Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 7

En bønn jeg stadig ber er denne: "Elsk meg med ømhet". Som syk trenger jeg ikke til at noen kjefter på meg. Jeg møtte en gang en mann som var rasende på meg fordi jeg har valgt å være åpen med min sykdom. Det provoserte ham. Han mente jeg gjorde det fordi jeg ville ha sympati. Det gjorde inntrykk på meg at en voksen mann kunne bli så sint på grunn av at et menneske var sårbar. Så har jeg møtt andre som er takknemlig for at jeg er åpen og ærlig. Jeg er i en tilstand nå hvor jeg ikke kan skjule at jeg sjelver, er stiv i kroppen, gråter lett. Slik er Parkinsons. Sinte stemmer skremmer meg nå. Og ikke forstår jeg hvorfor friske, oppegående mennesker som bekjenner seg til Kristus, skal bli sinte på mennesker som er syke. Jeg trodde det skulle være motsatt, for en som vil følge i Kristi fotspor. 

Jesus sier:: "Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig." (Luk 6,36)

Mer av alt trenger jeg Guds nåde, derfor ber jeg om å bli elsket av Guds ømhet. 

Vi kjenner vel alle ordene fra Klagesangene: "Herrens miskunn er ikke fordi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er hans trofasthet." (3,22-23)

Et ord som fastlegen min har lært meg er dette selvivaretagelse.

Det er et vanskelig ord . 

Jeg har allerede skrevet om det første ordet i Benedikts regel, som er 'lytt'. Jeg vil føye til at det også innebærer at vi øver oss i å lytte til kroppen vår. Å leve med sykdom vil alltid forandre livene våre. Normal rutine og daglig rytme forpurres. Treningsvaner, reiser, arbeidsituasjonen, må kanskje endres, for ikke å si omformes. 

Men hvordan begynner vi å lytte til en sliten kropp, til endrede mønstre, til uutalt sorg, tristhet og smerte? Kanskje ved å ta oss tid til å reflektere, erindre og huske.Vi trenger å sanse opp og slå ned på farten så mye av vi kan begynner å henge med i svingene, reflektere over det som har skjedd i livet vårt, hva vi observerer og merker oss om oss selv og vår nye livssituasjon. Hva er vår respons på vår nye verden? 

Med Parkinson er det mye tap og sorg involvert. Det er viktig at man ikke neglisjerer og fornekter dette. Det er så vanskelig å akseptere at det skjer så mange kroppslige forandringer. Det er vanskelig og utfordrende å bli avhengig av hjelpemidler og andre hjelp. Det tok lang tid før jeg ville sette meg i en rullestol eller bruke rullator. Nå er både rullestolen og rullatoren befriende hjelpemidler på de dagene hvor jeg ikke har styrke nok til å gå for egen maskin. Men jeg slet virkelig med selvfølelsen når jeg tok i bruk rullestolen og ikke minst rullatoren for første gang. Da kjente jeg meg med ett så gammel. Men nå behøver jeg ikke være redd for å falle. Det er dager da jeg klarer meg uten, for slik er sykdommen. Jeg har gode og jeg har dårlige dager. Så er jeg så heldig å ha en snill kone, snille barn, svigersønn, en veldig flink fastlege, fysioterapeut (som jeg ikke klarer meg uten), hjemmesykepleie og andre - ikke minst gode venner.

fortsettes

En bærekraftig tro

Om noen få dager har jeg holdt meg innendørs en måned. Jeg har dager som er gode, og ikke fullt så gode. Noen dager er det bare smerter, andre dager - som i går - var det en kombinasjon av utmattelse og til dels store smerter. Jeg venter fremdeles på hjerteoperasjonen.

Ikke misforstå: jeg klager ikke. Jeg er bare ærlig. Slik er det.

Men man gjør seg noen tanker, og de siste dagene har jeg tenkt mye på en bærekraftig tro. En tro som tåler spørsmålene, undringen, prøvelsene og lidelsene. Jeg har tenkt på tre ting:

1. Troen kan bli noe krampaktig, i tilleggsbelastning, til alt annet. Men i går kom disse ordene til meg: 'Ja, dette er kjærlighetn, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.' (1.Joh 4,10) Dette ordet gir det rette perspektivet. Fordi jeg er elsket, er jeg i stand til å elske. Det er ikke jeg som skal holde Kirken oppe, den er Kirken som holder meg oppe.

2. Når jeg ikke orker å be - og det hender jeg ikke har krefter til å gjøre det om dagen, så har jeg tre forbedere som aldri svikter. For det første Sønnen, for det andre Ånden og for det tredje kirken. Sønnen og Ånden går i forbønn for oss, og fordi jeg er en del av det bedende fellesskapet som utgjør kirken, er jeg en del av den som stadig ber. Jeg kobler meg på de helliges bønner.

3. For det tredje: Jeg har funnet at de to bønnene jeg stadig ber, og som jeg holder fast ved når dagene er onde, er Fadervår og Jesusbønnen. Det holder. De inneholder alt. Når jeg ikke orker det, sukker jeg bare til Herren, og sier 'Kyrie eleison.'

I tillegg til dette fremsier jeg daglig trosbekjennelsen.

Dette er den bærekraftige troen.

En bærekraftig tro handler om å hvile i det Jesus har gjort. Det er evig nok, fordi det er fullbrakt.

Dårlig start på dagen

Den følelsen! I dag hadde jeg time hos endokrinolog på sykehuset kl.0900. Jeg hadde satt klokken til å ringe 0745. Jeg skulle til å gå på badet, da jeg kom til å lese innkallingen fra sykehuset. Der sto det at jeg skulle møte en time før, altså klokken 0800, for å ta blodprøver! Faktisk litt lurt å lese et slikt brev litt før!

Det ble en svært travel morgen, for å si det mildt! Det hører med til historien at da jeg hadde ventet i 45 minutter på å få tatt blodprøven, måtte jeg gi opp forsøket, og skynde meg to etasjer ned for å rekke timen med legen. Så ble det til at jeg etter legetimen måtte sette meg på venterommet for blodprøvetaking en gang til. Det var helt greit, for da fikk jeg igjen pusten.

Jeg hater å ha det travelt. Jeg må ha tid til å få med meg sjelen min.

Vi har alle vår egen rytme. Min har endret seg på grunn av sykdom. Alt skjer i mye saktere tempo. Slik må det være når kroppen er stiv og lite medgjørlig.

Men mange lever med et tempo som stjeler freden fra dem. Det er å drive rovdrift, ikke bare ppå kroppen, men også på sjelen.

God åndelig veiledning

"Hver kveld stanser jeg opp og ser hvordan Jesus har nærmet seg meg i dag. Etter det ser jeg på hva som har fått makt over meg og hva jeg vil bryte med. Til slutt overlater jeg meg til Kristus. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten det."

- Magnus Malm (bildet), svensk åndelig veileder i Världen i dag, 16.september 2015

Foto: Wikipedia.

Dagens rytme og en genser fra Shetland

Den har noen hull her og der, og noen steder er den blitt ganske så tynnslitt, Shetlandsgenseren min. Men jeg elsker den. Varmere genser finnes ikke. Den er god på kalde vinterdager. Jeg jeg tar den også på ellers i året - ikke bare for varmens, men for kosens skyld!

Jeg kjøpte den i 2005 i Lerwick. I en liten butikk. Når innehaveren hørte at jeg var norsk, var det helt uaktuelt å betale full pris. Hun var så glad for at nordmenn var kommet til øya og slo av halvparten av prisen og vel så det.

Så har den fulgt meg siden, og blitt en del av meg. Det er jeg glad for. Det er de små tingene som gleder - og i dette tilfellet - varmer.

Jeg kom til å tenke på denne genseren i går da jeg reflekterte over hverdagslivets gode rytmer. De som gjør livet så rikt å leve. Rutinene. Tommelfingeren, pekefingeren og langfingeren som jeg berører samtidig, og som jeg tegner korstegnet med hver morgen i det jeg berører min panne, mitt hjerte, venstre, så høyre skulder. Korstegnet utgjør min aller første bønn. Den er samtidig en bekjennelse om at hele meg hører Kristus til. Så går jeg ned fra loftet, rusler inn på badet, ordner meg for en ny dag. Så trappa opp til kjøkkenet, for å brygge meg en kopp Yorkshire tea - om jeg er så heldig at jeg har den i boksen jeg oppbevarer teen i. Så den første tidebønnen og Bibelen.

Så begynner dagen, frokosten og dagens gjøremål.

Så følger andre tidebønner og så kommer kvelden. Det siste jeg gjør, etter å ha bedt den siste tidebønnen, og Jesusbønnen, er å tegne korsets tegn på nytt før jeg sover.

Det hender jeg har med meg Shetlandsgenseren opp i senga og legger den over dynen min. Da blir jeg god og varm og sover godt.

La oss ikke forakte dagsrytmen og de gode rutinene. Det er jo dette som er livet flest dager i året. Jeg kjenner på stor takknemlighet for å leve. Det er ingen selvfølge.

Billedtekst: Shetlandsgenseren min.

Om å finne en rytme

"Mange mennesker blir utbrente, kanskje fordi ubevisst, deler av dem avviser behovet for å hvile og finne en harmonisk livsrytme for dem selv.

I sin overaktivitet flykter de fra noe, noen ganger på grunn av djup ubevisst skyld.

Kanskje fordi de egentlig ikke vil slå røtter i et fellesskap og holde ut i det lange løp. De kan bli veldig knyttet til den funksjonen de har, eller for kontrollerende, eller ønsker å fremstå som perfekte. De har egentlig ikke lært hvordan de skal leve; de er egentlig ikke frie på innsiden; de har ennå ikke oppdaget visdommen i øyeblikket her og nå, hvilket kan bety å si 'nei' til folk."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 177. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Dagene som gir livet rytme

Jeg innrømmer at jeg er glad i fastelavnsboller! Så er det sagt. Men det jeg ser mest frem til er de dagene som følger fastelavn.

Fastelavn betyr 'kvelden før fasten', men fastetiden begynner ikke før onsdagen - som er Askeonsdag, hvor vi får tegnet et kors av aske i pannen for å minne hverandre om vår dødelighet og muligheten til å gjøre bot.

Vi trenger slike symbolsterke dager i året. Dager som gir anledning til refleksjon og ettertanke. Men også dager for å feire. Begge deler hører sammen.

Fastetiden gir oss en stor gave: de 40 dagene frem til påske. Da er ikke søndagene regnet med, ganske enkelt fordi søndager ikke er fastedager: Søndagen er jo oppstandelsesdagen, og den skal feires. Så også denne dagen, med boller!

Det er en tid for 'å gråte og for å le, en tid for å klage og en tid for å danse'. (For 3,4).

Jeg vet ikke om du har tenkt på det men menneskets første dag er sabbaten. Menneskets liv begynner med å hvile. Så kommer arbeidsdagene. Og fastetiden begynner med festen.

La oss favne disse dagene med alt hva de har og alt hva de gir. De beriker livet og gir livet rytme.

Den gode rytmen i 2016

I går traff jeg min 'gamle' ungdomsskolerektor. Det var et godt gjensyn, med en god mann. Vi snakket om det å 'høre heme', som vi sier det på vår dialekt. Om å ha røtter i en rotløs tid. Vi var enige om at vi bor godt her hvor vi bor, og at vi har så mye å være takknemlige for.

Som det å kunne stå opp om morgenen! Det er det ikke alle som kan. Gjøre de hverdagslige tingene. Leve i den hode rytmen.

Hos meg bestod den i dag av å tenne opp i ovnen. Det er 13,4 kalde grader utendørs og 16 varme innendørs, så det er godt å fyre opp. Jeg er glad vi har ved. Så brygger jeg dagens første tea-kopp, og lager meg frokost. Jeg er takknemlig for at vi har mat på bordet. Det kjennes godt og riktig å be: 'Gi oss i dag vårt daglige brød'. Det er da ingen selvfølge for mange.

Kommuniteten på Bjärka Säby som jeg tilhører har nettopp utgitt en liten bok med bordbønner. Til hjelp i vårt daglige liv. Peter Halldorf skriver i forordet: 'Bordbønnen kan bli et uttrykk for en lengsel etter omorientering i livet. Når vår takksigelse gjør det daglige måltidet til noe som har med Gud å gjøre, har vi tatt et viktig steg mot å gjøre hele livet til en gudstjeneste. Ved å velsigne Gud og takke for maten lar vi hvert måltid bli en forlengelse av det eukaristiske måltidet, festen i Guds rike, som kirken feirer hver søndag'.

Jeg har stor sans for Mattias Orheim og hans: 'Kvardagskristen vil eg vera'. For Orheim måtte det være 'samklang mellom liv og lære'.

Så sant.

Jeg kjenner på djup takknemlighet for den gode hverdagslige bønnerytmen, hvor tidebønnene spiller en stor rolle. Og for Lectio Divina. Den bedende, meditative lesningen av Guds ord. Hver dag, året rundt.

Den gode rytmen.

Så er det for min del tekster som skal skrives og møte med mennesker i deres hverdager. Jeg øver meg hver dag i oppmerktsomt nærvær.

Nå må jeg legge mer ved i ovnen.

Jeg har allerede startet på det nye året!

Mitt nye år har allerede begynt! Jeg har levd med det nye året i fire uker allerede. Dette året har en helt annen rytme, og har hjulpet meg til å finne mer ro, et djupere innhold, stabilitet enn å følge den gregorianske kalenderen.

Det året jeg har begynt på startet den første søndagen i advent, og kalles kirkeåret, eller 'det hellige året'. Dette året har et sentrum, et fokus, som andre år ikke har: Kristus. Det er om Ham alt dreier seg. Fra vugge til grav. Fra grav til oppstandelsens morgengry, til himmelfart og Helligåndens utøselse til kirkens tidsalder.

Det tok en tid før jeg forstod betydningen av å leve med Kirkens år. Det ble vel mye vingling fram og tilbake, hvor tilfeldighetene førte til at jeg var opptatt med en ting, så med noe annet i Bibelen. Nå lever jeg med Jesu liv, badet i evangeliene, og setter mer og mer pris på rytmen: fastene, festene og høytidene. Jeg - og mange med meg - har funnet en skatt.

Vi trenger rytme og struktur, ja, til og med disiplin. Rytmen i tidebønnen som følger meg gjennom dagen. Uten blir bønnelivet en kamp om tiden, den blir fragmentert, tilfeldig.

Enkelte kristne har et panisk forhold til kirkeåret. For dem blir det hele bare 'religiøst'. Slik var det også for meg. Jeg har vokst opp med en kirkelig tradisjon hvor kirkeåret var noe Den norske kirke - og det som verre var - holdt på med. Vi gjorde gjerne litt narr av folk som holdt på med slikt. Vi søkte jo 'Åndens ledelse', må vite. Det førte til litt av hvert. Blant annet en ensidighet hva angår skriftsteder vi leste eller preket over. Det ble gjerne de temaene man likte best.

Heldigvis oppdaget jeg kirkeåret. Eller var det kirkeåret som oppdaget meg? Nå øser jeg av dette skattkammeret.

Nyttårsforsetter? Nei, ikke etter at jeg oppdaget kirkeårets rytme. Nå lever jeg med den - og i et langt lavere tempo - enn de som hele tiden ikke er fornøyd med tilværelsen, men må sette seg nye mål, som de innerst inne vet at de ikke klarer å oppnå. Da blir både livet - og bønnelivet - heseblesende og rykk og napp.

Bli med i det hellige året du også! Det gjør ikke noe om du begynner nå. Årets tekstrekke er tekstrekke nr 2. Verbum har utgitt en liten hending bok hvor alle tekstene står. Den kan være nyttig å bruke. Ellers står jo tekstene bakerst i de fleste norske Bibler.

I Kristi himmelfartskapellet leser vi alltid kommende søndagens lese- og prekentekster. Det betyr at de som kommer for å feire nattverden sammen med oss får høre tekstene noen dager før kirken tar dem i bruk. Det er en stor rikdom.

Rytme i arbeid og bønn, del 2

Her følger andre og siste del av noe Ray Simpson (bildet), har skrevet i boken: 'Keltiske veimerker':

Den tidlige keltiske kirke fulgte en rytme med sabbatshvile på lørdag og gudstjeneste på søndag.Man antar at Patrick bidro til å formulere Senchus Mor, irsk 'kristenrett' basert på gamle lover. Den krevde at hver sjuende dag skulle vies til å tjene Gud med både tiende og tid. Columbas regel spesifiserte at den ekstra matrasjonen for søndag også skulle gis på lørdag på grunn av den store respekten for sabbaten man finner i Det gamle testamente. Den skiller seg fra søndag bare hva arbeidet angår.

Adamnan, som skrev biografien om Columba, behandlet sabbaten med en respekt som ble borte i generasjonene som fulgte. Den keltiske kirke fulgte jødiske og østlige skikker på dette feltet. Gradvis førte innflytelsen fra Roma, som ikke var fri fra antisemittisk og urban mentalitet, til at det ble søndag og ikke lørdag som skulle være hviledag. Dermed ble lørdagen sekularisert.

Det fantes også en rytme gjennom uken. På Iona avsto man på onsdager og fredager fra å spise mens det var dagslys. Denne praksisen brakte Aidan med seg til Lindisfarne, og skikken ble fulgt av mange hengivne menn og kvinner som lot seg inspirere av hans eksempel.

Kravet til gjestfrihet gjorde likevel at man av hensyn til gjesten kunne se bort fra denne regelen når man fikk besøk. Det ser ut til at både Columba og Patrick hadde torsdag som fast dag for åndelig fordypning'.
(Ray Simpson: Keltiske veimerker. Verbum forlag 2008, side 61-63)

Rytme i arbeid og bønn, del 1

I går leste jeg opp igjen noe som Ray Simpson (bildet) har skrevet. Ray Simpson, som er anglikansk prest, leder det verdensvide økumeniske fellesskapet 'Aidan og Hilda kommuniteten'. Det passer i grunnen veldig godt til det som opptar meg for tiden:

'De første kristne fulgte helt naturlig en rytme med daglig bønn og ukentlig nattverdfeiring. De var jøder, akkurat som Jesus. Deres hellige skrifter viste dem at Gud har gitt universet en rytme: i de sju skapelsesdagene (1.Mos 1 og 2), i årstidene, og i den daglige vekslingen mellom lys og mørke. De var vant med at man ba både morgen, middag og kveld (Salme 119,64). De viste at dyrket mark år om annet måtte ligge brakk for å bevare sin fruktbarhet, og de brukte ordet 'sabbat' både om et års hvile for åkeren og en dags hvile for folk (3.Mos 25). Jesus gjenspeilte dette ved selv å følge et mønster der Han trakk seg tilbake for å hvile etter å ha arbeidet hardt. Det samme gjorde disiplene hans.

Dessverre ble kirken etter hvert så vellykket at den 'videre-utviklet' verdens grådige hvileløshet, i stedet for å forløse den. Dermed mistet kirken kontakten med Guds rytmer ved verdens hvilende sentrum. Men lykkeligvis: De kristne som hoppet av det urbane rotteracet og flyttet ut i ørkenen, fant snart tilbake til en rytme av bønn, arbeid, studier og hvile.

Kelterne levde på landet. og mistet aldri kontakten med rytmen i det 'stille sentrum'. Livsmønsteret som preget Østkirkens klostre, kjennetegnet også hele den keltiske kirke. I dag blir folk syke av den oppjagede vestlige livsstilen. Forskning tyder på at de universelle rytmene ha satt avtrykk dypt i alle menneskers sjel. Nå forsøker folk igjen å avstemme livet etter dette. De dype rytmene må forløses!

Columbas kloster på Iona viser oss en rytme for arbeid og bønn. 'Dagene var fylt med bønn, studier og fysisk arbeid ... i fjøset, kornbingen, eller ute på jordene tilba hver enkelt Gud gjennom den oppgaven han var blitt tildelt, slik at strevet ble som et sakrament ... De første kelternes hemmelighet lå i at de knyttet sammen sakrament og sysler, alter og arne, bønn og arbeid'. Det er viktig at vi også finner rytmen der arbeidet kan bli til bønn. Noen ganger kan en enkel, manuel oppgave bidra til en indre samling for et hjerte som ber. Mens munkene formet sine bønner satt de gjerne og flettet enkle kurver av siv'.

(fortsettes)