har gitt veiledning til et utall klosterfellesskap og små kommuniteter, og vært en vugge for demokratiet, et trengssenter for utdannelse og bevarelse av eldgamle dokumenter. Disse klosterfellesskapene og kommunitetene ble bokstavelig læringssentre for en ny verden i emning.

Kan Benedikts regel få en fornyet aktualitet for post-covid samfunnet?

fortsettes