Jeg vender stadig tilbake til Evangeliet etter Johannes. Jeg har så lenge jeg har lest Bibelen, og det er i år, 45 år til sammen, vært fascinert av han som kalte seg selv: Den disippelen Jesus elsket. Når dette evangeliet skrives, et sted mellom år 85-90 etter Kristus, så er Johannes en gammel mann. Man regner med at evangeliet som bærer hans navn, er det siste han skriver, etter brevene og Åpenbaringsboken.
Hvorfor et evangelium til, når Matteus, Markus og Lukas, hadde skrevet ned sine biografier om Jesus?
Klemens av Aleksandria, som levde mellom år 150-216 skriver om de fire evangeliene og har dette å fortelle om Evangeliet etter Johannes: “Og sist av alle kommer Johannes, og han ser at det som hadde med de konkrete sider ved Jesu tjeneste, det var blitt tilstrekkelig belyst. Men så, oppmuntret av sine venner og inspirert av Den Hellige Ånd skriver han så et åndelig testamente.” (Eusebios,6:14)
Det Klemens av Aleksandria mente var at Johannes var ikke så mye interessert i selve handlingene som i betydningen av handlingene.
Evangeliet etter Johannes er virkelig annerledes. Det har med helt andre ting enn det vi finner hos Matteus, Markus og Lukas, og mangler det disse tre har lagt vekt på. Teksten vi straks skal lese er en slik “annerledes tekst”, men la meg først få sitere André Chouraqi, fransk advokat, forfatter, vitenskapsmann, rabbiner og tidligere viseborgermester i Jerusalem. Han oversatte Johannes-evangeliet til fransk, og i introduksjonen skrev han, her i min oversettelse:
“En bok lik det fjerde evangeliet synes å flyte frem fra en djup stillhet, fra det Guds ord som åpenbares som Logos, det levende ordet. Og det er fra denne stille kontemplasjonen at vi er kalt til å lese, forstå, tolke og oversette dette arbeidet til Johannes.”
Jeg tror både Klemens av Aleksandria og denne jødiske rabbineren har helt rett: Johannes er annerledes. Her er det så mye lys, som springer ut av stillheten, at lyset Johannes representerer lyser opp enhver mørk krok. Johannes drar oss inn i Jesus-mysteriet. Ja, Evangeliet etter Johannes er på så mange måter som et vindu med utsikt mot evigheten.
Vi skal stanse ved det femte kapitlet hos Johannes - beretningen om den syke ved Betsaida. Den er Johannes alene om.
Joh 5,1-15
Jesus befinner seg i Jerusalem. Han går ikke først til høyskolene eller der hvor makten sitter men til det vi kunne kalle et asyl eller en anstalt. Johannes beskriver dette stedet i vers tre på følgende måte: “Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre.”
Hva slags sted var dette? Nylige utgravinger i Jerusalem viser oss at dette var et form for asyl som var omgitt av en stor dam. Jødene hadde gitt stedet navnet Betesda, som betyr Barmhjertighetens hus. Det må ha vært et hus med helsebringende vann. Et terapeautisk sted. Men det har nok ikke vært noe hyggelig sted. Dette var et sted så fylt av fortvilelse, smerte, ensomhet, frykt, lidelse. De som lå her var de utstøtte. De som få brydde seg om.
Men det er hit Jesus går. Det sier meg alt.
Når jeg leser denne beretningen så er jeg tilbake i Russland, til det mørkeste stedet jeg har opplevd, Til et mannsfengsel i Pskov-regionen. Her satt noen av samfunnets mest utstøtte, noen av dem med voldsdommer, noen for stoffmisbruk, noen for ran, noen for forhold ingen ville ha blitt arrestert eller dømt for i Norge.
Dette var en sikringsanstalt. Vi som var på besøk måtte sluses inn, dør for dør, helt til vi var inne i selve sentrum av fengselet. Her skulle vi møte mange av fangene i et auditorium, og her skulle jeg tale. Langs veggene sto det fengselsvakter med ladde maskinpistoler. Virkelig stramme karer. Auditoriet var dårlig opplyst. Noen enslige lamper her og der. Malingen flasset av veggene. Men det mest begredelige av alt, var de møkkete fangedraktene. De uvaskede fangene med fett hår. Stanken av gammel urin. De depressive ansiktene. Her var håpet slukket.
Det var veldig spesielt å dele evangeliet i denne sammenhengen. Her fantes det nemlig noen kristne. Det var de blitt inne i dette nitriste fengselet. Du fant dem lett innimellom de andre fangene. Deres ansikter lyste.
Fengselsdirektøren hadde gitt to advarsler når vi gikk inn. Vi måtte ikke invitere frem til forbønn etter at vi hadde forkynt evangeliet og vi måtte ikke ta på eller hilse på noen av fangene. Mange av dem hadde resistent tuberkulose. Den farligste av den. Vi kunne bli smittet.
Men hva gjør du når forkynnelsen av evangeliet virker og slitne og møkkete fanger vil ta imot Jesus, få komme fram og bli bedt for og få hilse på gjestene fra Norge?
På en sterk og forunderlig måte virket Den Hellige Ånd, jeg så på de strenge fangevokterne og maskinpistolene de holdt i sine hender, på fengselsdirektøren og så ba jeg stille inne i meg: Kom, Hellige Ånd, kom og ta over. Og så innbød jeg de som ville ta imot Jesus som sin Frelser og Herre om å reise seg. Flere gjorde det. Og så kom de fram. Jeg omfavnet hver og en av dem. Alt var stille. Fangevokterne sto der uten å røre seg. Fengselsdirektøren var tydelig beveget. Med omfavnelsen hadde vi gitt verdighet til fangene. De gråt. Jeg gråt. Noen hadde rørt ved dem. Det var sterkt, og Gud beskyttet oss mot tuberkulosesmitten.
Jeg ser Jesus der han går rundt i Barmhjertighetens hus - Han som er selve Barmhjertigheten personifisert. Jeg ser Ham gå fra person til person. Mildt og medfølende berører Han en for en. Han ser hver og en av disse syke, blinde, lamme og uføre som mennesker. Personer. Jeg tror Han lyste fred over dem alle og gav dem alle et oppmuntringens ord. Jeg klarer ikke å se for meg at Jesus skulle ha gått forbi noen av dem.
I sin vandring på dette stedet med så mye fortvilelse og nød stanser Han opp ved en mann som hadde vært syk i 38 år. Han er paralysert. Beina vil ikke bære ham. Jesus er nok svært beveget over denne mannens skjebne. Han har vært syk i 38 år. Jeg kan bare ane hva det må ha betydd. Jesus er beveget av denne mannens fortvilelse, og sier til ham:
“Vil du bli frisk?”
Denne mannen, vi kjenner ikke hans navn, så preget av smerte, responderer ikke i tro, men i fortvilelse. Han har ingen venner, ingen nær familie. Ingen som bryr seg om ham. Han er forlatt, overlatt til sin skjebne i livet. Vi kan kjenne på noe av hans djupe fortvilelse når han sier: “Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer frem, går alltid en annen uti før meg.”
Det er denne fortvilelsen Jesus kjenner på. Han ser mannen! Han ser hans ensomhet.
Jesus så og ser fremdeles det enkelte menneske. Matteus forteller oss følgende om Jesus: “Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter.” (Matt 9,36)
Inderlig medfølelse. Medynk, står det i en annen oversettelse.
Det er så mange som er overlatt til seg selv, så mange ensomme i denne vår verden. Når jeg leser dette nok en gang er jeg enda en gang tilbake i Russland. Til et barnehjem. Vi hadde med leker. Barna satt så stille i et stort rom, og en etter en kom de frem for å få hver sin pakke. Jeg la spesielt merke til ei lita jente. Hun kom frem, tok imot pakka, neide, og gikk tilbake til plassen sin. Jeg så på henne da hun pakket den opp, og så fikk jeg se smilet. En dukke! Aldri har jeg sett et slikt smil. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake. De ansatte ved barnehjemmet fortalte at hun hadde ingen familie, og ingen personlige leker. Alle lekene på barnehjemmet, og de var mange, var felleseie. Nå for aller første gang kunne denne jenta på 6-7 år få sin egen leke. En dukke.
Når vi skulle gå fra barnehjemmet oppdaget jeg at jenta var borte. Jeg hadde tenkt å ta farvel, men hun var ingen steder. Vi kom ut, og jeg skulle runde hjørnet og gå opp til bussen vi kom med. Så plutselig, ble en gardin trukket til side i det store vinduet i det blå huset, og der, der sto hun med dukken i den ene armen, hun holdt den hardt inntil seg, og så vinket hun med den andre med det største smilet jeg har sett. Tårene rant nedover kinnene hennes, og jeg gråt.
Tenk en dukke! En stor dukke til ei lita jente. Hun var sett. Noen i Norge hadde tenkt på henne. Kanskje kom dukken fra en annen liten jente, som hadde nok av dukker, og omgitt av mye kjærlighet?
Jesus så mennesker med inderlig medfølelse, fordi de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter.
Som denne mannen!
Jesus er så berørt av den fortvilelse og dødens mørke som finnes i denne mannen, så Han sier: “Så opp, ta båren din og gå!”
Jesus klarer så vidt å beherske seg, Han elsker denne mannen, slik Han elsket den samaritanske kvinnen Johannes forteller om i det fjerde kapitlet av sitt evangelium. Han lengter etter å frigjøre denne mannen fra den fortvilelsen som lenker ham fast, slik at han fullt ut kan leve.
Jeg merker meg at Jesus ikke responderer på denne mannens desperate tro, slik Han gjør det i andre tilfeller, hvor Han helbreder andre som er syke. Denne mannen som hadde vært syk i 38 år ropte ikke ut om å bli helbredet. Han mobiliserte ikke en krampaktig tro og kom med en rett trosbekjennelse. Jesus responderte på mannens fortvilelse! Hans stillferdige indre rop, på menneskehetens fortvilte rop om hjelp,
Jeg tror også at Jesus responderer på smerten i hans eget hjerte. Smerten i det å være vitne til denne paralyserte mannens ensomhet og fortvilelse. Ingen synes å se denne mannen, men Jesus så ham. Ingen synes å elske denne mannen, men Jesus elsket ham.
Forleden dag leste jeg om Edith.
Edith var som denne mannen paralysert. Hun kunne ikke gå eller snakke eller i det hele tatt gjøre mye på egenhånd. Med litt hjelp kunne hun bruke den venstre armen til å holde en skje eller gaffel og spise selv. Men denne venstrehånden brukte hun også til å skade seg selv. Hun slo seg hardt i hodet når det indre stresset ble for stort. Edith var et av ni søsken. På grunn av hennes funksjonshemming klarte ikke en overarbeidet mor å ta hånd om henne, og Edith ble plassert på en institusjon. Men 18 år gammel fikk hun plass i et kristent bofellesskap. Her ble hun tatt godt vare på. Blant annet ble hennes hode bandasjert, slik at hun ikke skulle klare å skade seg selv når hun begynte å slå ved venstrehånden mot sitt hode.
Gjennom sin skrøpelige kropp skulle likevel Edith bli til hjelp og velsignelse for alle. En prest som kom til dette bofellesskapet for å hvile, fortalte senere at Edith med sitt stillferdige liv hadde hjulpet ham til å bli en bedre prest og til å holde ut i en krevende prestestilling. Han fortalte dette i begravelsen til Edith. Mange sto frem for å fortelle hvilken velsignelse Edith hadde vært. De som var tilstede i begravelsen, hvor Edith lå i en åpen kiste, var vitne til hvor fredfull hun lå, det synes som om hennes forvridde kropp lyste.
En av dem som var til stede fortalte senere: “Du vet, jeg kan på en måte forstå Gud som skapte dette storslåtte universet med dets stjernegalakser og alle disse vidunderlige tingene her på jorda, men det som er fullstendig ubegripelig for meg er hvordan han kunne skape noe så ekstraordinært som Edith.”
Vi lever i et samfunn som viser en slik forakt for svakhet og skrøpelighet - også i kristne sammenhenger. Det forundrer meg og skremmer meg.
Er det en ting menighetsfellesskapet burde være så er det dette: en raus møteplass hvor det er mulig å snakke om de ting som har såret oss eller sårer oss. En plass for legedom. Et helbredende fellesskap.
Det forundrer meg at så mange kristne jeg møter forteller om menighetsfellesskap hvor det ikke skal snakkes om at livet er vanskelig, ikke snakke om nære relasjoner hvor det oppleves smerte. Det blir for privat, for personlig.
Men hvor skal mennesker dele sine liv om det ikke er i et menighetsfellesskap? Burde ikke menighetsfellesskapet være trygt og burde man ikke få senke skuldrene der og ha noen å lene seg mot? Det er jo ikke et sted for fullkomne mennesker? Eller?
Jeg tror mange kristne - og ledere spesielt - er redd for svakhet. Vi skal fremstå så sterke, så troende. Det er ingen ting jeg har fått så mye pepper for - også av kristne ledere og pastorer - som da jeg for en tid tilbake beskrev det jeg kaller "svakhetens teologi". Det forundret meg, men etter hvert har jeg sett at det å vise svakhet, er truende for mennesker som vil beholde masken og fremstå som sterke og relevante mennesker.
Da blir uregelmessige verb truende. Da vil man raskt legge lokk på når noen viser at livet er skjørt.
Jeg kjenner mange pastorer. En av dem er far til flere barn. Han snakker varmt om alle, bortsett fra et av barna. Hun nevnes aldri. Årsaken er at hun sliter psykisk. Det er det ikke plass for i hans verden.
Jeg kjenner jeg blir veldig lei meg. Er ikke Jesus glad i henne da?
Og jeg blir lei meg når jeg hører om menigheter hvor foreldre og pårørende som ikke skal få dele sin smerte over barn eller barnebarn som har det vondt - fordi det er for privat. Hva er menigheten blitt da? Et skuespill?
Jeg lengter etter og ber om at Gud skal reise opp menigheter hvor det er plass til sårbare mennesker, og hvor menighetsfellesskapet blir en plass for raushet og legedom.
Vær gode mot hverandre.
En mann jeg har lært mye av er Henri Nouwen. Han har skrevet noe i denne sammenhengen jeg gjerne låner øre til:
“"Det finnes en tendens til å se fattigdom, lidelse og smerte som en virkelighet som først og fremst, eller til og med som bare finnes i kirkens bunnsjikt. Vi tenker sjelden på ledere som fattige.
Men det finnes stor fattigdom, djup ensomhet, smertefull isolasjon, svære depresjoner og en del del følelsesmessig lidelse blant ledersjiktet i kirken.
Vi må ha mot til å se lidelsen hos kirkens ledere - pastorer, prester, biskoper og andre - og inkludere dem i dette deres svakhetens fellesskap. Når vi ikke er distrahert av makten, velstanden og fremgangen hos dem som står i ledelsen, merker vi snart deres maktesløshet, fattigdom og mislykkethet og kjenner at vi kan strekke oss mot dem med samme medfølelse som vi vil de som er nederst.
I Guds øyne finnes det ingen forskjell mellom bunnsjiktet og toppsjiktet. Det burde det ikke finnes i våre øyne heller."
Så langt Nouwen. Det er mye som kunne sies om dette, men la meg avslutte med noe som har betydd mye for meg, og som jeg stadig vender tilbake til, og det er den såkalte “Kristus-hymnen” i Filipperbrevet. Bibelforskere mener at Fil 2,5-11 egentlig er en hymne eller salme som ble brukt i gudstjenestene i de første menighetene, og som Paulus har lånt og flettet inn i sitt brev.
Kristushymnen i Filipperbrevet er et eksempel på hva 'svakhetens teologi' innebærer. Ordene fra Fil 2,6-8 handler om inkarnasjonens mysterium: at Gud ble menneske:
'Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset'.
Jesus -'Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til' (Trosbekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381) forlot himmelens herlighet og ble kjød - ble menneske. Et lite barn. Svøpt og lagt i en krybbe. 'Han som er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen' (Kol 1,15-17) Denne Herlighetens Konge, fornedrer seg selv, så mye at Han gjør seg helt sårbar - som et spedbarn. Avhengig av sin mors omsorg. For de helt basale ting. Som å skifte bleier, få mat. For beskyttelse.
Helt overlevert til mennesker. Så liten. Så skrøpelig.
Dette er inkarnasjonens mysterium. Vi vil aldri forstå det fullt ut. Ikke før evigheten.
Apostelen Paulus skriver om Guds svakhet:
'For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene'. (1.Kor 1,25)
Når viser Gud sin svakhet? I inkarnasjonens under. Når Gud velger å bli et lite spedbarn. I all sin sårbarhet.
Jeg ber om at vi ser mennesket - alle mennesker - slik Gud ser dem, skapt i Guds bilde, og at vi kan vise raushet, nåde, barmhjertighet, medfølelse, og bringe legedom til alle. Alle kropper kan ikke leges, og blir heller ikke leget. Vi må leve med dem til vi dør. Men en dag skal alt bli nytt, også våre kropper. I mellomtiden kan vi bringe legedom og fred til alle vi møter på vår vei.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar