I dag er det nok en anledning til å be for vårt kjære fedreland. Etter fem lange krigsår var Norge atter fritt, 8.mai 1945. Det er ingen selvfølge at vi kan feire denne dagen som en fri nasjon 76 år senere. Egentlig burde vi ikke ta noe for gitt. Dette beror ene og alene på Guds nåde og velsignelse og norske menn og kvinner som har løftet hellige hender til himmelens og jordens Skaper og Herre.
Jeg husker Emanuel Minos ved en anledning snakket om hva som var den egentlige årsaken til at Norge var et så rikt og velsignet land. Det var ikke oljen, sa han. Det var de små misjonsforeningene som trofast har bedt for Kongen og hans hus, Storting, Regjeringen og styresmaktene og som har gitt sin skjerv til misjonens sak i det store utland. "Dette er Norges rikdom", sa vekkelsesevangelisten Minos.
Mandag var jeg så heldig å få være sammen med bedere som hører til bønnehuset til Oase. Jeg talte om forbederens viktige tjeneste. Vi var over 60 bedere samlet via zoom fra mange kanter av landet. Hvilket privilegium å få be sammen med menn og kvinner, som trofast i mange år har bedt for Norge. Å lytte til noen av dem som øste ut sitt hjerte i inderlig bønn til Herren, gjorde slikt inntrykk på meg. Jeg kjenner på en slik stor takknemlighet. Merete og Evind Arnevåg står i spissen for dette strategiske nasjonale bønnehuset i Søndre Skøyen kapell i Oslo. Jeg takker Gud for dem og velsigner dem for deres trofasthet.
Men jeg velsigner også små og store, unge og gamle, som folder sine hender i dag og som ber for Norge. La oss spesielt be for nordområdene og for landets grenser. For byer og bygder og ikke minst de bittesmå stedene med få innbyggere. Det har ofte gjennom historien brutt ut vekkelse på små steder. Ubetydningsfulle i menneskers øyne, men elsket av Gud.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar