Så helt förlåter Gud

Som lyn fra klar himmel kom ordene: 'Så helt förlåter Gud'. Jeg kjente igjen ordene fra en svensk salme skrevet og sunget av den svenske sangeren Artur Eriksson. Ordene fikk meg til å stanse opp og bli ganske stille i min egen stue. Jeg forstod at Herren ville meg noe. I flere dager hadde jeg slitt med noe jeg hadde bekjent som synd mange ganger. Det plaget meg. Virkelig plaget meg. Jeg hadde bekjent dette for Gud for flere år siden, men nå dukket det opp igjen og den onde vet å bruke slikt mot oss. Det er ikke for ingenting han kalles 'våre brødres anklager', som 'anklager oss for vår Gud dag og natt.'

'Når jeg har bekjent disse synder, må jeg tro at du har tilgitt meg, slik ditt ord sier,' hadde jeg sagt til Gud to-tre dager før denne spesielle hendelsen. Men så dukket skyldfølelsen opp igjen. Når man er alvorlig syk kan skyldfølelse forsterkes. Jeg ga det derfor til Gud på ny.

Og så kom denne himmelsendte hilsenen! 

Gud tilgir helt, ikke stykkevis og delt.

Syndernes forlatelse! Smak på ordene. 

Det finnes ikke noe større.

'Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! Og du tok bort min syndeskyld.' Salme 32,5

Det velsignede skriftemålet

Her om dagen skrev jeg om den lettheten som kommer som en følge av å bli tilsagt sine synders nådige forlatelse gjennom Skriftemålet. I går bladde jeg i boken 'Ungdomsår' av Leo Tolstoj (bildet) som utkom på slutten av 1850-tallet. I denne boken beskriver han sitt andre skriftemål. Stor var min overraskelse da jeg så at hans opplevelse nettopp handler om den letthet som oppstår når man bekjenner sine synder.

Hør bare:

'Da skriftemålet var overstått og jeg hadde klart å overvinne min forlegenhet og fortalt ham alt jeg hadde på hjertet, la presten hånden på hodet mitt og sa med sin rolige og velklingende røst: 'Måtte Guds, den himmelske Faders herlighet lyse over deg, min sønn, og for alltid bevare deg i den sanne tro, fromhet og ydmykhet. Amen.'

Jeg var ubeskrivelig lykkelig, gledestårene sto meg i øynene og jeg hadde klump i halsen; jeg kysset kanten av prestekjolen hans og løftet hodet. Munkens ansikt uttrykte fullstendig ro. Jeg kjente jeg var rørt og frydet meg over denne følelsen, og av frykt for at den skulle forsvinne, tok jeg hurtig avskjed med presten, og uten å se hverken til høyre eller venstre, for at jeg ikke skulle bli distrahert, gikk jeg ut av klosterhagen og satte meg igjen opp i den skranglevorne og forslitte vognen.'

Jeg tror ikke det var tilfeldig at jeg kom over dette hos Tolstoj. Det var en gudfeldighet.

Sjelens letthet

Det er vel få, om noen, som skriver brev lenger. Jeg savner den tiden. Så spennende å finne et brev i postkassen, en konvolutt med et håndskrevet brev. Sette seg ned for å lese. Det er koselig med mail også, men det er ikke helt det samme.

Derfor er det spesielt givende å lese noen brev skrevet av to av mine gode åndelige følgesvenner, som jeg verdsetter høyt: Tidligere biskop av Linköping, Martin Lönnebo og pinsevenn og nåværende pastor for Smyrna-kirken i Göteborg, Tomas Sjödin. Jeg holder på å lese brevsamlingen nå på kveldene i denne sommermåneden. Om du er interessert kom den ut på Verbum forlag i 2007.

I et av de brevene biskop Martin skriver til pastor Tomas, skriver han om noe som ble så godt for meg. Han skriver om 'letthet':

'Derimot er det et tegn på Guds nærvær å kjenne seg lett. Jeg har vært til stede når skriftende har forekommet vektløse etter syndsforlatelsen. Nåden er lys og lett, synden er mørk og tung, godheten er lett, ondskapen er tung. I sjelens verden bør kirken være slankekonsulent og hjelpe alle oss overvektige med å bli superlette.'

Skriftemålet, det å bekjenne sine synder for en prest, en pastor, en sjelesørger, burde løftes frem mye mer enn før. Det gir letthet til sjelen - og kroppen. Vi burde gå til skrifte mye oftere enn vi gjør. Det gjør godt når noen på Jesu vegne tilsier meg syndenes nådige forlatelse.

Fortid og fremtid med Kristus

Vi har alle gjort feil i fortiden. Vi er ikke i stand til å forandre vår historie, men vi er i stand til å gjøre de nødvendige endringer og korreksjoner i det vi jager fremover.

Det finnes mennesker som ikke glemmer vår fortid. Når de besøker vår fortid, vil de ikke være i stand til å finne oss der, for vi lever ikke der lenger. Disse menneskene som stadig besøker vår fortid, kan hindre de av oss som jager etter å gripe Kristus. Gud ber oss om tilgi og gripe det som ligger foran. Disse folkene kan enten lede an, følge etter eller tre til siden for de som går på den smale veien med Kristus, hjemover mot himmelen.

Hold ut. Jag mot målet. Kjemp den gode troens strid. Legg fra deg det som distraherer, bli i Den Hellige Ånd.

I Hans kjærlighet
- Brown Eagle
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Det er helse i skriftemålet

Det er mye helse i skriftemålet! Bekjenne sin synd, legge av seg ei tung bør, og la den ligge igjen ved korset, og få del i syndernes nådige forlatelse. Skriftemålet handler om å avslutte et kapittel, lukke igjen ei dør. Skriftemåøet kan hjelpe oss til å finne fred, forsone oss med limvet slik det ble og åpne seg opp for en framtid - med håp.

Vi bærer på så mye. Synd, skam, tilkortkommenheter, skrøpeligheter. Vi laster oss selv for så mye.

Hvorfor ikke kvitte seg med det?

Mange skal gjøre rent til jul. Hvorfor ikke rydde i det vi bærer på, som gjør livet så tungt? Finne fred med Gud. Og la det bli liggende hos Ham? Hvorfor ikke gå til en prest, en pastor eller en sjelesørger og få hjelp?

Takk for glemsomheten

Jeg våknet i dag tidlig og tenker at glemsomhet er fantastisk. Det å ikke huske er en fantastisk egenskap. Nå tenker jeg ikke på den sykelige glemsomheten, men på evnen til å legge ting bak seg. Alt skrotet og skrammelet som har hopet seg opp gjennom år. Alt dette dumme vi har sagt og gjort. Det som ikke er noen vits i å ta vare på. Som bare er baggasje som tynger. La det ligge! Det har ingen verdi, ingen annen verdi enn å slavebinde deg til fortiden.

Jeg kjenner en som tar vare på alt det folk hart skrevet til ham, enten det er i brev eller nymotens eposter. All korrespondanse. 'Du sa det,' og 'du skrev det', 'jeg har det svart på hvitt' - og vedkommende vet å bruke det store arkivet han har, når han kan bruke det til sin fordel eller mot noen. Som om mennesker er statiske og ikke forandrer seg eller skifter mening med årene!

Det gjør jeg, og det håper jeg du gjør også. Jeg mener nødvendigvis ikke det samme som det jeg gjorde for 20 år siden, eller 10 eller fem eller for den saks skyld i forrige uke. Heldigvis!

Vi er underveis. Vi modnes. Vi angerer. Og det er så mange faktorer som spiller inn. Ikke minst livet selv. Dette forunderlige livet med alle svingene, motbakkene og utforkjøringene.

Den beste egenskapen ved Gud, ved siden av Hans kjærlighet, er Hans glemsomhet! Det at Han tilgir, og ikke holder gamle synder opp mot oss.

Det finnes en himmelsk 'delete' knapp som sletter alt, og det er ikke mulig å gjenopprette dokumentet. Den heter 'syndernes forlatelse'. Bekjent synd er ukjenkallelig borte. Det hele skyldes Jesu blod.

I dag takker jeg Gud for Hans glemsomhet.

Tilgi meg!

Ved fastetidens begynnelse finnes det en god tradisjon om å be hverandre om tilgivelse, og tilsi hverandre syndernes forlatelse.

Derfor ber jeg alle jeg kjenner og alle jeg har møtt om tilgivelse: de jeg har såret med mine ord og mine handliner og mine forsømmelser. Alle jeg har krenket med ord og oppførsel.

Tilgi meg!

"Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet." Jak 5,16

Min synd og Frelseren

Det er et maleri som betyr så mye for meg. Jeg vet ikke hvem som har malt det, men det finnes gjengitt i boken "Open to God" av Joyce Huggett. Kunstneren har malt den bortkomne sønnen som omfavnes av sin far. Den arme skikkelsen som holdes så ømt av en far som elsker selv det sønderknuste.

Vi snakker jo ikke om synd lenger. Den er avskrevet. Noen kristne mener jo også at vi ikke lenger har synder å bekjenne. Jeg har. Ordene til David har vært med meg noen dager nå: 'Mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg ..." (Salme 51,5)

Arm, hjelpeløs får jeg likevel komme til Gud, som tar imot meg. Og holder meg.

Jeg lever i den omfavnelsen disse dagene. Trenger ikke mer. Bare bli holdt. Bli sett. Bekreftet.

Det er godt å bekjenne sin synd. Det er befriende.

Syndenes forlatelse.

Det tror jeg er det vakreste ord jeg vet om.

Men det er godt også å bli trøstet og holdt. Særlig når den kroppslige styrken er skrøpelig. Da er det godt å overgi sine liv i Frelserens hender.

Det er et annet vakkert ord: Frelseren.

De elendige

Med årene kommer hos mange en djupere erkjennelse av egen tilkortkommenhet, av egne synder. Man kjenner seg igjen i beskrivelsen apostelen Paulus gir i Rom 7:

"Jeg elendige menneske!" (v.24)

Jeg er fullstendig klar over at man ikke blir særlig populær av å skrive noe slikt i dag. I visse kretser hevder man sågar at en kristen ikke lenger har synder å bekjenne. Hva andre har og ikke har, vet jeg lite om, men for egen del vet jeg bedre: Jeg har synder å bekjenne.

Og jeg forstår i grunn Paulus godt når han beskriver seg selv om: "jeg elendige menneske..." Ja, også når han skriver: "For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg." (v.15)

Dette kjenner jeg igjen. Og det er ikke blitt enklere med årene. Ta nå dette med ordene vi sier, og som vi angrer etterpå, og som vi så gjerne skulle ha vært usagt. De ordene som sårer, som stikker, de ordene som avslører oss, at vi er dårer! Jakob, Herrens bror, skriver: "Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme." (Jak 3,2)

Eller handlinger vi begår. Vi vet til og med at det er galt, lite gjennomtenkt, vi gir etter og forstår med det samme at vi har syndet.

Vi bortforklarer det. Kaller det en skrøpelighet. Unnskylder oss. Forklarer. Det skjedde fordi jeg var sliten, uoppmerksom, fordi jeg er skrudd sammen på denne måten, fordi jeg ble urettferdig behandlet.

Men det er synd. Det er det det er. Og heldigvis kommer vi under Helligåndens påvirkning som overbeviser oss om VÅR, om MIN synd.

Kong Saul unnskyldte seg stadigvekk. Kong David erkjente sin synd. "Min synd", skriver han i Salme 51. "Mot deg alene har jeg syndet. Det som er ondt i dine øyne har jeg gjort." (v.6)

Mer enn noe annet - som årene går - har jeg kommet frem til den erkjennelsen at mitt aller største behov er Guds miskunn. Min viktigste bønn er denne: Miskunne deg over meg!

Og det beste jeg vet om er dette: syndernes forlatelse.

Fredens Gud

"Fredens Gud,
Du vil ikke at vi hele skal gå med uro,
men heller ha en ydmyk anger i våre hjerter.
Den er som en bølge av tillit
som gjør det mulig for oss
å legge alle våre feiltrinn på Deg.
Og da, i lyset av tilgivelsen,
oppdager vi litt etter litt, 
en hjertes fred."

"Jesus, vårt hjertes glede.
Helt siden din oppstandelse har du lyst i vårt indre.
Selv når vi er sårbare og har mistet alt, kan vi si til Deg:
Vi elsker Deg uten å ga sett Deg, og vi ønsker å elske Deg av hele vår sjel og av hele vårt hjerte."

- Bror Roger av Taize (bildet) i boken "I alle ting en stille glede."

Boten - det salige liv

Her er prekenen jeg holdt i Brumunddal baptistmenighet i formiddag:

Salme 113

De fire søndagene i adventstiden har alle fått navn. Den første heter: Kongens adventssøndag. Den andre: Forventningens adventssøndag. Den tredje, som er i dag: Botens adventssøndag og den fjerde: Gledens adventssøndag.

Det er gode knagger å henge ting på i disse ukene som kulminerer med Kristi fødselsfest. 1.juledag. På disse knaggene kan vi henge ting på som vi kan bruke for å forberede oss på Hans komme. Vi trenger denne langsomme rytmen som adventstiden inviterer oss til, hvor vi innbys til å dvele ved Frelsesmysteriet. Guds menneskevorden, for å bruke et veldig gammeldags ord. Guds menneskevorden er et annet ord for et annet vakkert ord kirken har gitt oss: Inkarnasjonen. Det handler jo om at Gud kler seg i menneskelig skikkelse, og tar bolig iblant oss. Eller for å sitere bokstavelig det som vi leser i Joh 1,12, Jesus kom og ‘slo opp sitt telt i blant oss.’

Midt i denne forventningens tid inviteres vi til å gjøre bot. Det er også et ord som har gått av moten. Og for noen minner det kanskje om den såkalte mørke middelalder, selvstrev og gjerningskristendom. Men det er ikke noe av dette jeg skal snakke om i formiddag. Jeg skal snakke om noe som setter mennesker fri! Om dette forunderlige som kalles: syndernes forlatelse.                                                                            

Store Norske Leksikon definerer ordet ‘bot’ brukt i religiøs betydning, slik: “Gjenopprettelse av et forhold til Gud som er ødelagt av synd eller på annen måte, ved at det foreligger en erkjennelse av skyld.”                                                                     

Det finnes en underlig lære som sprer seg i visse kristne kretser i dag, hvor det heter at vi ikke lenger har synder å bekjenne. Men jeg har ennå til gode å møte et menneske som ikke synder. Kjenner du noen? Og mange gjør seg den erfaringen at jo lenger de lever med Herren, og jo nærmere de lever med Herren, jo mer kommer de til den erkjennelse som Peter kom til i møte med Jesu hellighet: “Gå fra meg, for jeg er en syndig mann.” Og det stemmer også dårlig med den erkjennelsen som apostelen Paulus levde med. Hør bare:

Ca år 59 beskriver han seg slik: “Den ringeste blant apostlene” (1.Kor 15,9)

Ca år 64: “Den minste av alle hellige.” (Ef 3,8)

Ca år 65: “Den største av syndere.” (1.Tim 1,15)

Om apostelen Paulus kaller seg ‘den største av syndere’, hvem er da jeg om jeg sier at jeg ikke lenger har synder å bekjenne?

En som har betydd mye for mitt kristenliv er Edin Løvås. I en av de mange samtalene jeg hadde med ham fortalte han en historie fra sine eldre dager. Edin hadde besøkt en mann som lå på sykehuset. En tid hadde han blitt så minnet om en synd fra hans barne- og ungdomsår og ble urolig for dette. Du vet, en av Den Hellige Ånds oppgaver er å overbevise om synd. Det er Jesus som sier dette i Joh 16,8: “Og når han kommer skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom.”

Mens han var på vei ut av sykehuset passerte han døra til sykehuspresten og tenkte: Jeg vil skrifte - altså bekjenne mine synder, og banket på døra. Ut kom det en ung prest, forteller Edin, som ble ganske så overrasket når Edin spurte om han kunne ta imot et skriftemål. Den unge presten stammet frem et ‘ja’, Edin gikk inn, bekjente sin synd og så kunne Edin fortelle: Jeg ble fylt av en overveldende glede når presten tilsa meg mine synders nådige forlatelse i Den treenige Guds navn. Presten på sin side ble nok veldig overrasket over at en gammel mann kunne bli så glad, fortalte Edin på sin karakteristiske måte.

Det er dette boten handler om! Overbevisning om synd, erkjennelsen av egne synder, syndens bekjennelse som gir syndernes forlatelse.

Det finnes noe som heter syndenød. Det er et genuint verk av Den Hellige Ånd. Et godt eksempel på dette er det som skjer på pinsefestens dag i Jerusalem. I forbindelse med Peters sterke pinsepreken heter det i Apg 2,37: “Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre.” Det greske ordet som er brukt for ‘stakk’ kan også oversettes: “gjennombore”, “ramme hardt hjertet eller samvittigheten”.

Slikt kan ikke noe menneske gjøre. Dette er Den Hellige Ånds gjerning. Ånden kan gjennombore ens hjerte, og det som da skjer er at vi ser vår synd og forstår at vi må bekjenne den.

Høsbjør Hotell, som ligger noen få kilometer herfra, var for drøyt 80 år siden, et samlingssted for en særegen vekkelse blant politikere, skuespillere, forretningsfolk, forfattere. Vekkelsens kjennetegn - og det var mange som ble berørt av den og kom til tro - var de såkalte fire absolutter: absolutt ærlighet, absolutt renhet, absolutt uselviskhet og absolutt kjærlighet.  Dette var som et sjelespeil hvor man prøvde seg selv innfor Gud og det førte til at man ærlig bekjente sin synd for Gud og mennesker, der det var nødvendig å gjøre opp overfor et menneske.

Einar Lundby, som var lege her i Brumunddal, ble sterkt berørt av denne vekkelsen. Han og alle andre som var berørt av den snakket mye om det å leve i lyset. Det begrepet hadde de fra selveste kjærlighetens apostel, Johannes.

1.Joh 1,5-10

Lundby visste som lege at det er god sjelehygiene i det å bekjenne sine synder. Legge dem fra seg. Og få del i syndernes forlatelse. Det å bære på ting som man vet skulle ha vært bekjent tærer på marg og bein. David opplevde dette. Han beskriver det slik i:

Salme 32,1-4

Merk deg ordene i vers 4: “For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke.” Hva er dette? Det er det samme som de opplevde på pinsefestens dag: syndenød.

Men vi skal lese videre: v. 5

På 1930-tallet fantes det en sykehusprest på Lovisenberg sykehus i Oslo som het Peder Olsen. Denne Peder Olsen, som har skrevet flere gode bøker, blant annet om helbredelse ved bønn, har også skrevet en bok om det private skriftemålet. Der skriver han blant annet følgende: “Mangler skriftemålet kan det føre til stor skade både for den sjelelige og legemlige sunnhet.” (Peder Olsen: Det private skriftemål, Lutherstiftelsen, side 33).

Men skriftemålet er også mer eller mindre blitt borte fra våre sammenhenger. Kanskje fordi noen forbinder dette med noe katolsk. Men det er bibelsk! Jesus selv innstiftet det.

Joh 20,23

Alle burde ha noen de kan bekjenne sine synder for. Jakob, Jesu bror, sier det slik: “Bekjenn derfor deres synder for hverandre, og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning.”

Holder det ikke å bekjenne sine synder for Gud? Jo, men av og til trenger vi å ansvarliggjøre oss selv og bekjenne for et annet menneske. Da er det ikke så lett å falle tilbake i gamle synder og vaner. Og av og til har vi syndet mot et menneske og trenger å bekjenne vår synd overfor det mennesket vi har krenket.

Hebreerbrevets forfatter torpederer den nye nådelæren som sier at vi ikke har synder å bekjenne med disse ordene, fra Hebr 12,1: “Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss …”

Det er dette som er så befriende med skriftemålet - med det å bekjenne sine synder for en som på vegne av Herren Jesus kan tilsi oss våre synders nådige forlatelse - at vi kan ‘legge av alt som tynger’. Da forsvinner en tung bør og vi blir frie.

Skriftemålet, som er innstiftet påskedagen, er egentlig en vidunderlig og dyrebar påskegave! Det er virkningen av Jesu død og oppstandelse. Når Jesus taler med Emmusvandrerne og Han åpner ‘deres forstand så de kunne forstå Skriftene’, sier Jesus, slik det gjengis av Lukas i Luk 24,46-47: “Og han sa til dem: Så står Skrevet, at Messias måtte lide og stå opp fra de døde tredje dagen, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag…”

Er det ikke vidunderlig?! Kun Jesus har mulighet til å tilgi oss våre synder og dette budskapet: omvendelse og syndenes forlatelse må forkynnes for alle folkeslag.

Finnes det noe større enn dette? Å få sine synder tilgitt. Nei, noe større enn det finnes ikke. Jeg tenker på denne store gaven når jeg leser ordene til den ukjente salmisten i Salme 113, som vi leste innledningvis.

Den ukjente salmisten beskriver en Gud som bøyer seg ned. Som vi leste i vers seks:

“han som ser så dypt ned, i himmelen og på jorden”.

Det er dette som skjer når Kristus i følge Kristushymnen i Filipperbrevet, “uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers lignelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset.”

Dette er Gud som ser så djupt ned, som bøyer seg til jorden. Profeten Jesaja sier det slik i Jes 57,15: “For så sier Den Høye, Den Opphøyede, han som troner for evig, han som bærer navnet Hellig. I det høye og hellige bor jeg, og hos dem som er knust og nedbøyd i ånden, for å gjøre levende de nedbøydes ånd og gjøre de knuste hjerter levende.”

Det er denne Gud som bøyer seg ned, som “reiser den ringe av støvet, og løfter de fattige fra søppelhaugen.” (v7)

I vakre Magnificat, Marias lovsang som hun synger etter at hun hadde truffet Elisabeth oppe i fjellbygdene i Juda, og som Lukas gjengir i Luk 1,51-54, så er det denne sannheten Maria løfter frem: “Han gjorde storverk med sin arm, han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker. Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. Hungrende mettet han med gode gaver, men rikfolk sendte han han tomhendte bort. Han tok seg av Israel, sin tjener, for å komme i hu sin miskunn…”

Jeg blir så grepet av dette bildet som den ukjente salmisten gir av oss av en Gud som bøyer seg ned. Det er det samme bildet Moses gir oss i begynnelsen av 2.Mosebok. Der leser vi i 2.Mos 3,7-8: “Og Herren sa: Jeg har så visst sett mitt folks nød i Egypt. Jeg har hørt deres klagerop over slavefogdene og jeg vet hva de lider. Nå har jeg steget ned for å utfri dem fra egypternes hånd …”

Men det er mer! Gud ser ikke bare ned for å registrere hva som skjer. Han gjør noe, slik også Moses skriver her.  Den ukjente salmisten skriver: Han reiser opp og løfter.

Slik er Guds møte med mennesket! Den som ligger nede, den ringe, den fattige, reises og løftes opp. Gud gir mennesket tilbake sin verdighet når Jesus dør på korset og soner for alt det som undertrykker mennesket. Han reiser den ringe av støvet.

Men det er mer! I vers 8 leser vi: “for å sette ham hos fyrster, hos sitt folks fyrster.”

Vet du, dette begeistrer meg veldig. Det finnes en fantastisk fortelling hos profeten Sakarja.

Sak 3,1-5

Dette er jo et fantastisk bilde på hva som skjer når vi gir vårt liv til Herren og Han begynner sitt forunderlige nådeverk i våre liv. Han tar vår misgjerning bort og kler oss i høytidsklær.

Det er jo dette Jesaja profeterer om i Jes 61 og som er en del av det skriftavsnittet som Jesus siterer deler av i synagogen i Nasaret. De ordene Jesus ikke siterer er disse, men de er likevel en del av det Nådens år som Han proklamerer:

“... til å gi de sørgende i Sion hodepryd istedenfor aske, gledens olje istedenfor sorg, lovprisningens drakt istedenfor en avmektig ånd.”

Det kaller jeg en real byttehandel.

Som gode nordmenn er vi ikke vant til å tenke stort om oss selv! Janteloven sørger for det. Første bud i den setter oss på plass: “Du skal ikke tro at du er noe.”

Guds ord sier noe helt annet. Hør bare: “Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, der som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn.” (1.Pet 2,9-10)

Tenk det du, en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk! Vi må ikke tenke smått om Herrens forløste! Vi er borgere av et nytt rike, alle vi som har gått over fra døden til livet, fra mørkets rike til lysets rike. Og i dette riket er den ringe og fattige blitt til et kongelig presteskap, og Herren selv har tatt av oss de skitne klærne og kledd oss i høytidsklær!

Hører jeg et aldri så lite halleluja?

Det er en beretning i evangeliene som den siste tiden har talt så sterkt til meg personlig.

Luk 7,36-50

Denne kvinnen hadde en historie som inneholdt mørke kapitler. Hun hadde også et rykte som ikke bare fortalte de gode tingene om hennes liv. Men også de sårbare. Og hun beskrives av Lukas som “en synderinne”. Likevel - det er ikke det vi fester vår oppmerksomhet til når historikeren og evangelisten Lukas forteller hennes historie. Det er først og fremst det hun gjør for Jesus: gråtende væter hun og salver Hans føtter og tørker føttene Hans med sitt hår. Lukas blir så grepet av det han ser, at han skriver: “og hun kysset hans føtter MANGE ganger…”

Ikke bare en gang, men MANGE GANGER.

Hvorfor?  Hun hadde gjort bot, bekjent sine synder og opplevd syndernes forlatelse.

Og så kommer det som er selve poenget mitt i denne sammenhengen, i vers 47. Det er Jesus som sier dette: “Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt elsker lite.”

Sånn er det! Når vi forstår, eller rettere sagt, begynner å ane hvor mye vi er tilgitt, hva forsoningen egentlig innebærer, ja, da elsker vi mye. Da blir takknemligheten stor.  Da blir det heller ikke så vanskelig å bekjenne sin synd for Herren. Da blir ikke det noe stress i det hele tatt. Da gjør vi det med glede. For vi vet hva vi får i eie: syndernes forlatelse!

Botens adventssøndag settes i sammenheng med den gjerningen Døperen Johannes var kommet for å gjøre. Det ser vi av tekstene som er oppgitt for denne dagen. Vi skal ikke ta for oss disse tekstene denne gangen, men jeg minner bare om det.

Mor Basilea Schlink, en av grunnleggerne av De evangeliske Mariasøstre, har skrevet en bok om boten. Hun kaller boten for det salige liv, og hun skriver dette om Johannes: “Gjør bot! var døperen Johannes’ kall, han som var veirydder for Jesus. Han forkynte den ene veien som fører oss til Jesus, botens vei som det står skrevet: Rydd vei for Herren og gjør hans stier rette! - Det krokete skal rettes, og de knudrete veier jevnes. (Luk 3,4-5) Bare når boten har banet vei, jevnet høydene og tatt steinene bort, da kan Herren, Kongen komme. Da finner Han en vei hvorpå Han kan komme inn til sine menneskebarn. Døperen Johannes viser oss altså: Jesu komme krever veiryddere som står i boten. Slik var det ved Jesu første komme, og slik vil det også bli ved Hans annet komme.” (Boten det salige liv, side 98)

La oss be om å være slike veiryddere - mennesker som går til korset med sine synder for å bli fri.

Det er flott og veldig passende at neste søndag, den fjerde søndagen i advent, kalles Gledens adventssøndag. For det er gleden som følger etter boten. Gleden over syndernes forlatelse og det evige liv. Alt henger nemlig sammen.

Skriftemålet og en skriftefar

En venn av meg - en munk - holder på å skrive en bok om skriftemålet. Den gleder jeg meg til å lese.

Mange er i ferd med å gjenoppdage skriftemålets velsignelser. Skriftemålet er nemlig god sjelehygiene. Det å bekjenne sin synd for et annet menneske, og oppleve å få tilsagt sine synders nådige forlatelse i den Herre Jesu navn, er noe av det største et menneske kan få del i. Det er virkelig en gave.

Vi skulle alle ha en skriftefar. En person som kan ta imot et skrifte og tie stille ned ens betroelser. Så slapp en å gå rundt og bære på så mange ting som tynger ens liv. En lege jeg kjenner sa det slik ved en anledning: "Jeg skulle ønske dere prester kunne gjenoppta praksisen med skriftemålet. Mange av de pasientene jeg har kunne ha sluppet å komme til meg, for de kommer jo for å betro meg sine synder og skrøpeligheter."

Legen mente å kunne gjøre bedre nytte for seg som lege enn som sjelesørger, men siden det er så få som går til presten eller pastoren for å betro seg, så tar denne legen også imot et skrifte.

Min venn, munken, skriver om sin skriftefar. Hans åndelige far.

Det er gripende å lese om hvordan han skyndte seg for å skrive ned noe av det hans åndelige far lærte ham. Med det samme samtalen var over skyndte min venn, munken, seg å finne et papirark og så skrev han ned rådene han fikk. Og alle disse bekjennelsene, skriver han, forble hos hans åndelige far, hans mentor og medvandrer. Tilbake fikk han under, kjærlighet, tålmodighet og det viktigste av alt - tilsagt seg sine synders nådige forlatelse.

Jeg skulle ønske mange flere fikk oppleve dette.

Å reise seg etter å ha fått syndernes forlatelse tilsagt seg og gå ut døra er som å møte morgengryet og den nye dagens velkomst.

Når du ser din bror synder

"En bror spurte sin åndelige veileder: Hvis jeg ser min bror falle i synd, er da det beste jeg kan gjøre å skjule det?

Den eldste svarte: Når du, ut fra kjærlighet, skjuler vår brors synder, vil også Gud skjule dine; men når vi avslører vår brors synder for andre, så vil også Gud gjøre våre synder kjent for menneskene." (Fra Ancient Patericon)

"Hvis du ser en mann som har syndet og du ikke har medlidenhet med ham, vil Guds nåde forlate deg. Den som forbanner dårlige mennesker, og ikke ber for dem, vil aldri komme til å kjenne Guds nåde." (Hl.Silouan av Athos i hans skrifter.)

"Hvis du ser din neste synde, se ikke bare på dette, men tenk også på alt det gode han har gjort... så vil du finne at han er bedre enn deg." (Hl.Basileios den store)

Oversatt til norsk (C) Bjørn Olav Hansen

Marie Monsen og vekkelsen i Kina - hvilke lærdommer kan vi trekke, del 2

I sin biografi om Marie Monsen siterer dr.philos Olaf Golf en annen Monsen-biograf, misjonæren Jakob Straume. Straume sa følgende: Marie Monsen 'talte som en domsklokke'.

Det stemmer i grunnen veldig godt. Mange av de som møtte henne og hørte hennes forkynnelse, forteller om en klar og tydelig forkynnelse av Lov og Evangelium. En av dem var misjonær Johannes Karstad, som kom til daværende generalsekretær i Misjonssambandet, Ludvig Hope.

Karstad forteller at Marie Monsen hadde talt ved et årsmøte:

'Hun kom til årsmøtet, og ho la ikkje fingrane imellom. Seinare hadde ho møter for fleire av arbeidarane, og misjonærene skreiv om at evangelistane tok imot tukt. Fleire av dei kom i naud for si sjel som om dei aldri hadde stått o det rette forhold til Gud før. Ho bruker loven og ved den kjem erkjennelse av synd. Gud har gjort store ting ved hennar virke'. (Olaf Golf: Marie Monsen. Kinamisjonær - bønnekjempe - kvinneaktivist. Lunde forlag 2000, side 140)

Jeg merker meg følgende: 'Ho bruker loven og ved den kjem erkjennelse av synd'.

Det er ganske annerledes enn dagens nye nådelære.

Selv siterer hun den legendariske vekkelsesevangelisten Charles Finney i sin egen bok: 'Vekkelsen som ble en Åndens aksjon': 'Dessuten kom to uttalelser av Finney i mine tanker, de hadde før vært til stor hjelp: "Ved loven kommer syndens erkjennelse". Det var den erkjennelse vi trengte i vekkelsestider, og: "Loven er blitt vår tuktemester til Kristus". Og så hadde jeg jo i tro den dyrebare sannhet at "Ånden bruker Ordet". Med disse ord ble det mulig å tale til den store forsamlingen'. (Marie Monsen: Vekkelsen ble en Åndens aksjon. Lunde forlag, side 36)

Olaf Golf nevner en annen svært interessant ting i sin biografi. Han forteller om et brev fra Anna Espeland, skrevet i desember 1931 i Laohekou i Kina, til sin forlovede Tormod Vågen. I brevet forteller hun om sitt møte med Marie Monsen. Anna begynner brevet slik:

'Marie Monsen har vært her en hel uke, og det har vært - forferdelig. Ja, du kan nok bli forskrekket, Kveld etter kveld satt jeg der på utenlandsmøtene og følte meg flengt og pisket. Å, så grusomt det var, Tormod. Men jeg vet at jeg har hatt godt av det. Jeg vet at det er sant det hun sier om misjonærsyndene'. (Olaf Golf: Marie Monsen, side 139)

Marie Monsen var kjent for å forkynne Loven på en slik måte at mennesker så sin synd, og kom i syndenød. Først når de så at de var redningsløst fortapt, forkynte hun evangeliet. Dermed fikk de som lyttet til forkynnelsen forståelsen av hvorfor Jesus kom. Da var det ikke så lett å falle fra troen når den ble satt på prøve. Da hadde man sett hva frelsen virkelig innebar.

(fortsettes)

Skriftemålet - god sjelehygiene, del 2

Hvor befriende er det ikke å høre disse ordene: 'Etter vår Herre Jesu Kristi befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Han som begynte en god gjerning i deg, skal fullføre den - helt til Jesu Kristi dag. Fred være med deg'.

Det er mange som har reist seg igjen litt rettere i ryggen etter å ha hørt disse salige ordene.

For det er god sjelehygiene å kunne bekjenne sine synder mens andre lytter til ens synsbekjennelse.

Forstanderen for menigheten i Jerusalem, Jakob, etter tradisjonen kalt 'den rettferdige', og Jesu bror, skriver i sitt brev:

'Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning'. (Jak 5,16)

Hvem skal vi så bekjenne for? I forrige del av denne artikkelen nevnte jeg at vi kan gå til en prest, pastor eller en moden kristen, en vi har tillit til. Fordelen med å gå til en prest eller pastor er at vedkommende er vant med å motta skriftemål og gi absolusjon - altså Guds tilgivelse - men ikke bare det, han er også pålagt taushetsplikt. Den er absolutt. Det man hører i et skriftemål kan ikke røpes for andre. En prests eller en pastors taushetsplikt er absolutt.

Martin Luther beskriver skriftemålet en rekke steder. Det var slett ikke noe han ville kvitte seg med selv etter bruddet med Den romersk-katolske kirke. Reformatoren beholdt skriftemålet fordi han forstod dets store betydning.

I sin lille katekisme skriver han:

'Hva er skriftemålet? Skriftemålet er delt i to. Først bekjenner vi våre synder, og så mottar vi syndsforlatelsen av den vi skrifter for. Vi tar imot som fra Gud selv, og tror fullt og fast at syndene dermed er tilgitt hos Gud i himmelen.

Hvilke synder skal vi skrifte? For Gud skal vi bekjenne all vår skyld, også synder vi ikke vet om, slik som vi gjør det i Herrens bønn. Men når vi skrifter for et menneske, skal vi bekjenne bare de synder som vi vet om, og som tynger samvittigheten'.

Det er et godt råd fra reformatoren å ta med seg.

Skriftemålet - god sjelehygiene, del 1

Det er mye som er underlig med moderne forkynnelse. Noe av det mest underlige er de som påstår at fordi Kristus har sonet all verdens synd, så har vi ingen synder lenger å bekjenne.

Men den apostoliske undervisningen er ikke til å ta feil av!

'Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Dersom vi sier at vi ikke har synder, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss'. (1.Joh 1,9-10)

Det finnes ingen automatisk syndstilgivelse. Forut for syndernes forlatelse går syndernes bekjennelse. De som kom under Helligåndens overbevisning på pinsefestens dag ropte ut i sin djupe syndenød:

'Hva skal vi gjøre, brødre?'

Da er det at apostelen Peter svarer: 'Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave'. (Apg 2,37b-38)

I mange protestanters øyne er skriftemålet noe katolsk, men skriftemålet er ikke noe den romersk-katolske kirke fant opp. Det ble innstiftet om kvelden påskedagen, og det er apostelen Johannes som beskriver for oss hva Jesus sa i den forbindelse:

'Da det var blitt kveld samme dag, den første dag i uken, var dørene lukket der disiplene var, av frykt for judeerne. Da kom Jesus og sto midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere! Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side. Da ble disiplene glade, da de så Herren. Jesus sa da igjen til dem: Fred være med dere! Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere. Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa: Ta imot Den Hellige Ånd! Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt'. (Joh 20,19-23)

Alle burde ha en skriftefar, en pastor eller en moden kristen, de kan gå til og regelmessig bekjenne sine synder. En av Helligåndens oppgaver er jo å 'overbevise om synd', og den erfaringen mange gjør seg er at jo lenger man lever med Herren så oppdager man to ting:

1) At man er daglig i behov av Guds nåde
2) Man ser mer av sin synd, og man ser mer av korset to sider: den vertikale og den horisontale. All synd er i bunn og grunn en krenkelse av Guds renhet og hellighet, og dernest gjør vi også synd mot andre mennesker.

Skriftemålet handler om at vi får komme til Gud med vår synd og vår skam, samtidig som vi får komme til et menneske, for eksempel en pastor eller en moden kristen, som kan hjelpe oss til å vende om til Kristus. Å bekjenne sine synder for et annet menneske gir oss også en bedre forståelse av hva synden representerer, denne handlingen ansvarliggjør oss og vi kan få hjelp til å holde oss borte fra synd.

(fortsettes)

Be for meg, en synder

Noe jeg tidlig la merke til hos mine ortodokse venner var at ba om forbønn hos sine medsøsken i troen:

'Be for meg, synder', sa de.

Eller de gikk til presten for å få hans velsignelse. Og for dem var det noe dyrebart, noe virkelig og konkret.

Det grep meg så sterkt, og har siden fulgt meg som noe av det fineste jeg har vært vitne til.

Og jeg kjenner jo dette behovet selv: 'Be for meg, synder'. Be om Herrens miskunn over meg. At Han ser til meg i sin store nåde. For jeg er en synder. Denne våren har jeg levd i troen på Jesus i 40 år. Når jeg helt i begynnelsen av mitt kristenliv var leder for skolelaget på ungdomsskolen hvor jeg gikk, laget lokalavisen et intervju med meg. I overskriften på det intervjuet heter det: 'En frelst synder'. Ja, slik er det. Frelsen er både nåtid og fremtid, og i mål er man ikke, før man er i mål! Og jo lenger man lever med Jesus, jo mer ser man sin egen synd, og man kjenner behovet for å be om syndernes forlatelse. Ikke som noe lettvint, men som en livsnødvendighet.

I innledningsbønnen til kveldsbønnen i Den ortodokse bønneboken, heter det:

'Forbarm Deg over oss, Herre, forbarm Deg over oss, for vi har ikke noe å forsvare oss med; vi syndere kan kun be denne bønn til Deg, vår Hersker: Forbarm Deg over oss'.

Slik er det. For oss alle. Uten unntak.

Derfor faller det naturlig for en kristen å be: 'Be, for meg, en synder'.

Og her har vi fått en stor gave i Jesusbønnen, som nettopp er 'en synders bønn':

'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder'.

Den bønnen ber jeg mange ganger om dagen, og den har fulgt meg i mange år nå. Den ble så viktig for meg at jeg også har skrevet en bok om den.

Så er jeg også - som årene går - blitt enda mer opptatt av å be de som står i Herrens tjeneste om å velsigne meg. Ikke be for mine mange behov, men velsigne meg. Finnes det noe større å ta med seg enn Herrens velsignelse?

Når vi bekjenner våre synder

En av mine venner er en syrisk kristen i Homs. Hva de som bor der gjennomgår om dagen er det vel få av oss som klarer å forstå. De grufulle handlingene vil en dag komme for dagen. Min venn sendte meg en hilsen skrevet av Josef av Vatopaidi, en åndelig veileder:

'Den som ydmykt omvender seg føler ikke bare at han omfavner den synlige, men også den usynlige skapelsen ved den kjærlighetens kraft som flommer over fra hans hjerte. Dette er slik fordi denne slags bønn er mest ønsket velkommen av Gud og er en indikasjon på at han har ervervet en 'knust ånd'. Han blir derfor, akkurat som vår Jesus, 'altfor alle mennesker'. (1.Kor 9,22)

Vi lever i en tid hvor enkelte hevder at vi ikke lenger behøver å bekjenne våre synder, for vi har ingen synder å bekjenne. I den Bibel jeg leser lyder det annerledes: 'Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss'. (1.Joh 1,8) Jeg - og mange med meg - gjør oss den erfaringen at jo lenger man lever med Jesus, og jo mer man tilbringer i bønn og Guds nærhet, jo mer forstår man at man er en synder som er helt avhengig av Guds nåde. Med årene blir bare Jesus og Guds nåde større og større, samtidig som man forstår at man er en synder som begår synd.

Denne våren er det 40 år siden jeg bestemte meg for å følge Jesus. Det valget har jeg aldri angret på. I disse årene er jeg blitt mer og mer glad i det som står i det neste verset fra 1.Johannes 1:

'Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.'

Og likesom for å understreke alvoret, skriver Johannes enda en setning:

'Sier vi at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss'. (v.10)

Mer og mer ser jeg også betydningen av å ha en skriftefar. En man bekjenner sine synder til. Ikke det at man ikke kan gå til Gud med dem, for det både kan man og skal man. Men det blir et mer alvor over det hele - og synd er alvorlig - når man også bekjenner det for et annet menneske.

'Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet'. (Jak 5,16)

Det er så befriende godt når skriftefaren etter at man har bekjent sine synder kan si: 'Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Han som begynte en god gjerning i deg, skal fullføre den - helt til Jesu Kristi dag. Fred være med deg'.

Er forkynnelse av synd 'blasfemisk og nedverdigende'?

På en Facebook side omtaler en person den nytestamentlige læren om omvendelsen slik:

"den blasfemiske og nedverdigende syndeforkynnelsen"

Denne setter han så opp mot "den rene forkynnelsen om Jesus". Han angriper så de som står for den bibelske omvendelsesforkynnelsen som "hodetroende skriftlærde". Selv hører han selvsagt ikke med blant dem. Men er virkelig forkynnelsen av synd "blasfemisk og nedverdigende"? Om så er tilfelle så rammer hans kritikk både Jesus og apostlene! For hva lærer Guds ord?

Når Jesus begynner sin tjeneste forkynner Han dette budskapet:

"Vend om, for himmelriket er kommet nær!" (Matt 3,2)

Vi ser en rekke eksempler fra Jesu tjeneste hvor Han forkynner omvendelse. Jeg skal gi deg et av disse eksemplene: Når Jesus taler til kvinnen som ble grepet i hor, er det omvendelsens budskap Han forkynner: "Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer fra nå av." (Joh 8,11)

Når Jesus sender ut sine disipler, gjør Han det med følgende oppdrag:

"Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette". (Luk 24,45-48)

Hvordan dette artet seg i virkeligheten ser vi av Apostlenes gjerninger.

Etter at Peter har holdt sin pinsepreken, kommer hans tilhørere i det vi kaller syndenød:

"Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: «Hva skal vi gjøre, brødre?» Peter svarte dem: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave." (Apg 2,37-38)

Når apostelen Paulus skal bekrive det kall han har fått, sier han dette til kong Agrippa:

"Jeg sender deg til dem for å åpne øynene deres, så de vender om fra mørke til lys, fra Satans makt og til Gud. Ved troen på meg skal de få tilgivelse for syndene og arvelodd sammen med dem som er blitt helliget.’ Derfor, kong Agrippa, har jeg ikke vært ulydig mot det himmelske synet. Nei, jeg har forkynt, først i Damaskus og Jerusalem, så i hele Judea og for hedningfolkene, at de må angre og vende om til Gud og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen." (Apg 26,17-20)

Legg merke til hvordan apostelen understreker omvendelsesbudskapet, og at omvendelsen skal føre til at man gjør "gjerninger som svarer til omvendelsen".

Paulus var ikke redd for å konfrontere synd, selv ikke med de høyt oppe på samfunnsstigen. Legg merke til at når han taler med landshøvdingen Feliks:

"Noen dager senere kom Feliks sammen med sin kone Drusilla, som var jøde. Han lot Paulus hente og hørte på mens han talte om troen på Kristus Jesus. Men da han talte om rettferdighet og selvbeherskelse og om dommen som skal komme, ble Feliks skremt og sa: «Det er nok for i dag. Gå, men når jeg får tid, skal jeg tilkalle deg igjen.» (Apgj 24,24-25)

Det er ingen tvil om at mannen som kaller forkynnelse av synd for 'blasfemisk og nedverdigende' ikke har lest Bibelen særlig nøye.

Er det nødvendig å bekjenne sine synder? Del 4

Her er fjerde og siste del av John Fransham's artikkel om viktigheten av å bekjenne synd:

"Min kone og jeg har bygget vårt ekteskap på vår trang til å følge Kristus over alt annet. Vi har sviktet dette kallet mange ganger, men like mange ganger har vi erfart at ved å bekjenne våre synder åpent til en annen har vi funnet en djupere enhet og kjærlighet og vi er i stand til å hjelpe hverandre. Det er åpenbart at det å ha hemmeligheter for min kone - særlig de som handler om fristelser og synder - vil ødelegge vårt ekteskap.

Er ikke det samme også sant for en gruppe av troende? Hvis vi lengter etter fred og enhet i vårt fellesskap må vi bli sårbare og omvende oss hvis nødvendig, slik at gjennom Kristi autoritet vi kan bli fullstendig tilgitt. Da vil vi komme nærmere Jesus og hverandre. 1.Johannesbrev er så skarpt som det er håpefullt:

"Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre." (1.Joh 1,6-7a)

Endelig, kanskje vi vegrer oss fordi vi vet instinktivt at Kristus også ønsker at vi skal forandre måten vi lever på. Han gjør alle ting nye, men Han befaler oss også til "gå bort og synd ikke mer" og å "selge alt vi har og gi det til de fattige, kom så og følg meg". Vi kan se dette i historien om pinsefesten, hvor de tre tusen som ble døpt forandret deres liv og viste omvendelsens frukt:

"De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse." (Apg 2,42-47)

Er vi rede til med glede å akseptere den ydmyke veien Jesus gikk fra krybben til korset? La oss ikke holde oss tilbake fra dette. Vi er tilbudt den gaven som en ren samvittighet er som kan hjelpe oss å forbli på lysets og håpets vei. Enda mer - gjennom Guds omvendelses og tilgivelses gave vil vi erfare sant fellesskap med de troende og fullendelsen av Jesu lengsel om å samle kirken. Kanskje er det dette det menes når Jesus sier: "For Guds rike er midt iblant dere."