lørdag, mai 15, 2021

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 6


Det at vi opplever tap i livet kan også åpne opp et rom for uventede nye begynnelser. Disse begynnelsene kan synes små og veldig sårbare, som alt nytt liv gjør. Men Den Hellige Skrift sier noe om at vi 'ikke skal forakte den ringe begynnelsens dag.' For: disse begynnelsene forteller oss at midt i sykdommen gis det en mulighet for fornyelse. Det er en gave. Vi inviteres til å å legge merke til, ikke bare det som er konsumert av levd liv, men til å omfavne det som det som er nærværende i en vakker enkelhet sonm for eksempel soloppgang eller en solnedgang. Ting vi nesten ikke har merket oss før på grunn av vår travelhet og overfladiskhet. Tap kan forhekse og forkrøble oss, men også være med på å oppdage andre muligheter.

En dag satt jeg på en stein i Rondane. Jeg hadde nettopp kommet meg fra et illebefinnende. Jeg hadde besvimt. Det jeg opplevde var de første tegnene på Parkinsons. Det var blikk stille rundt meg. Jeg kjente frykten lamme meg, og så kom gråten. Det jeg tenkte på var at nå var mine Rondaneturer - som jeg elsket - over. Dette som var mitt liv var brått revet over. Brutalt. Ut av det blå kommer en kvinne gående. Jeg ser henne langt unna, og kun kommer stadig nærmere og stanser opp ved siden av meg. Det er slikt man gjør i fjellet. Hun presenterer seg, og forteller at hun kom fra Paris og røper at det var første gang hun var i Norge. 

"Hva gjør du her?," ville hun vite. 

Så forteller jeg den ukjente om det jeg hadde opplevd, og at jeg nå hadde opplevd min siste fjelltur slik jeg hadde pleid å oppleve dem. 

Da blir hun stille den ukjente kvinnen og så sier hun:

"Men se rundt deg da mann! Du sitter jo midt i fjellet!"

Og jeg så rundt meg. Foran meg hadde jeg hele Rondane. Fjell på rekke og rad. Jeg kunne ikke vært midt i smørøyet. Jeg behøvde ikke å gå så langt som før.  Det jeg hadde gjort var å bli opptatt av alle begrensningene og jeg ble overveldet av tapet av det som hadde vært mitt liv til nå. Jeg så bare begrensningene, ikke de nye mulighetene. Jeg så rundt meg for å snakke videre med den ukjente kvinnen. Hun var borte. I ettertid har jeg lurt på om hun var en engel? 

Den ukjente hjalp meg til å bli seende! Til å se nye muligheter, ikke bare begrensninger. Men det har tatt sin tid og jeg har fortsatt mye å lære. 

Vi kan øve oss i å se ting vi har gått glipp av. "Alltid begynner vi på nytt igjen", skrev Benedikt i sin regel. Stadig må ting justeres i livet mitt i erkjennelsen at livet har endret seg. 

Idet jeg begynner på nytt igjen, er det råd jeg har fått, at man forsøker å kjenne sitt liv med sykdommen, heller enn mot den eller i stedet for den. Hver dag gir meg en påminnelse om hva jeg har tapt, men da forsøker jeg å øve meg i det som er nærværende her og nå. Vi inviteres til å huske det livet som vi har hatt, og vi inviteres til å velsigne det det nye livet som vi gis, det livet vi stadig må begynne på nytt., i den begrensede form det måtte ha.

Det er vanskelig, men det er likevel lettere - og bedre, enn å fornekte virkeligheten. Det blir man bare veldig sliten av.

fortsettes

Ingen kommentarer: