Boten - det salige liv

Her er prekenen jeg holdt i Brumunddal baptistmenighet i formiddag:

Salme 113

De fire søndagene i adventstiden har alle fått navn. Den første heter: Kongens adventssøndag. Den andre: Forventningens adventssøndag. Den tredje, som er i dag: Botens adventssøndag og den fjerde: Gledens adventssøndag.

Det er gode knagger å henge ting på i disse ukene som kulminerer med Kristi fødselsfest. 1.juledag. På disse knaggene kan vi henge ting på som vi kan bruke for å forberede oss på Hans komme. Vi trenger denne langsomme rytmen som adventstiden inviterer oss til, hvor vi innbys til å dvele ved Frelsesmysteriet. Guds menneskevorden, for å bruke et veldig gammeldags ord. Guds menneskevorden er et annet ord for et annet vakkert ord kirken har gitt oss: Inkarnasjonen. Det handler jo om at Gud kler seg i menneskelig skikkelse, og tar bolig iblant oss. Eller for å sitere bokstavelig det som vi leser i Joh 1,12, Jesus kom og ‘slo opp sitt telt i blant oss.’

Midt i denne forventningens tid inviteres vi til å gjøre bot. Det er også et ord som har gått av moten. Og for noen minner det kanskje om den såkalte mørke middelalder, selvstrev og gjerningskristendom. Men det er ikke noe av dette jeg skal snakke om i formiddag. Jeg skal snakke om noe som setter mennesker fri! Om dette forunderlige som kalles: syndernes forlatelse.                                                                            

Store Norske Leksikon definerer ordet ‘bot’ brukt i religiøs betydning, slik: “Gjenopprettelse av et forhold til Gud som er ødelagt av synd eller på annen måte, ved at det foreligger en erkjennelse av skyld.”                                                                     

Det finnes en underlig lære som sprer seg i visse kristne kretser i dag, hvor det heter at vi ikke lenger har synder å bekjenne. Men jeg har ennå til gode å møte et menneske som ikke synder. Kjenner du noen? Og mange gjør seg den erfaringen at jo lenger de lever med Herren, og jo nærmere de lever med Herren, jo mer kommer de til den erkjennelse som Peter kom til i møte med Jesu hellighet: “Gå fra meg, for jeg er en syndig mann.” Og det stemmer også dårlig med den erkjennelsen som apostelen Paulus levde med. Hør bare:

Ca år 59 beskriver han seg slik: “Den ringeste blant apostlene” (1.Kor 15,9)

Ca år 64: “Den minste av alle hellige.” (Ef 3,8)

Ca år 65: “Den største av syndere.” (1.Tim 1,15)

Om apostelen Paulus kaller seg ‘den største av syndere’, hvem er da jeg om jeg sier at jeg ikke lenger har synder å bekjenne?

En som har betydd mye for mitt kristenliv er Edin Løvås. I en av de mange samtalene jeg hadde med ham fortalte han en historie fra sine eldre dager. Edin hadde besøkt en mann som lå på sykehuset. En tid hadde han blitt så minnet om en synd fra hans barne- og ungdomsår og ble urolig for dette. Du vet, en av Den Hellige Ånds oppgaver er å overbevise om synd. Det er Jesus som sier dette i Joh 16,8: “Og når han kommer skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom.”

Mens han var på vei ut av sykehuset passerte han døra til sykehuspresten og tenkte: Jeg vil skrifte - altså bekjenne mine synder, og banket på døra. Ut kom det en ung prest, forteller Edin, som ble ganske så overrasket når Edin spurte om han kunne ta imot et skriftemål. Den unge presten stammet frem et ‘ja’, Edin gikk inn, bekjente sin synd og så kunne Edin fortelle: Jeg ble fylt av en overveldende glede når presten tilsa meg mine synders nådige forlatelse i Den treenige Guds navn. Presten på sin side ble nok veldig overrasket over at en gammel mann kunne bli så glad, fortalte Edin på sin karakteristiske måte.

Det er dette boten handler om! Overbevisning om synd, erkjennelsen av egne synder, syndens bekjennelse som gir syndernes forlatelse.

Det finnes noe som heter syndenød. Det er et genuint verk av Den Hellige Ånd. Et godt eksempel på dette er det som skjer på pinsefestens dag i Jerusalem. I forbindelse med Peters sterke pinsepreken heter det i Apg 2,37: “Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre.” Det greske ordet som er brukt for ‘stakk’ kan også oversettes: “gjennombore”, “ramme hardt hjertet eller samvittigheten”.

Slikt kan ikke noe menneske gjøre. Dette er Den Hellige Ånds gjerning. Ånden kan gjennombore ens hjerte, og det som da skjer er at vi ser vår synd og forstår at vi må bekjenne den.

Høsbjør Hotell, som ligger noen få kilometer herfra, var for drøyt 80 år siden, et samlingssted for en særegen vekkelse blant politikere, skuespillere, forretningsfolk, forfattere. Vekkelsens kjennetegn - og det var mange som ble berørt av den og kom til tro - var de såkalte fire absolutter: absolutt ærlighet, absolutt renhet, absolutt uselviskhet og absolutt kjærlighet.  Dette var som et sjelespeil hvor man prøvde seg selv innfor Gud og det førte til at man ærlig bekjente sin synd for Gud og mennesker, der det var nødvendig å gjøre opp overfor et menneske.

Einar Lundby, som var lege her i Brumunddal, ble sterkt berørt av denne vekkelsen. Han og alle andre som var berørt av den snakket mye om det å leve i lyset. Det begrepet hadde de fra selveste kjærlighetens apostel, Johannes.

1.Joh 1,5-10

Lundby visste som lege at det er god sjelehygiene i det å bekjenne sine synder. Legge dem fra seg. Og få del i syndernes forlatelse. Det å bære på ting som man vet skulle ha vært bekjent tærer på marg og bein. David opplevde dette. Han beskriver det slik i:

Salme 32,1-4

Merk deg ordene i vers 4: “For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke.” Hva er dette? Det er det samme som de opplevde på pinsefestens dag: syndenød.

Men vi skal lese videre: v. 5

På 1930-tallet fantes det en sykehusprest på Lovisenberg sykehus i Oslo som het Peder Olsen. Denne Peder Olsen, som har skrevet flere gode bøker, blant annet om helbredelse ved bønn, har også skrevet en bok om det private skriftemålet. Der skriver han blant annet følgende: “Mangler skriftemålet kan det føre til stor skade både for den sjelelige og legemlige sunnhet.” (Peder Olsen: Det private skriftemål, Lutherstiftelsen, side 33).

Men skriftemålet er også mer eller mindre blitt borte fra våre sammenhenger. Kanskje fordi noen forbinder dette med noe katolsk. Men det er bibelsk! Jesus selv innstiftet det.

Joh 20,23

Alle burde ha noen de kan bekjenne sine synder for. Jakob, Jesu bror, sier det slik: “Bekjenn derfor deres synder for hverandre, og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning.”

Holder det ikke å bekjenne sine synder for Gud? Jo, men av og til trenger vi å ansvarliggjøre oss selv og bekjenne for et annet menneske. Da er det ikke så lett å falle tilbake i gamle synder og vaner. Og av og til har vi syndet mot et menneske og trenger å bekjenne vår synd overfor det mennesket vi har krenket.

Hebreerbrevets forfatter torpederer den nye nådelæren som sier at vi ikke har synder å bekjenne med disse ordene, fra Hebr 12,1: “Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss …”

Det er dette som er så befriende med skriftemålet - med det å bekjenne sine synder for en som på vegne av Herren Jesus kan tilsi oss våre synders nådige forlatelse - at vi kan ‘legge av alt som tynger’. Da forsvinner en tung bør og vi blir frie.

Skriftemålet, som er innstiftet påskedagen, er egentlig en vidunderlig og dyrebar påskegave! Det er virkningen av Jesu død og oppstandelse. Når Jesus taler med Emmusvandrerne og Han åpner ‘deres forstand så de kunne forstå Skriftene’, sier Jesus, slik det gjengis av Lukas i Luk 24,46-47: “Og han sa til dem: Så står Skrevet, at Messias måtte lide og stå opp fra de døde tredje dagen, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag…”

Er det ikke vidunderlig?! Kun Jesus har mulighet til å tilgi oss våre synder og dette budskapet: omvendelse og syndenes forlatelse må forkynnes for alle folkeslag.

Finnes det noe større enn dette? Å få sine synder tilgitt. Nei, noe større enn det finnes ikke. Jeg tenker på denne store gaven når jeg leser ordene til den ukjente salmisten i Salme 113, som vi leste innledningvis.

Den ukjente salmisten beskriver en Gud som bøyer seg ned. Som vi leste i vers seks:

“han som ser så dypt ned, i himmelen og på jorden”.

Det er dette som skjer når Kristus i følge Kristushymnen i Filipperbrevet, “uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers lignelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset.”

Dette er Gud som ser så djupt ned, som bøyer seg til jorden. Profeten Jesaja sier det slik i Jes 57,15: “For så sier Den Høye, Den Opphøyede, han som troner for evig, han som bærer navnet Hellig. I det høye og hellige bor jeg, og hos dem som er knust og nedbøyd i ånden, for å gjøre levende de nedbøydes ånd og gjøre de knuste hjerter levende.”

Det er denne Gud som bøyer seg ned, som “reiser den ringe av støvet, og løfter de fattige fra søppelhaugen.” (v7)

I vakre Magnificat, Marias lovsang som hun synger etter at hun hadde truffet Elisabeth oppe i fjellbygdene i Juda, og som Lukas gjengir i Luk 1,51-54, så er det denne sannheten Maria løfter frem: “Han gjorde storverk med sin arm, han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker. Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. Hungrende mettet han med gode gaver, men rikfolk sendte han han tomhendte bort. Han tok seg av Israel, sin tjener, for å komme i hu sin miskunn…”

Jeg blir så grepet av dette bildet som den ukjente salmisten gir av oss av en Gud som bøyer seg ned. Det er det samme bildet Moses gir oss i begynnelsen av 2.Mosebok. Der leser vi i 2.Mos 3,7-8: “Og Herren sa: Jeg har så visst sett mitt folks nød i Egypt. Jeg har hørt deres klagerop over slavefogdene og jeg vet hva de lider. Nå har jeg steget ned for å utfri dem fra egypternes hånd …”

Men det er mer! Gud ser ikke bare ned for å registrere hva som skjer. Han gjør noe, slik også Moses skriver her.  Den ukjente salmisten skriver: Han reiser opp og løfter.

Slik er Guds møte med mennesket! Den som ligger nede, den ringe, den fattige, reises og løftes opp. Gud gir mennesket tilbake sin verdighet når Jesus dør på korset og soner for alt det som undertrykker mennesket. Han reiser den ringe av støvet.

Men det er mer! I vers 8 leser vi: “for å sette ham hos fyrster, hos sitt folks fyrster.”

Vet du, dette begeistrer meg veldig. Det finnes en fantastisk fortelling hos profeten Sakarja.

Sak 3,1-5

Dette er jo et fantastisk bilde på hva som skjer når vi gir vårt liv til Herren og Han begynner sitt forunderlige nådeverk i våre liv. Han tar vår misgjerning bort og kler oss i høytidsklær.

Det er jo dette Jesaja profeterer om i Jes 61 og som er en del av det skriftavsnittet som Jesus siterer deler av i synagogen i Nasaret. De ordene Jesus ikke siterer er disse, men de er likevel en del av det Nådens år som Han proklamerer:

“... til å gi de sørgende i Sion hodepryd istedenfor aske, gledens olje istedenfor sorg, lovprisningens drakt istedenfor en avmektig ånd.”

Det kaller jeg en real byttehandel.

Som gode nordmenn er vi ikke vant til å tenke stort om oss selv! Janteloven sørger for det. Første bud i den setter oss på plass: “Du skal ikke tro at du er noe.”

Guds ord sier noe helt annet. Hør bare: “Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, der som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn.” (1.Pet 2,9-10)

Tenk det du, en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk! Vi må ikke tenke smått om Herrens forløste! Vi er borgere av et nytt rike, alle vi som har gått over fra døden til livet, fra mørkets rike til lysets rike. Og i dette riket er den ringe og fattige blitt til et kongelig presteskap, og Herren selv har tatt av oss de skitne klærne og kledd oss i høytidsklær!

Hører jeg et aldri så lite halleluja?

Det er en beretning i evangeliene som den siste tiden har talt så sterkt til meg personlig.

Luk 7,36-50

Denne kvinnen hadde en historie som inneholdt mørke kapitler. Hun hadde også et rykte som ikke bare fortalte de gode tingene om hennes liv. Men også de sårbare. Og hun beskrives av Lukas som “en synderinne”. Likevel - det er ikke det vi fester vår oppmerksomhet til når historikeren og evangelisten Lukas forteller hennes historie. Det er først og fremst det hun gjør for Jesus: gråtende væter hun og salver Hans føtter og tørker føttene Hans med sitt hår. Lukas blir så grepet av det han ser, at han skriver: “og hun kysset hans føtter MANGE ganger…”

Ikke bare en gang, men MANGE GANGER.

Hvorfor?  Hun hadde gjort bot, bekjent sine synder og opplevd syndernes forlatelse.

Og så kommer det som er selve poenget mitt i denne sammenhengen, i vers 47. Det er Jesus som sier dette: “Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt elsker lite.”

Sånn er det! Når vi forstår, eller rettere sagt, begynner å ane hvor mye vi er tilgitt, hva forsoningen egentlig innebærer, ja, da elsker vi mye. Da blir takknemligheten stor.  Da blir det heller ikke så vanskelig å bekjenne sin synd for Herren. Da blir ikke det noe stress i det hele tatt. Da gjør vi det med glede. For vi vet hva vi får i eie: syndernes forlatelse!

Botens adventssøndag settes i sammenheng med den gjerningen Døperen Johannes var kommet for å gjøre. Det ser vi av tekstene som er oppgitt for denne dagen. Vi skal ikke ta for oss disse tekstene denne gangen, men jeg minner bare om det.

Mor Basilea Schlink, en av grunnleggerne av De evangeliske Mariasøstre, har skrevet en bok om boten. Hun kaller boten for det salige liv, og hun skriver dette om Johannes: “Gjør bot! var døperen Johannes’ kall, han som var veirydder for Jesus. Han forkynte den ene veien som fører oss til Jesus, botens vei som det står skrevet: Rydd vei for Herren og gjør hans stier rette! - Det krokete skal rettes, og de knudrete veier jevnes. (Luk 3,4-5) Bare når boten har banet vei, jevnet høydene og tatt steinene bort, da kan Herren, Kongen komme. Da finner Han en vei hvorpå Han kan komme inn til sine menneskebarn. Døperen Johannes viser oss altså: Jesu komme krever veiryddere som står i boten. Slik var det ved Jesu første komme, og slik vil det også bli ved Hans annet komme.” (Boten det salige liv, side 98)

La oss be om å være slike veiryddere - mennesker som går til korset med sine synder for å bli fri.

Det er flott og veldig passende at neste søndag, den fjerde søndagen i advent, kalles Gledens adventssøndag. For det er gleden som følger etter boten. Gleden over syndernes forlatelse og det evige liv. Alt henger nemlig sammen.

Om å duke til fest

"Jeg har inderlig lengtet etter å dele dette måltid med dere..."

Jeg besøker mange menigheter i løpet av et år, men det er ikke så ofte jeg finner nattverdbordet så vakkert dekket som i Brumunddal baptistkirke. Det er duket til fest, en liten forsmak på Lammets bryllupsmåltid i himmelen.

Den som duker nattverdbordet i Brumunddal baptistkirke i dag følger en tradisjon fra den som gjorde dette før henne.

Menigheten har et gjennomtenkt forhold til det å feire Herrens måltid. Det er det dessverre ikke alle frimenigheter som har. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: jeg har vært med på mange stusselige nattverdfeiringer, med liten bevissthet om hva som foregår når vi bryter brødet.

En av de som var opptatt av at det skulle dukes til fest når Herrens måltid skulle feires var Edin Løvås. "Nattverdbordet skal være vakkert," sa Edin og mente at vi burde ha med en kalk og et brød som skal brytes. Løvås var av den mening, at vi burde ha med oss de symbolske elementene fra de første kristnes nattverdbord, og ikke frarøve de som deltar symbolikken.

For hva sier apostelen Paulus i 1.Kor 10,16?

"Velsignelsens beger som vi velsigner, gir den oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi blod? Fordi vi er ett brød, er vi alle en kropp. For vi har alle del i det ene brød."

Dette er en viktig tekst når det gjelder Herrens måltid.

Og vi burde gjøre som det står: Ha et beger som vi velsigner, slik de første kristne gjorde det. Og et brød som vi bryter.

Jeg har aldri likt oblater. Ikke smaker det godt, og det er ikke i nærheten av det bibelske måltidet som er selve utgangspunktet for det vi gjør. Det bibelske er at vi bryter et brød.

Edin Løvås var opptatt av at vi ikke fratar de som deltar i Herrens måltid den djupere meningen i det som skjer. Det er jeg enig med ham i.

Billedtekst: Det vakre nattverdbordet i Brumunddal baptistkirke dekket til søndagens nattverdgudstjeneste. Jeg var så heldig å få forrette. (Foto: May Sissel Hansen)

Noen tanker på Maria Budskapsdag

Da er vi vel hjemme fra lederdagene i Drammen, og fra gudstjenesten i Brumunddal. I Brumunddal baptistkirke i formiddag talte jeg om 'Maria - den uslokkelige tilbederen'. Jeg synes det passet bra på Maria budskapsdag. Hun valgte jo å tilbe som en respons på at Gud kalte henne til å gå lydighetens vei, selv i usikre tider. Hun som bar Gud under kjolelivet, ble nok ikke forstått når hun fortalte omgivelsene at hun hadde hatt besøk av selveste Gabriel. Vi finner henne igjen ved korset. Motganger, prøvelser til tross - Maria velger å lovprise og tilbe. Som alle andre som velger å gå tilbedelsens vei midt i livets omskiftninger og prøvelser.

Det ble også gode dager i Drammen i forbindelse med lederdagene for Det norske Baptistsamfunn. May Sissel og jeg var med som forbedere og sjelesørgere - og det ble mange gode samtaler. Flere fikk oppleve at Gud grep inn i deres livssituasjon. Vi kjenner på en stor takknemlighet for å få stå i denne tjenesten. Det var over 250 påmeldte. Gode seminarer og møter. Godt også å se igjen mange gode venner, og spennende at så mange nye er kommet med. Når det er mange du kjenner på slike samlinger, så er det et veldig godt tegn! Det er nemlig tegn på vekst. Ikke minst fordi mange av disse nye er unge mennesker.

Røkelsen som er velbehagelig for Gud

Her er prekenen jeg holdt i Brumunddal baptistmenighet i formiddag. Prekenteksten er fra 2.Mos 30,34-36:

'Og Herren sa til Moses: Ta røkelseskrydderier - velluktende harpiks, balsam, harpiks med sterk lukt - disse tre slags krydder - og ren virak. Det skal være like mye av hvert. Av det skal du lage røkelse, en krydderblanding slik som det gjøres av en salveblander. Den skal være saltet, ren, hellig. Og du skal knuse noe av det smått og legge det foran vitnesbyrdet i sammenkomstens telt, der hvor jeg vil komme sammen med deg. Høyhellig skal det være for dere'.

En av gavene Jesusbarnet fikk av De vise menn var røkelse, sammen med gull og myrra. Røkelsen følger jødene i Den gamle pakt og den følger den nytestamentlige forsamlingen. For duften av røkelsen kjentes nok godt der de kom sammen i Salomos buegang i Templet i Jerusalem, slik vi leser om det i Apostlenes gjerninger. For der i Templet brant den hellige røkelsen. Som vi leste fra 2.Mosebok har Gud til og med gitt instruksjoner og selve oppskriften på hvordan den skal lages.

Går vi til Åpenbaringsboken finner vi flere beskrivelser av at himmelen er full av denne velduftende røkelsen. Den stiger opp foran Guds trone. Kontinuerlig. Og ikke nok med det - Kristi kropp har alltid vært duftende! Det finnes et bilde på Kristi kropp, Hans brud, i Høysangen:

'Hvem er hun som kommer opp fra ørkenen, som røkstøtter, omduftet av myrra og virak, av alle kremmernes krydder?' (3,6)

Har man med Gud å gjøre vil man dufte. La oss se litt nærmere på dette verset fra Høysangen:

Bruden som beskrives 'kommer opp fra ørkenen'. En ørken i bibelsk forstand er ikke alltid et karrig sted, ørkenen er først og fremst et sted der Gud åpenbarer seg. Når bruden kommer opp fra ørkenen betyr det at hun har vært igjennom en forberedelsestid. En tid hvor hun har vært sammen med Gud. Hos profeten Hosea finner vi et forunderlig ord i denne forbindelse. I kapittel 2,3 kan vi lese: 'Se, derfor vil jeg lokke henne og føre henne ut i ørkenen...' Tenk det! Gud fører alltid sitt folk ut i en ørken, en ødemark. Det måtte da være bedre steder å føre en brud? Til vannrike hager, til frodige landskap? Hvorfor en ørken?

Jeg tror det er for å få vår udelte oppmerksomhet. Når det ikke er noe som distraherer oss, så er det bare Gud og meg.

Steve Saint, født i Ecuador, forretningsmann, pilot og forfatter. Mest kjent som sønn av Nate Saint, en av de fire amerikanske misjonærene som ble drept av Auca-indianerne 8.januar 1956, ble for en tid siden utsatt for en ulykke på arbeidsplassen. Den har sterkt begrenset hans bevegelighet og gitt ham store smerter. Han har sagt følgende: 'Vi lærer langt mer gjennom de harde kapitlene enn gjennom de lette. Forbli svak og la Gud skrive din historie ... Han arbeider best gjennom svakhet så du og jeg har en fordel'. 

Steve Saint har vært igjennom en ørken. Hvorfor skulle Gud lokke Israels folk ut i ørkenen? For å dømme dem? Nei, profeten Hosea sier: 'og tale vennlig til henne'.

Når vi gir Gud vår udelte oppmerksomhet, når vi lar oss lokke med av Ham, så er det fordi vi får en helt spesiell gunst: vi lærer å kjenne og vi erfarer Hans ømhet. Her i ødemarken erfarer vi sannheten i ordene fra Jes 40,1-2: 'Tal vennlig til Jerusalem og rop at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder'. 

Nå kommer hun opp fra ørkenen, som en røyksøyle. Hva er denne røyken? Røyken symboliserer Herrens herlighet. Vi ser det flere steder i Bibelen. I 2.Mos 40,34 leser vi: 'Da dekket skyen sammenkomstens telt, og Herrens herlighet fylte Tabernaklet'. Vi finner det samme i Åp 15,: Og templet ble fylt med røk fra Guds herlighet og fra hans makt'. Og i forbindelse med profetien hos Joel om Guds Ånd som skal utøses over alle mennesker, så leser vi om 'underfulle tegn på himmelen: blod og ild og røyksøyler'. Med andre ord: midt i det forferdelige som skjer skal Guds herlighet åpenbare seg! Og det passer så godt på 'hun som stiger opp fra ørkenen'. Det er nemlig de som mener at Guds menighet mot slutten av denne tidsalder vil være som et skip i storm, med brukken mast og forrevne seil, som så vidt klarer seg. Det er for meg et fremmed bilde. Jeg har nemlig lest Ef 5,27 hvor det står: 'Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være'. Og jeg har lest Ord 4,18: 'De rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag'.

Det er en seirende menighet som møter endetidens uvær! Hvorfor? Fordi denne menigheten 'kommer opp fra ørkenen'.

Den brud som 'kommer opp fra ørkenen' dufter også av myrra og virak eller røkelse, leste vi fra Høysangen. Har du tenkt på hvorfor De vise menn gav Jesusbarnet myrra? For i våre øyne er det en underlig gave å gi et barn som har hele livet foran seg. Myrra ble nemlig brukt i forbindelse med en begravelse. Når kroppen skulle gjøres ferdig til å svøpes og legges i en grav. Som sagt: en underlig gave å gi til en slik gledesfylt høytidsstund. Men du forstår at gavene De tre vise menn gir Jesusbarnet er profetiske. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene!

Myrraen minner oss på det kostelige og dyrebare offer Jesus gir på korset, når Han dør for å sone all verdens synd. Apostelen Peter sier det slik i 1.Pet.1,18-19: 'For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam...' 

Myrra lages av de gjennomhullede barken på et tre fylt av torner. Tenk det! Selv det er profetisk!

Litt senere i Høysangen leser vi om Brudgommen, som er et bilde på Jesus: 'Når dagen blir sval og skyggene flyr, vil jeg gå til Myrra-åsen og til Virak-haugen'. Innholdet i dette verset er fylt av kontraster. På den ene siden er jo dette så poetisk og vakkert: når dagen blir sval og skyggene flyr .. Vi ser det for oss, gjør vi ikke? Men brudgommen går til et sted hvor mørkets og lysets krefter møtes. Denne Myrra-åsen er Golgata-høyden.

På samme måte som med Frelseren har også vi en høyde å innta om vi skal favne korset! For vi kommer ikke unna korset. Apostelen Paulus avslutter sitt brev til alle menighetene i Galatia-området, slik: 'Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden'. Tiden er kommet da jeg også må gå opp til Myrra-åsen. Det koster. Det er oppoverbakke. I det samme brevet skriver Paulus: 'Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg'. (2,20)

Men det fantes også et sted til hvor brudgommen gikk. Det var til Virak-haugen eller Røkelses-haugen. Hvilken betydning har dette? Da må vi tilbake til versene vi leste fra 2.Mosebok. Myrra-åsen og Virak-haugen er nemlig forbundet med hverandre. 'Og du skal knuse noe av det smått ...' (v.36)

Når Maria synger sin lovsang synger hun: 'Han gjorde storverk med sin arm, han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker, han støtte mektige ned fra deres troner og han opphøyet de små'. (Luk 1,51-52) Vi finner det samme i Døperens vitnesbyrd om Jesus, hvor han siterer fra profeten Jesaja: 'Hver dal skal fylles opp, hvert fjell og hver haug skal senkes'. (Luk 3,5)

Du forstår: stolthet er en vederstyggelighet for Herren. Skal vi tilbe må vi være bøyd. Da må det som skal bli røkelse fra våre liv knuses til det ikke er noe stolthet igjen! Skal vi tilbe må vi bøye våre knær. Du husker De vise menn? De 'bøyde seg og tilba'. Vi må bøye oss for Den Hellige.

Til menigheten i Korint skriver Paulus: 'For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige fir Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus'. (2.Kor 10,4-5)

Hvilke høyder finnes i ditt liv? Den som er sammen med Jesus oppe på Virak-haugen lærer hva sann tilbedelse er. For du kjenner jo til det Jesus sier Faderen lengter etter? De som tilber Ham i ånd og sannhet. De som er oppe på Virak-haugen i Jesu nærhet vil oppdage noe forunderlig! Duften av Jesus! I Salme 45,9 kan vi nemlig lese: 'Av Myrra og aloë og kassa dufter hele din kledning'. Tid tilbrakt med Jesus vil føre deg inn i Hans nærhet på en slik måte at du vil kjenne duften av Ham. Virak-haugen har alt å gjøre med tilbedelse, bønn og forbønn.

I Kristi himmelfartskapellet samles vi for å be hver torsdag. Når bønnestunden er avsluttet, ber vi høyt ordene fra Salme 141,2: 'La min bønn være røkelse for deg, mine løftede hender et kveldsoffer'.  Åp 5,8 forteller oss at våre bønner er røkelse som stiger opp foran Guds trone: 'Da det tok boken, falt de fire livsvesener og de tjuefire eldste ned for Lammet (merk deg at de falt ned!). Hver av dem hadde en harpe, og gullskåler fulle av røkelse - det er de helliges bønner'. Det skjer noe med denne røkelsen i himmelen:

'Da Lammet åpnet det sjuende seglet, ble det stillhet i himmelen omkring en halv time. Og jeg så de sju engler som står for Gud, og det ble gitt den sju basuner. En annen engel kom og sto ved alteret. Han hadde et røkelseskar av gull. Og det ble gitt ham en stor mengde røkelse for at han skulle legge den til de helliges bønner på gullalteret foran tronen. Og røken av røkelsen steg fra engelens hånd opp for Gud sammen med de helliges bønner. Og engelen tok røkelseskaret og fylte det med ild fra alteret, og kastet den på jorden. Da kom det tordendrønn og røster og lyn og jordskjelv'. (Åp 8,1-5)

Men det er også en annen side med oppholdet på Virak-haugen. Når vi tilbringer tid i Jesu nærhet, så blir vårt liv en tilbedelse. Det er dette som var den djupe lengselen til Paulus. I Fil 1,20 sier han det slik: 'Slik er det min lengsel og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller død'. 

Bare et menneske som er helt overgitt til Gud kan skrive slik: at livet blir en lovsang, enten man skal leve eller dø.

Alt henger sammen. Når Gud gjør fordring på et menneskes hjerte, gjør Han dets kropp til et tempel for sin hellige Ånd. Dette nære samværet med Jesus, hvor vi stadig forvandles til Hans bilde, gjør oss til en velduft for Kristus:

'Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer duften av kunnskapen om ham på hvert sted. For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som er frelst, og blant dem som går fortapt. For de siste en duft av død til død, for de første en duft av liv til liv. Og hvem er vel dugelig til dette?' (2.Kor 2,14-15)

Eben-Eser - hittil har Herren hjulpet oss. Del 2

Her er andre og siste del av prekenen jeg holdt i Brumunddal baptistmenighet i går. Første del ble publisert i går her på bloggen:

Samuel vitner om Guds uendelige trofasthet når han reiser dette minnesmerket mellom Mispa og Sen. En stein som han kaller 'Eben-Eser'. Den er reist for å understreke betydningen av at Gud aldri svikter, men er trofast mot alle sine løfter.

Det er ikke til å komme bort fra at Samuel reiser denne steinen i en svært så turbulent tid for Guds utvalgte folk. Bakgrunnen er kort fortalt denne: Filisterne hadde invadert landet. Israel var beseiret. Guds paktsark stjålet. Selve symbolet for Guds nærvær. De syv månedene som arken befant seg i filisternes land, ble svært prøvsomme for dem, og da deres eksperter på religiøse anliggender ble innkalt for å si sin mening, var det allerede klart at de måtte kvitte seg med den. Så følger vi reisen tilbake til Israel. På denne tiden har avgudsdyrkelsen fått bre som seg i landet. Det er nødvendig å gjøre bot og omvende seg. Samuel samlet folket i Mispa, som lå omkring 12 kilometer nord for Jerusalem, og mens Samuel ofret og filisterne angrep, sørget Gud for å sende et kraftig tordenvær som skremte fienden i den grad at Israel slo den tilbake.

Det er etter den seieren at Samuel reiser minnesteinen. Hele det syvende kapitlet i 1.Samuelsbok handler om Guds hjel. Ordet 'hittil' peker ikke bare bakover, men det er også et troens-ord som inkluderer framtiden. 'Hittil' understreker at det også er et 'heretter'. Det er derfor like mye fremtid som fortid i denne minnesteinen som Samuel reiser. Minnene blir ikke stående som engangsopplevelser, men de blir til håp om nye seire. Den vekkelsen som nå har gått over landet, og som fører til at arken er kommet tilbake, ville føre til nye tider for Israel, dersom folket holdt fast ved Gud som 'hittil' hadde hjulpet dem.

Det handler om Guds hjelp og inngripen.

Jeg holder på å lese om Hudson Taylor for tiden. Hans liv handler om tro på Guds hjelp og inngripen, og nettopp hans definisjon av tro har hjulpet meg mye. Hudson Taylor understreker at tro hviler på Guds trofasthet. Han likte å gjengi Jesu ord i Mark 11,22: 'Ha tro til Gud', med disse ordene: Regn med Guds trofasthet!

Denne omskrivningen er teologisk uangripelig. Vår tro og Guds trofasthet er to sider av samme sak. Det er nettopp fordi Gud er trofast at troen er fornuftig, for det finnes jo ikke noe mer troverdig enn Gud. For det andre er troen barnets tillit. Gud er den som er trofast, men Han er også vår Far gjennom Jesus Kristus og Han lærer oss å be: Vår Far! og dele våre bekymringer og behov med Ham slik som et barn gjør det med sine foreldre.

Det tredje Hudson Taylor lærer oss er dette: Tro er noe som er nødvendig i den materielle verden som i den åndelige. En av hans mest berømte aforismer er denne: 'Arbeid for Gud gjort på Hans måte, vil aldri mangle ressurser!'

Hudson Taylor satte sitt håp til en stor Gud. I seg selv var han ingenting.

I 1888 besøkte han Canada. Overalt hvor han prekte, meldte unge mennesker seg til tjeneste som misjonærer i Kina. Men pressen - da som nå - hadde et annet syn på som skjedde under disse møtene. Det fortelles en historie om Harry Frost som satt på toget til Montreal og holdt pusten mens Hudson Taylor leste en kritisk artikkel som Frost hadde forsøkt å skåne ham for. I artikkelen om Taylors besøk i Toronto ble det hevdet at 'han var litt av en skuffelse', og at han ikke så ut som noen stor misjonær. En fremmed ville ikke legge merke til ham på gaten, men bare som en hyggelig utseende engelskmann. Hans veltalenhet nådde ikke opp mot Canadas beste predikanter.

Da Hudson Taylor hadde lest artikkelen, la han fra seg avisen og smilte til sin venn:

'Dette var en god artikkel, for den er helt riktig. Jeg har ofte tenkt på at Gud gjorde meg liten for at Han skulle vise hvor stor Han er!'

Hvor sant er ikke dette! Det er ikke så vanskelig for en liten mann å prøve å være stor, men det er svært vanskelig for en stor mann å prøve å være liten.

Samuel løfter fram Guds storhet når han reiser minnesteinen og sier: HITTIL har Gud hjulpet.

Charles Haddon Spurgeon forteller at Hudson Taylor hadde besøkt ham i Sør-Frankrike, hvor Spurgeon av og til oppholdt seg på grunn av sin dårlige helse. Dette var i 1879:

'Fremdeles merket av sine skader', skriver Spurgeon, 'halt og liten, så han ikke ut som en mann som noen ville velge til å lede en stor misjonsorganisasjon. Han viste ingen tegn til selvhevdelse, bare en sterk tillit til Gud. Han var altfor sikker på Guds nærvær og hjelp til å vike fra en kurs han hadde valgt'.

Etter at Taylor hadde gått sin vei husket Spurgeon at ordene 'China, China, China', sang i ørene hans på den spesielle og musikalske måten som Hudson Taylor uttalte ordet på.

Ja, det var dette med Kina. Jeg nevnte Helen Western, den amerikanske misjonæren som levde blant båtfolket - en fattig gruppe mennesker som tilbrakte hele sitt liv ombord på sine båter i havna i Kanton og andre kinesiske byer i Sør-Kina. 7.desember 1941 ble krigen mellom Kina og Amerika erklært. Kina og Japan var allerede i krig med hverandre og Japan hadde allerede annektert området i Kanton hvor Helen Western hadde sin båt liggende langs Perle-elven. Kun to timer etter at krigen var erklært gikk japanerne ombord i sluppen til de amerikanske misjonærene som arbeidet der og erklærte dem som krigsfanger.

The South China Boat Mission er en såkalt trosmisjon. Det vil si at de selv måtte sørge for sitt underhold.

'Det krevde ikke mye tro,' skriver Helen Western, 'å leve i tro i Kina når jeg fikk mitt underhold, av en sjenerøs menighet i hjemlandet som støttet meg både økonomisk og i forbønn'.

Et par ganger i måneden kom det båter fra Amerika som brakte med seg brev og gaver fra hennes bedende venner. Men nå - etter at japanerne hadde tatt dem som krigsfanger og sørget for å stenge dem helt inne i havneområdet, så hadde de verken tilgang på mat eller pengestøtte. Det ville ikke komme noen flere båter fra Amerika. Hva da? Da er det at ordene fra 1.Sam 7,12 blir levende for Helen Western: 'HITTIL har Herren hjulpet oss'.

Lik Samuel reiste også Helen Western en minnestein, idet hun visste at Han som hadde hjulpet henne så langt var til å stole på. Selv om hun sviktet, ville Han aldri svikte. Han er trofast.

'Jeg skal alltid huske dagen da vi hadde brukt opp vår siste dollar og måtte ta en avgjørelse for hva vi skulle gjøre med skolebarna vi hadde ansvaret for. Hva med de innfødte arbeiderne? Skulle vi sende dem hjem? Hva med bibelkvinnene? Alle disse fikk jo sin lønn fra amerikanerne. Og hva med de foreldreløse barna vi har ansvar for?'

Så mange spørsmål. Helen Western bestemt seg for å gjøre som Gideon:

'Da sa Gideon til Gud: Dersom du vil frelse Israel ved min hånd, som du har sagt, så legger jeg nå denne ulldotten på treskeplassen. Hvis det da faller dugg bare på ullen, mens det er tørt på hele marken, da vet jeg at du vil frelse Israel ved min hånd, som du har sagt. Og slik ble det, Da han tidlig om morgenen sto opp og klemte på ullen, presset han ut dugg av den, en skål full av vann. Men Gideon sa til Gud: La ikke din vrede bli opptent mot meg, om jeg taler en gang til! Jeg ville gjerne få gjøre en prøve til med ullen! La nå ullen være tørr, mens duggen faller på hele marken! Og denne natten gjorede Gud det slik: Ullen var tørr, men utover hele marken lå det dugg'. (Dom 6,36-40)

For Helen Western handlet det om å be Gud sende noen penger til henne samme dag. Det var ikke spørsmål om mye penger, men sendte Gud penger ville hun ta det som et tegn på at hun ikke skulle sende noen av arbeiderne hjem. Da ville hun stole på at Herren sørget for det de trengte.

Da kvelden kom falt øynene hennes på noen ord fra 5.Mos 33,27: 'En bolig er den eldgamle Gud, og her nede er evige armer'.

Rett før de skulle legge seg for kvelden hadde Helen Western samlet alle de kinesiske medarbeiderne, de ba sammen og delte løftet fra Jes 59,1: 'Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke tunghørt så han ikke skulle høre'.

'Vi visste at Gud hadde hørt oss, og vi var overbevist om at andre ba for oss på dette tidspunktet', skriver Helen Western og så legger hun til: 'Vi gråt. Vi ba. Vi frydet oss'.

Nesten morgen visste de at de skulle samles rundt bordet og stole på at Gud ville sørge for dem. De hadde ingen penger. Ingen mat. Ingen brensel. Akkurat da de skulle bryte opp og gå hvert til sitt, kom en av lærerne og sa at hun hadde helt glemt av at en av foreldrene hadde kommet med en konvolutt tidligere på denne dagen. De åpnet dem og der lå det seks dollar som skulle gå til innkjøp av skolebøker til sønnen hans!

Fra den dagen, forteller Helen Western, gikk de ikke glipp av et eneste måltid. Så lenge krigsfangenskapet varte sørget Gud for dem. Slik er Gud. Stor er Hans trofasthet. I Salme 50,10 kan vi lese dette herlige løftet: 'For meg tilhører alle dyr i skogen, dyrene på fjelene i tusentall'.

Herren har alltid en vei og sørger for oss. Han har sagt at om vi søker Hans rike først, skal vi få alt det andre i tillegg til det. Kong David vitner slik i Salme 37,25-26: 'Jeg har vært ung og blitt gammel, men har ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter brød. Hele dagen er han barmhjertig og låner ut ...'

Hittil har Herren hjulpet! Hva er ditt vitnesbyrd om Herrens trofasthet? Har du også reist et Eben-Eser?

Eben-Eser - hittil har Herren hjulpet oss. Del 1

I formiddag talte jeg i Brumunddal baptistmenighet, som er min hjemmemenighet. Jeg talte over teksten fra 1.Sam 7,12:

'Og Samuel tok en stein og satte den mellom Mispa og Sen. Denne steinen kalte han Eben-Eser og sa: Hittil har Herren hjulpet oss'.

Her følger første del av prekenen. Andre del blir publisert i morgen.

Vi skal stanse ved et ord i formiddag som har talt til meg over lengre tid, og som ble veldig aktualisert på fredag: 'Hittil har Herren hjulpet', eller som det står i den nye oversettelsen: 'Han kalte steinen Eben-Eser - Hjelpesteinen - og sa: Så langt har Herren hjulpet oss'. Det er i seg selv et sterkt vitnesbyrd. I dag vil jeg si noe om Guds store trofasthet og Han er en Gud som fullender eller fullfører det Han har påbegynt.

Jeg vet ikke om du har tenkt over det, men alle løftene Gud har gitt er gitt i tider hvor omstendighetene ropte: Umulig!

Når alt så som mørkest ut talte Gud. Det er ikke for ingen ting at Gud kalles: Håpets Gud! Apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Rom: 'Må så håpets Gud fylle dere med all gled i troen, så dere kan være rike på håp ved Den Hellige Ånds kraft'.

Fredag måtte jeg få hjelp på sykehuset på grunn av store smerter. Mens jeg ventet på legen i mottagelsen, fant jeg fram en avis jeg hadde med meg. Det er en kristen avis jeg har abonnert på siden 1970-tallet. Den heter: 'Herold of His Coming', og der fant jeg en artikkel av Helen Western, en amerikansk misjonær som i 13 år arbeidet i Sør-Kina, blant det såkalte 'Båtfolket'. Jeg skal komme tilbake til henne, men bare nevne at jeg i min fortvilelse ba om et ord fra Herren inn i min sårbare situasjon. Så river jeg opp konvolutten, blar gjennom avisen og finner artikkelen til Helen Western. Hun skriver om Guds trofasthet, og hvilket ord tar hun utgangspunkt i? 1. Sam 7,12: 'Hittil har Herren hjulpet'.

Det var en sterk opplevelse for meg, som handlet om at Gud så meg i min situasjon, og så hva jeg trengte. Det var jo det samme ordet jeg har opplevd Han har talt til meg om en stund. Det hjalp meg til å se at Gud har vært med så langt, og det er ikke slik med Gud at Han begynner med noe uten å sluttføre det.

Et av Guds mange løfter er dette vi finner i Fil 1,6: 'Og jeg er fullt viss på dette at han som har begynt en god gjerning i dere, vil fullføre den'.

Den Gud vi kjenner er ikke som meg, som kan begynne på en ting, la den så ligge, og begynne på noe nytt for siden ikke å vende tilbake til det første jeg begynte på. Gud begynner og Han fullfører.

Jeg har blitt så uendelig glad i et annet løfte i Bibelen, nemlig den beskrivelsen Jesus gir av seg selv, i Åp 1,8: 'Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som er og som var og som kommer, Den Allmektige'.

Herrens beskrivelse av seg selv som Alfa og Omega, den første og den siste bokstaven i det greske alfabetet, betyr at Han er Den Allmektige, fra begynnelsen til enden av all skapningen. Denne kunnskapen vil være en stor trøst for alle som opplever trengsel - som Johannes beskriver i det neste verset: 'Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i trengselen ...' Herren leder nemlig historien suverent mot dens fullendelse - Kristi seier over alt.

Den Hellige Skrift viser at Gud ikke bare er Skaperen, men også Fullenderen. Den treenige Gud har fullendelsen som mål for sitt skaperverk, og for oss alle. Jesus beskrives jo på denne måten i Hebr 5,9: 'Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle den som adlyder ham'. Og om sin egen gjerning sier Jesus selv: 'Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning du har sendt meg for å gjøre'. (Joh 17,4).

Så kalles da også Jesus for 'troens opphavsmann og fullender'. (Hebr 12,2a)

Vi som lever av Hans forløsningsverk, får del i denne fullendelsen. Apostelen Paulus vitner mot slutten av sitt liv på denne måten: 'Jeg har fullført løpet...' (2.Tim 4,7 flg) Det er det som har vært hans djupe lengsel, og som han gir uttrykk for når han skal ta avskjed med de eldste i menigheten i Efesos. I Apg 20,24 leser vi: 'Men for meg selv akter jeg ikke livet mitt et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus, å vitne om Guds nådes evangelium'.

Ordet 'fullendelse' er jo et slikt vakkert ord. Det inneholder jo stavelsen 'full' - noe som ført fram til hele sin fylde og stavelsen 'endelse' - det skal komme til en ende, et mål. Det er en stor trøst for oss at Herren har dette for øye og ikke unner seg verken rast eller ro før Han har vist seg som Fullender, og alt er ført fram til fullendelsen. For Herren er dette enda viktigere med tanke på våre liv enn på skaperverket, fordi Jesus elsker sine utvalgte så høyt at han utøste sitt blod for dem. De må nå fram til fullendelsen.

Det finnes et vidunderlig løfte i Bibelen som taler om denne fullendelsen. Ja, det finnes utsagn som synes helt ufattelige, som dette fra 1.Kor 1,8: 'Han skal også styrke dere inntil enden kommer, så dere kan være ulastelige på vår Herre Jesu Kristi dag'.

I den nye oversettelsen er dette gjengitt, slik: 'Han skal også grunnfeste dere helt til enden kommer, så dere kan stå uten å bli anklaget på vår Herre Jesu Kristi dag'.

(fortsettes)

En brud som gjør seg rede - med sko på beina kledd for strid

Titt og ofte får jeg spørsmål fra møteledere om hva jeg skal preke om. Jeg forstår at det kjennes trygt og godt for dem å vite det. Sanger skal tas ut, og man vil gjerne være litt forberedt på det som skal skje.

Men det er ikke alltid jeg vet hva jeg skal preke om før noen timer før han skal i ilden. En predikant må ofte kjempe med teksten. Budskapet må fødes fram i bønn. Det er ikke bare å gå på en prekestol og lire av seg noe gammelt eller svært uforberedt.

Denne søndagen skal jeg tale i Brumunddal baptistmenighet. Det gleder jeg meg til, men samtidig har det denne søndagen vært en veldig kamp. Helt siden den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud har noen ord fra Salomos Høysang levd i meg:

'Hvem er hun som stråler
lik morgenrøden,
vakker som månen, klar over som solen,
farlig som en hær under banner?'
(Høy 6,10)

Årets bønnekonferanse var veldig annerledes. Jeg hadde en opplevelse av at Kristi brud reiser seg. Den er så blendende vakker. Men den er slett ikke ufarlig. Bruden er kledd for strid. Under den vakre brudekjolen har hun støvler på beina. Hun er gjort rede for strid.

Det var det jeg opplevde på Grimerud i år. Det var noe 'militant' over lovsangen! I en stadig mer urolig tid, og ikke minst forvirrende tid, gjør Helligånden sitt verk. Kristi brud skal fremstå uten flekk og lyte. Bruden gjøres klar for Brudgommen. Hun er strålende ren og klar.

Kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til å stå på talerstolen om litt og forsøke å formidle noe av det jeg opplever Herren har lagt på mitt hjerte for en tid som denne.

Simeon og Anna - profetiske forbedere og forbilder, del 2

Her følger andre og siste del av min preken i Brumunddal baptistmenighet i går:

4) Det fjerde vi merker oss med Simeon et at Den Hellige Ånd var over ham. Merk deg hvor viktig Den Hellige Ånd var i denne gamle mannens liv. Vers 25 forteller oss at 'Den Hellige Ånd var over ham'. I det neste verset leser vi at Den Hellige Ånd hadde gitt ham åpenbaringer, og det så konkret at han visste at han ikke kom til å dø før han hadde sett 'Herrens Messias', og i vers 27 ser vi at Simeon kom til Tempelet i Jerusalem 'drevet av Den Hellige Ånd'.

Av disse versene forstår vi at Simeon var en helt overgitt mann. Han levde for Gud. Og han var åpen for det overnaturlige livet. Det vil si det som er normalt for en troende som er overgitt til Gud. Det normale hos oss er at det overnaturlige er unormalt. Men ikke for gamle Simeon. Han levde med underets Gud. Derfor lot han seg villig 'drive av Den Hellige Ånd'. Det er det tryggeste! Simeon levde med de profetiske ordene han hadde fått.  Disse løftene påvirket ham. Han levde med forventning. Kanskje han slet med sykdom og tenkte at snart er alt over. Men han visste: Sykdom til tross, jeg skal ikke dø, før de løftene Gud har gitt har gått i oppfyllelse.

Og hvilken fred han fylles med når løftet går i oppfyllelse! Når han står der med Jesusbarnet i sine armer og bryter ut i lovprisning. Jeg ser det hele for meg: Den gamle mannen som står der og holder Jesusbarnet i sine armer og priser Den Allmektige. For Frelseren. Den frelse som ikke bare gjelder for jødene, 'men som Gud har beredt for alles åsyn'. Denne frelsen sier den gamle Simeon: 'er et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel!'

En av anledningene til at dette ordet går bokstavelig falt i oppfyllelse finner sted i synagogen i Antiokia i Pisidia. Historikeren Lukas gjengir det i Apg 13. I denne synagogen holder apostelen Paulus en tale som vekker sterke reaksjoner. Nå Paulus taler ved neste sabbat er reaksjonen enda sterkere:

Apg 13,45-49

Den gamle Simeon er en profet. Mens han står der med Jesusbarnet i sine armer, kommer han med et profetisk budskap til Maria: 'Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt'.

Det er ingen tvil om at denne profetien går i oppfyllelse. Simeons profeti understreker at ingen vil kunne stå nøytral i forhold til Jesus. Noen vil falle, andre skal reise seg som et resultat av et møte med Jesus. Både Det gamle- og Det nye testamente forteller oss nemlig at Jesus er en snublestein. Apostelen Peter gjengir det slik: 'For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme! Men for de vantro er den stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe. Det er disse som snubler ved sin vantro mot Ordet'. (1.Pet 2,6-8)

Men profetien gjelder ikke bare Jesus, den gjelder også Maria:

'men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjertes tanker skal bli åpenbare'.

Vi klarer nok ikke helt å sette oss inn i hva Maria gjennomlevde når hun er vitne til Jesu lidelse. Marias hjerte ble gjennomstunget når Jesus ble forkastet og korsfestet. Jo, høyere privilegium, jo djupere sår. Jo, nærmere Kristus, jo nærmere sverdet.

Det greske ordet for 'sverd' er 'romfaia'. Det er et uttrykk som brukes om de store og brede sverdene som barbarerne brukte. I Septuaginta, den greske oversettelsen av Det gamle testamente, er det samme ord brukt om sverdet til Goliat.

Maria forsto nok ikke disse profetiske ordene når hun fikk dem. Det gjør heller ikke vi når vi mottar profetiske ord. Ikke før en tid har gått. Slik også med Maria. Ved korset skulle hun forstå rekkevidden av det Simeon profeterte.

Anna - Fanuels datter
Men det var ikke bare Simeon som ventet. Det gjorde også Anna, Fanuels datter. Hvem denne Fanuel var, forteller ikke Lukas oss. Han var sikkert kjent i sin samtid. Livene til Simeon og Anna vitner om at det å vente ikke er noe passivt. Disse to ventet aktivt!

Anna var et profetisk oppmuntrer! Det står mot slutten av vers 38 at hun 'talte til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem'. Hva talte hun til dem om? Det står også i vers 38: OM HAM! Om Ham som skulle komme! Om Frelseren! Forløseren! Israels trøst!

Anna talte til andre som ventet, og gav dem håp! Disse som ventet var de som profeten Sefanja profeterte om:

'Men jeg vil la det bli tilbake hos deg et bøyd og ringe folk, og de skal ta sin tilflukt til Herrens navn. Israels rest skal ikke gjøre urett. De skal ikke tale løgn, og det skal ikke finnes en svikefull tunge i deres munn. For de skal finne føde og leve i ro og ingen skal forferde dem'. (Sef 3,12-13)

Dette var mennesker som hadde forstått betydningen av å vente. Mennesker som venter har mottatt et løfte som tillater dem å vente. De har mottatt noe som arbeider i dem, lik et såkorn som har begynt å spire. Dette er det så viktig at vi forstår: Vi kan egentlig ikke vente hvis det vi venter på ikke allerede har begynt å spire i oss. Det å vente handler ikke om en bevegelse fra ingenting til noe. Det er alltid en bevegelse fra noe til noe mer.

For det andre: Det å vente er noe aktivt. Mange oss tenker vel at det å vente er noe veldig passivt. En håpløs stilling som er bestemt av noen utenfor vår kontroll. Men det finnes ingen slik passivitet i Skriften! Der et venting noe aktivt. De som venter i Bibelen er mennesker som vet at det de venter på vokser ut av det jordsmonnet der de står. Ordet 'tålmodighet' betyr: 'en som er villig til å bli der vi er og levde i den situasjonen helt og holdent i den tro at noe er skjult som vil bli åpenbart'.

Anna, Fanuels datter, hadde levd med håpet lenge, samtidig med at hun virkelig hadde fått prøvd det livet har å by på. Hun var enke. Hadde kjent sorgen tett innpå livet, men hadde ikke endt opp som et bittert menneske. Sorg kan enten gjøre oss bite eller mildere og mjukere. Sorg kan røve troen fra oss, eller den kan grunnfeste troen enda djupere.

Tenk det! Anna var 84 år gammel, men hun hadde aldri sluttet å håpe! Aldringen kan ta fra oss blomstringen og styrken i kroppen vår, men den kan gjøre noe enda verre: Den kan ta livet ut av hjertene våre, slik at alt håp dør.

Men slik var det ikke med Anna. Hva var hennes hemmelighet:

1) Hun holdt aldri opp med å tilbe
2) Hun oppholdt seg i Guds hus med Guds folk. Der ble hun velsignet
3) Hun holdt aldri opp med å be.

Anna holdt kontakten levende med Han som er kilden til all vår styrke. Du verden hvor vi trenger slik Simon'er og Anna'er i Kristi forsamling!

La oss runde dette av med ordene fra Jes 46,3-4.

Simeon og Anna - profetiske forbedere og forbilder, del 1

I formiddag talte jeg i Brumunddal baptistmenighet om 'Simeon og Anna - profetiske forbedere og forbilder'. Her følger første del av prekenen. Den blir for lang for bloggformatet, derfor kommer andre del i morgen. Av plasshensyn har jeg ikke sitert alle skriftstedene, så finn gjerne frem Bibelen din og les dem.

I formiddag, på den aller første dagen i det nye året, vil jeg så gjerne få presentere for deg to mennesker som jeg er blitt så glad i. Det er Lukas som gir oss del i deres livs- og troshistorie:

Luk 2,25-38

Historien om Jesu fødsel introduserer for oss fem mennesker som alle hadde det til felles at de ventet. Vi hører om Sakarja og Elisabet, om Maria - og om Simeon og Anna. Det å vente er noe de færreste av oss verdsetter. Faktum er vel at de fleste av oss synes det å vente er bortkastet. En av årsakene til det er at vi lever i en tid som i all hovedsak forteller oss at vi må 'stå på', 'holde det gående', 'gjøre noe', 'vise at du er i stand til å utgjøre en forskjell'. Vår verdi som menneske måles i 'vår restarbeidsevne'.  For mange mennesker er det å vente som en tørr ørken mellom der de befinner seg og hvor de ønsker å være.

De to - hvis livs- og troshistorie vi har foran oss i dag, levde i en spesiell tid. Ikke bare levde de under en beinhard okkupasjonsmakt. Det var heller ingen profetrøst i tiden. Mellom profeten Malaki i Det gamle testamente og døperen Johannes, som er den siste av de gammeltestamentlige profetene, går det 400 år. Ikke et syn, ingen åpenbaringer, ikke noe 'Så sier Herren'. Det synes som om Gud er taus. Noen ville sikkert si at Gud hadde forlatt dem. Jødene var ikke frie i sitt eget land, de levde med okkupasjonsmakten, med et hardt skattetrykk som utarmet folket, og titt og ofte var de vitner til henrettelser av mennesker som motsa regimet.

Men det fantes altså noen som ventet.

En av dem var Simeon. Historikeren Lukas gir oss en liten biografisk skisse:

1) Simeon var bosatt i Jerusalem, men Lukas forteller ikke noe mer. Ikke hvor gammel han er. Vi antar at han var en gammel mann siden han hadde fått det løftet at han ikke skulle dø, før han hadde sett Messias komme.

2) Men Lukas beskriver ham egentlig veldig godt med ordene: 'en rettferdig og gudfryktig mann'. Både Simeon og Anna var blant dem som vi kaller 'de stille i landet'. Jødene hadde et eget navn for dem: tsjadik. Å bli en 'tsjadik' betydde å bli erklært rettferdig. Lukas gir oss egentlig en god beskrivelse av hvem og hva en 'tsjadik' er i Luk 1,6 når han forteller om Elisabet og Sakarja: 'Og de var begge rettferdige for Gud, og de vandret ulastelig etter Herrens bud og forskrifter'.

Disse 'rettferdige' ventet hele sitt liv i stillhet og tålmodighet på Gud. I bønn, i tilbedelse, i ydmyk og trofast forventning ventet Simeon på den dagen da Guds profetiske løfte skulle gå i oppfyllelse.

Lukas forteller oss at Simeon ventet på 'Israels trøst'. Hva siktet Simeon til med de ordene? Ord som gav stemme til hans egen lengsel og håp.

David Stern, messiansk jøde og bibelforsker, mener bestemt at Simeon siktet til den såkalte 'Trøsteboken' - som utgjør kapitlene 40-66 i Jesajaboken. At David Stern har aldeles rett i dette fremgår av de mange henvisningene til denne 'trøsteboken' i det som kalles Simeons lovsang.

Fra denne trøsteboken heter det: Jes 40,1-5

Simeon hadde forstått at det var viktig for jødene å oppleve denne siden av Guds karakter: Hans trøst.

For hva er det Jerusalems innbyggere trenger å høre? Deres virkelighet: Okkupasjon, harde tider, et folk drevet ut til yttergrensene av hva de tålte og klarte å utholde. Jo: trøst, vennlighet, et budskap som kunne forvandle og skape håp!

Når apostelen Paulus har beskrevet frafallet og forfallet i Romerbrevet, når han har skrevet om Guds vrede, så heter det så forunderlig: 'Vet du ikke at det er Guds godhet som driver deg til omvendelse?' (Rom 2,4)

Det er ikke vreden som bringer oss i kne, men godheten! Når alt kommer til alt er det bare kjærligheten som forvandler et menneske. Det er derfor Jesaja roper ut: 'Rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt igjen for hennes synder'.

Hva er dette? Dette er evangeliet. De gode nyhetene om Guds forunderlige nåde.

Det er disse ordene fra Trøsteboken Simeon har gransket. Han har funnet frem Jesajaboken, og mens oljelampen brant i sene nattetimer har han minnet Gud om Hans løfter. Han har ropt ut: 'Når skal du innfri ditt ord? Når skal disse ordene gå i oppfyllelse?' Som en av samtidens rettferdige har han tatt Jesaja på ordet:

'På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Aldri skal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro. Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og gjør henne til en lovsang på jorden'. (Jes 62,6-7)

3) Dette kan vi lære av Simeon: å minne Gud på Hans evige løfter.

(fortsettes)

Herre, vi vil gjerne se Jesus

I formiddag talte jeg i gudstjenesten i Brumunddal baptistkirke. Teksten på denne Palmesøndagen var hentet fra Joh 12,12-26. Les gjerne den før du leser prekenen:

En scene fra Ingmar Bergmans store filmepos: 'Viskingar och rop', en nesten hellig beretning om forløsningens mulighet gjennom nærhet, kontakt og berøring, har kommet frem i erindringen når jeg har lest evangelieforfatternes beretning om det som skjedde Palmesøndag.

Her er scenen:

Tre unge kvinner streifer omkring i den solfylte parken. De eldste er kommet for  være sammen med søsteren som er alvorlig syk. Om natten ligger hun i en stor seng i stuen. Gråt og uro fyller huset når hun kaller på sine søstre for å få lindring for smertene og angsten gjennom omsorg og nærhet, noe de ikke evner og som får dem til å flykte bort fra den syke. Hele huset fylles etter hvert av den sykes 'viskingar och rop'. Hennes pleierske stiger så ut av sengen på loftet, og med blafrende talglys vandrer hun gjennom husets mange mørke rom - inn i sykeværelset og bort til den syke. Uten noen ord kler hun av seg og stiger opp i sengen, favner den sykes magre kropp og som et nyfødt barn trykker hun henne inn til sitt bryst. Smertene og angsten ebber langsomt ut, den syke sovner i den andres favntak.

For meg handler historien om Palmesøndag om berøring, og for meg skjuler denne kvinnen seg i 'den store mengden', som Johannes forteller om, som var kommet til Jerusalem denne påsken. Det er så mange menneskeskjebner som skjuler seg i dette lille ordet 'folkemengden'. Det slår meg av og til hvor lite vi vet om menneskene rundt oss. Så mye som skjules bak et smil, og så lett vi feller en dom om andre, uten å vite hva mennesker strever med.

Alle disse i denne store folkemengden har hver sin historie å fortelle. Noen av dem har reist langt. Både bokstavelig og i overført betydning. Dette var jøder og proselytter, det vil si hedninger som har kommet til tro på Abrahams, Isaks og Jacobs Gud. Jerusalem var den tids verdensmetropol med et storslått Tempel, som nesten tok pusten fra deg - en severdighet i seg selv. Byen lå også nær de viktige handelsveiene gjennom landet som gikk både fra nord til sør, og fra øst til vest. Med handelskaravanene kom det også mange ikke-jøder til Jerusalem. Ved Tempelet fantes Hedningenes forgård, så det var plass til ikke-jøder også.

En forunderlig dag
Mange av disse hadde hørt om Jesus. Mange hadde vært vitne til at Jesus reiste Lasarus opp igjen fra de døde. På ulike måter var de berørt. Noen var djupt grepet. Noen av dem hadde opplevd det samme som gamle Simeon, bederen og profeten i Tempelet: 'Han ventet på Israels trøst'. Nå hadde de funnet Ham. Han som kunne se dem og berøre dem. Som kan lege, tilgi og gi  mennesker håp. Som er lyset som skinner i mørket, og som setter fanger fri.

Vi må ikke glemme bakteppet - landet er okkupert av en grusom okkupasjonsmakt. Skattetrykket er følbart for de fleste. Men folket er fostret på profetiene om Messias som skal komme. Mange underlige skikkelser har stått frem og ville dra folket med seg. Men denne er annerledes. Både ordene og miraklene Han gjør taler om det. Kan Han være Messias?

Det ble en forunderlig dag. Dens like er ikke sett i Jerusalems gater siden de siste kongene ble salvet, kanskje aldri. Menneskehopen bryter av palmegreiner, tar av seg sine kapper, og legger dem på veien - og hyller Ham 'som kommer i Herrens navn, Israels konge'.

Legg merke til hva folke roper: 'Israels konge'! Det er uhørt. Uhørt for okkupasjonsmakten, uhørt for fariseerne og de skriftlærde. De har jo ikke anerkjent Ham som Messias.

Og dette er en annerledes inntreden som konge. Han kommer ikke som en krigerkonge til hest, den som beseirer, men som en tjener, som fredens konge. Han rir på eselfolen og oppfyller dermed Guds profetiske ord: 'Frykt ikke, Sions datter! Se, din konge kommer ridende på en eselfolke'.

Klart dette berører! Denne kongen er annerledes. Han sa om seg selv: 'Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet'.

Legg merke til hvordan denne kongen beskriver seg selv: 'for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet' - eller som det uttrykkes i den nye oversettelsen av 2011: 'jeg er mild og ydmyk'.

Grekere som vil se Jesus
Det er ikke noe underlig at disse grekerne ville se Jesus. De er i Jerusalem i anledning høytiden. Deres kulturelle bakgrunn er annerledes. De er vokst opp med filosofer og vismenn, og er søkende. Hva vet vi om dem? Ikke så mye. Johannes forteller oss at de var kommet til Jerusalem for å tilbe. Sannsynligvis var de proselytter. Uansett er dette de første hedningene fra fjerne land som Johannes nevner. De spiller samme rollen hos Johannes som de vise menn gjør det hos Matteus.

Disse grekerne ville 'se Jesus'.

Betydningen av dette forsvinner for oss i våre norske Bibler. Vi får ikke med oss hva Johannes skriver. Han legger nemlig noe spesielt i ordet 'se'. Ordet 'se' hos Johannes handler ikke om at det er av nysgjerrighet som gjør at disse grekerne vil se Jesus. Ordet 'se' refererer til den indre synsevnen, den som gjør at man kan tro. Jesus må ha berørt disse grekerne.

'Vi vil se Jesus'. Det er en bønn jeg stadig ber. Jeg ber om at Den Hellige Ånd skal vise meg Jesus. Om Den Hellige Ånd sier Jesus: 'Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne for dere'.

'Åndens oppgave er å vinne våre hjerter,' sa den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson.

Og det er sant.

Jesus sier det slik: 'Salige er de rene av hjertet. for de skal se Gud'. (Matt 5,8)

Og Jesus kan bare sees av de hvis hjerte er rent. De trenger straks inn i evangeliets kjerne. For dem er det ganske opplagt, men det er vanskeligere for dem, hvis blikk er sløvet av lidenskap eller av menneskelig visdom. De må lære seg på nytt å feste blikket på Jesus.

Vi må lære av Peter, Jakob og Johannes, som Jesus tok med seg opp på fjellet, hvor de fikk se Herrens herlighet. Matteus forteller oss noen viktige ting i denne sammenhengen. La oss slå opp: Matt 17,1.

Hva er det Jesus gjør? Han fører dem opp på et høyt fjell. Han tar dem med seg til et sted 'hvor de var for seg selv'. Dette er hemmeligheten! Dette er forutsetningen! Vi må la oss føre - la oss lede - dit Jesus er.

Jeg fant Ham ikke
I Høysangen finnes det et fortvilet rop fra bruden. I Høy 3,2 leser vi: 'Jeg vil lete etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke'.

Jeg leser Høysangen som et profetisk budskap til den siste tids menighet. Mellom bruden - de kristne - og Brudgommen - Kristus. Det er fortvilet for bruden når bruden må lete etter brudgommen - og ikke finne Ham. Men Han lar seg finne for de som søker Ham av hele sitt hjerte. Som bærer på en lengsel etter Ham. For Brudgommen lengter etter Bruden og bryllupet.

Brudgommens budskap i vår tid er dette: 'Ja, jeg kommer snart'. Og Brudens svar er dette: 'Amen, ja kom Herre Jesus!'

En bønn
En av de som har vært mine følesvenner i mange år nå, er en som kalte seg 'En munk fra Østkirken'. Han har formulert en bønn som passer så godt i denne sammenhengen denne Palmesøndag:

'Når jeg betrakter Deg, Herre Jesus, føler jeg ikke mer trang til å spørre Deg ut eller få svar på spesielle spørsmål. Din person, Ditt bilde, er det fyllestgjørende, det fullkomne svaret. Når jeg fester mitt blikk på Deg, blir all ting åpenbart for meg i Deg. Dunkelt ganske visst, men dunkelheten synes ofte for meg å være en strålende klarhet. Når jeg mener å se Deg klart, blir det så lett for meg å forstå all ting. Herre Jesus, Ditt ord er ingen fortolkning av en forbindelse som eksisterer mellom Deg og meg. Ditt ord skaper denne forbindelsen. Det forteller meg ikke om Kristus som et faktum, men skaper hos meg en levende kontakt med dette faktum. Ordet er selve den guddommelige virkeligheten som har trengt inn i mitt liv. Amen'.

Så legger denne munken til: 'Hvert ord av Jesus er en kunngjøring av Hans nåde. Selv i Jesu mest dagligdagse ytringer er det Forløseren som taler. Korsets skygge, nei, dets sol, dets stråleglans legger seg over alle ting'.