Jeg er redd. Jeg innrømmer det. Den siste uken har vært veldig krevende og jeg har hatt dårlige dager. Beina svikter og vil ikke bære meg. Det er skremmende. Jeg er redd for å måtte ta ibruk rullestolen igjen og bli avhengig av den. Den er grei som avlastning, men permanent? Men midt oppe i fortvilelsen opplever jeg et forunderlig Gudsnærvær.
Jeg takker Jesus for Hans vennskap. I det siste har jeg tenkt mye på hvordan et vennskap utvikler seg - fra bekjentskap til vennskap. Med Jesu egne ord går vårt forhold til Ham fra å være en tjener til å bli et vennskap i form av en djup gjensidig relasjon: "Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, men venner..."
Derfor øver jeg meg i å gjøre avtaler med Herren, tider hvor vi kan være sammen. Den eneste agendaen for disse avtalene er at jeg dukker opp til avtalt tid! Det er slik vennskap utvikler seg.
Gud mister aldri sin interesse i oss, men hvis Han ser at vi mister vår interesse i å møte Ham, tror jeg at Han sier:. 'Jeg har ikke tenkt å gå noe sted! Kom tilbake når du er klar for det; jeg venter på deg!' det som skjer er vi taper på det, fordi vi mister disse sammenkomstene hvor det djupe vennskapet utvikler seg.
Jeg husker Francis Frangipane for mange år siden fortalte en historie som gjorde et så djupt inntrykk på meg. Det var en tid i hans liv hvor Herren kalte ham til å trekke seg til side, og avsette tid hvor han og Herren Jesus bare var sammen. Francis Frangipane fortalte at dette var en tid for en djup berøring av Herren, for legedom, for åpenbaring. Frangipane satte alt annet til side, og prioriterte denne tiden sammen med Herren. Men så ble han hentet inn igjen v hverdagens travelhet, av stresset, alle telfonene, og han gikk glipp av den avtalte tiden de tok hadde. De ble sjeldnere og sjeldnere.
En dag satte han seg i stolen han pleide å sitte i når han hadde sin alenetid med Herren. Han øser ut sitt hjerte for Herren og forteller om sine skuffelser og sine nederlag. Da blir Frangipane med ett klar over at han ikke er alene i rommet. Han merker noen stå bak ham. Francis Frangipane ble sittende urørlig. Plutselig kjenner han at han blir våt på skulderen og så hører han en stemme si: 'Francis, jeg har savnet deg!'
Det var Herren Jesus som sa de ordene og det var Hans tårer som gjorde skulderen hans våt.
Lørdag døde Floyd McClung. En sykdom hadde gjort ham stum og han var heller ikke til å gå. Det må ha vært veldig skremmende. Det er underlig hva Herren tillater. Jeg forstår det ikke, men det ville ikke forundre meg, når vi kommer hjem til himmelen og treffer Floyd McClung at han vil vitne om det vennskapet de to utviklet på disse fem årene dette varte. Apostelen Paulus skriver om 'samfunnet med Kristi lidelser...' De er en hemmelighet få kristne har del i, men det samfunnet finnes, om vi vil dele dette lidelsesfellesskapet med Ham.
Jeg snakker med Jesus om den frykten Parkinsons-sykdommen skaper hos meg. Det er trygt. Så snakker vi sammen. Resten er privat.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar