Jeg har tenkt mye på ordet "lykke" for tiden. Det er jo blitt en ny floskel i kristne sammenhenger dette, at møtelederen innleder med: "Har dere det bra?" eller "Dere er glade, er dere ikke?" Hva svarer man til slikt? Det forventede svar er selvsagt at vi har det bra, og vi er glade. For hva hadde skjedd om vi hadde reist oss og sagt: "Nei, jeg har det ikke akkurat så bra og jeg er ikke glad."
Jeg synes egentlig ikke noe om en slik innledning av en gudstjeneste eller et møte, som dette. Vi spiller skuespill og later som om alt er så mye bedre enn det gjør, og skaper en illusjon om at det å være kristen er ensbetydende med at man lykkes med livet.
Om lykken blir et mål i seg selv, forsvinner den raskt. Jo mer intensivt vi søker den, desto raskere forsvinner den.
Men en uant lykke gis til den som uten forbehold lar seg elske av Gud. Jeg skriver bevisst "lar" fordi vi må våge å la oss elske.
Den hellige Athanasios av Aleksandria sa ved en anledning: "Den oppstandne forvandler et menneskes liv til en fest uten ende."
Jeg spør: Hvordan er det mulig? Jeg tror svaret beror på dette: Å være en kristen innebærer at vi alltid lever i påskens mysterium: å stadig på ny oppleve at man er død med Kristus og oppreist med Kristus, til et nytt liv og glede seg over syndernes forlatelse.
Lykken er å være fullt ut menneske! I alle slags dager. I Kristus sammenfattes alt! Det er for meg det store gledeemne for tiden. Alt sammenfattes i Ham, og på den måten kan lovsangen stige opp ti himmelen hver morgen. I all min skrøpelighet.
Det finnes ikke noe vakrere enn et av kamp og strid forklaret ansikt. Vakre ansikt finnes bare hos de som har smakt sorgen og hos de gjennomlyste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar