"Og jeg så de sju englene som står fremfor Gud, og det ble gitt dem sju basuner. En annen engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom og stilte seg ved alteret. Han fikk en stor mengde røkelse som han skulle legge sammen med alle de helliges bønner på gullalteret foran tronen. Og fra engelens hånd steg det opp for Guds ansikt en sky av røkelse sammen med de helliges bønner...." (Åp 8,2-4)
Andre steder i Åpenbaringen fortelles det om eldste, engler og himmelske vesener som lovpriser og tilber, som bøyer seg ned, ja, kaster seg ned foran Guds trone. Det er himmelske kor, englesang.
Det er henførelse, vàrhet, skjønnhet, harmoni.
Og foran Guds trone bølger røkelsen og de helliges bønner fram og tilbake.
Av og til kan vi få et lite glimt av dette her på jorden.
Men som regel er det ganske fattigslig sammenlignet med den himmelske gudstjenesten. Ja, i noen sammenhenger rent begredelig. Lite, eller ingen ting er gjort for å gjøre det vakkert der hvor man kommer sammen for å tilbe den tre ganger hellige Gud. Det er det indre som teller, svarer man i sitt forsvar. Da er det underlig at det er så vakkert i himmelen, og alt er gjort med slik verdighet og tilbedelse. Skulle ikke det himmelske avspeile seg i det jordiske?
Av og til savner jeg ærbødigheten for det hellige. Jeg klarer ikke alltid å forbinde det vi kaller et møte, med himmelen. All skravlingen før vi skal tre fram for Guds ansikt. Bundetheten til klokka. Programmet som skal gjennomføres - og så går vi hjem.
Jeg får av og til kritikk for at jeg liker røkelse. Det er visst katolsk i enkeltes mening. Vel, de svingte røkelseskarene i det jødiske tempelet og i avsnittet vi leste fra Åpenbaringsboken ble røkelseskarene svingt i himmelen. Det er tydelig at Gud liker røkelse. Han omgis av røkelsesskyer! Jeg tror noen frikirkelige kommer til å bli veldig overrasket når de kommer til himmelen!
For tiden er mitt motto: litt mer himmel!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar