Senere i år skal vi feire 500 års jubileet for Reformasjonen. I den anledning har jeg begynt å lese Romerbrevet på nytt. Det er en god forberedelse. Det var lesningen av Romerbrevet som førte til at Martin Luther gjenoppdaget sannheten om rettferdiggjørelsen som et genuint Guds verk alene - og det er i Romerbrevet vi skal ta utgangspunkt denne søndagen. I to vers som angir selve hovedtemaet i dette brevet, et brev som inneholder den mest systematiske fremstillingen av den kristne læren som du finner i hele Skriften.
Rom 1,16-17
Disse versene betyr noe helt spesielt for meg. Jeg hadde ikke vært kristen så veldig lenge når jeg oppsøkte baptistmenigheten i Hunndalen for første gang. Det er på dette lille tettstedet jeg ble født. Jeg tror det var Hans Asak Kristiansen, som var pastor den gangen, og som oppfordret meg til å avlegge mitt vitnesbyrd. Skjelvende gikk jeg opp på talerstolen og leste høyt fra Rom 1,16-17 og avla et av mine aller første vitnesbyrd. Jeg husker at jeg la vekt på “For jeg skammer meg ikke over evangeliet …”
Jeg var grepet av Kristus og det Han hadde gjort for meg. Jeg hadde erfart kraften i evangeliet og det var stort for meg. Det var et enkelt vitnesbyrd om min Frelser.
Om Romerbrevet sier Luther: “Dette brevet er selve hovedsaken i Det nye testamente. Det vil være av stor betydning for en kristen at han ikke bare kan dette ordrett utenat. Han bør også hver dag være opptatt med det, som sjelens daglige brød. Det kan aldri leses og granskes for grundig. Og jo mer det brukes, desto mer verdifullt blir det, og desto bedre smaker det.” (C.O Rosenius: Romerbrevets budskap, side 6)
Luther er ikke alene om å være begeistret for Romerbrevet. Hans medarbeider Melanchton anså Romerbrevet for å være av så stor viktighet at han med egen hånd skrev det av ordrett to ganger for å bli bedre kjent med dets innhold. Om Johannes Chrysostomos sies det at han to ganger i uken lot Romerbrevet leses opp for seg. Og den kjente amerikanske pastoren og bibellæreren H.A Ironside sier det slik: “Romerbrevet er utvilsomt den mest vitenskapelige fremstilling som det har behaget Gud å gi oss av sin plan angående slektens forløsning.”
En annen bibelforsker sier: “Brevet til romerne er gullnøkkelen til Det nye testamente, ja, til hele Den hellige skrifts uuttømmelige skattkammer.”
Men en Guds mann i England står for den beste kommentaren av dem alle, synes jeg: “En god ‘romer’ er en uovervinnelig kristen og en skrekk for Djevelen.” ‘Romer’ i betydningen - en som lever i Romerbrevet.
Det finnes også de som kaller Romerbrevet for et testamentarisk brev. Det er som om Paulus skriver ned sin siste vilje i sitt livstestamente. Det tror jeg er helt rett. I Romerbrevet fremstiller han selve kjernen i sin tro og overbevisning og ikke minst tillit til Gud.
Vi lever i en tid med mye selvkomponert tro. Livssynsmarkedet er stort. Det er mye å velge i. Dagens mennesker henter litt her og litt der og setter så dette sammen til det som er deres tro. “Dette er hva jeg tror,” sier det og forventer at du enten skal tro noe som ligner, eller noe annet. Noe som passer for deg. Og det du tror er like så bra som det jeg tror. Det viktigste er at det kjennes godt ut for deg.
Men den kristne tro er annerledes. Den er definerbar. I Judas’ brev kommer dette veldig tydelig fram. I vers tre skriver han: “Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige.”
Hva snakker vi om? En tro som er blitt overlevert fra apostlene til neste generasjon. Ikke en tro som kan defineres for hver generasjon, og endres med tiden, men ‘den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige…”
Leser du noen av prekenene til apostlene, slik de gjengis for oss i Apostlenes gjerninger, så er det to ting som går igjen hele tiden: det handler om Jesu død og oppstandelse. Begge deler må med om vi skal snakke om kristen tro. Det var også selve kriteriet når de skulle velge hvilke evangelier som skulle med i den bibelske kanon: de måtte inneholde beretningen om Jesu lidelse, død og oppstandelse. Derfor ble det bare fire, selv om det var flere å velge i. En kristen tro handler om korset og oppstandelsen. Punktum.
En god del av dagens forkynnelse handler om selvhjelp. Om hvordan du kan få et bedre selvbilde. Om hvordan du kan få det bedre med deg selv.
På pastordagene til Det Norske Baptistsamfunn i Drammen for tre uker siden hadde vi besøk av teologen Knut Tveitereid. Han utfordrer det han kaller “terapi-kristendommen” som blant annet florerer på Internett. Tveitereid gjengav for oss de tre mest siterte bibelversene i verden i 2014. Ingen av dem handler om Jesus. De tre mest kjente versene er disse:
“Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det” (Ord 4,3) “Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke på din egen innsikt! Tenk på ham hvor du enn ferdes, så gjør han dine stier rette.” (Ord 3,5-6) og “Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet.” (Jos 1,9)
Men ingen ting om Jesus. Hva er det som gjør at mange blir så forlegne når Jesu navn nevnes?
Paulus ble ikke forlegen. Han hadde hatt et livsforvandlende møte med Jesus på vei til Damaskus i Syria, og her i Romerbrevet sier han rett ut: “Jeg skammer meg ikke ved evangeliet.”
Men vi blir liksom så forlegne fordi det i dag sies at det er så mange veier til Gud, mens den kristne forståelsen er at det finnes bare en eneste, og den går gjennom Jesus.
Det er jo Jesus selv som sier: “Jeg er veien, sannheten og livet. INGEN kommer til Faderen uten ved meg.”
Det er veldig tydelig. Og det er ekskluderende. Men det er likevel sannheten! Den apostoliske forkynnelsen samsvarer med dette. I Apg 4,12 leser vi: “Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.”
Knut Tveitereid er opptatt av at vi må gjenoppdage evangeliet! Han fortalte om tiden som ungdomsprest i Uranienborg kirke i Oslo. Påskenatt skulle han preke om Jesu død og oppstandelse, og lette gjennom taler han hadde holdt tidligere. De var mange, men ikke en eneste en av dem handlet om Jesu død og oppstandelse. Altså: det helt sentrale i evangeliet.
Tenk det. Tveitereid er ikke alene om dette. Dette er en trend i vår tids forkynnelse.
Jeg liker ordet “substans”. Troen vår må ha substans. Hva betyr ordet?
Går vi til ordboken så er “substans det som står under, bærer noe, som er bærende.” Vi snakker altså om et fundament, noe som er bærende. Noe som holder. Ikke noe flytende, udefinerbart, vaklende.
“Evangeliet”, skriver apostelen, men det ordet sa egentlig ikke noe som helst for datidens mennesker. Det betyr bare “gode nyheter”, så den som hørte de ordene, ville med en gang spørre: Gode nyheter om ha da?
I dette tilfellet “de gode nyhetene om frelse”
v.1-4
Dette er virkelig gode nyheter!
Jeg synes det er veldig interessant dette. Brevet jeg hentet de innledende versene fra er altså skrevet til menigheten i Rom. Til selveste keiserhovedstaden. Hva er hans budskap? Hva vil han fortelle de kristne som oppholder seg der?
Det er viktig å få med seg bakgrunnen for dette brevet. For dette brevet er skrevet til en forsamling som Paulus ikke har grunnlagt, men som han har et godt forhold til.
Brevet til apostelen Paulus er skrevet til de Kristustroende i Rom og ble sannsynligvis lest opp i fattigkvartalet i storbyen. De som lyttet til opplesningen av brevet fikk høre at Paulus lengter etter å komme til dem og at han takker Gud for at de fantes der. I imperiets sentrum levde en skare mennesker som gav som lojalitet til en annen enn keiseren; de gav sin lojalitet til Herren Jesus, grepet som de er av en visjon om et rike der livet styres av en annen makt enn keiserens.
Paulus skriver dette brevet under sin tredje misjonsreise, sannsynligvis i Korint omkring år 57 etter Kristus, når han er på vei til Jerusalem i forbindelse med en innsamling til urkirken der. Han ønsket nå å vende vestover, besøke Rom og så bli utrustet til en fjerde misjonsreise. Denne gangen til Spania. Han skriver om dette i Rom 15,28:”Når jeg har avsluttet dette og fruktene av innsamlingen er vel forvart hos dem, reiser jeg til Spania og legger veien om dere.”
Paulus ønsket å bruke forsamlingen i Rom som base for sin fremtidige misjonsvirksomhet. Hans tidligere misjonsbaser i Antiokia, Korint og Efesos lå alt for langt østover for de nye planene.
Trolig hadde det vært Kristus-troende i imperiets hovedstad i minst 15 år. De første var mest sannsynlig jødiske næringsdrivende. I oversikten vi finner i Apostlenes gjerninger over de som var tilstede på den minnerike pinsedagen i Jerusalem, når Gud utøser sin Ånd og 3000 kommer til tro, leser vi i Apg 2,10 om “innflyttere fra Roma”. Kanskje disse tok med seg De gode nyhetene tilbake til Rom?
Syv eller åtte år før Paulus skriver Romerbrevet hadde keiser Klaudius, sannsynligvis i år 49 e.Kr, utvist et antall jøder fra byen etter uroligheter som etter alt å dømme hadde sammenheng med kristen forkynnelse. Den romerske historikeren Suetonis skriver nemlig om dette.
I følge Apg 18,2 hørte Akvilas og hans kone Priskilla, paret som Paulus hadde slått seg sammen med i Korint, til dem som ble utvist. Etter at keiser Klaudius var død i år 54 fikk de utviste jødene mulighet til å vende tilbake. Når Paulus skriver tre år senere synes han å forutsette en forsamling med hedningekristen majoritet men med tydelige jødiske innslag.
Når vi forsøker å danne oss et bilde av den kristne forsamlingen i Rom så skal vi ikke forestille oss et stort kirkebygg med mange troende. Brevets siste kapittel gir oss nemlig et helt annet bilde. Det eneste man hadde var et antall hjem der mindre grupper kunne møtes til bønn, undervisning og brødsbrytelse. Sammenlagt dreide det seg nok ikke om mer enn hundre personer i en by som den gangen hadde en million innbyggere. I disse husmenighetene kom mennesker sammen med ulik bakgrunn.
Hva er det så apostelen Paulus ønsker å dele med dem? Hva er hans hovedfokus? Å skape substans! Noe å bygge på som holder, i liv og i død.
Paulus pakker slett ikke inn troens innhold. Han gjør det motsatte! Han pakker ut innholdet. I disse to versene, 16 og 17, viser Paulus hva hans budskap om Kristus åpenbarer og hvordan det virker, men først fremholder han at han slett ikke skammer seg over det han bærer fram.
For at vi virkelig skal forstå radikaliteten i de ordene må vi vite noe om tiden dette ble skrevet i. På denne tiden var nemlig Rom, byen som var hele Middelhavets midtpunkt, preget av at den hadde keiseren som en helt sentral skikkelse og som var en suveren makthaver. Det evangelium som apostelen Paulus forkynner, det han kaller “Guds evangelium” (1,1), kommenterer dette med å kunngjøre at en annen er Herre, en som, i følge 14,): “døde og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over levende og døde.”
Hva skulle så en kristen gjøre? Vike unna anstøtet som å hevde noe slikt var gjennom å gjøre troen til noe høyst privat?
Da Paulus sier at han ikke skammer seg så er det som om vi hører salmistens ord i Salme 119,46: “Jeg vil tale for konger om dine lovbud, og jeg skal ikke bli til skamme.” Og det er som et ekko av Jesu radikale ord i Matt 10,32-33: “Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min Far i himmelen.”
Paulus skammer seg ikke. I et annet brev, skriver han at: “I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg.” (Fil 2,20). Det gjaldt selvsagt også keiseren.
I den sammenfatningen av evangeliet som nå følger er samtlige ord teologisk særdeles ladede. Paulus sier at evangeliet er GUDS KRAFT!
Han har allerede - i vers 4 - skrevet om Guds kraft i sammenhengen med at Jesus ble vekket opp igjen fra de døde. Nå er fokus på det som skjer når evangeliet forkynnes. Paulus vet gjennom erfaring at når han forkynner den korsfestede og oppstandne skjer det noe! Den nye verden som ble skapt når Jesus døde og oppsto fra de døde blir virkelighet i de som lytter og tar imot.
Venner, vi må ikke være forlegne, vi må ikke tenke smått om det herlige budskapet vi er satt til å forkynne!
Den kraft, som virker i evangeliet, er en kraft som FRELSER! Eller redder!
Ettersom dette er et velkjent kristent begrep står vi i fare for å gå glipp av betydningen.
Det vanligste er vel at vi tror at frelse handler om at man kommer til himmelen når man dør. Det taler også Paulus om, men ikke så ofte og så mye som man kanskje skulle tro. Jo da, forsikringen om at døden er en beseiret fiende finnes der, og at forgjengelighetens krefter ikke har siste ordet, men det innebærer ikke at målet for dem som tror på evangeliet en tilværelse i himmelen uten en kropp.
Frelsen innebærer noe så radikalt som at Gud skal redde hele skapelsen fra forgjengeligheten og skjenke sitt folk en kroppslighet som ligner Jesus fikk i oppstandelsen, for at de kan leve et forherliget liv i en fornyet skapelse.
Men frelse handler jo også om noe her og nå, ettersom frelsen befrir mennesker fra syndens makt og skyld og grunnfester mennesket i Kristi kjærlighetsfulle fellesskap. Altså er frelse både en samtidig og fremtidig realitet.
Men vi må merke oss at evangeliets kraft er for hver den som tror. Kunngjøringen, proklamasjonen av de gode nyhetene om den at den korsfestede og oppstandne er verdens Herre må tas imot. Det er en ufravikelig betingelse.
Så, i det neste verset, v.17, forklarer Paulus hvorfor evangeliet frelser eller redder. Åpenbaringen av “Guds rettferdighet”, som det bokstavelig står, hører med til det mest sentrale i hele Romerbrevet. Rettferdighet handler om hva som er rett og rettvist.
Det er akkurat dette verset som utløser hele Reformasjonen, siden det gav Martin Luther klarhet i hva evangeliet er for noe. Som universitetslærer i teologi holdt han forelesninger over Romerbrevet, og grublet mye over hva Paulus mente med begrepet “Guds rettferdighet”. Mentes det den rettferdigheten som Gud KREVER? Det var den vanlige tolkningen, og den kan virke som noe selvfølgelig. Alle bærer vi på en naturlig rettsfølelse inni oss. Vi vet at Gud vil det som er rett. Dermed tror vi at veien til Gud må bestå i å gjøre det rette for å bli rettferdig innfor Gud.
Luther hadde nå to problemer å kjempe med. For det første hadde han av erfaring opplevd at han aldri lykkes i å prestere den rettferdigheten som Gud krevde. For det andre opplevde han som bibelforsker at Romerbrevet ble ubegripelig når man lot rettferdigheten bety det gode som man må utføre for å bli Guds barn. Da gikk det opp for ham at “Guds rettferdighet” rent språklig kunne bety noe annet, nemlig en rettferdighet som KOM FRA GUD, noe som GUD GIR. Med denne tolkningen gikk det plutselig an å forstå Paulus. Luther hadde funnet nøkkelen til evangeliet.
Rettferdigheten er altså noe vi får givende. Den kan også kalles “Kristi rettferdighet”. Kristus har nemlig oppfylt all rettferdighet, og sonet alt vi har forbrutt. Frelsen består i å få del i denne rettferdigheten, som Gud gjorde i stand for oss da Han ofret sin egen Sønn. Vi får del i den gjennom troen. Tro er nemlig ikke bare en tanke, en innsikt eller noe man holder for å være sant. Den er et fellesskap med Kristus som gjør at vi så å si innlemmes i Ham og får del i alt som Han eier.
Noe større eller herligere enn dette blir det ikke. Våre skitne klær er byttet ut med snøkvit skrud. Vi ikles Kristi rettferdighet. Det er Kristi rettferdighet som gjør at vi kan bli stående for Gud.
Det er disse gode nyhetene apostelen Paulus forkynner for den kristne forsamlingen i verdensmetropolen Rom. Det er disse gode nyhetene Martin Luther gjenoppdager og Reformasjonen er i gang. Den skulle endre hele Europa.
Hva trenger vi å gjenoppdage? Kanskje kraften i Guds evangelium! At vi har det beste budskapet av alle, og at vi ikke har noe å skamme oss over. Tvert imot. Vi har det mest livsbejaende og positive budskap verden noensinne har fått del i.
Jeg elsker denne sangen, skrevet av lekpredikanten O.Brattekaas i 1895:
Ren og rettferdig, himmelen verdig
Er jeg i verdens frelser alt nu
Ordet forkynner, at mine synder
Er jeg i verdens frelser alt nu
Ordet forkynner, at mine synder
Kommer Han aldri mere i hu
Å, jeg er frelst og salig fordi
Sønnen har gjort meg virkelig fri
Fri ifra nøden, dommen og døden
Amen, Halleluja
Lenge jeg tenkte, Gud ikke skjenkte
Nåde til den som fattedes alt
Å måtte lide, kjempe og stride
Stod for mitt hjerte levende malt
Men i min strid, min bedring og flid
Fantes det bare avmakt og død
Lammet har vunnet, blodet har runnet
Amen, Halleluja
Å hvilken nåde, midt i all våde
Kristus har kjøpt oss just som vi er
Han måtte lide, kjempe og stride
Han måtte stå mot helvedes hær
Nu er vi frie, hør og gi akt!
Synden på verdens frelser er lagt
Gud nu forkynner nåde for synder
Amen, Halleluja
Å, jeg er frelst og salig fordi
Sønnen har gjort meg virkelig fri
Fri ifra nøden, dommen og døden
Amen, Halleluja
Lenge jeg tenkte, Gud ikke skjenkte
Nåde til den som fattedes alt
Å måtte lide, kjempe og stride
Stod for mitt hjerte levende malt
Men i min strid, min bedring og flid
Fantes det bare avmakt og død
Lammet har vunnet, blodet har runnet
Amen, Halleluja
Å hvilken nåde, midt i all våde
Kristus har kjøpt oss just som vi er
Han måtte lide, kjempe og stride
Han måtte stå mot helvedes hær
Nu er vi frie, hør og gi akt!
Synden på verdens frelser er lagt
Gud nu forkynner nåde for synder
Amen, Halleluja
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar