'Jeg har blitt vekket allerede om natten av en røkelse av tilbedelse brennende i mitt hjerte. Jeg kunne føle det indre nærværet reise seg som en sky av røkelse mot Herren. Det vekket meg i det det var tid for en hellig stund med Herren.'
- Walter Beuttler (bildet), 1904-1974, amerikansk bibelskolelærer.
'Med min sjel lengtet jeg etter deg om natten, og med min ånd søkte jeg deg.' (Jes 26,9 Norsk Bibel)
'Min sjel lengter etter deg om natten, ja, ånden i meg leter etter deg.' (2011-oversettelsen)
Viser innlegg med etiketten røkelse. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten røkelse. Vis alle innlegg
lørdag, mai 30, 2020
En røkelse av tilbedelse
Etiketter:
Guds nærvær,
hellighet,
Nattevåk,
røkelse,
tilbedelse,
Walter Beuttler
onsdag, september 27, 2017
Litt mer himmel
Jeg tenker mye for tiden på den stadig, pågående gudstjenesten som finner sted for Guds trone i himmelen. Johannes gir oss jo et lite glimt av det som skjer:
"Og jeg så de sju englene som står fremfor Gud, og det ble gitt dem sju basuner. En annen engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom og stilte seg ved alteret. Han fikk en stor mengde røkelse som han skulle legge sammen med alle de helliges bønner på gullalteret foran tronen. Og fra engelens hånd steg det opp for Guds ansikt en sky av røkelse sammen med de helliges bønner...." (Åp 8,2-4)
Andre steder i Åpenbaringen fortelles det om eldste, engler og himmelske vesener som lovpriser og tilber, som bøyer seg ned, ja, kaster seg ned foran Guds trone. Det er himmelske kor, englesang.
Det er henførelse, vàrhet, skjønnhet, harmoni.
Og foran Guds trone bølger røkelsen og de helliges bønner fram og tilbake.
Av og til kan vi få et lite glimt av dette her på jorden.
Men som regel er det ganske fattigslig sammenlignet med den himmelske gudstjenesten. Ja, i noen sammenhenger rent begredelig. Lite, eller ingen ting er gjort for å gjøre det vakkert der hvor man kommer sammen for å tilbe den tre ganger hellige Gud. Det er det indre som teller, svarer man i sitt forsvar. Da er det underlig at det er så vakkert i himmelen, og alt er gjort med slik verdighet og tilbedelse. Skulle ikke det himmelske avspeile seg i det jordiske?
Av og til savner jeg ærbødigheten for det hellige. Jeg klarer ikke alltid å forbinde det vi kaller et møte, med himmelen. All skravlingen før vi skal tre fram for Guds ansikt. Bundetheten til klokka. Programmet som skal gjennomføres - og så går vi hjem.
Jeg får av og til kritikk for at jeg liker røkelse. Det er visst katolsk i enkeltes mening. Vel, de svingte røkelseskarene i det jødiske tempelet og i avsnittet vi leste fra Åpenbaringsboken ble røkelseskarene svingt i himmelen. Det er tydelig at Gud liker røkelse. Han omgis av røkelsesskyer! Jeg tror noen frikirkelige kommer til å bli veldig overrasket når de kommer til himmelen!
For tiden er mitt motto: litt mer himmel!
"Og jeg så de sju englene som står fremfor Gud, og det ble gitt dem sju basuner. En annen engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom og stilte seg ved alteret. Han fikk en stor mengde røkelse som han skulle legge sammen med alle de helliges bønner på gullalteret foran tronen. Og fra engelens hånd steg det opp for Guds ansikt en sky av røkelse sammen med de helliges bønner...." (Åp 8,2-4)
Andre steder i Åpenbaringen fortelles det om eldste, engler og himmelske vesener som lovpriser og tilber, som bøyer seg ned, ja, kaster seg ned foran Guds trone. Det er himmelske kor, englesang.
Det er henførelse, vàrhet, skjønnhet, harmoni.
Og foran Guds trone bølger røkelsen og de helliges bønner fram og tilbake.
Av og til kan vi få et lite glimt av dette her på jorden.
Men som regel er det ganske fattigslig sammenlignet med den himmelske gudstjenesten. Ja, i noen sammenhenger rent begredelig. Lite, eller ingen ting er gjort for å gjøre det vakkert der hvor man kommer sammen for å tilbe den tre ganger hellige Gud. Det er det indre som teller, svarer man i sitt forsvar. Da er det underlig at det er så vakkert i himmelen, og alt er gjort med slik verdighet og tilbedelse. Skulle ikke det himmelske avspeile seg i det jordiske?
Av og til savner jeg ærbødigheten for det hellige. Jeg klarer ikke alltid å forbinde det vi kaller et møte, med himmelen. All skravlingen før vi skal tre fram for Guds ansikt. Bundetheten til klokka. Programmet som skal gjennomføres - og så går vi hjem.
Jeg får av og til kritikk for at jeg liker røkelse. Det er visst katolsk i enkeltes mening. Vel, de svingte røkelseskarene i det jødiske tempelet og i avsnittet vi leste fra Åpenbaringsboken ble røkelseskarene svingt i himmelen. Det er tydelig at Gud liker røkelse. Han omgis av røkelsesskyer! Jeg tror noen frikirkelige kommer til å bli veldig overrasket når de kommer til himmelen!
For tiden er mitt motto: litt mer himmel!
Etiketter:
Bjørn Olav Hansen,
bønn,
gudstjenesten,
Himmelen,
røkelse,
tilbedelse
fredag, desember 30, 2016
Velluktende røkelse
En av gavene Jesusbarnet fikk var røkelse. Det passer bra. Tilbedelsen tilkommer Ham, Han som er Ærens konge. Johannes forteller oss at tronsalen dufter av vellukten fra røkelsen, som stiger opp foran tronen.
I mitt barndomshjem tente mor "Kongerøkelse" til jul. Hun la det på vedovnen så stua var full av denne helt spesielle lukten. Når jeg kjenner denne lukten igjen, er jeg tilbake i mitt barndomshjem. Da er det jul.
Jeg husker tilbake til de aller første ortodokse gudstjenestene jeg var med på i et kloster mot slutten av 1980-tallet. Det var mange ting som gjorde inntrykk, men noe av det sterkeste var når røkelseskaret ble svingt, og hele rommet ble fylt av røkelsen. Det skapte en opplevelse av ærefrykt og det dro meg inn i det hellige og forunderlige Gudsnærværet.
Siden den gangen har jeg savnet røkelsen i våre frikirkelige gudstjenester!
Og jeg tenker: det skal bli så fint å komme hjem og ta del i tilbedelsen i tronssalen, med det enorme lovsangskoret, knele ned i tilbedelse og svøpes inn i røkelse! Så kjenner jeg på takknemlighet når jeg får del i gudstjenester som dufter!
I mitt barndomshjem tente mor "Kongerøkelse" til jul. Hun la det på vedovnen så stua var full av denne helt spesielle lukten. Når jeg kjenner denne lukten igjen, er jeg tilbake i mitt barndomshjem. Da er det jul.
Jeg husker tilbake til de aller første ortodokse gudstjenestene jeg var med på i et kloster mot slutten av 1980-tallet. Det var mange ting som gjorde inntrykk, men noe av det sterkeste var når røkelseskaret ble svingt, og hele rommet ble fylt av røkelsen. Det skapte en opplevelse av ærefrykt og det dro meg inn i det hellige og forunderlige Gudsnærværet.
Siden den gangen har jeg savnet røkelsen i våre frikirkelige gudstjenester!
Og jeg tenker: det skal bli så fint å komme hjem og ta del i tilbedelsen i tronssalen, med det enorme lovsangskoret, knele ned i tilbedelse og svøpes inn i røkelse! Så kjenner jeg på takknemlighet når jeg får del i gudstjenester som dufter!
Etiketter:
Bjørn Olav Hansen,
Den ortodokse kirke,
Guds trone,
gudstjenesten,
Himmelen,
røkelse
søndag, desember 13, 2015
Røkelsen som er velbehagelig for Gud
Her er prekenen jeg holdt i Brumunddal baptistmenighet i formiddag. Prekenteksten er fra 2.Mos 30,34-36:
'Og Herren sa til Moses: Ta røkelseskrydderier - velluktende harpiks, balsam, harpiks med sterk lukt - disse tre slags krydder - og ren virak. Det skal være like mye av hvert. Av det skal du lage røkelse, en krydderblanding slik som det gjøres av en salveblander. Den skal være saltet, ren, hellig. Og du skal knuse noe av det smått og legge det foran vitnesbyrdet i sammenkomstens telt, der hvor jeg vil komme sammen med deg. Høyhellig skal det være for dere'.
En av gavene Jesusbarnet fikk av De vise menn var røkelse, sammen med gull og myrra. Røkelsen følger jødene i Den gamle pakt og den følger den nytestamentlige forsamlingen. For duften av røkelsen kjentes nok godt der de kom sammen i Salomos buegang i Templet i Jerusalem, slik vi leser om det i Apostlenes gjerninger. For der i Templet brant den hellige røkelsen. Som vi leste fra 2.Mosebok har Gud til og med gitt instruksjoner og selve oppskriften på hvordan den skal lages.
Går vi til Åpenbaringsboken finner vi flere beskrivelser av at himmelen er full av denne velduftende røkelsen. Den stiger opp foran Guds trone. Kontinuerlig. Og ikke nok med det - Kristi kropp har alltid vært duftende! Det finnes et bilde på Kristi kropp, Hans brud, i Høysangen:
'Hvem er hun som kommer opp fra ørkenen, som røkstøtter, omduftet av myrra og virak, av alle kremmernes krydder?' (3,6)
Har man med Gud å gjøre vil man dufte. La oss se litt nærmere på dette verset fra Høysangen:
Bruden som beskrives 'kommer opp fra ørkenen'. En ørken i bibelsk forstand er ikke alltid et karrig sted, ørkenen er først og fremst et sted der Gud åpenbarer seg. Når bruden kommer opp fra ørkenen betyr det at hun har vært igjennom en forberedelsestid. En tid hvor hun har vært sammen med Gud. Hos profeten Hosea finner vi et forunderlig ord i denne forbindelse. I kapittel 2,3 kan vi lese: 'Se, derfor vil jeg lokke henne og føre henne ut i ørkenen...' Tenk det! Gud fører alltid sitt folk ut i en ørken, en ødemark. Det måtte da være bedre steder å føre en brud? Til vannrike hager, til frodige landskap? Hvorfor en ørken?
Jeg tror det er for å få vår udelte oppmerksomhet. Når det ikke er noe som distraherer oss, så er det bare Gud og meg.
Steve Saint, født i Ecuador, forretningsmann, pilot og forfatter. Mest kjent som sønn av Nate Saint, en av de fire amerikanske misjonærene som ble drept av Auca-indianerne 8.januar 1956, ble for en tid siden utsatt for en ulykke på arbeidsplassen. Den har sterkt begrenset hans bevegelighet og gitt ham store smerter. Han har sagt følgende: 'Vi lærer langt mer gjennom de harde kapitlene enn gjennom de lette. Forbli svak og la Gud skrive din historie ... Han arbeider best gjennom svakhet så du og jeg har en fordel'.
Steve Saint har vært igjennom en ørken. Hvorfor skulle Gud lokke Israels folk ut i ørkenen? For å dømme dem? Nei, profeten Hosea sier: 'og tale vennlig til henne'.
Når vi gir Gud vår udelte oppmerksomhet, når vi lar oss lokke med av Ham, så er det fordi vi får en helt spesiell gunst: vi lærer å kjenne og vi erfarer Hans ømhet. Her i ødemarken erfarer vi sannheten i ordene fra Jes 40,1-2: 'Tal vennlig til Jerusalem og rop at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder'.
Nå kommer hun opp fra ørkenen, som en røyksøyle. Hva er denne røyken? Røyken symboliserer Herrens herlighet. Vi ser det flere steder i Bibelen. I 2.Mos 40,34 leser vi: 'Da dekket skyen sammenkomstens telt, og Herrens herlighet fylte Tabernaklet'. Vi finner det samme i Åp 15,: Og templet ble fylt med røk fra Guds herlighet og fra hans makt'. Og i forbindelse med profetien hos Joel om Guds Ånd som skal utøses over alle mennesker, så leser vi om 'underfulle tegn på himmelen: blod og ild og røyksøyler'. Med andre ord: midt i det forferdelige som skjer skal Guds herlighet åpenbare seg! Og det passer så godt på 'hun som stiger opp fra ørkenen'. Det er nemlig de som mener at Guds menighet mot slutten av denne tidsalder vil være som et skip i storm, med brukken mast og forrevne seil, som så vidt klarer seg. Det er for meg et fremmed bilde. Jeg har nemlig lest Ef 5,27 hvor det står: 'Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være'. Og jeg har lest Ord 4,18: 'De rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag'.
Det er en seirende menighet som møter endetidens uvær! Hvorfor? Fordi denne menigheten 'kommer opp fra ørkenen'.
Den brud som 'kommer opp fra ørkenen' dufter også av myrra og virak eller røkelse, leste vi fra Høysangen. Har du tenkt på hvorfor De vise menn gav Jesusbarnet myrra? For i våre øyne er det en underlig gave å gi et barn som har hele livet foran seg. Myrra ble nemlig brukt i forbindelse med en begravelse. Når kroppen skulle gjøres ferdig til å svøpes og legges i en grav. Som sagt: en underlig gave å gi til en slik gledesfylt høytidsstund. Men du forstår at gavene De tre vise menn gir Jesusbarnet er profetiske. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene!
Myrraen minner oss på det kostelige og dyrebare offer Jesus gir på korset, når Han dør for å sone all verdens synd. Apostelen Peter sier det slik i 1.Pet.1,18-19: 'For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam...'
Myrra lages av de gjennomhullede barken på et tre fylt av torner. Tenk det! Selv det er profetisk!
Litt senere i Høysangen leser vi om Brudgommen, som er et bilde på Jesus: 'Når dagen blir sval og skyggene flyr, vil jeg gå til Myrra-åsen og til Virak-haugen'. Innholdet i dette verset er fylt av kontraster. På den ene siden er jo dette så poetisk og vakkert: når dagen blir sval og skyggene flyr .. Vi ser det for oss, gjør vi ikke? Men brudgommen går til et sted hvor mørkets og lysets krefter møtes. Denne Myrra-åsen er Golgata-høyden.
På samme måte som med Frelseren har også vi en høyde å innta om vi skal favne korset! For vi kommer ikke unna korset. Apostelen Paulus avslutter sitt brev til alle menighetene i Galatia-området, slik: 'Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden'. Tiden er kommet da jeg også må gå opp til Myrra-åsen. Det koster. Det er oppoverbakke. I det samme brevet skriver Paulus: 'Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg'. (2,20)
Men det fantes også et sted til hvor brudgommen gikk. Det var til Virak-haugen eller Røkelses-haugen. Hvilken betydning har dette? Da må vi tilbake til versene vi leste fra 2.Mosebok. Myrra-åsen og Virak-haugen er nemlig forbundet med hverandre. 'Og du skal knuse noe av det smått ...' (v.36)
Når Maria synger sin lovsang synger hun: 'Han gjorde storverk med sin arm, han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker, han støtte mektige ned fra deres troner og han opphøyet de små'. (Luk 1,51-52) Vi finner det samme i Døperens vitnesbyrd om Jesus, hvor han siterer fra profeten Jesaja: 'Hver dal skal fylles opp, hvert fjell og hver haug skal senkes'. (Luk 3,5)
Du forstår: stolthet er en vederstyggelighet for Herren. Skal vi tilbe må vi være bøyd. Da må det som skal bli røkelse fra våre liv knuses til det ikke er noe stolthet igjen! Skal vi tilbe må vi bøye våre knær. Du husker De vise menn? De 'bøyde seg og tilba'. Vi må bøye oss for Den Hellige.
Til menigheten i Korint skriver Paulus: 'For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige fir Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus'. (2.Kor 10,4-5)
Hvilke høyder finnes i ditt liv? Den som er sammen med Jesus oppe på Virak-haugen lærer hva sann tilbedelse er. For du kjenner jo til det Jesus sier Faderen lengter etter? De som tilber Ham i ånd og sannhet. De som er oppe på Virak-haugen i Jesu nærhet vil oppdage noe forunderlig! Duften av Jesus! I Salme 45,9 kan vi nemlig lese: 'Av Myrra og aloë og kassa dufter hele din kledning'. Tid tilbrakt med Jesus vil føre deg inn i Hans nærhet på en slik måte at du vil kjenne duften av Ham. Virak-haugen har alt å gjøre med tilbedelse, bønn og forbønn.
I Kristi himmelfartskapellet samles vi for å be hver torsdag. Når bønnestunden er avsluttet, ber vi høyt ordene fra Salme 141,2: 'La min bønn være røkelse for deg, mine løftede hender et kveldsoffer'. Åp 5,8 forteller oss at våre bønner er røkelse som stiger opp foran Guds trone: 'Da det tok boken, falt de fire livsvesener og de tjuefire eldste ned for Lammet (merk deg at de falt ned!). Hver av dem hadde en harpe, og gullskåler fulle av røkelse - det er de helliges bønner'. Det skjer noe med denne røkelsen i himmelen:
'Da Lammet åpnet det sjuende seglet, ble det stillhet i himmelen omkring en halv time. Og jeg så de sju engler som står for Gud, og det ble gitt den sju basuner. En annen engel kom og sto ved alteret. Han hadde et røkelseskar av gull. Og det ble gitt ham en stor mengde røkelse for at han skulle legge den til de helliges bønner på gullalteret foran tronen. Og røken av røkelsen steg fra engelens hånd opp for Gud sammen med de helliges bønner. Og engelen tok røkelseskaret og fylte det med ild fra alteret, og kastet den på jorden. Da kom det tordendrønn og røster og lyn og jordskjelv'. (Åp 8,1-5)
Men det er også en annen side med oppholdet på Virak-haugen. Når vi tilbringer tid i Jesu nærhet, så blir vårt liv en tilbedelse. Det er dette som var den djupe lengselen til Paulus. I Fil 1,20 sier han det slik: 'Slik er det min lengsel og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller død'.
Bare et menneske som er helt overgitt til Gud kan skrive slik: at livet blir en lovsang, enten man skal leve eller dø.
Alt henger sammen. Når Gud gjør fordring på et menneskes hjerte, gjør Han dets kropp til et tempel for sin hellige Ånd. Dette nære samværet med Jesus, hvor vi stadig forvandles til Hans bilde, gjør oss til en velduft for Kristus:
'Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer duften av kunnskapen om ham på hvert sted. For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som er frelst, og blant dem som går fortapt. For de siste en duft av død til død, for de første en duft av liv til liv. Og hvem er vel dugelig til dette?' (2.Kor 2,14-15)
'Og Herren sa til Moses: Ta røkelseskrydderier - velluktende harpiks, balsam, harpiks med sterk lukt - disse tre slags krydder - og ren virak. Det skal være like mye av hvert. Av det skal du lage røkelse, en krydderblanding slik som det gjøres av en salveblander. Den skal være saltet, ren, hellig. Og du skal knuse noe av det smått og legge det foran vitnesbyrdet i sammenkomstens telt, der hvor jeg vil komme sammen med deg. Høyhellig skal det være for dere'.
En av gavene Jesusbarnet fikk av De vise menn var røkelse, sammen med gull og myrra. Røkelsen følger jødene i Den gamle pakt og den følger den nytestamentlige forsamlingen. For duften av røkelsen kjentes nok godt der de kom sammen i Salomos buegang i Templet i Jerusalem, slik vi leser om det i Apostlenes gjerninger. For der i Templet brant den hellige røkelsen. Som vi leste fra 2.Mosebok har Gud til og med gitt instruksjoner og selve oppskriften på hvordan den skal lages.
Går vi til Åpenbaringsboken finner vi flere beskrivelser av at himmelen er full av denne velduftende røkelsen. Den stiger opp foran Guds trone. Kontinuerlig. Og ikke nok med det - Kristi kropp har alltid vært duftende! Det finnes et bilde på Kristi kropp, Hans brud, i Høysangen:
'Hvem er hun som kommer opp fra ørkenen, som røkstøtter, omduftet av myrra og virak, av alle kremmernes krydder?' (3,6)
Har man med Gud å gjøre vil man dufte. La oss se litt nærmere på dette verset fra Høysangen:
Bruden som beskrives 'kommer opp fra ørkenen'. En ørken i bibelsk forstand er ikke alltid et karrig sted, ørkenen er først og fremst et sted der Gud åpenbarer seg. Når bruden kommer opp fra ørkenen betyr det at hun har vært igjennom en forberedelsestid. En tid hvor hun har vært sammen med Gud. Hos profeten Hosea finner vi et forunderlig ord i denne forbindelse. I kapittel 2,3 kan vi lese: 'Se, derfor vil jeg lokke henne og føre henne ut i ørkenen...' Tenk det! Gud fører alltid sitt folk ut i en ørken, en ødemark. Det måtte da være bedre steder å føre en brud? Til vannrike hager, til frodige landskap? Hvorfor en ørken?
Jeg tror det er for å få vår udelte oppmerksomhet. Når det ikke er noe som distraherer oss, så er det bare Gud og meg.
Steve Saint, født i Ecuador, forretningsmann, pilot og forfatter. Mest kjent som sønn av Nate Saint, en av de fire amerikanske misjonærene som ble drept av Auca-indianerne 8.januar 1956, ble for en tid siden utsatt for en ulykke på arbeidsplassen. Den har sterkt begrenset hans bevegelighet og gitt ham store smerter. Han har sagt følgende: 'Vi lærer langt mer gjennom de harde kapitlene enn gjennom de lette. Forbli svak og la Gud skrive din historie ... Han arbeider best gjennom svakhet så du og jeg har en fordel'.
Steve Saint har vært igjennom en ørken. Hvorfor skulle Gud lokke Israels folk ut i ørkenen? For å dømme dem? Nei, profeten Hosea sier: 'og tale vennlig til henne'.
Når vi gir Gud vår udelte oppmerksomhet, når vi lar oss lokke med av Ham, så er det fordi vi får en helt spesiell gunst: vi lærer å kjenne og vi erfarer Hans ømhet. Her i ødemarken erfarer vi sannheten i ordene fra Jes 40,1-2: 'Tal vennlig til Jerusalem og rop at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder'.
Nå kommer hun opp fra ørkenen, som en røyksøyle. Hva er denne røyken? Røyken symboliserer Herrens herlighet. Vi ser det flere steder i Bibelen. I 2.Mos 40,34 leser vi: 'Da dekket skyen sammenkomstens telt, og Herrens herlighet fylte Tabernaklet'. Vi finner det samme i Åp 15,: Og templet ble fylt med røk fra Guds herlighet og fra hans makt'. Og i forbindelse med profetien hos Joel om Guds Ånd som skal utøses over alle mennesker, så leser vi om 'underfulle tegn på himmelen: blod og ild og røyksøyler'. Med andre ord: midt i det forferdelige som skjer skal Guds herlighet åpenbare seg! Og det passer så godt på 'hun som stiger opp fra ørkenen'. Det er nemlig de som mener at Guds menighet mot slutten av denne tidsalder vil være som et skip i storm, med brukken mast og forrevne seil, som så vidt klarer seg. Det er for meg et fremmed bilde. Jeg har nemlig lest Ef 5,27 hvor det står: 'Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være'. Og jeg har lest Ord 4,18: 'De rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag'.
Det er en seirende menighet som møter endetidens uvær! Hvorfor? Fordi denne menigheten 'kommer opp fra ørkenen'.
Den brud som 'kommer opp fra ørkenen' dufter også av myrra og virak eller røkelse, leste vi fra Høysangen. Har du tenkt på hvorfor De vise menn gav Jesusbarnet myrra? For i våre øyne er det en underlig gave å gi et barn som har hele livet foran seg. Myrra ble nemlig brukt i forbindelse med en begravelse. Når kroppen skulle gjøres ferdig til å svøpes og legges i en grav. Som sagt: en underlig gave å gi til en slik gledesfylt høytidsstund. Men du forstår at gavene De tre vise menn gir Jesusbarnet er profetiske. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene!
Myrraen minner oss på det kostelige og dyrebare offer Jesus gir på korset, når Han dør for å sone all verdens synd. Apostelen Peter sier det slik i 1.Pet.1,18-19: 'For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam...'
Myrra lages av de gjennomhullede barken på et tre fylt av torner. Tenk det! Selv det er profetisk!
Litt senere i Høysangen leser vi om Brudgommen, som er et bilde på Jesus: 'Når dagen blir sval og skyggene flyr, vil jeg gå til Myrra-åsen og til Virak-haugen'. Innholdet i dette verset er fylt av kontraster. På den ene siden er jo dette så poetisk og vakkert: når dagen blir sval og skyggene flyr .. Vi ser det for oss, gjør vi ikke? Men brudgommen går til et sted hvor mørkets og lysets krefter møtes. Denne Myrra-åsen er Golgata-høyden.
På samme måte som med Frelseren har også vi en høyde å innta om vi skal favne korset! For vi kommer ikke unna korset. Apostelen Paulus avslutter sitt brev til alle menighetene i Galatia-området, slik: 'Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden'. Tiden er kommet da jeg også må gå opp til Myrra-åsen. Det koster. Det er oppoverbakke. I det samme brevet skriver Paulus: 'Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg'. (2,20)
Men det fantes også et sted til hvor brudgommen gikk. Det var til Virak-haugen eller Røkelses-haugen. Hvilken betydning har dette? Da må vi tilbake til versene vi leste fra 2.Mosebok. Myrra-åsen og Virak-haugen er nemlig forbundet med hverandre. 'Og du skal knuse noe av det smått ...' (v.36)
Når Maria synger sin lovsang synger hun: 'Han gjorde storverk med sin arm, han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker, han støtte mektige ned fra deres troner og han opphøyet de små'. (Luk 1,51-52) Vi finner det samme i Døperens vitnesbyrd om Jesus, hvor han siterer fra profeten Jesaja: 'Hver dal skal fylles opp, hvert fjell og hver haug skal senkes'. (Luk 3,5)
Du forstår: stolthet er en vederstyggelighet for Herren. Skal vi tilbe må vi være bøyd. Da må det som skal bli røkelse fra våre liv knuses til det ikke er noe stolthet igjen! Skal vi tilbe må vi bøye våre knær. Du husker De vise menn? De 'bøyde seg og tilba'. Vi må bøye oss for Den Hellige.
Til menigheten i Korint skriver Paulus: 'For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige fir Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus'. (2.Kor 10,4-5)
Hvilke høyder finnes i ditt liv? Den som er sammen med Jesus oppe på Virak-haugen lærer hva sann tilbedelse er. For du kjenner jo til det Jesus sier Faderen lengter etter? De som tilber Ham i ånd og sannhet. De som er oppe på Virak-haugen i Jesu nærhet vil oppdage noe forunderlig! Duften av Jesus! I Salme 45,9 kan vi nemlig lese: 'Av Myrra og aloë og kassa dufter hele din kledning'. Tid tilbrakt med Jesus vil føre deg inn i Hans nærhet på en slik måte at du vil kjenne duften av Ham. Virak-haugen har alt å gjøre med tilbedelse, bønn og forbønn.
I Kristi himmelfartskapellet samles vi for å be hver torsdag. Når bønnestunden er avsluttet, ber vi høyt ordene fra Salme 141,2: 'La min bønn være røkelse for deg, mine løftede hender et kveldsoffer'. Åp 5,8 forteller oss at våre bønner er røkelse som stiger opp foran Guds trone: 'Da det tok boken, falt de fire livsvesener og de tjuefire eldste ned for Lammet (merk deg at de falt ned!). Hver av dem hadde en harpe, og gullskåler fulle av røkelse - det er de helliges bønner'. Det skjer noe med denne røkelsen i himmelen:
'Da Lammet åpnet det sjuende seglet, ble det stillhet i himmelen omkring en halv time. Og jeg så de sju engler som står for Gud, og det ble gitt den sju basuner. En annen engel kom og sto ved alteret. Han hadde et røkelseskar av gull. Og det ble gitt ham en stor mengde røkelse for at han skulle legge den til de helliges bønner på gullalteret foran tronen. Og røken av røkelsen steg fra engelens hånd opp for Gud sammen med de helliges bønner. Og engelen tok røkelseskaret og fylte det med ild fra alteret, og kastet den på jorden. Da kom det tordendrønn og røster og lyn og jordskjelv'. (Åp 8,1-5)
Men det er også en annen side med oppholdet på Virak-haugen. Når vi tilbringer tid i Jesu nærhet, så blir vårt liv en tilbedelse. Det er dette som var den djupe lengselen til Paulus. I Fil 1,20 sier han det slik: 'Slik er det min lengsel og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller død'.
Bare et menneske som er helt overgitt til Gud kan skrive slik: at livet blir en lovsang, enten man skal leve eller dø.
Alt henger sammen. Når Gud gjør fordring på et menneskes hjerte, gjør Han dets kropp til et tempel for sin hellige Ånd. Dette nære samværet med Jesus, hvor vi stadig forvandles til Hans bilde, gjør oss til en velduft for Kristus:
'Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer duften av kunnskapen om ham på hvert sted. For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som er frelst, og blant dem som går fortapt. For de siste en duft av død til død, for de første en duft av liv til liv. Og hvem er vel dugelig til dette?' (2.Kor 2,14-15)
Etiketter:
Bjørn Olav Hansen,
Brummunddal baptistmenighet,
prekener,
røkelse
lørdag, juli 06, 2013
Bønn, røkelse og Kristi himmelfartskapellet
I Kristi himmelfartskapellets liturgi bes både Bibelens salmer, bønner fra den første kristne tiden og frie bønner, slik Gud minner oss om og Ånden inspirerer oss til å be.
Ganske tidlig i liturgien har vi en bønnestund hvor de som deltar kan legge frem sine bønnegjæringer for Nådens trone, og vi kan sammen be for dem. Hvor lenge denne stunden varer varierer fra gang til gang. Det kommer an på hvor mange ting vi har å be for, for i forbindelse med denne bønnestunden ber vi også for de bønnebehovene som flere sender inn til oss og som de ber oss om å be for.
Når denne bønnestunden er over ber vi unisont disse ordene fra Salme 141,1-2:
Gudstjenesten vår er også en velduft. Den er ikke bare ord i form av bibeltekster som leses, eller hymner som synges. I vår liturgi hører både velduften av røkelsen og velduften av salveoljen hjemme. Fremmed for noen, til glede for andre!
Men vi kan like så godt vende oss til røkelsen her nede på jorden! For den møter oss hjemme i himmelen. Vi skal ikke lese mye i Åpenbaringsboken før vi møter den. Guds trone i innhyllet i røkelse!
Vi møter også bønnen og røkelsen litt tidligere i Åpenbaringsboken:
Ganske tidlig i liturgien har vi en bønnestund hvor de som deltar kan legge frem sine bønnegjæringer for Nådens trone, og vi kan sammen be for dem. Hvor lenge denne stunden varer varierer fra gang til gang. Det kommer an på hvor mange ting vi har å be for, for i forbindelse med denne bønnestunden ber vi også for de bønnebehovene som flere sender inn til oss og som de ber oss om å be for.
Når denne bønnestunden er over ber vi unisont disse ordene fra Salme 141,1-2:
'Herre, jeg roper til deg. Skynd deg til meg! Lytt når jeg roper! La min bønn være røkelse for deg, mine løftede hender et kveldsoffer'.Røkelsen hører hjemme i himmelen og når de hellige samles!
Gudstjenesten vår er også en velduft. Den er ikke bare ord i form av bibeltekster som leses, eller hymner som synges. I vår liturgi hører både velduften av røkelsen og velduften av salveoljen hjemme. Fremmed for noen, til glede for andre!
Men vi kan like så godt vende oss til røkelsen her nede på jorden! For den møter oss hjemme i himmelen. Vi skal ikke lese mye i Åpenbaringsboken før vi møter den. Guds trone i innhyllet i røkelse!
'Og jeg så de sju englene som står framfor Gud, og det ble gitt dem sju basuner. En annen engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom og stilte seg ved alteret. Han fikk en stor mengde røkelse som han skulle legge sammen med de helliges bønner på gullalteret foran tronen. Og fra engelens hånd steg det opp for Guds ansikt en sky av røkelse sammen med de helliges bønner. Så tok engelen røkelseskaret og fylte det med ild fra alteret og kastet det på jorden. Og det kom tordenbrak og drønn, lyn og jordskjelv'. (Åp 8,2-5)Legg merke til sammenhengen mellom røkelsen og bønnene fra de hellige, og hvordan Guds folks bønner får ting til å skje på jorden når de blandes med ilden fra Guds hellige alter!
Vi møter også bønnen og røkelsen litt tidligere i Åpenbaringsboken:
'Da det (Lammet) tok boken, falt de fire skapningene og de tjuefire eldste ned for Lammet. Hver av dem hadde en harpe og gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner ...' Åp 5,8I hele sommer - som ellers i året - feirer vi vår nattverdgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet på Eina hver torsdag klokken 18.00. Du er hjertelig velkommen. Trenger du veibeskrivelse er det bare å ta kontakt..
Etiketter:
bønn,
forbønn,
Kristi himmelfartskapellet,
røkelse
Abonner på:
Innlegg (Atom)




