Fra gudstjenesten i dag - og en liten oppdatering

I dag hadde jeg den store gleden av å tale i forbindelse med gudstjenesten i Brumunddal baptistkirke. Jeg talte om det å være 'håpsformidlere', som jeg anser å være menighetens største behov i 2023. Mens verdenssituasjonen mørkner, trenger Kristi forsamling å formidle håp - håpet i Kristus. Er det en tid hvor menigheten trenger å formidle budskapet om 'Håpets Gud', så er det nå!

Til tross for bitende kulde med 20 kalde grader i Brumunddal hadde mange møtt frem i formiddag. Gudstjenesten ble trygt og godt ledet av Beniamin Acatrinei, med sanginnslag av Øyvind Lorentzen og pianist var Anne Karin Sæteråsen. Det var så godt å se alle vennene igjen i dette som er hjemmemenigheten til May Sissel og meg.

Grytidlig i morgen reiser vi inn til Oslo hvor jeg skal legges inn på nevrologisk avdeling på Rikshospitalet. Jeg gruer meg og er veldig spent. Uavklart hvor mange dager det blir. Jeg kom meg til øyelege som kunne konstatere at det ikke var blitt verre med blødningene og væskeansamlingene i øynene mine, men at jeg har en betennelse i begge øynene som må behandles nå. Injeksjonene i øyeeplet mot bødningene og væskeansamlingene starter opp igjen på Lillehammer sykehus etter at jeg er ferdig på Rikshospitalet.

Jeg forsøker å oppdatere bloggen og Facebook hver dag mens jeg er på Rikshospitalet, men skulle jeg ikke klare det, vet dere hvorfor.

Tusen hjertelig takk til alle dere som har bedt for oss - og som fortsetter å be for oss, og til alle dere som har bidratt økonomisk og sørget for at May Sissel kan være sammen med meg noen dager,

Pinsepreken 2022: Den som venter på noe godt

Her er prekenen jeg holdt i Brumunddal baptistmenighet, 1.pinsedag 2022:

Teksten jeg har valgt for denne 1.pinsedag er hentet fra en av de salmene som siteres i det som kalles ‘Pinsenovenen, som er perioden mellom Kristi  himmelfart og 1.pinsedag. Ordet ‘novene’ kommer av tallet ni og henspiller på det antall dager som Maria, Jesu mor og de 120 som oppholdt seg på Øvresalen. Der hentet de på oppfyllelsen av det Jesus hadde lovet dem. slik det er gjengitt av Lukas, i Luk 24,49: “Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere har blitt ikledd kraft fra det høye.”

Salmen jeg tenker på er Salme 27, og vi skal stanse ved vers 8: “Mitt hjerte holder fram for deg ditt ord: Søk mitt åsyn! - Herre, jeg søker ditt åsyn.”

De var ikke særlig høye i hatten disse 120 som ventet i Jerusalem. De var redde. Evangelieforfatterne forteller oss at de holdt seg bak stengte dører. “Av frykt”, forteller Johannes. Det var ikke så rart. Landet de bodde i var okkupert av en grusom okkupasjonsmakt, og mange av de 120 som var samlet på Øvresalen disse dagene, hadde vært vitne til hva denne okkupasjonsmakten var i stand til. Lederen deres, Han mange kalte Messias, var blitt sveket og forrådt, fengslet, torturert og senere korsfestet.Klart slikt gjør inntrykk og setter djupe spor i sjelen. Riktignok hadde flere av dem sett Jesus i levende live, etter at Han hadde stått opp igjen fra graven. Men nå hadde hatt forlatt dem - faret opp til himmelen - og de var etterlatt alene. Alene med den formidable oppgaven som var betrodd dem, nemlig “å gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler, døpe dem og lære dem alt det Jesus hadde befalt dem…”          

De følte seg nok små, redde og utilpasse med hele situasjonen. Og hva mente Han med å si at de skulle bli værende i Jerusalem og vente på noe de skulle få, noe Han skulle sende? 

Etter hvert skulle de gjøre seg den erfaring at problemet deres - og vårt - er ikke svakheten og skrøpeligheten, eller tilkortkommenheten, men snarere vårt styrke. Det er ikke vår svakhet som er til hinder for at Gud kan bruke oss, men at vi er så sterke i oss selv. Vi klarer oss ofte helt greit uten at Gud gir oss krefter til det. 

Mennesker søker etter metoder, Gud derimot, søker mennesker, som søker Hans ansikt - Hans åsyn - og som venter på å bli ikledd kraften fra det høye.

Guds Ånd faller ikke på metoder eller planer, men på mennesker! Menn og kvinner og barn som er avkledd sin menneskelige styrke, for å bli ikledd kraften fra det høye.

De 120 skulle vente! Det er jeg dårlig på, Det moderne mennesket er blitt en slave av at alt skal skje nå, med det samme. Vi snakker om øyeblikkets tyranni. Men det er et ordtak som sier: ‘Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves!’ 

Men for mange kan det å vente synes bortkastet. Den walisiske poeten R,S Thomas sier det derimot slik “Meningen ligger i det å vente.”

Det er djupt og radikalt.

Salmisten som skrev Salme 27,  kong David, hadde forstått dette når han i denne salmen understreker betydningen av å søke Guds ansikt. Mange søker Guds hender, Hans inngripen, men i stedet for å søke Guds hender burde vi søke Herren for Hans egen skyld. Ikke for å få noe, men for å dele Hans vennskap og oppleve  Hans nærvær. For alt springer ut av dette. “Når vi ber,” sier Teresa av Avila, denne kvinnen som har lært meg så mye om bønnen, “skal vi huske at det er Giveren som er Gaven.”

Det er selve hemmeligheten.

Hva er det sikreste tegnet på at Guds Ånd er til stede? Er det tegn og under? Der er myke hjerter! Åpne og mottagelige hjerter. Tørstende hjerter.

De 120 som ventet på Øvresalen i Jerusalem hadde fått myke hjerter gjennom å søke Guds ansikt i bønn. Da får man myke hjerter, da skapes det tørst og hunger. Tørsten - åndelig tørst - er det sikreste kjennetegnet på at Den Hellige Ånd drar i hjertene våre. Nær Jesus finner vi mennesker med en uendelig tørst og lengsel og iver. For den som er blitt rørt av Ånden, slipper ikke taket i fliken på Jesu kappe, men vil ha mer.

Når Jesus underviser om Den Hellige Ånd bruker Han vann som bilde: “Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få, som trodde på ham.” (Joh 7,37-39)

Strømmer av levende vann. Elver, står det i oversettelsen fra 2011. 

Som kristen behøver du ikke gå tørr. Du kan drikke av Ånden.

Da må vi komme til Jesus, kilden med det levende vannet, med andre ord: Søke Guds ansikt, som kong David taler om i denne salmen. 

På pinsefestens dag ser vi hvordan dette levende vannet øses ut. Gud er raus! Ånden faller over de 120 som hadde søkt Guds ansikt, og det som skjer er smittende. Det fører til at 3000 mennesker blir så berørt at de kommer til en levende tro på Kristus, blir døpt og lagt til menigheten på 120. 

Pinseunderet, er ikke bare et språkunder, hvor mennesker fra hele den daværende kjente verden, hører evangeliet forkynt på sitt eget morsmål og kommer til tro. Det er heller ikke bare snakk om at disiplene mottar kraft, idet Den Hellige Ånd, kommer over dem - det handler også om at Ånden har den egenskap at den binder mennesker sammen. 

I Ef 4,1-6 som handler om kirkens enhet, skriver apostelen Paulus: “Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått, i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: en kropp, en Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, en Herre, en tro, en dåp, en Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.”

Når Ånden faller som på pinsefestens dag berører den alle: unge og gamle, kvinner og menn, slaver og fri. Gud blir alles Far. Den Hellige Ånd binder sammen. I Gal 3,26-28 leser vi disse befriende ordene: 

“For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle en i Kristus Jesus.” 

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg ble en kristen under Jesusvekkelsen, og at jeg fikk oppleve den karismatiske vekkelsen i dens tidlige begynnelse. Det har preget meg i alle år senere. Et av kjennetegnene på det Åndens pinsevær som Gud sendte over de historiske kirkesamfunnene, var det varme kjærlighetsfellesskapet som ble skapt mellom trossøsken fra så mange sammenhenger - en virkelig Åndens enhet.                                  

Mitt økumeniske engasjement har sin bakgrunn fra den sterke opplevelsen jeg hadde når jeg ble døpt i Den Hellige Ånd rundt alterringen i Gjøvik kirke en mandagskveld i 1972 og talte i tunger for første gang. Noe av det skjellsettende vi opplevde i den karismatiske vekkelsens tid var at Gud var mye større enn våre snevre rammer, og at Han suverent døpte mennesker i Den Hellige Ånd hvor som helst, og til og med i sammenhenger vi ikke trodde Han ville bevege seg! Til og med blant katolikker og ortodokse!

En av de personene som skulle bli Guds redskap i å bringe Bibelens budskap om Den Hellige Ånds dåp inn i de historiske kirkesamfunnene var David du Plessis, som skulle få tilnavnet Mr Pinse. De siste dagene har jeg begynt å lese biografien om den spennende historien til denne mannen enda en gang. Boken begynner med den forunderlige profetien som legendariske Smith Wigglesworth bar fram til en meget overrasket David du Plessis. du Plessis, som var pinsevenn, var slett ikke forberedt og heller ikke særlig begeistret over det profetiske budskapet Wigglesworth bar fram.

David du Plessis forteller at han var på kontoret sitt i hovedkvarteret til Apostolic Faith Mission i Johannesburg. Klokken var syv om morgenen, en solrik dag i 1936. Plutselig gikk døren opp og der sto Smith Wigglesworth, den legendariske engelske helbredelsesevangelisten. David du Plessis skulle til å hilse på Wigglesworth og reiste seg og gikk fram fra skrivebordet. Uten å hilse la Smith Wigglesworth hånden på skulderen til David du Plessis og begynte å profetere:

"Jeg er blitt sendt av Herren for å fortelle deg hva Han har vist meg denne morgenen," begynte han. "Gjennom de gamle kirkesamfunnene vil det komme en vekkelse som vil overgå alt det som hittil er kjent gjennom historien. Ikke noe lignende har skjedd tidligere som det som hende når dette begynner å skje. Det vil overgå det som skjer nå, det tyvende århundres pinse som allerede har forundret verden, med sin sterke motstand fra den etablerte kirke. Men denne samme velsignelsen vil bli akseptert av disse kirkene og de vil ta dette budskapet og denne erfaringen bortenfor det pinsevennene har oppnådd. Du vil leve for å se dette arbeidet vokse til slike dimensjoner at pinsebevegelsen i seg selv vil bli en liten ting sammenlignet med det Gud vil gjøre gjennom de gamle kirkesamfunnene. Det vil bli enorme samlinger av mennesker, ulikt noe av det dere har sett, og store ledere vil endre sin holdning og akseptere ikke bare budskapet men også velsignelsen."

Så gjorde Wigglesworth en liten pause før han fortsatte:

"Så fortalte Herren meg at jeg skulle gi deg en advarsel om at Han vil bruke deg i denne bevegelsen. Du vil spille en prominent rolle. Et siste ord, det siste ordet Herren gav meg å gi deg: Alt det krever av deg er at du forblir ydmyk og trofast under alle omstendigheter. Hvis du forblir ydmyk og trofast, så vil du se det hele fullbyrdet."

Først nå, tok Wigglesworth øynene sine bort fra David du Plessis, så bøyde han hodet og ba: "Herre, jeg har overlevert budskapet om det du har planlagt å gjøre gjennom denne unge mannen, og nå, Herre, velsign ham og gjør ham rede, bevar ham med god helse slik at alt dette kan skje. Amen."

Uten å si noe mer, tok Wigglesworth hendene fra skuldrene til David du Plessis, snudde seg rundt og gikk ut døra!

David du Plessis forteller at han sto der ganske så forbløffet og overveldet, ja, helt stum. Han satte seg bak skrivebordet sitt igjen og begynte å be. Etter en stund banket det forsiktig på døra og inn kom Smith Wiggleworth, som om ingen ting hadde hendt, og sa: God dag!"

Denne profetien gikk i oppfyllelse når Gud begynte å øse ut sin Ånd over de gamle historiske kirkesamfunnene på 1970-1980 tallet, og vi fikk se hvordan Gud knyttet kristne sammen fra ulike kirkesamfunn, på tvers av alle skillelinjer. Klimaet kristne i mellom ble annerledes, åpnere, vennligere, mer samarbeide, mer forståelse og mindre påståelighet.

Alt begynte den gang i Jerusalem med de 120 som søkte Guds ansikt, og alt fortsetter med menn og kvinner og barn som søker Guds ansikt, for Guds egen skyld. Da Jesus ble opphøyet til himmelen, var et bønnemøte det eneste han etterlot seg. Den første menighet hadde ikke et bønnemøte. Den var et bønnemøte. 

“Mitt hjerte holder fram for deg ditt ord: Søk mitt åsyn! Herre, jeg søker ditt åsyn.”

La oss be: 

Gud, du er himmelbrisen,

det kraftige vindkast

og det åndepust fra paradis

som vekker det livløse til live.

Takk for din Helligånd.

Den bærer livet fram, renser luften mellom oss

og gjør at vi kan trekke pusten fritt.

Vi ber deg:

Før oss sammen

når vi ensomme og tynnslitte

flakker rundt i verden.

Vekk gleden i oss over det fellesskap

du gir oss del i.

Din sommervind løfter din nåde frem,

du som er fra evighet til evighet.

Amen.

(Elof Westergaard/Norsk oversettelse: Merete Thomassen)

Takknemlig for menigheten min

I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet for menigheten jeg er pastor for og medlem av: Brumunddal baptistmenighet. Som mine lesere vet har jeg store utfordringer med helsen. Ikke minst setter Parkinson noen begrensninger, i tillegg har jeg utfordringer med hjerte og lunger og diabetes. Sannsynligheten for at noen har bruk for deg er ikke akkurat stor da. Men i Brumunddal baptistmenighet er det plass for slike som meg, og det er også plass for meg som en av menighetens pastorer. Det har menigheten tilrettelagt for. Forbilledlig, spør du meg! Det gir håp for andre som sliter med livet.

Brumunddal baptistmenighet er en flerkulturell menighet. Ulike nasjonaliteeter kommer sammen for å feire gudstjeneste. Her er jeg pastor sammen med Olivier Matata. Sterkt å kunne dele pastortjenesten med ham. Norsk og afrikansk kultur blandet sammen! Herlig!

Den svenske frilansjournalisten og filmskaperen Fredrik Linde er i ferd med å lage en film om frikirkelighetens historie i Sverige. Den ble påbegynt i 2020 og i traileren til denne spennende filmen, fremkommer det blant annet følgende opplysninger:

"Når den første baptistforsamlingen ble grunnlagt i Sverige i 1848 i Vallersvik så er det den første plassen gutter og jenter, og helt vanlige arbeidere, fikk stemmerett. Ett medlem, en stemme! Mange tenker ikke på det, men frikirkeligheten er demokratiets vugge i Norden."   

Filmen til Linde er straks ferdig og lanseres i løpet av høsten.                                             

I disse sammenhengene kunne en smed, en industriarbeider, en uskolert, bli forstander og lede en forsamling. Det var uhørt på den tiden. Det samme med at kvinner hadde stemmerett. 

Men det betyr ikke at ting var enkelt for de første pionerene for demokrati og frihet i vårt naboland: 

"Fremveksten av frie, selvstendige menigheter ble likevel en trussel mot majoritetssamfunnet. Man ødela de første baptistenes hjem, man avbrøt deres møter og gudstjenester..." 

Det samme var tilfellet i Norge. 

Vi må ikke glemme hvor vi kommer fra. De første frimenighetene i Norge bestod av mennesker fra arbeiderklassen. Hos dem var det plass for alle. Kvinner og menn var like. Sosial bakgrunn var ikke tema. De hadde en enkel tro på evangeliet, og evangeliets forvandlende kraft. Slik er det fremdeles i Brumunddal baptistmenighet. Der er det en plass for alle. Ung og gammel. Rik eller fattig. Nordmann eller fra et annet land. Skolert eller uskolert. God helse eller dårlig helse. 

Billedtekst: Maleriet 'Baptisterna' ble malt av Gustav Cederström i 1886 og viser troende dåp.

Gudstjenester i helgen og nasjonal bønnekonferanse

I morgen - søndag 16.februar - taler jeg to steder. Først i Brumunddal baptistkirke (bildet) kl.11.00 og så i Filadelfia, Lena kl.17.00. Er du i nærheten hadde det vært koselig å få hilse på deg.

Minner om Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud neste helg. Der skal jeg ha et seminar fredag med tittelen 'Guds hjerte for de marginaliserte - et profetisk kall - en introduksjon til svakhetens teologi'. Søndag taler jeg i avslutningsmøtet. Øvrige talere er Alv Magnus, Håkon Fagervik og Rhonda Mathisen.

Taler i Brumunddal på søndag

Førstkommende søndag - 4.august kl.11.00 - taler jeg i Brumunddal baptistkirke.

Overskriften jeg har satt på min preken er: Libanons sedertrær.

Om du er i nærheten og det passer slik for deg hadde det vært hyggelig å få hilse på deg. Siden det er første søndag i måneden er også nattverdbordet dekket.

Ingen bibelsk begrunnelse for å feire nattverd en søndag i måneden

I formiddag har jeg tatt del i Herrens måltid sammen med den gudstjenestefeirende forsamlingen i Brumunddal baptistkirke. Det er alltid en stor glede, enten det er der, eller i andre sammenhenger hvor brødet brytes.

For noen dager siden fikk jeg en epost fra min gode venn, Peter Hoover, som er anabaptist, og som jeg gjennom årenes løp har oversatt mange artikler av og publisert her på bloggen. I hans siste artikkel forteller han om et fornyet syn på nattverden, som jeg tror flere enn meg vil ha glede av å lese om. Derfor har jeg oversatt deler av den til norsk. Han forteller innledningsvis om at en av de største endringene som skjedde etter at han og familien hans og det fellesskapet de tilhørte forlot Mennonite Church i Rainham Township i Ontario i Canada, og ble medlemmer av et annet anabaptistisk trossamfunn: Disciples of Christ, handlet nettopp om nattverden.

I denne sammenhengen feirer man nemlig nattverd hver uke.

"Til å begynne med synes nok mange av folkene våre at det ble litt for ofte. Ville ikke folk gå lei? Ville ikke det bare bli et ytre rituale som ikke kan forvandle våre hjerter? Noen kritiserte og stilte spørsmålstegn ved det hele. Men noen av de som hadde slått seg i lag med Disciples of Christ og ble en del av fellesskapet, kom ganske raskt til den konklusjonen at det å delta i en ukentlig nattverdfeiring, når den utføres i Kristi Ånd, innebærer en forvandlende kraft, et fullstendig skifte av fokus, som fullstendig endret det de hadde opplevd tidligere. I stedet for å fokusere på en endeløs mengde med undervisning og forkynnelse, i en synagoge-stil, som er vanlig blant menonittene, ble deres møter nå en sann gudstjenesteerfaring. Fokuset var nå på Jesus og hans frelsende verk på Golgata, i stedet for å repetere sannheter alle allerede kjente.

På toppen av dette, tok det ikke lang tid før de begynte å forstå at denne forskjellen i fokus, denne erfaringen med Kristus istedenfor å bare snakke om ham og bibelen, kom fra Kristus selv og hans apostler. The Disciples of Christ informerte dem - og de har helt rett i dette - at for de første 1500 år etter Kristi oppstandelse, feiret alle kristne alle steder, nattverden konstant. I det minste hver uke, men i mange tilfeller, også oftere.

Når ble dette endret?

Endringen kom med Den reformerte kirke i Sveits på 1520-tallet."

Denne reformerte skikken begynte også mange av anabaptistene å følge. Senere også baptistene og pinsevennene. En nattverdfeiring en søndag i måneden har ingen bibelsk begrunnelse, den handler kun om kirkepolitikk.

Fullsatt i Toten frikirke i formiddag

Toten frikirke på Raufoss var fullsatt i formiddag da jeg talte om betydningen av å sette punktum. Om disse mellomfasene mellom en periode av våre liv, og neste, som tilsynelatende er så lite fruktbærende og hvor vi kjenner på usikkerhet for fremtiden. Jeg snakket om Guds evige kjærlighet, og om det faktum at Han som har begynt en god gjerning i våre liv skal fullføre den. Som du ser av bilder hadde jeg med meg min egen prekestol!

Jeg kjenner på en djup takknemlighet til alle de menighetene som er så rause og modige at de inviterer en person med fysiske begrensninger som meg, på grunn av min Parkinsons sykdom. Det er ingen selvfølge. Det er de menighetene som ikke inviterer meg mer.

I forbindelse med dagens gudstjeneste så sang også mannskoret Mænsing. Det er alltid en god og sterk opplevelse. De synger med stor glede og innlevelse, og sanger som berører og bringer sjelelig legedom. Tenk at jeg skulle få oppleve dette enda en gang! Hvilken velsignelse.

Nå roer jeg ned før jeg skal tale i Brumunddal baptistkirke i ettermiddag. Så skal May Sissel og jeg være sammen med gode kurdiske venner. Det gleder vi oss veldig til.

Omsorg, omtanke og velsignelse

Omsorg og omtanke gjør noe med oss. Den berører djupt. Etter gudstjenesten i Brumunddal baptistkirke søndag, ble jeg invitert på en kopp med ordentlig tea. Les: Yorkshire tea. En god venn av meg hadde likesågodt tatt med seg tea hjemmefra, for at jeg skulle få smake den mens de andre drakk kirkekaffe.

Og når jeg kom til denne kirken for noen uker siden, hadde noen kjøpt inn en god lenestol til meg, som jeg kan bruke som 'prekestol' når jeg skal preke her. Som mange av mine lesere vet klarer jeg ikke å stå særlig lenge ad gangen på grunn av Parkinsons, så jeg sitter når jeg preker. Vanligvis har jeg med meg min egen prekestol. Jeg er avhengig av en med nakkestøtte, Men her har jeg fått min egen prekestol som venter på meg når jeg kommer!

Snakk om å føle seg velkommen og inkludert!

Det sier ikke rent lite om de som har tenkt på meg. Med sin gjerning har de ikke bare vist omtanke og omsorg - de har velsignet meg. Ordentlig.

Jesus sier noe om lønn til de som velsigner andre. Det handler om praktiske ting!

"Den som tar imot dere, tar imot meg, og den som tar imot meg tar imot ham som har sendt meg. Den som tar imot en profet fordi han er en profet, skal få en profets lønn, og den som tar imot en rettferdig fordi han er en rettferdig, skal få den rettferdiges lønn. Og den som gir en av disse små om så bare et beger kaldt vann å drikke fordi han er disippel - sannelig jeg sier dere: Han skal slett ikke miste sin lønn!" (Matt 10,40-42)

"La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus," skriver apostelen Paulus i Fil 2,5)

Det er ikke bare ordene våre som preker. Det gjør handlingene også.

Velkommen!

I morgen - søndag 10. desember - taler jeg i to baptistkirker. Først i Brumunddal baptistkirke kl.11.00 hvor tema for min preken er: Velsignelsen i ubesvarte bønner.

Kl.15.30 taler jeg i International Baptist Church hvor tema er: The shelter of God.

Den internasjonale baptistkirken har vært så heldige å få låne Bærum baptistkirke en tid fremover. De er på jakt etter et sted å kunne feire sine gudstjenester etter at deres eget menighetslokale ble ødelagt av brann for kort tid siden.

Takk til alle dere som ber for oss. Neste gudstjeneste hvor jeg skal preke er i Pinsekirken, Kolbotn søndag 7. januar 2018 kl.11.00

Er du i nærheten av noen av disse stedene hvor disse gudstjenestene holdes hadde det vært hyggelig å hilse på deg.

Jesus og asylet "Barmhjertighetens hus"

I formiddag talte jeg i Brumunddal baptistkirke. Her kan du lese prekenen:

Jeg vender stadig tilbake til Evangeliet etter Johannes. Jeg har så lenge jeg har lest Bibelen, og det er i år, 45 år til sammen, vært fascinert av han som kalte seg selv: Den disippelen Jesus elsket. Når dette evangeliet skrives, et sted mellom år 85-90 etter Kristus, så er Johannes en gammel mann. Man regner med at evangeliet som bærer hans navn, er det siste han skriver, etter brevene og Åpenbaringsboken.

Hvorfor et evangelium til, når Matteus, Markus og Lukas, hadde skrevet ned sine biografier om Jesus?

Klemens av Aleksandria, som levde mellom år 150-216 skriver om de fire evangeliene og har dette å fortelle om Evangeliet etter Johannes: “Og sist av alle kommer Johannes, og han ser at det som hadde med de konkrete sider ved Jesu tjeneste, det var blitt tilstrekkelig belyst. Men så, oppmuntret av sine venner og inspirert av Den Hellige Ånd skriver han så et åndelig testamente.” (Eusebios,6:14)

Det Klemens av Aleksandria mente var at Johannes var ikke så mye interessert i selve handlingene som i betydningen av handlingene.

Evangeliet etter Johannes er virkelig annerledes. Det har med helt andre ting enn det vi finner hos Matteus, Markus og Lukas, og mangler det disse tre har lagt vekt på. Teksten vi straks skal lese er en slik “annerledes tekst”, men la meg først få sitere André Chouraqi, fransk advokat, forfatter, vitenskapsmann, rabbiner og tidligere viseborgermester i Jerusalem. Han oversatte Johannes-evangeliet til fransk, og i introduksjonen skrev han, her i min oversettelse:

“En bok lik det fjerde evangeliet synes å flyte frem fra en djup stillhet, fra det Guds ord som åpenbares som Logos, det levende ordet. Og det er fra denne stille kontemplasjonen at vi er kalt til å lese, forstå, tolke og oversette dette arbeidet til Johannes.”

Jeg tror både Klemens av Aleksandria og denne jødiske rabbineren har helt rett: Johannes er annerledes. Her er det så mye lys, som springer ut av stillheten, at lyset Johannes representerer lyser opp enhver mørk krok. Johannes drar oss inn i Jesus-mysteriet.  Ja, Evangeliet etter Johannes er på så mange måter som et vindu med utsikt mot evigheten.

Vi skal stanse ved det femte kapitlet hos Johannes - beretningen om den syke ved Betsaida. Den er Johannes alene om.

Joh 5,1-15

Jesus befinner seg i Jerusalem. Han går ikke først til høyskolene eller der hvor makten sitter men til det vi kunne kalle et asyl eller en anstalt. Johannes beskriver dette stedet i vers tre på følgende måte: “Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre.”

Hva slags sted var dette? Nylige utgravinger i Jerusalem viser oss at dette var et form for asyl som var omgitt av en stor dam. Jødene hadde gitt stedet navnet Betesda, som betyr Barmhjertighetens hus. Det må ha vært et hus med helsebringende vann. Et terapeautisk sted. Men det har nok ikke vært noe hyggelig sted. Dette var et sted så fylt av fortvilelse, smerte, ensomhet, frykt, lidelse. De som lå her var de utstøtte. De som få brydde seg om.

Men det er hit Jesus går. Det sier meg alt.

Når jeg leser denne beretningen så er jeg tilbake i Russland, til det mørkeste stedet jeg har opplevd, Til et mannsfengsel i Pskov-regionen. Her satt noen av samfunnets mest utstøtte, noen av dem med voldsdommer, noen for stoffmisbruk, noen for ran, noen for forhold ingen ville ha blitt arrestert eller dømt for i Norge.

Dette var en sikringsanstalt. Vi som var på besøk måtte sluses inn, dør for dør, helt til vi var inne i selve sentrum av fengselet. Her skulle vi møte mange av fangene i et auditorium, og her skulle jeg tale. Langs veggene sto det fengselsvakter med ladde maskinpistoler. Virkelig stramme karer. Auditoriet var dårlig opplyst. Noen enslige lamper her og der. Malingen flasset av veggene. Men det mest begredelige av alt, var de møkkete fangedraktene. De uvaskede fangene med fett hår. Stanken av gammel urin. De depressive ansiktene. Her var håpet slukket.

Det var veldig spesielt å dele evangeliet i denne sammenhengen. Her fantes det nemlig noen kristne. Det var de blitt inne i dette nitriste fengselet. Du fant dem lett innimellom de andre fangene. Deres ansikter lyste.

Fengselsdirektøren hadde gitt to advarsler når vi gikk inn. Vi måtte ikke invitere frem til forbønn etter at vi hadde forkynt evangeliet og vi måtte ikke ta på eller hilse på noen av fangene. Mange av dem hadde resistent tuberkulose. Den farligste av den. Vi kunne bli smittet.

Men hva gjør du når forkynnelsen av evangeliet virker og slitne og møkkete fanger vil ta imot Jesus, få komme fram og bli bedt for og få hilse på gjestene fra Norge?

På en sterk og forunderlig måte virket Den Hellige Ånd, jeg så på de strenge fangevokterne og maskinpistolene de holdt i sine hender, på fengselsdirektøren og så ba jeg stille inne i meg: Kom, Hellige Ånd, kom og ta over. Og så innbød jeg de som ville ta imot Jesus som sin Frelser og Herre om å reise seg. Flere gjorde det. Og så kom de fram. Jeg omfavnet hver og en av dem. Alt var stille. Fangevokterne sto der uten å røre seg. Fengselsdirektøren var tydelig beveget. Med omfavnelsen hadde vi gitt verdighet til fangene. De gråt.  Jeg gråt. Noen hadde rørt ved dem. Det var sterkt, og Gud beskyttet oss mot tuberkulosesmitten.

Jeg ser Jesus der han går rundt i Barmhjertighetens hus - Han som er selve Barmhjertigheten personifisert. Jeg ser Ham gå fra person til person. Mildt og medfølende berører Han en for en. Han ser hver og en av disse syke, blinde, lamme og uføre som mennesker. Personer. Jeg tror Han lyste fred over dem alle og gav dem alle et oppmuntringens ord. Jeg klarer ikke å se for meg at Jesus skulle ha gått forbi noen av dem.

I sin vandring på dette stedet med så mye fortvilelse og nød stanser Han opp ved en mann som hadde vært syk i 38 år. Han er paralysert. Beina vil ikke bære ham. Jesus er nok svært beveget over denne mannens skjebne. Han har vært syk i 38 år. Jeg kan bare ane hva det må ha betydd. Jesus er beveget av denne mannens fortvilelse, og sier til ham:

“Vil du bli frisk?”

Denne mannen, vi kjenner ikke hans navn, så preget av smerte, responderer ikke i tro, men i fortvilelse. Han har ingen venner, ingen nær familie. Ingen som bryr seg om ham. Han er forlatt, overlatt til sin skjebne i livet. Vi kan kjenne på noe av hans djupe fortvilelse når han sier: “Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer frem, går alltid en annen uti før meg.”

Det er denne fortvilelsen Jesus kjenner på. Han ser mannen! Han ser hans ensomhet.

Jesus så og ser fremdeles det enkelte menneske. Matteus forteller oss følgende om Jesus: “Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter.” (Matt 9,36)

Inderlig medfølelse. Medynk, står det i en annen oversettelse.

Det er så mange som er overlatt til seg selv, så mange ensomme i denne vår verden. Når jeg leser dette nok en gang er jeg enda en gang tilbake i Russland. Til et barnehjem. Vi hadde med leker. Barna satt så stille i et stort rom, og en etter en kom de frem for å få hver sin pakke. Jeg la spesielt merke til ei lita jente. Hun kom frem, tok imot pakka, neide, og gikk tilbake til plassen sin. Jeg så på henne da hun pakket den opp, og så fikk jeg se smilet. En dukke! Aldri har jeg sett et slikt smil. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake. De ansatte ved barnehjemmet fortalte at hun hadde ingen familie, og ingen personlige leker. Alle lekene på barnehjemmet, og de var mange, var felleseie. Nå for aller første gang kunne denne jenta på 6-7 år få sin egen leke. En dukke.

Når vi skulle gå fra barnehjemmet oppdaget jeg at jenta var borte. Jeg hadde tenkt å ta farvel, men hun var ingen steder. Vi kom ut, og jeg skulle runde hjørnet og gå opp til bussen vi kom med. Så plutselig, ble en gardin trukket til side i det store vinduet i det blå huset, og der, der sto hun med dukken i den ene armen, hun holdt den hardt inntil seg, og så vinket hun med den andre med det største smilet jeg har sett. Tårene rant nedover kinnene hennes, og jeg gråt.

Tenk en dukke! En stor dukke til ei lita jente. Hun var sett. Noen i Norge hadde tenkt på henne. Kanskje kom dukken fra en annen liten jente, som hadde nok av dukker, og omgitt av mye kjærlighet?

Jesus så mennesker med inderlig medfølelse, fordi de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter.

Som denne mannen!

Jesus er så berørt av den fortvilelse og dødens mørke som finnes i denne mannen, så Han sier: “Så opp, ta båren din og gå!”

Jesus klarer så vidt å beherske seg, Han elsker denne mannen, slik Han elsket den samaritanske kvinnen Johannes forteller om i det fjerde kapitlet av sitt evangelium. Han lengter etter å frigjøre denne mannen fra den fortvilelsen som lenker ham fast, slik at han fullt ut kan leve.

Jeg merker meg at Jesus ikke responderer på denne mannens desperate tro, slik Han gjør det i andre tilfeller, hvor Han helbreder andre som er syke. Denne mannen som hadde vært syk i 38 år ropte ikke ut om å bli helbredet. Han mobiliserte ikke en krampaktig tro og kom med en rett trosbekjennelse. Jesus responderte på mannens fortvilelse! Hans stillferdige indre rop, på menneskehetens fortvilte rop om hjelp,

Jeg tror også at Jesus responderer på smerten i hans eget hjerte. Smerten i det å være vitne til denne paralyserte mannens ensomhet og fortvilelse. Ingen synes å se denne mannen, men Jesus så ham. Ingen synes å elske denne mannen, men Jesus elsket ham.

Forleden dag leste jeg om Edith.

Edith var som denne mannen paralysert. Hun kunne ikke gå eller snakke eller i det hele tatt gjøre mye på egenhånd. Med litt hjelp kunne hun bruke den venstre armen til å holde en skje eller gaffel og spise selv. Men denne venstrehånden brukte hun også til å skade seg selv. Hun slo seg hardt i hodet når det indre stresset ble for stort. Edith var et av ni søsken. På grunn av hennes funksjonshemming klarte ikke en overarbeidet mor å ta hånd om henne, og Edith ble plassert på en institusjon. Men 18 år gammel fikk hun plass i et kristent bofellesskap. Her ble hun tatt godt vare på. Blant annet ble hennes hode bandasjert, slik at hun ikke skulle klare å skade seg selv når hun begynte å slå ved venstrehånden mot sitt hode.

Gjennom sin skrøpelige kropp skulle likevel Edith bli til hjelp og velsignelse for alle. En prest som kom til dette bofellesskapet for å hvile, fortalte senere at Edith med sitt stillferdige liv hadde hjulpet ham til å bli en bedre prest og til å holde ut i en krevende prestestilling. Han fortalte dette i begravelsen til Edith. Mange sto frem for å fortelle hvilken velsignelse Edith hadde vært. De som var tilstede i begravelsen, hvor Edith lå i en åpen kiste, var vitne til hvor fredfull hun lå, det synes som om hennes forvridde kropp lyste.

En av dem som var til stede fortalte senere: “Du vet, jeg kan på en måte forstå Gud som skapte dette storslåtte universet med dets stjernegalakser og alle disse vidunderlige tingene her på jorda, men det som er fullstendig ubegripelig for meg er hvordan han kunne skape noe så ekstraordinært som Edith.”

Vi lever i et samfunn som viser en slik forakt for svakhet og skrøpelighet - også i kristne sammenhenger. Det forundrer meg og skremmer meg.

Er det en ting menighetsfellesskapet burde være så er det dette: en raus møteplass hvor det er mulig å snakke om de ting som har såret oss eller sårer oss. En plass for legedom. Et helbredende fellesskap.

Det forundrer meg at så mange kristne jeg møter forteller om menighetsfellesskap hvor det ikke skal snakkes om at livet er vanskelig, ikke snakke om nære relasjoner hvor det oppleves smerte. Det blir for privat, for personlig.

Men hvor skal mennesker dele sine liv om det ikke er i et menighetsfellesskap? Burde ikke menighetsfellesskapet være trygt og burde man ikke få senke skuldrene der og ha noen å lene seg mot? Det er jo ikke et sted for fullkomne mennesker? Eller?

Jeg tror mange kristne - og ledere spesielt - er redd for svakhet. Vi skal fremstå så sterke, så troende. Det er ingen ting jeg har fått så mye pepper for - også av kristne ledere og pastorer - som da jeg for en tid tilbake beskrev det jeg kaller "svakhetens teologi". Det forundret meg, men etter hvert har jeg sett at det å vise svakhet, er truende for mennesker som vil beholde masken og fremstå som sterke og relevante mennesker.

Da blir uregelmessige verb truende. Da vil man raskt legge lokk på når noen viser at livet er skjørt.

Jeg kjenner mange pastorer. En av dem er far til flere barn. Han snakker varmt om alle, bortsett fra et av barna. Hun nevnes aldri. Årsaken er at hun sliter psykisk. Det er det ikke plass for i hans verden.

Jeg kjenner jeg blir veldig lei meg. Er ikke Jesus glad i henne da?

Og jeg blir lei meg når jeg hører om menigheter hvor foreldre og pårørende som ikke skal få dele sin smerte over barn eller barnebarn som har det vondt - fordi det er for privat. Hva er menigheten blitt da? Et skuespill?

Jeg lengter etter og ber om at Gud skal reise opp menigheter hvor det er plass til sårbare mennesker, og hvor menighetsfellesskapet blir en plass for raushet og legedom.

Vær gode mot hverandre.

En mann jeg har lært mye av er Henri Nouwen. Han har skrevet noe i denne sammenhengen jeg gjerne låner øre til:

“"Det finnes en tendens til å se fattigdom, lidelse og smerte som en virkelighet som først og fremst, eller til og med som bare finnes i kirkens bunnsjikt. Vi tenker sjelden på ledere som fattige.

Men det finnes stor fattigdom, djup ensomhet, smertefull isolasjon, svære depresjoner og en del del følelsesmessig lidelse blant ledersjiktet i kirken.

Vi må ha mot til å se lidelsen hos kirkens ledere - pastorer, prester, biskoper og andre - og inkludere dem i dette deres svakhetens fellesskap. Når vi ikke er distrahert av makten, velstanden og fremgangen hos dem som står i ledelsen, merker vi snart deres maktesløshet, fattigdom og mislykkethet og kjenner at vi kan strekke oss mot dem med samme medfølelse som vi vil de som er nederst.

I Guds øyne finnes det ingen forskjell mellom bunnsjiktet og toppsjiktet. Det burde det ikke finnes i våre øyne heller."

Så langt Nouwen. Det er mye som kunne sies om dette, men la meg avslutte med noe som har betydd mye for meg, og som jeg stadig vender tilbake til, og det er den såkalte “Kristus-hymnen” i Filipperbrevet. Bibelforskere mener at Fil 2,5-11 egentlig er en hymne eller salme som ble brukt i gudstjenestene i de første menighetene, og som Paulus har lånt og flettet inn i sitt brev.

Kristushymnen i Filipperbrevet er et eksempel på hva 'svakhetens teologi' innebærer. Ordene fra Fil 2,6-8 handler om inkarnasjonens mysterium: at Gud ble menneske:

'Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset'.

Jesus -'Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til' (Trosbekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381) forlot himmelens herlighet og ble kjød - ble menneske. Et lite barn. Svøpt og lagt i en krybbe. 'Han som er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen' (Kol 1,15-17) Denne Herlighetens Konge, fornedrer seg selv, så mye at Han gjør seg helt sårbar - som et spedbarn. Avhengig av sin mors omsorg. For de helt basale ting. Som å skifte bleier, få mat. For beskyttelse.

Helt overlevert til mennesker. Så liten. Så skrøpelig.

Dette er inkarnasjonens mysterium. Vi vil aldri forstå det fullt ut. Ikke før evigheten.

Apostelen Paulus skriver om Guds svakhet:

'For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene'. (1.Kor 1,25)

Når viser Gud sin svakhet? I inkarnasjonens under. Når Gud velger å bli et lite spedbarn. I all sin sårbarhet.

Jeg ber om at vi ser mennesket - alle mennesker - slik Gud ser dem, skapt i Guds bilde, og at vi kan vise raushet, nåde, barmhjertighet, medfølelse, og bringe legedom til alle. Alle kropper kan ikke leges, og blir heller ikke leget. Vi må leve med dem til vi dør. Men en dag skal alt bli nytt, også våre kropper. I mellomtiden kan vi bringe legedom og fred til alle vi møter på vår vei.

Det enda som bär

Det finnes noen sanger som i ulike faser av mitt liv har betydd veldig mye for meg. De har båret meg gjennom sorg, tap, smerte og prøvelser, ikke minst gjennom sykdom. En av disse sangene er "Det enda som bär". En annen er "Flyttfäglarna", med sin sterke himmellengsel. Og en tredje: "Jag har hørt om en stad",

Nå har disse tre sangene fått fornyet betydning i en for meg svært vanskelig livsfase etter at jeg fikk vite at jeg har Parkinsons. Da er det sterkt og det gir en spesiell mening å synge disse tre sangene.

Jeg har ikke tenkt så mye på hvem som har skrevet dem, men for noen år siden ble jeg klar over at disse tre sangene er skrevet av en og samme person: Lydia Lithell - og at jeg kjente hennes eldste datter, Anita, gift Eggum, en bønnens kvinne som jeg har lært å sette stor pris på. Etter å ha lest om Lydia Lithell forstår jeg enda mer av hvilken arv Anita er bærer av!

6. desember i år vil det være ganske nøyaktig 60 år siden Lydia Lithell flyttet hjem til Herren, og sangen "Det enda som bär", ble skrevet like før oppbruddets time. Sangen beskriver virkelig den djupe sannheten om at det er bare en ting som holder, bare en ting som bærer oss gjennom livet, og det er Guds nåde. Jeg blir så djupt rørt når denne sangen synges.

Lydia og hennes mann Daniel og deres barn tilhørte Kumla baptistmenighet. Jeg er glad og kjenner på en djup takknemlighet for å tilhøre Brumunddal baptistmenighet. Det er en liten baptistforsamling, men med så mange varme, flotte medlemmer. Jeg er så heldig å få tale der en gang i måneden, og har gjort det i flere år nå. En av de tingene jeg setter pris på er at de synger disse gode, slitesterke sangene, som for eksempel de som er skrevet av Lydia Lithell. En av de som ofte synges er nettopp: Det enda som bär.

I den siste tiden har også sangen: "Har du hørt om en stad" betydd mye for meg. Etter år med sykdom har himmellengselen blitt sterkere. Den ble til i 1947 etter at Lydia Lithell og hennes mann hadde vært i Örebro og hørt på koret til en gruppe kosakker fra Don i Russland. De sang en nydelig sang med en veldig karakteristisk russisk melodi som Lydia ble veldig glad i. Mange oppfordret henne til å skrive en svensk tekst til melodien.

Det skulle gå litt tid før hun fikk det til, men en dag kom ordene: 'Jag har hört om en stad over molnen', til henne og inspirasjonen kom til henne, blant annet etter å ha lest ordene fra Åpenbaringen 21. En av de som synger denne så vakkert er den russiske sangeren Victor Klimenko.

Lydia Lithell skulle senere beskrive bakgrunnen for denne sangen slik:

"Är det inte så, att våra heligaste minnen har vi svårt att kläda i ord, vi vill helst bevara dem i ödmjuk tacksamhet som en gåva ovanifrån. Därför är det svårt att berätta om den stunden där vid symaskinen. Men aldrig har jag känt himlen så nära och förnummit glansen och härligheten så påtagligt som då. Hjärtat blev så fullt av tacksamhet och glädje över att jag, just jag, fick vara med bland dem, som "går till den staden", till ett land utan sorg, utan nöd, utan strider."

Her finner du en innspilling av "Det enda som bär" hvor barna til Lydia Lithell synger:

https://www.youtube.com/watch?v=khQjwww3vM0

Her er en innspilling av Victor Klimenko hvor han synger: Jag har hört om en stad:

https://www.youtube.com/watch?v=Kkf_PM9o7P0

Her er en artikkel i Lydia Lithell i svenske Dagen:

http://www.dagen.se/livsstil/vemodig-begravningssang-skrevs-i-gladje-1.190958

Her er teksten til Jag har hört om en stad:

1. Jag har hört om en stad ovan molnen,
ovan jordiska, dimhöljda länder,
jag har hört om de solljusa stränder
och en gång, tänk en gång är jag där!
Halleluja! Jag högt måste sjunga!
Halleluja! Jag går till den staden.
Om än stegen blir trötta och tunga,
bär det uppåt och hemåt ändå.


2. Jag har hört om ett land utan tårar,
utan sorg, utan nöd, utan strider,
och där ingen av sjukdom mer lider
och en gång, tänk en gång är jag där!
Halleluja! Där fröjdas vi alla!
Halleluja! Vart tvivel försvunnit!
Aldrig mer skall jag stappla och falla,
jag är framme, ja, hemma hos Gud.


3. Jag har hört om den snövita dräkten
och om glansen av gyllene kronor.
Jag har hört om den himmelska släkten,
och en gång, tänk en gång är jag där!
Halleluja! Jag fröjdas i anden!
Jag kan höra den himmelska sången
och det sliter i jordiska banden,
ty jag vet, jag skall snart vara där.

Det kan også nevnes at Lydia Lithell skrev sangen: Om jeg er liten eller stor.

Taler i Brumunddal baptistmenighet

I morgen - søndag 14.mai - taler jeg i Brumunddal baptistmenighet kl.11.00 over temaet: Et kongerike av prester.

Om du er i nærheten hadde det vært hyggelig å hilse på deg. Takk til alle dere som ber for May Sissel og meg.

Troens substans

Her er prekenen jeg holdt i Brumunddal baptistkirke i formiddag:

Senere i år skal vi feire 500 års jubileet for Reformasjonen. I den anledning har jeg begynt å lese Romerbrevet på nytt. Det er en god forberedelse. Det var lesningen av Romerbrevet som førte til at Martin Luther gjenoppdaget sannheten om rettferdiggjørelsen som et genuint Guds verk alene - og det er i Romerbrevet vi skal ta utgangspunkt denne søndagen. I to vers som angir selve hovedtemaet i dette brevet, et brev som inneholder den mest systematiske fremstillingen av den kristne læren som du finner i hele Skriften.

Rom 1,16-17

Disse versene betyr noe helt spesielt for meg. Jeg hadde ikke vært kristen så veldig lenge når jeg oppsøkte baptistmenigheten i Hunndalen for første gang. Det er på dette lille tettstedet jeg ble født. Jeg tror det var Hans Asak Kristiansen, som var pastor den gangen, og som oppfordret meg til å avlegge mitt vitnesbyrd. Skjelvende gikk jeg opp på talerstolen og leste høyt fra Rom 1,16-17 og avla et av mine aller første vitnesbyrd. Jeg husker at jeg la vekt på “For jeg skammer meg ikke over evangeliet …”

Jeg var grepet av Kristus og det Han hadde gjort for meg. Jeg hadde erfart kraften i evangeliet og det var stort for meg. Det var et enkelt vitnesbyrd om min Frelser.

Om Romerbrevet sier Luther: “Dette brevet er selve hovedsaken i Det nye testamente. Det vil være av stor betydning for en kristen at han ikke bare kan dette ordrett utenat. Han bør også hver dag være opptatt med det, som sjelens daglige brød. Det kan aldri leses og granskes for grundig. Og jo mer det brukes, desto mer verdifullt blir det, og desto bedre smaker det.” (C.O Rosenius: Romerbrevets budskap, side 6)

Luther er ikke alene om å være begeistret for Romerbrevet. Hans medarbeider Melanchton anså Romerbrevet for å være av så stor viktighet at han med egen hånd skrev det av ordrett to ganger for å bli bedre kjent med dets innhold. Om Johannes Chrysostomos sies det at han to ganger i uken lot Romerbrevet leses opp for seg. Og den kjente amerikanske pastoren og bibellæreren H.A Ironside sier det slik: “Romerbrevet er utvilsomt den mest vitenskapelige fremstilling som det har behaget Gud å gi oss av sin plan angående slektens forløsning.”

En annen bibelforsker sier: “Brevet til romerne er gullnøkkelen til Det nye testamente, ja, til hele Den hellige skrifts uuttømmelige skattkammer.”

Men en Guds mann i England står for den beste kommentaren av dem alle, synes jeg: “En god ‘romer’ er en uovervinnelig kristen og en skrekk for Djevelen.” ‘Romer’ i betydningen - en som lever i Romerbrevet.

Det finnes også de som kaller Romerbrevet for et testamentarisk brev. Det er som om Paulus skriver ned sin siste vilje i sitt livstestamente. Det tror jeg er helt rett. I Romerbrevet fremstiller han selve kjernen i sin tro og overbevisning og ikke minst tillit til Gud.

Vi lever i en tid med mye selvkomponert tro. Livssynsmarkedet er stort. Det er mye å velge i. Dagens mennesker henter litt her og litt der og setter så dette sammen til det som er deres tro. “Dette er hva jeg tror,” sier det og forventer at du enten skal tro noe som ligner, eller noe annet. Noe som passer for deg. Og det du tror er like så bra som det jeg tror. Det viktigste er at det kjennes godt ut for deg.

Men den kristne tro er annerledes. Den er definerbar. I Judas’ brev kommer dette veldig tydelig fram. I vers tre skriver han: “Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige.”

Hva snakker vi om? En tro som er blitt overlevert fra apostlene til neste generasjon. Ikke en tro som kan defineres for hver generasjon, og endres med tiden, men ‘den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige…”                      

Leser du noen av prekenene til apostlene, slik de gjengis for oss i Apostlenes gjerninger, så er det to ting som går igjen hele tiden: det handler om Jesu død og oppstandelse. Begge deler må med om vi skal snakke om kristen tro. Det var også selve kriteriet når de skulle velge hvilke evangelier som skulle med i den bibelske kanon: de måtte inneholde beretningen om Jesu lidelse, død og oppstandelse. Derfor ble det bare fire, selv om det var flere å velge i. En kristen tro handler om korset og oppstandelsen. Punktum.

En god del av dagens forkynnelse handler om selvhjelp. Om hvordan du kan få et bedre selvbilde. Om hvordan du kan få det bedre med deg selv.

På pastordagene til Det Norske Baptistsamfunn i Drammen for tre uker siden hadde vi besøk av teologen Knut Tveitereid. Han utfordrer det han kaller “terapi-kristendommen” som blant annet florerer på Internett. Tveitereid gjengav for oss de tre mest siterte bibelversene i verden i 2014. Ingen av dem handler om Jesus. De tre mest kjente versene er disse:

“Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det” (Ord 4,3) “Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke på din egen innsikt! Tenk på ham hvor du enn ferdes, så gjør han dine stier rette.” (Ord 3,5-6) og “Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet.” (Jos 1,9)

Men ingen ting om Jesus. Hva er det som gjør at mange blir så forlegne når Jesu navn nevnes?

Paulus ble ikke forlegen. Han hadde hatt et livsforvandlende møte med Jesus på vei til Damaskus i Syria, og her i Romerbrevet sier han rett ut: “Jeg skammer meg ikke ved evangeliet.”

Men vi blir liksom så forlegne fordi det i dag sies at det er så mange veier til Gud, mens den kristne forståelsen er at det finnes bare en eneste, og den går gjennom Jesus.

Det er jo Jesus selv som sier: “Jeg er veien, sannheten og livet. INGEN kommer til Faderen uten ved meg.”

Det er veldig tydelig. Og det er ekskluderende. Men det er likevel sannheten! Den apostoliske forkynnelsen samsvarer med dette. I Apg 4,12 leser vi: “Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.”

Knut Tveitereid er opptatt av at vi må gjenoppdage evangeliet! Han fortalte om tiden som ungdomsprest i Uranienborg kirke i Oslo. Påskenatt skulle han preke om Jesu død og oppstandelse, og lette gjennom taler han hadde holdt tidligere. De var mange, men ikke en eneste en av dem handlet om Jesu død og oppstandelse. Altså: det helt sentrale i evangeliet.

Tenk det. Tveitereid er ikke alene om dette. Dette er en trend i vår tids forkynnelse.

Jeg liker ordet “substans”. Troen vår må ha substans. Hva betyr ordet?

Går vi til ordboken så er “substans det som står under, bærer noe, som er bærende.” Vi snakker altså om et fundament, noe som er bærende. Noe som holder.  Ikke noe flytende, udefinerbart, vaklende.

“Evangeliet”, skriver apostelen, men det ordet sa egentlig ikke noe som helst for datidens mennesker. Det betyr bare “gode nyheter”, så den som hørte de ordene, ville med en gang spørre: Gode nyheter om ha da?

I dette tilfellet “de gode nyhetene om frelse”

v.1-4

Dette er virkelig gode nyheter!

Jeg synes det er veldig interessant dette. Brevet jeg hentet de innledende versene fra er altså skrevet til menigheten i Rom. Til selveste keiserhovedstaden. Hva er hans budskap? Hva vil han fortelle de kristne som oppholder seg der?

Det er viktig å få med seg bakgrunnen for dette brevet. For dette brevet er skrevet til en forsamling som Paulus ikke har grunnlagt, men som han har et godt forhold til.

Brevet til apostelen Paulus er skrevet til de Kristustroende i Rom og ble sannsynligvis lest opp i fattigkvartalet i storbyen. De som lyttet til opplesningen av brevet fikk høre at Paulus lengter etter å komme til dem og at han takker Gud for at de fantes der. I imperiets sentrum levde en skare mennesker som gav som lojalitet til en annen enn keiseren; de gav sin lojalitet til Herren Jesus, grepet som de er av en visjon om et rike der livet styres av en annen makt enn keiserens.

Paulus skriver dette brevet under sin tredje misjonsreise, sannsynligvis i Korint omkring år 57 etter Kristus, når han er på vei til Jerusalem i forbindelse med en innsamling til urkirken der. Han ønsket nå å vende vestover, besøke Rom og så bli utrustet til en fjerde misjonsreise. Denne gangen til Spania. Han skriver om dette i Rom 15,28:”Når jeg har avsluttet dette og fruktene av innsamlingen er vel forvart hos dem, reiser jeg til Spania og legger veien om dere.”

Paulus ønsket å bruke forsamlingen i Rom som base for sin fremtidige misjonsvirksomhet. Hans tidligere misjonsbaser i Antiokia, Korint og Efesos lå alt for langt østover for de nye planene.

Trolig hadde det vært Kristus-troende i imperiets hovedstad i minst 15 år. De første var mest sannsynlig jødiske næringsdrivende. I oversikten vi finner i Apostlenes gjerninger over de som var tilstede på den minnerike pinsedagen i Jerusalem, når Gud utøser sin Ånd og 3000 kommer til tro, leser vi i Apg 2,10 om “innflyttere fra Roma”. Kanskje disse tok med seg De gode nyhetene tilbake til Rom?

Syv eller åtte år før Paulus skriver Romerbrevet hadde keiser Klaudius, sannsynligvis i år 49 e.Kr, utvist et antall jøder fra byen etter uroligheter som etter alt å dømme hadde sammenheng med kristen forkynnelse. Den romerske historikeren Suetonis skriver nemlig om dette.

I følge Apg 18,2 hørte Akvilas og hans kone Priskilla, paret som Paulus hadde slått seg sammen med i Korint, til dem som ble utvist. Etter at keiser Klaudius var død i år 54 fikk de utviste jødene mulighet til å vende tilbake. Når Paulus skriver tre år senere synes han å forutsette en forsamling med hedningekristen majoritet men med tydelige jødiske innslag.

Når vi forsøker å danne oss et bilde av den kristne forsamlingen i Rom så skal vi ikke forestille oss et stort kirkebygg med mange troende. Brevets siste kapittel gir oss nemlig et helt annet bilde. Det eneste man hadde var et antall hjem der mindre grupper kunne møtes til bønn, undervisning og brødsbrytelse. Sammenlagt dreide det seg nok ikke om mer enn hundre personer i en by som den gangen hadde en million innbyggere. I disse husmenighetene kom mennesker sammen med ulik bakgrunn.

Hva er det så apostelen Paulus ønsker å dele med dem? Hva er hans hovedfokus? Å skape substans! Noe å bygge på som holder, i liv og i død.

Paulus pakker slett ikke inn troens innhold. Han gjør det motsatte! Han pakker ut innholdet. I disse to versene, 16 og 17, viser Paulus hva hans budskap om Kristus åpenbarer og hvordan det virker, men først fremholder han at han slett ikke skammer seg over det han bærer fram.

For at vi virkelig skal forstå radikaliteten i de ordene må vi vite noe om tiden dette ble skrevet i. På denne tiden var nemlig Rom, byen som var hele Middelhavets midtpunkt, preget av at den hadde keiseren som en helt sentral skikkelse og som var en suveren makthaver. Det evangelium som apostelen Paulus forkynner, det han kaller “Guds evangelium” (1,1), kommenterer dette med å kunngjøre at en annen er Herre, en som, i følge 14,): “døde og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over levende og døde.”

Hva skulle så en kristen gjøre? Vike unna anstøtet som å hevde noe slikt var gjennom å gjøre troen til noe høyst privat?

Da Paulus sier at han ikke skammer seg så er det som om vi hører salmistens ord i Salme 119,46: “Jeg vil tale for konger om dine lovbud, og jeg skal ikke bli til skamme.” Og det er som et ekko av Jesu radikale ord i Matt 10,32-33: “Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min Far i himmelen.”

Paulus skammer seg ikke. I et annet brev, skriver han at: “I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg.” (Fil 2,20). Det gjaldt selvsagt også keiseren.

I den sammenfatningen av evangeliet som nå følger er samtlige ord teologisk særdeles ladede. Paulus sier at evangeliet er GUDS KRAFT!

Han har allerede - i vers 4 - skrevet om Guds kraft i sammenhengen med at Jesus ble vekket opp igjen fra de døde. Nå er fokus på det som skjer når evangeliet forkynnes. Paulus vet gjennom erfaring at når han forkynner den korsfestede og oppstandne skjer det noe! Den nye verden som ble skapt når Jesus døde og oppsto fra de døde blir virkelighet i de som lytter og tar imot.

Venner, vi må ikke være forlegne, vi må ikke tenke smått om det herlige budskapet vi er satt til å forkynne!

Den kraft, som virker i evangeliet, er en kraft som FRELSER! Eller redder!

Ettersom dette er et velkjent kristent begrep står vi i fare for å gå glipp av betydningen.

Det vanligste er vel at vi tror at frelse handler om at man kommer til himmelen når man dør. Det taler også Paulus om, men ikke så ofte og så mye som man kanskje skulle tro. Jo da, forsikringen om at døden er en beseiret fiende finnes der, og at forgjengelighetens krefter ikke har siste ordet, men det innebærer ikke at målet for dem som tror på evangeliet en tilværelse i himmelen uten en kropp.

Frelsen innebærer noe så radikalt som at Gud skal redde hele skapelsen fra forgjengeligheten og skjenke sitt folk en kroppslighet som ligner Jesus fikk i oppstandelsen, for at de kan leve et forherliget liv i en fornyet skapelse.

Men frelse handler jo også om noe her og nå, ettersom frelsen befrir mennesker fra syndens makt og skyld og grunnfester mennesket i Kristi kjærlighetsfulle fellesskap. Altså er frelse både en samtidig og fremtidig realitet.

Men vi må merke oss at evangeliets kraft er for hver den som tror. Kunngjøringen, proklamasjonen av de gode nyhetene om den at den korsfestede og oppstandne er verdens Herre må tas imot. Det er en ufravikelig betingelse.

Så, i det neste verset, v.17, forklarer Paulus hvorfor evangeliet frelser eller redder. Åpenbaringen av “Guds rettferdighet”, som det bokstavelig står, hører med til det mest sentrale i hele Romerbrevet. Rettferdighet handler om hva som er rett og rettvist.

Det er akkurat dette verset som utløser hele Reformasjonen, siden det gav Martin Luther klarhet i hva evangeliet er for noe. Som universitetslærer i teologi holdt han forelesninger over Romerbrevet, og grublet mye over hva Paulus mente med begrepet “Guds rettferdighet”. Mentes det den rettferdigheten som Gud KREVER? Det var den vanlige tolkningen, og den kan virke som noe selvfølgelig. Alle bærer vi på en naturlig rettsfølelse inni oss. Vi vet at Gud vil det som er rett. Dermed tror vi at veien til Gud må bestå i å gjøre det rette for å bli rettferdig innfor Gud.

Luther hadde nå to problemer å kjempe med. For det første hadde han av erfaring opplevd at han aldri lykkes i å prestere den rettferdigheten som Gud krevde. For det andre opplevde han som bibelforsker at Romerbrevet ble ubegripelig når man lot rettferdigheten bety det gode som man må utføre for å bli Guds barn. Da gikk det opp for ham at “Guds rettferdighet” rent språklig kunne bety noe annet, nemlig en rettferdighet som KOM FRA GUD, noe som GUD GIR. Med denne tolkningen gikk det plutselig an å forstå Paulus. Luther hadde funnet nøkkelen til evangeliet.

Rettferdigheten er altså noe vi får givende. Den kan også kalles “Kristi rettferdighet”. Kristus har nemlig oppfylt all rettferdighet, og sonet alt vi har forbrutt. Frelsen består i å få del i denne rettferdigheten, som Gud gjorde i stand for oss da Han ofret sin egen Sønn. Vi får del i den gjennom troen. Tro er nemlig ikke bare en tanke, en innsikt eller noe man holder for å være sant. Den er et fellesskap med Kristus som gjør at vi så å si innlemmes i Ham og får del i alt som Han eier.

Noe større eller herligere enn dette blir det ikke. Våre skitne klær er byttet ut med snøkvit skrud. Vi ikles Kristi rettferdighet. Det er Kristi rettferdighet som gjør at vi kan bli stående for Gud.

Det er disse gode nyhetene apostelen Paulus forkynner for den kristne forsamlingen i verdensmetropolen Rom. Det er disse gode nyhetene Martin Luther gjenoppdager og Reformasjonen er i gang. Den skulle endre hele Europa.

Hva trenger vi å gjenoppdage?  Kanskje kraften i Guds evangelium! At vi har det beste budskapet av alle, og at vi ikke har noe å skamme oss over. Tvert imot. Vi har det mest livsbejaende og positive budskap verden noensinne har fått del i.

Jeg elsker denne sangen, skrevet av lekpredikanten O.Brattekaas i 1895:

Ren og rettferdig, himmelen verdig
Er jeg i verdens frelser alt nu
Ordet forkynner, at mine synder

Kommer Han aldri mere i hu
Å, jeg er frelst og salig fordi
Sønnen har gjort meg virkelig fri
Fri ifra nøden, dommen og døden
Amen, Halleluja

Lenge jeg tenkte, Gud ikke skjenkte
Nåde til den som fattedes alt
Å måtte lide, kjempe og stride
Stod for mitt hjerte levende malt
Men i min strid, min bedring og flid
Fantes det bare avmakt og død
Lammet har vunnet, blodet har runnet
Amen, Halleluja

Å hvilken nåde, midt i all våde
Kristus har kjøpt oss just som vi er
Han måtte lide, kjempe og stride
Han måtte stå mot helvedes hær
Nu er vi frie, hør og gi akt!
Synden på verdens frelser er lagt
Gud nu forkynner nåde for synder
Amen, Halleluja