Den stadige mobiliteten i det 21.århundre er med på å skape rastløshet. Det har nok mange fått merke i disse koronatider, som har begrenset mulighetene vi har til å bevege oss. Kanskje det er en god lærdom å ta med seg? Vi trenger å rotfeste troen i en mobil kultur. Jeg er nemlig blitt mer og mer overbevist om at vi i en kultur som kan karakterseres av en enestående grad av mobilitet og ikke minst hurtighet, er noe av det aller viktigste vi kan gjøre for å vokse åndelig er å bli stående hvor vi befinner oss!
Jeg er overbevist at både vår bruk av ny teknologi og vårt trofaste gjensvar på Guds kall avhenger av noe svært fundamentalt - at vi har slått rot, en erfaring vi har gått glipp av i vår rastløshet og travelhet og vår streben etter å holde tritt med konstante endringer.
Derfor tror jeg vi har mye å lære av Benedikt av Nursia og hans betoning av stabilitet.
For mange av oss kjenner et visst ubehag ved begrepet stabilitet, Vi relaterer ikke til ordet 'stabilitet' lenger, fordi vi kanskje er bekymret for at om vi forblir på ett sted mens verden rundt oss raser av gårde risikerer vi å stagnere og bli irrelevante. I en postmoderne tid som vår med eksepsjonelle endringer, hvordan kan vi ta begrepet 'stabilitet' seriøst, eller i det hele tatt vurdere det som en dyd?
Det er her Benedikts regel er så nyttig.
Det vi trenger, mer enn mye annet, er noe som bare stabilitet kan tilby: en livsvei eller livsregel som er skikkelig fundert, og som frir oss fra illusjonen om at vi kan leve livet uten begrensninger. Men stabilitet er ikke noe vi kan oppnå. Den er alltid en gave.
Det viktigste av alt er at livene våre er rotfestet i Guds kjærlighet. Det er der alt begynner og alt slutter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar