Om å ta avstand fra ens eldre bror og søster

Det er noe som forundrer meg mer og mer, og som uroer meg. Som protestant har røttene mine ikke så djupt rotsystem. For noens vedkommende går de snart 500 år tilbake i tid. For andres tilbake til 1800 tallet, andres til 1900-tallet, men for mine eldre brødre og søstre går de 2000 år tilbake i tiden. Likevel - noen av de som har skrinnest jordsmonn er de som roper høyest om at vi må ta avstand fra de som har djupeste røtter. For de som har lengst røtter har så mye i bagasjen som er feil, mens vi som har gått det korteste veistykket har rett. Vi har sett det. Jeg blir mer og mer skremt av dette hovmodet!

Gjennom noen års tid nå er jeg blitt kjent med koptere. De har røtter tilbake til den første kristne tiden. De tilhører en martyrkirke. De er bedere. De er ivrige lesere av Bibelen. Deres gudstjenester er fylt av et forunderlig Gudsnærvær. De er ydmyke. De er bærere av en hellighet jeg ikke har møtt så ofte.

Så møter jeg moderne kristne som ber meg om å ta avstand fra mine koptiske venner. De er i deres øyne vranglærende. Deres syn på nattverden eller eukaristien er feil. De moderne kristnes syn i at dette bare er et minnemåltid, og intet mer, er rett.

2000 års gudstjenesteliv slettes ut med et pennestrøk, men gudstjenesten slik vi kjenner den fra 1950-1970 eller 1990 er mer likt urkirkens!

Noen av de vi tar avstand fra og ikke kan kalle våre brødre og søstre har nylig lidd martyrdøden og gitt sine liv for Jesus. Andre har fått sine kirkebygg ødelagt av bombeattentater eller branner.

Dette undrer jeg meg over. Jeg kommer ikke til å bøye meg for kravet om å ta avstand av min eldre bror og søster. Det betyr ikke at jeg er enig i alt min bror og søster tror, men jeg vet at de har mye å lære en yngre bror.