Jeg kjøpte den i 2005 i Lerwick. I en liten butikk. Når innehaveren hørte at jeg var norsk, var det helt uaktuelt å betale full pris. Hun var så glad for at nordmenn var kommet til øya og slo av halvparten av prisen og vel så det.
Så har den fulgt meg siden, og blitt en del av meg. Det er jeg glad for. Det er de små tingene som gleder - og i dette tilfellet - varmer.
Jeg kom til å tenke på denne genseren i går da jeg reflekterte over hverdagslivets gode rytmer. De som gjør livet så rikt å leve. Rutinene. Tommelfingeren, pekefingeren og langfingeren som jeg berører samtidig, og som jeg tegner korstegnet med hver morgen i det jeg berører min panne, mitt hjerte, venstre, så høyre skulder. Korstegnet utgjør min aller første bønn. Den er samtidig en bekjennelse om at hele meg hører Kristus til. Så går jeg ned fra loftet, rusler inn på badet, ordner meg for en ny dag. Så trappa opp til kjøkkenet, for å brygge meg en kopp Yorkshire tea - om jeg er så heldig at jeg har den i boksen jeg oppbevarer teen i. Så den første tidebønnen og Bibelen.
Så begynner dagen, frokosten og dagens gjøremål.
Så følger andre tidebønner og så kommer kvelden. Det siste jeg gjør, etter å ha bedt den siste tidebønnen, og Jesusbønnen, er å tegne korsets tegn på nytt før jeg sover.
Det hender jeg har med meg Shetlandsgenseren opp i senga og legger den over dynen min. Da blir jeg god og varm og sover godt.
La oss ikke forakte dagsrytmen og de gode rutinene. Det er jo dette som er livet flest dager i året. Jeg kjenner på stor takknemlighet for å leve. Det er ingen selvfølge.
Billedtekst: Shetlandsgenseren min.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar