De elendige

Med årene kommer hos mange en djupere erkjennelse av egen tilkortkommenhet, av egne synder. Man kjenner seg igjen i beskrivelsen apostelen Paulus gir i Rom 7:

"Jeg elendige menneske!" (v.24)

Jeg er fullstendig klar over at man ikke blir særlig populær av å skrive noe slikt i dag. I visse kretser hevder man sågar at en kristen ikke lenger har synder å bekjenne. Hva andre har og ikke har, vet jeg lite om, men for egen del vet jeg bedre: Jeg har synder å bekjenne.

Og jeg forstår i grunn Paulus godt når han beskriver seg selv om: "jeg elendige menneske..." Ja, også når han skriver: "For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg." (v.15)

Dette kjenner jeg igjen. Og det er ikke blitt enklere med årene. Ta nå dette med ordene vi sier, og som vi angrer etterpå, og som vi så gjerne skulle ha vært usagt. De ordene som sårer, som stikker, de ordene som avslører oss, at vi er dårer! Jakob, Herrens bror, skriver: "Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme." (Jak 3,2)

Eller handlinger vi begår. Vi vet til og med at det er galt, lite gjennomtenkt, vi gir etter og forstår med det samme at vi har syndet.

Vi bortforklarer det. Kaller det en skrøpelighet. Unnskylder oss. Forklarer. Det skjedde fordi jeg var sliten, uoppmerksom, fordi jeg er skrudd sammen på denne måten, fordi jeg ble urettferdig behandlet.

Men det er synd. Det er det det er. Og heldigvis kommer vi under Helligåndens påvirkning som overbeviser oss om VÅR, om MIN synd.

Kong Saul unnskyldte seg stadigvekk. Kong David erkjente sin synd. "Min synd", skriver han i Salme 51. "Mot deg alene har jeg syndet. Det som er ondt i dine øyne har jeg gjort." (v.6)

Mer enn noe annet - som årene går - har jeg kommet frem til den erkjennelsen at mitt aller største behov er Guds miskunn. Min viktigste bønn er denne: Miskunne deg over meg!

Og det beste jeg vet om er dette: syndernes forlatelse.